Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.
Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.
Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.
Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?
Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.
Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.
Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.
Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.
Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.
At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.
Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.
Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.
Tjera vena meg …
Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.
Å hutte meg tu, altså.
Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.
Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.
– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.
– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …
Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.
For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.
Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.
Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …
Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.
Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.
Spesielt i ein flokk på fira.
Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.
Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.
Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.
Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.
Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.
Men, akkurat nå for tiden.
Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …
Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.
Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.
Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈
Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉
Når eg kikka tebake på noen av mine første innlegg, så hende det eg slår hånda i pannen og tenke hjølpe meg. Skreiv eg så dårlig ?
Men, når man begynne å gjør nåke man synes e gøy. Så blir man stort sett dyktigere, jo meir man gjør det.
Slik er det med skriving også.
Allikevel, så finnes det noen gullfunn fra tidlig i karrieren min. Når eg gjør et lite dypdykk i arkivet mitt.
Ett arkiv som snart tippa tusen innlegg.
Her e et av de aller, aller første innleggene eg skreiv. Etter at bloggen hadde blitt laga. Fra den gangen når Han i Midten va i et meget filosofisk hjørna i sju-åtte års alderen …
Som faktisk ikkje e heilt på trynet …
Han i Midten filosofere litt over dette med kjæreste …
Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid.
Det e ikkje bare Mini’en som har et uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.
I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting. Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening. Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…
– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste. Komme det plutselig, fra passasjersetet.
– Javel, seie du det. Svara eg litt overrasket.
– Ja, for ellers så kan eg ikkje få ungar, også må eg jo ha penger.
– Det e jo sant det, men.
– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..
– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt. Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …
– Ka meina du ? Spør guten kjapt.
– Først, så må man få seg ein jobb, for då tjene man penger. Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår.
– Må eg det ? Svara fjotten, med et spørrende andletet.
– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin.
– Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ? Eg har jo ikkje tid te kjæreste eg då ?
Akkurat her, så måtte eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde å ikkje le høgt.
– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks. Svara eg, itte å ha samla meg litt.
– Tannlege ? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg meg jo i hvert fall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg.
– Øhh. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko si videre.
– Åsså doktor da. Dei jobba jo også heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset. For det sa mamma …
– Men …
– Og advokat, ka e det for nåke da ?
– Advokat ja … Ehh. Det e sånne som. Øhhh.
– Men du kan jo bli lerar da ?
– Lerar ? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ?
– Har du vært hos rektor idag ?
– Ehhh. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag eller ? ….
Eg kom heim fra jobb idag, og møtte detta … Jøje meg, altså … Her har me nesten ikkje fått hamsteren i gravå eingang, før kampanjen for et nytt kjæledyr har starta …
Eg har liksom ein liten mistanke te at nåken i heimen har nytt på et nytt kjæledyr …
Heila huset e i hvert fall bedekt med kampanje plakater …
Yepp … Eg trur de vil ha ein hund … Eg e ikkje sikker … Men, det kan se sånn ut …
Han sovna stille inn i løpet av nattens mulm og mørke og lå stiv som en stokk i det lille huset sitt, oppi buret.
Eg kvakk litt te når krabaten ikkje gjorde som normalt, når eg løfta av taket te det lille huset hans.
Han pleie å ligga snurra sammen som ein ball, å kikke som oftast nåke søvning opp når han blir vekka.
Men, mandags morgen så lå han bare der. Dau som ei sild …
Det e snodig kor glad man blir i slike småkryp man har te kjæledyr.
Med et hederlig unntak i den stein galne undulaten me hadde … Då feira eg og Kånå med champagne heila nattå, itte me hadde spilt triste foreldre til leggetid.
Med Obelix ble det ikkje slik.
Eg varta regelrett glad i fyren. Ein godmodig, lett korpulent men allikevel spretten gullhamster.
Ein hamster med et eksjepsjonelt godt lynne som aldri beit nåken, stakk av eller var uvillig te litt kos i armkroken.
Jaja, han beit Han i Midten te blods førsta ukå i heimen, men det hadde han bare godt av. Han lydde fra den dagen av, Han i Midten, og lot Obelix få vær i fred te han va blitt husvant.
Og når eg tenke meg om så fordufta han for så vidt i sofaen ein gang.
