Nå såg eg nettopp kometer, planeter og stjernetåka på ein gang.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eg sko bare inn i bilen å henta ei halvstore eska, så eg slengte liften halveis ned, hoppa opp og bøyde meg ned.

Eg tenkte at nå må eg huska den lukå, når eg ska ut igjen.

Sjølsagt gjorde ikkje eg det.

Eg har jo hukommelse på lik linja som ein akvariefisk.

Baaadang, sa det i treskallen …

Når undertegna skalla hovudet lukst i kanten. Mens eg hastig rygga ut av skapet. Paradokset oppe i detta, det e jo at eg huska på at liften ikkje stod heilt oppe.

Slik at eg ikkje trødde ut i lausa luftå, fikk akutt slagsida og tippa sidelengs ned av skapet, og smalt lukst i liften.

Herreguud altså …

Eg måtte bare ta ein liten fem minutter, sjøl om eg ikkje har tid te det.

For eg virra jo rundt som ein hodeløs kylling ei litå stund her, før tåkå la seg og eg kom te meg sjøl igjen.

Det e ikkje så vondt nå.

Drt e meir vondt i stoltheten, enn treskallen.

For så vidt.

Detta e jo slikt ein erfaren yrkessjåfør med over femotjue år på landeveien absolutt ikkje ska gjør.

Allikavel gjorde eg det.

Men … Det e viktig å sjå positivt på saker og ting.

Det va bedre eg smalt hovudet i den lukå og brukte flaksen min opp ein anna plass.

For tidligere idag, så fikk eg nesten ei dama lukst i høyra sidå mi, midt i ein rundkjøring.

Ei dama som va meir opptatt av å vifta med ein liten kost i andletet, enn å følga med i rundkjøringen.

Ka e det med damer og sminking i bil ?

E speilene bedre der, enn heima på badet ?

Koffår då ikkje montera et bilsete, ratt og et sladrespeil på badet sitt !? Om det så om gjør slikt i bilen !

Tjera vena meg, altså …

Jaja … Nå e treskallen nåke bedre, og Donald kulen skjult unna capsen.

Så eg får spinna litt videre.

Ha ein fortsatt fin onsdag, Folkens …

Uten stjernesmeller av slikt kaliber … 😃🙈🤣

Klok av skade, så tar me for fremtiden dagens første kaffi på jobb …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Enkelt og greit …

Og akkurat nå, så kjenne eg at den Roswell serien på Hbo, den burde eg ikkje begynt å se på, igår kveld.

Eg varta rett og slett litt trøtt idag.

Forresten, så skvatt eg te himmels der eg satt seint i stugo og så på serie. For plutselig så smalt det nåke så grassalt i gulvet på loftet.

Fra rommet te Mini og Litlajentå.

Eg spurta opp trappene, og forventa å finne fjotten liggande i ørskå på gulvet. At han hadde ramla ut av sengå.

Men, nei …

Både guten og jentå lå og sov så søtt i sengene sine.

Ironman figuren, derimot. Ein svær plastikk figur. Han lå i olvelte på gulvet der oppe. Eg fikk nåken assosiasjoner te Toy Story filmane.

Der lekene blei levande når ingen så de.

Men, slikt går vel ikkje an, trur eg ?

Jaja … Alt vel idag. Ingen skålda pipestilker, vekte kåner og andre finurligheter.

Bodå slapp eg også inatt.

Life is good …

Goe onsdagen, Folkens …

Det har vært ein effektiv dag og ettermiddag. Om man ser bort i fra et lite kaffe slaberas på et par timer, med Svigerfar. Før han stakk innom hadde eg vært å henta siste rest i huset vi flytta ut av, overlevert nøkler og sagt tusen takk for lånet.

Eg rakk akkurat å stua det inn i den allerede overfylte garasjen før han kom.

Mot alle odds, så har eg faktisk vært inne i Boden idag, av alle ting. Eg blei faktisk bare nødt. Og ikkje fordi Kånå sendte meg der. Men, det va ikkje meir plass i garasjen. Noe måtte rett og slett bare stues inn der.

Eg gikk amok med ein kost først. Tre knyttneve store petterkopper måtte bøte med livet. Tre mindre farer for kattene i gata …

Når Svigerfar gikk, stakk eg opp på Obs’en for å handla lyspærer. Det mangla pærer både her og der. Og når eg dro ned dekselet under ovnsvifta for å få lys igjen der, og Kånå såg tilstanden oppunder der, så gikk hu amok og fant frem vaskefilla og vann.

Egentlig heilt supert. For når Kånå e opptatt med slike ting, så glemmer hun kjapt andre ting.

