Det va ett fantastisk vårvær som manifisterte seg øve Haugalandet idag, men eg har ikkje satt foten ut av dørå, ennå. Eg har drukket kaffi, holdt styr på Flokken og bladd gjennom innlegg eg har skrevet tidligare, nesten heilt tebake te starten. Eg kan heilt ærlig ikkje skryta på meg å ha lest alt, då eg fant ut at det jaggu meg har blitt langt øve sjuhundre innlegg, på omtrent tolvhundre ord kvar, sånn ca i snitt … Det vil omtrent tilsvara seksten korte romaner det, om man rekna at ei bok har omtrent femti tusen ord. Eller 8 gjennomsnitts romaner, på hundre tusen ord …

Det e jo rett og slett heilt sinnsjukt. Så eg tok ein tur innom denna her statistikk funksjonen, bare for å se kor mange sidevisniger bloggen har hatt, opp gjennom årenes løp …

Og om antall innlegg og ord blåste meg sjøl av banen, så datt eg nærmast av sofaen, når eg såg tallet som lyste mot meg. For, på tre år så har bloggen blitt vist frem, og nå har eg bare tatt med tall fra den bloggen eg hadde/har på eget domene, 1 406 692 ganger. Nesten halvannen million sidevisninger … Gudhjølpe meg … Det e liksom når man trykke på litt andre valg, enn dagen idag eller gårsdagen, men heller på tre år tebake, at ein sånn statistikk gjør ett visst inntrykk …

” Det e sikkert småtterier for bloggerne øverst på listetoppen, men for meg, så synast eg det jaggu meg e heilt sprøtt, og meina heilt klart at ett lite klapp på mi egen skulder, det e heilt på sin plass … 

 

At tekster fra ein massebarnsfamilie liv, liksom sko engasjera såpassa mye, at slike tall dukka opp. Det hadde eg aldri trudd, når eg begynte med detta greiene. Det at ein Fatter’n går på smeller i heimen, gang itte gang, i ein heim med fira spinnville ungar og ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna … Det har engasjert ett mangfold av mennesker, te å trykka seg inn på siden, det e nærmast ufattelig. Som den gangen, når eg vakna ein søndags morgen i ett mildt depressivt humør, og gikk ut på badet for å tømma tanken … 

Og høyre Flokken kviskra ute i gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendene bak ryggen. Nett som ein eldre kar som e ute å går tur i fin været … 

Før han med eit kjapt trekk slenge ut håndå si, deisa dasslokket igjen og løpe ut av badet i ein forrykande fart. Fatter’n står igjen i sjakk matt, og rekke ikkje å reagera før katastrofen e ett faktum, herreguud vett du. Dei tre andre i Flokken hadde lurt fjotten te å gjør detta, og lå ute i stugo å lo seg skakk. Det samma gjorde Kånå, når hu blei oppdatert … Knekken i knærnå kom på rekordtid … Eller den gangen når eg måtte handla på Obs’en heilt aleina, fordi Kånå hadde vrikka foten og kunne ikkje gå … 

” Og for sikkerhets skyld, skreiv hu ei handlelista i pur fandenskap som sendte Fatter’n ut på ein ferd som gikk i sikk sakk, mellom reolane med matvarer, shampo og truseinnlegg, oppe på Obs … 

Tjera vena meg … Eg minnast ennå når eg møtte ei dama i påleggs disken, rett før eg kapitulerte og sa meg fornøyd, ei dama som eg sikkert hadde passert ørten ganger tidligare. Og som sendte meg ett blikk, ett sånt blikk som man gjerna ellers bare får i begravelser, eller lignande. Eg nekte fortsatt den dag i dag, å tru på Kånå, som meinte at handlelistå absolutt ikkje va skreven sånn, med vilje. Kånå hadde svart belte i handling på Obs’en, og visste akkurat ka hu gjorde … Utspekulert va hu, hverken meir eller mindre …

Også har man den episoden ein tirsdag, for mange år siden, kor Kånå va i ett usedvanlig godt humør, når eg kom heim fra jobb. Og suste til og med ned på butikken, for å handla litt digg te kvelds, på ein heilt vanlig tirsdag …

Fatter’n fikk litt blod på tann og trudde det virkelig ville bli “ild i torvå”, te kvelds, men så va det bare Grey’s Anatomy på tv, den kvelden. Yndlings tv-serien te Kånå … Typisk vett du … Ikkje minst, så har det vært endalause beretninger, fra helgemorgener, kor Fatter’n nærmast kronisk har gått på ein smell. Enten før eg forsåvidt har visst det sjøl, når gjerna Mini’en og Litlajentå har okkupert midten i sengå våras, eller ittepå. Når man trur man har kontroll på Flokken, og tenke at ein liten tur på rammå, det e nå trygt, siden Flokken sitte fint sammen, og ser på tv …

” Men, så enda man opp med fullstendig kaos oppe i stuå, akkurat i det sekundet, som jobben nere på badet har starta. Og man får full panikk for at Flokken ska vekka Kånå, å ende opp med å rømma badet, mens dasspapir henge itte seg, som ein hale …

Feriekaos, middagskaos, jobbkaos, ja det mesta som egentlig kan finnast av kaos, i ein familie, det trur eg gjerna har blitt dokumentert, i løpet av deia årene som bloggen har eksistert. Som den gangen Litlajentå bare va halvt anna år, og stod midt på det nya langhårete gulvteppet te Kånå, og laga nåken merkelige boblelydar fra bleiå. Man kunne formelig sjå at bleiå hennas blei større i takt med boblelydane, omtrent som når man blåse opp ein ballong. Eg spratt opp som ein ungkar når tannhjulå i hjernen endelig greip tak i kvarandre igjen, og eg oppfatta ka ulykka jentå hadde havna oppi …

Tjera vena meg … Stanken som begynte å fylla stuå va utholdelig og gutane flykta gispande opp på rommene sine, med hendå på nasen …

Mens eg jogga mot trappå, holdt eg Litlajentå unna armane hennas med strake armar vekk fra meg sjøl. Boblelydande hadde avtatt nåke og om man ikkje la nåke press på den bugnande bleiå, ville eg nok rekka å komma meg ner på badet … Puuh … Så e det som når man i action filmar senke hastigheten på filmen, og dei neste hendelsane skjer i slow motion. Kånå har enten høyrt at eg ropte ut når eg oppdaga nesten-katastrofen, eller høyrt gutane som sprang opp trappå mens de uffa seg. Så hu kom jo sjølsagt ilande te i ein fart …

” Eg ska ikkje sei sikkert om hu kom nerante første etasje, eller oppante loftet, uansett spille det ingen rolle for utfallet. Man kunne nesten høyra at teipen på bleiå holde på å gi itte nå, der den begynte å laga sånne knitrelydar …

Kånå strekke ut hendene sine og grabba Litlajentå te seg, mens eg i forbauselsen utbryte «Neeeeeeeeeiiiiiiiiii» … Fortsatt i sakte film. Fri og bevare meg vel … Tre ting skjer nå i eksplosiv fart, men alikavel i slow motion … Eg ser det fortsatt for meg som om det va igår. Kånå trekke Litlajentå te seg og slenge jentå inn i ett fast hoftafeste. Bleiå eksplodere i ett inferno midt i trappå. Og itte nåken sekundar, når det går opp for Kånå ka som nettopp har skjeddd … Eksploderte vel hu og …

Hu ser opp på meg med ett vantro andletet, mens eg har sunket sammen på knærnå og kikka ner på ett reinaste vanvidd av ett grusomt kaos … Kånå hiksta liksom te ett par ganger, før hu får pusten igjen, og kauka ut …

– Fordømrande sosemikkel … Koffår i helsikke seie du ikkje i fra da, Frode !!!??? …

