Somme ganger, så lure eg på saker og ting. Saker og ting som liksom ikkje alltid heilt har eit lika godt grep på virkeligheten. Som f.eks dopapir. Har man dopapir, så bruke man dopapir. Og når det e tomt. Så kjøpe man meir dopapir. Også. Så blir det brukt opp. Og man kjøpe nytt igjen.
Det e eit håndfast hendelsesforløp det e enkelt å forstå, og som ikkje trengs så mye luring på. Elementært, liksom.
Men …
Om eg kjøpe frukt, youghurt og spesielle frokostblandinger. Fordi nåken små troll her i heimen ikkje kan klara å leva foruten. Og første gangen, så e det tomt omtrent ein dag, itte det kom i heimen. Sjøl om det i mine auger kanskje burde holdt i minst ei uka.
Så lura man virkelig på koffår det då, når man handle det inn igjen siden det tydeligvis falt i smak.
Enten ligge i kjøleskapet, skuffer eller står på kjøkkenbenken.
Te det nærmast har blitt så inntørka at det nesten går ut av seg sjøl, har gått så langt utøve utløpsdato at «best før» e blitt te «best ikkje» eller sitte så godt fast inni emballasjen sin, at man må bruka spett for å få det ut av. Det … Det e ein av universet store ligninger som forelder, og når man tenke seg om og forsøke å forstå, e fasiten så full av hull at man bare må gi opp.
Om man e glad i den lille forstanden man har igjen.
Ein anna problemstilling eg sitte å fundere øve. Det e når nåken i heimen klaga seg sin fulle nød øve at de ikkje har meir klær å gå i. Sjøl om skittentøyskorgå nesten e tom. Men, når man tar rommet te samme «nåken» og ende opp med to stupfulle maskiner, og vasse te knes i klær på gulvet. Og konfrontere «nåken» om saken.
Så … Så får man te svar at det e fordi det tar så lang tid før klærna komme tebake fra vaskerommet.
Og man blir liksom slått litt i bakken av ein logikk som absolutt ikkje gir meining. Komme klær raskere tebake fra vaskerommet, om de aldri tar vegen dertil ???
For meg, så blir liksom slikt eit skred av tanker som sette hjernen i gang i begge retninger. Og man lura på om det e best å væra konge øve tausheten, eller bli slave av sine egne ord.
I slike øyeblikk, har eg lært at det nytta ikkje å bjeffe på bulldozere som ein liten illsint terrier.
I slike øyeblikk … Så pleie eg heller å ta med ein kopp kaffi, gå i garasjen og brenna opp litt overskytande iq, på andre måtar.
Og venta på at hjernes tannhjul igjen gripe fatt i kvarandre.
«Koffår», tenke man liksom, litt vantro.
Åsså komme det gjerna eit sterkt nys, og vipps så blir alt klart når tåkå øve eit forheksa tjern, glir bort.
Man kan ikkje forstå saker og ting som e allergisk mot logikk.
Enkelt og greit …
Tenåringer, altså …
Enten så må man bare tilpasse seg de, eller dø. Der de går på «prøverommet» og kler på seg nye personligheter annenhver dag. Somme ganger helt nede på timebasis.
Tenåringer
You’re killing me softly …
Tenåringer i dag behersker komplisert teknologi lekende lett. Langt enklere enn oss gamle, utdanka oldingene. Å bruke en vaskemaskin er ikke så veldig komplisert. Jeg klarte å lære mine tenåring det.
Det der med mat som fordufter som dugg gor solen den ene dagen, og overhode ikke friste dagen etter forblir et mysterium.
Har stor tro på at alle lett kunne fått gang på vaskemaskinen … Selektivt finne den, flytte vegg te vegg teppet med klær og dandere det pent inn i maskinen … Det trur eg blir ein verre øvelse 🤭🙈😂😂
Skjønt, han på tjue som e heima fra student tilværelsen i Kristiansand, har faktisk fått det til 😇👍 … Men, så e han jo heller ikkje tenåring meir 🤭😂
Noen blir også tenåringer hele livet, så lurt å begynne med opplæringen tidlig. Helst FØR de er tenåringer 😀
Sant nok. Om man bare hadde visst det man vet nå, den gangen, så skulle kanskje noe vært gjort nåke annerledes … Obligatorisk vaskemaskins trening fra fire års alderen, oppvaskmaskin opplæring fra seks år og en natt i boden om ikkje glass, fat og bestikk kommer opp/ned fra rommet, samme deg som det kom inn 🤷♂️🙈🤭😂😂😂
Velkommen tilbake! 😀
Tusen takk 🤭😊🤗