Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.
Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.
Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.
For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.
Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.
Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.
Enkelt og greit.
Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.
Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.
Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.
Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.
Då var det slutt på den moroa.
Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.
Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.
«Kim e det ?»
Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?
Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.
«Its Brad Pitt, darling»
Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …
«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.
Jøje meg, altså …
Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …
Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …
🙈🙈😂😂👍👍