Eg va godt i gang på jobb igår når mobilen ringte. Den ringte på det der skingrande viset. Nett som om den vett kim som ringe. Det e bare somme ganger den høyres sånn ut. Eg har jo lurt litt på akkurat den saken.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Men, eg har slått meg te ro med at Kånå sin vrede, mest sannsynlig forstyrre frekvensen mobilen bruka.

For det va Kånå som ringte. De holde på å grave i gatå der me bor. Kommunen ska skifta vannrøret trur eg. Detta har jo ikkje gått Kånå hus forbi der hu mismodig har observert at de har nærma seg vår oppkjørsel.

Og i går morgens så toppa det seg. Alt toppa seg då. På ein gang.

Først, så va Kånå både fortvila og forbanna fordi hu ikkje trudde bilen kom seg ut, då gravefolkene hadde snevra inn innkjørselen på morgenkvisten. Hu va ikkje særs imponert øve arbeidslaget der ute.

Men, akkurat det roa seg litt, når eg fortalte at den lille lastebilen hadde gått glatt ut, når eg kjørte på jobb.

Ok, sa Kånå og la på. Eg satt litt sånn forfjamsa igjen oppå ein liten haug med varer eg holdt på å sortera. Detta gikk alt for lett va det førsta som fløy gjennom hjernebarken. Eg hadde hatt ein mistanke te at denna samtalen ville komma.

Og hadde gjort klar et svar eg tenkte kom te å funka greit. Men, ikkje så greit. Litt motstand pleie det jo å vær.

Det e sjelden Kånå gir seg heilt uten kamp. Eller, i hvert fall uten ein eller anna form for krisemaksimering.

Det gikk ca ti-femten minutt. Så skingra det illevarslende fra mobilen igjen. Og nå smalt det. Det smalt så kraftig at eg måtte ta øyredingsen litt ut av øyra, for å ikkje bli hørselskadd. For nå hadde varmepumpemannen kommen også.

Han som skulle ringa meg før han kom, hadde bare møtt opp klokkå fem på åtta, med ei ny varmepumpa under armen.

Jøje meg, altså. Eg ska ikkje klaga. Det e ikkje ofta håndtverkere bare dukke opp på dørå å e klar som et egg. Som oftast må man gjerna masa et par uker, før de kanskje komme å gjør litt. Så e det et par nye uker med masing.

Så det va jo good shit det liksom, tenkte eg. Kånå va ikkje heilt enig. Ikkje i nærleiken eingang.

For hu hadde jo vært ute å kjefta på arbeidslaget. De hadde satt ein gravemaskin midt i oppkjørselen vår. Og Kånå skulle snart kjøra Flokken på skulen. Tidsskjemaet hennas va allerede skrantande. Så kom Manuel med varmepumpå.

Eg vett ikkje ka han hette eg. Eg har ikkje sett han eingang.

Men, i mitt hovudet så såg eg føre meg Manuel fra Hotel i Særklasse, etter hvert som Kånå nærmast i fistel fortalte. Han der lille servitøren som får gjennomgå av John Cleese. For VarmepumpeMannen kunne nærmast ikkje et ord norsk.

Og om Kånå har krisemaksimert før, så tok hu det definitivt te nye topper i går.

Bare se det føre dåkke. Ungane e galne som ville dyr, Kånå e i krisemaksimerings humør, ein gravemaskin sperra innkjørselen og Manuel står utenfor dørå med ei varmepumpa i armane og seie – Que ?

Eg har ein evne te å mana frem bilder i hovudet, når slilke ting skjer, som nærmast e som ein kinofilm foran netthinnå.

Det blei ein liten film igår.

Der Kånå (John Cleese) fortelle Manuel (VarmepumpeMannen) kor utedelen ska stå.

– Kan du setta den under trappå, istedet for over der den ødelagte står ? Spør Kånå pent.

– Si … Setta der. Ja ?? Svara Manuel, å peika på den gamla.

– Nei, øh no not der. Ikkje der. Under trappå. Svara Kånå, å peika under trappå.

