Ein ting e sikkert som banken. Eg e som fluepapir for ekstragavante opplevelser i hverdagen, som nærmast skremme livskiten av meg sjøl.

Og for så vidt andre mennesker rundt omkring meg.

Som f.eks det eldra paret som gikk forbi huset vårt nettopp. Og fikk ufrivillig orkesterplass te at Fatter’n kom skrikande ut av Boden, med et realt indianerhyl som sjølvaste Månestråle ville misunt meg

For så å fremføra tidenes krigsdans rundt ei stakkars småslitt plastbøtta, istedet for rundt et gedigent leirbål midt i ein indianerleir. Kor ein slik dans gjerna hadde høyrt heima.

 

Eg innrømme det lett sjøl.

Det må virkelig ha sett unektelig idiotisk ut. Nærmast på kanten te patetisk.

Men … La oss ta det fra starten.

 

For, eg skulle bare inn i Bodå å finna den svarta bøttå mi, slik at eg kunne ta asken ut av bålpannå, sånn at me kunna laga oss middag der idag.

Og grilla marshmallows te dessert.

 

Eg manna meg opp som aldri før, nappa opp dørå te Boden og gikk stillferdig inn.

Monsteret som har hatt tilhold der veggen møte taket hadde fordufta. Den har sikkert barrikadert seg inn i ei sprekk eller lignande, tenkte eg, og såg bøttå med ein gang lika innenfor dørå.

Eg nappa den te meg og snudde på ein femøring, lykkelig og glad øve kor enkelt detta hadde gått.

Det va ikkje før eg kjente nåke som kitla meg på hånden eg forstod, at det med å ha baller av stål, kun e ein metafor.

For all verdens opp manning av meg sjøl for å liksom ha nettopp det. Baller av stål, te å gå lukst inn i edderkopp helvete som befinne seg nede i Boden, for å henta ut bøttå mi.

Den forsvant lika kjapt som den hadde kommet. Om ikkje før.

 

Når blikket mitt dalte ned mot håndå mi og sjølvaste The Big Boss of Edderkopp monstre, satt å titta djervt opp mot meg, fra oversiden av håndflatå mi.

Å sei at eg mista det heilt ville stått te soleklart OL gull anytime, om man fikk medaljer for underdrivelser.

Blod frøys te is, nakkehårene poppa te værs som vulkaner fra Pompei og augene vokste seg større enn fullvoksne genmodifiserte meloner.

 

Tjera vena meg …

 

Eg drøymte ein gang om horder av sambadansende Brasilianske Vandre Edderkopper, som invanderte sengå våras, kor på eg nærmast tok livet av Kånå med ei nattbord bok, bare fordi ein fyr hadde posta bilde av eit slikt kryp på instagram.

Og nå manifisterte heile den opplevelsen seg lika foran meg, eller rettare sagt, nede på håndå mi og Fatter’n gikk amok.

Ikkje sånn litt amok, eller nåke i overkant.

Men, sånn ellevilt sinnsykt, fullstendig heseblesande og komplett klin kokos amok. And then some …

 

Eg kauka te som ei forskremt jomfru i nød, skulle til å løpa ut av Bodå men presterte å løpa feil veg. Hovudet skalla lukst i rattkjelken te Mini som hang i taket og Fatter’n lå plutselig langflat på gulvet i Bodå.

Fortsatt vettskremt ut av denna verden, spratt eg opp i ståande nett som ein fullblods hiphop’er og løp nå rett veg, mens et nytt kvinnehyl vistnok blei høyrt nesten te andre enden av byen.

Resten stod i starten av detta innlegget, kor eg løp i ring rundt bøttå for å vær sikker på at krapylet hadde forlatt mitt legemet, mens eg veiva med armane og kakla som ein paringssjuk kalkun hann.

 

Herreguuud …

 

Aldri før har eg vært meir skrekkslagen, men heller ikkje meir lykkelig, når eg endelig oppdaga at sjølvaste mastodonten av Edderkopper lå i snøen, ved siden av bøttå.

Krigsdansen va over. Den eldra damå nede i vegen stod gjemt bak sin nåke forbløffa ektemann, og tviholdt ham i armene. Mens begge kikka på meg med vantro auger.

Nett som om de nettopp hadde sett Nøkken i egen person.

