Det e fredag, igjen.. Ett sikkert tegn på at det va fredag, tidligare i min karriere som Fatter’n.. Det va tydeligvis at eg gjekk på ein smell, av sjeldent kaliber.. Eg våkna ihvertfall idag morgens, og lurte meg ut av soverommet, itte ei god natt søvn.. Fant fram arbeidskler som eg for ein gangs skyld hadde lagt klar, dagen før.. Juhuu, her lukta det bonuspoeng.. Eg kikka triumferande bort på Kånå i sengå, som ein valp som nettopp hadde gjort eigaren sin glad, med å mestre ett nytt triks.. Men hu sov jo som ein stein.. Typiskt.. Når man endelig prestere å få gjort nåke rett, då får ikkje hu det ikkje med seg..

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Eg lista meg videre rundt i huset, som ein fullblods Apache indianer på jakt.. Fant bilnøklane i rein og skjer flaks.. De låg oppå dopairholdaren, inne på badet.. Eg tenkte litt på kossen dei forsåvidt hadde havna der.. Men, ga fort opp..

Eg visste jo ikkje at eg hadde savna de eingang.. Eg tenkte med gru på hurlumheien det hadde blitt, om eg ikkje hadde funne nøklane, og gjerna måtte gått så langt at Kånå måtte vekkast, for å hjelpa te.. Det gjekk ett iskaldt gufs gjennom meg, før eg priste meg lykkelige øve at den katastrofen va avverga.. Forsåvidt før nåken va klar øve den.. Så sneik eg meg stillferdig ut i bilen, å starta den så stille som eg kunne.. Det e ikkje nåke enkel sak, for den bura jo som ein vårkåt bjørn i paringstiå, når den e kald.. Eg kom ikkje lengre enn bort te Spar butikken, før eg kom på nåke eg hadde glemt.. Lommabokå.. Svarte salte bananer..

” Den lå jo i den jobb-bukså som eg forsåvidt hadde slengt inn på vaskerommet, nok ein gang på jakt itte bonuspoeng..  Eg tok ein runde i rundkjøringen, og suste heimover igjen..

Eg parkerte litt borte i gatå og lista meg inn dørene igjen, og begynte leteaksjonen.. Trudde eg.. For i iveren itte å ikkje vekka nåken, hadde eg glemt å ta av meg skornå.. Det som skjer videre e som tatt ut av ein actionfilm.. Tenk deg intro musikken te Mission Impossible, i bakgrunnen.. Eg har nettopp, som Ethan Hunt, tråkka i salaten.. Med begge verneskornå på.. Man står musestille som ei hundre år gammal golvlampa, meir eller mindre støpt i gulvet og ikkje ein muskel e i bevegelse.. Mens man lytte for å sjekka om alarmen gjekk av.. Sjølsagt, akkurat når man trur at faren e over, og gjerna pusta letta ut.. Så oppdaga man at det blinka rødt i alle alarmlys, inne i hjernebarken..

Mini’en har våkna av trampingå inn dørå, klokkå e 06 hundre, for eg ville komma meg tidlig avgårde idag.. Fri og bevare meg vel.. Han skrike te når han ser meg, i halvmørke fra lyset i gangen..

Kånå sprette plutselig ut fra soverommet, nett som Kramer i Seinfeld, sprette inn i leligheten te Jerry.. Hu kikka på meg med søvndrukkne auger før hu utbryte iskaldt – Ka i svartaste granskauen e det du holde på med ? ..  Tjera vena meg.. Nå hadde garantert Ethan Hunt funnet på nåke supersmart, for å unnslippa vreden te ei Kåna, brutalt dratt ut av skjønnhetssøvnen.. Men eg e ikkje Ethan Hunt, eg e ikkje McGyver eingang.. Eg e bare ein 45 år gammal yrkessjåfør, med vernesko på, som har tråkka i salaten, igjen.. – Han va våken han, altså.. Datt det ut av meg, lika troverdig som Mini’en, når han hadde halva trynet bedekt med sjokolade, mens han blånekta på at han hadde spist resten av sjokoladekakå..

” Musikken fade ut.. Plutseligt, rett bak Kånå ved enden av sengå, så oppdaga eg lommabokå mi, liggande på golvet.. Den hadde sikkert ramla ut av bukså, før den blei kasta i skittentøyet..

 

Akkurat som når Indiana Jones nettopp har oppdaga gullskatten, men står foran ett monster fra ein aen verden.. Så står eg foran lommabokå, med ett illsint Kånemonster mellom lommabokå og meg.. Så nærme, men enn så fjernt.. – Eg sko bare….. Begynne eg.. – DU sko bare ka ?? .. Avbryte Kånemonsteret meg.. Eg løfta forsiktig håndå og peika nervøst på lommabokå.. Kånå snur seg og ser den.. Katastrofen e ett faktum.. – Ka tid, ska du lera deg å legga ting klart?? .. Freste hu videre så stille som hu kunne.. Eg holdt på å sei at Kånå ikkje trengte kviskra, for Mini’en va jo allerede våken.. Men nødbremsen slo inn, før toget gjekk utfor det bunnlausa stupet…

Fortella om min lille triumf med arbeidsklærnå, slo eg fort ifra meg.. Eg tenkte det gjerna ikkje va det besta tidspunktet, å liksom brifa med nåke eg forsåvidt hadde gjort, når Kånå va i den sinnsstemningen..

Eg fikk lommabokå te slutt og kjørte opp på jobb, forholdsvis tidlig.. Fant meg ein kopp kaffi og satte meg bak i lastebilen, oppå ein stabel med tompaller.. Og tenkte at alle bonuspoengene eg har samla opp denna ukå, dei forsvant nettopp i lausa luftå.. Som dugg i plettfritt solskinn.. Nåke “Freddan” i heimen denna helgå. det trur eg nok man kunne sjå langt itte nå, vil eg tru, og aksjer te litt Bodtid hadde eg nok anskaffa meg i fleng.. Stakkars Mini’en, som trudde det va ett monster i gangen, og ikkje Fatter’n, han hadde luska lukst inn på rommet sitt igjen, når Kånå spratt ut.. Han har vel lært seg å ha respekt for ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, han og..

” Jaja.. Undere og mirakler har skjedd før, eg får bare venta og se ka humør Kånå e i, når hu komme opp.. Kanskje så går det i likaste laget.. Forhåpentligvis..

=D

Satt og så på tv’en ikveld itte me hadde spist kveldsmat og fått ungane i seng.. Eller, eg såg på tv.. Kånå hadde lagt kidsa og gått te naboen ein tur.. Men, itte ei stund, så oppdaga eg at eg satt og så på Disney Channel.. Mi dyrebara voksentid brukt på barne tv.. Trolljegerne.. Eg prøvde å tenka tebake på koffår eg ikkje hadde skifta kanal, men det va bare ett stort hull i hukommelsen.. Sannsynligvis, så har eg hatt ein liten “Restart” ..  Fysst full “Shutdown”, før ein kraftig Reeboot har slått inn.. Eg kan ikkje forstå nåke anna.. Alle med meir enn mot normalt med ungar i heimen, kan nok relatera seg te det.. Me massebarnsforeldre..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det e akkurat som ein sånn “Jordfeilbrytar” som slår inn, før operativsystemet går i nødmodus, eller nåke lignande.. Ei litå “Hjernen er alene” stund.. På ein måte..