Det ble full oppstandelse i stugo. Og ingen fikk setta seg i sofaen før krapylet blei funnen.
Me fant han te slutt.
Der han satt nede mellom to sofaputer å gumla i seg popcorn rester til den store gullmedaljen.
Til og med Kånå blei glad i fyren. Så glad som ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna kan bli, i et slikt kryp.
Der hu av og til, når hu ikkje trodde nåken så hu, satt å godsnakka og kosa med krabaten i fanget. Mens fjotten kosa seg glugg i hjel av Kånå sin grenseløse omsorg.
Du va nok høgt elska av alle i heimen du, din lille sjarmerande pelsdott …
Så eg blei trist når eg fant fyren død i buret sitt. Reist til de evige jaktmarker for godmodige hamstere.
Og eg fikk et sånt slags “Doffen har daua” øyeblikk når nyheten skulle meldes ut i heimen. Der eg grua meg i hjel te å sei de sørgelige nyhetene.
Spesielt te Litlajentå og Mini’en.
Kossen seie man slikt liksom ?
Eg begynte på ein lang tale om kor gammal Obelix va blitt, at han hadde vært litt skrøpelig i det sista og at det va derfor pelsen nærmast va blitt grå.
Når Litlajentå skyte inn.
– Har Obelix daua, Pappa ?
Mini’en satt bare å kikka perplekst på meg og trudde eg tulla.
– Ja, han har desverre det. Svara eg, mens eg kjempa mot nåken tårer i øyekroken og svelgte ein klump i halsen.
Mini’en spratt ut av sofaen og løp for å sjekka om eg faktisk snakka sant.
Litlajentå spratt te værs og kauka bare ut.
– Jaja, då ska eg ha hund !!
Herreguud …
Mini’en satt å kikka trist ned i buret når eg kom ut. Og når Kånå og Litlajentå for avgårde i selskap, avholdt me ein fin og verdig begravelse borte i ein krok av hagen.
Han fant nåken pinner og snikra et kors, limte på navnet som hadde hengt på buret og holdt ein liten høytidlig tale ved graven.
Før me rusla saktmodig inn igjen …
Det va ikkje før te kvelds at Litlajentå kom snikande bort te meg, med to blanke auger og eit olmt blikk …
– Begravde dåkke Obelix i ei Pizza eska? Herreguuuud, dåkka har jo sikkert skvist han, stakkar. Sa hu, før hu snudde tvert om, tørka seg i augene og løp opp på rommet.
Jøje meg, tenkte eg. Så hu va nok litt lei seg allikavel. Sjøl om hu har masa om hund i et halvt år nå …
Men, sånn uansett. Hvil i fred, kjære Obelix. Du va høgt elska og e sterkt savna …
Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.
Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.
Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.
Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.
Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.
Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.
Og nå var det kø utenfor.
Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.
Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.
Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.
Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.
– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.
– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.
– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.
– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.
På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.
Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.
Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.
– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …
Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.
– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.
– Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.
Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.
Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.
Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.
– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.
Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.
Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.
Knips.
Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.
Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.
Knips, knips, knips …
Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.
Så gikk Bodil amok.
Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.
Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.
Klikk.
Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.
– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.
Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.
Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.
En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.
En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.
Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.
Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.
På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.
Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.
Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.
En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.
Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.
Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.
En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …
Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.
All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.
Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.
Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.
– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.
– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …
Det finnes en del ord som man oppfatter som mer ekle, skumle eller forskrekkende enn mange andre ord. Mange av de må som oftes stå sammen med andre ord, for å virkelig komme frem i all sin prakt.
Andre ord klarer å stå lukst alene som en totempæle i jorda, og formidle sin mening som den største selvfølge.
Eg har funnet et slikt ord på L. Nemlig Lærekjøring. Det skumleste ordet som for tiden finnes og starter på bokstaven L.
Eldstemann ble seksten år for litt over en uke siden, og dermed var han gammel nok til å begynne med Lærekjøring. Eg har jo visst om det. Kånå har visst om det. Og Eldstemann har definitivt gleda seg ellevilt, te å endelig få kjøra bil.
Det eg ikkje har tenkt så mye på, det va muligens påkjenningen som følger med en slik aktivitet.