 

Eg hadde gjenvunnet nok sjølkontroll nå te å holda kroppen nåkenlunde i sjakk. Så eg peika skjelmsk ned på utysket på bakken, mens eg sa

«Øh, edderkopp … Ein edderkopp prøvde å ta meg»

Ekteparet kikka på kvarandre, så på meg før de igjen delte et blikk.  For så å rista synkront på hovudet og gikk videre.

Eg … Eg stod nåke skamfull igjen i gården, med hendene på ryggen mens eg pirka borti bøttå med tuppen på skoen min.

Gudskjelov, for at Kånå va på jobb. Tenkte eg for meg sjøl.

 

Det sko jaggu meg tatt seg ut om hu hadde fått med seg, at eg nettopp har skjemt oss ut, for heila vårt nye nabolag.

Eg vinka ned te naboen nedenfor oss, som begge stod i vinduet å kikka opp på undertegna. Før eg duknakka rusla inn dørå.

Svarte salte bananer igjen, altså.

Eg e så dritalei av den forbaska edderkopp skrekken min !!!

Punktum …

 

Det e Kånå som betale strømrekningen hos oss.

Me har liksom fordelt utgiftene greit i mellom oss.

Men, eg lura på om det at hu har strømmen, kanskje går nåke utover livskvaliteten i heimen, for tiden.

Idag, når eg kom heim fra jobb. Så låg hu godt tulla inn i et ullteppe på sofaen, og nøyt livet. Eg, som kom utanifra, merka nærmast ikkje at eg hadde gått inn.

Når eg trykka på fjernkontrollen te varmepumpå, så kauka det i fra sofaen i stugo.

«Du skrudde ikkje opp nå vel ? … Strømmen e knalldyr akkurat nå»

Okay … Me e der ja … Eg skrudde ned te 19 igjen. 🙈🙈

Nåken minutt seinare, så satte eg ein kopp under kaffimaskinen, og trykka den på.

«Du kunne ikkje ha venta et par timar med den koppen, då hadde den vært mye billigare.» Gneldra ullteppe monsteret.

Herreguuud …

Litt ittepå, så måtte eg på do å tissa. Eg lurte litt på om eg måtte spør først, men eg lot det stå til. Det kan vel ikkje væra så forbaska dyrt å lata vannet !?!?

Når eg gikk ut fra badet høyrte eg kaklehønå igjen.

«Skrudde du av lyset nå ?»

Helsikke altså. Eg gikk heima å hutra og frøys, å fikk ikkje varmen i meg etter ein hard jobb dag. Ein dusj kom ikkje på tale.

Eller eg kunne, om eg dusja i kaldt vann !?!?

Så, når Litlajentå skulle på trening. Då heiv eg meg i bilen og spant avgårde på fotball med hu.

Og nå … Nå sitte eg i tjueseks grader å nyte livet, mens eg venta på Litlajentå.

Det e lika før eg må kasta både genser og buksa. Så varmt e det.

Og det e heilt greit.

For det e eg som betale dieselen !!

😁😁😁

 

Kånå hadde dekka så fint te på bordet igår. Me skulle ha Svigers på middag. Men, det va ein liten hendelse fra kvelden før, på første juledag, som eg tenkte skulle få litt spalteplass.

Me satt nemlig å kosa oss med litt godt i glasset, når Kånå liksom ut av det blå spør meg.

“Kor blei pakken te Mini fra Mamma å dei av da ?”

Og nå tenker eg at me skrur tiden tilbake til juleaften. For at man skal få et lite overblikk øve akkurat det Kånå spurte om.

 

Me feira nemlig jul hos Svigers. Eller dvs. Eg og Flokken feira jul der. Kånå skulle vær på jobb te klokka ti. Hu jobba jo i Helsevesenet nu. Så eg va aleina med ansvaret for ein flokk på fira.

Så, når ein nydelig julemiddag va fortært, desserten spist opp og alt hadde fått seget godt ned i magasekken.

Då dukka plutselig ein anna kar med sekk opp. Nemlig sjølvaste Julenissen. Og øyeblikket Fatter’n hadde frykta siden han ble klar over at han va aleina på jul. Det va et faktum.

For, når julepakkene komme seilende som perler på ei snor. Då har som regel Kånå stålkontroll.