– Ja, Old vekk, ny opp. Ja ? Ja ? Messe Manuel videre.

– Nei, nei … Kan … Du … Setta … Den … Under … Trappå ? Spør Kånå igjen, overtydelig deluxe. Å peika igjen under trappen.

– Que ? Svara Manuel, og slår spørrande ut med hendene

– Herreguuud. Bare drit i det. Sett pumpå kor du vil. Freste Kånå, og durte inn igjen.

Flokken blei stua inn i bilen, Kånå spant avgårde til skulen og når hu kom heim igjen sto Manuel å kikka under trappå.

– Kanskje bedre, utedel her ? Spør Manuel Kånå, og peika under trappå.

Kånå får nærmast åndenød, trampa ein gang i bakken før hu må tella te tjueni.

– JA … Det e nok bedre ja. Svara Kånå, og pusta letta ut.

– Nei. Ikke gå. Vanskelig det. Replisere plutselig Manuel, å kikka mismodig på veggen under trappå, før han begynne å gå ned til bilen sin.

– Jammen, nå sa du jo at det va bedre under trappå ? Seie Kånå perplekst og spørrende.

– Que ? 

– Du say it va better under stairs ? Prøve Kånå igjen.

– Que ? I know nothing ? Avslutte Manuel, og går å tar seg ein røyk.

Kånå gir opp og går mildt forbanna inn.

Omtrent ti minutt etterpå, så starta ein konsert fra ein radio Manuel har med seg. Musikk fra hjemlandet hans. Ikkje lavt. Ikkje middels. Men, temmelig høgt.

Innimellom synge Manuel med … Manuel kan ikkje synga. Manuel har ikkje sangstemme … Kånå e på randen av å mista det heilt.

Manuel e ferdig ute. Radio og kråkestemmen synge om kapp, mens han går over til å henge opp innedelen.

Kånå har det travelt. Eldstemann ska hentas på skolen og kjørast te tannlegen. Manuel har det ikkje travelt.

Ifølge Kånå, så mistenkte hu at Manuel ikkje hadde lyst å jobba i det heila tatt.

Men, utrolig nok så får Manuel jobben gjort. Pumpå funka. Og Kånå rekker resten av dagens gjøremål.

Eg … Eg fikk omtrent tre-fire samtaler om dagens strabaser i heimen, der eg stressa rundt på jobb å leverte varer. Den andre va verst.

Når Kånå sin krisemaksimering nådde nye høyder.

Ikkje kom hu te å rekka skulen. Gravefolkene kom te å grava hull i innkjørselen og Manuel (VarmePumpemannen) kunne ikkje norsk.

Hu skulle henta Eldstemann hos Tannlegen også. Så henta Småfolket og Han i Midten på skulen, seinare. Kossen i svarte skulle hu få detta te ???

Men … Hu fikk det til.

Ingen gravde hull i innkjørselen vår. Ikkje før idag, når me hadde fått bro når eg kom heim fra jobb. Manuel fiksa ny varmepumpe på orginalt vis.

Kanskje ikkje optimalt, men den virka som bare det.

Og … Om eg skreiv om detta. Så kunne eg bare gå lukst i Bodå å legga meg, fikk eg beskjed om igår.

Men, nå la hu seg først, i kveld. Så om eg e heldige. Så sove hu før eg poste denna på bloggen, og har eg optimalt med flaks, så lese hu den ikkje i det heila tatt …

Eg krysse fingrer og ben og trykke publiser.

Go natt, Folkens …

Eg har bare noen stikkord te seinare ikveld, sånn med tanke på et lite innlegg. Noen få ord som satte litt fyr på morgenkvisten igår. På ein måte.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nåken ord som kvar for seg gjerna ikkje høyres så skumle ut.

Men … Sett de i sammen. Og man her ingridiensene te et virkelig haraball av sjeldent kaliber …

En oppskrift til hemningsløst kaos, elleville samtaler og ein lett radlaus Fatter’n.

Ordene e som følger.

