På soverommet ligge to foreldre å sove sin beste søvn, ein liten gutt på 5 år sitte fornøyd med ipaden å kikke på Nrk Super, i midten … Det e mørkt, men dagslyset har såvidt begynt å trenga gjennom gardinene, og stillheten blir kun brutt av dempet sang fra Kosinus, som synge om tall, regnestykker og lignende …
Brått, så flyr dyna til hu mor te værs …
– Herreguuuuud, Frode … Me har forsovet oss … !!! Utbryte ei forfjamsa Kåna …
Fatter’n forstår ingenting, og gnir seg saktmodig i augene …
– Hjølpe meg, Nina. Nå må du slappa av … Seie han, godmodig, men med ein litt irritert undertone …
– Slappa av ??? Klokkå e 10 over åtta. Ungane ska snart vær på skolen, det ska smørast nister og de ska kles ... Svara ei bestyrta Kåna …
Fatter’n e ferdig med augegnikking, og kikka forbausa på Kånå …
– Jammen, e det ikkje søndag, idag da ??? Spør han, nåke usikkert…
– Nei, tjera vena meg, Frode. Det e tirsdag, for svingande ... Svara Kånå, som e full gang med påkledningen …
– Svarte, salte bananer … Utbryte Fatter’n, og sprette ut av loppekasså, som ein ungkar …
– Svarte, salte bananer, hihihihi ... Hermer ein liten gutt på fem, snart seks år …
– Ed høyrte alarmen din pappa. Din og mamma. Men pappa sa det va søndag, når ed sa han måtte stå opp ... Fortsette guten …
Kånå stakk avgårde på lørdag med Han i Midten, de sko avgårde å gjør nåken ærend oppe på Raglamyr, men ikkje uten at hu satte Fatter’n i arbeid før hu gjekk. Og i iveren itte å utføre oppgavene eg hadde fått utdelt, stupte eg inn i Bodå oppe på loftet, på leit itte nåke eg trengte. Og som alltid, når eg e på leit itte nåke, så finne eg alt anna enn det eg e på leit itte, nesten uten unntak. Som den gangen eg leita itte ett verktøy, men fant mini-helikopteret mitt, og brukte resten av ittemiddagen på å leita itte fjernkontrollen som høyrte te. For så å komma på når eg hadde endevendt halva huset, at eg hadde kasta fjernkontrollen, fordi eg ikkje fant helikopteret …
Ein hendelse som ikkje akkurat e ukjent, med tanke på undertegna sin evne te å bli avspora fra det han egentlig holde på med. Som nå på lørdag, når eg fant Nintendo Wii konsollen i Bodå, når eg egentlig va på oppdrag for Kånå …
Ett oppdrag som forsåvidt gikk i vasken, fordi Fatter’n lurte litt på koffår den låg her i Bodå, istedet for å vær kobla te tv’en nede i stuå. Men, som eg raskt fant ut årsaken te, når eg kom ned å sko kobla den opp. Wii konsollen e jo fra nitten pil og bue, men på tv’en av nyere dato fantes det ikkje innganger, som passa te konsollen. Som eg igjen tenkte va nåke kjedelig, siden Wii konsollen va ganske populær i heimen, både for store og små, når dei to eldste va mindre. Faktisk, for å låna Mini’en sitt favoritt ord, så fikk Kånå satt fødselen te Litlajentå i gang, itte ein heftig omgang med ett bowling spill, på denna konsollen …
” Det e nærmast som eg ser det føre meg den dag idag, der Kånå svær som ett fjell, simulerte bowling bevegelser i stuå. Mens eg va livredd for at hu sko ta øvebalanse fremover og stupa lukst inn i tv-skjermen …
Men, det gikk heldigvis bra. Strengt talt, så må eg få sei eg va rimelig forbløffa øve kor smidige og spretten Kånå va, sjøl om hu såg ut som ein mini kval, med Litlajentå innabords. Jaja, ein liten digresjon der. Men, istedet for å fullføra oppdraget eg hadde fått av Kånå, så tok eg og Mini’en ut på ein ekspedisjon, for å se om me ikkje kunne få tak i ein adapter. Slik at me gjerna kunne få fyr i denna Wii konsollen. Men, det va jaggu meg ikkje lett. Ikkje ein elektro-butikk hadde ein slags adapter duppeditt, som kunne hjelpa oss med saken. Eller jo, ett sted hadde de. Men, den kosta jo fanken meg ein fullvoksen høvding, og det gidda eg ikkje å legga i det …
Det såg ut som om Wii konsollen ville enda opp innerst i Bodå igjen, om ikkje me hadde tatt turen innom Amanda senteret, og la frem vår sak hos denna duppeditt butikken, de har der oppe …
Fyren bak skranken trykka frenetisk på data’en sin, og forsvant plutselig bak forhenget, før han kom ut igjen med ein liten sak i hånda. Ein liten boks som ikkje kosta meir enn ein fjerdedel av denna høvdingen. Duppeditten sko me plugga inn i Wii konsollen og vipps, så kunne me kobla HDMI kabelen te maskinen, genial liten sak, rett og slett. Det som egentlig satte igang heile denna prosessen, det va jo at eg sjølsagt forsnakka meg når me fant spillemaskinen, og sa te Mini’en som va med meg å rydda, at det sikkert va ett Dragetreneren spill inne på ein harddisk, som høyrte te maskinen. Og då va jo den guten solgt …
” Mini’en har meir eller mindre vært hekta på Dragetrenerne, itte han såg den siste filmen som kom ut for litt siden. Og fikk sjølsagt blod på tann når han fikk høyra det, sjøl om eg sa at spillet va fra den første filmen …
Tanken på å kunna fly Tannlaus i spillet, som favorittdragen hette, den fikk Mini’en te å lysa opp som ei sol. Så når me endelig fikk gang på maskinen, satt guten med ett fornøyd og svært flir om kjeften, mens han glei rundt i luftå med Tannlaus. Spillet va ein stor suksess, og ikkje minst så motiverte det te litt fysisk aktivitet, mens de forsåvidt spilte ett tv-spill. Men, det va faktisk mange andre kjekke spill, inne på denna harddisken, som høyrte te Wii konsollen. Svampe-Bob, Skylanders, Spyro – Dawn of the Dragon og … Just Dance …
Just Dance, det va ett dansespill kor man skulle speila den figuren på skjermen, og dansa i vei gjennom ein sang. Ett spill som både Litlajentå og Mini’en storkosa seg med, der de dansa te den store gullmedaljen, øve stuegulvet …
Så kom Kånå heim. Hu hadde som nevnt vært ute nåken ærend sammen med Han i Midten, og lyste jo opp som ei sol hu og, når hu så ka slags spill Småtrollene spilte. Kånå e jo heilt klart i øvekant glad i å dansa, og slengte seg med i leken, te Småtrollene sin store glede. Eller slengte seg med e gjerna å underdriva ein liten smule, kuppa heila showet, det e vel muligens et meir dekkande begrep. Heldigvis, så kunne man i hvert fall væra to spillerar, underveis i spillet, slik at Mini’en og Litlajentå fikk bytta på å spilla mot Kånå.
” Mens eg bare måtte laga ein snap og to, mens danseløvene tok heilt av foran skjermen. Kidsa styrte forsåvidt på med detta spillgreiene heilt te det va leggetid, uten så mye som antydning te nåke krangel.
Ikkje akkurat kvardagskost heima hos oss, sånn egentlig, og når det nærma seg leggetid så va småtrollene nærmast totalt utslitt, itte ett dansemaraton uten like. Eg og Kånå tok kvar vår og losa de pent og pyntelig ned i loppekasså, og det tok ikkje lang tid før de snorka i kor der nede. Kånå fant frem nåke godt i glasset te oss voksne, og begynte sin sedvanlige zappe rituale på tv’en. Kor hu trykka opp og ned på fjernkontrollen, mens hu leita itte nåke kjekt å kikka på. Eg har forsåvidt forsøkt å sei te Kånå, at man faktisk kan trykka på tv-guide knappen, så kan man se ka som går på dei forskjellige kanalene, i ein oversikt.
