Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så me pakka i bilen og sette te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma oss litt vekk fra hverdagens tjas og mas og den stuå me stort sett tilbringe helgå i, vinterstid…

Løye me det, men det e ikkje møkje se ska te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.

Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…

Me kom velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg, og fekk pakka ungar, varer og bagasje inn. Det va ein nydelig kveld , ca -12 grader, stjerneklart og vindstille. Mmm, detta komme te å bli ei fantastisk helg , tenkte eg for meg sjøl.

Me hadde tatt ein Ingrid Espelid Hovig , å juksa litt me middagen/kveldsmaten , lagd pizzafyll hjemma og hadde me oss ein ferdig pizza bunn, så maten kom på bordet i ein fei. Ungane satt fint rundt bordet og åt maten sin , ingen sure miner og det va rett og slett ein perfekt kveld. Se blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen.

Vakna neste måren, te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra. Jaja, frokosten kom på bordet å me koste oss nå på hyttå alikavel.

Itte ett par timar, hadde vinden stillna litt og eg tok med meg guttane ut for å renna litt på akebrett..

Me fant oss ein bakke å sette i gang. Og når det e sagt, så sjøl om eg e øve middagshøyden, når det gjelde alder her i livet så har eg nå alltid følt meg i god form, og forsåvidt i min beste alder.

Men der tok eg feil, kraftigt.

Itte å ha runne ner bakken ein gang, og va på vei opp igjen kjente eg melkesyrå allerede halveis opp i bakken. Guttane rant sikkert opp og ner 3 ganger før eg va på toppen igjen,totalt utslitt.

Tjera vena…

Koss ska detta enda. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, se satt inne i peiskosen me Litlajentå, men her va det bare å manna seg opp å gi gass.

Neste tur opp, holdt på å ta livet av meg, pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund. Rødsprengt i fjeset, bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.

Kvite prikkar for øve skjermen, brystet skreik som ei usmørt dør og beinå kjentes ut se betong. Guttane ilte te å lurte på ka det va.

“Naaai, pappa må bare ha ein pust i bakken” klarte eg å gispa ut.

Lettare forskrekka fortsatte di leken i snøen. For opp å ner se to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen, og ønskte meg tebake i toppform…

Vel tebake i hyttå , fortsatt i live, såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte me sine huslige sysler. Guttane sette seg foran tv`en, med Litlajentå og koste seg med ein film. Og eg slokna på sofaen, fortare enn Usain Bolt sprang 100m.

Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski, det va blitt heilt vindstille nå, påstod kånå. Alle bekymra blikk va forsvunne som dugg i plettfritt solskinn.

Hu hadde jo spist bakepulver og hadde ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta di me ut på ski.

Gubbevaremegvel….

“Øveleve eg denna helgå, så e det ett under”, tenkte eg for meg sjøl.

Men , men.. På an igjen…

Me sette i av gårde, og detta gjekk møkje bedre enn akebrett renningå. Guttane for jo som nåken lyn bortøve løypå og eg hadde nå funne ein fin rytme sjøl og.

Blei litt knall å fall på alle sammen, men eg må sei me koste oss..

Og plutseligt hadde me kommen oss ett godt stykke innover fjellheimen, me tok oss ein liten pause før me sette nasen hjemover mot hyttå igjen.

Då merka eg koffår me hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av an, hadde me ein stiv motvind,

Gud hjølpe meg..

Det va som å gå i sirup, og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak, va det som om Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av, men feil vei. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom an ikkje av flekken..

Eldstemann sleit og men kom nå litt meir framøve enn bakøve.

Enden på viså blei, at igjen måtte eg ner i kjellaren og henta kreftår, ein hengande på ryggen, han andre hengende i skistaven min, mens eg kava meg framøve…

Eg ramla inn i hyttå me guttane. Kånå tok imot guttane, mens eg lå på golvet i gangen og såg livet mitt i revy, på netthinnå

“Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?” komme d fra kånå.

Filmen på netthinnå va slutt, og eg va tebake i hyttå. Eldstemann meina at an kanskje mista an, der i dalsøkket.