Som f.eks at Fatter’n muligens burde funnet frem liggeunderlaget og soveposen, og snart rusla ut i Boden. Pga den lille tabben fra i dag morgens. Jaja, det kan jo godt vær at eg har vært såpassa på pluss siden i det sista, at eg bare falt ned på nullpunktet idag morgens.

Og itte diverse lyspære skift, litt rydding å diverse andre forefallende tiltak, så har eg karra meg litt oppover igjen, på skalaen.

Det e ikkje godt å sei, og ikkje har eg tenkt å spør …

Ellers, så observere eg at Kjerringa har tenkt å begynne å trene. Det burde eg også. Istedet for å gumle på First Price chipsen eg lika så godt. Men, der igjen. Eg har jo begynt å trena mange ganger eg. Og alle gangene med lika stort hell.

Eller uhell. Alt etter kossen man ser det.

Eg minnast ennå sjokket itte at eg og naboen hadde jogga i minst et kvarter, og eg trudde me hadde starta treningen. Men, neida. Me hadde bare jogge der til kor treningen skulle foregå. Herreguud. Eg pusta jo allerede som ein hval på land.

Og lurte litt på kossen eg skulle overleva detta.

Eller den gangen me naboer meldte oss på et mosjonsløp i byen, underveis på en fuktig kveld. En meget fuktig kveld. Eg fikk jo sjokk når Kånå lurte på om eg skulle kjøpe sånn løpe tights nå, under frokosten dagen etter.

Kor på eg satt som et stort spørsmåls tegn, og forstod ingenting. Eller huska ingenting, e vel meir korrekt.

Men, forstod kjapt ka den meldingen eg hadde lest når eg stod opp betydde, når naboen skreiv at då hadde han meldt oss på. Eg trudde han hadde meldt oss på ein slik guttatur me og hadde snakka om, tidlig på kvelden. Guttatur te England.

Men nope. Me hadde meldt oss på Djupadalten. Den store. Den på 9,4 kilometer. Jiiizus …

Eg øvelevde det også. Såvidt. Eg minnast at når eg kom på oppløpet lika før mål, og høyrte nåken i ryggen, så satte eg igang ein real sluttspurt.

Allikavel, så gikk det ikkje raskere. Heller seinare.

Det va som om eg holdt på å mista kontakt med mine egne bein. Det gjorde eg også. Lika itte eg passert målstreken. Eg datt om som ein tom potesekk.

Og to Røde Kors damer kom ilende til. De gikk igjen, når eg spurte om de skulle gi munn til munn hjelp nå. Det e ikkje alltid eg e heilt vel bevart.

Det va nok et av de øyeblikkene. Men, eg va på ein måte unnskyldt, etter å ha løpt disse 9,4 kilometrene. Sånn egentlig.

Jøje meg … Nå må eg slutta av … Kånå har begynt å ringa meg inn her … Gulp …

Det e best eg finne nåke fornuftig å gjør.

Istedet for å sitta her å skriva …

Goe kvelden, Folkens …

Det va ein nydelig harmonisk morgen idag. Eg rusla ned trappene fra soverommet og inn på kjøkkenet. Satte på ein kaffikopp under maskinen og gikk på badet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Itte helgas strabaser har eg nesten henta meg inn igjen, og såg overraskende frisk ut, der i speilet.

Tennå blei pussa, litt godlukt under armene før eg trødde på meg arbeidsklærna og gikk tilbake til kjøkkenet. Eg nappe te meg kaffikoppen som hadde lagt ein aromatisk vidunderduft i rommet.

Titta litt ut i stugo og klappa meg sjøl litt på skuldrene. Eg hadde hengt opp fem bilder og et speil igår, mens Kånå og Svigermor vaska ut i Førre.

Det må fanken meg vær ny rekord …

Meget fornøyd med meg sjøl lista eg meg ned trappene, hoppa opp i verneskornå og strøyk på dør med ein rykende god kopp kaffi i håndå.

Det e lenge siden ein dag har starta så perfekt.

Vår eminente lille lastebil starta som et skudd å seig godmodig ut av gården. Eg tok ein slurk av koppen. Ein euforisk følelse skaut gjennom legemet.

Den første kaffikoppen om morgenen. Den e fanken meg god …

Oppe i det førsta krysset måtte eg setta koppen i fra meg for å multitaska litt. Blinklys, gir og svinging på rattet kreve mer enn ei hånd.

Av mangel på ein eminent kaffiholder i bilen, satte eg koppen inntil mobilholderen øverst på dashbordet. Den stod høvelig bra der, tenkte eg stille og lykkelig for meg sjøl.

Gjennom to kryss og ein skarp sving gikk det bra.