Men, det passe ikkje Kånå heilt, for hu elska å zappa i hytt og pine på leit itte ett dugande program, mens hu myse mot tv’en. Det e ett underlig skue, sånn egentlig …
Detta gjorde hu på lørdag og, mens eg satt i mine egne tankar og kikka litt på laptopen min, og høyrte på Kånå si mismodige klaging. Øve det dårliga programutvalget denna lørdagskvelden. Og det va på detta tidspunktet denna koselige lørdags kvelden, at ting tar ein uventa vending, når Kånå lurte på om me ikkje sko prøva detta dansespillet litt. Nåke som egentlig frista meg lika mye, som å gå øve glødande kull, dansing e definitivt ikkje min favorittsyssel, her i verden. Men, nåke i blikket te Kånå sa meg, at det gjerna ikkje ville vær nåke smart trekk for kvelden, det å setta seg på bakbeinå her. Så eg svara motvillig ja og slo laptopen sammen.
” Eg slo den ikkje så hardt sammen, men hardt nok te at Kånå fatta mistanke, og nevnte nåke om at eg trengte ikkje væra med altså, om eg ikkje ville … Nåke som sjølsagt va ett luretilbud …
Eg har gått på for mangen av dei smellane der, te at eg ikkje lukta luntå, og skjønte at her va det vel best å gi itte. Det hende me lære eller ihvertfall huske av våre feil, me mannfolk. Eg seie ikkje det skjer ofta, men det hende. Så eg reiste meg og tok imot Wii kontrollen Kånå ga meg, og stilte meg opp ved siden av hu. Kånå slengte igang spillet og satte igang med danse-moves, fra ein anna verden, mens eg gjorde ein halvhjerta innsats for å følga koreografien, te figuren på skjermen. Men plutselig, så oppdaga eg at ting begynte å sitta, danse-moves’ene mine, dei va gjerna ikkje av det mest grasiøsa slaget, men de funka, te min store forbløffelse …
Poengsøylå mi, den begynte å krypa seg sakte, men sikkert, høgere opp enn Kånå sin. Om nåken hadde sett oss, så ville eg vel sagt at Kånå såg ut som ei profesjonell danserinna, mens eg ligna mest ein småstiv robot …
Men, det spilte ingen trille. Roboten stakk fra på poengskalaen, så det sang i parketten. Kånå hadde nettopp oppdaga at hu låg på itteskudd, sånn poengmessig, og satte inn ett ekstra gir. Sjølsagt fånyttes. For eg hadde kommen i seget. Jøje meg, det va nesten så eg syntes det va kjekt, der eg stod å vrikka å vrengte på både armar, bein og stumpen. Sista danse trinnet rulla øve skjermen, og musikken fadet ut. Kånå såg meir eller mindre lamslått ut, der hu kikka på poengsummen. 7977 te Fatter’n, 5647 te Kånå. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Hverken eg eller Kånå trudde våras egne auger. Eg hadde nettopp most Kånå i ei gren, som må seiast å væra hennas heimabane. Kånå rista fortsatt himmelfallent på hovudet – Detta kan jo ikkje stemma.!! Kauka hu te …
– Nja, det e nå det som står på skjermen der då. Svara eg, rolig og avbalansert. Eg tenkte det gjerna va best å innta ein nåke ydmyk holdning, sånn både fordi Kånå kanskje ville ha omkamp, og fordi eg muligens bare hadde hatt ett lite snev, av nybegynnar flaks. Tjera vena meg. Dette e jo liksom Kånå sitt imperium, på ein måte, denna dansens verden. Sjølsagt ville Kånå ha omkamp, og leita seg frem te ein velkjent slager, Despacito. Figurene stilte seg opp på skjermen, og me gjorde oss klare igjen. Kånå meir innbitt enn ein illsint Doberman på jakt itte banditter. Eg nåke meir avslappa, nett som sist …
” Dansingå va igang, og eg kom kjapt inn i rutinen, som om eg aldri hadde gjort nåke anna. “Perfect”, “Amazing” og “Brilliant” durte øve figuren min, mens poengsøylå skaut fart øve Kånå sin. Igjen …
Eg kunna nærmast høyra Kånå sin bunnlause fortvilelse, der hu så at eg stakk i fra på poengskalaen. Ett lite skred av tankar raste gjennom hjernebarken. Burde eg forsåvidt vinna igjen, ville gjerna ikkje det besta vær å la Kånå ta seieren heim eller sko eg bare la det stå te, og gi gass. Eg valgte det sista. Mest fordi eg faktisk syntes det va litt kjekt og, det å få dei gode tebakemeldingane, fra skjermen. Og litt fordi det va nåke småmorosamt, det å slå Kånå i nåke hu liksom e heilt klart best te. Musikken fadet ut igjen, og me venta på poengene. 7251 te Fatter’n, 5904 te Kånå. Herreguuud …
Det blei sjølsagt omkamp igjen. Kånå krevde å få min kontroll, og meinte det måtte væra nåke galt med hennas. Musikken fadet ut igjen, itte 3-4 minutt heftig dans. Poengene dansa foran Kånå på skjermen. 8144 te Fatter’n, 4931 te Kånå …
Det va nesten ikkje te å tru, og eg såg at Kånå heilt klart ikkje trudde, sine egne auger. Eg og Wii’en, me va i den grad det e mulig for eit menneske og maskin, heilt klart på bølglengde. Svetten rant av oss begge, itte nesten ein time med intens dansing foran tv’en. Kånå formante at det va på tide med ein pause fra detta drittspillet. – Herreguuud Frode, detta kan jo ikkje stemma. Du eige jo ikkje ett fnugg av rytme i heila deg.!!?? Kauka Kånå, mismodig ut. – Jaja, det ser nå vitterlig meg ut, som om det spillet e sterkt uening med deg, i akkurat det da. Svara eg, litt småsyrlig …
Kånå kikka på meg med ett blikk som kunne drept, på 10 kilometers avstand, men eg stod staut som ein totempæle å kikka tebake. Det va jo ikkje eg som delte ut poengen, så det va nå urettferdig å legga harmen øve på meg, tenkte eg …
Sjølkontrollene te Kånå va i full oppløsning, og hu raste ner trappene, for ein liten toalettpause. Men, hadde krevd ein siste omkamp, når hu kom opp igjen. Klokkå nærma seg halv to, denna lørdags nattå, kor to foreldre hadde braka sammen, i ein hardbarka danseduell. Det va for seint å bedriva litt grøftegraving i sjelå, og gjerna gi Kånå seieren, for husfreden si skyld. Hu hadde lukta det på lang avstand, om eg hadde gjort ett sånt stunt nå …
Kånå kom sprintande opp trappå igjen, strekte litt i sitt vakre legemet og gjorde seg klar. Hu lovte dyrt å hellig at detta va den siste duellen, og at hu sko ta resultatet med fatning …
Figurene stilte seg opp igjen foran oss. Kånå såg ut som om det va ein Olympisk gullmedalje det stod om, og va ekstremt konsentrert og skjerpa. Eg gjorde som i alle dei andre duellane, og fulgte rolig med på instruksene. Men, det va virkelig ein skikkelig susar Kånå hadde satt på nå. Waka waka, med hu der Shakira, trur eg det va. Kånå nærmast fløy øve parketten, og naila kvart eit dansetrinn, med stålkontroll. Det formelig oste av spinngode tebakemeldinger, øve hennas figur …
” Rett før slutten, så gikk hu inn ei ein fantastisk piruett, og det stod “Magnificent” med svære rosa sjøllysande bokstaver, på hennas sida …
Musikken fadet te slutt ut, Kånå sank utmatta sammen på knærnå, og løfta liksom armane i været. Slik man gjerna gjør, når man vett seieren e sikra, fordi prestasjonen rett og slett va plettfri.
