Eg å Kånå har begynt å se på Skam på Nrk.. Heilt klart litt sånn på itteskudd, men det va ein sånn utrivelig kjedelig tv-kveld så endte opp i ett realt Skam maraton.. Når man først har begynt på den serien der, går det jo lukst te helsikke..

Man bare må se ka så skjer videre, liksom..

Så mens episodane gjekk unna så varme hvetebrødsdagar.. Hvis ikkje man har kjent den man har gifta seg med lenge fra før da.. Då kan nok fort dei dagane sikkert gå fryktelig seint.. Men, sånn alikavel så kom eg te å tenka på mi ungdomstid..

 

Det va jo ikkje sånn når eg vokste opp, ikkje i det heila tatt.. Jaja, intrigene, vennskapene og kjærlighetshistoriane foregikk jo.. Bare på eit totalt annerledes vis..

Og mye av grunnen te det, e jo at i min barndom va me stort sett nødt te å snakka med kvarandre.. Mens man nå te dags bruke sosiale medier te å holda kontakt med kvarandre, gi beskjeder og gjerna spør ei søte jenta ellår gutt om man ska vær kjærester..

For i min barndom va man forbeholdt den enkle realitet, at man meir eller mindre måtte konversera verbalt med den man ville ha kontakt med.. Enten på tomannshånd eller gjerne øve fastlinjå, altså telefonen i heimen så som oftast stod i stuå.. Med alle dei uberflaue situasjonane det kunne medføra.. Eller man kunne bruka ein mellom mann/kvinne, te å få levert beskjedane sine..

 

Eg huska spesielt godt ein episode fra ungdomsskolen, når eg gjekk i niende klasse.. Den gangen, sista året på ungdoms skolen før man skulle velga veien videre i livet.. Og begynna på videregående..

Me hadde nettopp hatt sista friminuttet, og va på vei inn te siste time.. Når ei jenta komme bort te meg og spurte, om eg ville vær sammen med ei jenta.. La oss kalla hu Trine, det e ikkje heilt rett, men nesten..

“Hei.. Vil du vær sammen med Trine .. ?? .. Spurte hu..

“Øhh.. Ehem.. Njaaa.. Eg trur eg må tenka på det te imårå eg.. Hvis det e greit ? .. Svara eg…

“Ok, den er grei.. Svara hu sukkersøtt, og forsvant inn i klasserommet ved siden av våras..

Mangen kunne nok trudd at detta bare va sånn me guttar, prøvde å gjør oss kostbare på i gamle dagar.. Men den heile og fulle sannheten va enkelt og greit at eg ikkje hadde fanaring på kim Trine va. Eg hadde ikkje peiling i det heila tatt, kim denna jentå spurte om eg ville vær sammen med…

 

Så neste skoledag og i første friminutt, trålte eg og ein kompis skolegården itte Trine.. Ellår forsåvidt venninnå hennas, Trine visste me jo ikkje kossen såg ut..

Det e og ein slags forskjell fra nå og i gode gamle dager, for nå for tidå har jo alle ein eller aen profil på ett eller anna sosialt nettverk.. Og kan sjekkast opp på sekundet.. Men den gangen måtte god gammal detektiv kunnskaper te, for å komma te bunns i sånne sakar, hverken meir eller mindre..

Men tross vår intense leiteaksjon rundtomkringfallera i skolegården, va Trine og venninnå sporlaust fordufta.. Det va ett par ganger kor me trudde saken va oppklart, men når me kom nærme nok uten å virka suspekte, fant me ut at det va feil.. Me fekk setta vår lit te storefri fant me ut, då hadde me bedre tid..

 

Som sagt så gjort.. Me sko tross alt ha dei samme klasserommene igjen i siste time, så eg så føre meg at ett svar kom te å bli avkrevd då.. Det ringte ut te storefri og me sette igang jakten igjen.. Og ikkje langt ut i friminuttet va suksessen ett faktum, venninnå va lokalisert..

“Det va bare ett problem…

Venninnå te Trine stod ikkje aleina, hu stod med ein liten gjeng jenter.. Minst 5-6 stykker.. Så sånt sett va me lika langt, sannsynligheten for at ei av de va Trine va stor, men fortsatt ana me ikkje kim av de så va Trine..

Jentegjengen hang ved rekkverket ved inngangen te garderobene, og storefri begynte å nærma seg slutten.. Nå begynte gode råd å bli dyrebare, sko eg finna ut av detta her før eg måtte svara..

