Det har vært ein effektiv dag og ettermiddag. Om man ser bort i fra et lite kaffe slaberas på et par timer, med Svigerfar. Før han stakk innom hadde eg vært å henta siste rest i huset vi flytta ut av, overlevert nøkler og sagt tusen takk for lånet.

Eg rakk akkurat å stua det inn i den allerede overfylte garasjen før han kom.

Mot alle odds, så har eg faktisk vært inne i Boden idag, av alle ting. Eg blei faktisk bare nødt. Og ikkje fordi Kånå sendte meg der. Men, det va ikkje meir plass i garasjen. Noe måtte rett og slett bare stues inn der.

Eg gikk amok med ein kost først. Tre knyttneve store petterkopper måtte bøte med livet. Tre mindre farer for kattene i gata …

 

Når Svigerfar gikk, stakk eg opp på Obs’en for å handla lyspærer. Det mangla pærer både her og der. Og når eg dro ned dekselet under ovnsvifta for å få lys igjen der, og Kånå såg tilstanden oppunder der, så gikk hu amok og fant frem vaskefilla og vann.

Egentlig heilt supert. For når Kånå e opptatt med slike ting, så glemmer hun kjapt andre ting.

Som f.eks at Fatter’n muligens burde funnet frem liggeunderlaget og soveposen, og snart rusla ut i Boden. Pga den lille tabben fra i dag morgens. Jaja, det kan jo godt vær at eg har vært såpassa på pluss siden i det sista, at eg bare falt ned på nullpunktet idag morgens.

Og itte diverse lyspære skift, litt rydding å diverse andre forefallende tiltak, så har eg karra meg litt oppover igjen, på skalaen.

Det e ikkje godt å sei, og ikkje har eg tenkt å spør …

 

Ellers, så observere eg at Kjerringa har tenkt å begynne å trene. Det burde eg også. Istedet for å gumle på First Price chipsen eg lika så godt. Men, der igjen. Eg har jo begynt å trena mange ganger eg. Og alle gangene med lika stort hell.

Eller uhell. Alt etter kossen man ser det.

Eg minnast ennå sjokket itte at eg og naboen hadde jogga i minst et kvarter, og eg trudde me hadde starta treningen. Men, neida. Me hadde bare jogge der til kor treningen skulle foregå. Herreguud. Eg pusta jo allerede som ein hval på land.

Og lurte litt på kossen eg skulle overleva detta.

 

Eller den gangen me naboer meldte oss på et mosjonsløp i byen, underveis på en fuktig kveld. En meget fuktig kveld. Eg fikk jo sjokk når Kånå lurte på om eg skulle kjøpe sånn løpe tights nå, under frokosten dagen etter.

Kor på eg satt som et stort spørsmåls tegn, og forstod ingenting. Eller huska ingenting, e vel meir korrekt.

Men, forstod kjapt ka den meldingen eg hadde lest når eg stod opp betydde, når naboen skreiv at då hadde han meldt oss på. Eg trudde han hadde meldt oss på ein slik guttatur me og hadde snakka om, tidlig på kvelden. Guttatur te England.

Men nope. Me hadde meldt oss på Djupadalten. Den store. Den på 9,4 kilometer. Jiiizus …

 

Eg øvelevde det også. Såvidt. Eg minnast at når eg kom på oppløpet lika før mål, og høyrte nåken i ryggen, så satte eg igang ein real sluttspurt.

Allikavel, så gikk det ikkje raskere. Heller seinare.

Det va som om eg holdt på å mista kontakt med mine egne bein. Det gjorde eg også. Lika itte eg passert målstreken. Eg datt om som ein tom potesekk.

Og to Røde Kors damer kom ilende til. De gikk igjen, når eg spurte om de skulle gi munn til munn hjelp nå. Det e ikkje alltid eg e heilt vel bevart.

Det va nok et av de øyeblikkene. Men, eg va på ein måte unnskyldt, etter å ha løpt disse 9,4 kilometrene. Sånn egentlig.