Poengene komme opp … 8219 te Kånå, nesten 100 poeng meir enn eg hadde, i sist duell …
Kånå heva armane endå meir, og slippe ut et lettelsens sukk … Jøje meg, eg gjorde det nesten sjøl eg, på Kånå sine vegne … Detta hadde hu jaggu meg fortjent … Så komme Fatter’n sine poeng opp på skjermen …
9525 te Fattern …
Gudbevare meg vel … Det sko jo ikkje væra mulig … Kånå kikka i vantro på skjermen, så på meg, så tebake på skjermen … 9525 … Eg rusla rolig mot trappå, gikk avbalansert inn på vaskerommet og nappa te meg liggeunderlaget og soveposen. Før eg rusla ut i Bodå og gjekk å la meg …
Det e ikkje alltid lika lett å vita heilt, ka man bør eller ikkje bør gjør … Men, at det bare va å rusla lukst i Bodå, litt ut på lørdags nattå, det visste eg forsåvidt at det bare va å gjera …
Eg va sur i forrige uka, skikkelig sur og gretten, når ein Champions League semifinale gikk rett i dass. 3-0 tap for Barcelona på bortebane va tungt å svelga, spesielt siden laget eg holde med, Liverpool, gjorde eit hederlig forsøk på Camp Nou … Ei heksegryta av ein stadion, i Barcelona by … Skuffelsen blei såpassa stor itte tapet, at eg fant hverken lyst, iver eller øveskudd te å skriva dei sedvanlige anekdotene, her i fra heimen. Det høyres gjerna heilt idiotisk ut, men sånn blei det, hverken meir eller mindre. For all del, det va ikkje sånn at eg gjekk rundt som ei råtten sitron, her i heimen, og laga livet surt for dei rundt meg …
Eg tok det som ein mann, skrudde tv’en av, og gjekk å la meg sist tirsdag. Og når eg vakna neste morgen, va eg forsåvidt nåke meir positiv i tankegangen, det va jo fortsatt ikkje over. Sånn egentlig …
Kampen på Anfield sko jo fortsatt spillast, på Liverpool si egen heksegryta, med The Kop som piske stemningen opp te eit fanatisk nivå. Ingenting e umulig når det e Europa cup kveld på Anfield, sjøl om det å henta opp 3-0 mot sjølvaste Barcelona, nærmast virka som ein skremmande umulig utfordring. Det e som når man endelig trur man ser bunnen i skittentøyskorgå, hos ein massebarnsfamilie, bare for å oppdaga eit hav av klær som ramla inn igjen, som ein uforklarlig tsunami. Eller når man endelig har fått rydda heimen for leker, og sette seg fornøyd i sofaen å lese aviså, bare for å finna stuegulvet bedekt med leker, omtrent 10 minutt seinare …
” Somme ganger, så må man bare innfinna seg med, at visse oppgaver e for store, og at man neppe vil komma seirande ut av situasjonen. Men, man må aldri gi opp …
Og akkurat den følelsen satt eg med igår kveld, når eg benka meg foran tv’en, klar te heimakampen på Anfield. I mine auger handla det liksom om å komma ut av det, med hovudet heva og ett hederlig resultat, og forhåpningene va små. Men, de va der. Man hadde jo et lite håp om at miraklenes tid ennå ikkje va over, sjøl om at mirakelet i Istanbul neppe kunne overgås. Så banke Origi inn 1-0 itte bare 6-7 minutt, ein euforisk undertegna spratt rundt i stugo i vill jubel, hinsides all fornuft. Kånå satt å snakka med Svigermor på telefonen i første etasje, men skvatt allikavel te værs, av bråket fra stuå oppe i andre etasje …
Han i Midten kom løpande ned fra loftet og lurte på om det hadde klikka for Fatter’n, der eg dansa ein jubeldans av legendarisk kaliber, midt på gulvet …
Når iveren la seg litt og eg satte meg andpusten ned i sofaen igjen, itte ein vill målfeiring, høyrte eg Litlajentå kauka te nede fra rommet sitt. – Ka i alle dager e det som skjer der oppe ? … – Ed trur Liverpool laga mål, Tijil … Svarte Mini’en, både bekreftande og nåke oppgitt. Han innså vel muligens at det kunne bli smått med søvn, denna kvelden, om Liverpool kanskje scora fleire mål. Kånå kom ruslande opp trappå itte ei stund, slengte seg ned i sofaen og lurte på om det stod bra te, med ett skøyaraktig blikk. Hu e vel forsåvidt vant med mine så smått ukontrollerbare utbrudd, når eg gjerna sitte å ser ein fotballkamp.
” Utbrudd som forsåvidt har blitt sjeldnare, itte som årene har gått og hovudet har modnast litt, sjøl om eg fortsatt blir lika glad når det blir mål. Bodå frista alikavel sjelden, spesielt i vinter halvåret …
Resten av første omgang, så lå eg å vrei meg rastlaus på sofaen. Beinå gikk som trommestikker, der de heilt av seg sjøl levde seg inn i kampen, og både skaut og sentra te den store gullmedaljen. Men, det blei ikkje fleire mål i første omgang. Kampen ebba ut i ein knepen ledelse te Liverpool, med pause, ein fantastisk prestasjon tenkte eg for meg sjøl. Med tanke på at to av dei beste spillerene te Liverpool, va ute med skade te akkurat denna kampen. Sjølsagt ein svekkelse av laget, meinte både eg og ekspertane på Tv. – Me starte jo med elleve spillere. Svara Klopp i ett intervju før kampen, Liverpool’s tyske manager, mens han følgte opp med.
