Det e lørdags morgen. Mini’en har kost seg med ein bedre frokost, forsåvidt bare ein Donut som han sparte igår kveld, siden han va i øvekant mett etter Taco fredagen. Fatter’n har laga seg ein rykande varm kopp kaffe, og resten av heimen ligge å snorka. De e gull verdt dei stundene her. Den lille fritimen før Familien Vandrende Kaos våkna te liv. Skjønt, idag har eg stor tru på at harmoni og idyll vil vedvare litt lengre enn normalt … 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Igår kveld kjørte eg Eldstemann på nåke sånn datatreff greier, eller Lan som de seie, og då e det ein mindre i heimen som kan fyra opp under kaoset … 

Jaja, han klarte jo forsåvidt å fyra opp Fatter’n omtrent bare tjue minutt, etter han va blitt levert og installert på detta Lan treffet. For data’en hans virka ikkje … Eller det vil sei nettverket virka ikkje på pc’en hans, og då e det jo lite vits å vær på Lan, sånn egentlig. Fyren va meir eller mindre heilt i fistel … – Herreguuud pappa, det e jo det eg har sagt, hovedkortet har kollapsa. Kauka han ut øve linjå, slik at eg nesten måtte holda mobilen ein halv meter fra øyra … 

” – Forbaska dritt pc altså … Heilt typisk … Fortsatte guten, nesten uten å la meg få komma te ordet … 

Eg vett ikkje eg, men nåken små fakter har den guten arva fra si kjære mor, sjøl om han gjerna e som snytt ut av nasen, te sin far. Og akkurat detta med problemløysning, det e ett svakt punkt dei to der har te felles. Kånå og Eldstemann … Istedet for å tenka løysning, ser de kun problemet … Det e nett som de har blitt vaksinert mot å tenka alternativt, og kun fokusere heilt og holdent på det som ikkje fungere … 

Sjeldent ein god måte å komma seg ut av uføre, sånn egentlig, men det e slik dei to fungere. Og eg har itte mange års frustrasjon, lært meg å leva med det, istedet for å irritera meg over det … 

– Du … Nå må du roa deg litt ned, åsså får me begynna å feilsøka litt … Svara eg rolig … Før eg slår meg sjøl i pannå … Fanken altså, eg må jo aldri sei det … Det at de må roa seg ned … 

– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud … Det e den forbaska data’en som e problemet, ikkje eg !! … Smelle det krakilsk i fra andre enden, og eg flytte mobilen ti cm lengre fra øyra … 

” Gudhjølpe meg … Det e nett som å høyra Kånå, vett du … 

– Jaja, sjølsagt … Men, har du prøvd å bytta kabel, for å eliminere at det e den som e problemet ? Spør eg, fortsatt rolig for å ikkje fyra Kalle Krakil endå meir opp … Og joda, de hadde forsøkt med kompisen sin kabel, som hadde virka på hans pc, men ikkje på Eldstemann sin … 

– Helsikke altså, det e så typisk at den dritt pc’en ikkje virka, når den absolutt må … Klagesangen fra ein fortvila Eldstemann fortsette med samme kraft … 

– Kanskje du ska forsøka å resette nettverkskortet !? … Spør eg forsiktig, vel vitande om at slike ting kanskje kan tulla seg te litt, når man plutselig e på et anna nettverk, enn det som e heima … 

– Herreguud pappa, eg har jo ikkje nettverkskort, det tok jo du ut av … Komme det i øvekant irritert fra fjotten … Jøje meg, forsåvidt har guten rett, men det e jo fortsatt eit kablet nettverk på data’en hans, som henge fast i hovedkortet … Men, nåke seie meg at eg absolutt ikkje bør nevna hovedkortet igjen … Eg har høyrt nok i det sista om at det e utdatert og modent for oppgradering … 

– Joda … Men, det va programvaren eg tenkte på nå, der kan du jo tilbakestille nettverks innstillingene, og se om ikkje det fungere !!? … Spør eg, fortsatt med jevn og rolig stemme uten å nevna ord som heilt klart vil virka som bensin på bålet … 

– Jo … Ja, eg kan jo forsøka det … Svara Eldstemann nåke meir rolig nå … Han minnast sikkert at me gjorde det oppe på rommet hans ein gang, når samme problemet oppstod …

” – Eg ringe tebake om det ikkje går ... Fortsatte guten, og trykka meg av … 

Eg høyrte ikkje et kvekk meir fra guten, etter det … Eg sendte ei melding litt seinare og spurte om det gikk bra … Guten svarte med ein skokk “tommel opp” emojies … Så då va det ute av verden … Tjera vena meg … Folk kan sei at den guten e som snytt ut fra formen te hans far, men jøje meg, han e ikkje så reint lite lik si egen mor heller … 

Så, her sitte nå eg og Mini’en idag, og nyte livet i slow motion ein lørdags morgen … Kaffien smaka fortreffelig, Mini’en kosa seg med Super Mario og stillheten regjere fortsatt her i heimen … 

Av og te, så e rett og slett livet bare herlig, altså …

God Helg, Folkens … 

Det va forrige lørdag detta dramaet utspant seg, og sånt ideelt sett burde eg vel skrevet om det den påfølgande kvelden. Det va forsåvidt også planen. Men, så kom livet i veien, sånn på ein merksnodig måte. Det har hatt ein tendens te å bli sånt i det sista, det med at livet har kommen i veien for heseblesende blogg innlegg. – Neeei, eg tar å skrive om det seinare, tenkje eg … – Eller kanskje imårå … Ja, det gjør eg … Men, så blei det ingen skriving alikavel …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Man måtte gjerna hjelpa Mini’en med leksene, eller Litlajentå. Kanskje kom nåken på besøk. Somme ganger forsvant eg vel regelrett langt inn i surfesafari på nettet, og trålte youtube etter noe god musikk …

” Livet e travelt altså. Med fire spinnville barn i Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna i heimen …

Men, for å komma tebake te denna lørdagen då. Nærmare bestemt forrige lørdag. Kor eg satt i sofaen og egentlig ikkje gjorde nåke som helst fornuftig, og mest sannsynlig bare nøyt at livet gikk i slow motion. For ein gangs skyld. Når eg plutselig oppdaga Kånå som svinsa rundt på kjøkken i velkjent stil, der hu liksom flyr lavt øve gulvet som ein geskjeftig liten Alveprinsessa … Ei Alveprinsessa som nynne på ein sang som absolutt ikkje e ei prinsessa verdig, spør du meg …

– Haugenstua, gutta mine … Snuten kjører rett forbi … Fucker ikke med meg etc etc … Går tuttå rundt å synge, med påfølgande hippe dansemoves … Eg kan den dessverre ikkje lika godt som Kånå, så eg vett ikkje om det va heilt rett skreven tekst … 