Eller lyset e på, men ingen e hjemma øyeblikk, rett og slett.. Eg trur sånne små kalibreringar av hjernebarken e sunt innimellom, nesten påkrevd til og med.. Hvis ikkje kunne man fort endt opp med formatert harddisk, og endt opp med å bli henta av dei med kvite frakker.. Men, det kan faktisk vær ganske så skummelt, med sånne “øyeblikk” somme ganger.. F.eks hvis man har ei pratesjuke Kåna.. Då kan det vær på grenså te livsfarligt, om man ikkje trår varsomt.. Alle mannfolk har vel “slukt lyset” ein gang i ny og ne, mens Kånå e inne i ein laaaaaang avhandling om nåke som for hu, sikkert e infernalsk interessant.. Men for oss mannfolk, totalt uinteressant..

” For så og våkna te ett spørrande fjes på siå av seg, som sjølsagt venta på “rett” svar.. Ett svar, som man ikkje har den fjernaste aning om ka bør vær..

Man forsøke å skru tiå tebake, men det e tomt.. Uansett kossen man prøve å komma seg ut av den knipå, så går man på ein smell av uante dimensjonar.. Om man ikkje har opparbeida seg litt rutine.. For opp gjennom årenes løp har eg opparbeida den rutinen, at eg lagre stikkord underveis, når Kåna sette igang med tirader av meiningslaus informasjon.. Og når det plutseligt blir stille og man har fått detta spørrande andletet foran seg, klara forsåvidt eg for det mesta å svara tilfredstillande.. Men, eg satt altså i sofaen å lurte på kor eg hadde vært, den sista stunden.. Kånå va det ingen vits å spør, hu va jo gått..

Trolljegerne va opptatt, ein eller aen plass i underverdenen.. Ungane sov.. Jaja.. Eg tenkte at eg burde gjedna oppdatera bloggen..

Det e jo heilt sprøtt, EG bloggar.. Eg har jo meir ellår mindre tatt ett omdømmemessig selvmord, i Yrkessjåfør miljøet.. På ein måte.. Men det va tomt.. Absolutt null skrivekløa.. Eg surfa litt på nettet, på leit itte litt inspirasjon, men te lite hjelp.. Klara ikkje å skriva nåke , bare for å skriva hellår. tenkte eg for meg sjøl.. Så eg lurte litt på om eg va “tømt” for kreativitet, itte “reeboote’n”.. Eller om det rett og slett hadde blitt avinnstallert nåken “drivere” te hovedprosessoren.. Men så slo det meg.. Ka har skjedd idag..!?  Eg våkna, stod opp og gjekk på jobb.. Blei ferdig på jobb.. Kjørte hjem.. Spiste middag.. Hjalp litt te med lekser….

” Spiste kveldsmat…. La ett par ungar, eller nei.. Det gjorde Kånå.. Sette meg foran tv’en.. Blackout.. Det hadde absolutt ikkje skjedd nåkenting..

Ingen Mini hoppande inn i midten, grytidlig idag morgens.. Ingen ravsinte Kåner som blei vekka av ein så smått klumsete Fatter’n, som i ett dunkelt mørke på soverommet om morgenen, gjerna velta ett eller anna..

Rett og slett ingenting, utover normalen..  Eller unormalen..

Det har bare ikkje skjedd nåke idag, av betydning, som har vekka inspirasjonen i meg.. Hjølpe meg.. Men sånn alikavel.. Eg har ikkje heilt truå på at det e vedvarande.. Plutseligt går eg på ein smell.. Eller får et lysande infall..

Så har med det plutselig gåande igjen..

;-D

Det e lenge siden eg har skrevet ett innlegg, som gjerna har rot i navnet på denna bloggen.. Altså, at undertegna gjerna måtte gå kanossagang lukst i Bodå.. Eg har ikkje akkurat nåke fasitsvar på årsaken te det, men det har liksom ikkje vært heilt det stora som har foregått oppe i topplokket, dei siste vekene.. Eller muligens på mange månader, når eg tenke meg om.. Det har vært litt stakato skriving både gjennom sumaren, og litt utover høsten nå, på ein måte.. Kanskje har eg hatt ein slags skrivesperra, muligens e det mye som har skjedd både på jobb og i heimen eller så har eg rett og slett bare vært tom..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eg vett ikkje.. Men, ofta når eg har gleda meg litt te å kosa meg med bloggen, kanskje fått mye input i løpet av dagen og ideer har dukka opp på løpende bånd, i løpet av dagen..

Så har alt vært blåst bort fra hjernebarken, når kvelden komme og eg ska setta meg ner, for å få det ut.. Eg har fått fullstendig jernteppe, og alt eg har skrevet har vært så dårlig satt sammen, at det hverken blir fugl eller fisk.. Det e muligens faren, når man forsåvidt har ein slags “humor-blogg”, man føle gjerna litt for mye på akkurat det, at man ska vær morosam.. Morosam kvar einaste gang, og i kvart innlegg.. Og i lange tider, så har eg gjerna prestert akkurat det, på ett eller anna sprøtt vis.. Ikkje spør meg kossen eg har klar det kunststykket, men ein gang så vil man jo møta veggen, når man heila tiå ska væra morosam..

” Man sette seg for høge mål, blir altfor sjølkritisk og humoren blir meir ein bakdel, enn ein fordel.. For man kan ikkje komma vekk ifra, at humor e ett viktig virkemiddel, for denna bloggen..

Men idag, så kan det gjerna virka som om den berømte Ketchupeffekten liksom har slått te, og alt har kommen ut av topplokket, på ein gang.. Og te slutt idag, så komme det ein liten historie fra jobb idag, når eg igjen fant på litt fantaskap, på Kånå sin bekostning.. For når eg kom inn på terminalen, hadde parkert lastebilen og runda hjørna på bygget.. Så såg eg at varebilen te Kånå stod oppe på rampen, og ein liten vill ide satte seg i hovudet.. Eg sjekka om den va låst, men det va den ikkje.. Så Kånå kunne ikkje væra langt unna.. Eg åpna bakdørå, jumpa inn i bilen og sneik meg fram te veggen mellom lasterommet og kupeen.. Kor eg satte meg på huk, å venta..

Planen va å gi Kånå ein liten støkk, mens eg laga ein liten snap te Snapstoryen te Boden.. Men, det varte og rakk og Kånå dukka ikkje opp..

Helsikke, hadde Kånå parkert bilen her, og heller tatt privatbilen våras heim..?? .. Eg holdt på å åpna dørå når eg plutselig høyrte stemmen hennas ute på terminalen.. Eg krøyp kjapt frem te veggen igjen, skrudde på snapchat og gjorde meg klar.. Kånå jumpa fornøyd inn i setet, og eg begynte å filma.. Før det slo meg at eg gjerna burde handla raskt, før Kånå fikk satt bilen i gir.. Gjorde hu det, før eg fikk satt planen te verks, kunne det jo gå lukst i dass, og bilen gjerna rett i veggen.. Kånå vridde om svitsen og fikk start på bilen, og eg begynte å slå håndå i veggen bak Kånå..

” Herreguud.. Kånå skvatt te, og kikka forskrekka bakøve og i vinduet bak te lasterommet, kor eg for ein gangs skyld, fikk knekken i knærna og ein liten latterkrampe skylla innøve meg..

Kånå, som forsåvidt stokk meir enn man gjerna kunne trudd, når man ser Snapstoryen.. Hu stoppa bilen, hoppa ut av og måtte ta seg ein liten runde inne på terminalen, for å roa pulsen..

Tjera vena meg.. Det e lenge siden sjansen te ein god “Practical Joke”, har ligget foran nasen på meg, som idag..

Men, ein kvar lykke eller glede blir som regel ittefulgt av ein slags sorg eller bedrøvelse.. Så.. Nå sitte eg her i Bodå, med soveposen og liggeunderlaget.. Mens edderkoppane i Bodå gleda seg te ett festmåltid inatt.. Hjeeelp…

=D

For alle som gjerna ikkje har fått med seg mine snapstoryer, så e brukernavnet te Jeg Gikk Bare i Boden en Tur sin snapchat detta : gikkbareiboden..

