I min jobb kjøre eg mye bil, eg e liksom litt nødt te det. Eg levere varer for ein av de største speditørene i Norge. Og når man kjøre bil trenge man litt tilfredsstillende stimuli.
Slik som radio. Gjerna med at man høyre på et kjekt program, musikk eller har sin nisje kanal som man lika.
Eg likar å høyra på litt forskjellige kanaler der eg gjerna surfe gjennom kanal listå, og bestemme og ombestemme meg underveis.
I den lille lastebilen vår. Der har eg ikkje den muligheten.
For det første, så e det ein orginal radio uten DAB som står i den. Ein slik oldtids FM radio. For det andra så har den null bluetooth, aux eller Usb inngang.
Og for det tredje, og det som har blitt min største lille utfordring.
Det e at den tar bare inn Radio Haugaland sånn på stabil basis. Av de tilgjengelige lokal radiokanalene på FM nettet. Søke eg gjennom frekvensene, så har det hendt at Radio 102 også komme inn.
Men, bare for ei kort stund og temmelig skurrete.
Og nå ska eg passa meg voldsomt for å nedsnakka ein lokalradio.
For de spille jo masse fin musikk. Det som te tider irritere vettet av meg, det e når eg ikkje kan skifta kanal, fordi eg e drita lei av jabbet til den eller dem som snakka mellom sangane.
Det e på ein måte lite variasjon hos Radio Haugaland. Det va to damer ei stund som hadde ei kul greia på gang.
Men, dei forsvant sjølsagt.
Når nåke blir bra, då tar med det vekk. Typisk.
Og nå for tiden, då e det to personer som nærmast går igjen heile dagen.
Og dei jabba nåke så innforjævlig av og te, at om man e heima når damene har klubb eller glemme å ta på seg setebelte i bilen og alarmen pipe.
Så e den støyen nærmast som balsam for øyrene, sett sånn i forhold, innimellom.
Det e ikkje det at eg ikkje lika det de snakke om, eller e uenige i det de jabba om heila tiå. Eg har ingen problem med å vær enig om å vær uenig eg eller høyra på ting som ikkje interessere meg.
Av og te, så e det ustyrtelig morosamt også. Mens andre ganger e det skremmande kleint.
Men, eg lika å ha valget te det å velga sjøl ka eg høyre på. Jammen, bare skru av då tenke sikkert mange. Og det kunne eg jo sjølsagt gjort.
Problemet der, det e jo at hjernen går opp i høygir å spinne i vei som ein dampveivals, fordi det e ingenting som avlasta eller distrahere tankene mine.
Det e grenser for kor mye eg orka å høyra på mine egne tankar også. Sånn egentlig.
Utpå ittemiddagen så komme det ein fyr å har nåke sånn om årstall og spesielle begivenheter. Han bør jo ta et kurs i det å uttale utenlandske navn, ganske så raskt.
Til og med far min har lært seg bedre engelsk uttale enn han.
Heath Ledger ble uttalt som Het Ledger. Når det meir korrekte e vel Hith Ledger. Jøje meg, altså. Akkurat den biten der, den underholde meg litt meir enn den irritere meg.
Åsså kjøre de på med nåke de kalle Hot or Not, heilt te slutt i seansen.
Det e endå ingenting som har blitt Not. Alt e visst Hot.
Du må jo bare kjøpa deg ein Dab radio te bilen, meina sikkert mange nå, og akkurat det trur eg at eg må. Hverken meir eller mindre.
Og det e jo ikkje fordi eg ikkje lika kanalen. Eg har liksom bare blitt “litt” metta.
Eg trenge litt meir variasjon i de som snakka i mellom sangene. Til og med Egil Houeland har eg blitt lei av, men itte ei stund så høyre eg kanskje på han igjen.
Slik er det bare.
Eg trur det e nok Radio Haugaland for ei stund nå … … . .