Den har visst begynt å gå i denna loopen med ti – tolv sanger, som nærmest går i repeat på Kånå sin favoritt radiokanal … Topp 40 … Litt misvisende navn på ein radiokanal egentlig, når de spille maks ti – tolv forskjellige sanger … Men, topp tolv høyres jo definitivt litt dumt ut, som radiokanal navn, eg ser jo den … 

Men … Plutselig tar Kånå kurs mot skuffene under benken bak kjøkkenbordet, og drar ut mi roteskuffa, den der kor det mest brukte verktøyet ligger … Overraskelsen blir ikkje mindre når hu nappa ut silikonsprøytå, kikka på den med et besluttsomt blikk før hu snur på ein femøring og rase ned trappene …

Igjen oppe i stuå, der sitte eg å lura på ka i all verden Kånå sko med den, sånn plutselig … 

Nysgjerrigheten tar overhånd itte nåken sekund. Eg klare på ett merkverdig vis å riva meg laus fra å gjør absolutt ingenting. Før eg jogga ned trappene på jakt etter Kånå … 

Ei Kåna som eg finne igjen på badet. Hu står der med silikonsprøytå i hendene. Blikket e fortsatt i øvekant besluttsomt. Plutselig tar hu ladegrep og sette spissen ned mot der badeskapet treffer veggen. Der kor fugen har blitt skikkelig stygg, forsåvidt sluppet taket i badeskapet og meir eller mindre latt vannet renna bak mellom flisene og skapet … 

” – Men, ka i svarte svingande e det du holde på med !?! … Kauka eg te i siste liten, før Kånå får satt sprøytå i sving … 

Kånå kikka forbausa på meg, men tar å desarmere silikonsprøytå før hu seie … – Nei, eg ska bare tetta denna forbaska fugå, så ikkje badeskapet blir heilt ødelagt … 

– Jammen, du kan jo ikkje bare gjør sånn … Seie eg … 

– Kan eg vel … Svara Kånå obsternasig … 

– Nei, nei, nei, du kan jo ikkje det ... Svara eg, og observere sjøl at eg begynne å ligna på Karl, fra Mot i brystet …

– Herreguud, kan det vær så vanskelig da … Det e jo bare å sprøyte ut silikonen, åsså blir det tett … Svara Kånå, litt sånn mildt oppgitt, og med hendene i hoftefeste … 

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … 

Altså … Eg e ikkje ein sånn kontroll frik som e heilt petimeter, på kossen ting ska og bør gjerast. Eg kan godt ta ein snarvei innimellom, om det spara meg for mye arbeid i forhold te det å gjør det heilt etter bokå … Men … Tjera vena meg … Man kan jo ikkje bare sprøyta på silikon i hytt og pine, sjøl om den e gjennomsiktig og forsåvidt ikkje vise så godt … 

Alle vett jo at man må vær litt nøyen, når man styra på med silikon. Spesielt om man vil at det ska bli tett, etterpå … 

Eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer der eg stod. Kånå, som e oppvokst med ein bror som e tidenes største petimeter sør for Nordpolen. Hu sko rett og slett te å gå amok med silikonsprøytå, der nede på badet. Eg kunne jo ikkje la det skje, hverken meir eller mindre.

Sjøl om eg under diverse prosjekt sammen med min kjære Svoger, nærmast har gått på veggane av hans i mine auger, elleville overdrivelser øve det å gjør ting etter bokå. 

” Så måtte eg bare bita i det sura eplet, senda Kånå lukst på dør og gjør denna jobben på korrekt vis … Fri og bevare meg … Kan det vær så vanskelig, liksom … 

Nei, det e ikkje så forbaska vanskelig, men det må i hvert fall gjerast rett … Så eg fant frem maskeringstape som eg la på flisene, og på badeskapet. Slik at det blei ei fin stripa kor man kunne legge på silikon. Så skar eg av tuppen på silikonpatronen, slik at akkurat rett mengde ville komma ut … Før eg skred te verks og møysommelig la ei nydelig stripa silikon mellom tapen. 

Så, fant eg frem ei litå skål med zalovann, dyppa fingertippen ned i vannet og dro overskytende silikon av med ein konsentrert bevegelse. Før eg te slutt dro av maskeringstapen og tok et skritt tebake, for å beundra verket mitt … 

Et verk som uten tvil oste av perfeksjon. Ei nydelig stripa med silikon som nesten kunne blitt tatt som fagarbeid, heilt klart … Silikonsprøytå, maskeringstapen og zalovannet blei tatt med opp på kjøkken. Borte i stuå satt Kånå og leste fornøyd i aviså, mens eg la på plass verktøyet. Det va då eg begynte å få ein snikande følelse, av at ikkje alt va heilt som eg hadde trudd … 

Kånå hadde absolutt ikkje blitt nåke særlig fornærma, når eg forsåvidt kuppa heile jobben hu sko te å setta igang med … Streng talt, så hadde hu gjort svært lite motstand, når eg nappa silikonsprøytå ut av hendene hennas … 

Nåke som definitivt ikkje va likt Kånå … Det versta Kånå vett, det e når eg liksom tar over nåke hu holde på med, nesten uten unntak … 

Hadde Kånå kjørt eit reinspikka mesterverk av utspekulert kvinnelist på meg, kor eg hadde gått fem på så det sang !?! … Eg visste nesten svaret med ein gang, og fikk det heilt klart bekrefta når eg snudde meg mot Kånå, igjen … Som satt med ein rykande kopp kaffe, leste aviså og nynna på ein sang igjen, der borte i sofaen … 

I alle dager … Sitte Kånå å nynne på Jokke og Valentinerne … !?! … 

” Jeg er god … Jeg er bedre enn Maradona … Jeg er god … Jeg er bedre enn hele Barcelona
Og alle er misunnelig … Alle prøver å ta min plass …

Men ingen har noen sjanse … Kan stikke huet sitt i dass

For jeg er best

Det har blitt mandag igjen og me har overlevd nok ei helg, med fira lunefulle småtroll i heimen som med kvar sin særegne personlighet, virkelig gir tilværelsen krydder, sånn metaforisk sett. Jaja, fira småtroll e jo ikkje akkurat heilt sant. Dei to eldste e jo på god vei inn i ungdomstiden, strengt talt … Eldstemann har til og med vært på konfirmasjons camp denna helgå … 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å sei at det va populært ville nok vært å overdriva, men nå har nå guten blitt døpt, så då får han stå i det med konfirmasjonen og … 

Om nåken få år, så kan ha få ta endelig standpunkt te det sjøl, om han ønske eller ikkje ønske medlemskap i kirken. Slik som den sjøl påberopte agnostikeren han e. Men, så lenge han bor under vårt tak får han følga tradisjonen me har vokst opp med, synast nå me då, det e gjerna greit å få nåken år te på baken før man tar slike valg. 

Også har me Han i Midten då. Bohemen og livsnytaren våras. Man skulle jo trudd at det va Eldstemann som sprang rundt på ungdomsklubber, kikka på jenter og laga grå hår på sine kjære foreldre, men nei du, han sitte fastgrodd oppe på rommet sitt og e på kanten te å bli e-sport utøver, kan nå enn det e … Den reklamen med foreldrene som e overlykkelige øve å plutselig se sønnen sin nede i stugo, den har me forsåvidt hatt det litt morosamt med, på Eldstemann sin bekostning.

