Det e litt ambivalente tankar om akkurat det som rulle rundt i topplokket. Eg har jo ikkje akkurat savna det. Men, så har eg jo bedrevet ein del skriveri virksomhet på denne her Facebook gruppå mi. (I disse logoene øverst på siden, finne dåkke linker te dei sosiale mediene mine: Facebook, instagram og Snap … Eg e sporadisk der også 🤭🤷♂️😂)
Og ramla innom Yrkessjåføren.no si gruppa og delt diverse hendelser av ymse slag, om dagen på jobb.
Men, om kvardagen min har det strengt talt vært stille. Meir eller mindre musestille. Jaja, noen små drypp her og der, kanskje, men ikkje på langt nær i den forstand det blei fortalt før. Når denna nettsidå nærmast lyste rødt.
Faktisk. Så e det eit ganske stort paradoks. All den tid det i grunnen har skjedd meir i mitt liv på tre-fire år, enn det gjerna skjedde de foregående 20-30 årene. Skjønt, man har jo kanskje denne kjensgjerningen da, sjøl om det som blogger for så vidt e ein slags sterk motsigelse, at kanskje ikkje alt e verdt å skriva om …
Ikkje alt e verdt å bretta ut. Få klikk for. Eller trenge å bli delt.
Livskrise. Depresjon. Sammensnekring av sitt eget «jeg» igjen. Kvardagen aleina med fire barn. Jobbskifte. Livsstilendringer. Etc etc …
Altså … Det burde jo vært ei gullgruve sett i slik blogg-sammenheng. Om man higrer etter klikk, oppmerksomhet og heder å ære.
Jaja … Bare det å begynna å skriva igjen vitner vel om at «noen» har eit lite oppmerksomhetsbehov. Men, då får det nå væra for dei rette årsakane. Liksom … Tenke eg, da …
Alt det ovanføre. Det har eg måtta bært sjøl, erfart sjøl og kommen meg igjennom sjøl. Eller, kommen igjennom sjøl blir vel egoistisk å sei. Man får jo støtte i fra dei man har nærmest, i slike perioder. Hendelser.
Familie og venner. Og nåken mennesker som bare blir og blei ein bærebjelke av sjeldent kaliber, og va og e ei støtta på alle områder, når undertegna gjerna trengte det som mest. Trenge de som mest.
Så joda … Her er jeg. På an igjen. Kanskje. Eller sikkert …
Og som dei fleste som har oppdaga at det e liv igjen her inne. Så har de nok fått med seg sagaen om Gustav og Rigmor som nå utarte seg her. Deiras elleville ferd på tur i livet, i sitt nye (gamle) vidunder av ein bobil.
Eg tenke at når eg har begynt å få litt struktur på ei skrivekløe som plutselig har manifestert seg igjen, så får de få seg ei ukentlig spalte. Eg e jo glad i bobil-livet. Sjøl om eg ikkje akkurat har vært særlig aktiv de siste årene, sjøl.
Så då tar eg det ut med disse to figurene. Han Gustav, og hu Rigmor … Eit slags «eventyr» basert på egne opplevelser tidligere, rein og skjær fiksjon. Blanda og krydra med humor, ellevillhet og nåken få små ærlige og gode øyeblikk av menneskelige relasjoner i eit samliv.
Som utfolde seg i eit intimt, livlig og til tider klaustrofobisk bobilmiljø.
Eg trur og håpa det kan bli ei morosam spalte. Kanskje ikkje bare på tur. 🤷♂️🤭😂
Ellers … Så går nå dagan … I ein Fatter’n sitt nye liv. Mye jobb ei uka, mye barn den andra. Og bittelitt egentid, innimellom. Når eit sjeldent friminutt dukka opp.
Idag. Så starta f.eks dagen med eit tannlegebesøk med Minsten. Han hadde eit hull som måtte ordnast opp i klokka 08:15. Og i god Fatter’n stil hadde «noen» glemt at jentungen fortsatt skulle kjøres på skolen, omtrent samtidig.
Slike akutte kroniske hendelser, som eg synast å være vaksinert mot å unngå.
Eg visste det jo igår også. Men kom på det idag.
Det løyste seg på det beste vis, heldigvis. Sjøl om katastrofen nærmast va til å ta og føle på, når ei jenta på tretten, snart fjorten stod perpleks og sjokkert foran meg på kjøkkenet idag morgens. Å lurte på om eg va heilt vel bevart i topplokket.
Når eg trudde hu ville gå med på å bli levert på skolen, tjue minutt før tiden.
Gudhjølpe meg !! Va det mulig å væra meir tett i pappen, enn meg, akkurat då ?? 🙈🤷♂️😂
Flaks i uflaksen. Det va eit anna kapittel i livet som nok også vil få litt spaltetid her inne, med tiden som kommer.
Men … Alt til sin tid, tenkje eg …
Jøje meg … Eg har jo nettopp oppdaga denna nettsidå mi igjen. Man kan ikkje ta alt på ein gang … Liksom 😂🤷♂️🤭
Så … Ha ein flott dag, Folkens … Eg har fri te onsdags natt. Trur eg … Om ikkje nåken ringe, og seie nåke anna. 😂
Då e det posten som skal tidlig inn til Odda, for Bring, klokkå 03:30 …
Ps. Det kan godt være det dukka opp ei jobbspalte. I løpet av uka. Med divers sprø hendelser fra jobb, det siste året.
Det trur eg også kan bli morosamt 🤭🤷♂️😂😂
Nyt dagen … 🤗🤗
Jeg synes det var noe kjent når jeg kommenterte hos deg i stad. Men jeg kjente ikke igjen navnet på bloggen, bare var noe kjent med ansiktet, skrivemåten. Og Boden ja, han husker jeg 🙂 Så mye trist som har skjedd skjønner jeg. Ja, livet skjer, for noen og enhver. Bloggen har alltid vært litt planke der for meg, ikke for å legge ut det triste, mer for å være flytevesten med positiv luft i 🙂 Så gøy du har mange planer for bloggen. Kan bli litt inspirert 🙂
Jepp … Livet skjer 🤭🤷♂️ Også, går det videre … Bare litt annerledes. Men, det e fortsatt eit liv. Og ja, den kunne nok vært planken for meg også, men, så va den også eit sterkt minne om det som hadde vært … Og det tok nok sin tid te å «parkere» … Men, nå «kjører» eg igjen 😂🤷♂️🤭
Så koselig at du er tilbake! Har flirt godt av Gustav og Rigmor og ser frem til nye historier. Skjønt jeg flirer jo som regel av alle historiene dine, uansett – så tusen takk skal du ha 😊
Det e jo viktig å flira litt, har eg høyrt. Eller stod det i Norsk Ukeblad 🤔🤭😂
Hyggelig at du er tilbake!
For meg så var bloggen “planken” som holdt meg flytende når mye annet i livet forsvant. Og selv med en “åpen og ærlig” blogg er det absolutt ikke alt som deles. Det er absolutt ikke alt dom bør eller skall på blogg.
Gleder meg til å lese mer av den varme hverdagshumoren din.
Me e nok hjertens enig i at ikkje alt skal utleverast, og har vel begge sett eksempler på «over»deling. Med engasjement og klikk som drivkraft. Koste ka det koste vil. For all del, noen klarte det med «suksess», men den kostnaden synast eg ikkje va verdt suksessen, og då kan man heller klare seg uten, tenker eg 😊🤗😊