Eg minnast fortsatt når Fatter’n sjøl skulle ut på sin første kjøretur. Me va fem i søskenflokken og søster mi hadde allerede terrorisert min kjære far, med utallige timer i vår eminente Peugeot 504 stasjonsvogn fra 1978, med rattgir.
En doning som gikk fra null til seksti på en hel generasjon.
Så han va kanskje noe herdet før undertegna satte seg bak rattet, og loste detta sværa droget ut av gårdsplassen.
Far min begynte å rulla seg ein røyk når me starta på denne famøse turen. Kor den gikk det huska eg ikkje heilt. Men, vegene inne på Kolnes va definitivt noe smalere, enn de gjerna e idag.
Så, når me omsider rulla inn i gården igjen etter en liten time ute på landevegen, va han fortsatt ikkje ferdig med denna røyken han begynte på, før me kjørte.
Eg forstod jo ikkje koffår den gangen, men eg har absolutt ingen problem med å forstå det idag …
Det kom ikkje på tale å slippa Eldstemann løs på hverken hovedveg, sideveg eller ein slik kjerreveg som va på Kolnes i nittenåttini. Ånei, du. Kånå hadde heller ingen tanker om at hu skulle ta denna plikten fra meg.
Detta va helt og holdent Fatter’n sitt ansvar. Og egentlig, så hadde eg nå gleda meg litt eg og. Litt kjærkommen far og sønn tid, liksom.
Jauda … Ein figur Dag Schreiner har i sitt repertoar, Bøggval Kai, han seie det så fint.
– For det e jo best å gleda seg på forhånd når du glede deg te nåke, for ittepå så vett du jo kossen det gikk. Før han fortsette litt sånn oppgitt – Det e jo mange som glede seg ittepå, men då e det jo for seint …
Det e mye sant i det utsagnet der. Det va virkelig for seint å gleda seg ittepå, og hadde eg visst kossen det gikk, hadde eg mest sannsynlig ikkje gleda meg på forhånd, heller …
Eg og Eldstemann, me fant ein gedigen parkeringsplass, før me bytta plass.
Punkt en måtte jo vær å løysa ut bilen i første gir. Noe som Eldstemann fiksa med glans. Punkt to ble å kontrollere bilen forsiktig rundt på plassen. Dette gikk også noenlunde greit, skjønt litt stakkato svinging her og der, det lå jo i korta.
Itte ein god halvtime suste vår eminente Peugeot 5008, med Eldstemann bak rattet, meget fint rundt på plassen.
Me hadde til og med begynt å ta i bruk gir nummer to, og Eldstemann syntes å ha god kontroll på både opp og ned giring. Og hadde allerede funnet ut at litt tung fot på gasspedalen, fikk Fatter’n til å slippe ut lette angstfylte småskrik.
Til fjottens store forlystelse …
På detta punktet i Eldstemanns lærekjøring, så kom eg te den konklusjonen at fyren muligens va klar for litt større utfordringer. Så me bytta plass igjen og kjørte inn te et industrifelt i Aksdal.
Her va det flere veger med mange forskjellige kryss, minimalt med trafikk, men kor poden kunne øve seg på tilnærmet normal kjøring.
Og igjen, så viste Eldstemann seg å ta utfordringen meget kjapt, der han elegant suste rundt omkring. For all del, litt uvørent forhold til vikeplikt forekom jo, bilen endte ikkje alltid opp i rett kjørebane etter et kryss og litt bomgiring inntraff.
På et tidspunkt, så ble det allikevel lett antydning til full panikk. Både fra Eldstemann bak rattet, og fra Fatter’n i passasjersetet. Når en semitrailer plutselig dundret mot oss.
Då va det Eldstemann sin tur til å unnslippe et angstfylt lite skrik, mens Fatter’n nappa lett i rattet og holdt bilen stødig forbi landevegens blåhval.
Ittepå pusta me letta ut begge to, og delte et lattermildt blikk oss i mellom.
Slapp av, Frode. Sa eg te meg sjøl. Og tenkte at det for øvrig va et godt råd. Det å slappa av …
Muligens, så slappa eg gjerna litt for mye av etter dette møtet, som saktens hadde gått strålende. For Eldstemann kjørte jo rundt som en gud bak rattet i vår eminente Peugeot. Et naturtalent liksom.