Men, så lenge han gjør leksene sine, stikke ut med kompiser i ny og ne og forsåvidt går å trene tre-fire ganger i ukå, så har me ikkje så store bekymringer rundt akkurat det … 

Her i heimen så e det Han i Midten som på generell basis har skapt flest grå hår, på oss foreldre, med sine elleville påfunn av forskjellig kaliber. Han e fast inventar på alt som e av fritidsklubber her i dalen me bor i, har ett lite harem av jenter som løpe itte han og sjelden klare å sitta så alt for lenge på samme plassen. Ein liten fargeklatt av ein gut, for å sei det mildt. 

Det blir sjelden kjedelig rundtomkring oss, så lenge den guten e i nærleiken, det e i hvert fall heilt sikkert … 

Men, slik e det vel å ha ein flokk med fire herlige barn, ikkje ein av de e lik, og alle har sine særegne kvaliteter. Kvaliteter som kan gå to småslitne foreldre på nervene te tider, men som på den andra sidå, kan vær ein berikelse i livene våre … Heilt klart … 

Man kan ikkje bare tru at alt ska vær fryd å gammen, med det å vær foreldre. Man e nødt te å vær foreldre når det butte litt imot innimellom, og ta dei litt upopulære avgjørelsene også. Slike avgjørelser som gjerne blir etterfulgt av kanonader med tindrande utrop øve kor fæle foreldre man e. Verdens verste foreldre … Det e det som e å vær gode foreldre, vil eg tru. 

Man gjør nok gjerna seg sjøl ein liten bjørnatjeneste om man utvikle ett forhold te sine barn, kor man i alt for stor grad blir sine egne barns kompiser, og ikkje klare å setta grenser. Fordi man har ett sterkt ønske om å vær de mest populære foreldrene i distriktet, dei som alle lika … 

For all del, man ska væra forsiktig med å skapa ei alt for stor kløft, mellom barn på vei inn i ungdommen og foreldre, men ei litå revna av gjensidig respekt e det nødt te å vær … 

Jøje meg … Det får væra dagens visdomsord, fra ein Fatter’n som gjerna ikkje alltid e verdens beste pappa, men som te slutt tenke at akkurat det leve eg godt med … De vil forhåpentligvis høsta godene av det seinare i livene sine, våre små håpefulle i heimen våras … 

Ein anna ting eg har funnet ut i det sista, og forsåvidt i kjølvannet av at me investerte i nytt dasslokk. Det e at vaner virkelig kan skapa store bølger i vannet, igjen sånn metaforisk sett. 

For me kjøpte jo ett sånt fancy dasslokk med demper på her for ei stund siden, du vett ett sånt som sakte sige ned mot dass skålå, uten å laga så mye som ett knust av lyd … Heilt fantastisk oppfinnelse syntes både eg og Kånå, itte det gamla va utslitt og forsåvidt ikkje såg ut, og va heilt klart på øvetid med tanke på levetid … 

Men … Somme ganger, så syntes eg liksom at detta dasslokket ikkje alltid gikk raskt nok igjen, itte man hadde hatt seg eit kraftig oppgjør på rammå, gjerna itte ein fest av ein middag … Og la te meg ein slags vane med å gjerna gi detta fantastiska dasslokket ein liten ekstra dytt … 

Liksom for å raskt stoppa kilden te umiskjennelige dufter som fylte baderommet med ein stram snek. Eller bare for å vær sikker på at dassen va klar for dei kvinnelige medlemmene i heimen … 

Den der evinnelige diskusjonen om lokket og ringen ska stå oppe eller nede … 

Den vanen har gitt meg nåken uventa sjokk og nærmast endt opp med å skremma livskiten ut av meg sjøl, og gjerna andre mennesker i nærleiken. 

Når Fatter’n av gammal vane tar tak i dasslokket for å lukka det igjen, og gjerna gir det ein ekstra dytt i det man tippa ein viss vinkel … F.eks den vinkelen kor dasslokket heima gjerna trenge litt ekstra hjelp, for å komma seg nåke raskare ned i lukket stilling … 

Men … Så har ikkje detta dasslokket slik dempar som me har heima … Ikkje e det eit sånn fjærlett plastlokk, som me hadde før heller … 

Tjera vena meg … 

Den eine gangen eg gikk på denna smellen, i garderobene te flebrukshallen på Flokken sin skole, når Mini’en va på trening og Fatter’n måtte tømma tanken … 

Ja, då trur eg nesten at det slo ut på jordskjelv sensorene rundtomkring i distriktet, når detta tunga keramikk lokket med ein lika tung dassring smalt i doskålå med ein kraft som mildt sagt va nåke øvedreven … 

Trommehinnene vibrerte så kraftig av smellet at øyrene nesten begynte å flagra, ett ekko av sjeldent kaliber slo mellom teglsteins veggane inne på detta litla avlukket og Fatter’n sjangla sjokkskada ut i garderoben … 

Herreguuud … Eg måtte rett og slett stå der nåken minutter, bare for å samla meg sånn nåkenlunde igjen … Og litt fordi eg håpa at dei andre fedrene som satt lika utenfor, kanskje hadde glemt granatsmellet som nettopp hadde gått av inne på dassen … 

Så det får vær dagens andre visdoms ord, fra denna kanten idag … Vær forsiktig med å ta nye vaner, med seg ut i den store verden … 

F.eks slike dassdemper vaner man legge seg te, i sin egen heim … 

Ha ein flott mandag, Folkens … Og ei strålande uka … Med eller uten demper på dasslokket … 

🤣🤣

Her ein gang delte ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, bilder fra Brasil. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil … Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund, men det va et par bilder i den helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi …

Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene …

Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar. Mor mi meina at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris i barndommen og sikkert skremte vettet av sin to år yngre lillebror. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.

Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg …

” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt. Ja, det henge jo ikkje på greip …

 

Alikavel, når eg oppdage ein svær edderkopp som blunka dovent mot meg, når eg rota frem nåke i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler og går i full oppløsning …

Hjernen sette igang i alle retningar og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, dei rulla øve netthinnene … Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot …

Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat av ein edderkopp … Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket mitt …

Det blei ikkje bedre når det kom i ett oppfølgings bilde, at denna hissigprompen va av et kaliber som sendte folk på sjukehus … Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet for å innhenta litt irrasjonell informasjon, om detta krypet … Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp … Ein av verdens giftigaste edderkoppar …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Detta va ein totalt fryktløs krabat, som oppførte seg stikk i strid med andre edderkopper sin normale atferd, på sin størrelse …

” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans … Altså … Detta va ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp, rett og slett …

 

Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl … Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om slike kryp, når man blir gjort oppmerksom på de … Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl … For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp i dei landene de høyre te …

Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider …

Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter …

Men … Når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel der eg satt … Nå begynte det å bli for nærme.  Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der … Tjera vena meg … Eg stod som fastfryst i gulvet der eg kikka på ein klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå …

Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen … Altså, oddsen for at det kunne skje, den va jo mikroskopisk … Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig …

” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og … Heilt klart …

Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen … Fri og bevare meg vel … Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir, på denna forbaska edderkopp saken.

Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl opp, med slike spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten. Så eg satte på et par episodar med reprise, av Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, den kvelden …

Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt. Heilt klart før Kånå, ihvertfall …

Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette … Eg vett ikkje, men all denna funderingen og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk. Både på meg og underbevisstheten min. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.

Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna …

” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi … Ei hånd som traff fem-seks cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kilende bevegelser …

 

Herreduuud … Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter … Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå …

Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp …

Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin … Mildt sagt, meir eller mindre så smått i sjokk …

Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel … Tjera vena meg …

Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innså at sengå våras ikkje va befengt med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar … Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg …

Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk …

” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å ta meg rolig inn i virkeligheten igjen … Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp …

 

– Herreguud, Frode … Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din … Kakla hu fram, innimellom latterhikstene …

Tjera vena meg … Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna enn enig med hu.

Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen … Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt … Men, eg hadde vel ikkje andre enn meg sjøl å takka meg, sånn egentlig …

For, sånn kan det gå … Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” .. Heilt klart … Paradokset oppe  i det heila her, det e jo at man faktisk kan få ein ereksjon som varer i fire timer, om man blir bitt av ein slik Aggressiv Sambadansende Brasiliansk Vandreedderkopp …

Kanskje Kånå bare va bittelitt for tidlig ute, eller drøymte eg litt for seint … ???

Igjen, ein liten reprise fra tidligare … Om når man stola litt for mye på Kånemas Autopiloten … 

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Eg vakna idag morgen med et svært flir om kjeften, garantert ett Jack Nicholson flir. Lika stort som kjeften te ein breiflabb, minst. For eg sko på jobb idag. Endelig va det mandag og ei heseblesande helg, med sutrande værsjuke ungar va over. For denna helgå va ufattelig tung å komma seg gjennom. Mildt sagt. Det e egentlig ganske så morosamt. For forrige uka va grusomt travel på jobb, så helgå va meir enn velkommen når fredagens innsats på jobb, va over.

Men allerede før klokkå 12 på lørdags formiddag, lengta eg tebake te jobb. Og den umiskjennelige følelsen av å gjera nåke fornuftigt. Istedet for å sysselsetta bortskjemte ungar, som kjeda seg heima.

Bare det å setta seg inn i lastebilen idag morgen, mens eg fyrte igang maskineriet. Det va nærmast som ein euforisk lykkefølelese, ilte gjennom både kropp og sjel. For all del, misforstå meg rett. Eg kosa meg heima med Kånå og Flokken, men eg e steikje glad for at eg har ein jobb å gå te. De seie jo det i deia her vanskelige tidene her på Vestlandet, sånn jobb messigt.. At man ska vær glad for at man har ein jobb. Og i dag va eg det, sprellande glad til og med.

” Sjøl det havet med varer som stod og venta på meg, la ikkje nåke dempar på gleden. Jaja, nåke småsvett og fortvila blei eg jo forsåvidt, men det gjekk seg te når varene va lasta.

Og når eg kom meg igang og fikk begynt å levera te kundene, så fant eg forsåvidt roen igjen. Det blir alltid litt hektisk om morgenen, før eg får oversikten og ser at eg sannsynligvis får plass te alt. Man kava seg opp med å sortera småpakker og ser nesten ikkje ende på det. Ivertfall ikkje idag siå det e snart skulestart. Så halve terminalen flomma jo øve av varer te alle skulane på rutå mi.

Men som sagt. Det gjekk seg te. Og når dei siste pakkane va levert, og eg snudde snuten heimover igjen. Då va eg jaggu meg rimelig fornøyd med dagen, for det hadde ikkje gått lukst te helsikke som eg hadde trudd.

Joda, klokkå blei nærmare 16:00 før eg returnerte mot byen, men alt va levert uten dei heilt store problemene. Så eg satt vel sikkert i min egen lille verden når telefonen begynte å vibrera iltert, der den lå på midtkonsollen. Det va sjølsagt Kånå som ringte. Hu hadde ringt litt tidligare og, men då sko eg akkurat te å levera hos ein kunde. Men nå hadde eg ingen unnskyldning, bilen va jo tom.

” Så eg tok anropet og slo på autopiloten. Den som ligge og murra i underbevisstheten og lagra viktige ord og setningar, så eg ikkje ska gå på ein smell. Når Kånå gjerna spør om eg høyre itte.

Og som passa på at eg svara nåkenlunde rett, når det blir stille i andre enden. “ Ja,ja … Mmmm … Ja, det vil eg tru … Nei, har du høyrt … Det e det galnaste … osv osv osv … ” Dåkke skjønne tegningen … Ein strålande egenskap å tilegna seg, om man bare passa på å ikkje la den ta overhånd. Då går man på ein smell uansett. Men eg følte det gikk greit idag. Eg huska ikkje ett pip av ka me hadde snakka om ittepå, men satt igjen med ein god feeling.

Det må ha vært ein god samtale uten for mange feil.. Eg satt ivertfall igjen med den følelsen. Det hadde ikkje vært nåken varslel lys som hadde gått av underveis, ivertfall.

Eg svinga innom terminalen og lossa bilen for innhentingar, før eg durte heimover og parkerte. Det kjentes på kroppen at eg hadde vært på jobb, men eg rusla nå ved godt mot inn dørå heima. Nå sko det bli godt å parkera i sofaen, få i seg litt middag og slenga beinå på bordet. Eg synast at det e heilt kurant at Fatter’n får nåken minuttar te å samla seg på, itte ein hard dag på jobb.

” Men … Nåken ganger går man på ein smell med augene på stilk, andre ganger nåke meir ubevisst men gjerna med ein viss mistanke.

Idag smalt det midt i fleisen som om eg hadde gått i ringen med Mike Tyson i toppform. Og gjekk på tidenes Knock Out itte 15 sekund. Gubbevaremegvel … Eg hadde ikkje meir enn lurt meg inn dørå heima, før Kånå røyk ut dørå i motsatt retning. Og eg va forlatt med kidsa resten av ittemiddagen. Kånå sko på shopping med Svigermor.

Eg stod jo der lika forbausa som ein Pandabjørns første møte med snø. Eg trur Kånå lukta luntå når hu såg reaksjonen min, før hu spurte om og ikkje hadde høyrt itte når hu ga beskjed på telefonen.

– Jojo, sjølsagt hadde eg høyrt itte … Tjera vena meg … Ka hu trudde da … Mumla eg fram … Mens dei siste restene av ansiktsfarge rant av som billig sminka. Herregud, eg holdt på å slå meg sjøl i skallen, øve min egen idioti. Som ikkje hadde fulgt bedre med på ka Kånå snakka om idag. Det e jo typisk at autopiloten ikkje va kalibrert, når Kånå ga sånne viktige beskjedar.