Eg e gjerna ikkje verdens hyppigaste snapchatter, men innimellom så dukka det nå opp nåken snapper..

Her ein dagen, så rulla eg inn på parkeringsplassen te ein barnehage, kor eg sko levera.. Og e det nåke man e som lastebilsjåfør, så e det populær i barnehager, der de hoia og skrike å lura på ka du hette for nåke.. Og ikkje minst på ka eg eg ska levera, e det sjokolademelk, mat eller nye leker ??  Der eg gjerna levere ofta, sa eg alltid et nytt navn når de spurte om mitt, som itte ett par månaders tid, blei gjennomskua.. For eg hadde ikkje hatt det navnet forrige uka, nemlig.. Nåken ungar e behjelpelige og ska bæra esker, mesten meir behjelpelige enn barnehagetantene, te tider.. Dei får som regel panikk når ein bil med varer komme, og forsvinne som oftast te alle kanter, te min store fortvilelse..

Men, det går stort sett fint.. Eg har alltid vært flink i gjemsel eg, og har lært meg dei fleste gjemmestedene deiras, itte mange år med levering..

Ansvarsfraskrivelse og signaturskrekk, det e forsåvidt nåke me distrubusjons-sjåfører e godt kjent med, og stort sett flinke te å løysa på ein god måte.. Humor e ett fint våpen i sånne tilfeller, kor man gjerna slenge ein fleipete kommentar, itte barnehagetantene som plutselig fikk det travelt med å forsvinna ut av syne.. Nåken ganger, så gjør tantene som om de ikkje høyre deg og, der man komme trillande med jekkatralle og ein palle.. Det e då ungane e kjekke å ha, for då spør eg bare dei om de kan finna nåken voksne, som kan ta imot.. Då kan eg garantera dåkke at tantene høyre, når 10-15 barnehage barn snur tvert om og styrta mot de, mens de kauka i kor at dei voksne må komma..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 

” For all del, det finnes jo barnehageonklar og, men det e sjelden dei e så sjenerte, at de ikkje vil ta imot.. Dei komme som regel imot med ein gang.. Men, det finnes for all del sorte får, blant onklane og..

Men ein gang, så va det ikkje nåke tvil i barnehagen, om eg hadde blitt høyrt eller ikkje.. For barnehage og forsåvidt ein del skoleungar, dei synast at det e skikkelig kjekt, når ein lastebil tuta på de.. Der de går langs vegen og hytta med neven, nett sånn som togsjåførane gjorde, i gamle dager.. Der de holde håndå i ein 90 graders vinkel, bøyd oppover med albueleddet, og gjør som om man drar i snorå te togfløytå.. Ein kjent bevegelse som oppfordre te litt tut og larm, fra oss yrkessjåførar.. Og som regel, så har det ein tendens te å gå i likaste laget, sånn generelt sett.. Men eingang, så gjekk eg på ein kraftig smell.. Ein smell som ikkje har blitt glemt med det førsta, for å sei det mildt..

For den gangen, så kom eg og rullande inn på ein parkeringsplass te ein barnehage, og rygga meg te der eg sko levera, nett som idag når eg kom i hug denna episoden.. Når ein haug med ungar kom løpande te gjerdet, sammen med et par voksne..

Og heile gjengen innbefatta dei voksne gjorde detta her tegnet, som sjølsagt oppfordra te litt tuting.. Eg hadde nettopp fått ein ny lastebil den gangen, med 2 staselige forkromma lufthorn på taket.. Sånne som lage lyd.. Masse lyd.. Nesten som Tåkeluren te ett skip på havet.. Så eg syns jo det va litt i øvekant kjekt å få bruka det sjøl og.. Så oppfordringen den gangen, den gikk ikkje ubemerka hen.. Og eg trykka på fløytå 2-3 ganger, og holdt litt ekstra inne, siste gangen.. Hornet ljoma utøve plassen, dei voksne kvakk forsåvidt litt te, og hoppe 2 skritt bakover.. Mens ungane skreik av fryd.. Men, alle kjekke ting, dei blir som regel avløyst av mindre kjekke ting, og omvendt..

” Men, denna gangen så kan eg med hånden på hjarta innrømma, at det heilt klart ikkje va omvendt.. Det va heller ikkje mindre kjekt, men meir fryktelig mindre kjekt.. Nesten på kanten te skummelt..

For når man uforvarande har vekka ei Kånå, fra sin vakreste skjønnhetssøvn ein laurdags morgen, og blitt truffen av ein vrede som kunne vrengt skinnet på ein stakkars Fatter’n.. Så e det bare som ein fjert fra ein liten måltrost, i forhold te ei mildt forbanna barnehagetanta, som nettopp har fått 15-20 barnavogner med sovande barnehagebarn, meir eller mindre brutalt revet ut av søvnen.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Fråden nærmast stod fra kjeften, når hu kom lika målretta marsjerande mot meg, som ein laserguida Scud rakett.. Og ein tirade med eder og galle skylte øve meg, som ein oversvømt foss under snøsmeltingen om våren..

Dei voksne som hadde tråkka 2 skritt tebake, gjekk nå kjapt fram igjen, og holdt for øyrene te dei fremste ungane.. Mens eg stod og tok innover meg, ka eg nettopp hadde forårsaka..

Det gikk forsåvidt ikkje an å forstå ett kvekk av ka denna barnehagetantå sa, for så sinte va hu, at ordå kom så fort at de fløyt inn i kvarandre.. Men, koret av barnagråt og hovudene som stakk opp fra vognene, va vel ikkje akkurat te å misforstå.. Eg va nesten på randen te å snu tvert om å sprinta rundt hjørna på lastebilen, kasta meg inn bak rattet og kjøra avgårde som om eg hadde fanden i hælane.. Når ei av dei voksne barnehagetantene, som forsåvidt hadde vært lika ivrige med hendene som kidsa, klarte å komma seg mellom meg og denna olma tantå.. Og uten at eg sa så mye som ett kvekk, men heller stod å kikka småflau i bakken..

” Så klarte denna tantå som kom imellom, å desarmera bombå som holdt på å gå av, før det va for seint.. Og tok heilt klart litt meir av skyldå, enn de burde..

Og når barnehagetantå ikkje såg ut som rødglødande kull i andletet meir, og kjeften hadde slått øve fra hardt trav, te mild galopp for så komma seg nåkenlunde ner på normalt nivå.. Så fikk eg beklaga meg på det sterkaste, og lagt meg så flat som eg aldri hadde gjort før..

50 prosent av hovudene hadde dukka ner i vognene igjen, og gråten hadde nærmast stilna.. Når eg forlot barnehagen den dagen..

Men, itte den gangen.. Så har eg klok av skade, aldri, ALDRI, trykka på fløytå, i nærheten av ein barnehage.. Om ungane og voksne aldri så mye har kava med armane, og gjerna blitt skuffa av ein sjåfør som ikkje fløyta..

” Nåken feil, dei gjør man bare ein gang i livet.. Detta va heilt klart ein av de.. Mildt sagt..

Men somme ganger.. Når Tantene vil leka gjemsel, når ein stakkars sjåfør leita itte nåken som vil ta ansvar.. Då e det jaggu meg fristande.. Te å ta i bruk Tåkeluren igjen..