Gravefolkene. Mobilsamtale. Krisemaksimering. Varmepumpemannen. Kånå. Que ?. Og mest sannsynlig Boden …

Alt etter som …

Snakkes seinare, Folkens

😁😁😁

Idag, så har me hatt ein meget effektiv dag her i heimen. Skjønt, det va det for så vidt i går også. Bare på eit litt anna vis. I går så la eg grunnlaget for at dagen idag, både ble effektiv og at noen prosjekt blei sluttført.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Den gamle hekken va fjerna, og dermed fikk me den nye ned i jorda.

Mildt sagt, ufattelig mye finere enn den gamle braken av ein hekk. Skjønt, dagen idag, den starta for så vidt med skifte av trillebår hjulet. Det lå ei nåke sleten trillebår under trappå her, som Kånå akutt avskrev som skrot.

Men, Fatter’n visste råd. Det va jo ei skikkelig trillebår sjøl om den va nåke rusten, og hadde et hjul på felgen.

Detta kan man vel ikkje sei enn at e gjenbruk på høgt nivå.

Derifra og ut, så gikk både eg og Kånå meir eller mindre amok idag. Hekken ble planta som dåkke ser på det øverste bildet. Garasjen som nærmast va stuppfull har blitt rydda. Bjørketrær har blitt beskjært.

Og et bedd midt på gårdsplassen har blitt behørig luka, renska og molden med på både mose og gras, har blitt snudd.

Et epletre som står i hagekanten ble rydda for nedfalls epler, som lå strødd i ring rundt treet. Der kom jaggu meg Litlajentå ut også, og hjalp Kånå til den store gullmedaljen. Når de va ferdig, så plukka de ein god håndfull med seg inn også.

De hadde fått det for seg å laga eplekaka.

Så når kvelden kom og Fatter’n slutta av for dagen, så dunsta det hjemmelagd eplekaka med egenplukka epler fra hagen. Både Mini’en og Litlajentå hadde vært me å laga den. Så når Kånå kom svinsande rundt hjørna og inn i tv-kroken.

Med eit fat med eplekake og krem, då va dagen perfekt.

Aldri før har ei eplekaka smaka bedre, og det e muligens lenge siden undertegna har vært så sliten. Då e slik behandling fra både Kone og barn, ikkje meir enn minst heilt fantastisk.

Verdens beste eplekaka fra verdens beste Kåna og barn …

Håpa alle har hatt ein flott søndag, og nyt siste rest av helg, Folkens.

Det ska virkelig eg …

Endelig. Så blei det helg. Gu så nydelig. Den va virkelig etterlengta. 😃👍

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det va egentlig ganske så travelt på jobb i dag, men på et eller anna vis så fløy dagen forbi.

Eg rakk til og med å vær med Kånå til Vår Frelsers Kirke klokkå to, for å se avslutnings showet til Barn er Bra festivalen, som Mini og Litlajentå har deltatt på denna ukå.

Litlajentå skulle vær Annie i en mini oppvisning, og hadde grua seg ihjel. Men, det gikk strålande. De va superflinke alle mann.

Etterpå, så gikk me å spiste middag på Egon sammen med de to minste, som belønning for vel utført show.

Akkurat nå … Så sitte eg i sofaen foran peisen itte et varmt bad, og nyte ein kopp iskaffe som Kånå har laga te meg.

Snart, så ska eg te ein kompis å kosa meg med et par iskalde.

Det kjenne eg at ska bli litt godt. Det har vært lite av slikt den siste tiden, med fullt kjør på jobb og et flyttekalas uten like.

Men …

Før eg slutta av. Så vil eg gjerna dele linken te ein Spleis som har blitt laga til MammaPåHjul.

Ein spleis for å hjelpa til med advokatutgifter, for å få kyndig hjelp til kampen mot Bergen Kommune.

Den e starta av ein gjeng av hennes faste lesere. Noen engler bak ord fra kommentarfeltet til bloggen hennes. ❤❤❤

Her er den :  Spleis til MammaPåHjul … 

Ha ei fin helg, Folkens … 😃❤

Eg nevnte nåken eksempler på støy som nesten va bedre enn det endalause gnålet te de to på lokalradioen, i siste innlegg igår.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jenter i klubb og pipingen fra setebelte alarmen.

