Idag, så har me hatt ein meget effektiv dag her i heimen. Skjønt, det va det for så vidt i går også. Bare på eit litt anna vis. I går så la eg grunnlaget for at dagen idag, både ble effektiv og at noen prosjekt blei sluttført.
Den gamle hekken va fjerna, og dermed fikk me den nye ned i jorda.
Mildt sagt, ufattelig mye finere enn den gamle braken av ein hekk. Skjønt, dagen idag, den starta for så vidt med skifte av trillebår hjulet. Det lå ei nåke sleten trillebår under trappå her, som Kånå akutt avskrev som skrot.
Men, Fatter’n visste råd. Det va jo ei skikkelig trillebår sjøl om den va nåke rusten, og hadde et hjul på felgen.
Detta kan man vel ikkje sei enn at e gjenbruk på høgt nivå.
Derifra og ut, så gikk både eg og Kånå meir eller mindre amok idag. Hekken ble planta som dåkke ser på det øverste bildet. Garasjen som nærmast va stuppfull har blitt rydda. Bjørketrær har blitt beskjært.
Og et bedd midt på gårdsplassen har blitt behørig luka, renska og molden med på både mose og gras, har blitt snudd.
Et epletre som står i hagekanten ble rydda for nedfalls epler, som lå strødd i ring rundt treet. Der kom jaggu meg Litlajentå ut også, og hjalp Kånå til den store gullmedaljen. Når de va ferdig, så plukka de ein god håndfull med seg inn også.
De hadde fått det for seg å laga eplekaka.
Så når kvelden kom og Fatter’n slutta av for dagen, så dunsta det hjemmelagd eplekaka med egenplukka epler fra hagen. Både Mini’en og Litlajentå hadde vært me å laga den. Så når Kånå kom svinsande rundt hjørna og inn i tv-kroken.
Med eit fat med eplekake og krem, då va dagen perfekt.
Aldri før har ei eplekaka smaka bedre, og det e muligens lenge siden undertegna har vært så sliten. Då e slik behandling fra både Kone og barn, ikkje meir enn minst heilt fantastisk.
Verdens beste eplekaka fra verdens beste Kåna og barn …
Håpa alle har hatt ein flott søndag, og nyt siste rest av helg, Folkens.
Me satt her i sofaen nu nettopp og kosa oss, når me meir eller mindre synkront tar oss ein lik snopeting fra skålen, alle tre. Ein gummisak som eg syntes så god ut, når eg slengte den ned i posen tidligere idag.
Det gikk omtrent tretti sekund, før et haraball uten like va laus, her i stugo.
Fatter’n og to barn kikka plutselig på kvarandre. I kjeften begynte omtrent alle smaksløker å lysa rødt på ein gang. Sjølkontrollen våras gikk nærmast i oppløsning, og me blei sikkert sprut rød i trynet alle sammen.
Eg har ikkje hatt ein slik følelse, siden eg kjøpte ein Mexican Steak med fire Chili merker i Sydenland.
Den gangen når servitøren kikka forundra ned på meg og spurte
– Are you sure, mister ?
Ei lukt, ein smak eller et bilde kan sende noen og einkvar lukst inn i et sterkt minne.
Eg varta sendt lukst tebake te bordet i syden, nå nettopp, den gangen når svetten begynte å renna fra pannen. Liksom heilt uten grunn. Ganen brant som om noen hadde satt fyr på den. Og ei iskald øl hjalp null niks og nada mot uføret eg hadde havna i.
Slik hadde me det nesten, både eg, Mini og Litlajentå nå.
Me. Eller rettare sagt eg. Hadde kjøpt chili snop. Og som jordbær snop som regel smaka jordbær, slik som melon snop smaka melon. Så funka chili snop slik som chili som oftast gjør.
Den lille chili snopen va kruttsterk.
Me styrta ut på kjøkken heile gjengen og spytta chili snopen lukst i bossbøtta. Før me vrengte opp kjøleskapet og treiv te oss ei flaska brus.
Me trossa alle tidligere corona tiltak, og tuta cola etter tur rett fra flaskå.
Te slutt lå me alle tre på gulvet å hiksta etter luft. Mens chili sjokket begynte å gi seg.
– Herreduuud. Kauka Mini’en te. – Det e det versta eg har smakt. Fortsatte han.
– Jaaa, fytti katta altså. La Litlajentå te. – E det mulig ?
Javisst e det mulig.
Slikt skjer jo som oftast. Når Fatter’n ikkje lese på skiltene, eller høyre på folk som advare han.