Så kom rundkjøringen …

Sviiiiiiiiiiiisj … Ploooink … Splasj …

Midt i rundkjørimgen gikk alt lukst te helsikke. Koppen seilte te venstre, traff rattet og tippa lukst i fanget på ein forbløffa Fatter’n …

– Men, for inni helve…. … … Forbanna sat … .. Sosemikkel da Frode … … .. . .. . …

Ein tirade av ukvemsord iblanda diverse kvinnelige smertehyl grunna ein skålda hageslange og rognpåse, fylte kupeen.

Av og te, så e du toskjen Frode, men idag. Idag så va du ein reinspikka idiot, Frode, sa eg te meg sjøl. Å tok ein full runde i neste rundkjøring.

Suste heim i rein forbannelse, raste inn dørene og vekka halva huset på leit itte ei ny buksa.

Kånå va mildt sagt ikkje blid …

Og Fatter’n la et durabelig grunnlag for ei natt i Bodå, kun etter to dager i heimen.

Ei Bod eg nettopp har lagt ut om kor mye eg frykta, i forrige innlegg.

Jaja … Ein gang måtte det jo skje. Så koffår ikkje lika godt før, istedet for seinare …

Grøss og gru, altså … Lukst i Boden med han far, vil eg tru …

🙈🙈🙈

Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.

Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.

Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.

Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.

Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …

Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.

Det var meir belønning enn straff.

Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.

Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.

Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.

Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.

Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …

Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.

Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.

Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.

And then some … Mildt sagt …

Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.

Eg har nesten ikkje ord.

Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.

Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.

Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.

Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.

Herreguuud.

Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.

Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.

Eg har sett mange forskjellige edderkopper.

Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …

Svarte salte bananer, altså …

Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.

Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.

Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.

Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.

Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …

Gudhjølpe meg … Ka har eg gjort !?!

Det gikk jaggu meg i likaste laget. Det å få unnagjort flyttelasset i helgå. Som dåkke ser på bildet så måtte eg ta garasjen te hjelp, sånn med tanke på lagringsplass.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det e sjølsagt når man flytte at man innser kor mye man har, som man ikkje visste man hadde.

Eg va såre fornøyd akkurat når eg tok detta bildet på lørdags kvelden. Fordi eg hadde akkurat plass te bilen også der inne. Og det va jo nesten ingenting igjen inne på luksustoppen.

Trudde eg …

Der gikk eg på ein smell …

For på søndag så suste eg inn for å henta siste rest som Kånå hadde rigga klart nede i gangen. Og ikkje minst ein liten rest i garasjen.

Men, når eg va ferdig å lasta det på.

Då trur eg ikkje man hadde fått ei flis te inn i den lille lastebilen vår. Og itte å lossa det av igjen på det nye stedet. Ja, då trur eg neppe man hadde fått ei flis te, inn i garasjen.

Her ligge forholdene heilt klart til rette for et realt garasjesalg. Og minst ein kraftig tur på bosset …

Jaja, slik er det bare.

Smell nummer to. Den kom for så vidt på lørdags formiddag. Når eg og bror min holdt på å lossa ting inn i garasjen.

Plutselig, så glapp fotfeste på liften. Eg tok ein elegant ufrivillig piruett. Før eg deiste ned på ryggen og landa halveis oppå liften, og halveis utenfor.

Bror min fikk et lite sjokk, og eg fikk et heftig latteranfall.

Eg lå der i et saligt olvelte mens eg pinnholdt på det eg hadde i hendene.

Det e snodig også.

For eg følte liksom at alt gikk i slow motion når eg falt. Nett som om nåken tok imot meg, når eg tok øvebalanse og falt bakover. Kanskje eg har ein slags guardian angel !?

Eg fikk ikkje vondt. Ikkje der og då. Bror min fikk tak i hånda mi og nappa meg opp igjen.

Så lo me litt te. Begge to …

Seinare på kvelden. Når eg satt i sofaen mildt utmatta og temmelig sleten. Då kjente eg at det banka godt i tånå. Jaja, eg hadde for så vidt kjent nåke litt tidligere også, men då hadde eg ikkje tid til slikt.

Men, når eg nappa av sokken der eg satt, åpenbarte ei mørkeblå tå seg. Ei tå som va dobbelt så stor som vanlig.

Herreguud, utbrøyt Kånå. Og meinte den sikkert va brukken.

Skitt au, sa eg. Den henge nå fortsatt fast. Kunne tross alt gått mye verre, enn ei forslått tå.

Smell nummer tre. Den kom seint på søndags kvelden. Når Eldstemann oppdaga et svært beist av ein edderkopp nede på badet.

Eg stod i døråpningen og gikk nesten ut i full panikk.