Karma altså ……

Eg måtte bare dela denna igjen og, som skjedde dagen før forrige innlegg, for ein del år siden … Den gangen når Litlajentå hadde fått nok, og ville flytta ut … 😂👍🙈

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– Nå flytte eg ut … Kauka Litlajentå te … Meir eller mindre illsint …

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, klokkå sju … Det va jo snart leggetid.

 

– Neeei … Eg ska ikkje legga meg … Eg ska flytta ut… Eg ska bo ute

– Nå går eg … Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke … Fortsette hu, meget bestemt …

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lova at hu sko få vær med… Det hadde ikkje me… Så når hu ikkje fikk lov, gikk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste … Før hu fekk det for seg at hu sko flytta ut.

 

– Jammen, det e heilt greit det … Høyrte eg Kånå svarte …

– Ska eg finna soveposen te deg ? … Fortsatte Kånå …

– Pøøh … Bare ikkje tru på meg du … Eg ska flytta eg altså … Dåkke e jo verdens verste foreldre … Kontra Litlajentå..

Det begynte å bli interessant. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande.Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet …

 

– Ska du ikkje pakka nåke ? …. Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg … Eg e store jenta eg … Eg ska vær ute me guttane.

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då. Fortsatte kruttønnå.

Før hu raste ut dørå, og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen og kikka ut dørå på Sinnataggen. Hu stod oppe i bakken, å såg litt mindre bestemt ut nå.  Eg lurte fram mobilen, og zooma jentå litt inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynn jakka, 17 Mai skornå sine og ein sommar tights …

Før Kånå suste forbi meg oppover bakken te Litlajentå, som i samme øyeblikk som meg forstod kim som hadde vunnet maktkampen. 

Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste inngangsdørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at hu hadde tapt mot overmakten, hu måtte pøsa ut av seg sin siste vrede øve urettferdigheten her i huset.

 

– Detta e såååååå urettferdig altså … Guttane hadde sagt eg sko få vær me …   Freste hu, med sine siste krefter …

Før hu indignert gikk opp trappå og kleiste igjen dørå på rommet sitt med ett smell.

 

Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen og såg forsåvidt rimelig fornøyd ut… Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake på meg.

Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med ett blikk som sa, at detta, det sko me absolutt ikkje blanda oss opp i …

Kvinnfolk altså … 🙈🙈😂😂👍👍

Eg satt å kikka litt øve gamle innlegg igår kveld, når eg fant ett fra ein episode eg minnast meget godt … Ein gang når Litlajentå og Mini’en fikk det for seg å gå på ein liten ekspedisjon, litt seint ein ittemiddag, uten at det forsåvidt va klarert med oss voksne … Litlajentå va vel nesten fem år og Mini’en nesten tre … 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De va allerede ett lite radarpar, allerede då … Eller sammen e dei to Dynamitt, som overskriften forsåvidt e … Jøje meg altså, kor blei årene av, liksom …

God morgen, Folkens … Og kos dåkke … 🙂 

Sammen e dei to Dynamitt …

Me sitte på kvar vår sida av middagsbordet itte ein sein middag, eg og Kånå, ei Kåna som hadde vært på vift med tre fjerdedeler av flokken våras den dagen. Mens eg hadde vært heima med den siste fjerdedelen. Jaja, forsåvidt så hadde Han i Midten tilbringt halve ittemiddagen hos ein kompis, og eg hadde styrt på med å pussa på ei seng, som Mini’en sko få.

Men nå hadde me altså fått i oss middagen og satt ved kjøkkenvinduet og lot den få siga ned … Klokkå va omtrent halv åtta på kvelden …

Plutselig oppdaga eg nåke i augekanten som går på veien utenfor, Kånå oppdaga det samma litt itte meg, men reagere strengt talt raskare. Merksnodig akkurat det, kor lite logisk det enn høyrtes ut. Men hu spratt opp fra stolen lenge før meg, mens hu i lett harnisk utbryte. 

– Ka i alle dager e det di har funne på nå da … ?

 

Eg har ikkje fått snudd meg for å kikka skikkelig, før Kånå allerede e på beinå og i full fart utover dørå. For der ute på veien, der rusla dei to minste småtrollene med ei litå babyvogn … Mini’en og Litlajentå … 

Eg rusla ut på trappå mens eg lure på kossen i all verden de har klart detta kunststykket, uten at me foreldre har fått det med oss. Når eg høyre Kånå som nesten har tatt igjen spør rømlingane.

– Kor har så dåkke to tenkt dåkke hen da ?

– Hysj mamma, me må få babyen te å sova vettu … Svara Litlajentå, så smått veslevoksent …

Kånå ska akkurat te å sei nåke meir, men blir kjapt avbrutt av Mini’en …

– Hyyysj mamma, babyen ska sova, vettu … Me gå tur … Seie guten, med ett strengt tonefall …

– Nei, tjera vena meg … Nå må dåkke komma inn, det e leggetid … Kommandere Kånå …

– Åhhh altså, det e så typiskt altså. Det går jo aldri ann å få gjort nåke fornuftigt, uten at du ska ødelegga mamma … Svare Litlajentå, mildt irritert.  Men hu tar te seg Kånå sin kommando, og snur vognå …

– Åhhh asså … typis altså mamma.  Legge ekkoet te, men snur han også …

 

Eg og hadde snudd for ellers så hadde eg vel ramla ned trappå av latterkrampe. Kånå, som itte gårsdagens maktkamp når Litlajentå sko flytta ut, syntes absolutt ikkje at detta va nåke morosamt, i det heila tatt. Hu trampa opp trappå, skyssa inn rømlingane og satte lekevognen med babyen inn te veggen på trappå …

Litlajentå raste fornærma opp på loftet, kor hu smelte igjen dørå si, for andre kveld på rad …

Mini’en stod igjen i gangen og kikka på meg, med hovudet litt på skakke, og to trillrunde valpeauger som lyste av uskyldighet … Eller va det fantaskap ..? Eg stod litt lengre inn i gangen og prøvde febrilsk å stogga latteren. Når eg såg blikket te Kånå når hu trødde inn dørå, då svelgte eg latterkrampå raskare enn svint … 

Her va det bare å ta med Mini’en inn på badet, for å gjera han klar for loppekasså … Det blikket levna liten tvil om ka Kånå meinte om saken … Enkelt og greit …

” Eg har itte mange års samliv med Kånå lært meg at man gjør som man blir befalt, når man får det blikket. Man kan sjølsagt velga å ignorera det …

Men då blir man enten ungkar, sendt lukst i Bodå ellår endå verre, blir gressenkemann i nåken dagar …

 

Å vær aleina på vingen med ein flokk spinnville barn ??? … Nei takk, du … Då velge eg heller ei defensiv linja og gjør som kapteinen befale … Det e viktigt å velga sine kampar, har eg høyrt …