Eg kikka lika vantro tebake på Kånå … EG sei ifra ?? … Hadde ikkje Kånå nettopp nappa jentå i fra meg, før eg hadde sjangs te å advara hu om den prekære situasjonen. Kånå har allerede fortsatt i full fart ned på badet, med ei brun fartsstripa i hælane … Eg stod igjen der oppe og kikka ner på den «tidligare» kvita flotta trappå våras, mens eg tenkte eg sko ropa ner te Kånå … At hadde eg fått sjangs te å sei ifra så sko eg gledeligt gjort det, men når hu ikkje gir folk sjangsen te å advara … Så hadde hu bare seg sjøl å takka …

” Eg gjorde jo sjølsagt ikkje det … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og eg hadde ikkje tenkt å ta idiot tittelen fra Kånå, med det førsta … Filmen va slutt, og ting gjekk tebake te normal fart …

Trappå såg ikkje ut, det gjorde forsåvidt ikkje veggane heller, itte at Kånå hadde detonert klasebombå, som Litlajentå hadde hatt i bleiå … Så eg svelgte alle kommentarene som lå på tungå, og gikk heller ner på vaskerommet. Fant fram vaskebøttå, klor og ein haug med filler. Før eg sette igang med å vaska galskapen vekk, så det ikkje sko setta seg i veggane … Kånå kom og hjalp te, itte hu hadde lagt Litlajentå, og itte ett par timar, trur eg trappå va lika kvit som første dagen, når me flytta inn …

Seinare på kvelden, når me satt i sofaen og meir eller mindre hadde fått «samla oss» litt igjen. Så delte me ett blikk, tenkte det samma og brøyt ut i ei total latterkrampa …

Gudhjølpe meg vett du, eg måtte jo fuga mellom trappå og veggen på ny, for dritten ville ikkje gå av akryl’en, når me vaska …

Jøje meg … Akkurat den episoden, det e vel ein av mine favoritt historier, der Kånå for ein gangs skyld, gikk på ein kraftig smell … Men, det e vel gjerna derfor denna bloggen har slått te, i den grad den gjerna har gjort … Nettopp fordi den vise ein hverdag, akkurat slik den gjerna e rundtomkringfallera, i dei fleste norske hjem … 

Den gir ein usminka versjon av livet som foreldre og Fatter’n, i ein massebarnsfamilie med fira barn i heimen. Ei slags motvekt te alle perfekte statusoppdateringer på sosiale medier, rosabloggere og lignende, med sine elleville, vondt-i-magen gøyale og til tider tankevekkende historier … 

” Ein helsprø og forfriskende, hverdagslig heseblesende og muligens ekta blogg … Ein blogg som folk kjenne seg igjen i, og kan både le av og med … 

 

Ein blogg kor eg gjerna har klart å skapa ein arena, som gjerna får andre foreldre, te å gi litt slipp på jaget itte å fremstå som at alt, alltid e på gehør. For det e det jo ikkje hos nåken, vil eg tru, me har nok alle våre spøkelser i skapet, i heimen … Også dei, som gjerna aldri gir uttrykk for det, og som andre kanskje higra itte, for å nå opp te … 

Men, som muligens e ein illusjon av ein perfekt hverdag … Et luftslott som det før eller seinare vil gå hull på .. 

Ein blogg som gjerna gjør ein liten forskjell, for alle fortvilte foreldre, rundtomkring i landet. Som gjerna lese om vår hverdag, og pusta letta ut, øve at andre også har det sånn som dei har det … 

At den hverdagen dei leve i e mot normalt, og dei perfekte illusjons hjemmene, e dei som kanskje helle mot unormalt … På ein måte. Om dåkke meina ka eg forstår, liksom … 

” Ein blogg eg kanskje synast hadde fortjent endå meir plass i rampelyset, men som eg e enormt fornøyd med at har nådd så langt den har nådd … 

Så lik og del, anbefal og snakk varmt om, hvis dåkke synast det samma som meg, Folkens …

Og ha ein aldeles nydelig søndags kveld …

Kånå hadde bestemt at me sko gå ein tur i byen idag, siden me ein gang for lenge siden, havna i aviså når de gjorde ein sak om folk brukte sentrum i stor nok grad … Og Kånå la ut om at me Haugesunderar va alt for lite flinke, te å bruka den fine byen og gågatå som me har, og at man burde bruka det i større grad, enn me gjerna gjør … Eg kunne heilt ærlig ikkje vært meir enig i Kånå om den saken, men at me akkurat måtte gjør det idag, når Mini’en va overtrøtt, sur som ei sitron og mest sannsynlig ville vær som ett tropisk uvær å ha med å gjera … Det va eg meir usikker på om va ein super plan, så sjølsagt nikka eg muntert bedrøvelig te Kånå, og sa at det sikker ville vær kjekt … 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det e greit å liksom gi saken ett forsøk, og ihvertfall ha ein så positiv tilnærming te Kånå sin plan som mulig, enn å ta sorgene på forskudd … 

Siden det skulle vær ei tilstelning i Steinparken, kor ungane fikk pynta ett påske-egg, før de putta litt snop oppi te de, når de va ferdige … Så ville nå Flokken vær sysselsatt ei litå stund, før me gikk å kikka litt i byen og kanskje tok ein tur på kafe … Dei to eldste ville ikkje vær med når Kånå lufta tanken sin for dei, og ga sin tillatelse te at de kunne væra heima … Salte svarte bananer, altså … Det finnes jaggu meg ikkje rettferdighet her i verden, tenkte eg for meg sjøl, mens både Eldstemann og Han i Midten, sendte meg kvar sitt flir før de spant opp trappå … Tjera vena meg … Va ikkje det ett Jack Nicholson flir ? … Forbaskade gutar, altså … 

” Kånå losa oss andre heldige sjeler i familien, stødig ut i bilen, før eg starta gliset og satte kursen mot sentrum … Det va nesten som man kunne høyra Kånå mala som ei fornøyd kjetta, som lå og kosa seg foran vedovnen … 

Der hu satt ved siden av meg å gleda seg te litt kvalitetstid, sammen med dei to yngste og Fatter’n, mens hu myste mot solå som ein sjølsikker Barracuda, der hu satt … Eg, eg satt bak rattet med ein sjølkontroll, som meir eller mindre va på vei mot full oppløsning, der eg tenkte på Mini’en, som meir eller mindre va som ei laus kanon å regna, idag … Men, når me begynte byturen og rusla mot Steinparken, så herska det forsåvidt ein frydefull og harmonisk idyll øve oss, der Litlajentå og Mini’en småhoppa muntert foran oss … Kånå holdt meg i håndå og me gikk som ett nyforelska par, bortover i solskinnet, og eg klarte å fortrenga mine profetier, der eg gikk … 

Eg vett ikkje, men kanskje den skinnande solå fra ein skyfri himmel, hadde ein slags beroligande effekt på meg, så eg slappa faktisk litt av … 

Nåken tabletter med solskinn kan heilt klart gjør underverker, for ein så smått vinter depressiv Fatter’n, og det lurte seg til og med frem nåken fårete smil, når eg kikka på Kånå … Ei Kånå som trippa så lett på tå bortover gågatå, og flirte lika fårete tebake … Gudhjølpe meg … Detta virka jo meir lovande enn eg nåken gang kunne ha tenkt meg på forhånd, der eg stort sett gjerna har ein nåke negativ holdning te slike ting … Forsåvidt av erfaring, fra mangfoldige andre mislykka turar sammen, når me som familie befinne oss ute blant folk … Men, nåken ganger så kan sjøl dei mest paranoide, forsåvidt enda opp med å få rett … 

” For itte ein koselig byvandring i gågatå, med litt butikk kikking innimellom, så endte me opp på Kafe’en på Markedet … Og idyllen begynte å slå sprekker … 