Hu har eit haukeblikk av sjeldent kaliber, ein hukommelse einkvar elefant ville misunt hu og får med seg kim som har gitt ka te kim, som den største selvfølge.

 

I år skulle Fatter’n ta over den jobben … Gulp …

 

Det starta bra. Eg fikk Mini, Litlajentå og Eldstemann te å legga gavepapiret med til/fra lappen under gavene de fikk. Eg varta nesten litt imponert øve min egen kreativitet.

Men, Han i Midten lydde ikkje. Han gjorde som han alltids gjør, som e akkurat slik han syns det passa.

Skitt au, tenkte eg. Tre av fire får fanken meg væra godt nok.

 

Så begynte Mini’en å skli ut av systemet mitt. Eldstemann fant plutselig ikkje et papir og Han i Midten satt å humra og lo.

 

På utrolig vis, så klarte Fatter’n å nøsta opp i floken, og igjen hadde eg meget god kontroll øve galskapen.

Då ringe telefonen.

Kånå va ferdig og kunne hentas på jobb. 

Herreguuud … Sjølsagt midt i oppakkingen av gaver.

 

Svarte salte bananer også …

 

Eg forlot åstedet itte å ha formant kidsa te å overholda systemet. Og satsa på at Svigermor kanskje hadde litt kontroll.

Kånå blei henta og resten av julekvelden forløp seg nærmast perfekt.

Kånå va til og med nåke imponert, øve at eg hadde nåkenlunde øve gjennomsnittet kontroll på ka de hadde fått og av kim.

 

Og dermed, så e me tilbake til der eg nesten starta. Nemlig kvelden første juledag.

Og kor i all verden gaven fra Svigers til Mini va blitt av.

 

Kånå satte blikket i meg. Det blikket som får meg te å føles som en fasit full av feil svar, og at uansett ka eg seie nå vil vær ein taktisk katastrofe manøver.

“Fulgte du ikkje med når de pakka opp eller ?” Fulgte hu opp, etter å ha spurt kor de va.

Eg … Eg hadde lite lyst te å innrømma at eg hadde overlatt minst halvparten av ansvaret, over på kidsa, og satt som et svært uansvarlig spørsmålstegn i sofaen.

“Jo, jo … Eg gjorde jo sjølsagt det. Men, eg måtte jo henta deg midt i kalaset, så det kan jo vær det har gått te helsikke då !??” Svara eg, mildt forskrekka og nåke skamfull.

“Herreguuud, det går ikkje an å gi nåke ansvar te deg, altså. Du skulle bare følga med på kim de fikk gavene av.” Fortsatte Kånå, i et alt anna enn godslig humør.

“Jammen, eg har jo det. Kanskje de ikkje har fått de !?” Svara eg, litt spørrende og litt i frykt. Nå hadde eg jo på ein måte forskjøvet skyldå øve på nåken andre.

“Ikkje fått de ?!! Atte det va ? … Trur du ikkje Mamma har kontroll nå ? … HÆ !!??” …

 

Jøje meg … Nå va det nok best å holda kjeft fant eg ut, for så vist og som alltid, alt for seint …

 

Kånå nappa frem mobilen og sendte ei melding te Svigermor, kor hu spurte kor gaven til Mini’en va. Liksom bare for å konstantere overfor meg, at de hadde nok full kontroll.

I motsetning te meg …

Nåken minutt seinare, så tikka det inn et svar.

“Ja, kor kan dei vær da ?”

 

Då blei maskå te Kånå plutselig nåke lengre. Og hu fløy ut på gangen for å ringa si kjære mor.

 

Itte ei litå stund, så komme det frem at Svigers hadde glemt ein pose med gaver nede på jenterommet te Kånå.

Ikkje bare Mini’en sine, men også ein te Litlajentå i fra Svigers.

Eg stod å lytta bak om peisen, og løp som ein ungkar tilbake til sofaen, når Kånå la på. Eg huska til om med å svinga klar der gulvet knirka.

Eg høyrte Kånå sukka kraftig, før hu åpna dørå og kom inn.

 

“Visste de kor de va ? … Hadde eg forlagt gavene et sted ?” Spurte eg, overdrevent unnskyldende og med et fullblods valpeblikk med hovudet litt på skakke.

