Det blei ein alle tiders dag i Kongeparken idag. Småfolket kosa seg glugg ihjel, og då gjør me foreldre det også. Været va akkurat passe bra og tempen like så.
Mini’en va som nevnt tidligere, endelig stor nok te å ta de fleste attraksjonene. Men, noen ble mer populære enn andre.
De der båtene som hopper ut på vannet, de ble virkelig en hit. Og da til og med Litlajentå satte utfor, fikk nesten både far og mor nærmest sjokk. Litlajentå som stort sett e skeptisk til alt slikt …
Men, kunne Mini så kunne hun … Det trur i hvert fall eg hu tenkte …
Lar en liten bilde bonanza fortelle resten av historien.
Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.
Spesielt når han fant Ambolten.
Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …
Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.
Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.
Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.
For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.
På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.
Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.
Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.
Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.
Det va fordi me bare løp rett inn.
Det va null kø og ledige seter.
Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.
Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.
Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …
Herreguuud …
Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …
Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …
Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …
Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …
Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.
Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.
Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.
Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …
Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.
Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.
Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.
Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.
– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.
Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp.
Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.
Nei, det skulle ikkje han gjør.
– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du.
– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.
Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.
Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.
Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …
Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.
– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.
– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.
Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …
Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.
Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.
Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.
Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …
Herregud …
Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.
Eg og Mini’en har bedrevet slaraffen liv øve ein lav sko idag. Foruten at me laga ostesmørbrød te frokost, så har me bare tilbringt morgenen på sofaen uten å gjør ein dritt.
Me har virkelig tatt bohem tilværelsen te et nytt toppnivå.
Et nivå til og med Han i Midten ville slitt med å toppa.
Jøje meg, kor me har kosa oss. Sett på film, spill litt spill og ikkje skjenka andre ting så mye som et fnugg av ein tanke.
Heilt te klokkå tippa halv to, og eg kom på at eg hadde jo lova å vaska huset idag.
Giiisp …
Eg va bombesikker på at Kånå kom heim klokkå to, så nå hang resten av helgå i ein tynn tråd.
Det lukta Bod her i fra og te Alta.
Eg spratt opp av sofaen som ei antilope på speed, spurta ut på vaskerommet og rigga te utstyret eg trengte. Før eg spant øve stuegulvet med moppen i ein hastighet sjøl ein gepard ville slitt med å holda.
– Du glemte ein flekk der, Pappa. Kauka Mini’en te, når eg lynkjapt forflytta meg mot gangen.
– Kor, kor ??? Spør Fatter’n febrilsk.
Sjøl om man bedrive hurtigvask, må kvaliteten levna liten tvil om at det faktisk ikkje har vært det.
Eg sklei øve der Mini peika og hasta videre ut i gangen.
Her gikk det raskt. Kanskje for raskt.
Når eg såg meg fornøyd og ferdig å fløy lavt øve gulvet mens eg sikta meg inn på badet, flagra hybelkaniner te værs, som om ein flokk flaggermus nettopp hadde letta.
Men, for helsikke da …
Moppen blei slengt ut igjen og gang gulvet glitra te slutt i solglansen å lukta lika reint som ryktet te kronprins Håkon.
Klokkå tippa ti på to … Eg hadde badet å soverommet våras igjen.
Badet såg fanken ikkje ut. Fatter’n måtte skli øve med moppen tre ganger. Underveis forbante eg meg øve Kånå sitt lange hår, som fader meg lå over alt.
På vei ut så sklei eg i ein liten pytt med vaskevann, tånå røyk lukst i dørkarmen og ein fullsatt arme av ukvemsord røyk ut av kjeften, som perler på ei snor.
– Ka sa du, Pappa ? Ropa Min’en fra stugo …
– Ingenting, tingeling. Kvitra Fatter’n tebake.
Og lika mange ord i samme kategori fløy igjen gjennom hjernebarken, men uten å vær innom stemmebåndet.
Eg tok fatt på soveroms gulvet når klokkå akkurat passerte slaget to.
Moppen suste over gulvet med effektive tak. Kvart eit fnugg av støv å dritt blei fanga opp og fem over to va jobben gjort.
Fatter’n løp som ein ungkar ut på vaskerommet og slengte utstyret på plass.
Då oppdaga eg vaskemaskinen … Den va ferdig.
Dei klærnå skulle jo eg slenga i tørketrommelen når eg stod opp.