;-D  ;-D

Dagane går unna som olja lyn, her hos familien Vandrende Kaos.. Hverdagen har slått inn for fulle mugger, itte ein sumar med et nåke meir bedagelig tempo i heimen, enn nå.. For når man endelig komme heim itte ein travel arbeidsdag, og har et håp om ihvertfall ein kopp med kaffi, som blir drukket opp mens den e varm.. Så får man bare tru om igjen.. For nå har jaget itte å få gjort lekser, komma seg på trening av ett eller anna slag og andre aktiviteter som drar seg te, når skole og fritidsaktiviteter for Kidsa sette inn for fullt.. Og foruten alle faste utfordringar som man vett om, så dukke det alltid opp ein håndfull uforutsette utfordringar, ittekvart som dagen glir øve te kveld..

Alle dei hendelsane som på ett blunk har eksplodert, implodert eller eksponert, ett eller anna som bare kan skje her heima, hos familien Vandrende Kaos..

For all del, eg får jo med meg mange av dåkke staute leserar, som kjenne seg igjen i mange av mine betraktninger, og legge igjen herlige kommentarer.. Sånne kommentarer som gjerna begynne med, eller inneholde – Bare vent til, – Gled deg til og lignande fantastiske “oppmuntringar.. Sånne kommentarer som virkelig setter hjernen igang, i begge retningar, eller alle.. Så eg registrere jo at andre gjerna har trødd i våre fotspor tidligare, på ein måte.. Men, det blir jo uansett nåke eget når man oppleve det sjøl, det som man sko gleda seg te, eller gjerna har venta på.. Sjøl om andre andre har vært der før, så e det løye når man laga sine egne spor..

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

‘

Og om eg sko fått vær i øvekant ydmyk her eg sitte, å gjerna skryta litt av oss sjøl, så kan det ihvertfall ikkje væra feil.. Det å meina at spor, det kan me ihvertfall laga.. Her i familien Vandrende Kaos..

For spor hos kvarandre og gjerna til og med på kvarandre, det e det ingen som helst tvil om at finnes, her i heimen.. Den eina smilerynkå eg har i øvre høyre øyekrok, den e eg rimelig sikker på at dukka opp.. Når Mini’en i 1,5 års alderen, hang fast mellom sofaen og veggen, med hovudet ner og beinå te værs.. Itte ein mislykka ekspedisjon på sofaryggen.. Og eg måtte holda han i beinå å dra han opp, mens Kånå drog sofaen lenger ut fra veggen, eller va det omvendt, eg hugsar ikkje heilt.. Den smilerynkå og ett snes med grå hår på venstra sidå, som det forsåvidt ikkje har blitt mindre av, ittekvart som Mini’en har vokst seg større.. Det har ikkje blitt mindre av smilerynkene heller, teknisk sett..

E det nåke den guten kan, så e det å lura fram latteren hos oss foreldre, i tide og utide.. Nærmast fra fødselen og te nå..

Eg har skrevet mangt og mye om årsaken te at gjerna blei ein blogg av det, men uten Mini’en, så trur eg gjerna ikkje denna skrivekløå hadde tatt meg.. For den dagen han blei født, den skrive seg nok inn i historien som sjølvaste D-Dagen, i vår den gangen så smått harmoniske familieliv.. Den dagen som snudde alt på hovudet, og gjorde livet som me kjente det, om te ett regelrett Vandrende Kaos.. Bare den kjennsgjerningen at han blei levert nesten 2 månader for tidlig, av ein Stork som gjekk på ein smell, la føringen for kossen livet ville bli videre.. For me sko jo egentlig reist på Danmarksferie, morgenen itte han blei født..

” For all del, så va gjerna det ein dristig manøver, det å reisa på ferie i 7 månad.. Men, det gjekk jo strålande når Kånå va gravid med Litlajentå og me va på tur te Kristiansand..

Men, der Mini’en va ett sirkus fra ein anna verden, både før og itte han blei født.. Så va Litlajentå ei stillferdig litå jenta, som tålmodig venta te terminen va der.. Og ikkje gjorde all verden ut av seg, i sine første leveår.. Definitivt mye av grunnen te at beslutningen blei lettare å ta, om at Mini’en sko bærast fram, når sjokket øve at Kånå va blitt gravid for fjerde gang, hadde lagt seg.. Så ikkje meir enn 4-5 timar itte fjotten såg dagens lys, satte eg meg bak rattet å reiste på Danmarksferie med resten av Flokken.. Mens Kånå blei igjen på nyfødtpost, og tok seg av vårt nye tilskudd te familien..

Og derifra og ut, så e det mesta behørig dokumentert i bloggform, først på Blogg.no, så over på eget domene i 2016, kor bloggen ligge nå..

Og igår kveld, så oppsummerte Kånå meir eller mindre status akkurat nå, med nåken få setningar.. For når me satt ved kjøkkenbordet itte middagen, Flokken hadde flydd te alle kanter og me foreldre fikk 2 sjeldne minutt for oss sjøl, så seie Kånå.. – Hjølpe meg, Eldstemann e pirfull i hormoner, Han i Midten har fått hakk i platå ein gang i trassalderen, Litlajentå har blitt ei skikkelig rampejenta og Mini’en tar seg nær av kvar minste ting, for tiå.. Det e vel ikkje anna å sei enn at me e på god vei inn i ein ny epoke, som ett fullasta løpsk godstog.. Med ett bein godt planta i småbarnsverdenen, mens det andra har begynt å trø inn i ungdomstiå..

” Nok ein øvegang har meldt seg, å det vel bare å spenna fast sikkerhetsselen, stålsetta seg så godt man kan og ta imot det som komme med rak rygg..

Tidå komme og går e det mange som seie, før den har vært her og forlatt oss igjen.. Tiden ligge foran oss, seie kineserne, fordi den ligge foran oss..

Det som ihvertfall e sikkert som banken..

Det e at tiden e ein virvel, ett dragsug man aldri kommer ut av.. Ei lenka av øyeblikk, eller hendelsar som flyr forbi oss.. Og før man vett ordet av det.. Så har det man sko gleda seg te, eller bare måtte venta på..

Det har passert uten at man nærmast fikk det med seg..

Det e då det gjerna blir kjekt, å setta seg ner å lesa dei her betraktningane, som Fatter’n skreiv i øyeblikk av mild desperasjon, oppgitthet eller håplaus frustrasjon..

Vil eg tru.. Eller ihvertfall håpa på.. På ein måte..

😃😃😃

Eg satt å kikka litt på kor langt me gikk igår, for eg va sånn passe sliten når eg satte meg i bilen igjen, itte turen.. Ein plass mellom 7-8 km trur eg at eg fant ut det va, sånn ca.. Og man blir sliten, når man går i ulendt terreng man ikkje e heilt kjent i, og traska både opp eg ner.. Sånn generelt sett, så e det mye fysisk man kan bli sliten av, her i verden.. Jobb, fotball eller f.eks spilla squash.. Må man ha ett skippertak i heimen, fordi man har forsømt alt rotet itte ein spinnvill Flokk, så blir man sliten av det og.. Eller dei dagane man må springa fra jobb te henting i barnehagen, spisa middag i superhelt fart før man gjerna spinne avgårde på trampett trening eller fotball kamp..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ein gang så jobba eg fra 04:00 om morgenen, og va ikkje ferdig på jobb igjen, før det nesten va leggetid.. Den gangen, då va eg jaggu meg nesten heilt pumpa, og sov sikkert før hovudet traff putå..

Men, det e ein ting som meir eller mindre suge energi fra meg, som om ein sjaman står å mane livsenergien ut av kroppen, uten at eg gjere et fnugg av fysisk fostring.. Å det e å gjør lekser med Han i Midten.. Gudhjølpe meg, altså.. Det e nesten sånn at eg heller hadde sprunget Djupadalten 3 ganger på rad, enn å setta meg ner med den guten, å gjør lekser.. For han e ekspert på dra ut tidå, finna på all slags unnskyldningar for å venta bare litt te med leksene eller irritera ein allerede sliten Fatter’n, langt over alt som hette grenser.. Når det e på tide å setta seg ner med dei her hersens leksene sine..