 

“Hold kjeft !!” Svara Kånå kjapt … “Eg vett at du stod å lytta, altså” Svara Kånå, nåke mildare, men fortsatt ganske strengt.

 

Eg kunne ikkje anna enn å få knekken i knærna, før ei ufrivillig latterkrampa tok meg.

Ikkje mange sekund etterpå, så slengte Kånå seg på også.

 

Det va jo unektelig ganske så morosamt, sånn egentlig. Når man endelig fikk oppklart årsaken.

Men … Eg lura virkelig på, om det hadde vært lika morosamt, om det faktisk hadde vært min skyld. !?!

Jaja … Det får me heldigvis aldri svar på …

 

Ikkje denna gangen, i hvert fall …

 

God Romjul videre, Folkens …

 

 

Me har vært i selskap idag. Hos Svoger min. Bror te Kånå. Det blei et realt antiklimaks.

For, siden Kånå nevnte at me skulle i selskap der, tidlig i ukå, så har eg gleda meg ellevilt og hemningsløst. Endelig så skulle eg få smaka den eksepsjonelt goda gulrotkakå som han laga.

Me har jo knapt vært i selskap de siste årene.

På vei heim fra Bokn idag så fikk eg nesten vann i munnen, mens eg tenkte på denna kulinariske lekkerbisken.

Men, så oppdaga eg at vinduet stod jo oppe, og at det regna lukst inn i trynet mitt.

 

Forresten, så fikk eg eit telefonanrop igjen. Tidlig idag morgens.

Eller nei, eg fikk først ein melding. Ein slik sms.

Eg kjente at det va Kånå med ein gang, for mobilen vibrerte nærmast så hardt at bukså rant av meg.

Hu hadde gleda seg te idag. Nesten lika mye som eg gleda meg te gulrotkakå te Svoger min.

For Flokken hadde planleggingsdag. Og dermed kunne hu mest sannsynlig sova litt lengre enn mot normalt. Eg skreiv mest sannsynlig, for eg har for lengst lært meg at alt e relativt her i verden.

Idag va ikkje nåke unntak …

 

Det va ein amper melding. Teksten va såpassa hissig at eg varta nesten litt skremt. Og det va ikkje meg Kånå va forbanna på ein gang.

 

Hu blei vekka av disse arbeidsfolkene som fiksa vann og kloakken nede i gatå. Som på slaget klokka sju satte i gang å skjæra i asfalten.

Tjera vena meg.

Telefonen, den kom litt seinare. Og då va det hakket før Kånå nærmast krøyp ut av røyret. Til og med Piotr i andre enden av terminalbygget snudde seg, og kikka opp mot meg.

Der eg stod med mobilen ein halv meter fra øyra, og fikk nok et hjerteskjærande resyme fra den ildsprutende dragen i heimen.

 

Arbeidsfolkå hadde jo slutta å skjæra i asfalten lika før klokkå åtta. De hadde nok vekka heila gatå innen då, vil eg tru, så nå måtte de ty te andre triks. For å irritera vettet av Kånå og hennes Kåne kollegaer nedover gatå.

Og det klarte de med glans.

Kånå hadde akkurat såpa seg inn, og stod pip naken i dusjen mens hu shamponerte inn håret.

Når gjengen nede i gatå fant det for godt å kutta vannet.

Gudhjølpe meg …

 

Eg har liksom ein slags ambivalent følelse eg. Angående detta arbeidslaget som styra på her utenfor hos oss. Eg burde jo egentlig blitt forbanna på de eg også.

Der de uten skam og blotta for skjemsel, gjør livet surt for Kånå. På høgt nivå.

Men, på den andra sidå og så lenge de styra på slik de gjør. Så går jo mine feil og mangler lukst under radaren te Kånå.

Mens hu e så opptatt av alt denna gjengen prestere å gjør, kunne eg sikkert funnet på ka som helst, uten at det hadde fått følger.

 

Kånå fikk nappa te seg morgenkåpå, raste ut dørene og ga klar beskjed om fantaskapet gjengen hadde funnet på nå.

Det va sikkert ein ambivalent opplevelse det også.

For arbeidslaget utenfor.

Det å få ein gedigen skjennepreken fra ei ildsprutende lekker og smekker dragekvinne, med håret fullt av shampoo og som står å dirra av sinne i bare morgenkåpå.