Derfor, så syntes Fatter’n det va ein god ide at poden kjørte ut av detta industrifeltet og satte kursen heimover.
Altså, ut på hovedvegen med noe meir trafikk.
Ein gang, så ville me jo bli nødt til det, sånn uansett. Så koffår ikkje bare riva av plasteret med ein gang. Nå som me virkelig va kommen skikkelig i siget.
Eldstemann va noe mer nøkternt innstilt te forslaget, men lot seg overtale av selvsikkerheten te Fatter’n. Kan skjønna detta ville gå bra.
Men … Så e det detta med Fatter’n og gode ideer då … Det e jo både dokumentert, opplest og vedtatt at sjelden e ein god kombinasjon …
De to første rundkjøringene gikk som smurt. Det va jo null trafikk. Og litt av selvsikkerheten te Fatter’n, smitta over på Eldstemann.
Halvparten forsvant i påfølgende påkjøringsfelt tilknytta hovedvegen.
Først, fikk guten full angst fordi det kom en bil bakfra. Når den passerte fint, og guten slapp ut et letta gisp. Kryssa han sperrelinjå for tidlig.
Opp mot rundkjøringen der europavegene treffer kvarandre, psyka guten seg selv ned for kvar meter me la bak oss.
– Herreguuud, detta går ikkje. Eg klare det ikkje. Ka ska eg gjør. Kor ska eg kjøra. Eg kan det ikkje.
Så forsvant resten av den kortfatta selvsikkerheten, han nettopp hadde fått innabords. Bilen blei kvelt fira ganger. Ein idiot durte lukst opp i rævå på oss.
Endelig kom ei stor luka og eg sa kjør. Et halvt minutt seinare kjørte me.
Lukst ut rett foran ein anna bil på vei gjennom. Som blinka med lysende å fløyta olmt. Sorry kompis …
Eldstemann hadde heldigvis ikkje sett ham, men lurte på kim i fanken som fløyta.
Eg sa ingenting. Eg va streng talt opptatt med å svelga hjarta ned fra halsen …
To felt åpenbarte seg ut av rundkjøringen, og Eldstemann kauka ut.
– Ka felt ska eg i. ???
– Det te venstre. Sa eg …
Eldstemann la seg te høyre. Og eit nytt diskolys inferno starta nå bak oss. Me hadde sneia fronten på ein buss.
Ei ny rundkjøring dukka opp på rappen …
– Ka gjør eg nå ? Spurte Eldstemann, litt sånn i lett fistel …
Eg kikka te alle kanter, og ikkje ein bil va å se foruten dei bak oss.
– Bare kjør rett gjennom. Svara eg, og tenkte at etter denna så har eg i hvert fall to-tre minutter, før neste rundkjøring dukka opp.
I tofelten opp mot Frakkagjerd blir me forbi kjørt av ein konvoi med biler.
Eldstemann vil kjøra inn på Coop Extra’en å bytta plass. Eg tenkte at nå e det best me fullføre. Og håpte på ein god slutt. Slik at det e det som blir huska.
Rundkjøringen nærma seg, og igjen så e det ikkje eit kjøretøy se. Eldstemann rase gjennom og pusta letta ut. Før me begynne på ein diskusjon om me ska gjennom tunnellen eller kjøra over.
Eldstemann vil ikkje gjennom.
Eg meine det e enklare og vil.
Lika før det e for seint, men akkurat i tide. Så tok me ein avgjørelse.
Peugeot’en flyr te høyre ca tjue cm før sperrelinjå, og inn i avkjøringsfeltet før tunellen. Ein bil tuta iltert, men passere på venstra sidå og dure videre inn i tunellen.
Eldstemann e svett nå. Fatter’n e søkkvåt …
To kryss seinare og noen få angstskrik seinare e me nesten heima.
– Bare stopp te høyre med barnehagen her, så kan eg kjøra bilen opp. Seie eg.
Eldstemann skjærer over veibanen og inn til venstre, mot parkeringen nedenfor huset. Ganske fort. Egentlig altfor fort.
– Breeeems. Kauka eg ut, så høgt som eg tør, men lavt nok te at guten ikkje ska bli stressa.
