Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.

Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.

Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.

Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.

Et par hekkplanter må nok byttes ut.

Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.

Eg hadde nesten rekna med det.

Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.

Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.

Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.

Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.

E hu ikkje glad i meg meir nå ?!  Hjølpe meg …

Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.

Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.

Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.

Eg slo håndå te pannå.

«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.

Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.

«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»

Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.

Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.

For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.

Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.

Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.

«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.

«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»  …  «Forbannade SoseMikkel»

Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.

Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.

Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.

Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.

Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …

Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.

Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …

🙈🙈😱😂😂

Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.

Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.

Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.

For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.

Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.

Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.

Enkelt og greit.

Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.

Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.

Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.

Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.

Då var det slutt på den moroa.

Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.

Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.

«Kim e det ?»

Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?

Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.

«Its Brad Pitt, darling»

Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …

«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.

Jøje meg, altså …

Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …

Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …

🙈🙈😂😂👍👍

Me skulle egentlig bare ein tur ned til Jærstrendene. Bore Camping eller Brusand f.eks. Sånn når me starta bobilsesongen, idag … Eg og Mini’en … Bare ein kjapp tur kor me fikk kosa oss litt sammen.  Me gutane på tur …

Litlajentå ville ikkje vær med. Hu sko på overnattingsbesøk te ei venninna, og syntes Jærstrendene høyrtes usannsynlig kjedelig ut.

Jøje meg, altså … Alt e jo kjedelig om man bare legge viljen i feil fot, når man e barn i den alderen.

Men … Det va heilt greit det. Guttatur med bare Mini e absolutt ikkje å forakta det. Og planer de kan raskt forandres, når man plutselig e i seget.

Slik som me va idag …

For … Når me nærma oss Egersund og liksom begynte å tenka alternativt, så blei me enige om Flekkefjord istedefor. Der va det jo ein flott bobilparkering, fant me ut på nettet.

Sjølvaste world wide web.

Derfor, så suste me lukst forbi Egersund. Når sant ska seiast, så suste me lukst forbi Flekkefjord også.

Sørlandsbadet frista meir …

Men, når me hadde bunkra opp mat på Kiwi Lyngdal og skulle finna ein plass å overnatta. Då hadde Mini’en funnet ut at det va bobilcamping i Kristiansand også.

Nærmare bestemt ved Dyreparken …

Meir eller mindre lukst ved inngangsportalen.

Dyreparken altså …

Eg har egentlig vært fint ferdig med Dyreparken i Kristiansand. Så fint ferdig som det går an å bli, for ein massebarnspappa, som har tråkka rundt der inne minst et par ganger for mye.

Med ein flokk spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me hadde gjort Dyreparken me … Alle hadde fått sin dose, sånn egentlig …

Men …

Bobilparkeringen der nede. Den så jysla flott ut. Og Dyreparken med kun Mini’en på slep, istedet for Familien klin kokos Vandrende Kaos, det frista faktisk litt meir. Enn både Jærstrendene, Flekkefjord og Sørlandsbadet.

Så her havna me ikveld … Me kjørte lukst forbi Sørlandsbadet også …

Te ein flott bobilcamp rett på dørstokken te Dyreparken.

Det hadde eg faktisk aldri trudd …

Sikkert ikkje Litlajentå heller. Jøje meg … Eg syns eg ser hu foran meg, når Mini’en fortelle om Julius, giraffer og Kutoppen.

Istedet for ei forblåst strand på Jæren uten så mye anna enn sand, vann og muligens ein sau eller lignande.

Rundtomkringfallera …

🙈😀😂

Litt luksus må man jo unna seg, når man e på tur … Så eg stakk av med kaffimaskinen …

Heldigvis … Så har ikkje Kånå merka det ennå.

Juhuu … 😁😁😁

Då va me kommen frem te vår designerte destinasjon idag, itte ein super bobiltur sørover. Akkurat kor, det ska me komma tebake te litt seinare, for om turen meir eller mindre har gått uten komplikasjoner av nåke slag.

Så gikk Fatter’n nesten på ein kjempesmell i dag morgens.