– Me prøve, klare me det så e det fantastisk, og om det ikkje går så la oss feile på vakrest mulig vis. La han te, på sin sedvanlige karismatiske måte …
Det hadde vært ein intens første omgang, med vilje og innsats fra ein anna verden. Robertson, Liverpool sin venstre back måtte ut i pausen, med skade. Nok ein av lagets beste spillere ute. Gudhjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl, nå kan detta umulig enda godt. Til og med kapteinen vår lå nede ei stund, midt i den første omgangen, og så ut som om han måtte tas av banen. Men, beit tennå sammen og reiste seg igjen. Puuh, Henderson hadde starta kampen forrykande, og om han måtte gått av banen, va eg sikker på at det ikkje ville endt bra. Det e måte på kor mange nøkkelspillere man kan vær foruten, i ein viktig kamp, om retten te å spilla Champioens League finale …
” Liverpool starta der de hadde avslutta første omgang, med ett intens press, innsats uten like og troen på det umuliga. Mens eg va meir pessimistisk enn optimistisk …
Det e grenser for kor lenge man kan ha flaks, mot gjerna verdens beste lag, der skudd strøyk stolpene og Keeperen te Liverpool hadde nåken fabelaktige feber redningar. Men, så smalt det igjen, trommehinnene te Kånå sprakk, når Wijnaldum løp inn i Barcelona sin 16 meter, og bredsida ett innlegg lukst i notå. Herregud … 2-0 … Ein spinnhakka sprø og ellevill jubeldans blei igjen iverksatt, te Kånå sin store fortvilelse, der eg løp øva gulvet som ei kjetta med sennep i rævå. Eg rakk jaggu meg ikkje å setta meg eingang, før det rauk laus igjen. Samme fyren steig te værs på ett innlegg fra Shaqiri, og stanga inn 3-0 med pannebrasken … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …
Sko det jaggu meg bli ein reprise på mirakelet i Istanbul ? … Sko Liverpool klara å holda unna, og kanskje få ekstra-omganger. Eg trudde nesten ikkje det eg så …
Kånå satt i hjørna på sofaen og kikka nåke småskremt på meg, der eg utmatta sank sammen i sofaen igjen, itte to heftige målfeiringar på rappen. Eg har vel gjerna ikkje vært lika engasjert under ein fotballkamp, siden finalen i Istanbul, når Liverpool henta inn ledelsen før full tid, itte å ha fått 3-0 rett i fleisen, før pause. Men, endte opp med å vinna heile kampen på straffespark konkurranse, itte ein mesterlig opphenting av sjeldent kaliber. Tebake te kampen igår. Henderson va overalt, Virgil van Dijk hadde Suarez i skrustikkå og Fabinho hang på Messi som ein småsint, ilter men fattet klegg. Alba, Messi og resten av verdens stjernene såg rysta ut …
” Eg va langt forbi rysta og lå nærmast i sofaen å heiv itte pusten, når Messi løp seg fri og va aleina med keeper’n te Liverpool. Alison redda på mesterlig vis, buret va stengt i går. Potte tett …
Kampen svinga enormt, Liverpool sine spillere løp som ein flokk ville bøfler på savannen, mens Barcelona virra rundt og virka desorienterte, nett som ein gjeng småøre surikater … Alexander-Arnold, Liverpool sin høyre back, kjempa seg te ein corner, mens eg satte glasset med brus på bordet. Barcelona spillerne rusla mot 16 meter streken for å finna folk å markera, Origi sparka ein ball ut av banen, og lunta inn mot fem meter streken. Ein ballgutt slengte ein ball te Arnold lika etter corneren va gitt, ballen ble lagt død på streken, før Arnold rusla vekk fra cornerflagget. Shaqiri sko sannsynligvis ta corneren …
Alexander-Arnold kikka inn mot 16 meteren, møte blikket te Origi inne i boksen før Arnold bråsnur, å knuse ballen inn i feltet. Origi reagere lynraskt og sett bredsidå te …
Ballen suse mellom Ter Stegen og Gerald Pique, før den treffe notå … Kommentator Alsaker går i fistel … Eg slite litt med ein forsinka reaksjon … Fatta ikkje heilt ka som nettopp skjedde … Så går det opp for meg at ballen gikk i mål … Liverpool leda 4-0 … Ikkje bare har Liverpool laget tangert “Mirakelet i Istanbul”, de har meir eller mindre overgått den prestasjonen, med milevis margin … Anfield eksplodere i ett crescendo uten sidestykke, spillerne jubla hemningsløst og ellevilt foran The Kop, den legendariske kortsiden på Anfield … Det e meir eller mindre makalaust … All sjølkontroll forsvinne som dugg i plettfritt solskinn, ett intenst og primalt jubelbrøl runga i stuå …
” Kånå går til og med amok, men ikkje fordi det blei mål, men fordi heile Flokken blei vekka av ein øveivrig Fatter’n, som ligge kneståande på stuegulvet med armane te værs … Nett som om eg hadde vært med på kampen sjøl …
Ein Fatter’n som raskt innser at ein tur i Bodå e sikra, med god margin, itte tidenes jubelbrøl under ein fotballkamp, i nyere tid … Men jøje meg, sjøl om nattå endte med ein tur ned i ei edderkopp befengt bod, va det på ein måte verdt det … Det e å få ut litt euforisk glede, øve å ha fått opplevd tidenes bragd på Anfield …
Verdens beste lag, med verdens beste spiller, meir eller mindre knust te pinneved, av ett Liverpool lag uten dei største stjernene sine …
Men, med spillere som med innsats og vilje av stål, fylt opp av tro og håp av ein motivator og manager fra øverste hylla, ga alt de hadde og litt te … Skuffelsen og surskapen fra ukå før, den va glemt som om det aldri hadde skjedd, lykkerusen og gleden va komplett … Suarez uttalte at han neppe ville jubla slik som på Camp Nou, når han scora på Anfield, sin gamle hjemmebane …
Vel Suarez … Mission completed …
Oppdraget mitt blei forsåvidt utført og, der eg lå sammen med ein flokk forfrøsne edderkoppar i Bodå inatt, mens gradestokken glei lika under nullpunktet …
Og, eg får bare beklaga at når eg først får skribla ner ett innlegg igjen, itte ein liten uforklarlig pause fra bloggen …
Så e det ett referat fra ein fotballkamp som dukka opp.. Men, gudhjølpe meg da … For ein fotballkamp det va … Absolutt ein av dei beste fotballkampane eg har sett i mitt liv …
Nesten på høyde med Norge sin seier over Brasil, under gruppespillet i VM … Om ikkje over … Ein bragd av sjeldent kaliber …
Det har blitt mandag igjen, første mandagen på jobb på ei stund, faktisk, om man tenke seg litt om. Og det pleie sjelden å vær nåke problem for meg, akkurat det med å tenka. Eg har det vel med å tenka litt i øvekant mye, innimellom, når eg først begynne å tenka litt øve det. Andre ganger, ja då tenke eg gjerna alt for lite, i forhold te kor mye eg gjerna burde tenkt, på forhånd …
Men, det e jo ikkje så lett å tenka på det, sånn i ittekant, at man burde tenkt meir i forkant. Før man gjerna gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og havna i uføre av ett eller anna slag. Fordi man tenkte for lite, for mye eller ikkje tenkte i det heila tatt …
Jøje meg … Den blei djup. Det e definitivt mandag e liksom det førsta som slår meg, når ei sånn tankerekka renne ut av hjernebarken, tidlig på morgenkvisten …
Eg kan ihvertfall ikkje ha tenkt mye øve saker og ting, når eg sa det e greit te Kånå, igår ittemiddag, når hu nevnte nåke om å lufta vettet sitt litt, og fløy ut av dørå nærmast sekundet itte eg hadde nikka te hu, og sagt dei tre famøse ordene. Det e greit …
Heile Flokken va ute med vennene sine å leka i gatå, så det herska jo ein sjelden stoisk ro i heimen, foruten den intense klapringen fra tastaturet te Eldstemann, som satt oppe på rommet sitt å gamet. Det va vel gjerna derfor eg lot meg lura, te å tru at resten av kvelden ville gå forbi i all sin enkelhet, kan eg tenka meg. Der eg satt i sofaen med nesen langt nede i ei bok, og ikkje tenkte øve, det faktumet at det blei min jobb å få Flokken te sengs, heilt aleina …
Men, når klokkå tippa litt over sju dukka førstemann opp i heimen, det va Mini’en som kom dundrande opp trappene, og drog Fatter’n ut av bokå si, med ett smell …
Han hadde vært på fotballcup denna søndagen, scora fira mål og til og med fått pokal, så han va jo meir eller mindre høg som ett fly og stolt som ein hane. Guten nappa te seg middagen han ikkje hadde hatt tid te å spisa og satte seg ner i sofaen, kor han skrudde på Netflix og gumla i seg maten. Lika ittepå dukka Han i Midten opp, og kom trampande opp trappene nett som den siste av Bukkene Bruse, på vei te seters for å gjøra seg fet …