” Å forsøka å forklara den guten, at om han bare sette seg ner å jobba effektivt, så e det fort gjort.. Det e som å prøva å læra ein katt å sitta, når man seie “sitt” ..

 

Meir eller mindre komplett umulig, om man ikkje e ein sånn “katte-hvisker”, om det finnes.. Eg har, eller me har forsøkt alle triks som finnes, i leksikonet for kossen gjør lekser med kidsa.. Men, den guten stritta imot, akkurat som ein katt som ikkje vil bada, når me sette oss ner med lekser.. Me har prøvd med bestikkelser, belønninger og bestraffelser.. Uten så mye som et fnugg av forbedring.. I alle år, så har det vært som om den guten har vært vaksinert, mot å gjera leksene sine.. Guten e ein uforbederlig livsnytar, ein bohem av sjeldent kaliber, som tar livet akkurat som det kommer.. Og om det betyr ein kamp uten like, for å utsetta leksene te torsdags kveld..

Så skyr ikkje Han i Midten nåke middel, for å få det te.. Det e jo heilt utrolig, at Eldstemann og Han i Midten, ska væra så forskjellige på detta området..

For akkurat når det gjelder lekser, så e det som om de e på kvar sin planet, uten et einaste snev av tvil.. Eg kan nærmast ikkje huska at å gjør lekser med Eldstemann, nåken gang har vært i nærheten av problematisk.. Men ikveld, itte halvannen time med intens leksejobbing med Han i Midten.. Så e eg så inni granskauen sliten, i både kropp og sjel, at eg sikkert må krypa ner i loppekasså, når kvelden e omme.. Tjera vena meg.. Alikavel, oppe i all galskapen, så gjør me jo fremskritt, eg må jo få fram det og.. For der Eldstemann skrive som ei kråka, så e det virkelig håp for Han i Midten, når han konsentrere seg..

” For itte 2 års intens mas fra Fatter’n, om å få bokstavane nåkenlunde i samme størrelse, og ha mellomrom mellom ordene.. Så begynne det jaggu meg å ligna nåke..

Det e litt det som e kjekt med denna guten, sjøl om han nærmast drive Fatter’n te det glade vanvidd.. For det e et vanvittig potensiale hos den guten, når han bare klare å setta seg ner å konsentrera seg.. Når han klare å la loppene i blodet, få kvila seg litt, og lar tankane oppe i topplokket slippa taket litt.. For når me endelig har fått satt oss ner, og kampen om når me ska gjør lekser e over.. Då kan me gjerna bli ferdige på 10-15 minutt..

Med strålande skjønnskrift eller 100% rett, på alle matteoppgavene..  Og at han slite med tekstoppgavene i matte, så ska eg for all del gi guten litt slack der..

For her tidligare i vekå, når det va ei sånn – Per sykler 8km på 24 minutt.. Hvor lang tid bruker han på å sykla 1km.. Ja, då måtte eg rett og slett ta meg ein liten timeout, for å samla tankane.. For det eg hata mest av alt, når det gjaldt matte.. Så va det tekstoppgaver.. Uten unntak, og om de aldri va så lette.. Fatter’n trengte rett og slett nåken minutt på å kalibrera hjernebarken, før me heiv oss igang med tekstoppgavå.. For mareritt om matte fra året mitt på Skeisvang Vid. Skole, og idiotiske tekstoppgaver, gjerna med lurespørsmål..

Dei dukka rett fram fra minnebanken, og satte Fatter’n litt ut.. Det e jaggu meg nåke snodig, kossen ein sang, et bilde eller ei lukt, kan dra deg lukst inn i ett sterkt minne.. Men, her va det altså ett mattestykke, som satte meg litt ut når det skaut fram som ei pil, fra glemselens slør..

Tjera vena meg..

Det e nesten som om me voksne må ha mattekurs igjen, for å hjelpa kidsa i faget.. For kim går vel rundt å huska på alt me lærte, for 20-30 år siden.. Ikkje eg ihvertfall.. Men, me fikk nå gjort det te slutt, itte at Fatter’n hadde ommøblert tankane litt..

Eg vett ikkje.. Me har gjerna meir te felles, enn eg gjerna ser sjøl.. Eg og Han i Midten..

Eg va vel ikkje akkurat ein lekse-elskar, eg heller.. Når eg tenke meg om.. Så det e vel muligens meg sjøl fra barndommen, som stikke innom å seie ” hallo i luken “.. Sånn hadde mor di det med deg..

Et slags Deja Vu, på ein måte..

=D

Bror min ymta frampå om me ikkje sko begynna å gå tur igjen, sånn som me gjorde for nåken år siden, her ein dag eg va innom på visitt.. Når me gikk fast opp te Krokavannet ett par ganger i ukå, for å forhåpentligvis komma i nåke bedre form.. Den gangen, så va me vel gjerna ikkje i vår beste form, og første turen opp va ett reint mareritt, med påfølgande marerittdagar på jobb.. Når muskulatur som ikkje hadde blitt brukt på ei stund, virkelig fikk seg ein sjokkstart, og ga tebakemelding på verst tenkelig måte.. Det blei nåken dryge dagar på jobb, dei neste dagane, mildt sagt..

Så, igår va det på an igjen.. Bror min sendte melding å lurte på om eg va klar, nåke eg sjølsagt absolutt ikkje va..

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Eg hadde tenkt at det gjerna va et sånt forslag, sagt i beste meining, men som gjerna ikkje ville bli fulgt opp med iverksettelse.. Men, tjera vena meg.. Eg har klaga neg øve denna forbaska carporten øve litlekaren som e te hevings, og rævå mi som laga søkk i sofaen, derfor va det vel bare å hoppa i det.. Som sagt, så gjort.. Treningsklær blei rota fram fra skapet, joggeskornå lå innerst i garderoben og plutselig så va eg klar som et egg.. Kånå va ute på nåken ærend, og fikk nærmast sjokk når eg informerte hu om planen vår.. Hu hadde vel klagingå fra første turen sist i godt minne, kor eg lå på sofaen og pusta som ein kval, og ynka meg kvar gang eg lea på meg..

” Hu va vel innforstått med at formen gjerna ikkje va på topp, og frykta gjentakelse fra sist.. Kor eg meir eller mindre va indisponert, i ett par dagar..

Og gjekk rundt som ein gyngestol som mangla den eina vangå, med mild slagsia, vuggande gange og med ett smertestønn på annakvart skritt.. Men, som eg har skrevet før, einkvar fordel i livet blir som regel avløyst av ein bakdel, eller omvendt.. Og itte et par turar te opp te Krokavannet, den gangen, så begynte jo både eg og Bror min å merka fremgang.. Me gikk fra å bruka nesten ein time, på å gå opp og ner, te å komma oss under halvtimen.. Så med det i minnet, satte me avgårde i godt driv igår kveld, itte me hadde møttes på parkeringen ved Djupadalen.. Bror min smelte te med god fart fra start av, og ska eg væra heilt ærlige, så begynte eg å frykta at me ville gå på ein smell, når me møtte dei verste motbakkane..

Ihvertfall eg, Bror min ska eg ikkje snakka for, men eg syntes det gikk vel fort te å begynna med.. Det va tross alt første gangen på lenge, me sko ut på ein sånn trim-ekspedisjon igjen..