Eg hadde pakka det mesta i bilen igår, men hadde litt igjen som måtte tas idag. Dyner, puter og litt sånn forskjellig som man sjølsagt har glemt ut, mens man e i farten.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Slik som vannkannå som lå i garasjen. Den kan jo alltids komma godt med. Eg vett ikkje heilt koffår eg tenkte det, men man vett jo aldri.

Mini’en spant rundt beinå på meg, mens eg lasta det sista som sko med og va såpassa spent at han nærmast fløy ein halv meter over bakken.

Eg lukka igjen lukå te lasterommet, skulle bare inn i gangen å sjekka at alt va med når eg så at garasjedørå stod oppe.

Jøje meg, nei den må jo lukkast, tenkte eg for meg sjøl.

Å trykka på fjernkontrollen som lå i lommå og trødde inn i gangen. Itte et raskt øveblikk konstanterte eg at alt va tatt med, så eg skunta meg ut dørå og inn i bilen.

Svitsen blei vridd om, droget starta og Fatter’n va klar.

Men … Kor i helsikke va Mini blitt av da ??

Note to self : Sjekk alltid at ingen barn e inne i garasjen, når man lukker den igjen …

(Herreduuud … Det va jo bare flaks at Kånå va på jobb … Hadde hu høyrt detta, så hadde eg røke lukst ut i Bodå i månadsvis)

🙈🙈🙈

Eg har sittet å lest gamle blogginnlegg idag. Og der va det jaggu meg mangt og mye av forskjellig kaliber. Det har faktisk blitt godt over tusen innlegg, i løpet av disse årene eg har skrevet blogg.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Med tanke på at eg har, eller i hvert fall hadde, ein tendens te å skriva minst tusen ord i kvart innlegg. 

Så e det ein del å lesa, på en måte.

Det har vært travelt opp gjennom årene, siden Mini’en blei født i tjuetretten. Det va jo då eg begynte med denna skrivingen, som liksom hadde ein slags terapeutisk virkning. 

Skrivingen, der kor Fatter’n fikk utløp for sine tanker som rulla rundt inne i hjernebarken. 

Eg vett ikkje heilt ka som ville skjedd eg, om eg ikkje hadde funnet ein platform kor eg fikk ut innestengt frustrasjon, tanker som spant rundt som ei sentrifuga i topplokket eller disse små finurlige anekdotene. Med sterkt innslag av humor fletta inn …

Det har jaggu meg vært ei reisa med ufattelig mange livlige hendelser. 

Og ein av dei som eg lika aller best. Det e den som komme under her. Når eg og Kånå glemte alt rundt oss, og tok av i ett sjøslag av sjeldent kaliber under ein omgang og to med Kinasjakk … 

Ka e dåkkas favoritt historie, eller det innlegget som dåkke huska aller best ??? … Det lura jaggu meg eg litt på, innimellom. 

Dåkke lesere største favoritt, opp gjennom tidene. På en måte … Skriv gjerna ein liten snutt i kommentar feltet, om det innlegget dåkke lika best og koffår … 

Hadde vært artig å høyra, faktisk … 

Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …

Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen.. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll.. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå..

Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.. Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten..

Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk..

Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen..

Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv.. Så va me fyrte igang et spill te.. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå..

For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden.. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden..

Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp.. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp.. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl..

Eg valgte jo å tru på Kånå..

” Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang.. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet..

Hmm.. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl.. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det..

Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart.. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert..

Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet.. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse..

Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre..

Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår..

Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an.. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning..

Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.. Eg flytte klinkekulå og sette ett pokerfjes i Kånå.. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjeret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua..

Kånå triumfere inn te seier.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare..

” Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten.. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken “- Du må jo få vinna litt du og” kommentarer, te Kånå..

Men greit, kjære Kånemor.. Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.. Eg lot deg altså ikkje vinna..

Da e grett.. 

Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk.. Og eg tapte heilt fortjent.. Hverken meir eller mindre..   

Då va dagens hjartesjekk unnagjort, og det e behørlig konstantert at Kånå si pumpa virkelig fungere som den ska. Ja, eg synast det e viktig å ta helså på alvor.

Derfor, så gjemte eg meg bak speilet nede i gangen, itte eg observerte at Kånå gikk ned på vaskerommet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Egentlig, så va planen å poppa frem med et realt brøl, fra bak om der eg satt.