Småtrollå fikk kvar sin liten ting, inne på den kombinerte bok/lekebutikken, før me satte oss ned … Kånå handla is te kidsa, ein pommefrites og to kopper kaffi te oss voksne … Og når maten va fortært henta hu påfyll te kaffikoppen min, og tok med seg Litlajentå inn på ein sånn nips butikk, med all slags ting kvinnfolk elska … Eg trudde faktisk at Mini’en hadde blitt med de, men det fant eg rimelig raskt ut, at han ikkje hadde gjort … Han hadde vært på lekerommet, og hadde nå begynt reisen med å tippa øve te “the dark side”, der mørkets krefter regjere … Først ville han ha penger te karusellen, men det hadde me jo blitt enige om at han ikkje sko, om han fikk den saken på lekebutikken …

Så eg sa jo sjølsagt nei og angra nærmast i samme sekund, der fjotten sprakk ut i gråt, og Fatter’n va verdens verste pappa … Nåke eg egentlig tar med stor fatning ellers, men som blir nåke småflaut, inne på ein fullsatt kafe … 

Men, eg stod på mitt … Gir man itte i sånne øyeblikk som foreldre, vil man aldri komma ovanpå igjen, og man blir slave øve sine egne dårlige beslutninger … E det nåke barn kan lukta lika godt som ein fullbods sporhund, så e det når foreldre e på randen av nervesammenbrudd, og vil gi itte for alle krav som komme … Då kan eg heller tåla nåken smått fiendtlige og bebreidande blikk, fra gjengen med pensjonistdamer borte i hjørna, som heilt klart kun såg Mini’en sine krokodilletårer og detta trista valpeblikket … Istedet for ulven i fåreklær … Herreguuud … Mini’en sin radar for ettergivande foreldre, den slo ikkje ut, så guten skifta taktikk … 

” Man kunne nærmast sjå at ett skred av tankar, rulla øve netthinnå te Mini’en, der han kikka mismodig på meg … Og klarte å fanga opp, at eg flakka blikket mitt, mot pensjonistdamene … 

Han snudde seg kjapt for å sjå ka eg hadde sett på, før han snudde seg tebake mot meg, med ett djevelsk flir om kjeften … Det varte bare i ett brøkdel av ett sekund, men både eg og Mini’en, va fullt klar øve at eg hadde fått det med meg … To tideler seinare, så va det trista valpablikket tebake og med eit tilgjort bedrøvelig tonefall, seie guten høgt … – Det e ikkje glad i meg du pappa … Du vil eg ska væja lei meg, faktisk … Før han vrei seg øve te sidå, så pensjonist damene fikk orkesterplass te ein teateropptreden av sjeldent dyktig kaliber, der han lot underlippå overlappa overleppå og ga absolutt alt, for å sjå trist ut … 

Det va som om man helte bensin på bålet, og pensjonistdamene kikka på meg med forsterka forakt, men eg kontra lynkjapt og sa lika høgt som Mini’en …

– Nå syns eg du e urettferdig, gutten min … Dåkke fikk begge ein ting på lekebutikken, og lovte å ikkje masa meir … Eg ska ikkje sei at eg tok innersvingen på Mini’en, men damene svingte oppmerksomheten øve te sitt eget bord igjen, og eg pusta letta ut … Mini’en fortsatte med sitt heilhjerta forsøk på å få Fatter’n i ett såpassa dårlig lys, at eg gjerna ga itte, og grein sine bitre tårer øve at den lekå han hadde fått, ikkje va den han ville ha … Men, eg vil tru at hans fantasifulle oppdrag, det hadde blitt avslørt, sjøl om fjotten såg ut som ein liten gullgutt … Ein supertrist gullgutt på speed … Det va på tide med ignoreringstaktikken, tenkte eg for meg sjøl, for då går det som oftast kjapt øve … 

” Ein taktikk som sjelden blir forstått av andre, enn dei som har hatt eller har barn, mens barnløse par eller enslige ikkje kan forstå kossen foreldre, ikkje kan ta seg av sine viltre, sinte eller sure barn … 

Og man kan nesten lesa i blikket deiras, at gudhjølpe meg, slike foreldre som han der, det ska ihvertfall aldri eg bli … Mine barn, dei ska eg jaggu meg ha kontroll over, når eg e ute blant folk … Eg vett ikkje, men eg kunne gjerna sagt ting som det va, så de blei klar øve ka som komme te å skje, sjøl med dei … Men, eg gidde ikkje … Slike folk, som sikkert sitte på jobb, i selskap eller lignande, og legge ut om han toskjne pappa’en, som ikkje tok affære med ungane sine … Dei kan bare få det rett i fleisen, uten så mye som ett fnugg av forberedelse, at det forskjell på å vær toskjen og idiot … Og i detta tilfellet, så va det ikkje eg som va idioten … Heilt klart … 

Forsåvidt, så slo taktikken min te og itte nåken minuttar med nåken siste forsøk på krumspring, så roa Mini’en seg, men krøyp under bordet for å gjemma seg … Mens eg satt rimelig godt forøyd med meg sjøl, å kikka litt på nettavisene på mobilen … 

Det finnes et slags ordtak, som seie at ei lukt, ett bilde eller ein sang, kan senda noen og einkvar inn i ett sterkt minne … For plutselig, så kjente eg ein snek som eg nærmast ikkje har kjent, siden den gangen eg nesten drepte Kånå, med ein liten saftig fjert seint ein syttende mai, for nåken år siden … Tjera vena meg … Sneken kom fra under bordet, så eg holdt pusten og kikke forsiktig ner … Og der satt det ein liten pjokk, med ett djervt og utfordrande blikk, fullt klar øve ka han hadde gjort, mens ett flir begynte å forma seg om kjeften … Eg gidde ikkje å forsøka å beskriva det, dåkke vett ka eg meina … Fy flate meg, altså … Om folk snudde seg å kikka eller ikkje, det vett eg ikkje … 

” Eg satt der å kikka resolutt ner i mobilen, te både sneken hadde gitt seg og Kånå fornøyd kom ruslande tebake med Litlajentå … Eg reiste meg kjapt og fikk gjengen med meg … 

Nok ein forholdsvis “trivelig” tur på byen va over, der eg duknakka rusla mot bilen, itte at eg på eit skremmande og utspekulert vis, blei utmanøvrert av ein Mini i storform … Igjen … 

Typisk altså … Eller faktisk … 

Alt låg te rette for ein nydelig dag på jobb når eg rusla bort te bilen, i dag morgens, og satte meg inni, starta opp gliset før eg skrudde på frontrutevarmen.. Det stod minus 2 grader i displayet og ett tynt islag hadde lagt seg på rutå, men solå hadde såvidt begynt å lysa opp bak fjellene, og det fantes ikkje ei sky på himmelen.. Om det va litt kaldt nå på morgenkvisten, så visste eg jo at solå ville varma, seinare på dagen.. Så eg bekymra meg ikkje så mye, øve at eg har gått øve te sumar antrekket, og droppa ulltrøyå og stilongsen.. Sjøl om man gjerna savna de litt om morgenen, gjekk eg på ein smell den første dagen med vårvær, og svetta som ein isbjørn i syden, seinare på dagen …

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Eg suste opp på terminalen når rutå va defrosta, parkerte mellom ett par containere og gjekk inn på godshuset.. Og fikk nærmast sjokk øve godsmengden på sonen våras …

Det va godt med gods igår, men idag toppa det seg virkelig, nåke som på ein måte e heilt typisk, på ein fredag.. Då e det liksom fifty-fifty sjanse, mellom ein heilt grei dag og ett regelrett rotterace av sjeldent kaliber.. Idag va det uten tvil ein sånn dag, kor man meir eller mindre kava rundt med kun hovudet øve vannet, før man gjerna drar seg nåkenlunde i land, litt ut på ittemiddagen.. Åttatjue paller bare te ein kunde, det viste liksom litt igjen, på ei allerede godt full sona.. Når eg stod i sluså mi idag morgens, å lurte litt på kossen i all verden me sko klara å løysa denna dagen, mens ein kjapp kopp kaffi glei ner …