 

Jøje meg … Nå må eg slutta av … Kånå har begynt å ringa meg inn her … Gulp …

Det e best eg finne nåke fornuftig å gjør.

Istedet for å sitta her å skriva …

 

Goe kvelden, Folkens …

 

 

 

Det va ein nydelig harmonisk morgen idag. Eg rusla ned trappene fra soverommet og inn på kjøkkenet. Satte på ein kaffikopp under maskinen og gikk på badet.

Itte helgas strabaser har eg nesten henta meg inn igjen, og såg overraskende frisk ut, der i speilet.

Tennå blei pussa, litt godlukt under armene før eg trødde på meg arbeidsklærna og gikk tilbake til kjøkkenet. Eg nappe te meg kaffikoppen som hadde lagt ein aromatisk vidunderduft i rommet.

Titta litt ut i stugo og klappa meg sjøl litt på skuldrene. Eg hadde hengt opp fem bilder og et speil igår, mens Kånå og Svigermor vaska ut i Førre.

Det må fanken meg vær ny rekord …

 

Meget fornøyd med meg sjøl lista eg meg ned trappene, hoppa opp i verneskornå og strøyk på dør med ein rykende god kopp kaffi i håndå.

Det e lenge siden ein dag har starta så perfekt.

Vår eminente lille lastebil starta som et skudd å seig godmodig ut av gården. Eg tok ein slurk av koppen. Ein euforisk følelse skaut gjennom legemet.

Den første kaffikoppen om morgenen. Den e fanken meg god …

 

Oppe i det førsta krysset måtte eg setta koppen i fra meg for å multitaska litt. Blinklys, gir og svinging på rattet kreve mer enn ei hånd.

Av mangel på ein eminent kaffiholder i bilen, satte eg koppen inntil mobilholderen øverst på dashbordet. Den stod høvelig bra der, tenkte eg stille og lykkelig for meg sjøl.

Gjennom to kryss og ein skarp sving gikk det bra.

Så kom rundkjøringen …

 

Sviiiiiiiiiiiisj … Ploooink … Splasj …

 

Midt i rundkjørimgen gikk alt lukst te helsikke. Koppen seilte te venstre, traff rattet og tippa lukst i fanget på ein forbløffa Fatter’n …

– Men, for inni helve…. … … Forbanna sat … .. Sosemikkel da Frode … … .. . .. . …

 

Ein tirade av ukvemsord iblanda diverse kvinnelige smertehyl grunna ein skålda hageslange og rognpåse, fylte kupeen.

Av og te, så e du toskjen Frode, men idag. Idag så va du ein reinspikka idiot, Frode, sa eg te meg sjøl. Å tok ein full runde i neste rundkjøring.

Suste heim i rein forbannelse, raste inn dørene og vekka halva huset på leit itte ei ny buksa.

Kånå va mildt sagt ikkje blid …

 

Og Fatter’n la et durabelig grunnlag for ei natt i Bodå, kun etter to dager i heimen.

Ei Bod eg nettopp har lagt ut om kor mye eg frykta, i forrige innlegg.

Jaja … Ein gang måtte det jo skje. Så koffår ikkje lika godt før, istedet for seinare …

 

Grøss og gru, altså … Lukst i Boden med han far, vil eg tru …

 

🙈🙈🙈

 

 

 

Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.

Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.

Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.

Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.

Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …

Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.

Det var meir belønning enn straff.

 

Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.

Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.

Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.

Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.

Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …

Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.

 

Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.

 

Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.

And then some … Mildt sagt …

Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.

 

 

Eg har nesten ikkje ord.

Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.

Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.

Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.

Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.

Herreguuud.

Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.

 

Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.

Eg har sett mange forskjellige edderkopper.

Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …

Svarte salte bananer, altså …

 

Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.

Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.

 

Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.

Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.

Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …

 

Gudhjølpe meg … Ka har eg gjort !?!

 

 

Det gikk jaggu meg i likaste laget. Det å få unnagjort flyttelasset i helgå. Som dåkke ser på bildet så måtte eg ta garasjen te hjelp, sånn med tanke på lagringsplass.