– Jaja … Svara guten, og tråkka bremsen te bunns. Fatter’n flyr frem, før han blir fanga av sikkerhetsselen.
Bilen stopper, men humpa et hakk og to til frem. Før den står helt stille på tvers. Halveis inn på parkeringen, halveis ute i kjørebanen.
Eldstemann glemte å trø inn clutchen.
– Gikk jo bra det. Seie guten og kikka fornøyd på meg.
– Åja, kjempebra. Svara eg. Og lure på om eg har satt ny verdensrekord i puls.
Eg sendte guten opp te huset. Rusla rundt droget og klappa den forsiktig på panseret mens eg sa.
– Såså, det blir nok bedre neste gang.
Før eg satte meg bak rattet, lot bilen renne inn på parkeringen og tok meg sekund for å finna meg sjøl igjen og la pumpå roa seg …
Og begynte å gleda meg allerede på forhånd, te ittepå nesta gang, når eg kanskje visste kossen det gikk …
Me skulle egentlig på telttur igjen denna helgå. Men, værgudene satte ein solid stopper for dei planene. Eg hadde egentlig gleda meg litt. For Kånå skulle jo vær med. Tenk det. Koselig telttur med både Kånå og Flokken. Eller i hvert fall Småfolket.
Jøsses vett du. Eg ser jo nesten for meg overskriftene allerede.
Alt i ein slik setting e jo potensielt gullstoff, for ein enkel mann som blogger om småbarnlivets trivielle feilslag. Den planene ska uansett fullføres før sumaren bryte øve te fullverdig høst og teltliv blir uaktuelt.
Eg e ikkje Lars Monsen og Kånå e ikkje Therese Bertheau. Så ein viss grad av komfort e me nok nødt te å ha. Punktum
Men, det va ikkje det eg skulle ta for meg nu. For det e liksom ein liten kjennsgjerning at Kånå somme ganger velge litt enkle løsninger på saker og ting. Som oftast så funke det til gull, andre ganger går det rett i dass. (Og eg får stort sett skyldå)
Hu e liksom ikkje den, som man forvente suverene ideer og planer som får oss andre te å nærmast bli blåst av banen, kommer ifra.
For all del. Kånå e ikkje dum, eller enkel, hu e i aller høyeste grad både intelligent og svært komplisert.
Kånå e smart, Street smart. Men, det e visse ting man kanskje ikkje alltid forvente, at komme fra den kanten, liksom.
Slik som idag. Når me satt utenfor Amanda senteret, kor Kånå skulle inn å kjøpa middag te Småfolket på McDonalds.
Eldstemann hadde nettopp ringt, fordi bussen han skulle ta til byen hadde bare kjørt rett forbi ham, der han stod på busstoppen. Og nå va han litt stressa, fordi han skulle møta ein kompis snart.
Så me skulle bare skyndte oss innom Amanda, så Kånå fikk gjort unna sitt ærend. Før me kom heim å kjørte ham.
Så … Mens eg, Mini og Litlajentå sitte i bilen utenfor Amanda Senteret, då ringe Kånå fra innafor. Det va bra med kø på McDonalds, så me kunne jo kjøra inn å henta Eldstemann, kjøra han te byen og så henta hu ittepå.
Slik hu såg det og hadde beregna tidsmessig, ville det passa perfekt med tanke på tidslinjå.
Eg … Eg satt i bilen å lurte på om det va Kånå eg snakke med, eller om et eller anna demonisk mattegeni, hadde besatt hu. Litlajentå så at Fatter’n blei litt satt ut, så eg forklarte både hu og Mini’en ka deiras mor nettopp hadde sagt.
– Sa Mamma det ? Spurte Litlajentå forbausa.
– Mamma ?? Fortsatte hu …
– Hu som ikkje kan hjelpa meg med mattelekser, om det e sånne tekst spørsmål. Eller spørsmål generelt … Hu har beregna ut detta ? Avslutta jentå, mildt perplekst.
Mini’en bare lo …
– Hahaha, du bare tulle Pappa, eg ser det på deg.
Men … Eg tulla ikkje.
Ikkje satt eg der å sløste meir tid heller. Detta regnestykket måtte jo sjølsagt sjekkast ut.