” Løysningen va forsåvidt å bare slutta med å stå der å lura, for varene går jo ikkje inn i bilen av seg sjøl, og heller kasta seg ut i det, og få nåke gjort.. Enkelt og greit …

Når eg kom opp på terminalen igjen itte første turen, så va det Kånå som stod å klødde seg i topplokket, og ikkje viste heilt kossen hu sko føta seg.. Det kom seg litt når eg fikk trødd på resten av dei åttatjue pallane, og Kånå fikk litt meir plass te å omryma seg, slik at hu fikk sortert resten av smågodset.. Mens eg va ute i felten å tømte lastebilen igjen.. Og før me visste ordet av det, både eg og Kånå, så hadde hu fått lasta opp sin bil og eg va klar for min tredje tur.. Puuh, klokkå hadde såvidt tippa ti tallet, og eg hadde nærmast ikkje vært nede på moder jord, der eg fløy lavt øve bakken og jobba som ein gal … 

Då va det ein god følelse å kjenna litt på når klokkå tippa halv ett, og eg rulla ut fra Aksdal og satte kursen mot Hervik, at eg mest sannsynlig hadde kommen meg sånn nåkenlunde ovanpå igjen …

Det hadde faktisk gått så hardt føre seg denna morgenen, at eg hverken hadde skrudd på radioen eller kobla Spotify’en te, og heller kjørt rundt i stillhet.. Skjønt, det hadde forsåvidt ikkje vært så stille oppe i topplokket, der tankane om kossen me sko løysa dagen, hadde rulla for full musikk.. Jøje meg.. E ikkje det litt merkelig på ein måte, at man faktisk kan bli sleten, bare av å høyra på seg sjøl tenka ? .. Så, eg tok meg tid te å kobla mobilen te anlegget, før eg kjørte fra Aksdal og fyrte igang playlistå te bloggen på Spotify.. Ingenting e så herlig på ein nydelig solskinnsdag på jobb, som å la litt god musikk fulla kupe’en, mens man synge litt med … 

” Det tok heilt av når Free Fallin med Tom Petty, trilla ut av høytalerne, og eg satt å dunka takten på rattet mens eg skreik sånn med på refrenget, at ein flokk skjærer letta i panikk fra ett grantre, lika før Falkeid idrettsplass …

Eg kjente at det rumla litt i magasekken når eg svingte te høyre, og inn på Hervikvegen, så eg fiska frem matboksen for å få meg ein matbit.. Og blei jaggu meg i øvekant overraska når eg åpna den, for der eg pleie å finna dei sedvanlige brunostskivene, der låg det to nydelige rundstykker med skinka, dandert med ett par paprika remser på toppen.. Tjera vena meg.. Kånå hadde virkelig overgått seg sjøl idag, tenkte eg takknemlig for meg sjøl, mens eg lurte på om det kunne ha sammenheng med at gjekk amok på kjøkkenet igår.. Og rydda av bordet itte middagen, tok oppvaskmaskinen to ganger, før eg vaska øve bordet og kjøkkenbenken …

Men, gudhjølpe meg, og Herrenes trofaste Hærskare.. Lika før eg kom te der nye vegen treffe gamle vegen, klarte eg på ett merksnodig vis, å svelga litt på vrangå, sånn at maten havna i feil hull, på vei ned i magasekken …

Eg vett ikkje, men eg trur ikkje det va mange sekundane, før Kånå gjerna kunnet ha spretta champagnen, og titulert seg som enkefrua.. Der eg satt i absolutt full panikk, bilen rulla fremover i seksti kilometer i timen, og eg fikk hverken luft inn eller ut av lungene, ikkje så mye som ein kjøttmeis nys eingang, fikk passera i luftveiene.. Ei hosteria som fikk hjernen te å rista te minst ni på Richters skala, satte instinktivt inn, høyrefoten røyk lukst på bremså mens den venstre leita itte ein clutch som ikkje va der, eg har jo automatgir.. Lastebilen glei forsiktig inn te sidå før den stoppa heilt, mens eg fortsatt hosta som ein innbarka sjømann, som har røykt karva blad i ein mannsalder …

” Men, akkurat når eg sitte å tenke på at nå må stakkars Kånå oppdra fira ungar aleina, og at Hervik Rør ikke ville få varene sine idag, så kjente eg ett eller anna løsna nere i halsen.. Før eg endelig får ta ett makalaust og herlig magadrag med luft … 

Herreguuud.. Det va som om ett lettelsens hjertesukk fylte lastebilhyttå, når det gikk opp for meg at lungene fikk luft igjen, og at eg heilt klart ikkje ville svikta Hervik Rør, og komma meg inn med varene, alikavel.. Gudbevaremegvel, det sko nå jaggu meg tatt seg ut, at eg ikkje hadde fått fullført rutå mi.. Kan dåkke tenka dåkke.. ?

Når eg fikk tenkt meg litt om og kommen nåkenlunde te hektene igjen, så va eg jo sjølsagt glad på Kånå sine vegne og.. Som slapp å sitta aleina igjen, med ein flokk spinnville barn.. 

Resten av nistå røyk lukst ut vinduet, matlysten hadde rett og slett fordufta og eg priste meg sjøl lykkelige øve at eg hadde lurt sjølvaste mann med ljåen, i siste øyeblikk.. Jøje meg, altså.. Det e jaggu meg ikkje merkelig at eg aldri vinne i Lotto, når all flaksen min blir brukt opp på slike ting som detta her.. 

Dagens lærdom, den må vær at at livet e jaggu meg ein rimelig skjør ting, og tygge man ikkje maten skikkelig, kan det fort gå lukst te helsikke..

Strengt talt, så e det gjerna heller ikkje så smart å kauka itte Bradley Cooper i duett med Lady Gaga på Shallow, mens man spise rundstykke og kjøre lastebil, bare sånn te ettertanke for andre yrkessjåfører.. 

God helg, Folkens..  Og så slenge eg med ein liten sang te Kånå, som eg vett hu lika så godt.. Love u beibi.. 

Han i Midten hadde vært på fotball trening her ein gang, for ein del år siden, han ville ha pause fra trampett den gangen.. Så me tenkte fotball kunne vær nåke, som kunne tømma batteriene litt før leggetid.. Det e ikkje bare Mini’en som har ett uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.. I flokken våras e det og han som e den som kan filosofera, og spør om alt slags mulige ting, som den dagen når me sko kjøra heim fra fotball trening.. Kor me endte opp med ein høyst interessant samtale, om litt sånn forskjellig.. På ein måte..

– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste…!  Komme det plutseligt, fra passasjersete

– Javel, seie du det.. Svara eg litt øverraska

– Ja, for ellårs kan eg ikkje få ungar , og så må eg jo ha penger..

– Det e jo sant det, men.. .. ..

– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb.. Seie guten, ganske så bestemt..

– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt.. Seie eg, og tenke at det gjerna e best å sei det som det e..

– Ka meina du..? Spør Han i Midten, rimelig kjapt..

– Først, må man få seg ein jobb, for då tjene man penger.. Akkurat som du må gjør ting heima, for og få litt ukepengår..

– Må eg det.. ? seie han, me ett spørrande fjes..

– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin..

– Herreeeeguuuud, må eg gå med bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ?..  Eg har jo ikkje tid te kjereste eg då..?

Akkurat her, så må eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde og ikkje le..

– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks.. Seie eg, itte å ha samla meg litt..

– Tannlege…. ?? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg jo ihvertfall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg..

– Øhh…  Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede øve ka eg sko sei videre..

– Åsså doktor da, dei og jobba jo heila tiå, det va jo såvidt de hadde tid te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset.. Det sa mamma, når me va der..

– Men….

– Og advokat, ka e det for nåke da ?..

– Advokat ja.. Ehh.. Det e sånne som.. øhhh..  Eg ga egentlig opp og stod egentlig litt fast.. Før eg kom på ein god ide..