 

Og det va då kompisen min kom på ein absolutt genial plan.. Ein av oss sko gå ner te garderobe inngangen så va ett plan nedenfor og ropa på Trine, mens den andre stod og så på kim så reagerte..

Planen blei iverksatt, eg stod som observant mens kompisen min jogga ner for å vær lokkadua..

Tjera vena meg, for ei suppa.. Alt detta styret bare for å finna ut kim Trine va.. Men det e løye med det, når man ikkje akkurat va så steikje aktiv innen detta her kjærlighetshysteriet.. Så kunne man jo i det minsta gjør ein liten innsats, når man forsåvidt hadde blitt spurt..

 

Men sjølsagt va det jo to av jentene, så snudde seg når kompisen min ropte.. Herreminguud.. Det sko jo ikkje vær mulig at begge to hette det samma, og på toppen av det heila e venninner.. Men for all del, det va nå kun 2 kandidater igjen å velga imellom..

Ei mørk og skikkelig superflott jenta, med svææære øh.. ehem.. med svære nydelige auger.. Og ei skikkelig søte nusselige lyse ei, med Ball genser..

Og det va jo så kompisen min sa.. Du kjenne jo ingen av de alikavel, så sånt sett har det jo ingenting å sei.. Og me kom opp med ein ny absolutt strålande plan.. Eg sko bare sei ja og avtala med venninnå, at me møttes ved rekkverket i første friminutt neste dag..

“Hu visste jo tydligvis kim eg va, så då ville jo resten ordna seg sjøl..

 

Så neste dag rusla eg småsjenert ner te rekkverket og prøvde å stå så kult så muligt mens eg venta, for og se kim så kom.. Minuttane gjekk men ingen dukka opp… Eg begynte nesten å lura på om eg hadde blitt dumpa, før me i det heila tatt hadde blitt sammen.. Det va ein rekord eg forsåvidt ikkje kunne tenkt meg å inneha..

Så… Mens eg stod å kikka slukøra i bakken, høyre eg ei jenta seia hei.. Eg kikka opp.. Og rett inn i to svære nydelige auger, med ett strålande smil unna.. Det va hu mørka..

Endelig va sagaen om Trine over, eventyret hadde fått ein lykkelige slutt, og saken va biff.. Me gjekk å hang i nåken friminutt, og prøvde å bli kjent.. Men eg får sei så ein arbeidskollega sa te meg for ein del år siå, mens me stod å mimra litt om barndommen..

“Me sko vært 16 år igjen, og visst det me visste nå…

 

For eg hadde jo ikkje peiling på ka eg holdt på med, kossen eg sko snakka med ei jenta, ka de likte å snakka om osv. osv.. Og på den tiå va eg faktisk skrekkelig sjenerte, nesten på kanten te sykeligt sjenert.. Så det gikk som det måtte gå.. Og ikkje itte meir enn ett par ukers tid, så va det snipp snapp snute og det eventyret va over..

Det blei slutt på ein skoledans huska eg, Trine kom og sa at hu ville gjør det slutt.. Me hadde jo nesten ikkje vært ilag heile skoledansen, for eg va pisseredd for at hu ville dansa med meg.. Og eg kunne jo ikkje dansa aent enn den der fugla dansen, så pappa hadde demonstrert ein gang.. Te unison krampelatter fra oss ungar..

Tjera vena meg… Snakka om å gå på ein smell huska eg.. Eg klarte til og med å sei at det va heilt greit det, eg hadde jo ikkje vært forelska i hu alikavel.. Og eg hadde jo ikkje vært det…

“Men eg hadde blitt… Nåke så inn i granskauen og..

 

Akkurat der e nåtiden ganske lik den tiå… Då når eg vokste opp og begynte å gå den kronglete stien inn i voksen verdenen.. Der man stort sett trør feil ett dusin ganger, før man lære seg den rette stien..

For ungdomstiå den gangen kontra nåtiden e fortsatt lika komplisert og kronglete, på veien inn i dei voksnes rekker…

Man gjør feil, man gjør ingenting, man gjør alt for mye.. Ja, det e ingen fasit te ka man ska gjør når man vokse opp, egentlig.. Det viktigaste e vel å vær seg sjøl, så godt som man kan.. Så ende det stort sett godt.. Men nåken ganger går man på ein smell, sånn e det bare..

 

Men ja.. Det hadde vært steikje artigt å vært 16 år igjen, og visst det man visste idag…

=D