Eg kunne glatt tatt med ein ting te. Nemlig snakketøyet te Mini. Det har blitt dokumentert fleire ganger opp gjennom årene, her på bloggen, akkurat det at Mini’en har mye på hjarta, te tider.

Eller omtrent twentyfourseven.

Igår, så tok Kånå guten med for å handla når eg kom heim fra jobb. Eg holdt nesten på å spør om hu va sikker på det, om hu liksom ville ha han med seg, på slikt.

Før eg raskt tok meg i det.

Slike taktiske katastrofe bommerter fra Kånå, de trenge man jammen ikkje påpeika.

For når eg kom heim blei eg nærmast overfalt av fjotten, og fikk et kvarter langt resyme av hans dag igår.

Slikt e egentlig bare koselig. Når man ikkje har sett guten itte ein travel dag på jobb.

Men, eg vett også det, at om ikkje Kånå hadde gått på ein liten smell, og tatt Mini med på butikken. Så hadde eg mest sannsynlig fått minst ein halvtime te.

Derfor holdt eg klokelig kjeft når Kånå hanka han med seg og suste avgårde.

Hu skulle ta ukehandelen og se om hu fikk gjort unna nåken julepresanger. Sammen med Mini.

Tjera vena meg.

Eg hadde egentlig mye eg skulle gjort igår, men når en slik sjanse bød seg. Så va eg ikkje sein å gripa den med vidåpne armer.

Eg slengte meg i sofaen, skrudde på Roswell serien min, og nøyt to timer med komplett stillhet i heimen.

Kun avbrutt av lyden fra tv.

Ingen Mini som måtte ha hjelp te nåke. Ingen lange avhandlinger om alt og ingenting og ikkje måtte eg finna på nåke å gjør, for å få litt tid for meg sjøl.

To timer med rein og skjær nytelse.

Så kom Kånå heim.

Hu halsa inn dørene med varene mens hu konstant uffa seg. Eg greip tak i støvsugerne som eg hadde satt klar, når eg høyrte dørå gikk opp, og skrudde lynraskt tv’en av.

Eg e gjerna nåke toskjen av og te, men eg e ikkje idiot.

Når godstoget med matvarer va ferdig levert oppe på kjøkken, og plassert der de skulle.

Troppa Kånå opp foran ein liksom travelt støvsugande Fatter’n, og proklamerte klart og tydelig.

– Eg. Eg kjøre ein tur på kaffe te Celine. Et sekund te med Max, så trur eg at eg klikka i vinkel.

Før hu jogga ned trappene og forsvant …

Resten av kvelden fikk eg med skvaldrehønå våras.

Men, det gikk heilt fint.

Eg hadde fått lada batteriene opp te nesten hundre prosent eg …

Og forresten. Så satt guten dypt forankra langt nede i et blad han hadde fått grene seg te, på handleturen.

Så Fatter’n fikk med seg et par episoder til han …

😁😁😁

I min jobb kjøre eg mye bil, eg e liksom litt nødt te det. Eg levere varer for ein av de største speditørene i Norge. Og når man kjøre bil trenge man litt tilfredsstillende stimuli.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Slik som radio. Gjerna med at man høyre på et kjekt program, musikk eller har sin nisje kanal som man lika.

Eg likar å høyra på litt forskjellige kanaler der eg gjerna surfe gjennom kanal listå, og bestemme og ombestemme meg underveis.

I den lille lastebilen vår. Der har eg ikkje den muligheten.

For det første, så e det ein orginal radio uten DAB som står i den. Ein slik oldtids FM radio. For det andra så har den null bluetooth, aux eller Usb inngang.

Og for det tredje, og det som har blitt min største lille utfordring.

Det e at den tar bare inn Radio Haugaland sånn på stabil basis. Av de tilgjengelige lokal radiokanalene på FM nettet. Søke eg gjennom frekvensene, så har det hendt at Radio 102 også komme inn.