Og kjøpe saker og ting som tilsynelatende ser godt ut …
Hjølpe meg, altså … Chili snop !? … Kim fanken har funnet på nåke slikt da ???
Eg kunne glatt tatt med ein ting te. Nemlig snakketøyet te Mini. Det har blitt dokumentert fleire ganger opp gjennom årene, her på bloggen, akkurat det at Mini’en har mye på hjarta, te tider.
Eller omtrent twentyfourseven.
Igår, så tok Kånå guten med for å handla når eg kom heim fra jobb. Eg holdt nesten på å spør om hu va sikker på det, om hu liksom ville ha han med seg, på slikt.
Før eg raskt tok meg i det.
Slike taktiske katastrofe bommerter fra Kånå, de trenge man jammen ikkje påpeika.
For når eg kom heim blei eg nærmast overfalt av fjotten, og fikk et kvarter langt resyme av hans dag igår.
Slikt e egentlig bare koselig. Når man ikkje har sett guten itte ein travel dag på jobb.
Men, eg vett også det, at om ikkje Kånå hadde gått på ein liten smell, og tatt Mini med på butikken. Så hadde eg mest sannsynlig fått minst ein halvtime te.
Derfor holdt eg klokelig kjeft når Kånå hanka han med seg og suste avgårde.
Hu skulle ta ukehandelen og se om hu fikk gjort unna nåken julepresanger. Sammen med Mini.
Tjera vena meg.
Eg hadde egentlig mye eg skulle gjort igår, men når en slik sjanse bød seg. Så va eg ikkje sein å gripa den med vidåpne armer.
Eg slengte meg i sofaen, skrudde på Roswell serien min, og nøyt to timer med komplett stillhet i heimen.
Kun avbrutt av lyden fra tv.
Ingen Mini som måtte ha hjelp te nåke. Ingen lange avhandlinger om alt og ingenting og ikkje måtte eg finna på nåke å gjør, for å få litt tid for meg sjøl.
To timer med rein og skjær nytelse.
Så kom Kånå heim.
Hu halsa inn dørene med varene mens hu konstant uffa seg. Eg greip tak i støvsugerne som eg hadde satt klar, når eg høyrte dørå gikk opp, og skrudde lynraskt tv’en av.
Eg e gjerna nåke toskjen av og te, men eg e ikkje idiot.
Når godstoget med matvarer va ferdig levert oppe på kjøkken, og plassert der de skulle.
Troppa Kånå opp foran ein liksom travelt støvsugande Fatter’n, og proklamerte klart og tydelig.
– Eg. Eg kjøre ein tur på kaffe te Celine. Et sekund te med Max, så trur eg at eg klikka i vinkel.
Før hu jogga ned trappene og forsvant …
Resten av kvelden fikk eg med skvaldrehønå våras.
Men, det gikk heilt fint.
Eg hadde fått lada batteriene opp te nesten hundre prosent eg …
Og forresten. Så satt guten dypt forankra langt nede i et blad han hadde fått grene seg te, på handleturen.
Så Fatter’n fikk med seg et par episoder til han …
Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.
Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …
Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …
Sykkelturen
Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.
Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.
Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige.
Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.
Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …
Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.
Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.
Men, hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande la te et lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …
Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.
Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.
Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.
Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.
Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.
Nei, hjølpe meg.
Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …
Te slutt så suste me avgårde.
Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.
Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.
Tjera vena meg …
I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også.
Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.
Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.
Og nå kunne me ta to veier.
Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.
Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …
Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.
Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.
Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …
Gudhjølpe meg …
Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.
I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.
I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.
Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !
Makan te frekkhet, altså.
Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?
Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.
Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.
Før me traff stigningen opp mot Skre …
Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.
Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist.
Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.
Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.
Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.
Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet.
Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.
Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt.
Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …
Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.
– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ? Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene.
Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.
Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover.
Hjølpe meg …
‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.
Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.
Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.
Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur.
Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.
Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …
Somme ganger, så laga man alsken løgne figurer med statistikk bilde sitt. Statistikken øve kor mange sidevisninger man har hatt på ein dag.
Eg e ein kløpper te å laga Batman sine øyrer, på ein måte.
Når eg gjerna har to innlegg på ein dag. Slik som idag. Andre ganger, når eg bare har et, kan det nesten se ut som ein knyttneve som vise fingen.
Det sa Mini’en ein gang, når eg satt å kikka på statistikken.
– Koffår e det bilde av bannefingen ? Spurte guten, både forundra å litt skjelmsk.
Eg forstod jo ingenting. Men, så såg eg det. Og det ligna faktisk kraftig.
Men idag har eg to innlegg. Og då blei det Batman.
Eller … Om man vrir bilde te venstre. Så blir det Guffen fra Donald i profil …
Eller ein spurv. Det kan for så vidt vær begge deler. Om an legger godviljen til.
Herreguud.
Jauda. Eg visste ikkje heilt ka eg skulle skriva om ikveld. Så eg delte eit gammalt innlegg på Facebook siden te bloggen.
Det fra når barnehagen vår starta med Smart mat.
Den e ein klassikar mange fleire enn eg nåken gang skulle trudd, har lest. Ein gang kom ei eldre dama bort te meg i Kongeparken, mens hu småflirte å sa på klingande jærdialekt.
– Beklage at eg komme bort. Men, dei to småtrollene dine. Dei e bare herlige.
Eg takka og smilte tebake, før damå fortsatte.
– Og den historien fra barnehagen, når de fikk hjemmelagd gulasj suppa, den bare elska eg.
Det va då det gikk opp for meg at me va blitt gjenkjent. Jøje meg, altså.
Men, nu e det snart leggetid …
Bare ein episode te med Roswell – New Mexico … Ikkje meir enn det.
Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.
Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.
Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.
Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.
Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.
Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.
For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.
Han der steingalne naboen te Seinfeld.
Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.
Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.
Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.
– Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …
Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.
Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …
Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.
– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.
Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.
Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.
For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.
Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.
Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.
Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.
Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.
Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.
Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.
Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.
Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.
Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.
Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.
Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …
Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …
Fra den gangen eg forsøkte meg på ein practical joke på Kånå.
Gjerna ikkje hundre prosent vellykka, men gu kor morosamt … .. .
Ballongen …
Eg har havna i Bodå igjen ikveld, og det va på ein måte Svigerfar sin feil.. Jaja, ikkje heilt sånn direkte då, men ivertfall kan det ikkje seiast anna enn at han sterkt indirekte va involvert.. For Svigerfar e ein liten skoiar, ein kar som sette pris på litt humor i hverdagen..
Og her for ei stund siå, kviskra han ein rett og slett genial “Practical Joke” inn i øyra mitt..
Eit så inni granskauen utspekulert plott, som eg ikkje klarte å legga i fra meg.. Og idag bød muligheten seg for å setta denna planen, ut i verden.. For detta va ikkje bare nåke eg kunne setta igang med, heilt sånn uten videre.. Forholdene måtte ligge te rette for det, visse forutsetningar måtte innfris og Kånå va nødt te å seg ett bad..
Og itte Kånå hadde henta Eldstemann ikveld, ymta hu frampå om at hu rett og slett tok seg ein tur i karet..
Eg kom ikkje på det heilt med ein gang, men plutselig slo det inn for fulle mugger.. Forholdene va perfekt, forutsetningane va innfridd og Kånå sko ta seg ett bad.. Nåken minuttar itte hu hadde gått på badet, lista eg meg ner trappå, stille som kjettå..
Eg hadde funnet fram det eg trengte, og gjorde meg klar for denna i utgangspunktet strålande planen..
Den som Svigerfar allerede hadde utført på Svigermor, når hu tok seg ett bad.. Der han hadde lurt seg bort te dørå, itte hu hadde hoppa i badekaret.. For så å blåsa opp ein ballong, før han lirka dørå musestille opp og slapp ballongen laus inn på badet.. Resten kan dåkke jo tenka dåkke..
Heldigvis har Svigerfar og ei Bod, eller ei Bu.. “BesseBuå” ..
Alle vanntette planer har som regel eit svakt punkt.. Min va ei låst dør.. Kånå gjør ofta det, og eg har absolutt ingen problem med å forstå hu der.. At hu låse dørå.. For ska Kånå få seg litt tid for seg sjøl, e hu nok pukka nødt te å gjør akkurat det.. Hvis ikkje kan det fort komma ein klåfingra froskemann inn på badet, eller ein flokk spinnville ungar..
Derfor va detta ett hinder eg forsåvidt hadde forutsett.. Problemet va at eg ikkje hadde testa min teori i praksis..
Der Svigerfar følsomt hadde lirka opp dørå, og lurt inn ballongen.. Der tok eg å skjøv ballongen inn under dørå, kobla den te den pumpå me bruka på luftmadrassen.. Og eg hadde lada beltet med ett lite skrujern, te å lirka ballongen av pumpe tuten..
Så langt hadde alt gått knirkfritt..
Men alt eg styra på med av goe planar, har stort sett potensiale te å gå lukst te helsikke.. Mang ein gang gjenfortalt her inne på Bloggen.. Så også denna gangen..
Eg begynte så stille eg kunne å pumpa på fotpumpå.. Både for å ikkje vekka dei to små, som har rom lika ved..
Og forsåvidt for at Kånå ikkje sko ana ugler i mosen.. Men det høyrtes ut som om hu styrte på med hårvasken, dermed va nok kysten klar..
Herifra og ut, så skar alt seg.. Kraftigt..
Enten så hadde eg funnet fram ein råten ballong, eller så pumpa eg for mye luft inn i den.. For skrujernet som sko lirka ballongen av tuten, det fikk eg aldri brukt..
Ballongen sprakk med ett helsikkes smell.. Og Kånå skreik te så veggane rista..
Eg skvatt fader meg sånn av ballongsmellet at rognpåsen vrengte seg, eg hoppa ein halv meter bakover og skalla hovudet i vaskeromsdørå, med ett smell..
Dei 2 minste bråvåkna og satte i å gråta.. Dørå blei reven opp av ei mildt sagt illsint Kåna, med bare ett vått håndkle rundt seg, fulla håret i shampoo og ett blikk som kunne drept på 1900 meter..
Eg lå på gulvet å klødde meg i bakhovudet, mens eg tenkte at det va godt eg hadde fått rydda i Bodå.. For sånn som detta hadde utvikla seg, va det heilt klart ingen vei utenom..
Ein absolutt strålande plan, sabotert av meg sjøl..
Eg tenkte ei litå stund på om eg sko prøva å fortella ka som egentlig sko ha skjedd, men fant kjapt ut at det sannsynligvis ikkje ville setta meg i nåke bedre lys..
Av og te, så lura eg fanken meg på ka du tenke med.. Freste Kånå, før hu jogga inn for å roa kidsa..
Eg lurte forsåvidt litt på det sjøl, mens eg tenkte på å legga kortå på bordet å skylda på Svigerfar.. Før eg tok meg i det.. Ein vaske ekta spøkefugl røpe ikkje sine kilder, sjøl om man går på ein smell..
Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot..
Men.. Der igjen.. Nå hadde eg gjerna vært begge deler, på ein gang .. Sånn strengt tatt..
Jaja.. Man får sjå på det positiva oppe i det heila.. Nå kan det forsåvidt bare gå oppover, mot helgå.. Om eg slippe ut før den e over da..
Og ka va det… Va det ein edderkopp så kravla borte i hjørna med haga slangen, mon tro..??
Eg sko bare inn i bilen å henta ei halvstore eska, så eg slengte liften halveis ned, hoppa opp og bøyde meg ned.
Eg tenkte at nå må eg huska den lukå, når eg ska ut igjen.
Sjølsagt gjorde ikkje eg det.
Eg har jo hukommelse på lik linja som ein akvariefisk.
Baaadang, sa det i treskallen …
Når undertegna skalla hovudet lukst i kanten. Mens eg hastig rygga ut av skapet. Paradokset oppe i detta, det e jo at eg huska på at liften ikkje stod heilt oppe.
Slik at eg ikkje trødde ut i lausa luftå, fikk akutt slagsida og tippa sidelengs ned av skapet, og smalt lukst i liften.
Herreguud altså …
Eg måtte bare ta ein liten fem minutter, sjøl om eg ikkje har tid te det.
For eg virra jo rundt som ein hodeløs kylling ei litå stund her, før tåkå la seg og eg kom te meg sjøl igjen.
Det e ikkje så vondt nå.
Drt e meir vondt i stoltheten, enn treskallen.
For så vidt.
Detta e jo slikt ein erfaren yrkessjåfør med over femotjue år på landeveien absolutt ikkje ska gjør.
Allikavel gjorde eg det.
Men … Det e viktig å sjå positivt på saker og ting.
Det va bedre eg smalt hovudet i den lukå og brukte flaksen min opp ein anna plass.
For tidligere idag, så fikk eg nesten ei dama lukst i høyra sidå mi, midt i ein rundkjøring.
Ei dama som va meir opptatt av å vifta med ein liten kost i andletet, enn å følga med i rundkjøringen.
Ka e det med damer og sminking i bil ?
E speilene bedre der, enn heima på badet ?
Koffår då ikkje montera et bilsete, ratt og et sladrespeil på badet sitt !? Om det så om gjør slikt i bilen !
Tjera vena meg, altså …
Jaja … Nå e treskallen nåke bedre, og Donald kulen skjult unna capsen.