Ikkje det at eg kan huska sist eg valgte ein kamp, sånn egentlig … Va det ifjor eingang ? … Neeei …

Jaja, det e i hvert fall viktig akkurat det … Det å velga sine kamper med omhug … 

Heilt klart … 

Morgenspurten her ein morgen, som resulterte i ei skadeskutt Kåna, ett par ømme ribbein og ett nedrevet stumtjener tre, den drog forsåvidt med seg litt meir arbeid enn eg hadde tenkt. Skjønt, eg hadde strengt talt observert for ei litå stund siden, at detta berømte stumtjener treet før eller seinare måtte reparerast. Då gipsankrene rett og slett hadde gitt opp, og meir eller mindre va på vei ut av veggen … 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Min famøse løpetur med ustyrlige morgenbein, den blei rett og slett spikeren i kistå for detta treet. Og etterlot tre saftige hull i gipsen … 

Dermed va det forsåvidt ingen vei tebake, gangen nede måtte få seg ein heftig oppgradering. Fargen sophisticated blue, som e te venstre på bilde ovanføre, den hadde me begge blitt rimelig lei av og … Så sånt sett blei det som ein slags katalysator å rekna, for tidspunktet gangen måtte tas, når eg først reiv ned stumtjeneren … Eg har jo ikkje vært heilt begeistra for denna mørke fargen heller, då det blei nåke dunkelt der nede i gangen. 

Men Kånå, som forsåvidt tok avgjørelsen med detta fargevalget, hu har visstnok elska denna fargen … Eg vett ikkje heilt om eg trur på hu, når hu seie det, men men … 

Det va ikkje anna å gjera itte ulykkå hadde vært ute, enn å sparkla hullene i veggen igjen, handla inn ny maling og få gjort nåke med saken. Nu sko forsåvidt heile gangen tas også, hadde Kånå bestemt … Siden heila huset våras meir eller mindre e kvitt på alle veggflater … Sånn typisk minimalistisk greia, og ekstremt lite fantasifullt. Så meinte Kånå at ein kontrast farge te dei kvite dørlistene ville bli fint … 

Me landa på ein slags gråfarge … Sheer Grey meina eg den hette … Ein farge som virkelig ga gangen litt nytt liv … 

Ingenting e så deilig som litt forandring i heimen, i hvert fall ikkje når me gikk fra ein dunkel mørk farge på den eine veggen, te ein lys fin grå farge … Men, når man liksom drar igang med ett prosjekt, så bygge det raskt på seg når man liksom først e i gang … Så derfor nevnte eg for Kånå om me ikkje sko ta dei mørke veggane oppe i stuå og, med det samma me holdt på … 

Kånå va ikkje heilt med på den ideen og meinte me burde tenka oss litt om, før me gjorde nåke med den saken … Det va eg skremmande uenig i, og tok saken i egne hender …

Så ein dag når Kånå va ute av huset satte eg i gang, veggen blei rengjort, sparkla og klargjort for ett nytt strøk maling. Fatter’n landa på fargen Sand i butikken, ein grålig farge med litt gult i seg, syntes eg … Så lenge den ikkje va beige, så tenkte eg nok at Kånå blei fornøyd. Litt får eg med meg når Kånå snakka, og beige farge det e definitivt ikkje ein farge itte hennas smak … 

Og ikkje meir enn litt over ein halv dag seinare, så va veggane med den mørke Sophisticated Blue, blitt te noen nydelige lyse vegger med fargen Sand … 

Ein fantastisk fin farge, syntes eg, og va skikkelig stolt øve meg sjøl … Kånå kom heim og kikka jo rimelig forskrekka på veggane, der hu bare stod å måpte når hu oppdaga ka eg hadde funnet på …

– Har du mala veggane Beige, Frode !!?? … Spurte hu, mens hu stod å kikka på verket mitt …

– Beige ?? … Nei, den e ikkje beige denna… Sand hette den … Svara eg, mens panikken så smått begynte å bre seg om i legemet …

Herreguud … Hadde eg gått på ein smell her …!?? 

Eg raste inn på nettet og søkte opp fargen Sand … Hadde ikkje hu i butikken sagt det va ein nydelig gråfarge, med ett snev av gult i seg da.. ?? … Blei grå + gul liksom te Beige … ? 

Ei nettsida dukka opp og eg tasta inn Sand, maling og vegg … Google satte igang som ein rakett, og plutselig stod eg med fasitten foran meg … ” Sand – En lys beige tone. Fargen er en nude tone og lager en fin varm glød i rommet.” Tjera vena meg … Ikkje bare hadde kjøpt ein farge som va Beige, men den va jaggu meg naken (nude) og … Eg kleiste igjen laptopen før Kånå fikk sett det, og stod på mitt …

– Ånei, står ingenting om den e beige … Grålig med ett snev av gult i seg, ein nude og varm farge som gir ein fin glød i rommet … Fortsatte eg, og løy så vakkert at eg nesten blei rørt øve min egen innlevelse … 

– Hmmm … Synast nå den ser litt beige ut eg … Svara Kånå nåke tvilande, mens hu står å betrakte veggen …

– Den va jo varm og fin da, eg må vel bare bli vant med den … Seie hu te slutt … 

– Jepp, det e du nok nødt te … Det blei jo mye lysare her inne da, sånn uansett ... Svara eg, bittelitt letta øve at bløffen for ein gangs skyld har gått rett heim hos Kånå … 

Somme ganger … Så må man bare gjør det som må te, for at saker og ting ska bli gjort … Når man har ei Kåna med beslutnings angst sånn med tanke på farger på veggen … 

Enkelt og greit … 

Goe søndags kvelden, Folkens … ;-D 

Når eg kikka gjennom bloggen min her ein dagen, og ikkje minst mine to siste bidrag her inne på innleggs fronten, så kan det jo nesten høyrast ut som Kånå aldri e nåke anna enn sint som ett uvær. Men, hu e jo ikkje det, ikkje i nærleiken eingang. Faktisk, så kan det jo henda at Fatter’n blir sint og, sjøl om han muligens ikkje alltids vil innrømma det. Eg sa her ein dagen når me satt å spiste middag, og diskuterte visse personers temperament, at eg gjerna hadde nåke lengre lunta enn Kånå.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

– Åhh … Seie du det …? Svarte Eldstemann lynkjapt … Og kikka på meg med ett blikk som oste av sarkasme …

– Du har gjerna glemt denna episoden med Tiril her for ei stund siden då, eller … ??? … La han indignert te …

Og ska eg væra heilt ærlige, så hadde eg vel muligens det … For, eg har nok ikkje nåke mindre temperament eg, enn ka gjerna Kånå har, men det har vel gjerna ikkje kommen så godt frem i alle dei årene denna bloggen har eksistert, sånn egentlig. Strengt talt, så e vel eg og Kånå meir like kvarandre enn me gjerna vil innrømma, begge to … Så derfor e det vel ikkje meir enn rett og rimelig, at eg tar Eldstemann på sparket, og fortelle om “episoden” med Litlajentå …

” Tjera vena meg … Eg vett nesten ikkje heilt kor eg ska begynna, uten at det gjerna høyrast ut som om eg forsøke å rettferdiggjør utbruddet mitt … Men, hendelsen må jo fortellast slik den var …

Eg va heima aleina med Flokken denna dagen, for Kånå hadde kjørt ut på ett ærend og to. Mini’en og Litlajentå satt i sofaen og kikka på ein film, mens Fatter’n forsøkte å få seg ein liten middagslur, borte i hjørna. Og sjølsagt når eg nettopp har duppa litt av, så begynne småtrollene å masa om ting. Først ville de ha is, som eg halveis inn i drømmeland godkjente med ett bekraftande grunt. Så trengte de ett ekstra teppe, for de sko laga hytta i sofaen.