Svarte, salte, forbaskade bananer …
Eg kasta klærna lynkjapt i tørketrommelen. Huska heldivis å tømma vannbeholderen.
Før eg løp inn på kjøkken, slengte på ein kopp kaffi og tørka svetteperlene som tøyt ut overalt med et kjøkken håndkle.
Puuh … Endelig ferdig …
Eg satt der i fem – ti minutt, men ingen Kåna kom kjørande heim fra jobb …
Snodig …
Fatter’n fiska frem mobilen, skreiv ein melding te husets ubestridte herskerinne, kor eg spurte ka tid hu va ferdig.
Ei litå stund ittepå tikka det inn ei melding.
– Klokkå tri …
Jaja … Av og te, så e det godt å vær ute i god tid, uten at man vett det sjøl …
Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …
Og denna … Den e bare episk …
Nå flytte eg ut …
– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …
Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.
– Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …
– Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.
Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.
– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.
– Ska eg finna soveposen te deg.. ? Fortsatte hu…
– Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.
Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …
– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …
– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …
– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.
Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.
Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.
Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.
Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.
– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me. Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.
Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.
Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …
Fantastisk …
Har Mini’en blitt kidnappa ?
Hjølpe meg …
Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.
Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.
Itte ei litå stund komme eg ned igjen.
Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.
Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.
Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.
Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.
Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel
Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.
Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.
Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.
Han pleie jo aldri å gå ut da ?
Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?
Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.
Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen) Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.
Siden du ikkje kan gå ut.
Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.
Skriiiitch …
Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.
Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …
Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.
Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.
Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …
Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …
Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.
Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.
Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …
– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.
– NEI. Moos. Svara Mini.
– Haamster.
– Moos.
– Haaaamster.
– Moooos.
– Haaaaaaamsteeer …
– Mooooooos …
Eg ga opp … … …
Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.
Tjera vena meg …
Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …
Puuuuh.
Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …
Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …
Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.
Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.
Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.
Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?
Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.
Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.
Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.
Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.
Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.
At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.
Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.
Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.
Tjera vena meg …
Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.
Å hutte meg tu, altså.
Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.
Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.
– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.
– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …
Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.
For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.
Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.
Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …
Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.
Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.
Spesielt i ein flokk på fira.
Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.
Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.
Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.
Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.
Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.
Men, akkurat nå for tiden.
Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …
Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.
Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.
Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈
Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉
Når eg kikka tebake på noen av mine første innlegg, så hende det eg slår hånda i pannen og tenke hjølpe meg. Skreiv eg så dårlig ?
Men, når man begynne å gjør nåke man synes e gøy. Så blir man stort sett dyktigere, jo meir man gjør det.
Slik er det med skriving også.
Allikevel, så finnes det noen gullfunn fra tidlig i karrieren min. Når eg gjør et lite dypdykk i arkivet mitt.
Ett arkiv som snart tippa tusen innlegg.
Her e et av de aller, aller første innleggene eg skreiv. Etter at bloggen hadde blitt laga. Fra den gangen når Han i Midten va i et meget filosofisk hjørna i sju-åtte års alderen …
Som faktisk ikkje e heilt på trynet …
Han i Midten filosofere litt over dette med kjæreste …
Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid.
Det e ikkje bare Mini’en som har et uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.
I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting. Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening. Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…
– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste. Komme det plutselig, fra passasjersetet.
– Javel, seie du det. Svara eg litt overrasket.
– Ja, for ellers så kan eg ikkje få ungar, også må eg jo ha penger.
– Det e jo sant det, men.
– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..
– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt. Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …
– Ka meina du ? Spør guten kjapt.
– Først, så må man få seg ein jobb, for då tjene man penger. Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår.
– Må eg det ? Svara fjotten, med et spørrende andletet.
– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin.
– Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ? Eg har jo ikkje tid te kjæreste eg då ?
Akkurat her, så måtte eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde å ikkje le høgt.
– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks. Svara eg, itte å ha samla meg litt.
– Tannlege ? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg meg jo i hvert fall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg.
– Øhh. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko si videre.
– Åsså doktor da. Dei jobba jo også heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset. For det sa mamma …
– Men …
– Og advokat, ka e det for nåke da ?
– Advokat ja … Ehh. Det e sånne som. Øhhh.
– Men du kan jo bli lerar da ?
– Lerar ? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ?
– Har du vært hos rektor idag ?
– Ehhh. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag eller ? ….
Eg kom heim fra jobb idag, og møtte detta … Jøje meg, altså … Her har me nesten ikkje fått hamsteren i gravå eingang, før kampanjen for et nytt kjæledyr har starta …
