Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.
Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.
Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.
Ei Zalando eska.
Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.
Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.
Då gikk nåken et lite hakk for langt.
Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?
Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.
Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.
Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.
Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.
Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.
Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.
Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.
Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.
Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.
Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.
Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk
– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med.
Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.
Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.
Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.
Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.
Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.
Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.
Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.
Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.
Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.
Et vaskeekta Jack Nicholson flir.
Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.
For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.
Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.
Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.
Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.
Svarte salte bananer.
Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.
Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.
Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.
Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.
Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,
Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.
Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.
Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.
Men, for svarte helsikke da.
Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.
Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.
Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.
Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.
Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.
Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …
Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.
Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.
Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.
Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.
Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !
På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.
Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.
Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.
I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …
Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.
Eg bestilte ein service i november med det samma.
Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.
Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.
Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.
Slik er det bare.
Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.
Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.
Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.
Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.
Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.
Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.
Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.
For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?
Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …
Goe lørdagen, Folkens … Over og ut …