Det e viktig å ikkje brenna kruttet for tidlig, når man plutselig begynne med fysiske utskeielser, man ikkje har gjort på ei stund.. Men, itte et par sugande motbakkar, kjentes fortsatt legemet overraskande lett ut, og farten va generelt stabil ennå.. Så, eg begynte å lura litt på om me muligens va i bedre form, enn me hadde frykta på forhånd.. Nåke som ikkje kan sjåast på som anne enn ein positiv overraskelse, hverken meir eller mindre.. Når me kom te toppen og kunne sjå utøve et blikkstille Krokavann, tok me ein liten pust i bakken og drakk litt vann.. Me hadde ikkje brukt mye meir enn ein liten halvtime, og følte oss nesten litt snytt..

” Detta hadde nesten gått litt for lett, va tanken me nesten delte i kor.. Og blikket gjekk øve vannet og opp te Presten..

Ein liten fjelltopp, som me mange ganger hadde kikka opp på ved tidligare anledninger, men ikkje tatt sjansen på å gå te, formen den gang tatt i betraktning.. Då rusla me opp te Krokavannet, mens pusten gjekk som 2 pandabjørner i ei hyrdestund.. Mens igår, gjekk turen opp rystande enkelt, og me bestemte oss kjapt for at idag stod Presten for fall.. Nü kör vi liksom, så får det briste eller bære.. Me hadde ikkje meir enn kommen igang, før me traff min beste barndomskompis, som sikkert gjekk med Kånå si.. Men, det blei ikkje tid te nåke langdryg affære, med helsing, prat og gamle røvarhistorier, Bror min va kommen i seget og traska på videre oppover..

Men, itte å ha passert kvarandre, hilsa og utveksla nåken ord, kauka Kånå hans ut at me hadde nå tatt den lette vegen, opp te Presten..

Man sko gjerna trudd at me blei fornærma av ein sånn kommentar, men når eg og Bror min delte et blikk, trur eg det meir lettelse, enn fornærmelse å sjå hos oss begge.. – E du heilt sikker på det.. ? .. Kauka eg tebake.. – Jaaa.. Kom det rungande fra denna Kånå.. – Puuh.. Kom det i fra Bror min.. Når me først gjerna hadde tatt oss vann øve hovudet, va det godt å vita at det va den enklaste rutå, ihvertfall.. Turen opp te Krokavannet går meir eller mindre kun på grus, med et lite stykke små kupert i slutten.. Men, nå va me kommen rett inn på sånn skikkelig tursti, og gjekk å traska blant lyng, røtter og stein..

” Å kalla det ulendt terreng ville vel gjerna vært i øvekant, for erfarne turgåerar, men der trur eg ikkje me e heilt ennå.. Så eg ska nøya meg med godt kupert, på ein måte..

Itte ei litå stund så kom me opp på ein høyde, eller bror min såg ein sidesti opp på ein svær stein.. Me har jo aldri vært på Presten før, så me jogga opp for å sjekka, det hadde vært nåke småflaut å gått forbi Presten, nær me førsta va der.. Men, det va ingen Prest på toppen av steinen, men ein fantastisk utsikt fant me.. Og igjen, så tok me ein liten pust i bakken, eller eg gjorde ihvertfall, mens Bror min nappa fram fotoapparatet sitt fra sekken sin.. Praten hadde gått lett heile vegen te nå, men det sista stykket før denna steinen, hadde eg hatt nok med å pusta.. Så denna pausen kom forsåvidt godt med.. Svetten rant ner i augene, og blikket blei nåke slørete..

Eg minna meg sjøl på, at eg gjerna ikkje trenge å ha voks i håret, før me går neste tur.. For eg trur det va meir hårvoksen, enn svetten, som gjorde blikket uklart.. Et lite turtips te andre, gjerna..

Me fortsatte jakten på Presten, og jogga lett ner fra denna steinen igjen.. Jaja, å sei jogga lett va gjerna å øvedriva, sklei forsiktig som to hvalrossar på land, e vel gjerna meir passande.. Men, trygt ner kom me ihvertfall.. Nåken minutt seinare, så åpna landskapet seg og ein liten plass fri for trær viste seg fram.. Midt på og på toppen så stod denna her Presten, ein steinvarde bygd av Tørres Skogland og Valentin Elleflådt, ein eller annen gang for sikkert lenge siden.. Prest, blei det visst kalt i gamle dager, og visstnok sko det vær et “fyrtårn” på ein kirkeveg mellom Førre og Haugesund.. Itte ein liten research på nettet..

” Det e kjekt å vita litt om historien te sånne ting, når man først e ute på tur.. Sånne trivielle små opplysninger, som eg gjerna kan briljera med om eg drar Kånå og Kidsa med meg opp her..

Itte litt obligatorisk Snapchat bilder og filming, så gjekk me videre nerøve, og nå va me egentlig litt i villrede ett par plasser, om kor me sko gå.. Siden stien te tider gjekk øve nåken svære berg, og va nåke vanskelig å se, men Bror min tok styring å førte oss i rett retning.. Det va gjerna likagodt, for eg oppdaga ein grusvei, og tenkte at det sikkert va ner på den me sko.. Men, det hadde jo vært heilt feil.. Eg vett ikkje heilt kor me hadde havna om me hadde valgt den, men ihvertfall ikkje ner te bilane våras, som stod på parkeringen ved stemmen.. Håvåshyttå meinte Bror min, men då rista eg lattermildt på hovudet, den hyttå måtte nå vær i den andre retningen.. Tjera vena meg..

Men, litt ner i terrenget igjen, så stod det jaggu meg et skilt, som peikte i samme retningen som grusvegen, og va merka Håvåshyttå.. Eg fikk et blikk av Bror min, eg seie ikkje meir.. Ikkje sa eg nåke heller..

Eg trur det va godt det va Bror min som va med, og ikkje Kånå og Flokken.. Eg vil sei eg har nåke bedre stedsans enn Kånå, mildt sagt, og hadde nok vært den som hadde fått gjennomslag, om valget hadde stått mellom min og Kånå sitt retningsvalg.. Når man e på ukjente trakter i byheieane, så e ikkje det plassen for dristige stivalg, vil eg tru.. Då e det greit å vita kor man ende, når man tar et valg.. Heilt klart.. Om eg sko fått sagt det sjøl, så va det ein fantastisk tur å gå, denna her stien både opp og ner fra Presten, med små alleer blant majestetiske trær.. Steintrapper nedover bratt terreng.. Og nydelige åpne terreng, med halva Haugalandet som skue..

” Me har nå traska litt rundt i byheiene med Flokken, eg og Kånå.. Men, det e ikkje alltid man har tid te å nyta hverken utsikt eller nydelige landskap då.. Då må man gjerna slukka ein “brann” i emning, både titt og ofta..

Så det og endelig få oppleva stien opp og ner te Presten, det va jaggu meg ein flott erfaring.. Me blei faktisk enige eg å Bror min, at istedet for å bare gå opp te Krokavannet, så ska me jaggu meg legga turen innom Presten, kvar gang me ska ut på tur.. Som minst må bli ett par ganger i ukå.. Ska me få ønska effekt.. Som e nåke mindre carport øve litlekaren, muligens ei nåke mindre ræv, for min del.. Og kanskje komma i litt bedre form, enn me har vært..

Ein fantastisk tur va det ihvertfall igår, om kruttet blei brent for tidlig, at me tok den “lette” vegen eller om hårvoksen gjorde blikket nåke slørete..

Så ikkje bli øverraska, om dåkke treffe 2 “spreke” karar, på vei opp eller ner fra Presten, i nærmaste fremtid.. Det frista virkelig te gjentakelse, og man blir liksom litt mindre sliten, når man har sånne nydelige omgivelsar å gå tur i.. Det e ihvertfall heilt sikkert.. Og for dei som ikkje har lagt “Boden” te på Snapchat ennå, så ville eg gjerna gjort det..