Så han fant seg litt middagsrester han og, men satte seg med kjøkkenbordet og kikka på youtube med pc’en sin, mens han spiste …
Det gikk ikkje meir enn nåken minuttar før Litlajentå kauka – Halloooo, på sitt sedvanlige vis nede i gangen, før hu kom sprettande opp trappå, så lett på tå, og sagaen om dei tre Bukkane blei komplett. At rekkefølgen dei kom heim te seters på, gjerna blei feil, det har lite med resten av kveldens forløp å gjør, mildt sagt. For hu jumpa rett i middagsfatet den jentå og, og Fatter’n flirte fornøyd for seg sjøl, der Flokken stillferdig gjorde unna kveldsmaten, uten at eg så mye som hadde løfta ein finger. Detta såg jo jaggu meg ut som å gå som smurt, tenkte eg lykkelig for meg sjøl …
Nåken ganger tar man rett, her i verden, andre ganger tar man feil. Men, ein gang innimellom, så tar man såpassa feil, som man gjerna aldri har gjort før i sitt liv. Som f.eks den gangen eg og Kånå tenkte at fira små i heimen, umulig kunne bli så mye verre enn tre, når me fant ut at Mini’en va på vei, men endte vel opp med følelsen av at hadde den fjotten kommen først, ville han sannsynligvis blitt den siste …
For itte Mini’en va ferdig å spisa maten sin, tok jaggu meg Eldstemann han med seg ner, pussa tennå hans, fikk på han pyjamas og plassert han fint i ladekassen sin. Litlajentå hadde rusla på rommet sitt, Han i Midten satt fortsatt djupt fordypa med youtube og ein leggekveld aleina for Fatter’n, den hadde nærmast ordna seg sjøl …
Det va nesten ikkje te å tru. Og når nåke nesten ikkje e te å tru, og meir eller mindre e for godt te å gjerna væra sant, då e det som regel det. Ihvertfall heima hos oss …
Klokkå va ikkje tippa åtta eingang, småtrollene va i seng og Fatter’n hadde tilsynelatande resten av kvelden for seg sjøl. Gudhjøpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Kan skjønna detta va for godt te å væra sant …
Allikavel, så mekka eg meg ein kopp kaffi, rusla fornøyd ned i carporten og lufta bikkjå som me ikkje har, mens eg surfa litt gjennom diverse nettaviser. Men, når eg åpna dørå te Familien Vandrende Kaos sitt hjem, spente av meg skornå og sko te å ta fatt på trappå, høyrte eg rimelig kjapt at den idylliske kvelden eg hadde sett føre meg, den va heilt klart over …
Litlajentå hadde rusla opp igjen og gått på ekspedisjon i kjøkkenskapene, funnet seg litt frokostblanding og lurt med seg Mini’en i samme slengen. De hadde jo ikkje spist kvelds. Tjera vena meg … Han i Midten hadde tatt føre seg av ein geleboks inne i kjøleskapet å satt å kosa seg med den, og når dei to andre traverne oppdaga det, blei jo det urettferdig. Frokostblandingen blei kassert, argumentet te Fatter’n om at de nettopp hadde spist kvelds, med tanke på middagsrestene, falt i fisk. For nå ville småtrollene ha dessert …
For det hadde de jo ikkje fått etter middagen, sjølsagt fordi de nærmast ikkje hadde hatt tid te å spisa middag, men stakk ut før ein tredjedel av middagen va spist.
Eg va jo rimelig lite lysten på å gi de ei sukkerbomba deluxe, nå lika før leggetid, så eg stod på mitt å nekta sjølsagt småfolket dessert. Som igjen gjorde at teksten på kaffikoppen min denna kvelden, heilt klart ikkje stemte med virkeligheten. Verdens Beste Pappa, va nå offer for ett reinspikka hylekor av sjeldent kaliber, som gjorde at trommehinnene dirra av lydvolumet …
Eldstemann kom løpande ner og lurte på ka i all verden som foregikk, og fikk sjølsagt lyst på gele han og, te Fatter’n sin store fortvilelse …
Ein fantastisk søndagskveld, med potensiale for ett realt kalas aleina, for ein lykkelig Fatter’n, det endte i ett crescendo av astronomiske dimensjonar. Fatter’n kapitulerte og lot Flokken ta seg ut, gele’en fløyt utøve kjøkkenbordet og eg gikk duknakka bort i sofaen å satte meg …
Eg trødde på meg ett par øyreklokker, slengte på ein serie på Netflix og lot bare notå gå … Skipet fikk bare gå ner med flagget te topps, for eg orka ikkje denna kampen, akkurat i kveld. I kveld sko jo eg få kosa meg aleina, hadde eg tenkt, og når ting ikkje går som man hadde tenkt, får man bare la det stå te, og håpa på det besta …
Eg såg ein halv episode før eg letta på øyreklokkene, og kikka forsiktig mot kjøkkenet. Der va det tomt, og heimen va stille. Til og med Han i Midten va forsvunnen. Hmmm … Eg vrengte av meg av meg headsettet og lista meg halveis ner trappene, når eg høyrte Han i Midten sang slutten på Mikkel Rev, før han sa godnatt te Minstemann når han va ferdig. – Nå legge du deg fint og, sa han te Litlajentå, før han rusla ut i gangen. – Jada, svarte hu rolig og eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer, for andre eller tredje gang, denna kvelden …
Mens eg lista meg kjapt opp i stuå igjen, og skunta meg så langsomt som eg kunne, så guten ikkje sko høyra meg. Eg rakk akkurat å ta på meg øyreklokkene, når Han i Midten runda hjørna med trappå og gikk inn på kjøkkenet, der han satte seg med pc’en sin igjen, sikkert med youtube, vil eg tru …
Somme ganger, når man gjerna har tenkt sitt, og ikkje klara å tenka nåke særs meir, og lar kaoset få ta over, sa va det gjerna lika godt.
For og få orden, må man først ha litt kaos …
Det va nok denna søndagskvelden ett perfekt eksempel for, heilt klart … Og når Kånå kom heim ut på kvelden, og lurte på kossen det hadde gått, svara eg bare …
Detta sitatet brente seg inn i hjernebarken, ein gang tidligt på 90 tallet. Me va ein gjeng fra barndommen, som va på ekspedisjon nedover vårt vakre sørland. Eg meina å huska at me va ein liten svipptur innom Danmark også, men av forskjellige grunnar e det lite eg huska, fra akkurat den digresjonen. Men det som skjedde når me kom i land igjen, itte vår første utenlandstur sammen, det e opptakten te når detta famøse sitatet falt. Itte Danmarks turen, gikk me å fant bilane våras igjen, i ett parkeringshus i Kr.sand, og satte igang på leit itte campingplass …
For me va på camping tur, med telt. Det va sånn ferie stort sett blei utført på den tiå. Sydenturar og hytteferie va for direktørar, statsministre og kongefamilien, dengang …
Teltet me hadde med oss va forsåvidt kongelig, for det va mine foreldre sitt gamle “hustelt”, ett reint helsikke og setta opp, men stort nok te å romma heile gjengen. Og itte nåken overfylte campingplasser og ett par man ikkje slapp inn ungdommar, fant me te slutt ein kor me fekk lov og campera. Teltet blei satt opp itte ein strabasiøs kamp og me spiste litt kveldsmat, hadde oss nåke godt i glasset før me gikk og la oss. Neste morgen våkna me klar for nye eventyr. Det hadde vært ein liten regnskur om nattå, som hadde resultert i ei litå elv gjennom teltet. Halvparten hadde havna på tørr grunn, resten lå midt i elvå, så soveposer og klær blei hengt te tørk …
Dei som hadde hatt flaks og havna på tørr grunn, dei gikk i butikken for å handla frokost. Men, når de kom opp igjen, hadde de ein nåke i øvekant overraskande nyhet …
Det va ein svær rubbhall ved siden av butikken, med ett gigantisk kors hengande over porten, me hadde tydeligvis endt opp på ein kristelig campingplass. Ikkje det at eg har nåke imot det. Eg, eller forsåvidt heile gjengen, me gikk på søndags skulen i vår kjære barndom. Men det va jo ikkje akkurat sånn me ville feriera, og strengt tatt så va eg nåke usikker på, om dei ville ha oss der og. Jaja, me fikk spisa frokost før me pakka sammen å kjørte avgårde, for å finna oss ein litt meir passende camping. Maten blei funnen fram, skiver blei skjært opp og me va godt inne i frokosten når ting begynne å utarta seg …
Ein flokk måker va på tokt øve campingen og hadde gått inn i bane øve hovudene våres, sannsynligvis siden me hadde funnet maten frem, ei fullblods måka tok ett skikkelig magadrag og pressa ut ein kraftig salutt, i den andre enden.