Det e sjølsagt når man flytte at man innser kor mye man har, som man ikkje visste man hadde.

Eg va såre fornøyd akkurat når eg tok detta bildet på lørdags kvelden. Fordi eg hadde akkurat plass te bilen også der inne. Og det va jo nesten ingenting igjen inne på luksustoppen.

Trudde eg …

 

Der gikk eg på ein smell …

 

For på søndag så suste eg inn for å henta siste rest som Kånå hadde rigga klart nede i gangen. Og ikkje minst ein liten rest i garasjen.

Men, når eg va ferdig å lasta det på.

Då trur eg ikkje man hadde fått ei flis te inn i den lille lastebilen vår. Og itte å lossa det av igjen på det nye stedet. Ja, då trur eg neppe man hadde fått ei flis te, inn i garasjen.

Her ligge forholdene heilt klart til rette for et realt garasjesalg. Og minst ein kraftig tur på bosset …

 

Jaja, slik er det bare.

 

Smell nummer to. Den kom for så vidt på lørdags formiddag. Når eg og bror min holdt på å lossa ting inn i garasjen.

Plutselig, så glapp fotfeste på liften. Eg tok ein elegant ufrivillig piruett. Før eg deiste ned på ryggen og landa halveis oppå liften, og halveis utenfor.

Bror min fikk et lite sjokk, og eg fikk et heftig latteranfall.

Eg lå der i et saligt olvelte mens eg pinnholdt på det eg hadde i hendene.

Det e snodig også.

For eg følte liksom at alt gikk i slow motion når eg falt. Nett som om nåken tok imot meg, når eg tok øvebalanse og falt bakover. Kanskje eg har ein slags guardian angel !?

Eg fikk ikkje vondt. Ikkje der og då. Bror min fikk tak i hånda mi og nappa meg opp igjen.

Så lo me litt te. Begge to …

 

Seinare på kvelden. Når eg satt i sofaen mildt utmatta og temmelig sleten. Då kjente eg at det banka godt i tånå. Jaja, eg hadde for så vidt kjent nåke litt tidligere også, men då hadde eg ikkje tid til slikt.

Men, når eg nappa av sokken der eg satt, åpenbarte ei mørkeblå tå seg. Ei tå som va dobbelt så stor som vanlig.

Herreguud, utbrøyt Kånå. Og meinte den sikkert va brukken.

Skitt au, sa eg. Den henge nå fortsatt fast. Kunne tross alt gått mye verre, enn ei forslått tå.

 

Smell nummer tre. Den kom seint på søndags kvelden. Når Eldstemann oppdaga et svært beist av ein edderkopp nede på badet.

Eg stod i døråpningen og gikk nesten ut i full panikk.

Kånå nappa krapylet kjapt inn i håndå si, og løp rett i mot meg. Med et svært flir om kjeften.

Et blodekta Jack Nicholson flir.

Ikkje et sånn godslig et.

Mye meir et sånt skikkelig skummelt et.

Fatter’n tok rennafart og løp lukst ut av gangen å kleiste dørå igjen rett i trynet på Jack Nicholson. Han skumle Jack Nicholson. Og holdt dørå igjen fra utsiden …

 

Lukk opp, brølte de fra innsiden. Edderkoppen må jo få komma ut.

Tjera vena meg.

Eg stakk i garasjen. Som for så vidt e et stort paradoks. For der florerte det jo av edderkopper.

Hjølpe meg …

 

Og slikt slutta me av helgå, og et flyttekalas av sjeldent kaliber …

Nå e det mandag igjen … Og jobb …

 

Ha ein nydelig dag, Folkens. Og ei toppers uka …

Over og ut … 🙈😃👍

 

 

 

 

Fant ein liten klassiker fra arkivet, som også handla litt om tid. Muligens på et litt anna vis. Men, eg huske den episoden ennå som om den va igår.

Det va mange edderkopper i Boden, på den tiden …

 

---

---

 

Enten så har eg kjørt gjennom ein tidsmaskin på vei te jobb, ellerr så har eg bare gått på ein smell. Men feil vei. Altså ein smell med positivt fortegn. Alt etter kossen man ser på saken.