Nåke eg definitivt minnast at ikkje blei godkjent, og ett avkreftande grunt kom fra Fatter’n …

Hytta i sofaen har me lagt ned veto om, itte litt for mange uhell av diverse slag … Som glass med saft som har blitt velta, fat med syltetøyskiver som fløy av stuebordet etc. etc. … Det blei rett og slett nok te slutt !

Så, når eg endelig hadde såvidt klora meg fast i drømmeland igjen, kauka Litlajentå ut at de vil ha Kakao, siden Kånå hadde kjøpt kakao kapsler te kaffimaskinen vår. Igjen, så grunta eg bekreftande at det kan de få, uten å tenka øve at det e det jo eg som må laga te de. Kaffimaskinen har jo ikkje de lov te å røra.

– Ja …!!?? Ska du laga kakao te oss, eller ? Komme det fra Litlajentå, nåken minutter seinare. Nett lika før hjernebarken nådde det sårt tiltrengte drømmelandet, igjen …

Med ett snøft kasta eg teppet av meg og marsjere mildt irritert bort te kjøkkenøyå, laga to kakao kopper som eg sette på kjøkkenbordet, og gir klar beskjed om at kakaoen ska nytast akkurat der, ved kjøkkenbordet … Før eg nåke mutt krype inn unna teppet igjen, i ett forsøk på få unna denna etterlengta middagsluren …

Eldstemann komme luskande ned fra loftet for å laga seg ei skiva, og sette seg på enden av kjøkkenbordet. Uten at eg har fått det med meg, så har Mini’en lurt med seg kakoen bort i stuå … Men, Litlajentå tar eg på fersken i det hu lista seg øve gulvet med koppen i håndå.

– Eh nei, den får du drikka med kjøkkenbordet, sa eg !! Gir eg strengt beskjed om …

– Jammen, Maxi får jo lov … Han har tatt sin kopp med seg bort … Svara Litlajentå, og nikka mot bror sin som sitte med to trillrunde dådyrauger, mens han kikka på meg med sitt mest uskyldiga blikk, som han har på repertoaret …

Kampen e forsåvidt tapt allerede, eg seie klart å tydelig ifra at detta synes eg ikkje nåke om, før eg kapitulere og legge meg ned igjen … Tre, fire nye minutt går, før Litlajentå e på beinå igjen. Eg har høyrt at hu har romstert med ett eller anna, men ikkje gidda å åpna augene for å sjekka ka det va …

Så smelle det … Jentå hadde henta teppet som lå på puffen, og idet hu runda stuebordet på tebake vegen, velta hu den fulle koppen med kakao lukst på gulvet mellom sofaen og stuebordet …

Akkurat der hadde Litlajentå laga ei hytta med Kånå sine dyrebare sofaputer som gulv … Litlajentå, som va vel vitande om at det ikkje bare va ein, men til og med to ulovligheter som hu nå hadde utført på rappen … Hu spratt te værs med ett hyl, før hu sprang i ring rundt seg sjøl … Mini’en skvatt så voldsomt av kvinet te Litlajentå, at han begynte å grina, mens eg klikka i vinkel … Herreguuuud …

Det såg ikkje ut … Kakao over alt … Eg klarte å redda Kånå sin laptop som lå under bordet, før det går opp for meg ka jentå har bedrevet med …

– Jammen, for svarte salte bananer da … Va det ikkje akkurat detta eg sa du ikkje hadde lov te da !!?? … Kauka eg ut, med mye meir utestemme enn innestemme …

Så treiv eg te meg den nyaste sofaputå te Kånå, som nå va gjennomtrukken av kakao … Fri og bevare meg vel … Detta kom jaggu meg te å bli månelyst, når Kånå oppdaga det …

– Forbaskade ungar altså, kan dåkke aldri lya for svingande … !? Fortsatte eg skingrande, før eg sylte putå lukst i gulvet for full kraft … Karl fra Mot i Brøstet må bli det nærmaste eg komme, om eg sko beskrevet meg sjøl, akkurat der og då …

To ting skjer nå i slowmotion … I det den søkkvåta kakaoputå treffe gulvet, står spruten te alle kanter … Kakao på veggen … Kakao på tv-reolen … Kakao på gulvet … Kakao øve heila meg … Gudbevare meg vel … Om det ikkje såg ut før, blei det definitivt ikkje bedre nå …

Så kikka eg bort på Eldstemann, som fortsatt sitte i enden av kjøkkenbordet …

Ltitlajentå har fordufta fra åstedet, Mini’en har tidd stille borte i sofaen mens Eldstemann seie ingenting …

Han bare kikka på meg med ett oppgitt blikk … Stillheten e effektiv … Eg høyre sjøl den hysteriske etterklangen av det eg nettopp har lira ut av meg, slå mellom veggane oppe i stuå …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Av og te, så e eg ikkje vel bevart, kan nåken vennligst senda meg dei rosa pillene ??? Tenke eg liksom for meg sjøl, når det går opp for meg ka eg nettopp har gjort …

Eldstemann luska seg opp trappene te rommet sitt, mens eg i stillhet vaske stuå, før eg skynde meg ned på rommet te Litlajentå for å sei unnskyld …

Det va jo ikkje med vilje hiksta jentå frem, og sjølsagt va det ikkje med vilje … Eg visste jo det … Ett par minutt ittepå hadde me fått sagt unnskyld i alle retninger, og saken va meir eller mindre ute av verden … Til og med sofaputene hadde eg slengt te vask, slik at Kånå gjerna ikkje oppdaga detta, i det heila tatt …

Men, det gjorde hu jo … Ka du trur … ?

Så ja … Eg kan vel ikkje anna enn innrømma det … Eg blir jo sint eg og … Det e ikkje bare Kånå som har monopol på akkurat det, her i heimen …

Sjøl om årsaken te både mitt, og kanskje Litlajentå sitt utbrudd, muligens va av redsel for Kånå sin vrede … !!??