Det blei nåken snapper fra turen igår, og fleire vil nok komma, når me igjen legge ut på tur.. Brukernavn på snap det e : gikkbareiboden

Ha ein flott onsdag videre, Folkens.. Så ses me gjerna, ute på tur i byheiene… =D

‘

Så va det mandagsmorra blues igjen, og nok ei arbeidsuka står ubrukt foran oss.. Det e løye med det, men helgene har ein tendens te å fly forbi i ein forrykande fart, her i heimen.. Man har nærmast ikkje parkert i sofaen fredagskvelden, før man igjen sitte på samme plassen søndagskveld.. Og lura litt på kor helgå blei av.. For all del, det e kjekkare at det e sånn, enn at man går å trør i kjedsommelighet heila helgå, skjønt eg trur det e lenge te me vil treffa den stien..

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

I ein massebarnsfamilie blir det neppe kjedelig, på veien gjennom småbarnstiå.. Man har alltids ett eller anna å henga fingrane i..

Klesvask, husrydding og aktivisering av kidsa e ein konstant i ligningen, om man ser litt mattematisk på det.. Jaja, eg ska ikkje skryta på meg klesvask og all husryddingå, då hadde eg vel tatt litt for mye av ærå, fra ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna.. Men, eg kjeme meg, det syns eg nå eg kan sei.. På fredag f.eks, så kosa me oss med den sedvanlige fredags Tacoen, før Kånå stakk avgårde på trampett-lek med Mini’en.. Og når eg gjekk forbi kjøkkenet på vei itte litt påfyll i kaffikoppen, fikk eg ett illebefinnende, når eg observerte at kjøkkenbordet såg ut som ei slagmark..

” Og på vill jakt itte bonuspoeng ein freddans ittemiddag, så rydda eg av bordet, skylte alle tallerkene og satte inn i oppvaskmaskinen.. Heilt av meg sjøl..

Før eg igjen, godt fornøyd med meg sjøl, ramla ner i søkket i sofaen.. Det søkket som tydeligvis ikkje blir mindre, i takt med den voksande bakdelen.. Tjera vena meg.. Eg har i lange tider registrert at til og med arbeidsbukså har begynt å bli stram rundt livet, og når man laga ett søkk som ikkje forsvinne med det førsta, itte man løfta rævå fra sofaen, då e det gjerna på tide å gjera nåke med det.. Eg trur jaggu meg eg ska takka ja te bror min sin invitasjon, te litt fysisk fostring i skog å mark, som han letta her ein dag.. Når eg å Mini’en va innom, for litt lek med Ulrik’en, bror min sin lille pode..

Det nytta ikkje å sanka inn bonuspoeng, om man ikkje e i stand te å utnytta de.. På ein måte..

Ikkje det at eg e så flink te akkurat det, det å sanka inn bonuspoeng.. For på lørdagen, så fikk eg ei oppgava av Kånå, før hu stakk ut på byen med dei små, sånn at eg kunne sjå Liverpool kampen i fred og ro.. Og det va å henga opp klærnå som stod på i maskinen, og va ferdig om kun kort tid.. Sjølsagt, så glemte jo Fatter’n det heilt ut, og når Kånå kom heim og eg høyrte sukket fra vaskerommet, heilt opp i stuå.. Så gjekk det opp for meg, at eg heilt klart hadde rykka tebake te start, sånn bonuspoengmessig..

” Fredagens iherdige innsats på kjøkkenet hadde blitt nulla glatt ut, når vaskerommet ikkje hadde fått besøk av ein i øvekant glemsk Fatter’n..

Men, eg prøve så godt som eg kan, det ska eg ihvertfall ha, synast eg.. Sjøl om Kånå gjerna ikkje e heilt enige i akkurat det.. Uansett, så har nå ei heil ny uka som blank å urørt står foran meg, te å komma meg ut på tur med bror min, sanka bonuspoeng og gjerna få minska detta sofasøkket, nåken hakk..

Turen me hadde igår, den gjorde ihvertfall skiklelig godt, for ein nåke forfallen Fatter’n i heimen..

Som heilt klart har stort forbedrings potensiale, øve heila fjølå, sånn generelt sett.. Ein anna ting som eg har satt som ett mål fremover, det e rett og slett å vær nåke flinkare å oppdatera denna bloggen.. Istedet for å gå te hundane, og la den ligga urørt i fleire dagar.. Ja, gjerna uker innimellom..

Så får me se då.. Om eg klara å holda nåken av deia “hårete” målene eg har satt meg.. Det burde jo absolutt gå greit, spør du meg..

Men, alt e relativt her i verden.. Det e ihvertfall heilt sikkert.. Det e alltid godt å sikra seg, i alle retningar..

På ein måte.. Ha ein flott mandag, Folkens..

Eg må jo innrømma at eg muligens har vært kreativ i matveien, fra barnsmunn av og te nå.. Det sista påfunnet, det va jo denna her nisteoppfriskaren min, om man syntes nistå va kjedelig på jobb.. Så då pleie eg å legga nåken flak med Kim’s Mexican Fiesta, oppå nåken blingser med masse smør og brunost.. Det e ikkje nåke hokus pokus, men man bør gjerna vær over gjennomsnittet glad i både Chips’en og Brunost, vil eg tru.. Om den varianten sko falle i smak.. For smaken er som baken, den er delt..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og heima hos oss, så e det ingen som forsåvidt lika det samma, f.eks når eg laga frokost te små.. Det kan til og med variera kraftig, ka den eine ska ha den eina ukå, te den andra..

Åsså har me 2 stykk som ikkje ska ha smør på skivene sine, bare å huska det kan jo vær ein prøvelse innimellom.. Det e ikkje få ganger eg akkurat har satt meg i sofaen, itte å ha smørt ein million skiver te kidsa, så e det nåken som kauka te, – Æææsj, det e jo smør på skivå mi.. !! Sjølsagt, så e det jo ingen andre i Flokken, som lika det den uheldige har på skivå si, så dei blir gjerna te overs.. Eg e liksom ikkje så glad i leverpostei, skinkeost eller andre sånne smøreoster, som dei smørhatende i familien lika så godt.. Ellers så sko jo eg spist de opp eg, for all del..

” Men, om eg har funnet på litt forskjellig, opp gjennom barndommen og forsåvidt i voksen alder, sånn i matveien.. Så må eg få sei at eg syntes Mini’en tok kakå idag..

For eg forstod ikkje heilt ka han meinte idag, når han krevde skiva med fisk, skiva og så servelat.. Og sjølsagt ikkje smør, Mini’en e 50 % av den smørhatande andelen i heimen, Eldstemann e dei andre 50 prosentene.. Så eg laga ei skiva med makrell i tomat, og ei skiva med servelat.. – Nei, nei.. Det e ikkje sånt de ska vær.. Klaga Mini’en, når han fikk fatet.. – De ska væra dobbelt.. Faktisk.. La Mini’en te, på sedvanlig vis.. ” Faktisk” , det trur eg må vær et av Mini’en sine favoritt ord, for når nåke e viktig så slenge han det ordet med, om det passa inn eller ikkje.. Så eg rusla ut på kjøkken igjen, og lura litt på ka fjotten meinte..

Dobbelt med skiver va liksom det logiska, så eg prøvde det, og la to brødblingser oppå dei eksisterande på fatet.. Men, det va sjølsagt feil det og, når eg kom ut te guten..

Litlajentå fulgte itte meg ut på kjøkken, når eg resignert rusla ut igjen, og kikka lurt opp på ein oppgitt Fatter’n.. – Han ska ha skivå med fisk nederst, så skivå med servelat oppe den med fisk, pappa.. Det e det han meina med dobbelt.. Sa Litlajentå lavmælt te meg, så dei andre liksom ikkje sko høyra at hu faktisk kunne vær behjelpelig her i heimen, og ikkje bare ein liten ramp..  – Åsså må du huska å skjera dei i to på midten, ellers må du ut på kjøkken eingang te.. La jentå te, før hu pilte ut av kjøkkenet og ner trappene, og sikkert inn på rommet sitt..