– Men du kan jo bli lærar da  ? .. 

” Lærar ? Trur du eg vil bli ein sånn, som sende elevane te rektor ellår..? .. Ka du trur.. 

– Har du vært hos rektor idag  ?? “

– Ehhh….. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag ellår ? 

Jauda… De e herlige dei her ungane…  ;-D

Åh,, du hildrande du.. Eg vakna idag morgens, med ett forferdelig håve, og lurte på kor eg igår kveld hadde vore.. Som Vinskvetten synge.. Før det slo meg, at eg hadde jo vært på byen ein tur, sammen med nåken kompiser.. Ein nåke i øvekant fuktige kveld, kor me virkelig storkosa oss, og jaggu meg hadde det gøy.. Trur eg, eller joda, kan skjønna det va kjekt.. Og akkurat idag, når eg vakna med ti tusen tømmermenn i bakhovudet, så angra eg gjerna litt på kor kjekt me hadde det, ute på byen igår.. Men, det va ikkje meir enn ka eit par hovudtabletter, eit glass vann og ei småhumrande Kåna, klarte å ta knekken på.. Denna tømmermenn symfonien, oppe i pappskallen..

For me hadde det jaggu meg storveis igår, faktisk så hadde me det nåke så inni granskauen gøy, at eg nærmast ikkje har ord.. For, når me satt med bordet me hadde kapra oss, inne på Mack’en..

Så dumpa det plutselig ner ein kar på andra sidå, ein pent kledd kar som nikka høflig øve bordet, før han slo seg ned borte i hjørna.. Eg tenkte ikkje så mye øve det, der eg satt i godt passiar med dei eg va med, men plutselig så dunka han Morten meg i sidefleskå.. – Ser du kim det e, eller..!? .. Spurte han, mistenkelig oppglødd.. Eg kikka øve bordet på denna karen igjen, men eg hadde fortsatt ikkje fanaring, om kim denna staselige karen kunne væra.. Altså, eg drog jo liksom litt kjensel på fyren, det va jo nåke øve han, som på ein måte hadde satt fart i hjernebarken.. Men, herreguud.. Me satt jo liksom på Mack’en.. Slike folk som hjernebarken muligens trudde det va, dei går jo ikkje der.. Gudhjølpe meg, heller..

” Sånne folk går jo sjølsagt på dei hippeste stedene i byen, og ikkje det einaste stedet som fortsatt ser identisk ut, som når eg begynte å gå ut, i mi ungdomstid.. Et av dei “brunaste” utestedene i byen, på ein positiv måte, sånn forsåvidt..

Mack’en, kor bare klientell og bartendere sikkert har blitt skifta ut, mens interiør, stil og atmosfære fortsatt e nett som det va, for tjue år siden.. Så eg svara jo Morten som sant va, at nei eg viste absolutt ikkje kim den fyren va, sjøl om hjernebarken hadde ein liten suspekt mistanke.. Morten ga seg ikkje å kikka nåke perplekst på meg, før han sa kim han trudde det va, som forsåvidt va det samma navnet som surra langt bak i hjernebarken min.. Men, som ikkje fikk lov te å slippa heilt frem, fordi fornuften lå i veien, og satte ein stoppar for den absurde tanken.. Kan skjønna det ikkje e han..

Så, for å stoppa Morten fra å gå på ein smell, slengte eg håndå øve bordet for å hilsa på fyren.. – Hei, Frode her.. Sa eg, lett og ledig..  – Hei du, Frank her.. Svara fyren, på klingande siddis dialekt..

Eg snudde meg triumferande mot Morten, og sa, – Der ser du.. Han hette Frank han.. Mens, fornuften begynte å tapa kampen, mot navnet som krøyp hurtig fremover, fra langt inne i hjernebarken.. Morten bare rista på hovudet øve meg og vendte oppmerksomheten ein anna plass, mens eg fortsatt sleit med litt motstridande tankevirksomhet.. Eg myste litt øve på denna mistenkelig kjente karen, som sjølsagt ikkje ville gått her, men heller der piffen i Haugesund går, om det virkelig hadde vært han.. Så istedet for å liksom avsløra fyrens identitet, spilte eg heller med, på at detta va Frank.. Ein slags dobbeltgjengar te han eg egentlig trudde det va, og som Morten va sikker på at han va..

” Og når undertegna e ute på byen, så har eg gjerna ein tendens te å la kjeften ta litt av, uten at alt gjerna e innom dei diverse filtrene, som de absolutt burde vært..

Egentlig, så e eg litt glad nå i dag, for at me hadde det såpassa kjekt som me hadde det, fordi eg har heldigvis glemt ut det mesta, som kjeften lirte ut av seg.. Eg trur gjerna ikkje alt ville kvalifisert te Mensa medlemskap, der filtrene nærmast stod ubrukt igjen inne i hjernens uransaklige kroker.. Det e nok gjerna lika godt, vil eg tru, det at eg gjerna ikkje huska alt.. For det ville gjerna vært litt flaut idag, å huska på all toskaskapen, som sikkert tøyt ut av kjeften på meg.. Det va då hu damå som satt ved siå av meg, mens eg meinte eg hadde sett fyren på Kjendis Farmen, bekrefta det Morten va sikker på og som hjernebarken min, hadde hatt ein mistanke te..

Joda, det va sjølvaste Rune Bjerga som satt på andra sidå av bordet, og smellen som eg trudde eg redda Morten fra, den hadde eg fått rett i fleisen sjøl.. Herreguuud, vett du..

Eg må jo sei, at det på ein måte va litt flaut, når det liksom gikk opp for meg, at det faktisk va Rune Bjerga som satt der.. Ein som har klart det kunststykke som eg ikkje har turt å ta videre, nemlig det å ha suksess som ein slags Stand Up Komiker.. Eg har jo forsåvidt debutert te stor bravur, når eg holdt ett show på bLEST Litteratur Festival, for nåken år siden.. Og fulgte opp med ein liten opptreden, på Kolnes Sanitetsforenings årsmøte.. Men, så blei det full stopp, itte eg sko vær underholdningen for ein gjeng lærere, som hadde sommaravslutning, inne på eit naust.. Og gikk på ein liten smell, av forskjellige årsaker..

” Litt fordi eg ikkje hadde hatt tid te å øva så mye, men mest fordi det e stor forskjell på å skriva for at det ska lesast, og det å skriva for nåke som ska fremførast, som f.eks ett stand up show..

Så, når sjokket på ein måte hadde lagt seg, og hjernebarken hadde fått samla seg litt, benytta eg sjansen te å slå av ein liten prat.. Og satte meg ved siden av sjølveste Rune Bjerga.. Eg vett ikkje, men det e jo sjølsagt heilt typisk, at når eg gjerna treffe på ein eg virkelig ser opp te.. Så skjer det når eg nærmast e snøblind, på grunn av ett litt heftig inntak av det lokale ildvannet.. Ikkje huska eg heilt ka me snakka om, og trur dåkke ikkje eg va så ivrig i snakketøyet, at eg klarte å slenga avgårde litt spytt på håndå te Rune, der kjeften spant avgårde i ein ellevill fart.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Flaut..!?? .. Neida..

Sjøl om Mr Bjerga avfeide det og lot det gå under heftig engasjement, så e det liksom det eg sitte igjen med, og huske best fra vårt møte..

At eg i iveren itte å gjerna få nåken tips, så blir eg så ivrig at eg spytta på håndå, te sjølvaste Rune Bjerga.. Heilt typisk meg, vett dåkke.. Men, hjølpe meg.. Han virka ihvertfall som ein sympatisk og kjekk kar, som høflig svara og lytta på ka eg sa.. Eg sko jo bare ønska at eg hadde huska, ka det va me snakka om, sånn egentlig.. Resten av kvelden, itte detta famøsa møtet med eit av mine idol, den e egentlig litt sånn tåkete.. Eg trur me gikk videre te Winehouse, eg Morten og Tom Erik.. Kor ting gjerna tok litt av, når eg sko hjelpa Morten litt i jaktå på å finna ett dugande Kåne emne, der eg spant rundt i lokalet.. Tjera vena meg.. Eg trur gjerna eg va nåke meir engasjert, enn Morten va sjøl..