Eldstemann blei henta og kjørt te byen. Så suste me bort te Amanda Senteret.
Fatter’n ringte Kånå og ga beskjed at me va her.
– Perfekt. Svara Kånå. Og kom småløpende ut med maten te Småfolket, omtrent et halv minutt senere.
Jøsses … Kånå hadde fanken meg beregna perfekt. Nesten bedre enn perfekt.
For hu hadde jaggu meg kjøpt ein Big Mac te Fatter’n også.
Jøje meg, altså … Detta lova ikkje bra …
Kan det væra bivirkninger, mon tro … Fra denna her Pfizer vaksinen ???
Idag morgens, så tok eg ein sjefsavgjørelse av høgt kaliber, siden husets ubestridte herskerinne, fortsatt lå og sov. Neida, eg gjorde ikkje det. Eg e gjerna toskjen, men at eg e idiot ska eg ikkje ha på meg.
Det einaste banebrytende eg gjorde idag. Det va at eg stod opp klokkå åtta, laga meg ein kopp kaffe og satt å nøyt stillheten.
Eg har jo ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, men om eg ligge lenge i senga om morgenen, så slår ryggen seg vrang har eg funnet ut. Det e vel bare ein av livets uransaklige sannheter. Min rygg e rett og slett ikkje laga for å ligga i ro.
Når sant ska seiast, så e den definitivt ikkje vant med det heller.
Her i heimen, har jo man jo blitt beskutt med mitraljøser av liv og leven, fra klokkå fem-seks om morgenen, i nærmast seksten år. At slikt på ein måte har sakte men sikkert forflytta seg te ein god del seinare på morgenkvisten.
Det tar sjølsagt tid å venne seg til. For det e nærmast slutt på at Mini’en komme hoppande inn i midten nå.
Itte seksten år, så ser det ut som den demilitariserte sonen som har delt Kånå og Fatter’n, den har blitt forlatt … Og partene i konflikten ser ut til å ha glemt hvorfor.
For all del, i stedet for å stå opp så kunne man jo gjerna reist på oppdagelses ferd.
Reist over Dmz’en som en eventyrer på et spennende oppdrag. Som Marco Polo, Frodo eller Charlie i sjokoladefabrikken.
Men, der igjen. Når man ikkje heilt vett kossen det står til, på den andra siden. Så kan det jo vær at sjøl dei paranoide av og te kan ha rett. Meir, det trur eg ikkje eg ska sei om den saken.
Når man allerede har vunnet kappløpet ut til kaffe maskinen, en lun, stillferdig og sjeldent aleina morgen. Så trenge ikkje ein fyr som allerede har litt for mange problemer laga seg fleire heilt på egen hånd. Liksom, eller bokstavelig talt …
… … … … … … … … … …
Jøje meg … Detta innlegget blei påbegynt tidlig idag morgens. Mens Fatter’n satt å nøt en stille stund aleina. Det gjorde han i omtrent femten-tjue minutt. Ca ein kaffekopp. Før haraballet starta.
For om Mini’en ikkje e så tittgjengde i midten. Så betyr ikkje det at han ligge å sove te langt på dag.
Ånei du … Den guten har bedre hørsel enn ei flaggermus på tokt. Sjøl når han sove. Så det e ikkje alltid for Kånå si skyld man liste seg rundt i heimen stille som kjettå, om morgenen.
Somme ganger e det så enkelt at man kun vil ha disse femten-tjue minuttane for seg sjøl.
Femten-tjue minutter kor man ikkje høyre på Mini’en sitt evinnelige mas og tjas …
Misforstå meg rett … Den guten e heilt fantastisk, men av og til så e det som om man har blitt dratt til randen av det et skjørt menneskesinn kan tåla av mas og tjas, åsså klare den guten å dra det endå litt til.
Å gjemma seg. Det e hverken nobelt eller mandig. Allikevel, så må eg innrømma at eg somme ganger gjør det.
Eg går et sted i heimen kor eg vett ikkje guten finne meg. Bare for å få ein liten time-out. Paradokset i en slik handling. Det e jo at om eg gjemme meg for ein, så blir eg som regel funnet av ei anna.
Fordi hu e akkurat lika lite nobel og mandig som meg. Og e kanskje på jakt itte et gjemmested sjøl.