Men, mens eg satt der å venta kom eg på ein endå bedre plan. Istedet for et skremselsbrøl, så ville eg prøva et ganske så stillferdig stunt … På ein måte …

Så … Når Kånå endelig kom luskande ut av vaskerommet og for så vidt lika før beinå mine sovna hen, itte å ha sittet på huk i nåke som føltes som ein evighet.

Då va eg klar som et egg.

Eg tok tak i rammen bak på speilet å dytta det rolig fremover, slik at det så ut som det tippa fremover.

Kånå spankulerte egentlig først forbi. Før hu slapp ut et gedigent skrik, slapp korgen med klær som hu hadde i hendene og heiv seg bakover, for å redde speilet.

Det va nærmast et lite tigersprang sjølvaste Erik Thorstvedt ville misunt hu.

Eg fikk knekken i knærnå og ramla om i et latterkrampe anfall. Eldstemann kom ilande te fra rommet sitt, å lurte på ka i all verden som foregikk.

Og endte opp med ein liten kne knekk han også.

Kånå … Hu forbante sin elskede fjott av ein mann og marsjerte lukst opp i stugo …

Og … Nok ein liten suksess historie va eit faktum her i heimen, hos Familien Vandrende Kaos …

Goe kvelden, Folkens …

😂😂😂

Gjennom heila ukå nå, så har Kånå med jevne mellomrom minna meg på, at me skulle på passkontoret på fredagen for å ordna nytt pass te kidsa. Mest fordi Han i Midten skulle få seg egen konto i banken og måtte ha gyldig id.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det har dukka opp ei melding, blitt nevnt i ein bisetning eller blitt direkte fortalt meg, auga te auga.

Og kvar gang så har eg meddelt at eg har fått det med meg.

Slikt stola tydeligvis ikkje Kånå på, sånn som hu har styrt på med å passa på at eg har fått med meg informasjonen hu har gitt meg.

For all del, det kan godt vær hu har erfaring med misoppfattet, eller forglemt informasjon. Så, eg forstår hu jo bitte litt. 

Til og med på fredagen, når denna timen angivelig skulle finna sted, så fikk eg ørtenhundre påminnelser om å ikkje glemma det ut.

Eg trur eg va rimelig klar over detta nu.

Faktisk, så stakk eg tidligere på jobb denna dagen. Sorterte varene, lasta bilen opp og sprang som ein ungkar gjennom heile dagen.

Sjølsagt, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø denna dagen, så når eg va ferdig ute i distriktet med siste levering der. Då gikk det noe senere enn eg hadde planlagt, på veg mot byen igjen, men nesten raskere enn ka snølaget over asfalten tillot.

Eg kom te byen omtrent et kvarter før tiden, men slet med å finna ledig parkering. Det e liksom ikkje kor som helst man kan parkere en liten lastebil.

Omsider, så fant eg et egna sted. Muligens litt langt fra passkontoret, men med litt rask gange eller til og med litt løping. Så skulle nok detta gå greit.

Det ble løping. For sjølsagt, så glemte eg munnbindet i bilen, og måtte haste tilbake for å henta det.

Når Fatter’n igjen låste bilen, va det fire minutt til timen starta.

Fatter’n la inn høygiret. Løp som en gepard på jakt bortover gata. Halveis, så pusta eg som ein stranda kval, og det reiv i brystet som om nåken dro en rasp gjennom lungene.

Då ringte Kånå … Gulp.

Eg kikka på klokkå. Ett og et halvt minutt igjen.

Anropet ble besvart, mens Fatter’n tok et realt magadrag og svara på kun ein utpust, slik at Kånå ikkje skulle fatta mistanke te at eg va nåke seint ute.

Kånå blei beroliga med at eg nu gikk inn dørå nede. Mens sannheten, den va at eg fortsatt hadde omtrent tohundre meter igjen. Tjera vena meg …

Me menn, me tyr te slike små usannheter, kun fordi me ikkje vil vekka vreden te våre iltre, småsinte men stort sett snille Kåner. Og stort sett, så klara me å holda det me har lovt. Ikkje alltid. Men, stort sett …

Eg rakk det med god margin på fredag.