For itte å ha kava meg ut av sengå, i nåke som må ha vært komatøs tilstand.

Fått på meg arbeids klær, stappa hovudet unna springen for å nåkenlunde komma ut av dvalen og e for så vidt klar te å kjøra på jobb.

 

Så finne eg ikkje nøklane te lastebilen.

Blir “litt” stressa. Fordi klokkå e jo kvart over sju.

Eg vekke halva huset mens ein jakt som Harrison Ford hadde misunt pågår. For kvinnfolket eg fant te å hjelpa meg. Hu løp rundt i bare trusa.

Fatter’n flyr lavt rundt i heimen å finne alt han har leita itte i ett heilt år, men som overhodet ikkje e av interesse nå.

 

Eg får kjeft av hu i truså som ikkje fatte at eg ikkje klara å læra meg ein enkel sak. Nemlig å legga saker og ting klart kvelden i for veien.

Treffe ein søvndrukken åtte åring på loftet som har høstferie og egentlig burde ha sovet litt te, men som har blitt vekka av ein velvoksen elefant, som løp opp og ned trappene. Med vernesko på.

Eg komme plutselig på at eg kjørte jo heim den nye sofaen te svogeren min på lørdag.

 

For så å hasta heim for å se Liverpool kampen. Og la då nøklene på pc pulten. Lagra den informasjonen alt for langt bak i hjernebarken, slik at det ble glemt til mandags morgen.

 

Fatter’n stupe ned trappene å passere ei snurren geipa i bare trusa igjen, med ein mini Frode hengande i armen. Alt anna enn smørblid. Det lot uttrykket i andletet hennas fjerna all tvil om.

Eg forstår at her har eg nok lagt grunnlaget for et par dagar i bodå, før uka jaggu meg har begynt.

Når eg runda hjørna på huset så tenke eg at det va nå fryktelig mørkt idag !?

Og når eg parkere på jobb og kikke på klokkå.

Så e den bare null seks ti … !!???

 

Omtrent bare femti minutt for tidlig oppmøte …

 

Guulp …

 

 

 

 

Endelig …

 

Etter mange år, med dårlige forklaringer på hvorfor Fatter’n ska få lov te å sova bitte litt te istedet for Kånå, når det e helg. Så klara Fatter’n å hosta opp ett eller anna som hu tok for god fisk.

Fleire år med tapte disputter på morgenkvisten, et mangfold av dårlige argument og en håndfull knehøner i ryggsøyla.

Bare for å få den lille halvtimen ekstra …

 

For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset har stått opp. Så starta denne småbarns fabrikken opp nett som ei sørlandssnekke på tur. Med mange små poff i lett harmoni, først.

Men så, når en liten halvtime kanskje har gått forbi.

Da høyrest heimen meir ut som et par lavtflyvende F-16 jagere på tokt i fjellheimen, og drønnet fra jetmotoren som slår tilbake som et ekko mellom fjelltoppene.

Det e ein fabelaktig metafor på seansen …

 

Men ka skjer sjølsagt, når Fatter’n endelig klare på eit uforklarlig vis å få Kånå te å stå opp først, nærmest uten diskusjon ?

Joda, mens Fatter’n ligge der i loppekassen å feire sin første triumf på mangfoldige år.

Så har halsen slått seg vrang, nesa er tett som et tretti år gammelt dieselfilter, hovudet kjennes ut som om det e ti nummer for lite og kvart puls slag e som tortur.

 

Umulig å sove et sekund meir. Man må ut på badet for å medisinere seg og då e det gjort…

Endelig, når Fatter’n skulle få halvtimen sin. Så går det lukst i dass.

På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hovudet i skapdørå på badet når eg lete etter hodepinetabletter og knuse stortåa i dørkarmen på vei ut igjen …

Typisk …

 

Ain’t karma a bitch ???