Fri og bevare meg vel….

Ut på tur igjen.

Nå e det definitivt ikkje vindstille og eg fyke innøve som ett prosjektil. Runda svingen før dalsøkket å finne staven. Snur og stålsette meg te returen, sette opp ett tempo se eg må sei, føltes temmeligen fort. Eg e lika sleten se ein utsleten islandshund, ellår va det hest, jaja samma kan det nå vara, men det gjekk på rein vilje nå.

Itte ett par hundre meter har eg skikkelig kommen i flyten, og føle meg nå litt som Oddvar Brå, der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen.

Men, plutseligt komme det ein kar opp på siå av meg i godt driv..

“NEI” tenkje eg…

Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og han forsvinne igjen, lykken e stor, men kortvarig. Plutseligt e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar. Han passere, 5m foran , 10 m foran.

“Jækla juksepave” skrike eg itte an.

“Det e jo klassisk.”. Heldigvis høyrte an meg ikkje, gjennom vinden, og eg tuttla meg mot hyttå…

Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om an va i fullt opprør…

Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å hørra og 3 pluss grader..

Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen, Kånemor til og med. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, kjenne at det gjør ingenting.

For hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg hadde tippa fråmøve itte 10m. Me går i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..

Eg har ikkje vært så sleten siå eg sprang 3000m i milliteret me ein ilter befal piskande bak mg. Men lar nå kje det ødelegga idyllen, og har nå på følelsen at befalet e rett bak meg i dag og.

Kånå, se tuttla nåken meter itte mg meg, ser ein fin plass å spør om ikkje me ska ta ein pause der.

“Joda, går fint for meg” seie eg å puste letta ut…

Me sette oss ner og finne fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du di gjedna ut og.

Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.

På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.

Gubbanoa, uansett kim se vant, så blei det ein se hylte av sinne.

Tap å vinn med samme sinn e tydligvis ikkje nåke me har klart å lera di ennå, og kanskje me ikkje ska d hellår, “vinnarinstikt e jo ein god egenskap det”, tenkte eg for meg sjøl, og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken i barndommen…

Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Me får rydda å vaska hyttå, ungane stelt, plassert i bilen og bagasjen bært ut igjen.

Me sette oss i bilen og suse mot byen igjen. Parkere hjemma, ungane rett i seng, bilen blir tømt for bagasje og eg finne endelig sofaen….

TOTALT utslitt…

Nåke øveskudd, e ivertfall eg i kraftigt underskudd av.

Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og me hadde det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen, tross alt…

Åsså fekk Kånå eldstemann, te å ringa te Mormor og Besse, for å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen. For hu turte ikkje å sei at fjerdemann va på vei, når me va hima.

=D

Itte ei helg fullt opp med tannverk, sjukdom og all slags aent dritt og lort.. Så va det godt å komma seg på jobb igjen.. Jaja, me blei invitert te foreldrene mine på middag, på søndagen. Så då va me nødt te å bytta pysjen ut med kler, men me slapp nå tross alt å laga middag. Så alt har ikkje vore svart.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Men, i helgå har det vært svært lite inspirasjon som har kommen dansande forbi meg, kan du sei.

Itte å ha døyvt smertende fra fredagens tannlegebesøk, med ett par iskalde, to sterke små kvite og depressiv musikk.. Drittvær, sure ungar og lite godt humør, i heimen. Men sånn e det, nåken dagar e verre enn andre, å denna helgå, då va det våras tur.. Men det e vel som det ska vær, me har det drit innimellom me og..

Det e ikkje te å komma foruten, at sånne periodar dukka opp, kor man slite med å vær positiv, smilande og sjå humoren i hverdagen…

For det e ikkje løye…

Når du står på toalettet, dagen e dritt og man står å nynne på ein Jan Eggum sang.. Så høyre du nåken som står å kviskra på gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendå på ryggen.. Og rusle så veslevoksent forbi deg, der du står i ein tungsinding tilstand, mens mårenkaffien renne utav dg, og ner i doskålå.

Mens Mini’en kikka på deg med ett blikk, som lyse av fantaskap.