Men, itte ei stund så gikk rullegardinå ner, og det va på tide å setta snuten heim over.. Morten fikk jakta videre i fred og eg ramla omsider inn dørene heima..

Sjølsagt, nåke oppspilt øve å fortella Kånå kim eg hadde møtt på, ei Kånå som forsåvidt ikkje trudde det spor på ka eg sa..

Og meinte at nå hadde eg heilt klart funne på ei skrøna, eller blitt lurt igjen, kan skjønna at Rune Bjerga ikkje gikk på Mack’en, sånne kjendisar dei gikk jo ikkje på sånne steder..

Så, når eg sendte ei melding te Rune idag, for å høyra om det va greit at eg gjerna skreiv nåken ord om møtet vårt, her inne på bloggen.. Då va det forsåvidt ikkje ein reint så lite triumferande Fatter’n, som løp lukst avgårde te Kånå, for e visa hu beviset..

Når Rune skreiv tebake, takka for meldingen og sa det va greit..

Jauda.. Når me sko kjøra heim fra tivolien idag, så slengte Han i Midten ut nåken velvalgte gloser, og va ikkje heilt fornøyd med nåke han ikkje hadde fått lov te..

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Kånå satt som sedvanlig å gjorde som hu ikkje høyrte han, men eg har ikkje alltid samme sjølbeherskelsen som gjerna Kånå har..

Så eg tok guten føre meg, og meinte han burde væra glad for det me hadde gjort, og heller setta litt pris på at me foreldre tok de med ut på nåke kjekt..

Ein Han i Midten som hadde hoppa øve frokosten, han e gjerna ikkje alltid lika enkel å ha med å gjera, så det kom sjølsagt ett kjapt svar, i samme dur som foran..

– Nå tie du stille, og tenke heller øve kor heldige du har vært, gutten min.. Svara eg, rimelig kjapt og muligens nåke skarpt..

– Ikkje sant..!?? .. Følgte eg opp..

Men, det va stille som i graven der bakerst i sjuseteren vår..

– Har du ikkje hatt det kjekt, liksom.. !? .. Fortsette eg, toskjen som eg e..

Kånå sende meg ett oppgitt blikk, som heilt klart betydde at nå va det nok..

– Tjera vena meg, kan du ikkje svara pappa heller nå.. !!?? .. Garpa eg på videre, og øvesåg Kånå sitt blikk, nåke som heilt klart kjapt kunne blitt ein taktisk katastrofe..

Om ikkje Mini’en på ein vidundelig måte, forsåvidt gjerna desarmerte heile saken, og la den død med ein kjapp replikk..

Ein replikk som sjølsagt va krydra med så mye barnalogikk, at Fatter’n blei satt sjakk matt, så det holdt og litt te..

Kånå fikk ett underfundig men muntert flir om kjeften, og eg innsåg at eg heilt klart hadde gått på ein smell..

For ordene som Mini’en med bestemt og formanande tonefall, lot falla fra setet sitt, som satte Fatter’n rett i revesakså, dei va..

” – Jammen, Pappa.. Du har jo bedt han om å tia stille, han kan jo ikkje svara han då.. Herreduuud, altså..

Me vil sjå film ropa de fra baksetet.. Me va på vei te byen i selskap med den “nye” gamle bilen vår.. Flokken digge den, eg har skrudd meg ihjel på an og Kånå bare klaga på gliset.. Sjøl om hu ikkje har kjørt den ennå.. Det e ein -97 mod. Grand Voyager med kaptein stolar og dvd spelar i taket, det e den flokken lika.. Men den e mørkegrønn metallic, har kremfarga interiør og ein bulk både her og der.. Nåke eg ikkje e heilt sikker på at Kånå e så fornøyd me.. Men hjølpe meg, me ska ikkje vinna konkurransar med den, den ska tross alt bare frakta oss fra A te B.. For all del, eg ska ikkje legga skjul på at det gjerna ikkje e nåke smykke av ein bil..

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Men an starta kvar morgen ( Te nå…) , går så ei klokka og bruka masse bensin.. Sånn e det.. Man kan ikkje få alt man vil ha i ein bil, som ska romma både meg, Kånå og heile Flokken..

Men, me sko jo i selskap og det va det eg sko fortella om, eller ikkje akkurat om selskapet då, for det foreløp seg som alle andre selskap pleie å gjør, for vår del.. Stort sett ganske kaotiskt, hverken meir eller mindre.. Men det gjekk forsåvidt øverraskande greit igår, egentlig.. Flokken va ikkje heilt på styr, sikkert fordi me mangla Eldstemann, som va på ferie hos Farmor og sikkert nyte ungkarslivet.. Jaja, me hadde jo nesten ikkje kommen inn dørene hos bror te Kånå, før min kjære Svoger begynte å skryta, om kakå han hadde laga.. Gulrotkaka til og med..

” Det følgte jo med ein heil forklaring om koffår han hadde baka denna her kakå, nåke om loddtrekning og jobb.. Eg fekk det ikkje heilt med meg…

Nesten før han hadde begynt denna her stolte beretningå om kakå, forstod eg kossen resten av kvelden kom te å bli, for meg.. Et evigt -Jaja, Frode… Sjå ka han der svoger’n din kan !! Både i vokabulær og blikk form, fra Kånå.. Og eg hadde ikkje tenkt på det eingang, før det kom.. – Ja, han kan det, han der svogeren din Frode.. Sa Kånå .. – Kan ikkje huska at du har baka, dei siste 10 årå ..?  Gneldra hu videre.. Eg satt der me kjeften full, men det rant heldigvis ikkje øve, det kunne fort blitt stygt.. Når man har høyrt på ein tirade fra heimante og te byen, om denna her “Bilen” hu ikkje e heilt fornøyd med ,så kjente eg det begynte å bli varmt i toppen, på ein måte..

Men, eg har jo “blikk” eg og, så eg sendte Kånå ett blikk som betydde  – Hvis ikkje du tia nå, så blir det ikkje julakvelden på deg på leeeeenge..

Som sjølsagt virka akkurat lika godt, som eg hadde trudd, for eg fikk kjapt et blikk i retur.. Nakkahårå reiste seg, hjernebarken frøys te is og frostrøyken stod nærmast ut av kjeften på meg, mens tennå fekk ein sånn klapperslange lyd.. Når eg kom te hektene igjen, gjekk eg og satte meg ved kakebordet, langt fra Kånå.. For sikkerhets skyld.. Eg havna ved siden av Svoger min, som va i god gang med å legga ut om denna her berømta Gulrotkakå si, igjen.. – Ja, gjekk med ein kg gulrøtter vettu.. Fortalte han ivrigt øve bordet, te Tantå te Kånå.. Svigerfar satt på siå av hu igjen, og fulgte sånn halveis med..

” Eg helte kaffi oppi te meg sjøl, og sendte kannå videre te Svigerfar, sjølsagt kunne eg spurt om han ville ha, og skjenka oppi te han, men det har eg gjort før for nåken år siå …

Den gangen smila han så fint te meg og sa – Ja. takk ska du ha… Du e nå flinke og du Frode.. – Jojo, takk takk og værsego.. svara eg, litt øverraska av detta uventa komplimentet.. – Ja .. Du hadde vært ett godt kåneemne te ein homo.. repliserte han.. Mens latteren humra heilt fra tærnå og opp te pappskallen.. Så itte den gangen, får han skjenka seg kaffi sjøl.. Eg e enkel sånn, eg finnes ikkje langsint, det e bare te pass te den der fjotten.. Skoyar han der svigerfar.. Men Svoger min satt altså der å la ut, om baking, fremgangsmåte og oppskrift med Tantå te Kånå.. Som følgte interresant med.. Hjølpe meg, her sitte han å diskutere bakverk, som om han e reine mesterbakaren..