 

” Det va heilt klart dosen med hjelp å få, fra den kanten på ei god stund, vil eg tru.. Hu e ikkje den som anstrenge seg mest for å gi Fatter’n ei hjelpande hånd i heimen, på generell basis.. Men, finne eg ein fastnøkkel, drillen eller nåke lignande..

 

Ja, då e jentå på pletten, på sekundet.. Merksnodige greier.. For ingen av gutane har brydd seg nevneverdig, om praktiske gjøremål med Fatter’n.. Jaja, tebake te dei her skivene te Mini’en.. Eg gjorde som jentå hadde sagt, og rusla spent ut i stuå og bort te sofaen, og serverte fatet te guten.. Nærmast lika spent som ein verdenskjent kokk, som øvelevere sin signatur-rett te ein matjournalist, for vurdering.. – Sånn ja.. Tusen takk, pappa.. Svara guten fornøyd, itte å ha vurdert fatet med skivene.. Før han heiv innpå med stor iver, der han satt i sin skjelett pyjamas..

Den me måtte leita itte i ett kvarter her ein kveld, fordi han ikkje fikk sova om ikkje han hadde skjelett pyjamasen på.. Sånne små nykker som gjerna høyres ubetydelige ut, for oss voksne..

Men, som gjerna e av stor betydning for dei små.. Som kossen skivene ska væra dandert, ka slags pyjamas man har på seg og andre lignande nykker, dei små kan finna på.. Som oftast, og om saken e innenfor rimelighetens fornuft, så meina eg at man bør gjør ett nummer av å fiksa opp.. 15 minutt med leiting itte ein pyjamas e ikkje mye, når man gjerna ende opp med ein time med grining, fordi man ikkje fikk viljen sin.. Eller 2-3 turar inn og ut på kjøkken, for å få skivene dandert på rett måte.. Sånn at småfolket ihvertfall spise frokosten sin, istedet for å sitta full av trass i sofaen og nekte å spisa, fordi skivå ligge feil..

” Nåken ganger må nok me foreldre ta opp kampen mot dei små, men somme ganger vinne man så mye meir, om man bare gjør som de ønske..

Gammelt jungelord fra Familien Vandrende Kaos..

Ha ein strålande lørdag, Folkens.. =D

At Kånå e nåke i øvekant redd for bikkjer, det har eg forsåvidt dokumentert opp te fleire ganger før.. Det har vært så gale, at ein gang gjekk Kånå te det skrittet at hu bestakk ein nabogutt te ein bondegård, som blei med hu opp te gården, og leverte eskå for Kånå.. Fordi, og nå sitere eg meir eller mindre Kånå ordrett når hu ringte meg.. ” – Ein flokk med ulvehunder har omringa bilen, og vil sikkert ha meg te middag..” Tjera vena meg.. Eg har jo vært hos denna kunden å levert tidligare, så eg burde jo gjerna tenkt meg om før eg sendte Kånå akkurat der, men eg må jo ha glemt det ut.. Heilt sikkert.. Kan ikkje tenka meg nåke anna.. Eg hadde jo aldri sendt Kånå der, ellers.. Åneeeei..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forresten, så va det ikkje ulvehunder, men ein liten flokk på 4-5 Border Colllier som forsåvidt kan væra nåke spretne.. Foruten om ein, som va så gammal at den såvidt løfta på snuten, når eg va der..

Så idag, når Kånå ringte meg, og va meir eller mindre i fistel, så frykta eg jo at det va nåke liknande som hadde skjedd, der hu nærmast skravla som ein foss på både inn og utpust.. Eg fikk ikkje med meg ett kvekk av ka Kånå sa, for hu snakka så fort å engasjert at hjernebarken hennas sikkert jobba i all verdens retningar.. Gudhjølpe meg.. Men, te slutt så va tempoet kommen ner såpassa, at det gikk an å forstå ka kvinnemennesket prøvde å fortella.. For godt ute i rutå si idag, så sko Kånå levera te ein privatperson, som bodde i et sånt lelighetskompleks.. Detta va litt ute på landet, men det va ikkje akkurat nåke bondegård, og meir ett byggefelt enn spredt bebyggelse..

” Men, når Kånå hadde parkert bilen, vært og levert eskå og va på vei mot bilen igjen.. Så sperra hu opp augene, og trudde hu såg syner..

 

For borte med ein liten fjellknaus, så stod det ei staselige ku å beita.. Eg vett ikkje, men akkurat idag så sko eg ønska at det va denna kuå, som hadde Snap, og ikkje Kånå.. Eg ser det liksom føre meg der Kånå oppdaga denna kuå, nappa opp mobilen og filma ein litan snutt te Snapchat’en sin.. Sikkert i rein refleks.. Men så, og som dåkke sikkert la merke te, så oppdaga denna kuå Kånå, og då va Snapp’en te Kånå plutselig slutt.. Og hu la garantert på firsprang mot bilen for å redde skinnet, før hu blei “middagen” te ei mannavonde kviga, som blei tatt på fersken under litt “tjuvbeiting”.. At Kånå i det heila tatt turte å nappa fram mobilen, og laga ein Snap, det e for meg ei gåta..

Men, Kånå blei vel så “caught in the moment”, at hu sikkert ikkje tenkte klart.. Og heller dokumenterte før redselen for dyret slo inn, nåke det i høyeste grad gjorde, når kvigå snudde seg.. Vil eg tru..

Filmsnutten blei ihvertfall kjapt stoppa då, når kuå snudde på hovudet og satte augene i Kånå.. Kånå kikka tebake ett par nano-sekund, før hu akkurat som eg trudde, slapp mobilen ner og lå på sprang for fulle mugger.. For det va det hu forsøkte å fortella på mobilen, men ikkje heilt klarte å få fram, nåke oppspilt og mildt sjokkert.. Det e liksom ikkja akkurat det man forventa å møta på, når man trør ut av ett leilighetskompleks, sjøl om det e litt ute på landet.. Men, Kånå rakk å komma seg på sikker grunn og inn i bilen, kor hu fullførte Snap’en før hu ringte meg.. Mildt hysterisk, men og litt stolt fordi hu hadde laga ein snap..

” Kuå hadde nok bare snudd seg tebake, om Kånå ikkje hadde sprunget, vil eg tru.. Om ikkje den hadde gått mot Kånå da, og trudd at den sko få ein liten gobit av hu.. Det hadde jo vært legendarisk..

At Kånå hadde gått i lås av skrekk, og kuå hadde luska seg nærmare.. Det kan jo godt væra det va nåke sånt Edvard Munch skildra, når han mala sitt mest berømte verk, Skrik.. Ei Kåna som rett og slett bare va redde for kyr, og gjekk i lås på ei bru, når ein flokk godt voksne kviger kom luskande imot hu..

Det e jo mange meiningar om ka Munch va inspirert av, før og under bearbeidelsen av detta berømta maleriet..

Og eg meina at min teori e vel så plausibel, som andre sine teorier, rett og slett.. Det enkla e som oftast det besta.. Istedet for å tolka ett bilde ihjel, så e det ikkje vanskelig for meg, å anta at det va nåke sånn andletet te Kånå såg ut, når kvigå løfta nakken, og satte blikket i Kånå..

” Og et døvt skrik forma seg øve leppene te Kånå, hendene gjekk av refleks mot øyrene mens hu stod som forfjetra, meir eller mindre stiv av skrekk..

Det e det galnaste.. Men, muligens genialt.. !!??

=D