 

Kom over nok et innlegg skrevet i gamle dager, som for så vidt e dags aktuelt nu for tiden også … Når Kånå og Litlajentå finne det for godt å vær uenige om et eller anna, alt og ingenting, men stort sett lite alvorlig …

Her i heimen …

Det e ikkje så mye som har forandra seg, siden Litlajentå va tre-fire år. Te jentå blei ti …

God lesning Folkens …

 

Detta e virkelig ein klassiker av de store, fra min “lille” samling med familie anekdoter …

 

---

 

Ungane sitte og ser på Barne-Tv, dei tre minste ivertfall. Eldstemann e blitt for stor, proklamerte han igår. Det gjekk fort, tenkte eg. Han va jo liten nok i forrige veka…

Det e mye som skjer nå for tiden. Med ungane. Ja, oss alle sammen.

Litlajentå e blitt ganske så trasige, Mini’en bestemt og Han i Midten på sju e blitt ein reinspikka opportunist.

Og Eldstemann e for stor te Barne-Tv …

Jaja, det e faser i barndommen, som de må igjennom. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.

 

Men av og te så e det skrekkeligt slitsomt detta her.

Det tenkte me ikkje på trur eg. Eg og Kånå. Itte me hadde fått heile denna Flokken te verden.

Det med kossen det sko gå sånn med sammensetning, faser i livet og harmoni i heimen.

 

Idag så sko Han i Midten gjør lekser og klare å lura Kånå te å tru at han gjør leksene bedre, hvis han sitte med stuebordet.

Sjølsagt så gjorde han ikkje det, det gjekk jo rett i dass.

For guten klare jo ikkje å sitta i ro.

Det e akkurat som om man har satt ein kaktus på plassen han sitte på. Det går opp og ned, sidelengs og tebake, te slutt så datt han, med hovudet fyst i parketten.

Då får eg nok, og plassere han med kjøkkenbordet, så e det ivertfall håp om at han blir ferdig, før soloppgang.

Men då elga Litlajentå seg inn, og begynne å irritere fyren, så godt som bara hu kan.

 

– La han sitta i fred med leksene nå, e du snill … Seie Kånå te Litlajentå.

– Nei…. Svara hu.

 

Eg slippe det eina øyra fri, så eg får med meg detta her. Eg har mistanke om at ein liten stillingskrig, e under oppseiling.

 

– Tiril…!!

– Mamma… !!

– Kan du lya nå…!! 

– Nei, du må lya nå.. !!

– Tiril Emilia…!! … 

 

Oi, nå har Kånå kjørt “begge navnå” kortet, då begynne hu å bli i øvekant irritert. Å alle som har ungar, kan tonefallet her.

Eg kikka bort på Litlajentå i skjul av kaffikoppen, hu har fyrt opp hard-disken og eg ser den går på full guffe. Hu vett akkurat ka som foregår nå, så nå kalkulere hu garantert risikofaktoren, på sitt neste svar.

 

– Maaammaaaaa !! .. Svara hu te slutt… Imitasjonen e nærmast perfekt… 😉

 

Hu har, akkurat som meg, resonert seg fram te at det fortsatt e ei litå stund, før Kånå sprikke.

 

– Nå e det nok…. 

– Nei, du e nok.. 

– Kan dåkke slutta nå, så eg får gjort leksene i fred… Bryte Han i Midten inn….

– Hørre du, Tiril… Nå må du la Leander jobba i fred, med leksene…

– Du må jobba i fred… Replisere Litlajentå kjapt..

 

Kånå løfta det eina augabrynet. Og eg høyre ett “gisp” på siå av meg.

 

 

Eldstemann har og fått med seg forestillingen, og sitte musestille og følge med.

Eg sitte å lura på om det e smart, å henta litt chips og brus, te showet som pågår. Men eg slår det ifra meg. Det hadde blitt for åpenlyst. Sjøl om Kånå, har tatt augabryn trekket.

Både eg og Eldstemann, e klar øve ka me bivåne nå, det e maktkamp mellom alfahunnene i flokken…

 

– E du frekke i munnen din ?? .. Spør Kånå, nåke kvast…

– DU, e frekke i munnen din… Svara trollet…

– Ska du rett i seng, Nå ?? .. 