Femten sekund før tiden rant ut, spaserte eg nonsjalant inn på passkontoret.

Pulsen va minst oppe i hundre og nitti, hjarta banka som besatt men Fatter’n opptrådde som den mest avbalanserte Fatter’n i heile verden. Et par svetteperler trengte seg ut fra tinningen, men eg fikk tørka de kjapt bort før Kånå oppdaga de.

Sånn egentlig, så trur eg neppe Kånå hadde oppdaga om eg hadde bada i svette.

For hu stod å kikka perplekst ned på innloggings maskinen som stod lika innefor inngangen, mens hu gjentok ein enkel frase, gang på gang …

“Femogtjuende i tredje … Feeeemogtjuende i Treeeedje !!??!! … Men, for svarte salte bananer da, eg bestilte jo te den ellevte i andre ???” Messa hu frem, før hu dro frem mobilen sin og sjekka mailen.

Og der stod akkurat det samma …

Nemlig, at me hadde time på passkontoret den femogtjuende i tredje. Ikkje den ellevte i andre.

Kånå hadde valgt den ellevte, men siden fått mail om at timen va flytta til den femigtjuende i tredje, uten å ha fått det med seg …

Gudhjølpe meg …

Aldri før, eller i hvert fall ikkje på leeeeenge. Så har det vært meir vanskelig å ikkje sei det som rulla gjennom hjernebarken min, men heller holda klokelig kjeft.

Det gikk så vidt …

Faktisk. Når eg hadde sagt farvel te Kånå og kidsa, som gikk å kikka litt i byen når de tross alt va der allerede.

Og gikk mot lastebilen igjen, for å kjøra ut resten av varene.

Så begynte eg å le litt forsiktig for meg sjøl.

For ein gangs skyld. Så hadde Kånå gått på to smeller, på kun kort tid. Uten at eg hadde så mye som ein finger med i spillet.

Ikkje ein halv lillefinger ein gang …

Herreduuuud … Slikt skjer jaggu meg ikkje ofta …

Eg trur nesten ikkje eg kan huska at det har skjedd ein gang … Før nå …

😂😂😂

Kåner e nåken forunderlige vesen. Som oftast, så sveve de rundt i heimen som guddommelige geskjeftige alvedronninger med komplett kontroll på kvar ein krinkel krok i heimen. Det finnes ikkje mange saker og ting slike vesener ikkje  har oversikt øve.

Det e når slike merksnodige vesener miste oversikten og små sprekker i den perfekte fasaden trer frem.

At elleville hendelser man neppe ville trudd sko komma fra den kanten, mest sannsynlig oppstår.

For alt som e opp mot perfekt. Som Apple sine produkter, eller ein flunk ny bil eller f.eks ei ilter, småsint men stort sett snill Kånemor.

De har sine feil og floskler.

Små unøyaktigheter som dukka opp når man minst venta det.

Som her i uka.

Når Fatter’n fikk ein uventa skingrande telefonsamtale igjen, og Kånå sin prangende stemme strømma inn i øyra.

«Har du tatt kortet mitt å kjøpt et spill eller nåke sånt du ?!?» Kauka hu ut, før hu fortsatte på sin beste Petter Solberg engelsk, iblanda ein god dose Haugesund dialekt.

«Det hette Phøss Saur plææn tri !!!»

«Hæ, ka for nåke !?» Svara bare eg. Og hadde ikkje fanaring om ka Kånå snakka om.

Kånå gikk nesten i komplett fistel, og mistenkte både meg, kidsa og diverse hackere, for å ha svindla hu.

Det hadde blitt trukket seksten kroner fra Kånå sin konto, og nå fatta hu null, niks og nada på ka det kunne vær. Eg fikk hu te å senda meg et skjermbilde av uttaket, og satt lenge å studerte ordene som stod der.

Phus soer plan 3 …

Plutselig fikk eg et lite eureka øyeblikk og slo på tråden te Kånå igjen.

Ei Kåna som hadde sperra nærmast både kort og konto i mild panikk, fordi hu skulle få lønn neste dag. Og va redd for at meir av pengesekken skulle bli tømt.