Ein av oss får om ikkje alt, men ihvertfall meir enn nok midt i planeten, og sprette opp med ett smell. Ein tirade av ord som absolutt ikkje høyrte heima på det stedet med camperte, gikk av …
Skivene hans fløy lukst te skogs, for det va ikkje bare Nugatti på dei skivene meir. I teltene rundt oss kor andre familier hadde rigga seg te frokost, holdt skrekkslagne foreldre for øyrene te sine håpefulle. Men, ein glad kristen hippie pappa, som sitte med familien sin, like bortenfor oss, kikka på oss med ett lite flir om kjeften, før han utbryte …
” Jaja, man skal væra glad ikkje kyrnå flyr … På klingande sørlandsk …
Eg satt med frokostbordet idag morgens, når eg spurte Kånå, om hu ikkje kunne sende meg “agurkhøvelen”. Eldstemann begynte å flira, Litlajentå kikka bare himmelfallent på meg mens Mini’en datt inn i ei heidundrande latterkrampe. – Det hette ikkje agurkhøvel, pappa. Herreduud, altså. Seie Mini’en, innimellom latteranfallene. Eldstemann hengte seg på, å lurte på om det hadde klikka for meg, man skjærte jo ikkje agurken med nåke som hette agurkhøvel. Tjera vena meg …
Litlajentå va av samme oppfatning, når sjokket øve ka Fatter’n hadde sagt la seg, og hu kom te ordet. – Hvis det e ostahøvelen du meina, Pappa. Så skjære du ikkje agurk med den, då lukta å smaka osten agurk ittepå, og det e ikkje godt …
Eg satt med hendene folda sammen på bordet, og kikka med stoisk ro øve bordet, rett på Kånå. Eg hadde blikket direkte mot augene hennas, ett blikk festa med borrelås, men Kånå lot som ingenting. Hennas evne te å lata som ingenting, når hu gjerna har nåken synder på samvittigheten, den har alltid imponert meg. Men, itte snart to tiår sammen så lære man kvarandre å kjenna, og dei små rykningane i kvar av Kånå sine munnvikar, dei fortalte meg alt eg trengte å vita.
” Og nå hadde nettopp tre av våre kjære barn, nettopp bekrefta akkurat det samme som eg synast. Nemlig det, at man skjære fanken meg ikkje agurk med ostahøvelen, når man laga seg kveldsmat, frokost eller lunch …
Slik at nestemann som komme ut på kvelden, f.eks torsdagskveld i forrige uka, og ska laga seg to-tre herlige brødblingser med brunost. Enda opp med full fiasko kveldsmat, når brunosten ose av agurksmak og lukt, og skivene blir uspiselige, mildt sagt … Eg e jo som regel ikkje kresen i matveien, men agurk og brunost forent sammen, på ei herlige grov brødblings med rikelig med smør. Det e bare ein kombinasjon som ikkje fungere. Punktum …
Kånå kikka te slutt nåke skjelmsk opp fra tallerkenen som hu liksom hadde studert, i ett par minutt nå, mens hu liksom gjorde som hu ikkje forstod ka eg hadde meint. Før hu kleiste rundstykket hu hadde i håndå, ner på tallerkenen, og høgt og tydelig la seg flat som ei pannekaka.
– Greit Frode !!! Eg tar poenget ditt, og ska aldri, aaaaldri meir skjæra i agurken med ostahøvelen, sånn at kveldsmaten din blir ødelagt, eg beklage på det sterkaste at eg ødela kveldsmaten din på torsdag. Ok ? … E me ferdig med den saken nå !?
Flokken kikka forbløffa på Kånå, som om hu hadde utført ei dødssynd, og sko nå reisa avgårde for å tilbringa mangfoldige år bak lås og slå, for å gjøra bot for sin forbrytelse. – Har du skjært agurk med ostahøvelen, mamma.? Seie Mini’en strengt, meir enn han spør. – Herreeeeduuuud, altså. La han teatralsk te.
Litlajentå rista bare på hovudet øve mor si, mens Eldstemann som stort sett e i koalisjon med Kånå, bare kikka skuffa på hu øve bordet.
Muligens, så ska eg finna frem soveposen og liggeunderlaget ikveld, å legga det foran dørå nere, før eg rusla inn i loppekassen og legge meg. Eg vett ikkje. Det kan fort slå begge veier, sånn egentlig …
Skjæra agurk med ostahøvelen, altså … Jøje meg, eg kan ikkje anna enn sei som Mini’en …
Kånå … Kim sko trudd at detta andletet, kunne forvandlast, te nåke som nærmast skremte vettet av både meg og Mini’en … Les videre, og finn det ut …
Pollensesongen e for alvor i gang og i år e den visstnok kraftigare enn på mange år, nåke som eg forsåvidt virkelig har fått kjenna på kroppen, denna nydelige våren. Jaja, ikkje bokstavelig talt då, for eg e jo ikkje allergiker. Men, Kånå e i aller høyeste grad utsatt for detta fenomenet, som dukka opp kvart år, med vekslande grad av styrke. Der hu tygge allergi tabletter, dryppe augene og klaga sin fulle hyre, øve tett nese, rennande auger og nyse i hytt og pine. Kånå begynte til og med på ett sånt vaksineprogram, her for ein del år siden, men reagerte så sterkt på sprøytene at hu avbrøyt heila greiå …
Hu blei jo bare verre av detta programmet, enn hu blei av å ikkje gjera nåkenting, foruten dei vanlige medisinene, så då såg hu ikkje heilt vitsen …
Men, tidlig denna ukå, då toppa Kånå sine utfordringer seg, sånn med tanke på pollenallergien og ting utarta seg virkelig, her i heimen. Eg lå forsåvidt å slumra på mi sida i loppekasså itte ei god natt søvn, Mini’en hadde i sedvanlig stil dukka opp i midten, tidlig på morgenkvisten. Men, forholdt seg meir eller mindre rolig, der han lå i midten og småsov, og morgenen hadde endå ett lite snev av harmonisk idyll øve seg. Så bråvåkna eg av ett forferdelig skrik, og blei reven ut av søvnens lune favn, på ett nanosekund. Det va Mini’en som kauka te itte han hadde henvendt seg te Kånå, for å låna telefonen hennas for å kikka litt på Nrk Super …
” Men, der han hadde forventa å finna si kjære mor, som lå og sov som ei litå alvedronning, der fant han heller ett monsterlignande vesen fra ein anna verden …
Kånå hadde fått ett grusomt anfall av pollenallergi, i løpet av nattå, kor augene hadde klistra seg sammen, andletet hadde hovna kraftig opp og det lekra smekre oppsynet hennas, det hadde forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn. Istedet hadde Mini’en i det dunkla lyset som såvidt trengte inn på rommet våras, møtt ett syn som nærmast skremte livskiten ut av ham. Der han lå stiv som ein pinne av skrekk, og kviskra te meg når eg snudde meg mot ham, at Mamma hadde blitt te ein Zombie. Han høyrtes nesten ute te å væra på randen av hysterisk, der han lå og kikka skrekkslagent på meg …
– Uffda gutten min, har du hatt ett lite mareritt igjen nå ? Spurte eg forsiktig og lavt, slik at me ikkje sko vekka Nattens Dronning, som lå på andre siden og vrei nåke illesvarslande på seg. Eg hadde jo ikkje sett andletet te Kånå, ennå …
– Nei Pappa, det e faktisk sant, altså. Mamma e blitt Zombie Lars. Fortsatte guten, med ett snev av redsel i røstå, sjøl om han fortsatt kviskra. Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl. Nå får det væra slutt på at guten lura seg te å se Zombie Lars, på Nrk Super, når han egentlig ikkje har lov. Det e forsåvidt ett slags ritual som går inn ett større mønster, akkurat det med at Kidsa lura seg te å se ting, når me foreldre har lagt inn forbud mot å gjør det. Egentlig, så burde bare me foreldre holdt kjeft, om slike ting, så ville ungane mest sannsynlig mista interessen for det, ganske kjapt …
” Men, i det øyeblikket me foreldre gjør det “ulovlig”, så ryke slike ting lukst te topps, øve ting som bare må gjerast. Der Kidsa meir eller mindre e vaksinert mot å gjør akkurat slik, som me foreldre befale, i sånne tilfeller som detta her …