Det e jo tross alt bare ei Gulrotkaka.. Kor vanskeligt kan det vara da?? .. Det e vel ikkje nåke hokus pokus, nåken ingridienser oppi ei bolla, litt omrøring før man skuffa kakå inn i ovnen..

Sko jo trudd det va årets begivenhet, men det e jo ikkje det, alle vett jo at han e flinke i heimen.. Det hadde vært ein mye større sensasjon, om eg hadde surra i hop ei kaka, som ikkje har baka på minst 10 år.. Ihvertfall om man ska høyra på Kånå.. Då burde man liksom fått litt “kred” for å ha fått te nåke, når man gjør nåke uventa.. Jaja, det ska jo ikkje alltid handla om meg, det må jo gå an å tåla at andre og fremsnakka seg sjøl litt.. Det e jo ikkje som om eg og svoger min har nåke konkurranse om å vær best liksom.. Ikkje i det heila tatt.. Uansett har eg slått han ner i sokkane, når det gjelde å laga ungar.. Så nåke e nå eg og best i… Uten tvil..

” Mens eg tok ett stykke av denna her allerede godt fremsnakka gulrotkakå.. Han legge jo liksom listå høgt og då, sitta der å legga ut om denna kakå, som han har baka…

Fallhøgden blir jo bare større og større, jo meir han legge ut om denna helsikkens gulrotkakå.. Spør du meg.. E jo lov å fremstå med bare litt ydmykhet.. Men, eg satte skjeiå i kakestykke mitt og putta den i kjeften, og begynte å tygga.. Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Eg fikk nesten umiddelbart ein sånn euforisk smaksopplevelse i munnen, kakebiten smelta som smør på pannå i kjeften, eg sleit kraftig med å skjula at denna kakå smakte fantastisk.. Aldri før har eg smaka ei gulrotkaka, som smaka så godt, kremen på toppen satt perfekt te resten av kakestykke.. I iveren klarte eg ikkje å hindra, at nåken godlydar slapp ut, mens eg kakestykke blei fortært..

Hu smaka så godt, at eg turte nesten ikkje sjå opp eingang, åsså eg som egentlig ikkje e så glad i gulrotkaka, eingang…

– E det godt, Frode.. Spør svoger min.. Eg kunne prøvd å lata som om kakå va heilt middelmådig, men kvart muskeltrekk i fjeset hadde fortalt sannheten..

Det va ikkje anna å gjera enn å ta nederlaget som det va.. Og rett og slett innrømma at den gulrotkakå, den va nåke av det besta eg har satt tennå i, på lang, lang tid..

Og innimellom fjuskingå te “godbilen” på vei heimøve, mens Paw Patrol rulla øve “storskjermen” i taket mens flokken begynte å siga inn i dvalemodus.. Då tinte Kånå opp igjen og, der hu satt og kikka mismodigt på det kremgula interiøret.. Når eg snudde meg mot hu, smilte og sa..

– Eg bare tulla med det “Julakveld” blikket , altså..

Jauda…

Eg e ikkje heilt ferdig med detta støvsugar greiene, for det blei vel ikkje lagt nåke skjul på, at eg absolutt ikkje e nåken stor beundrer av sentralstøvsuger.. Når me sko velga tilvalg te boligen vår, ville eg heller bruka nåken ekstra kroner på finare gulv i stuen, enn ein sentralstøvsuger.. Men, som eg skreiv tidligare idag så va Kånå heilt frelst, og ikkje te å rikka ein millimeter, med tanke på sentralstøvsugaren.. Fikk hu ikkje den, så kunne det vær det samma, då ville hu ikkje ha rekkehuset.. Og alle som kjenne Kånå vett kossen hu e, når nåke har satt seg i hjernebarken..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hadde sikkert vært enklare å få den mest hardbarka Liverpool supporter, å konvertera te å bli United supporter, nåke som strengt talt e umulig..

Så, det blei jo heller standard gulv og sjølsagt sentralstøvsugar i heimen, og ei Kånå som utad tilsynelatande va storfornøyd, men som med tidens løp muligens begynte å angra seg litt.. Nåke som Kånå heilt klart aldri viste for det blotte auga, men det va jo ikkje vanskelig å forstå, at hennas meining forsåvidt hadde endra seg.. Der man oftare for kvar månad som gikk, høyrte diverse ukvemsord om skiten, når Kånå trudde eg ikkje høyrte hu.. For min del, så toppa det seg itte ein episode, som nærmast holdt på å ta drepen på meg, der eg i vanvare gikk på ein kraftig smell.. Som Kånå, så tenke nok mange at det e så steikje praktisk, det å bare dra med seg detta røyret, rundtomkringfallera i heimen..

” Som eg har skrevet før, ein kvar fordel i livet vil som regel bli avløyst av ein bakdel, eller omvendt.. Lys av mørke, yin og yang og bla bla bla.. Men, i detta tilfellet så e det i aller høyeste grad sant..

For itte nåken år med ein sentralstøvsuger i heimen, så blir man så eitrande lei og forbanna på denna slangen, at eg har nærmast ikkje ord.. Man treffe på detta forbaska udyret overalt, om morgenen, somme ganger midt på dagen, som oftast på ittemiddagen eller kvelden.. Og i ny og ne, gjerna midt på nattå når man kanskje må på toalettet, og klara å vikla beinå fast i slangen, som ein eller aen eller til og med seg sjøl, har slengt i fra seg.. Istedet for å henga den opp, der den ska, inne på vaskerommet.. Og ende opp med å stupa kolbøtta nere i ein mørklagd gang, fordi man i nærmast komatøs tilstand ikkje såg slangdyret, som lå og kveila seg i mørket ved gulvet..

Av og te, så har eg nesten mistenkt den forræderiske slangehelv..ten, for å våkna te livet i nattens mulm og mørke, og liksom med vilje legga seg i vegen.. Slik at Fatter’n ryke lukst i gulvet, når han e ute på ein liten natteferd.. Svarte salte bananer, altså..

Men, episoden eg tenkte på i starten av innlegget, den skjedde midt på dagen for ein del år siden, når både lys og sikt absolutt va te min fordel.. Eg hadde støvsugd loftet ferdig og satte igang nede i stuå, mens Kånå satt i sofaen og amma Mini’en.. Men, det tok ikkje langa tiå før eg blei kommandert te å heller ta første etasje, siden Mini’en holdt på å sovna, og om eg fortsatte så ville eg vekka han.. Resten av Flokken va ute i finværet å lekte med venner, så eg gjorde som Kånå ga beskjed om, og begynte nåke slukøra å rulla inn den helsikkens slangen.. For den e det, ein helsikkens drittslange som vrir og bukta på seg, og føles nærmast som ein levande Anaconda..

” Fryktelig uhamselig å dra med seg, man miste gjerna taket litt i ny og ne under flytting og somme ganger så henge den seg fast.. Kanskje bare fordi man har glemt å ta den ut av støpselet..

Eller, som når eg i vanvare hadde vikla heile slangen sammen, og slengt den øve skuldrene, nett som man gjerna gjør med ett tau f.eks, når man ska ut på ekspedisjon.. Denna dagen når Kånå amma Mini’en, og eg va på sentralstøvsugar ekspedisjon.. På vei bort te trappå så datt ein liten runde av skulderen, derfor så slengte eg den øve hovudet, så den sko henga skikkelig.. Mens eg jogga nerøve trappene.. Men, midt i trappå ner te første etasje, så e det plutselig full stopp, og eg blir slengt lukst ner i trappå med ett smell.. Slangen stramma seg te rundt nakken, nett som ein fullblods Anaconda når den har fanga byttet sitt, og eg holda støvsugarhovudet rett ut i fra kroppen..