Sneipen strekke roligt håndå ut, og før du har fått tenkt deg om, har han kleisa dasslokket ner, før han spinne ut av badet, se ett prosjektil. Mens du høyre dei andre ungane spør an, om an gjorde det..?? Lamslått av ka som nettopp har skjedd, prøve man å få hjernen ut av hvilemodus, skrua av springen og åpna dasslokket.

Og ende opp med å feila, i absolutt alt, strålå går i hytt og pine, badet ser ikkje ut og jækelungane lere seg nåken nye ord, altfor tidligt..

Kånå komme springande, hu har jo høyrt bannskapen hu og.

Å når hu runda hjørna, ser meg som ligge på alle fira, med bukså på knærnå å “vaska” golvet, dassen og veggane med dasspapir, så dette hu om på golvet i latterkrampe, når eg får forklart hu hendelsesforløpet.

Så .. Nei.!! .. Då syns eg ikkje det e løye, ikkje i det heila tatt….

Tjera vena meg…

;-D

Mens eg hang på veggen og malte huset igår, måtte eg bare vedgå for meg sjøl, at far min hadde hatt rett, og eg feil.. Stigen min va for kort.. An va ikkje i nærheten av å vær lang nok eingang.. Jaja, far og mor e reist på bobiltur te Bodø, så eg tenkte eg sikkert bare kunne kjøra inn og låna stigen han hadde tilbydd seg, og få levert an igjen før de kom heim. Så kunne eg i neste familieselskap, fortsatt skryta på meg at stigen min e akkurat lang nok den..

Koffår sko han få gleden av å ha rett ?? .. Eg syns eg har nok med Kånå eg..

Men som sagt så gjort. Eg sa te Kånå at eg for ut på eit hemmelig oppdrag og suste avgårde te der de bor. De har ett nøkkelskap, så inn kom eg jo uansett.. Eg parkerte i gården foran garasjen deiras og gjekk for å finna nøkkelen. Rusla tebake te hovedørå å sette an i låsen og vrei, men ingenting skjer. Eg vrir å vrenge men låsen står bom fast. Tar an ut igjen og jogga rundt huset for å sjekka om det e ei aen dør an e te, men neida. Ingen av dei andre dørene har lås, i det heila tatt..

” Tar ein ny runde rundt huset for å som om eg så heldige at stigen ligge utforbi, men flaksen står meg ikkje bi..

Planen begynne å slå sprekker og eg ringe far min for å høyra om det muligens e ett slags triks, med låsen.. Men han blir lika forundra seg meg øve at nøkkelen ikkje virka..

– Jaaaa, du sette nøkkelen i.. ?? .. Og vrei rundt.. Seie han, formanande..

Nei, eg stod her foran dørå, og hadde nøkkelen i lomma mens eg befalte “Sesam sesam, lukk deg opp” .. Tenkte eg irritert for meg sjøl, men svarte nå fint..

– Ja, sjølsagt har eg det..

– Åhh jaa.. Nei, det va nå merkeligt.. Men ka e det du ska inne da??  Spør han.. Nysgjerrig..

Og her e det eg blir litt svar skyldig, eg tenkte lynraskt øve ulike svar men innser fort at eg har få troverdige alternativ..

For all del, eg kunne sagt “vanne blomstene” men då hadde de vel fått hjerteinfarkt begge to.. Det e vel ikkje nåke eg e kjent for å gjør, den jobben eg nok syster mi bedre på.. Så eg må bita i det sura eplet, og sei eg sko låna stigen..

– Ååjaa, stigen ja, jojo.. An va ikkje lang nok din ja, neeeei, eg tenkte meg det ja.. Svara far min, i nåke lett skadefryd..

” Ja, det tenkte du nok, tenkte eg og.. Men, uansett kor mye me tenkte både eg og han far, så gjekk ikkje nøkkelen rundt for det..