– Nå trur eg det e slutt på at du ser på den serien, når du får sånne skumle drømmar, gutten min. Svara eg mildt, men med ein liten formanende udertone. – Kan skjønna at Mamma ikkje har blitt te Zombie Lars. Fortsatte eg, for å beroliga Mini’en, som nesten skalv litt der han låg. – Ed … ed, trur ikkje på deg Pappa, du har ikkje sett Zooom… nei, Mamma ennå. Svara Mini’en, fortsatt med ei forskremt grimasa om andletet. Frykt og motgang har ofta ein slags lammande effekt, når man gjerna ikkje forventa hverken det eina, eller det andra. For plutselig så høyre eg ei mildt sagt djup og så smått skummel røst, komma i fra Kånå si plass, mens hu snudde seg langsomt …
– Klara ikkje dåkke to å væra stille om morgenen, sånn at eg kan få skjønnhetssøvnen min ? Brumma Kånå, som ein grizzlybjørn med halsbetennelse, før ett skrekkinngytande andletet steig opp fra dynå hennas …
Mini’en krøyp nærmast inn i meg der han kvakk te av monster røstå, mens eg satt lamma av både frykt og forbauselse, øve Kånå sitt mildt sagt skremmande oppsyn. Augene såg ut som to onde strekar, andletet va dobbelt så stort som normalt og stemmen te Kånå, den va jo ikkje te å kjenna igjen. Ikkje i nærleiken ein gang. – Ka e det Frode, du ser jo ut som om du har sett ett spøkelse. Brumma Grizzly bjørnen, mens Mini’en gjemte seg febrilsk under dynå. Altså, eg trur hverken på spøkelser eller Zombier, men om de fantes, ville de gjerna sett nåkenlunde sånn ut, som Kånå forsåvidt gjorde denna morgenen …
” Eg løy så vakkert som eg kunne, itte eg fikk igjen evnen te å snakka, og forsåvidt når sjokket hadde lagt seg. – Nei, kan skjønna eg ikkje har sett ett spøkelse, min kjære. Men, altså øh, ehem …
Eg ville jo ikkje heilt utelukka det sista, at Kånå gjerna hadde blitt ein slags Zombie Lars, der andletet ikkje va te å kjenna igjen. Og ikkje minst, så kunne eg godt forstå Mini’en sitt “lille” redsels skrik, øve å møta detta oppsynet ein tidlig morgen. Å gjemma seg e hverken nobelt eller manding, men forsåvidt ein naturlig refleks, og hadde eg vært Mini’en på fem, snart seks år, ville vel gjerna eg og gjort det samma. Kånå, som forsåvidt hadde lagt merke te at stemmen hennas, gjerna ikkje va heilt som den burde, og at augene ikkje ville lengre opp enn ett par millimeter.
Hu begynte vel å forstå både koffår Mini’en lå under dynå å kikka skrekkslagent på hu, med bare ett auga synlig fra under dynå og Fatter’n sin nølande evne te å svara på spøkelses spørsmålet.
Så hu spratt opp av sengå og jogga ut på badet, mens eg ba te Herrens trofaste Hærskare, for at hu ikkje traff på Litlajentå på vegen, å skremte vettet ut av hu og. – Åhhh, herreeeguuuud. Kauka Zombie Kånå, ute i fra badet, der hu mest sannsynlig blei skremt av seg sjøl. Ett realt anfall av pollenallergi hadde virkelig slått ut Kånå, og det blei vel enstemming vedtatt, at det gjerna va best hu holdt seg heima, denna dagen.
” Om ikkje, så trur eg gjerna me hadde mista nåken kunder på rutå våras, fordi me bruke Zombier som sjåfører. Og det kan man jo ikkje ha nåke av. Gudhjølpe meg …
Enden på viså blei at Kånå måtte ta seg ein tur te legen, fikk seg ei kraftig kortison sprøyta i den eina skinkå og tilbringte ein dag og to heima, for å komma seg nåkenlunde ovanpå … Mini’en har til og med slutta å smugkikka på Zombie Lars, itte denna episoden, så ting og tang dei e aldri så galne, at de ikkje e godt for nåke, på ein måte …
Og med detta, så va ei litå ukas stillhet fra denna kanten, igjen brutt … Ha ein strålande lørdag, Folkens …
Når man sitte for seg sjøl heima hos gamlingane, på ett lite kaffibesøk å kikka på fotballkamp, og blir regelrett overfalt av ein ondskapsfull Broder’n …
Det som ikkje kom med på filmen, fordi Broder’n begynte å sjå alvoret i situasjonen å stoppa filmingå, det va at hans kjære bror, nemlig meg, treiv te seg det nærmaste våpenet som va innen rekkevidde … Ein glovarm kopp med kaffi … Og trua med å slenga den lukst imot ham, om han ikkje drog seg te helsikke ut, med det hersens monsteret av ein edderkopp …
Gudhjølpe meg, altså … Det va hakket før Mor mi endte opp med ein sønn mindre, svigerinnå mi blei enkefrue og eg havna i kasjotten, pga ein liten practical joke …
Eg skreiv at eg leste ei god bok igår, som virkelig fanga interessen min, og som eg ikkje klarte å legga fra meg. Ei bok eg kjøpte sammen med to andre bøker, når eg leverte på Aksdal Senteret igår, for å ha litt påskelektyre når fri dagene slår inn. Eg må jo få sei at eg stort sett e ein sucker for krim, med Tom Egeland og bøkene hans om Beltø, eller Lee Child og hans føljetong om Jack Reacher, som favoritter. Men, så får eg nåken innfall, og må lesa litt andre type bøker innimellom …
Lars Saabye Christensen sine romaner pleie jo å vær strålande saker, men kanskje nåke tungt, som lesestoff i ein påske kor Flokken mest sannsynlig vil løpa rundt meg, i full fyr …
Så, når eg hadde valgt ut den nya bokå te Tom Egeland og Lee Child, spurte eg han Martin på Aksdal Bok om han hadde den Stand Up bokå, te Rune Bjerga. Litt humor kan jo vær greit som lesestoff, i ei mest sannsynlig über travel påskehelg. Og jaggu meg, så fant Martin bokå med ein gang, nemlig Stand Up Njål. Ei bok som handla om Njål Hansen, 24 år, siddis og arbeidsledig. Ein fyr som drøyme om å bli profesjonell Stand Up Komiker. Men, som møte ein viss motstand, på sin vei inn i detta yrket …
” Som oftast, når eg lese ei bok så blir eg raskt oppslukt i bokå, om bokå har ein god story, fin flyt og gode karakterer. Det har Rune Bjerga virkelig klart å få te …
Det kan dåkke bare spør Kånå om, der hu meir enn ein gang igår, gikk å høglytt rundt å uffa og bar seg, øve at Fatter’n hadde havna med nesen langt ner i ei bok, igjen. Der eg satt å kosa meg med denna historien, med tilhørande småhumring, somme ganger gapskratting og innimellom blei eg vel gjerna litt ettertenksom. Når ein fyr går på smell itte smell, så e det vanskelig for ein Fatter’n i ein massebarnsfamilie, å ikkje få ein viss medfølelse for hovedpersonen, Njål. Spesielt, når smellen som oftast komme, når man liksom trur man har komme seg litt ovanpå …
Man sitte liksom på eit merksnodig vis, og kjenne seg litt igjen i Njål, der handlingen lekent skrider frem. Samt at historien blir godt bygd opp og drives fint fremover, med gode interessante karakterer, rundt Njål Hansen …
Rizcrem, som blir ein sentral person utover i handlingen, Oddny som e Njål sin nåke irriterte og småsure husvert og ein usmakelig onkel Arne, som e fra Haugesund og prestere å holda ein nåke uortodoks tale, i ein begravelse. Angående en snøfreser som fulgte ei hytta, den avdøde hadde solgt. – Jeg har lite penger, men en stor oppkjørsel. Om vinteren er den dekket av snø. Ryggen min er dårlig. Den snøfreseren hadde kommet godt med. Jeg sier ikkje mer …
” Sånne utsagn e gjerna ikkje dagligdags i ein begravelse, men Onkel Arne skyr ingenting, med sine manglande empatiske evner …
Rizcrem vokse og te ein spennande og humoristisk figur utover i bokå, der han te stadighet, har ein tendens te å vri om på ordtak. Slik at de gjerna ikkje heilt blir slik de ska vær. Uten at eg ska røpa for mye om akkurat den saken, men ” dag inn og dag ut ” eller ” fisk som ein frisk ” e jo to gode eksempler.