– Nei, du ska i seng…. NÅÅÅ! … 

 

Tjera vena meg.

 

 

Eg trur ikkje mine egne øyrer, ikkje Eldstemann heller. Han i Midten prøve febrilsk å snakka te Litlajentå. Men hu kikka Kånå rett i augene. Stillings krigen e komplett.

Kånå reise seg.

Litlajentå sitte, akkurat som ein gepard, følge hu bytte sitt med augene.

Kånå går imot na.

Litlajentå krumma nakken, klar te sprang.

 

Stemningen e elektrisk, eg høyre den nervøse pusten te Eldstemann. Han i Midten har gitt opp førsøkene med å snakka Litlajentå te fornuft og følget dramaet fra orkesterplass.

Hadde nåken av oss guttar i huset prøvd oss på nåke lignande, hadde me vore maltraktert og sendt i Bodå, for lenge siå…

 

Så skjer det nåke me i vår villeste fantasi aldri hadde trudd kunne skje. Kånå bøye av, svinge te venstre og går mot gangen. Eg kikka på Eldstemann, og det e som å se i ett speil.

Hjulet går rundt, men hamster’en har daua …

Hjernen går for fullt, men ingenting e tekobla, for detta e jo umulig …

Har Litlajentå utmanøvrert Kånå, itte kun 4 år med samspill.

 

Så seie Kånå…

 

– Detta får du ta deg av, Frode…..! … Før hu svinge inn på badet, lukke dørå og låse.

 

Itte nåken sekund så letta tåkå i hjernen, men det e fortsatt dugg på koblingane.

…..

Eg kikka bort på Litlajentå.  Mens ett kaldt gufs, stryke øve nakken min….

Trollet sitte som hu satt.

……

Med ett flir om kjeften…

…..

Ett Jack Nicholson flir …

 

 

 

Mens eg lura på om eg nettopp, va vitne te ett strålande sjakkmatt trekk, ellår om Kåna gjekk på ei smell… ??

 

 

 

 

Itte ei travel uka på jobb skulle eg bare sende ein god melding til min eminente lastebil sjåfør, for meget vel utført arbeidsuka.

Det e viktig å gi beskjed til sine ansatte når de jobba godt også.

Ikkje bare påpeke det man som leder mener de ansatte kan gjøre bedre …

 

Det gikk omtrent tredve – førti sekund, så tikka det inn et bilde, ein emoji og ei helsing om god helg tilbake te meg.

Eg varta litt satt ut.

Kikka leeeeeenge på bilde.

Før eg skulle til å ringe tilbake for å høyra ka i alle dager som hadde skjedd, mens ulike scenarioer om kossen i svarte helsikke me skulle løyse neste uke, rulla ut fra hjernebarken …

 

Detta så fanken meg ikkje bra ut … Punktum …

 

Så … Nett før eg skulle trykka på den grønne knappen, minnast eg at ein slik bil hadde stått hos nabobedriften.

Ein bedrift som kjøre for samme speditør som meg.

Og at den bilen hadde noen stygge skraper på sidedørene.

Dermed, så drog eg kjapt slutningen om at min eminente lastebil sjåfør nettopp hadde kjørt ein durabelige spøk på meg …

 

Det va ikkje vår lastebil som hadde fått seg ein “liten” smell.

 

Herreguuud … Pulsen dalte rolig ned til hvil igjen, humøret steig i takt med pulsen som sank og eg begynte å pusta igjen …

 

Av og te … Så kunne eg kaldkvelt den fyren, altså …

Han der moroklumpen av ein eminent lastebil sjåfør …

Uansett … God helg, Folkens …

 

🤣🤣🤣

 

 

 

 

 

Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.

Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.

Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.

Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …

 

Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.

Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.

Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.

Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.

 

– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.

Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp. 

Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.

Nei, det skulle ikkje han gjør.

– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du. 

– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.

 

Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.

Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.

Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …

 

Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.

– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.

– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.

 

Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …

Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.

 

Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.

Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.

Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …

Herregud …

 

Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.

 

Eg og Mini’en har bedrevet slaraffen liv øve ein lav sko idag. Foruten at me laga ostesmørbrød te frokost, så har me bare tilbringt morgenen på sofaen uten å gjør ein dritt.

Me har virkelig tatt bohem tilværelsen te et nytt toppnivå.

Et nivå til og med Han i Midten ville slitt med å toppa.

Jøje meg, kor me har kosa oss. Sett på film, spill litt spill og ikkje skjenka andre ting så mye som et fnugg av ein tanke.

Heilt te klokkå tippa halv to, og eg kom på at eg hadde jo lova å vaska huset idag.

Giiisp …

 

Eg va bombesikker på at Kånå kom heim klokkå to, så nå hang resten av helgå i ein tynn tråd.

Det lukta Bod her i fra og te Alta.

Eg spratt opp av sofaen som ei antilope på speed, spurta ut på vaskerommet og rigga te utstyret eg trengte. Før eg spant øve stuegulvet med moppen i ein hastighet sjøl ein gepard ville slitt med å holda.

– Du glemte ein flekk der, Pappa. Kauka Mini’en te, når eg lynkjapt forflytta meg mot gangen.

– Kor, kor ??? Spør Fatter’n febrilsk.

 

Sjøl om man bedrive hurtigvask, må kvaliteten levna liten tvil om at det faktisk ikkje har vært det.

 

Eg sklei øve der Mini peika og hasta videre ut i gangen.

Her gikk det raskt. Kanskje for raskt.

Når eg såg meg fornøyd og ferdig å fløy lavt øve gulvet mens eg sikta meg inn på badet, flagra hybelkaniner te værs, som om ein flokk flaggermus nettopp hadde letta.

Men, for helsikke da …

Moppen blei slengt ut igjen og gang gulvet glitra te slutt i solglansen å lukta lika reint som ryktet te kronprins Håkon.

 

Klokkå tippa ti på to … Eg hadde badet å soverommet våras igjen.

 

Badet såg fanken ikkje ut. Fatter’n måtte skli øve med moppen tre ganger. Underveis forbante eg meg øve Kånå sitt lange hår, som fader meg lå over alt.

På vei ut så sklei eg i ein liten pytt med vaskevann, tånå røyk lukst i dørkarmen og ein fullsatt arme av ukvemsord røyk ut av kjeften, som perler på ei snor.

– Ka sa du, Pappa ? Ropa Min’en fra stugo …

– Ingenting, tingeling. Kvitra Fatter’n tebake.

Og lika mange ord i samme kategori fløy igjen gjennom hjernebarken, men uten å vær innom stemmebåndet.

 

Eg tok fatt på soveroms gulvet når klokkå akkurat passerte slaget to.

Moppen suste over gulvet med effektive tak. Kvart eit fnugg av støv å dritt blei fanga opp og fem over to va jobben gjort.

Fatter’n løp som ein ungkar ut på vaskerommet og slengte utstyret på plass.

Då oppdaga eg vaskemaskinen … Den va ferdig.

 

Dei klærnå skulle jo eg slenga i tørketrommelen når eg stod opp.

 

Svarte, salte, forbaskade bananer …

 

Eg kasta klærna lynkjapt i tørketrommelen. Huska heldivis å tømma vannbeholderen.

Før eg løp inn på kjøkken, slengte på ein kopp kaffi og tørka svetteperlene som tøyt ut overalt med et kjøkken håndkle.

 

Puuh … Endelig ferdig …

 

Eg satt der i fem – ti minutt, men ingen Kåna kom kjørande heim fra jobb …

Snodig …

Fatter’n fiska frem mobilen, skreiv ein melding te husets ubestridte herskerinne, kor eg spurte ka tid hu va ferdig.

 

Ei litå stund ittepå tikka det inn ei melding.

– Klokkå tri … 

 

Jaja … Av og te, så e det godt å vær ute i god tid, uten at man vett det sjøl …

Sånn egentlig … 🙈