Så eg fekk kjøra te syster mi, som bor lika i nærleiken og låna nøkkel av hu.. Sa mor mi i bakgrunnen.. Som sagt så gjort, igjen.. Eg ringte te syster mi, for å sjekka at hu va heima. Fekk umiddelbart det samma svaret som eg fekk av far min, og svarte igjen, at sjølsagt hadde eg vridd rundt.. Om eg hadde prøvd å dytta dørå litt inn, mens eg vrei på nøkkelen ?? .. Spurte hu.. Nei, det hadde eg ikkje, naiv og godtroande som eg e sprinta rundt huset igjen. Henta nøkkelen som ikkje virka, og fant ut at an fortsatt ikkje virka.. Sjøl om eg dytta dørå inn..

Tjera vena meg.. Nei, eg fekk komma å låna hennas då.. Inn i bilen igjen, suste bort te syster mi, på veien kjenne eg ein eim av ei underlige lukt bre seg i kupeen..

Hoppe ut av bilen i gården deiras, springe som ein ungkar te dørå og ringe på.. Får ein nøkkel med garanti om at an virka.. Sette meg i bilen igjen, og får igjen ein underlig snek i nasen.. Komme heim te far og mor igjen, nøkkelen virka.. Opp med garasje dørå, inn i bilen med stigen.. Igjen med garasjedørå.. Får låst, nøkkelen virka fortsatt.. Sleppa av nøkkelen hos syster mi igjen.. Og suse heimøve.. Nå begynne det virkelig å lukta ille inne i kupeen, eg e forsåvidt pissetrengt men har ikkje kjent nåke trenga på i avløpskanalen..

” Hjølpe meg.. E eg blitt så gammal at eg har mista kontroll øve kloakkventilen og nå?? .. Sneken nærma seg ett crescendo av dufter i neseborene, og kvalmen komme i lika stigande styrke..

Og før magen får vrengt seg, finne eg ei busslomma å stoppa i.. Sprette ut av kabinen, gispande itte frisk luft og dette om i grøftå.. Kikka på skonå, og konstantere at eg har tråkka i verdens største hundalort.. Hipp Hipp.. Hurra.. Står å spinne som ett illsint villsvin i graset, for å få skonå luktfri.. Raska bilmattå ut og skylle na i batterivann.. Mens eg forbanne meg øve bror min, som heilt klart ikkje har gidda å plukka driten te bikkjå si, opp fra plenen te han far.. Itte de har vært på besøk..

Ellår kanskje det har vært ei nabobikkja.. Jaja, Enklare å skylda på bror min..

Får reingjort så godt som eg kan, spraya kabinen med litt 5-56 smøremiddel, lukta tross alt bedre enn halvgammal hundalort.. Sette meg i bilen igjen, og suse videre.. Får inn ett anrop fra “Kommandosentralen”, som lure på koffår eg e “Missing in Action” 

– Ikkje spør.. Svara eg, nåke indignert..

Får ett nytt oppdrag, “Generalen” vil ha Kebabrull.. Kvalmen komme som ein flom lik “Bølgen” i fra filmen med samme navn, oppover halsen igjen.. Itte duftkalaset i kupeen, va Kebabrull det sista eg kunne tenkt meg..  Men lye nå “Overkommandoen” og fiska ein rull te na, i fra sjappå i “Sentrum”  Gudhjølpe meg..

Tenka dåkke te.. Alt detta styret, bare på grunn av ein ..

Stige..

Kan bli matte av mindre, vettu.. =D

Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte.. Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at ungane våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..

Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell.. I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn.. Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..

” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..

Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat.. Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden.. Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..

Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..

Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en.. Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne.. – Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..

 

” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt.. – Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..

 

At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita.. For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her.. Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..

Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..

– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..

Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg.. Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt.. Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..

Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vore statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..

 

” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..

– Jesus feis og..

Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg.. Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå.. ” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du.. Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..

Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..

Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn.. Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..

Mvh abdisert PromponautKonge..

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang. Jaja, tur og tur. Tortur, e vel gjerna retta ordet …

Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande bare la te ett lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg.

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt.

Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte.

Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..

Tjera vena meg …

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.

Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av …

Gudhjølpe meg …

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …

Makan te frekkhet …   ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …

Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet.

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.

Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser.

Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå.

Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …

– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner.

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ??   Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …

 

Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut …

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.

Uten tvil i mi sjel …