Jaja, tenkte eg. Mens Kånå fortalte. Det e viktig å bjuda på.

 

Uansett, og både på tross og tvers av Kånå sin nåke skjeve start på dagen, så spilte det neppe nåken rolle for resten av min dag.

Eg skulle jo i selskap te Svoger min og spisa verdens beste gulrotkaka …

Herreguuud. Ka eg gleda meg. Nam nam …

 

Kånå hadde kveldsvakt i kveld, så det va kun eg og Flokken som kjørte i selskap. Me fikk servert Pizza først. Hjemmelagd pizza. Før kaffi og kakene. Før gulrotkakå. Hjemmelagd gulrotkaka.

Eg har nærmast ikkje ord øve kor god den kakå e. Det e nett som den smelta i kjeften på deg, når man spise den.

Og smaksløkene går fullstendig amok av pur kulinarisk glede.

 

Så smalt bombå …

 

Eg sitte å klappa meg på magen og har akkurat spart plass te minst to saftige stykker med gulrotkaka …

Når Svoger min som sitte rett ovanføre meg ved bordet seie.

– Jaja, eg håpa du e mette og god nå Frode, for det blir jo ikkje gulrotkaka idag. Eg rakk ikkje både å laga pizza og kaka idag. 

 

Men … For svarte salte bananer da ! … Ka i helsikke e det den fjotten sitte å seie !?!

Null gulrotkaka med herlig ostekrem ?

Høyrte eg feil nå, eller va det fanken meg det han sa ?

Ska eg ikkje få det eg har gleda meg te, nesten i ei heil uka nå.

 

Eg klarte såvidt å holda maskå. Man bør jo liksom ikkje fremstå usympatisk og lite takknemlig, på ein måte.

De har jo kava på for å laga te selskap …

Men … Et selskap uten den berømta gulrotkakå.

E det mulig ???

 

Jaja … Heldigvis så hadde svigermor te svoger min laga ei nydelig kaka med nåke sånn smørkrem.

Og på tampen. Lika før me skulle gå. Så spør svigerinnå mi meg, om eg kanskje skulle ha med litt kaka heim te Kånå.

Åja, sjølsagt svara jo eg kjapt, og gleda meg te å spisa den, før Kånå kom heim fra jobb.

Det man ikkje vett har man jo ikkje vondt av …

 

Men … Sjølsagt klare sjølvaste Mr Madsen, Kånå sin onkel, å  torpedera den planen også …

Når han seie te svigerinnå mi at det e best hu tar bilder av kor mange kakestykker det e i boksen å sende te hu, slik at Kånå vett kor mye hu fikk.

Helsikke altså … Det e jo så forbaska typisk …

 

Ikkje fikk eg gulrotkaka, og nå må eg spara kakerestene te Kånå også …

 

Då e det fanken meg godt at eg har ei iskald ei, som venta på meg i kjøleskapet …

 

God helg, Folkens …

 

 

 

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

 

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

 

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

 

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

 

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

 

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

 

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

 

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …

 

 

 

Eg va egentlig ferdig med edderkopper for ei stund nå. Det har liksom blitt litt mye. Då e det greit å balansera stoffet på bloggen litt. Det va nok nå.

Akkurat det. Det brydde hu fordømrande Anette på Spar Frakkagjerd seg lite om.

Eg kom munter som alltid dragande inn med et par paller med pakker te de. Satte de på plass der me har avtalt, før eg åpna returskapet og skulle te å ta med meg returen.

Eg nappa te meg ein Hennes og Mauritz pose når mitt største mareritt manifistere seg rett foran snyteskaftet mitt.

 

Et svært beist av ein edderkopp.

 

Nesten for svær te at man kunne ta den seriøst.

 

Allikavel …

Så fryse undertegna sitt legemet. Hjarta hoppa opp i halsen og banka som besatt. Og om augene te Jonas i Side om Side sperra seg opp, så gikk eg garantert han ein god gang multiplisert med ti …

Så … Så går det opp for meg ka som foregår.

Eg har blitt lurt. Skremt. Utsatt for mental terrorisme. Eg varta nesten forbamna.

Sjefen sjøl, han Petter. Kom luskande i fra bakgrunnen med ei lattermild mina om kjeften.