Sånn egentlig … 😉

Dagen idag, den har vært ein fin opplevelse, hverken meir eller mindre. Endelig har eg fått liv i bloggen igjen, me har vært på Kafe sammen med småtrollene og Liverpool drog te med ein storseier. Men, når sant ska seiast, så va det ein bitteliten smule rusk i maskineriet i dag morgens, om eg ska væra heilt ærlige. Og det må man jo nesten vær. Sånn egentlig. 

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Det va eg som måtte stå opp med Mini’en idag, men det hadde eg allerede ein mistanke om, allerede igår kveld.

Så når guten kom luskande inn på rommet våras idag morgens, når klokkå va omtrent kvart over ni. Då stupte eg ut av loppekassen før Kånå fikk sjangs te å ta den sedvanlige albuen sin i bruk, for å senda Fatter’n ut av sengå slik at Kånå fikk skjønnhetssøvnen sin. Det hende eg e i forkant av saker og ting her i heimen, eg og. Eg seie ikkje at det skjer ofta, men somme ganger slår eg te …

” Som idag morgens, når eg visste at hu Mor i heimen absolutt fortjente nåken ekstra timer i loppekassen, men mest fordi idag sko bloggen jaggu meg oppdaterast … 

Det blei ein harmonisk og fredfylt morgen der Mini’en satt å kosa seg med barne-tv, mens eg plapra i vei på tastaturet. Ei nydelig duft fra kaffikoppen fylte rommet, stillheten blei kun brutt av lavmælt barne-tv lyd og tankane fikk fri flyt ut av hjernebarken. Det va faktisk lenge siden ein lørdagsmorgen har vært såpassa avslappet og idyllisk, at eg nærmast nøyt det te det fulle. Det e ein anna ting eg har lært meg i ein heim med fira spinville barn, og ei småsint, ilter men stort sett snill Kånå … 

Det å nyta dei få øyeblikkene av perfekt harmoni og idyll som plutselig kan oppstå, uten at man gjerna heilt vett koffår eller kossen de oppstod … 

Så har man eit anna faktum eg har fått god erfaring med, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Nemlig det at som ein kvar glede før eller seinare vil erstattes av sorg, vil ein kvar fordel i livet oppveies av ei ulempa. Som yin og yang eller lys og mørke … Og det slo vel på ein måte litt inn idag, sånn meir eller mindre mildt sagt. 

” For når man har hatt ein mjuk morgen som tok deg høflig inn i dagen, og ikkje heilt har fått justert kompasset sitt skikkelig, men sitte godt forankra i sin egen lille verden.

Då kan det raskt bli ett lite kultursjokk når Kånå komme styrtande opp trappene, itte endt skjønnhetssøvn, og flyr lavt øve stuegulvet som ein furie av sjeldent kaliber. Eg kan vel trygt sei at dei ekstra timane Kånå fikk idag morgens, heilt klart ikkje hadde hatt den virkningen de burde hatt.

– God morgen, har du sove godt ? Spør eg Kånå, på eit smått ironisk vis og med ein humoristisk undertone …

Men, eg oppfatte raskt på uttrykket i andletet hennas når hu snur seg, at det heilt klart va ein taktisk katastrofe manøver. Detta e på ein måte ett rituale som liksom går inn i ett større mønster, det at eg går lukst i fellå når Kånå har stått opp med feil fot. Og idag høyrtes Kånå ut som om hu va på randen av totalt hysteri, bare få minuttar itte hu hadde stått opp.

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … 

Mini’en sko på øvenatting te ein klassekompis ikveld, Han i Midten fikk plutselig ein invitasjon om å bli med på Tysværtunet å bada og eg fikk ein million oppdrag som sko gjerast på kun kort tid … Og når Kånå får diverse saker og ting føre seg, så e hu ikkje som ein mild og lun lysdimmer brytar, som sakte skrur “lyset” på … Ånei du … Kånå har kun to innstillinger, som skifte med lysets hastighet, og det e av eller på.

Og får man ei oppgave, blir det forventa at den blir iverksatt, asap … 

Det funke sjeldent godt om man tar i betrakting at det e eg som e hennas utvalgte følgesvenn gjennom livet, og har omtrent stikk motsatt innstilling te kossen man gripe tak i saker og ting som må gjerast … For all del, eg har mine sjeldne øyeblikk …

Men, det hadde eg ikkje idag … Ikkje i nærleiken eingang … 

Lika itte den taktiske katastrofe kommentaren min, så va det Litlajentå som fikk passet påskrevet. Då gikk eg lika så godt på ein kraftig smell te, når eg tok småtrollet si sida og tok Kånå føre meg … 

– Nå må du jaggu meg roa cellå ner ett par hakk, kjære Kånemor, for her har me hatt ein nydelig morgen før du kom opp her, å fyre opp alt og alle !.!.!  Sa eg, før både “Kånefilter”, logisk tankegang og normal sunn fornuft fikk slått inn … Eg angra nærmast på sekundet … 

Kånå snudde seg igjen mot meg, med ett uttrykk som heilt klart la lite øve te fantasien. Intensiteten i stemmen og den saktmodige måten Kånå svarte meg på, holdt nesten på å skremma vettet av meg … 

– Å jasså du, ska eg det eg liksom. Roa cellå mi ? … Pass deg du, eller så tar eg cellå mi med på ein husmorferie neste helg, punktum … Svara Kånå, såpassa iskaldt at eg frykta varmepumpå kom te å gå på ein smell, i løpet av formiddagen … 

Ja, bare gjør det du, holdt eg på å svara, med den helgå når hu og Litlajentå va på jentetur te sørfylket, godt i minne. Den helgå når Eldstemann meinte det måtte vær kvinnfolkå i heimen som stod for mesteparten av spetakkelet, siden helgå meir eller mindre hadde gått forbi i stillhet, her heima … 

” Men, nå hadde både den sunne fornuften, logiske tankegangen og “Kånefilteret” slått seg på, så eg holdt kjeft og kjørte heller på butikken for å ta ut penger te Han i Midten, slik som eg hadde fått beskjed om å gjør …

Når eg kom heim igjen, så stod Kånå å hengte opp nåken klær nede i gangen, og va blid som ei lerka … Det e ein anna god egenskap min kjære furie av ei småsint, ilter men stort sett snille Kåna har.

Det at hu flyr rimelig raskt opp, men dala som regel lika fort ned igjen …

Nett som når man blåse frøene på ein Løvetann opp i luftå, og de letta som ein kaskade av hvite prosjektiler, før de dale sakte og rolig mot jordå igjen … Dei 10 minuttene med fyr og flamme va glemt, og resten av dagen gikk som ein lek … 

Men, når eg tenke meg om, så har eg gjerna gått på ein ny smell nu ikveld, med å sammenligna Kånå med ein løvetann, igjen … Det va jo ikkje akkurat ein suksess sist eg gjorde det …

Les gjerna meir om det her ” Løvetannen “  

Jaja, det får nå stå sin prøve … Det va jo godt meint … Sånn egentlig … 😉