Eller på leit itte fjotten som gjemte seg først, for å gjør alt anna enn berømme han for kunsten med å fordufte …
Idag, så høyrte han kaffe maskinen. Sjøl om la fira tørkehånkler over den. Eller kanskje det va knirkingen fra kjøkkenbordet, når eg satt meg ned …
Eg høyrte i hvert fall to-tre dump fra gulvet på loftet, før han romsterte litt rundt.
Ein kaffekopp senere, så kom fyren luskende ned trappå, og eit godt velutvikla sinn med bøtter og spann av fantasi, kom ruslande inn på kjøkkenet …
Der ifra og ut, så har det gått i ett … Heilt te Fatter’n fikk gjemt seg igjen.
Og skreiv ferdig det innlegget som va påbegynt idag morgens.
Men som nå kom klåkka halv tolv …
Ha ein nydelig lørdag, Folkens …
Ps. Og om nåken syntes det ble brått avslutta. Så va vel årsaken at eg ble funnet … 🙈
Eg gikk meg visst litt vill igjen. Og fant ikkje frem igjen, før idag. Det blir slik iblant. Når man går seg vill i et av livets største mysterier. Nemlig kossen man manøvrere seg trygt gjennom småbarn livets uransaklige stier.
Der avstikkere fra den gylne triangel e mange og uoversiktlige.
På mandag f.eks, så va eg heima med Flokken, siden me ikkje hadde barnevakt. Eg hadde avklart det med sjåføren eg har ansatt, at han tok lastebilen i stedet for varebilen. Eg va også sikker på at eg hadde gitt beskjed til kjørelederen vår.
Men, der hadde eg bomma. Det e vel slikt som skjer når man ikkje fant lesebrillene sine, forfatta ein kjapp beskjed, og sendte den til feil mottaker.
Eller for så vidt, så va det nesten rett da. Fornavnet hadde eg truffet på. Det va bare etternavnet som var feil. Men, det gikk heldigvis bra.
Det har som regel ein tendens til det …
Det gikk etter forholdene meget bra på mandag også, når Fatter’n va heima med Flokken. Ingen store disputter, alle fikk mat og ikkje ein av Flokkens medlemmer led noen nød.
Ein stor årsak til den biten, det va vel gjerna det faktumet at eg plutselig bare satt igjen med ein halv flokk.
Då eg kjørte Litlajentå te ei venninna og Han i Midten skulle møta ein kompis på Amanda senteret.
Når man tar ein så stor bit ut av ligningen, så redusere man jo risiko faktoren så passa mye, at den potensielle skadefaktoren blir nærmast lik null.
Alle med omtrent fire barn i sekken, eller mer, har ingen problem med å forstå den formelen.
Dåkke andre kan eg bare sei som hu der rødhåra damå sa te John Snow, i Game of Thrones.
– You know nothing, John Snow …
Jaja. Eg kan jo gjerna forklara litt då. Siden mange nå sikkert sitte å lure seg forderva øve ka eg meinte.
Antall barn og evnen te å finna på fantaskap, trøbbel og reinspikka baluba. Den doble seg ikkje fordi man får et barn til. Eller tredoble seg, om får tre etc. etc.
Faktoren for hvert nye barn i heimen, den funke meir slik som jordskjelvskalaen fungerer … Eller Richters skala.
Richters skala e ein logaritmisk skala basert på grunntallet ti. Det betyr at et jordskjelv som måler seks richter er ti ganger kraftigere enn et jordskjelv som måler fem. Og et skjelv på sju richter er hundre ganger kraftigere enn et på fem, mens et skjelv på åtta richter er tusen ganger kraftigere, og så videre.
Slik er det med barn og.
Et barn e som et. To barn blir da ti ganger meir strevsomt. Får man allikevel nummer tre, så har man plutselig ganga ligningen med hundre. Bare ikkje fra startpunktet, men fra ti ganger mer.
Og om man fortsatt ikkje har lært, og får barn nummer fire, så ender man opp med tusen ganger mer strabasiøst og strevsomt som hundre ganger ti ganger startpunktet.
Capisce ??
E det rart man seie at – Only fools fall inn love ???