Syndaren sjøl, hu Anette. Hu låg i komplett latterkrampe øve disken.

 

Eg nappa den forbanna plastikk edderkoppen laus og sylte den i fanget på Anette.

Det blei nok slengt ut nåken ukvemsord, før eg igjen fikk fatta besinnelsen tebake.

Sosemikkel, Anette. Fodømrande Sosemikkel …

Bare vent …

 

Og ikkje minst du også, Petter. Som lar dine ansatte skremma livskiten ut av uskyldige sjåfører, som gjere sitt besta for at dåkke ska få varene tidligast mulig …

 

Dåkke ligge syltynt ann, begge to …

Ein gang … Når dåkke minst venta det … Ja, då ligge hevnen så søtt å venta på dåkke …

 

Helsikke altså …

 

Hjarta banka fanken meg som besatt ennå. Ein halvtime, førti minutt seinare …

 

 

Eg va godt i gang på jobb igår når mobilen ringte. Den ringte på det der skingrande viset. Nett som om den vett kim som ringe. Det e bare somme ganger den høyres sånn ut. Eg har jo lurt litt på akkurat den saken.

Men, eg har slått meg te ro med at Kånå sin vrede, mest sannsynlig forstyrre frekvensen mobilen bruka.

For det va Kånå som ringte. De holde på å grave i gatå der me bor. Kommunen ska skifta vannrøret trur eg. Detta har jo ikkje gått Kånå hus forbi der hu mismodig har observert at de har nærma seg vår oppkjørsel.

Og i går morgens så toppa det seg. Alt toppa seg då. På ein gang.

 

Først, så va Kånå både fortvila og forbanna fordi hu ikkje trudde bilen kom seg ut, då gravefolkene hadde snevra inn innkjørselen på morgenkvisten. Hu va ikkje særs imponert øve arbeidslaget der ute.

Men, akkurat det roa seg litt, når eg fortalte at den lille lastebilen hadde gått glatt ut, når eg kjørte på jobb.

Ok, sa Kånå og la på. Eg satt litt sånn forfjamsa igjen oppå ein liten haug med varer eg holdt på å sortera. Detta gikk alt for lett va det førsta som fløy gjennom hjernebarken. Eg hadde hatt ein mistanke te at denna samtalen ville komma.

Og hadde gjort klar et svar eg tenkte kom te å funka greit. Men, ikkje så greit. Litt motstand pleie det jo å vær.

Det e sjelden Kånå gir seg heilt uten kamp. Eller, i hvert fall uten ein eller anna form for krisemaksimering.

 

Det gikk ca ti-femten minutt. Så skingra det illevarslende fra mobilen igjen. Og nå smalt det. Det smalt så kraftig at eg måtte ta øyredingsen litt ut av øyra, for å ikkje bli hørselskadd. For nå hadde varmepumpemannen kommen også.

Han som skulle ringa meg før han kom, hadde bare møtt opp klokkå fem på åtta, med ei ny varmepumpa under armen.

Jøje meg, altså. Eg ska ikkje klaga. Det e ikkje ofta håndtverkere bare dukke opp på dørå å e klar som et egg. Som oftast må man gjerna masa et par uker, før de kanskje komme å gjør litt. Så e det et par nye uker med masing.

Så det va jo good shit det liksom, tenkte eg. Kånå va ikkje heilt enig. Ikkje i nærleiken eingang.

 

For hu hadde jo vært ute å kjefta på arbeidslaget. De hadde satt ein gravemaskin midt i oppkjørselen vår. Og Kånå skulle snart kjøra Flokken på skulen. Tidsskjemaet hennas va allerede skrantande. Så kom Manuel med varmepumpå.

Eg vett ikkje ka han hette eg. Eg har ikkje sett han eingang.

Men, i mitt hovudet så såg eg føre meg Manuel fra Hotel i Særklasse, etter hvert som Kånå nærmast i fistel fortalte. Han der lille servitøren som får gjennomgå av John Cleese. For VarmepumpeMannen kunne nærmast ikkje et ord norsk.

Og om Kånå har krisemaksimert før, så tok hu det definitivt te nye topper i går.