«Du … Har du parkert på offentlig parkeringsplass eller parkerings hus f.eks, i det sista du ?» Spurte eg Kånå, når hu svara.

Det ble stille i den andre enden. Forunderlig stille …

«Herreguuuud … Ja, eg gjorde jo det i går, ja … Når eg hjalp Pappa å dei.» Svara ei småflau Kåna, som sporenstreks trakk tebake alle påstander om svindel, fra sine familiemedlemmer …

Tjera vena meg … 🙈😂😂

Phus soer plan 3 = Parkeringshus sør plan tre.

Typisk, vett dåken.

Detta va for så vidt ikkje den einaste elleville hendelsen denna ukå, skapt av ei Kåna langt inne i offside …

Men … Den får me ta seinare idag …

😂😂😂👍

Som oftast, når eg glemme nåke ut, trøste eg meg med at det sikkert ikkje va særlig viktig.

Og, som oftast. Så e Kånå som regel skrikande uenig.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men, det e ein kjensgjerning at saker og ting man har forlagt, stort sett ikkje e nåke man kanskje har bruk for. Når man ikkje har visst om kor det befant seg i nåken år, og heller ikkje har etterlyst saken.

Sett sånn i det store og heila bildet.

Gleden øve å finna nåke man ikkje visste man hadde derimot, den kan ofta bli stor. Sjøl om fallhøyden somme ganger e større, etter et gledesutbrudd av sjeldent kaliber.

Slik som den gangen når eg fant det radiostyrte helikopteret mitt mens eg egentlig leita itte nåke anna og blei nesten i fra meg av glede.

Men, kor eg etter en liten times leiting etter fjernkontrollen kom på, at den hadde eg kasta sist gang eg rydda.

Fordi eg ikkje fant helikopteret.

Det va litt av ein nedtur.

Åsså har man slike andre små forunderlige forglemmelser.

Slik som idag, når eg glemte kor førsta førsta trinnet i trappå på Transport Kompetanse befant seg og endte opp nærmast i olvelte rett foran ti-femten kursdeltagere.

Tjera vena meg …

Eg såg sikkert ut som ein kar som hadde starta helgafeiringå litt for tidlig, der eg tråkka i luftå, men traff ingenting før eg tok øvebalanse te venstre og skjeinte lukst i veggen med et realt brak.

Hjølpe meg.

Det va jo bare å løpa opp trappå i ein fei med halen mellom beinå, mens flausen gjorde trynet te undertegna knallrødt.

Når eg då på neste levering, løpe opp tre etasjer og e på god vei bortover gangen til bedriften eg ska levera hos, men plutselig oppdaga at eg har glemt å ta kolliet med meg.

I hendene mine har bare fraktbrevet te kunden.

Då va eg litt glad øve at det i hvert fall der va folketomt både i gang og trappegang. Når eg måtte gå kanossagang ned å henta varen igjen.

E det mulig liksom ?

Skjønt, det toppa seg idag når eg leverte ant siste levering på Frakkagjerd, og sa te meg sjøl at nå må eg ikkje glemma Spar, før eg kjøre te Aksdal.

Men, når eg åpna liften inne på Meny Aksdal så står sjølsagt Spar pallen å flire rått mot meg der inne i skapet, mens Fatter’n slår seg i pannå å lura på ka i helsikke som foregår i topplokket idag …

Jaja … Når ting går lukst te helsikke, så kan det liksom bare gå ein vei, her i fra og ut.

Det e i hvert fall lov å håpa …

God helg, Folkens … Og ha ein forglemmelig fredags ettermiddag …

I motsetning til meg … Eller omvendt …

🙈🙈😂😂

Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.

Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.

Så … Når eg nesten har lasta bilen full.

Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.

Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.

Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.

Detta blei for dumt …

Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.

Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.

Poenget mitt e som her.

Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!

Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.

Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …

Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …

Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …

Svarte salte bananer, altså …

Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂

Nei, hjølpe meg … Detta va ukens tordentale …

Puuh … Godt å få det ut også …

Sånn egentlig 😂😂

Idiotar …