StandUp Njål, den e ei lettlest bok med fin flyt og ein historie som driver godt og engasjerande fremover, uten at man føle det hverken blir for lett eller tungt. Rett og slett akkurat passe …
Denna kan eg lett anbefale videre, ei bok som eg ikkje klarte å legga fra meg før eg va ferdig, te Kånå sin store fortvilelse. Ei bok om Njål som forfølge sin store drøm, om hierarkiet i humorbransjen og deiras selvopptatthet. Ein virkelig god og morosam historie som tar nye vendinger, i hytt og pine, og e du på jakt itte ei god bok, som lektyre i påsken …
Så trur eg ikkje du vil bli skuffa, om man går te anskaffelse av Rune Bjerga si bok om Njål Hansen – En komikers kamp for tilværelsen …
Det størsta utfordringen om man vil bokå ska vare heile påsken, det e gjerna å ha selvbeherskelse nok, te å lesa bare litt om gangen slik at man ikkje gjør som meg, og lese den perm te perm, på ein kveld …
Ei god bok, det e det definitivt, og man får jo sine tankar om kor mye som e piffikrydra fantasi, og ka som e egne erfaringer, på ein måte …
Anbefales i hvert fall fra meg, på det varmeste …
Ps. Om nåken finne eit sted med to prikker i halen av det sista ordet, i ein setning, istedet for tre. I akkurat den bokå. Så send meg ei melding, asap … 😉👍
Eg har ingen bilder av Kånå når hu e sint, litt vett har eg, slik at eg ikkje fiska frem mobilen i slike øyeblikk … Hadde eg gjort det, hadde eg nok ligget “Six feet under” … Heilt klart …
Eg kom hjem fra jobb litt seint idag, så middagen sto kalde i ei gryta på komfyren. Det va ikkje akkurat livretten min fant eg ut, når eg rørte litt i grytå med lapskaus, derfor tok eg ein “sjefs”avgjørelse, og smugla med meg ei hånd med pepperkaker ut på vaskerommet. Kor eg satte meg bak vaskemaskinen og gumla de i meg, som ein uskikkelig fjøsnisse på tokt. Uheldigvis blei eg avslørt, men itte tette forhandlingar, så klarte eg å bestikka Mini’en med 2 av dei 4 pepperkakene eg hadde igjen …
Men gleden va kortvarig for Litlajentå hadde høyrt oss, og smaug seg lydlaust inn på oss bakfra, som ein Puma på jakt. Og når hu såg ka me hadde lurt oss te, snudde hu på sekundet, sprang inn i stuå mens hu skreik te Kånå.
– Pappa og Max sitte bakom vaskemaskinen, og spise pepperkaker. Mini’en, som hette Maximilian men som ofta går for Max, satte opp ett irritert fjes. Kånå kom spankulerande inn på vaskerommet, kikka ner på oss to synderar og rista på hovudet, før hu snudde med ei irritert mina om andletet, og gjekk ut igjen. Igjen, bak om vaskemaskinen satt to småflaue karar og gumla i seg, dei siste smulane av pepperkaker. Før me med halen mellom beinå, rusla inn i stuå …
” Kånå kikka oppgitt på oss når me kom inn, og eg såg akkurat ka hu tenkte. “Eg har ikkje bare 4 ungar eg, eg har 4 ungar og ein forvokst baby …
Egentlig, så har vel Kånå litt rett, og eg e forsåvidt fullt klar øve det, men det e liksom ikkje alltid så lett å gjera nåke med det. På ein måte. Det dukka opp nåken påfunn av og te, som eg sjølsagt vett at ikkje e anna enn reinspikka rampastreker. Fantaskap som eg bare ikkje klare å la vær å gjør. Det e vel gjerna nåke i det som Kånå seie, at Mini’en sannsynligvis har all rampen han finne på, fra ein eller aen i familien. Men, men, sånn e det bara. Man har det jo ikkje meir morosamt, enn man laga te sjøl …
Og det e jaggu meg utrolig kor mye morosamme episoder, som gjerna oppstår her i heimen, med jevne mellomrom. Det e ihvertfall heilt sikkert …
Idag forresten, så opplevde me nåke me ikkje har opplevd før, så lenge Mini’en har kunna snakka for seg, for Mini’en gikk rundt som ein zombie og gjespa, før han med augalokk tunge som bly kauka ut. – Uff, eg e tøtt eg. Både eg og Kånå holdt på og å få akutt hjertestopp, kanskje va det ein ny epoke på gang, når Mini’en finne ut sjøl at det e leggetid. Jaja, det e vel gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett me jo om det virkelig va nåke, å gleda seg litt for. Sånn egentlig …
” Derfor benytta oss av muligheten å slengte sammen litt kveldsmat, fyrte igang kveldstellet og sang nåken nattasalmer. Før me fikk flokken i seng …
Når Flokken va plassert i ladekassene sine, rusla me inn stuå, og satte oss på våre sedvanlige faste plasser i sofaen, og skrudde på tv’en. Kånå satt å myste på mobilen sin, og va djupt fascinert øve ett eller anna som hu satt å kikka på, siden hu hadde tatt øyreproppane på seg. Når eg fikk ein av mine lyse idear igjen.
Eg spratt og av sofaen og gikk resolutt ut på kjøkkenet, kor eg leita litt itte det eg trengte, som eg fant te slutt.
Så åpna eg den midterste skuffå på kjøkkenøyå, fiska opp ett glass, og gikk bort te vasken og fylte det med vann. Før eg luska meg inn i stuå igjen. Eg satte det eg hadde med meg fra kjøkkenet, ned på stuebordet, foran Kånå sin faste plass i hjørnasofane våres. Kånå nappa ut øyreproppane, og kikka merksnodig på meg. – 2 paracet og ett glass vann. !? Sa hu, både spørrande og litt konkluderande …
Før hu kikka opp på meg, med ett rimelig forvirra uttrykk og fortsatte. – Jammen, eg har jo ikkje vondt i hovudet ikveld, eg ?
Eg kikka triumferande ned på Kånå, som te slutt tok poenget, og sendte meg ett iskaldt blikk …
Suksess ??? … Nja. Men, gudhjølpe meg kor morosamt det va å sjå andletet på Kånå …