 

Bare se det føre dåkke. Ungane e galne som ville dyr, Kånå e i krisemaksimerings humør, ein gravemaskin sperra innkjørselen og Manuel står utenfor dørå med ei varmepumpa i armane og seie – Que ?

Eg har ein evne te å mana frem bilder i hovudet, når slilke ting skjer, som nærmast e som ein kinofilm foran netthinnå.

Det blei ein liten film igår.

Der Kånå (John Cleese) fortelle Manuel (VarmepumpeMannen) kor utedelen ska stå.

 

– Kan du setta den under trappå, istedet for over der den ødelagte står ? Spør Kånå pent.

– Si … Setta der. Ja ?? Svara Manuel, å peika på den gamla.

– Nei, øh no not der. Ikkje der. Under trappå. Svara Kånå, å peika under trappå.

– Ja, Old vekk, ny opp. Ja ? Ja ? Messe Manuel videre.

– Nei, nei … Kan … Du … Setta … Den … Under … Trappå ? Spør Kånå igjen, overtydelig deluxe. Å peika igjen under trappen.

– Que ? Svara Manuel, og slår spørrande ut med hendene

– Herreguuud. Bare drit i det. Sett pumpå kor du vil. Freste Kånå, og durte inn igjen.

 

Flokken blei stua inn i bilen, Kånå spant avgårde til skulen og når hu kom heim igjen sto Manuel å kikka under trappå.

 

– Kanskje bedre, utedel her ? Spør Manuel Kånå, og peika under trappå.

Kånå får nærmast åndenød, trampa ein gang i bakken før hu må tella te tjueni.

– JA … Det e nok bedre ja. Svara Kånå, og pusta letta ut.

– Nei. Ikke gå. Vanskelig det. Replisere plutselig Manuel, å kikka mismodig på veggen under trappå, før han begynne å gå ned til bilen sin.

– Jammen, nå sa du jo at det va bedre under trappå ? Seie Kånå perplekst og spørrende.

– Que ? 

– Du say it va better under stairs ? Prøve Kånå igjen.

– Que ? I know nothing ? Avslutte Manuel, og går å tar seg ein røyk.

 

 

Kånå gir opp og går mildt forbanna inn.

Omtrent ti minutt etterpå, så starta ein konsert fra ein radio Manuel har med seg. Musikk fra hjemlandet hans. Ikkje lavt. Ikkje middels. Men, temmelig høgt.

Innimellom synge Manuel med … Manuel kan ikkje synga. Manuel har ikkje sangstemme … Kånå e på randen av å mista det heilt.

 

Manuel e ferdig ute. Radio og kråkestemmen synge om kapp, mens han går over til å henge opp innedelen.

Kånå har det travelt. Eldstemann ska hentas på skolen og kjørast te tannlegen. Manuel har det ikkje travelt.

Ifølge Kånå, så mistenkte hu at Manuel ikkje hadde lyst å jobba i det heila tatt.

Men, utrolig nok så får Manuel jobben gjort. Pumpå funka. Og Kånå rekker resten av dagens gjøremål.

 

Eg … Eg fikk omtrent tre-fire samtaler om dagens strabaser i heimen, der eg stressa rundt på jobb å leverte varer. Den andre va verst.

Når Kånå sin krisemaksimering nådde nye høyder.

Ikkje kom hu te å rekka skulen. Gravefolkene kom te å grava hull i innkjørselen og Manuel (VarmePumpemannen) kunne ikkje norsk.

Hu skulle henta Eldstemann hos Tannlegen også. Så henta Småfolket og Han i Midten på skulen, seinare. Kossen i svarte skulle hu få detta te ???

 

Men … Hu fikk det til.

Ingen gravde hull i innkjørselen vår. Ikkje før idag, når me hadde fått bro når eg kom heim fra jobb. Manuel fiksa ny varmepumpe på orginalt vis.

Kanskje ikkje optimalt, men den virka som bare det.

Og … Om eg skreiv om detta. Så kunne eg bare gå lukst i Bodå å legga meg, fikk eg beskjed om igår.

Men, nå la hu seg først, i kveld. Så om eg e heldige. Så sove hu før eg poste denna på bloggen, og har eg optimalt med flaks, så lese hu den ikkje i det heila tatt …

 

Eg krysse fingrer og ben og trykke publiser.

