Når man reise på tur så har man kanskje nåken mål, eller saker og ting som man ønska å få gjort. Det fikk i hvert fall Mini’en, når han såg trøbåtene som lå te kaien, ved Seljord Camping.

Dum som et brød så svara eg sjølsagt, at kan skjønna me ska prøva den.

Når eg egentlig burde holdt kjeft og vært konge over mine egen taushet, i stedet for å bli slave av mine egne ord. For, fra det sekundet Fatter’n bekrefta at me skulle prøva trøbåten.

Så spurte Mini’en omtrent kvart femtende minutt, med diverse forskjellige formuleringer, for å liksom ikkje gjenta seg sjøl …

 

– Ska me snart prøva trøbåten nå ?

– Pappa, e det lenge te me ska leie trøbåt ?

– Nå må me snart prøva trøbåten ?

– Nå e dei ferdig, Pappa. E det oss nå ?

 

Til og med Litlajentå begynte å bli lei av detta evinnelige maset. Pappa hadde jo sagt me sko leia den te kvelds, fordi då va det mye mindre vind og lettare å trø.

For all del, eg skjønne jo godt Mini’en, som venta på ein fortsettelse som aldri kom fort nok …

Men, eg burde jo ha lært itte åtta år med den guten i hus, at man ikkje seie man skal gjør nåke, før man skal gjør det. Aller helst, omtrent nærmast på det sekundet aktiviteten ska skje …

 

Litlajentå va i grunnen lite motivert te heile denna trøbåt planen, for hu lika seg ikkje i båt. Spesielt ikkje om den har motor. Ein gang når me kjørte utover på sjøen heima, så satt hu å hylskreik heile vegen te ein holme.

Gråten stilna i det sekundet motoren stoppe, så bada me å kosa oss tre-fire timer.

Før konserten gjentok seg heile vegen te lands, igjen. Gudhjølpe meg, altså. Men, trøbåten hadde ikkje motor. Så jentå va ikkje komplett negativ. Det såg jo unektelig litt kjekt ut også.

Kanskje ville me vær så heldige at me fikk et glimt av sjøormen også.

 

I tre – fire tiden så makta ikkje Fatter’n maset te Mini’en meir, og sjøl om vinden gjerna stod på sitt sterkaste, denna lørdagen. Så trampa eg opp i kiosken å leide denna fordømte trøbåten.

Mini’en hadde nettopp holdt et kvarters langt foredrag, om Pappa’er som ikkje holdt det de lovte, og kor typisk det va.

At eg minte guten på at Pappa hadde sagt te kvelds, når vinden løyde, det teltes ikkje. Eg måtte jo forstå at han hadde lyst nå … NÅÅÅÅÅ !! … Te kvelds, så va det jo ikkje sikkert at han hadde lyst …

Eg prøvde å forstå fyrens nåke tvilsomme logikk, men ga som nevnt opp, barn og logikk e somme ganger uforståelig …

 

Når me kom inn i kiosken og meldte våras ønske, flira Mini’en fra øyra te øyra, et flir som forplanta seg i heila andletet og te slutt endte opp nede i tærna.

At dama bak disken advarte mot den litt sterke vinden, og at det muligens kunne bli nåke tungt nå. Det gikk fjotten hus forbi.

Ska eg væra heilt ærlig, så tenkte eg ikkje så mye på det sjøl heller. Kor tungt kan det vær å trø i ein trøbåt, liksom ? Man sitte jo bare der i setet, og trør på slik at båten går fremover.

Nesten som når man sykle, bare at man sitte mye meir bekvemt, enn på ein sykkel …

 

– Jaja, eg får ta det som ei god treningsøkt. Svara eg hu kjekka damå bak disken, nåke bråkjekt.

 

Eg har skrevet det før, i forskjellige sammenhenger, men har ingen problem med å gjenta det.

Noen ganger tar man feil. Man ser det ikkje heilt med ein gang, før man plutselig innser at meir feil det har man aldri tatt, i heila sitt liv.

Eg begynne å få nåken slike øyeblikk på listå mi nå …

 

Me fikk utdelt redningsvester og rusla ned mot kaien. Mini’en trippa og spratt rundt, nett som ein geitekilling som nettopp har sluppet ut på beitet. Yrande glad og fornøyd.

Det va akkurat som om tyngdekraften ikkje virka på han, slik som den gjorde på meg å Litlajentå.

– Vær forsiktige ned den bratte stigen nå. Seie Fatter’n formanende te Småfolket.

Før han seile ned alle trinnene sjøl, og landa på kaien med et smell … Herreguud …

Alle kom seg vel ombord, fortøyningen blei løsna og trøbåten satte kurs fra kai …

 

Omtrent femten minutt seinare. Så satt en stykk blodsprengt Fatter’n å puste og peste som ein kval på land. Eg trudde eg va i sånn nåkenlunde form, men eg tok fanden meg feil i det også …

Eg har ikkje vært så sliten på så kort tid, siden eg sa ja te å bli med Svoger’n min på ein “liten” sykkeltur …

Den lille sykkeltur ferden drog seg gjennom tre kommuner, og endte med at undertegna måtte sitta på ein badering i lastebilen, de neste dagane.

Eg har aldri sykla meir med Svoger’n min …

 

Eg såg stjernetåker, svarte hull og kometer fly over netthinnå, mens eg tråkka lika urytmisk som popcorn smelle i microen. Eg klamre meg ofta te alt som gjør meg unik, men detta kunne eg jaggu meg vært foruten.

Litlajentå kikka vekselsvis bekymra på Fatter’n og kor langt det va igjen te land.

Eg trur ikkje hu heilt klarte å bestemma seg for, ka hu mest va redd for. At Fatter’n skulle få et illebefinnende eller at me ikkje skulle komme oss te land, igjen.

To tilfeller som egentlig gikk hånd i hånd, men det va sikkert ikkje så lett å se, der og då …

 

Både vind, bølger og ein nåkenlunde god form, som absolutt ikkje va det, va nok medvirkende årsaker te at trøbåt turen ikkje blei så lang.

Litlajentå jubla når me kom te land, mens Mini’en va nåke molefunken.

Fatter’n velta ut av båten som ei gedigen sjøløva, og lå nåken minutter på kaien for å få pusten igjen. Før me klatra opp den bratte stigen og rusla opp te kiosken, for å levera vestane tebake …

 

Når eg forsøkte å forklara Mini’en koffår saker og ting ble som de ble, og at hadde han vært litt meir tålmodig å venta te kvelds. Så hadde me gjerna vært lengre utpå.

Så svara fjotten lett indignert, men for så vidt ganske bestemt.

 

– Jammen Pappa, du kunne jo bare vært litt strengare, når eg masa. Så måtte eg ha venta te kvelds …

 

Jauda … Fleire paradokser i ein så liten setning, det trur eg ikkje det går an å få te …