Men, bare for ei kort stund og temmelig skurrete.

Og nå ska eg passa meg voldsomt for å nedsnakka ein lokalradio.

For de spille jo masse fin musikk. Det som te tider irritere vettet av meg, det e når eg ikkje kan skifta kanal, fordi eg e drita lei av jabbet til den eller dem som snakka mellom sangane.

Det e på ein måte lite variasjon hos Radio Haugaland. Det va to damer ei stund som hadde ei kul greia på gang.

Men, dei forsvant sjølsagt.

Når nåke blir bra, då tar med det vekk. Typisk.

Og nå for tiden, då e det to personer som nærmast går igjen heile dagen.

Og dei jabba nåke så innforjævlig av og te, at om man e heima når damene har klubb eller glemme å ta på seg setebelte i bilen og alarmen pipe.

Så e den støyen nærmast som balsam for øyrene, sett sånn i forhold, innimellom.

Det e ikkje det at eg ikkje lika det de snakke om, eller e uenige i det de jabba om heila tiå. Eg har ingen problem med å vær enig om å vær uenig eg eller høyra på ting som ikkje interessere meg.

Av og te, så e det ustyrtelig morosamt også. Mens andre ganger e det skremmande kleint.

Men, eg lika å ha valget te det å velga sjøl ka eg høyre på. Jammen, bare skru av då tenke sikkert mange. Og det kunne eg jo sjølsagt gjort.

Problemet der, det e jo at hjernen går opp i høygir å spinne i vei som ein dampveivals, fordi det e ingenting som avlasta eller distrahere tankene mine.

Det e grenser for kor mye eg orka å høyra på mine egne tankar også. Sånn egentlig.

Utpå ittemiddagen så komme det ein fyr å har nåke sånn om årstall og spesielle begivenheter. Han bør jo ta et kurs i det å uttale utenlandske navn, ganske så raskt.

Til og med far min har lært seg bedre engelsk uttale enn han.

Heath Ledger ble uttalt som Het Ledger. Når det meir korrekte e vel Hith Ledger. Jøje meg, altså. Akkurat den biten der, den underholde meg litt meir enn den irritere meg.

Åsså kjøre de på med nåke de kalle Hot or Not, heilt te slutt i seansen.

Det e endå ingenting som har blitt Not. Alt e visst Hot.

Du må jo bare kjøpa deg ein Dab radio te bilen, meina sikkert mange nå, og akkurat det trur eg at eg må. Hverken meir eller mindre.

Og det e jo ikkje fordi eg ikkje lika kanalen. Eg har liksom bare blitt “litt” metta.

Eg trenge litt meir variasjon i de som snakka i mellom sangene. Til og med Egil Houeland har eg blitt lei av, men itte ei stund så høyre eg kanskje på han igjen.

Slik er det bare.

Eg trur det e nok Radio Haugaland for ei stund nå … … . .

Enkelt og greit …

Andre som har ein lokal radio som de elske, men også irriteret fettat av deg ?

Den godeste Kjerringa, hu ska jaggu meg få gleden av å ha influert meg idag. For itte å ha lest om at hu hadde vært på sånn trenings sykkel.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.

Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …

Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …

Sykkelturen

Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.

Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.

Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige. 

Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.

Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …

Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.

Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.

Men, hu trudde meg ikkje.

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande la te et lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …

Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.

Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.

Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.

Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.

Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.

Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.

Nei, hjølpe meg.

Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …

Te slutt så suste me avgårde.

Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.

Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.

Tjera vena meg …

I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også. 

Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.

Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.

Og nå kunne me ta to veier.

Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.

Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …

Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.

Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.

Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …

Gudhjølpe meg …

Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.

I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.

I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.

Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !

Makan te frekkhet, altså.

Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?

Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.

Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.

Før me traff stigningen opp mot Skre …

Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.

Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist. 

Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.

Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.

Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.

Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet. 

Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.

Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt. 

Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …

Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.

– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa. 

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ?   Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene. 

 

Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.

Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover. 

Hjølpe meg … 

‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.

Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.

Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.

Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur. 

Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.

Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …

Sånn egentlig … 

Jøje meg … I dag satte eg mest sannsynlig verdensrekord i jobb. Mildt sagt. Om det e mulig.

Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.

Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.

Piiip, pii … Vriiitsj …

Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.

Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.

Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.

Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.

Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.

To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.

Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.

Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.

De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.

Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D

Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.

Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.

Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.

Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.

Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.

Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.

Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.

Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.

Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.

Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.

De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.

Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.

Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.

Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.

Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.

Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.

Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …

På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.

Puuh … Jauda … Slik går nå dagan … 😀

Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.

Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.

Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.

Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.

Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …

Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.

Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.

Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.

Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.

At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.

Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …

Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.

Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.

Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.

Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.

Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.

Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.

Slik e det bare.

Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.

Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”

Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.

Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …

Jøje meg … Den blei dyp … Haha …

Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …

Ha ein nydelig søndag, Folkens …

Over og ut …

Kånå stakk på jobb på morgen kvisten idag, så då blei det Fatter’n sin oppgåve å laga frokost. Mini’en meinte det va lenge siden me hadde laga pannekakene mine, så då blei det raskt bestemt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Me e enkle sånn eg og Mini’en. Og me e glad i pannekaker begge to. Super duper glad.

Når eg flytta for meg sjøl i ungdommen, så levde eg på tre retter i starten. Pannekaker, joika boller og kjøttdeig og spagetti. Repertoaret har blitt større med årene. Men, itte Kånå kom inn i mitt liv, har mine kokkekunstner blitt særs rustne.

Hu e et rivjern av sjeldent kaliber den damå der. Så slikt ble det liksom hu som tok seg av.

Men, pannekaker kan eg ennå. Og idag så va det nåken som etterspurte oppskriften. Og den ska dåkke jaggu meg få.

Eg kan bare laga den med åtte porsjoner, så om man e aleina har man muligens pannekaker i ei uka etterpå.

Amerikanske Pannekake Oppskrift.

100 g Smør

Fire Egg

6 dl Hvetemel 

2 spiseskeier Sukker

4 teskeier Bakepulver

1 teskei Salt

5 dl Melk

Eg pleie å vispa eggene sammen med melken, og så smelte eg smøret å tømme det opp i. Det e smart å skru på pannå, når man ska smelte smør har eg funnet ut

Så blanda eg det tørra i ett litermål, og tilsette det mens eg røre det sammen. Det e visst viktig for at den ska få riktig konsistens.

Når det ser bra ut, lar eg rørå stå ei litå stund å godgjera seg. Men, det komme heilt an på kor sultne Flokken e.

Eller i hvert fall Mini’en. Ein gang måtte me setta i gang stekinga med det samme røra var klar. Ellers kunne Mini’en visstnok nesten dø.

Så steike eg de på ei litå steikepanna, slik at de blir runde og fine. Eller, det e for så vidt fordi eg ikkje får det te på stor panna. Då blir det bare søl og graps.

Husk å snu pannekakene når det e kommen sånn passelig med bobler.

Eg syns det e lettare å følge med, og få best resultat om man har moderat varme. Det tar litt lengre tid, men då svir man litt mindre pannekaker en høyst nødvendig.

Det e heller ikkje anbefala at man sjekker sosiale medier underveis i stekinga. Då får man garantert svidde pannekaker.

Man ska liksom stabla de i ein haug på et fat. Og det går stort sett greit. Men igjen, e Flokken sultne så blir det sjelden ein haug.

Her i heimen har me mange forskjellig saker og ting oppå de. Brunost synast eg e godt når pannekakene e varme. Kvitost med jordbær syltetøy oppå toppen e også knall godt. Sukker for de som lika det går også.

Han i Midten hadde servelat på de eingang. Det kan eg ikkje gå god for kossen smaka.

Det e vel egentlig bare fantasien som sette ein stoppar her …

Så der va den. Den oppskriften Fatter’n bruka når han laga Amerikanske Pannekaker … Enkelt og greit.

Og steikje godt …

Jag gikk bare i Boden en Tur, nå også matblogg.

Pass deg nå Kokkejævel.

Nå går eg deg jaggu meg i næringa … 🤣🤣🤣