Det har blitt lørdags morgen, det e første Februar og heile Januar fløy forbi uten et einaste blogg innlegg. Gudhjølpe meg, altså. Det e gjerna ikkje likt meg. For all del, eg har hatt tørkeperioder før også, men då har eg vel stort sett gjort et lite comeback itte ei uka og to. Nå har det gått fira uker, om ikkje meir.
Koffår det har blitt sånn, det ana eg ikkje. Det har bare ikkje blitt slikt at eg har funnet god plassen i sofaen, for å snekra sammen ei historia og to.
Eg har begynt på innlegg i løpet av denna månaden eg har vært borte … Ja, faktisk opp te fleire ganger … Men, så har det gjerna dukka opp et eller anna her i heimen som har krevd min innsats, også har eg mista tråden når eg satte meg ned igjen. All erfaring då, den har vist at tråden absolutt ikkje alltid e lika lett å plukka opp igjen. Då har gjerna tanken man hadde begynt på blitt eit diffust skylag, oppe i hjernebarken, og man finne liksom ikkje ordene igjen i den tetta skoddå av tanker, som svirre rundt som ein sverm av gresshopper …
Gresshoppe ord og tanker, som sprette frem i ett usammenhengande mønster og sperre for kvarandre, slik at man ikkje klare å fanga essensen igjen, i det man hadde planlagt å skriva om …
Det har jo definitivt ikkje mangla på saker og ting å fortella om … Nei, jøje meg … Heller tvert imot vil eg tru. Faktisk, for å bruka et av Mini’en sine favoritt ord, så har det forsåvidt skjedd epoke skiftande hendelser her i heimen, den sista tidå. Til og med gjerna det sista halva året, om eg kanskje tenke meg ekstra godt om.
Saker og ting som eg ikkje har fortalt så masse om, gjerna fordi de har skjedd såpassa sakte og sikkert, at eg ikkje heilt har lagt merke til de sjøl.
F.eks det faktumet at me plutselig får sova te langt på dag, når helgå endelig dukka opp, uten å bli vekka av ein Mini i full mundur. I midten av sengå våras. Istedet for å irritera livskiten av oss foreldre, så stikke guten innom te søster si som bor vegg i vegg med ham, gjerna for å kikka på Nrk Super sammen. Eller kanskje sitte han bare inne på rommet sitt, og leka med lekene sine, når solstrålene forsåvidt begynne å skinna gjennom gardinene inne på rommet hans …
Ein gang, så vakna me ikkje før klokkå nesten hadde tippa elleve om morgenen. To foreldre som sakte men sikkert brøyt ut av søvnens uomtvistelige grep, mens man gnei søvnen ut av augene og kikka på mobilen ka klokkå va. For så å få det nærmaste man komme ett synkront hjerteinfarkt …
Herreguuud …
Har det skjedd nåke med Mini’en ? … Fatter’n spratt ut av sengå som ett prosjektil, spurta ut av soverommet og tok strake vegen mot Mini’en sitt rom. Kånå hang på lika bak. Hadde nåken vært flua på veggen den morgenen, vil eg tru de hadde fått seg ein skremmande god latter. For når man har sovet alt for lenge enn ka man gjerna e vant med, e ikkje alltid visse legemsdeler heilt med, dei første minuttane.
Man e kanskje nåke stiv og støl både i rygg og bein, mens signalene fra hjernen mest sannsynlig har ein liten forsinkelse, før de når frem. Nett slikt som når talen komme litt for seint i forholdet til bildet, når man har litt dårlig nett og forsøke å se ein film.
Derfor, så gikk ikkje svingen i gangen så godt som den gjerna burde, og Fatter’n rive med seg detta fantastiske “treet” han og Mini’en hadde hengt opp, den gangen de fikk i oppgåva å handla ny stumtjener te gangen. Kånå komme lika bak og går lukst på trynet, når beinå ikkje klara å føta seg øve den plutselige hindringen, som dukka opp.
I kjølvannet av ein nåke forskremt, og nå mildt forslått Fatter’n som sjangla videre uten heilt å ha styring på hverken kropp og sjel …
– Auuu … Kauka Kånå bak ham, der hu ligge og vrir seg av smerter i bare truså. Med ett lass av jakker, luer og diverse andre finurlige ting øve seg, ting man liksom trur det e fornuftig å henga opp på ein vegghengt stumtjenar, men som nå gjerna gjorde den tanken te skamme. Eit par sykkelhjelmer e faktisk ganske smertefull å få lukst i planeten, når de komme fra oven.
– E du ikkje rektige i håvet, Frode … Skrike Kånå te …
Men, Fatter’n høyre ingenting. Han e kommen frem te dørå te fjotten som forsåvidt e “Missing in Action”. Og som man frykta at det har hendt nåke forferdelig, siden han ikkje har dukka opp inne i midten av sengå, denna morgenen …
Dørå hans blir reven opp. Og der man frykta å få sitt verste mareritt som foreldre bekrefta … Der sitte Mini’en tett sammen med Litlajentå, og ser på Verdens Beste Sfo på Ipaden hennas. To små som kosa seg glugg ihjel, ein tidlig helgemorgen.
Fatter’n bråstoppa i døråpningen. To par småtroll auger kikka så smått forskrekka opp, når Kånå har klart å befri seg fra stumtjenar fellå, og krasja i ryggen på Fatter’n, når beinå hennas ikkje vil stoppa i tide …
– Ka har skjedd … E alt bra … Leve han … ??? Nærmast skrike Kånå fortvila ut, der hu landa på toppen av Fatter’n som mista balansen, stupte fremover og landa på lekegarasjen te Mini’en.
– Herreduuud … Ka e det dåkke holde på med ? … Spør Mini’en forfjamsa, mens Litlajentå begynte å fnisa ukontrollert. Og eg kjenne at lekegarasjen te Mini’en av tre, absolutt e av solid materiale, spesielt med Kånå liggande oppå meg …
Definitivt ett urkomisk oppsyn, ein sein lørdags morgen her i heimen, heilt klart …
Så ja … Ubeskrivelige saker og ting skjer fortsatt her i heimen. Ein epoke e gjerna over, mens andre nett har begynt … Men, ein ting e i hvert fall heilt sikker …
Endelig, så har eg fått samla tankane, funnet frem laptopen og latt fingrane plapra over tastaturet igjen … Boden e tebake med ett realt smell. Og forhåpentligvis, så blir det meir god lesning fremover …
Motivasjonen, lyst og vilje e defintivt tilstedet …
Hallo igjen, og god helg, Folkens …