Mye pga av ligningen ovanføre, så fikk eg ein telefon fra Kånå på tirsdag. Når hu hadde fri og va heima med hundre prosent av Flokken. Istedet som meg, som bare hadde femti.
Eg høyrte det nærmast på kor intens ringelyden va når det ringte, at nå lukta det trøbbel.
Et kvarter seinare hadde eg henta Mini’en, plassert han pent i passasjersete og meir eller mindre redda både hus, heim og Kånå fra komplett meltdown …
To øvetrøtte barn i småfolk avdelingen hadde egla seg inn på Han i Midten. Kånå forsøkte å megla. Viljen te forlik va lik null. Og kaoset va komplett …
Men, sånn uansett … Eg trur fyren øverst på bildet, på tross og på tvers av at han blei henta, hadde ein absolutt alle tiders dag. Sammen med Fatter’n i lastebilen.
Allikevel, så trur eg neppe det blir nåke som komme te å skje så veldig ofta …
For e det ein ting den fjotten absolutt ikkje har problemer med … Så e det snakketøyet … Fra det sekundet han satte seg inn, til eg slapp han av igjen heima.
Vil eg tru me kanskje hadde femten-tjue sekund, med total stillhet inne i lastebil hyttå. Det kom så mange gullkorn på kun kort tid, at Fatter’n nærmast ikkje klarte å absorbera alt …
Det ble rett og slett for mye av det gode, til at eg klarte å huska det igjen, sånn ittepå …
Foruten om ein ting … Når me kjørte forbi ei ganske så flotte snella, lika utenfor Aksdal Senteret …
Så smelle det i fra setet ved siden av meg.
– Sjå der du … Det va ein flotte “hund” … ! Mens han flira fra øyra te øyra, når eg kikka nåke forfjamsa på han …
Små gryter har store øyrer …
Og her hadde tydeligvis Mini’en overhøyrt ei historia, fra når far min va med ein kar fra Fusa eg hadde i jobb ein gang, og hjalp te fordi Fusingen va nåke redusert …
Då sa han fra Fusa det samma når de passerte ei fjong dama nede i byen. – Sjå der du … Det va ein flotte “hund”
Og far min kikka rundt omkring seg, men han såg ingen hund, å forstod jo ingenting …
Det ble sen frokost her i heimen idag. Kånå har jobbhelg. Så eg og Mini slumra alt for lenge i sengå, før me stod opp.
Det e jaggu meg snodige greier. For når eg står opp i null seks null null tiden, som eg pleier.
Då e legemet til Fatter’n klar som et egg til dagens strabaser på jobb. Men, ligge eg i sengå å slumra som idag. Til klokkå e langt over ni.
Då må både armer, bein og spesielt rygg mørnes i en ti minutters tid, før eg komme meg ut av sengå.
Å spretta ut av loppekasså som ein ungkar, det e definitivt utelukka i slike tilfeller.
På den andra sidå, så kan det jo godt vær det e slik i ukedagene også. Eg kjenne gjerna bare ikkje etter, der eg hasta ut på badet som en tyv i nattå.
For å ikkje vekka Kånå.
Og for å komme i gang med ein ny dag, som tørner i mot deg som et løpsk godstog i feil spor. Som regel, så pense ein kopp kaffe på jobb toget inn på rett spor, igjen.
Kaffe e viktig.
Det e nærmast som livets vann for ein sliten, småtrøtt men stort sett våken yrkessjåfør.
Eg glemte kaffekoppen når eg kom heim fra jobb igår, og slokna som et slakt på sofaen.
Slikt gjør man sjelden ustraffet her i heimen.
Enten, så blir man raskt vekka ut av uføret av ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Eller, så kan man raskt bli utsatt for en av Småfolkets små rampestreker i hverdagen.
Igår va det Mini’en som gikk amok med ansiktsmalingen sin, og lot kreativiteten gå utover Fatter’n, som snorka verre enn et sagbruk.
Ein blå tiger va det han forsøkte å få frem.
Eg vett ikkje. Eg synast muligens det ligna meir på et blått dovendyr som nettopp hadde vakna.
Jaja, flott va et jo uansett. Man kan jo ikkje sei nåke anna, når Småfolket lar kreativiteten løpe løpsk.