Som om det e sjølvaste kjeften te detta blodtørstig rovdyret.. Når eg røyk ner på rævå i trappå, så stramma slangen seg endå meir te, rundt halsen.. Og eg får ikkje ut eit ord.. Ikkje ett lite hest hjelp, ein gang..

Eg prøve å ta spenntak for å reisa meg igjen, men spinne bare i resten av den sleipe slangekroppen, som ligge strødd under meg i trappå.. Ei løkka av slangen har sjølsagt hengt seg fast i den øverste stolpen, som gelenderet te trappå henge fast i, og eg har ikkje sjanse te å nå den.. Detta e fanken meg ikkje tull eingang, men eg begynte fader meg å sjå stjerner.. Sko livet mitt enda midt her i trappå, drept av ein glupsk sentralstøvsugar slange, som tydeligvis trudde den va ein Anaconda..!!?? Herre Jesus, altså.. De fleste ulykker skjer i heimen, joda, men ein forbaska støvsugarslange.. Man kan bare ikkje bli drept av ein sånn.. Gudhjølpe meg..

” Heldigvis, så hadde Kånå høyrt ett lite dump i trappå, og lagt Mini’en i lekegrindå før hu gikk for å sjekka ka som foregikk i trappå..

Og møte jo ett syn hu garantert aldri hadde sett før, eller forsåvidt trudd hu sko få se, der eg ligge midt i trappå og slåss med støvsugarslangen.. Kånå fikk jo akutt knekk i knærå, men hadde såpassa handlekraft, at hu fikk nappa løkkå av, som hang fast i stolpen.. Plutselig, så slippe Anacondaen taket og luft strømme ner i lungene igjen, og i basketaket som videre oppstår, sklir eg av slangen..

Og dumpa ett par trinn ner i trappå.. Kånå, hu har falt om i ein hemningsløs latterkrampe, der oppe på toppen, og vise ingen antydning te å sjekka om det går bra med meg..

Eg tar ett par laaange magadrag, for å få pusten igjen, før nappa te meg den helsikkens støvsugarslangen, og trør den inn på vaskerommet.. Før eg låse dørå.. Ikkje fanken om eg sko falla i bakhold, for den der, ein gang te denna dagen.. Dagens støvsuging va definitivt over og eg gikk opp i stuå igjen, der Kånå hadde vekka Mini’en, med latterkrampe anfallet sitt..

Så der ser dåkke ka eg leve med.. Ei sta og standhaftig dama, som får krampelatter når maen hennas, nærmast stryka med.. I et basketak med ein lumsk støvsugar slange..

Derfor.. Så va det ein herrens gledelig dag idag, når Kånå bestemte seg for at det der udyret sko ut av heimen..

Og eg kan endelig pusta letta ut.. Nå trenge eg ikkje lengre vær redd for å havna i bakhold, av ein morderisk støvsugarslange, som heilt klart ikkje likte meg, nåke meir enn eg likte den..

Enkelt og greit.. Punktum…

PetterPirk (Muligens Petter’n sjøl !? ;-D ) gjorde meg oppmerksom på, at min avslutnings sitat fra Støvsugar innlegget, den va rett og slett feil.. Og itte ein liten kilde sjekk, så kan eg ikkje anna enn i beste Sophie Elise stil, legga meg fullstendig flat..

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eg har begått ein brølar av stort kaliber, og rett og slett tatt ett Nils Arne Eggen sitat, men latt Petter Solberg få æren.. Sjølsagt, så burde eg heilt klart gjort mye bedre research, og passa på at eg ikkje legge ord i munnen på folk, som absolutt ikkje har sagt det eg påstår at de har gjort..

Det har blitt ein skikkelig oppvask i redaksjonen her idag, kor mediesjefen i speilet, ga klar beskjed om at slike feilsiteringar kunne fått katastrofale følger..

Litt lett lesning i diverse nasjonale medier, kor sjølvaste VG har gått på ein smell, med å bruka sitater som kilden sjøl, meina de ikkje har sagt.. Førte nesten te hoderulling på øverste nivå..

Eg, eg har heldigvis fått ein ny sjanse av mediesjefen, om eg bare tok te fornuften, la meg flat og beklagde på det sterkaste.. Av erfaring og itte å ha lest resultatet av andre som har gått på samme smellen, så kan man ikkje anna enn å gjør det retta, i ein sånn alvorlig sak..

Seks månaders suspensjon ville rett og slett tatt knekken på heile bloggen, om eg ikkje hadde tatt sjølkritikk og beklagd denna feilsiteringen..

Sitatet ” There is hope in a hanging snor “ , det e sjølsagt Nils Arne Eggen sitt legendariske tilsvar, under ein pressekonferanse i Mesterligaen.. Det burde jo sjølsagt eg ha visst, fotballinteressert som eg e..

” Men, at man gjerna blanda Petter Solberg og Nils Arne Eggen, sine sitater på engelsk, det kan gjerna forstås.. Om man ser litt nøyare på deiras tidligare eskepader, fra diverse pressekonferanser og intervjuer..

Kor de begge har hatt ett lite knippe øve middels humoristiske tolkninger, fra norsk te hovedsaklig engelsk, men og andre språk, som forsåvidt får litt aen betydning enn det som gjerna va meint, når man blande nåken norske ord, inn i setningen..

Petter Solberg :

I have some problems with steinsprut on my frontrut!

I drived and it was a sving and a sving så a stein and pang! i drived rett in the juletræ..

It is not the fart that kills you.. it is the smell..

Nils Arne Eggen :

Æ habe ein hexenchoss bekommen og habe grosse problem.. 

We play with 2 stoppers and 3 spisses..

There is hope in a hanging snore..

Så kjære PetterPirk, eg legge meg flat, flat som ei pannekaka, og beklage min henvisning te feil person, som eigar av sitatet.. Eg har ingen ønsker om å enda opp som ein falskner, som feilsitere i hytt og pine eller finne på nåke som passa slik eg ønska.. Sjøl om det muligens lett kan forvekslast mellom dei to typane.. Eggen og Solberg..

Og bare for å sikra meg dobbelt her, så kan kanskje nåken av Solberg sitatene nevnt ovanføre, tilhøyra Henning Solberg.. Petter’s bror..

Men, i så tilfellet.. Så får eg sei som KLM i Miami Vice parodien, når de blei innestengt i bunnen av ein yacht, og den eine sa te den andre.. – Det einaste som kan redde oss nå, det er et mirakel.. Så går den låsta dørå opp, og to bikini damer komme inn, og den eina seie.. – Hei, jeg heter Rakel.. 

KLM som henholdsvis Crocket og Tubbs, kikka på kvarandre, og den andre seie – Det er så nærme, at det får vi godta.. 

Då va det opp og avgjort.. Itte åtta år med sentralstøvsugar, endalause turar opp og ner trappene med den helsikkens slangen på slep.. Tre etasjer med utslitte trappetrinn, fordi man ikkje gidda å rulla den sammen i ein kveil.. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Då har endelig Kånå kapitulert, når hu løfta ei litå eska her på jobb, ei fjørlett eska, med ein lekker smekker støvsugar oppi.. 

Og bestemt seg for, at slangen ryke te bloksberg ut av heimen, og ein sånn lekker liten fjørlett sak, den e heilt klart på vei inn.. Alle mine forsøk når me sko bygga, på å argumentera bort ein sånn sentralstøvsugar, dei blei blankt avvist, fordi detta va ifølge Kånå, bare heilt fantastisk.. 

Nå har hu snudd, itte kun åtta år med dekelskapen i hus.. Jøje meg, altså.. 

På randen te å vær ny rekord detta, vil eg tru.. Sånn med tanke på at Kånå jenka seg litt, og e nåke lempferdig med standhaftigheten sin.. 

” There is hope in a hanging snor.. ” .. Så fint sitert av han Petter Solberg.. 

👍👍👍