Go natt, Folkens …

 

 

Eg har bare noen stikkord te seinare ikveld, sånn med tanke på et lite innlegg. Noen få ord som satte litt fyr på morgenkvisten igår. På ein måte.

Nåken ord som kvar for seg gjerna ikkje høyres så skumle ut.

Men … Sett de i sammen. Og man her ingridiensene te et virkelig haraball av sjeldent kaliber …

En oppskrift til hemningsløst kaos, elleville samtaler og ein lett radlaus Fatter’n.

Ordene e som følger.

 

Gravefolkene. Mobilsamtale. Krisemaksimering. Varmepumpemannen. Kånå. Que ?. Og mest sannsynlig Boden …

Alt etter som …

 

Snakkes seinare, Folkens

 

😁😁😁

 

 

 

 

Det e nydelig. Når det ringe på dørå og man først blir litt forfjamsa.

Det va første gang noen ringte på i vårt nye hus.

Eg fatta nemlig ikkje ka den lyden va. Til og med Mini’en kikka forundra ut i luftå, å lurte på ka støy detta va.

Så kom eg på det.

Fordi Kånå testa den jo ut her ein dagen, og då virka den ikkje. Men, et par batterier fiksa den biffen.

 

Det va bare å løpa ned å åpna dørå. Og der stod ei koselig dama som spurte om me hadde tomflasker til et skolekoprps.

Siden Kånå hadde panta alt me hadde beklaga eg og lukka dørå, mens eg tenkte at det va jaggu meg ei blide dama.

Så … Så kikka eg i speilet og såg speilbilde av meg sjøl !! 🙈🙈

Herreguuud … Ein hårmanke av sjeldent kaliber hadde sluppet ut i fri dressur, når tvangstrøyå (Caps’en) hadde blitt hengt på knaggen.

 

Til og med eg hadde flira om eg plutselig åpna ei dør og så meg sjøl idag …

Slike handlinger e akkurat sånt som Kånå både blir imponert og stolt over, vil eg tru …

 

Note to self : Sjekk alltid hårmanken før man åpner døra for ukjente …

 

🙈🙈🤣🤣🤣

 

 

 

Når eg hadde rygga meg inntil rampen hos en bedrift idag, å jogga lettbeint inn dørene. Så fikk eg ein velkomst av sjeldent kaliber. Han eine som jobba der kom løpende imot meg, å lurte på om eg hadde sett Side om Side i helgå.

Detta e den samme bedriften kor eg regelrett fikk sjokk ein gang for noen år siden.

Når eg kikka i ryggekameraet og såg konturene av ein edderkopp nede på bakken. Etter eg hadde rygga ned til rammpen. Eit svært beist av ein edderkopp. Detta måtte minst vær ein slik Australsk Huntsman edderkopp. Slike som eter mus.

Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare …

 

Eg ringte sporenstreks inn for å informera karane på gulvet der inne. Og meddelte sjølsagt at eg ikkje rørte meg ut av lastebilhyttå, før nåken hadde tatt knekken på monsteret. Det får fanken meg væra måte på ka sjanser man ska ta på jobb.

Eg lurte jo litt på kossen et slikt krapyl hadde kommen seg til Norge.

Men, detta e jo ein bedrift som mottar varer fra alle verdens hjørner, så den kunne jo lett ha lurt seg med i en palle, fra The Land Down Under. Ingenting e umulig, og alt kan vær tilfelle.

Mitt fantasifulle sinn har stort sett ingen grenser, og grenseportaler fanger neppe opp slike blindpassasjerer.

 

Itte ei litå stund, så ringe de tilbake til meg fra bedriften, og kunne lattermildt beroliga meg med at det va ingen fare på ferde. Løvetannen va mest sannsynlig død som ei sild, og vil neppe ty te angrep, om eg kom ut.

Herreguuuud.

Det va jo på kanten te å vær litt flaut. Men, siden den gangen har eg nærmast fått høyra det kvar gang eg komme innom.

Men … Ikkje så høgt og gale som idag. Når fyren som kom løpande mot meg, og nesten ikkje hadde klart å venta til mandagen kom. Når eg gjerna stakk innom med litt varer.

Forbaskade sosemikkel, altså …

 

Har du ikkje fått med deg hendelsen i Side om Side, som det e snakk om, så kan du se den her – Jonas får sjokk …