Kånå nappa krapylet kjapt inn i håndå si, og løp rett i mot meg. Med et svært flir om kjeften.

Et blodekta Jack Nicholson flir.

Ikkje et sånn godslig et.

Mye meir et sånt skikkelig skummelt et.

Fatter’n tok rennafart og løp lukst ut av gangen å kleiste dørå igjen rett i trynet på Jack Nicholson. Han skumle Jack Nicholson. Og holdt dørå igjen fra utsiden …

Lukk opp, brølte de fra innsiden. Edderkoppen må jo få komma ut.

Tjera vena meg.

Eg stakk i garasjen. Som for så vidt e et stort paradoks. For der florerte det jo av edderkopper.

Hjølpe meg …

Og slikt slutta me av helgå, og et flyttekalas av sjeldent kaliber …

Nå e det mandag igjen … Og jobb …

Ha ein nydelig dag, Folkens. Og ei toppers uka …

Over og ut … 🙈😃👍

Så blei det litt stille nåken dager fra denna kanten igjen. Men, for ein gangs skyld så e det hverken mangel på motivasjon, kreativitet eller andre lignende årsaker.

Familien Vandrende Kaos har igjen skifta stua.

Eventyret på luksustoppen i Førre e over og me drar tilbake til den eminente middelklassen igjen. Der me i mine auger passe godt inn, mens Kånå nok trivdes godt et par klasser opp.

Men, me e skjønt enige begge to om at livet oppe på luksustoppen, det va nåke ensomt …

For all del, nå ska corona’en for så vidt ta ein god del av den skyldå. Men, det va mye hus og lite tomt der på toppen av haugen i Førre. Nå, så har me fått oss mye tomt, men litt mindre hus.

Derfor datt eg rett og slett litt ut av blogg boblen, når flyttesjauen tok overhånd fra torsdagen av.

Men, her e eg igjen. Med beina på bordet itte eit par hektiske dagar med skytteltrafikk mellom to boliger. Snart, så e me nesten i mål. Det e nesten bare utvasken igjen på luksustoppen.

Og ein heidundrande utpakkings jobb i vår nye bolig …

Her og nå, så sitte eg og Kånå å kosa oss med ei iskalde ei foran peisen, totalt utslitte men ved godt mot.

Småfolket ligge å snorka på loftet, ungdommen nyte livet foran pc skjermen i kjelleren.

Og snart ska dei gamle finna loppekassen kjenne eg. Jøje meg, altså. For nåken travle dager det har vært.

Somme ganger, så kjenne man jaggu godt at man lever …

Ha ei god natt, Folkens … Og bruk masse strøm inatt. Eg høyre rykter om at noen steder e den nesten gratis …

E det mulig ?!? 🙈🙈

Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.

Som igår, kontra idag, f.eks.

For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.

Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.

Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.

Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.

Men, for svarte salte bananer da ?

Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.

Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.

Men, nei.

Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.

Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.

Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.

Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …

På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.

Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.

Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.

Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?

Gudhjølpe meg …

Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.

Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.

Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …

Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.

Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.

Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.

Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.

Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.

Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …

Sånn e det bare …

Ha ein fin ettermiddag, Folkens …

Dagen e ennå ikkje over …

Det har blitt tirsdags morgen og Fatter’n står for både levering og henting av barn idag. Når man tenke på gårsdagens begivenheter, så kan man jo få noen bange anelser, på sett og vis.

Men, tross kaoset som rådde ei stund igår, går det rolig og harmonisk for seg idag.

Fjorden ligge blikkstille, eg har fått laga meg ein kopp kaffi og småtrollene spise frokost. Eldstemann har allerede tatt bussen til videregående.

Det e i grunnen ein nydelig morgen …

Skjønt, eg slappa ikkje heilt av ennå. Det e ikkje mye som skal til, før ei granat eller to går av her i heimen. Det e best å vær litt i forkant.

Litlajentå sitte på kjøkkenet, Mini’en inne i stugo og Han i Midten e på rommet sitt.

Det e jo egentlig elementær fysikk og kjemi nesten, detta her med barn og samspill med kvarandre og foreldre. På ein snodig måte.

Så lenge man ikkje blande for mange grunnstoffer som muligens reagere på kvarandre, eller utsette de for ytre påvirkninger av ymse kaliber.

Så går det stort sett fint …

Noen grunnstoffer e meir lettantennelige, mens andre tåle meir.

Slik er det bare …

Ha ein fin-fin tirsdag, Folkens …

😃😃👍👍

Åh … Herreguuud, så godt …

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Aldri før, har ein kaffitår smaka bedre, enn akkurat nå …

Fabelaktig godt …

Punktum …