Enkelt og greit …
Andre som har ein lokal radio som de elske, men også irriteret fettat av deg ?
Ikkje siden Drillo tiden, trur eg. Men, idag va det virkelig gøy igjen. Te dels kampen mot Tyrkia og. Et norsk lag som gjør nåke så utypisk Norge, som å holde på ballen, og treffa kvarandre med meir enn to – tre pasninger.
Det e det jaggu meg ikkje mange Landslags ledere som har fått til …
Eg sitte med ein følelse av at detta laget kan virkelig bli verdt å følga fremover.
Ein virkelig fin gjeng med med masse ungdommelig mot og styrke.
Et lag som slåss for seieren te dommaren blåse i fløytå.
For første gang på mangfoldige år, så e eg optimistisk på vegne av norsk landslags fotball, på herresiden …
Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.
Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …
Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …
Sykkelturen
Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.
Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.
Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige.
Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.
Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …
Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.
Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.
Men, hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande la te et lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …
Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.
Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.
Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.
Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.
Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.
Nei, hjølpe meg.
Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …
Te slutt så suste me avgårde.
Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.
Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.
Tjera vena meg …
I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også.
Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.
Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.
Og nå kunne me ta to veier.
Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.
Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …
Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.
Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.
Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …
Gudhjølpe meg …
Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.
I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.
I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.
Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !
Makan te frekkhet, altså.
Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?
Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.
Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.
Før me traff stigningen opp mot Skre …
Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.
Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist.
Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.
Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.
Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.
Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet.
Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.
Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt.
Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …
Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.
– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ? Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene.
Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.
Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover.
Hjølpe meg …
‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.
Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.
Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.
Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur.
Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.
Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …
Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.
Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.
Piiip, pii … Vriiitsj …
Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.
Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.
Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.
Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.
Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.
To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.
Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.
Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.
De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.
Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D
Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.
Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.
Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.
Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.
Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.
Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.
Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.
Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.
Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.
Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.
De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.
Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.
Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.
Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.
Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.
Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.
Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …
På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.
Eg e ein kløpper te å laga Batman sine øyrer, på ein måte.
Når eg gjerna har to innlegg på ein dag. Slik som idag. Andre ganger, når eg bare har et, kan det nesten se ut som ein knyttneve som vise fingen.
Det sa Mini’en ein gang, når eg satt å kikka på statistikken.
– Koffår e det bilde av bannefingen ? Spurte guten, både forundra å litt skjelmsk.
Eg forstod jo ingenting. Men, så såg eg det. Og det ligna faktisk kraftig.
Men idag har eg to innlegg. Og då blei det Batman.
Eller … Om man vrir bilde te venstre. Så blir det Guffen fra Donald i profil …
Eller ein spurv. Det kan for så vidt vær begge deler. Om an legger godviljen til.
Herreguud.
Jauda. Eg visste ikkje heilt ka eg skulle skriva om ikveld. Så eg delte eit gammalt innlegg på Facebook siden te bloggen.
Det fra når barnehagen vår starta med Smart mat.
Den e ein klassikar mange fleire enn eg nåken gang skulle trudd, har lest. Ein gang kom ei eldre dama bort te meg i Kongeparken, mens hu småflirte å sa på klingande jærdialekt.
– Beklage at eg komme bort. Men, dei to småtrollene dine. Dei e bare herlige.
Eg takka og smilte tebake, før damå fortsatte.
– Og den historien fra barnehagen, når de fikk hjemmelagd gulasj suppa, den bare elska eg.
Det va då det gikk opp for meg at me va blitt gjenkjent. Jøje meg, altså.
Men, nu e det snart leggetid …
Bare ein episode te med Roswell – New Mexico … Ikkje meir enn det.
Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.
Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.
Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.
Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.
Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.
Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.
For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.
Han der steingalne naboen te Seinfeld.
Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.
Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.
Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.
– Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …
Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.
Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …
Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.
– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.
Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.
Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.
For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.
Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.
Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.
Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.
Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.
Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.
Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.
Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.
Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.
Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.
Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.
Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …
Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …
Kånå stakk på jobb på morgen kvisten idag, så då blei det Fatter’n sin oppgåve å laga frokost. Mini’en meinte det va lenge siden me hadde laga pannekakene mine, så då blei det raskt bestemt.
Me e enkle sånn eg og Mini’en. Og me e glad i pannekaker begge to. Super duper glad.
Når eg flytta for meg sjøl i ungdommen, så levde eg på tre retter i starten. Pannekaker, joika boller og kjøttdeig og spagetti. Repertoaret har blitt større med årene. Men, itte Kånå kom inn i mitt liv, har mine kokkekunstner blitt særs rustne.
Hu e et rivjern av sjeldent kaliber den damå der. Så slikt ble det liksom hu som tok seg av.
Men, pannekaker kan eg ennå. Og idag så va det nåken som etterspurte oppskriften. Og den ska dåkke jaggu meg få.
Eg kan bare laga den med åtte porsjoner, så om man e aleina har man muligens pannekaker i ei uka etterpå.
Amerikanske Pannekake Oppskrift.
100 g Smør
Fire Egg
6 dl Hvetemel
2 spiseskeier Sukker
4 teskeier Bakepulver
1 teskei Salt
5 dl Melk
Eg pleie å vispa eggene sammen med melken, og så smelte eg smøret å tømme det opp i. Det e smart å skru på pannå, når man ska smelte smør har eg funnet ut
Så blanda eg det tørra i ett litermål, og tilsette det mens eg røre det sammen. Det e visst viktig for at den ska få riktig konsistens.
Når det ser bra ut, lar eg rørå stå ei litå stund å godgjera seg. Men, det komme heilt an på kor sultne Flokken e.
Eller i hvert fall Mini’en. Ein gang måtte me setta i gang stekinga med det samme røra var klar. Ellers kunne Mini’en visstnok nesten dø.
Så steike eg de på ei litå steikepanna, slik at de blir runde og fine. Eller, det e for så vidt fordi eg ikkje får det te på stor panna. Då blir det bare søl og graps.
Husk å snu pannekakene når det e kommen sånn passelig med bobler.
Eg syns det e lettare å følge med, og få best resultat om man har moderat varme. Det tar litt lengre tid, men då svir man litt mindre pannekaker en høyst nødvendig.
Det e heller ikkje anbefala at man sjekker sosiale medier underveis i stekinga. Då får man garantert svidde pannekaker.
Man ska liksom stabla de i ein haug på et fat. Og det går stort sett greit. Men igjen, e Flokken sultne så blir det sjelden ein haug.
Her i heimen har me mange forskjellig saker og ting oppå de. Brunost synast eg e godt når pannekakene e varme. Kvitost med jordbær syltetøy oppå toppen e også knall godt. Sukker for de som lika det går også.
Han i Midten hadde servelat på de eingang. Det kan eg ikkje gå god for kossen smaka.
Det e vel egentlig bare fantasien som sette ein stoppar her …
Så der va den. Den oppskriften Fatter’n bruka når han laga Amerikanske Pannekaker … Enkelt og greit.
Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.
Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.
Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.
Ei Zalando eska.
Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.
Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.
Då gikk nåken et lite hakk for langt.
Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?
Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.
Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.
Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.
Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.
Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.
Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.
Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.
Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.
Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.
Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.
Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk
– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med.
Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.
Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.
Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.
Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.
Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.
Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.
Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.
Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.
Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.
Et vaskeekta Jack Nicholson flir.
Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.
For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.
Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.
Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.
Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.
Svarte salte bananer.
Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.
Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.
Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.
Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.
Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,
Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.
Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.
Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.
Men, for svarte helsikke da.
Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.
Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.
Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.
Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.
Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.
Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …
Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.
Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.
Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.
Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.
Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !
På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.
Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.
Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.
I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …
Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.
Eg bestilte ein service i november med det samma.
Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.
Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.
Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.
Slik er det bare.
Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.
Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.
Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.
Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.
Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.
Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.
Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.
For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?
Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …
