Mini’en på frifot – I Tyrkia …

 

 

Nok ein herlige dag har åpenbart seg her nede i ferielandet Tyrkia. Om enn nåke tidlig … Me reiste ein liten tur inn til Gamlebyen i Side å spiste middag igår. Kor me fant ein fin restaurant med god mat, Flokken va i storform og Mini’en blei raskt kompis, med ein av servitørane …

Servitøren hadde nettopp blitt pappa og meinte han hadde ett usedvanlig godt barnatekke, ifølge seg sjøl …

Han tok med seg Mini’en te lekerommet og sa te oss at alt va under kontroll … – Just enjoy your dinner, I have control on the kids … sa han …

Jojo, tenkte eg for meg sjøl … Kontroll øve Mini’en ?  … Større øvedrivelse har me vel ikkje hørt, siden den famøse pressesjefen te Saddam Hussein stod på tv og sa man hadde full kontroll, et par timar før palasset blei tatt …

Men han skal ha kred for god sjøltillit, denne her servitøren …

 

Litt ut i middagen våras sko Kånå te å reisa seg, for Mini’en va på vei ut av lekerommet i full fart … – No no, just sit, I take him. Seie servitøren, mens han flyr forbi for å fanga inn rømlingen og slenge an opp på skuldrene … Mini’en hyle av begeistring, mens ferden går mot lekerommet igjen …

Inn i lekerommet med rømlingen, før servitøren flyr tebake for å ta imot fleire gjester …

To minutt ittepå, så e Mini’en på tokt igjen … Samma greiå gjentar seg, servitøren flyr i fra et bord han nettopp har tatt imot og hanka inn rømlingen igjen … Mini’en hyle av fryd og servitøren likeså … Heilt klart på samma bølgelengde disse to karene …

 

Itte fjerde gangen seie Kånå. – Nei Frode, nå får me ta guten, stakkars mann …

Eg ser på Kånå, så på Mini’en og hans nye kompis før eg seie.  – Nei, hjølpe meg, la nå maen få ett lite innblikk i ka an har begitt seg ut på, han e jo nettopp blitt pappa jo …

Kånå ser på servitøren med medfølelse, men gir itte … Det e jo ikkje alle forunt å få ein slik tornado av eit barn, som me har fått med Mini, så strengt talt kan det gjerna bare bli bedre, når hans egne vokse opp. Liksom …

 

Itte ei god stund, kor Mini’en har fått hilst på han i baren, kokken i restauranten og et par andre servitørar … Så ser eg at servitøren begynne å henge litt me hovudet, skrittene e ikkje lika energiske og hvilepuls trur eg det e lenge siden fyren har vært i nærheten av…

Det tar ikkje lang tid, før fyren komme med tunge skritt, svetten rennande fra pannen og levere ein euforisk Mini tebake te oss. Før han seie. – I think he needs to change a diaper !? …

Tjera vena meg … Bleieskift ska sjølsagt fyren få slippe, det må tross alt utførast på omhyggelig planlagt vis, skal man ha et håp om å få utført jobben på skikkelig  vis og uten større arbeids uhell …

 

Men noe bleieskift e det ikkje behov for her, det lukta ikkje fis av Mini’en ein gang … Det va nok bare ein fin måte å sei at detta blei i øvekant mye, for ein servitør, nybakt pappa med høg sjøltillit og sjølerklært godt barnetekke …

Mini’en sette seg fornøyd ned i barnestolen og vinke te sin nye kompis … Som med lettelse vinke tebake og går og tar seg ett kvarters pause …

Me så i hvert fall ikkje fyren igjen før det hadde gått et kvarter, men gudhjølpe meg, ett velfortjent kvarter om eg må få sei det sjøl …

Det va på tide å gå videre så eg betalte regningen, før me reiste oss og rusla videre …  Litlajentå oppdaga ein sånn tyrkisk kjole med masse dingeldangel i ei sjappa, og e solgt før me får sjangs te å summa oss …

Eg har ikkje fått kalibrert prutekunsten min ennå, siden det e første kvelden her i Tyrkia og får kjeft av Kånå … Hjølpe meg …

Guttane finne seg også kvar sin leketing, og Mini’en legge sin elsk på et lite fly fra Planes filmen …

 

Nå har Kånå tatt over prutingen og itte første pristilbud, så tar hu flyet lukst fra Mini og legge heile sulamitten på disken

– No, to much … We buy it another place … Seie Kånå, med bestemt stemme.

Mens hu går sakte ut av sjappå, med ein hylskrikande Mini i vognå, som kikka febrilsk på Dusty flyet … Kånå tar ein liten kunstpause når Mini’en når et skingrande crescendo, før hu fortsette sakte mot utgangen …

Den litt eldre damen i butikken ser med skrekk på Mini’en, som nå e i ferd med å gå lukst gjennom lydmuren … Eg står lika utenfor sjappå, e dritflau men observere at mange i gatå har snudd seg mot oppstandelsen …

Det har damå i butikken også observert, der blikket hennas flakker mellom Van Halen i barnavognå og publikum på utsiden …

Det e jo sjelden dei i disse sjappene tar hensyn te kunder, og står stort sett på sitt, men denna damå har innsett at hu har møtt sin overkvinne … Ikkje minst vil eg tru at dårlig rykte gjerna betyr litt der nede i sydenland …

For damå gir itte for Kånå sine krav, og komme løpende te Mini’en med flyet … Mini’en tier på sekundet og Kånå sende meg ett tilfreds blikk …

Watch an Learn … Lyse det fra augene hennas … Eg bøye meg i støvet for Gudinnen av Pruting og overtar vognå, mens eg kikka medlidende på den eldre damå i sjappå, når me går …

Me rusla videre litt rundt i gamlebyen å kikke, med et sterkt håp om at Mini’en ska slokna …

Nåke som sjølsagt han ikkje har tenkt … Han sitte som et lys med det nye Dusty flyet i fanget, og kikka med stor forundring på det yrande folkelivet i gatene, drar sikkert inn disse nye eksotiske duftene og kose seg glugg i hjel …

 

Itte ei stund går me opp te der taxiene står, og hyre ein tebake te hotellet. Flokken leka litt med lekene de har fått, mens Litlajentå stolt prøve kjolen sin. Før det altfor seint e klar for leggetid … Jaja, de sove sikkert lenge imårå, tenke eg og Kånå samtidig. Sjøl om me vett bedre …

Når Flokken har slokna rekke me et lite glass vin på takterassen, før me må gi itte for dagens strabaser og finne loppekassen …

Klokkå halv seks, våkna eg av ein liten krabat som akkurat har klart å rømma fra reisesengå, og dumpa ned i vår … Guten slumre i et lite kvarter, før han går komplett bananas, der i midten …

Me blir begge forvist ut på terrassen, for å ikkje vekka resten av Flokken og slik at Kånå får sin dyrebare skjønnhets søvn …

 

Jippi!!!

 

Så her sitte me … Eg og Mini’en, å kosa oss med kaffi, kjeks og eplejuice på terrassen … Her nede i sydenland … Mens fuglane kvitra, solå står sakte opp og resten av hotellet snorka i kor …

 

Fantastisk …

Mini’en, fantaskap og Dasslokket

2016-01-10 15.46.49-1


 

Itte ei helg fullt opp med tannverk, sjukdom og all slags aent dritt og lort.. Så va det godt å komma seg på jobb igjen.. Jaja, me blei invitert te foreldrene mine på middag, på søndagen. Så då va me nødt te å bytta pysjen ut med kler, men me slapp nå tross alt å laga middag. Så alt har ikkje vore svart.

Men, i helgå har det vært svært lite inspirasjon som har kommen dansande forbi meg, kan du sei.

Itte å ha døyvt smertende fra fredagens tannlegebesøk, med ett par iskalde, to sterke små kvite og depressiv musikk.. Drittvær, sure ungar og lite godt humør, i heimen. Men sånn e det, nåken dagar e verre enn andre, å denna helgå, då va det våras tur.. Men det e vel som det ska vær, me har det drit innimellom me og..

Det e ikkje te å komma foruten, at sånne periodar dukka opp, kor man slite med å vær positiv, smilande og sjå humoren i hverdagen…

 

For det e ikkje løye…

Når du står på toalettet, dagen e dritt og man står å nynne på ein Jan Eggum sang.. Så høyre du nåken som står å kviskra på gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendå på ryggen.. Og rusle så veslevoksent forbi deg, der du står i ein tungsinding tilstand, mens mårenkaffien renne utav dg, og ner i doskålå.

Mens Mini’en kikka på deg med ett blikk, som lyse av fantaskap.

Sneipen strekke roligt håndå ut, og før du har fått tenkt deg om, har han kleisa dasslokket ner, før han spinne ut av badet, se ett prosjektil. Mens du høyre dei andre ungane spør an, om an gjorde det..?? Lamslått av ka som nettopp har skjedd, prøve man å få hjernen ut av hvilemodus, skrua av springen og åpna dasslokket.

Og ende opp med å feila, i absolutt alt, strålå går i hytt og pine, badet ser ikkje ut og jækelungane lere seg nåken nye ord, altfor tidligt..

Kånå komme springande, hu har jo høyrt bannskapen hu og.

Å når hu runda hjørna, ser meg som ligge på alle fira, med bukså på knærnå å “vaska” golvet, dassen og veggane med dasspapir, så dette hu om på golvet i latterkrampe, når eg får forklart hu hendelsesforløpet.

 

Så .. Nei.!! .. Då syns eg ikkje det e løye, ikkje i det heila tatt….

Tjera vena meg…

;-D

Mini’en – Ei ærlige sjel…

2015-06-10 18.07.35


Eg stod opp på søndagen, vel vitande om dagens gjøremål. Trudde eg.

For eg og Eldstemann sko på fotball cup, siå han e e blitt bitt av fotball basillen. Te fattern’s store glede. Sjøl om ambisjonane e høge og iveren e stor, så e teknikk, øveblikk og ferdigheter fortsatt nåke så som så. Men an kompensere med stor innsats og enorm innlevelse.. For som sagt tidligare, når Eldstemann brenne for nåke, e det med heila seg og litt te…

Det ska ivertfall ikkje stå på at han ikkje har gitt alt, det e heilt sikkert. Han har til og med klart å bli Kaptein på laget, så det e tydeligt at han meina alvor med detta her…

Hverken eg eller Kånå såg heilt detta komma, siå Eldstemann stort sett e å finna bak ein dataskjerm på rommet sitt. Men istedet for dei her rollespillene han har vært hekta på, e det nå Fifa for alle penga…

 

Men, det va nå denna cup’en se stod på agendaen først idag, så selskap hos Kånå sitt tantebarn. Kor me sko feira hu og svigermor, se hadde bursdag.. Det hadde forsåvidt eg og hatt på lørdagen, se blei behørlig feira med frokost på sengå, og forsikringar om at eg sko få feira det litt seinare i sommar. Då ilag med ett par av dei andra kidsa i flokken..

Egentlig heilt greit for meg, eg trenge liksom ikkje så mye styr eg, for å feira 29 års dagen, for 14 gang….

 

Men, når eg og Eldstemann kom heim fra cup, så stod malarspann og kost klart te meg.. Kånå hadde funnet ut at istede for kos med kaka, brus og selskap, så sko eg få kosa meg med langveggen, stige og malarkosten..

Me må utnytta godveret, se hu sa. Me e ikkje akkurat utskjemd med sumarver, her på vestlandet. Så sjølsagt va eg jo enige med na i det.

Tjera vena meg…

Itte så mange år ilag med Kånå, har eg lært meg når eg ska vær enige og når eg ikkje ska vær det, kan du sei.. Så sjølsagt e eg stort sett enige, man trenge bare vær uenig 1 gang, før man finne ut at man sko vært enig… sett sånn i ittetid.. Det e me ivertfall enige om, eg og Kånå…

 

Så Kånå tok med seg flokken, utenom Eldstemann se va nåke slakk itte cup’en, og suste i selskap. Mens eg hadde fått meg ein date med malarkosten, stigen og langveggen…

Og den gjekk strålande, for når Kånå kom heim igjen, va hu i strålande godt humør og det va stort sett bare ros og få.. Hjølpe meg så langt eg hadde kommen… Eg holdt på å gå rett i asfalten, men me har bare grus, så eg holdt meg på beinå.. Såvidt..

 

Men Mini’en kom heim med oppskrapte armar, plaster og ei stolt mina om fjeset.. Han hadde kjørt skateboard… Nåke han sjølsagt ikkje hadde hatt lov te, men alikavel hadde fått te… Eg tenkte som så, at kuå må huska hu har vore kalv, og betrakta skrubbsårå, se han stolt viste fram innemellom plaster bitane..

Va det nåke eg ikkje hadde lov te, i min barndom, blei det vel stort sett utforska, alikavel… Så det va nå kjekt og sjå at eple ikkje har landa så langt ifra stammen…

Men han hadde altså utforska detta her med skateboard, med vekslande hell…Fortalte Kånå… De kom inn med han, og fortalt at Han i Midten hadde satt han oppå og sendt an avgårde..

Då sette Mini’en opp eit bestemt fjes, og sa…

¨ Nei…. Det ikkje e sant… Eg gjorde heilt sjøl, eg ….

Mens an viste peikefingen strengt..

Rett sko tydeligt vær rett, og om det va denna søsken solidariteten se allerede har satt seg i ryggmargen te Mini’en.. Eller om an rett og slett hadde gått på ein smell, og meinte det blei feil at storebror fekk skyldå…

Det e ikkje godt å sei, Han i Midten kunne absolutt vært truande te å finna på ett sånt sprell, han…

Men uansett, stoltare kar med skrubbsår og plaster.

 

Det trur eg man ska leita lenge itte….

=D


#Mini #selskap #skrubbsår #skateboard #boden #familie #blogg #kånå

Litlajentå på flyttefot…


 

– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint…

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, klokkå sju… Det va jo snart leggetid…

Neeei… Eg ska ikkje legga meg Eg ska flytta ut… Eg ska bo ute

Nå går eg… Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke… Fortsette hu, meget bestemt…

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen… Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med… Det hadde ikkje me… Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel… Hu satt fyst i trappå og raste… Før hu fekk det for seg at hu sko flytta ut..

– Jammen, det e heilt greit det… Høyrte eg Kånå svarte…

Ska eg finna soveposen te deg.. ? … Fortsatte hu…

Pøøh… Bare ikkje tru på meg du… Eg ska flytta eg altså… Dåkke e jo verdens verste foreldre... Kontra Litlajentå..

Det begynte å bli interessant… Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen… Det kan ikkje aent enn bli underholdande.. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet…

– Ska du ikkje pakka nåke ? …. Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg… Eg e store jenta eg … Eg ska vær ute me guttane…

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir… Då blir du lei deg då… Fortsatte kruttønnå.. 

Før hu raste ut dørå, og for opp over veien… Men stoppa itte 4-5 meter… Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på Sinnataggen.. Hu stod oppe i bakken, å så litt mindre bestemt ut nå…  Eg lurte fram mobilen, og zooma na litt inn, der hu tvilande sto og trippa lett, i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights… Derfor litt uklart bilde..

Før Kånå suste forbi meg, for opp i bakken mot Litlajentå… Se i samme øyeblikk som meg, forstod kim se hadde vunnet maktkampen….

Kånå tok na bestemt med seg inn, plasserte na i trappå og låste dørå… Mens Litlajentå, se forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg, sin siste vrede øve urettferdigheten her i huset..

– Detta e såååååå urettferdig asså… Guttane hadde sagt eg sko få vær me…   Freste hu, med sine siste krefter… Før hu indignert gjekk opp trappå… Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med ett smell… 

Eg kikka på Kånå, se hadde satt seg i sofaen igjen, og så forsåvidt fornøyd ut… Eg kikka bort på Eldstemann, se kikka tebake… Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med ett blikk se sa… At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i…

Kvinnfolk altså…. 

=D 


#catfight #maktkamp #Kånå #litlajentå #urettferdig #foreldre #familie #blogg

Jesus feis og…. !!

jesus-feis-og-2

 

Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte.. Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..

Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at ungane våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..

Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell.. I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn.. Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..

 

” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..

 

Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat.. Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden.. Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..

Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..

Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en.. Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne.. – Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..

 

” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt.. – Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..

 

At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita.. For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her.. Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..

Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..

– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..

Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg.. Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt.. Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..

Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vore statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..

 

” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..

– Jesus feis og..

 

Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg.. Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå.. ” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du.. Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..

Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..

Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn.. Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..

 

Mvh abdisert PromponautKonge..

Uppna din dør – Ellår omvendt…. !!

Transport Truck Means Trucking Post And Courier
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

Dagen idag, eller igår… Alt itte ka tid eg blir ferdig med innlegget… Har vært som å gå ut av dørå og rett inn i ein tornado….  Ett fandenivoldsk tempo fra start til ende…

Det begynte egentlig før eg våkna, med ein mobil se lå på nattbordet og peip og rista se ett uvær… Eg sko opp før fuglane feis idag, og kjøra ei morgenruta på jobb… Eg har ikkje nåke problem med å stå opp om morgenen, men eg har ett problem med å stå opp med ein gang… Te Kånå sin inflammatoriske irritasjon… For eg må ha 4-5 alarmer på, itte kvarandre. For å overhodet komma ut av søvnens herlige koma… Med påfølgande 3-4 sånne snooze på kvar alarm…

Idag, siå det va lørdag og eg sko opp klokkå 0400, rakk eg bare 2 av alarmane, før ett karatespark av høg kvalitet fra venstre, sendte meg lukst ut av sengå… Kånå hadde tydligvis fått nok… Eg lista meg ut, men fekk med meg ka hu sa..

– Forbannade idiot altså, ååååhhhh…. Kvein det i frå sengå, før hu rista det av seg og la seg te rette igjen…

Eg forstod at her va det best å gå stille i dørene, så eg klarte jo sjølsagt å glippa taket i utedørå, når eg gjekk… Og å sei at det va vindstille idagmårens, nja… Det ville vært å lyga… Så dørå føyk i 140 km\t , rett i karmane så heila huset rista…..

I 5 sekund sto eg å kikka på dørå, før hjernen begynte å virka…. Og eg la på firsprang bort te bilen, heiv meg bak rattet og spant fortare enn ein Dragrace bil oppøve bakken…. Og tenkte for meg sjøl, at idag… Så har eg lagt gullegget øve alle gullegg….

Tjera vena meg….. Pinsen og 17.Mai i Bodå… Jaja, 17.Mai sko eg øvelevd… Men hadde nå litt planer i Pinsen da…. 

Men men…. Itte eg hadde lasta varene på, og kommen meg avgårde så kjente eg at frykten for tidenes øvehaling, begynte å gå øve… Hadde smellet vekka heila huset, hadde hu vel ringt te nå…

Men det hadde ikkje Kånå… For hu hadde sendt melding istedet, hu…. Det sto bare “tusen takk” ….

Nå kunne man tatt det bokstaveligt, og skrevet “værsego” tebake…. Nåke se sannsynligvis hadde detonert ei atombomba i Sveio, og lagt halva Hordaland i grus…. Men eg visste bedre….. Eg visste akkurat ka dei to små ordå betydde…. 

Det va heilt klart, at sko eg ha nåke håp om å tilbringa pinsehelgå heima, måtte ett eller aent gjerast… Ett eller aent så sinnsykt imponerande, at neste stasjon nærmast va Nobels Fredspris…. Det nytta ikkje med litt roser og smiskesnakk idag… Det va ivertfall heilt sikkert….

Eg hadde forsåvidt gått på nåler på fredag’en og…. Men ikkje for ein aen grunn enn at det va den 13, Fredag den 13…. Men den foreløp strålande den… Det va lørdag den 14, se blei min Fredag den 13…. Alt gjekk på tverke … Paller velta, returen føyk vegg i mellom og på toppen av det heila, hadde eg allerede vekka vreden te Demonenes Presterinne….

Hjølpe meg…..

Alikavel, klarte eg på mirakuløst vis, å få Kånå fra det absolutte minus punktet, te nåke varmare enn ein normal vestlandsk sumar…

Alt se sko te va litt vasking av hus utvendig, maling ståande klar og at eg tok med meg Han i Midten på ein liten svipptur innom mine foreldre… Og når Kånå kjørte for å henta Eldstemann i selskap, og eg slutta av utejobbingå. For å ta meg ein varm dusj å tina den iskalde kroppen …. Så gjekk eg inn for å sjekka Mini’en, se eg rekna med sov..

Men sjølsagt sov an ikkje…. Han hadde fått lov te å legga seg i våras seng, og der satt an… Midt i sengå våras, med ett sånn minidisco lys på golvet se lyste opp rommet i alle regnbuens fargar… Og ein million bingo kuler, fint fordelt utøve madrassen…. Han hadde vært inne i “Walk in closet’en” te Kånå, og henta detta bingospelet, dei to minste ikkje har lov å leka med aleina… Og nå prøvde han febrilsk å få kulene oppi der de sko…

Det va ikkje aent å gjera enn å skyssa an fint i si egen seng… Rydda i hop alt detta rotet, og setta meg ner å nyta resten av laurdagen….

Men det gjekk bare, heilt te Kånå fant ut at hu trengte strykebrettet…. Se sjølsagt ikkje va her …. Men i huset i byn, se me ska selga… Og når du får valget om du har lyst å kjøra te byn å henta det, itte den morgenen idag …

Då ligge det vel litt i kortene, ka eg valgte….   ;-D 


#humor #trøbbel #smell #hverdag #pinse #aften #familie #pappa #kånå #Blogg

Dei 5 mest leste innleggene: 

Han i Midten og Lekser – Seriøst pappa .. ??


 

Idag va det ein sånn “så der” dag på jobb… Det starta roligt med ein liten tur utøve Karmøy, med full bil forsåvidt men kun 2-3 leveringar.  Når eg rulla inn på terminalen igjen, fekk eg ett oppdrag te så eg suste ner på Revmatisme Sjukehuset med ett lass med møbler. 

Og itte endt dag satt eg sånn passe sleten i bilen på vei heim, te Kånå og Flokken. 

Eg parkerte i gården og spankulerte roligt inn dørå, og fekk den vanlige velkomst komiteen rett i fanget itte 5 sek…

Mini’en skuffe aldri…

Høyre han bilen utforbi, så slenge an alt han har på gang, og fyke mot inngangsdørå. Og kasta seg rundt beinå mine i ein einaste stor omfavnelse når eg komme inn dørå… Før eg må løfta an opp for og motta ein hau med klemmar og suss… 

Kånå for nå rundt og svinsa og svansa, som hu alltid gjør. Eg fekk i meg litt middag, før eg måtte gjør lekser med Han i Midten.

Ellår, det vil sei Kånå spurte meg fint, om eg tok leksene med han idag. Det va ikkje akkurat det eg hadde planlagt, siå eg hadde fått ett glimt av togbanen inne på rommet te Mini’en. Men blikket te Kånå når hu spurte, ga ikkje mye rom for diskusjon… 

Jaja, togbanebygging fekk venta litt… Kor lang tid kunne litt lekser ta da ?? 

Men gubbevaremegvel, og vel så det…. 

For å sei at dei to eldste e like når det gjelde lekser, det e det lengsta man i det heila tatt, kan komma i fra sannheten. Der Eldstemann pliktoppfyllande jogga opp på rommet, og gjør lekser når han komme heim. Slenge Han i Midten seg ner på sofaen, finne fjernkontrollane og oppdatere seg på Disney XD…. 

Når han får beskjed om at nå e det leksetid, ska an bare sjå ferdig episoden. Sjølsagt glemme man ut å fylla med, så når man gir neste beskjed, har han begynt på ein ny episode. Te slutt e man bare nødt te å ta affære og skru av, og poden blir pissesur, allerede før me har begynt på leksene. 

Idag va det mattelekser, fri og bevare meg vel….. Når humøret allerede e på nullpunktet før me starta, så hjelpe ikkje akkurat matte på, for og sei det mildt…

Og bare for og demonstrera, svar an feil i hytt og pine og gjør alt ein liten fjott på 8 år kan gjør, for å driva fatter’n te det glade vanvidd….. Eg e sikker på at å lera ei fjellgeit med AD/HD, dysleksi og kronisk inkontinens, kossen man legge i sammen einer’ar og tier’ar, hadde vært ein “walk in the park”, i forhold te Han i Midten, på vrangå…. 

– Hvis du har 4 tier’ar og 8 einer’ar, kor mye har man då… ?? 

– 51 ??…. 

– Nei…! … 40 + 8 = ….. ???

– Øhhh…. Det e jo.. ca … 84.. ??? 

– NEI, nei , nei… Du har 40 kroner…. og så får du 8 kroner te… kor masse har du då?? 

– Jammen pappa, du sa jo ikkje nåke om at det va penger…?? … Det e jo 48 kroner det, seriøst pappa… bare sei det sånn me ein gang då vel… ??!!

– Joda, eg kan jo det…. Men hvis du har 48 kroner, også får Fiboline 9 , kor mye har du igjen då??

– Ehh… dååååå … har du 57 ??? … 

– Neeeeei…. Du gir Fiboline 9 kroner, så det må jo bli mindre…. 

– Jammen , heeeerrrreguuuud pappa, kunne eg vita det da!!!?? Du sa jo bare at Fiboline fekk 9, ikkje at det va fra mine penger…. !!?? … 

Tjera vena meg….

Denna littla ordvekslingå her, va fra bare 1 av sikkert 25 oppgaver… Eg holdt nesten på å krypa ut av mitt eget skinn… Og itte ei god stund, måtte eg bare lukka auger, øyrer og munn, og bare tella te 10…… Seint….. 2 ganger… Minst… 

Gutalarven satt med svære auger, når eg va ferdige og lurte på ka eg holdt på med… Pappa måtte bare resetta hjernen sin, for han hadde sikkert hengt seg litt opp… Forklarte eg han… 

E jo ikkje løye det, meinte han… An e jo så gammale, at du burde vel fått deg ein nye snart…

Akkurat nå, så va eg så sleten både fysisk og psykisk at om an fornærma meg litt, så fekk det bara vær… Det va jo sikkert sant, alikavel… 

Men, itte ein halvaen time’s kamp, va leksene ferdige og Han i Midten hoppa fornøyd i sofaen. Mens eg seig i samen øve kjøkkenbordet, eg va jo meir sleten i både kropp og sjel enn eg jaggu meg blir av jobb, nærmast. Eg ska glatt innrømma at dei siste oppgavene, bare sa eg ka an sko gjør… Ellers hadde me vel holdt på te i morgen.. Får væra måte på…

Men eg forstod heilt klart koffår Kånå hadde forskjøvet leksene te Han i Midten, øve på meg…

Ein plass må jo den guten ha arva utspekulerheten i fra…….. 

=D


#lekser #ramp #familie #blogg #hverdag #humor #pappa #kånå #HaniMidten

Dei 5 mest leste innleggene: 

Flokken e Elektrisk – Og Fatter’n tom for Batteri….

Electric Shock
Licensed from: cookelma / yayimages.com


 

E det mulig at 4 ungar kan vær akkurat se Dr.Jekyll & Hyde, and then some… 

Igår va Kånå i 85 års dag, te bestemor si… Og eg va alenepappa fra klokkå 4 og utover, og sjøl om eg frykta det versta å forberedte meg der itte.

Så blei eg skrekkeligt positivt øvgidde av flokken våras igår. De va rett og slett se nåken englebarn fra eg kom heim, te de alle va i seng. Så når Kånå rusla inn dørå utpå kvelden, og lurte på kossen det hadde gått, kunne eg ikkje aent enn skryta uhemmet av deiras eksemplariske oppførsel.

Eg kan faktisk ikkje huska sist heile flokken hadde så synkronisert, klokka seg inn på god oppførsel. Eg vett ikkje om det har skjedd ein gang. Derfor hadde eg store forhåpningar om at ittemiddagen idag, sko vær av samme kaliber, se igår. Siå Kånå sko ut på vift ikveld og, på bursdagsfest te ei venninna. 

Men, som om det e ein uskreven regel, se seie at når eg begynne å sjå lyst på ting, så går det rett te helsikke istedenfor… 

Så gjør det det…  For i ittemiddag, starta det egentlig før Kånå hadde kommen seg ut dørå. Han i Midten har ikkje heilt dagen, og e då akkurat se ei udetonert bomba, ustyrt med kenguru føtter…. Han e overalt… 

Han har vært med Kånå på handletur, for an hadde kort dag på skolen. Og når han e blant store folkemengder, så blir han nett se ein apekatt. Ein liten Julius, se holde show for alt og alle, der han sprette rundt i butikken. Og han hadde tydligvis ikkje landa, itte de kom heim.

Litlajentå, gjekk fullstendigt i lås når Kånå gjekk. Og bare for å gni det inn kom Kånå inn igjen, 2-3 ganger fordi hu hadde glemt noe…. Hjølpe meg…

Mini’en, va allerede i Frankenstein humør før barnehage tid idag. Normalt sett, har han stort sett snudd når me komme og henta an igjen. Men idag va tydligvis dagen då ting sko gå i dass, så også med humøret te Mini’en. Alt va gale fra me kom i garderoben, te leggetid. Det va ett lyspunkt, og det va når me spiste middag, men han e jo ett “matmonster” så nåke aent va ikkje å forventa.

Unna middagen idag forresten, skjedde det også nåke se eg ikkje kan huska eg har opplevd før. Me hadde rett og slett nesten 1,5 minutt med stillhet, rundt bordet. 

1,5 minutt med fullstendig harmoni rundt middagsbordet….. Ett bord me eg, Kånå og flokken våras, på 2,4,8 og 10 år….

Det høyrest gjerna banalt ut, å gleda seg øve 1,5 minutt med ro og fred.

Men i vår hverdag, se nærmast kan sjåast se ein berg og dalbane. Kor man starta morgenen med å setta seg i vognå, se rulle fint og roligt ut av stasjonen. For så å gå inn i ein stigning uten ende kor man smøre nister, stelle ungar og alt det se høyre med før skole og barnehagetid. Så, før man vett ord av det tippa man toppen, og suse se ein rakett nerøve mot barnehage levering, skoletid og jobb. For all del, det e Kånå se står for mesteparten av levering og henting te både skole og barnehage, så det liksom sett fra begge sider detta. Ei sammensatt greie, på ein måte. 

Itte å ha fått ungar ut av hus, så blir det litt roligare kjøring, med litt svingar her og der. Før man komme på jobb ellår heim te huset, og går igang med enten husarbeid, eller for min del arbeid. Kor det går både opp og ner, somme ganger komme ein loop. Kor man har ett lite vektløst øyeblikk, se gjenspeile fullt kaos, på enten jobb ellår i heim, der man føle ein nærmast makteslaus motløshet uten å sjå løysning på utfordringen….

Før lyset plutseligt komme på, løysningen e klar og man sette utfor ei motebakke igjen, i ein spinnvill fart.

Det nimma seg hentetid i barnehagen, man går inn i ei rad av loop’s før man parkere i gården heima. Man ser enden av banen, men ein labyrint av skinner se ikkje kan tolkast se aent enn alle utfordringane, man må gjennom, før man når toppen. Utfordringar som leita itte yndlingslekår, bygging av Duplo, skifta drittbleier, vaska kler, rydda vekk middagen, laga kveldsmat, skilla to uenige storebrødre, trøsta ei utrøstelig Litlajenta itte at Kånå har forlatt na osv. osv…… 

Så plutselig når man toppen, heile flokken e i seng. Bakken på andra siå e ikkje bratt, men man renne roligt nerøve, før man sige inn i ein tunell, rett før stasjonen….. 

Og våkne neste morgen, når man sitte i vognå på vei ut av stasjonen igjen… 

Når du har ein sånn hverdag….. Då føles 1,5 minutt med komplett familieidyll, rundt middagsbordet, som balsam for sjelå. Man finne ei indre ro, og bare nyte øyeblikket…. 

Men det blei med det 1,5 minuttet rundt middagsbordet idag, derifra og ut. Har det vært ein berg og dalbane av uante dimensjonar, farten har vært høg, og ungane likeså. Men nå har eg sett toppen, dei 2 minste e i loppekasså, dei 2 eldste e på vei og eg ser tunell åpningen i horisonten. 

Og sige i rolig fart mot nattå, mens tv’en står og dura… 

Så, ha ein God Kveld og ei Strålande Helg , Folkens… Det ska ivertfall eg…. =D 

 


#helg #bergogdalbane #barnehage #skole #hverdag #utfordring #familie #blogg

Dagen derpå …


 

Me mannfolk gjør møkje løye… Av og te e det med vilje, nåken gånger pga. mangel på vilje (“Jaja, ei øl te skada vel ikkje”) og ein gang i ny og ne så e det rett og slett fordi me ikkje visste bedre…

Men nåken ganger gjør me heilt uforklarlige ting se ikkje nåken sko trudd me kunne funne på av oss sjøl, i det heila tatt….

 

F.eks på lørdag så satt me i ett lystigt lag og koste oss med reka, øl og goe vin.. Det gjekk forholdsvis fint for seg, så ingen endte opp me blåveis, kutt øve aua ellår andre arbeidsuhell… 

Undringen va då stor når naboen sendte ein melding, dagen derpå…. Om at han hadde betalt påmeldingen for oss alle, og at me bare kunne overføra tebake te hans konto nr…..

Sjå der du, tenkte eg for meg sjøl….. Har endeligen ein av oss tatt mot te seg og meldt oss på ein sånn guttatur??? … Lura på om det blir fotballtur te England, mon tro…..

 

Eg velta meg ut av sengå og kikka meg i speilet, hmm, såg ut se den gryande carporten øve littlekaren hadde est litt ut, jaja, får eta litt mindre ei stund då, sa eg formanande te meg sjøl før eg tussla opp på kjøkkenet.

 

Der sto kånå og såg skrekkelegen friske ut, hu hadde hatt vet nok te å tatt tidlig kveld…..

Sikkert fordi hu på fredagen, ikkje hadde hatt det, hu sko bare øve te naboen på et glass vin og sko ikkje vær seine…. Men kom seilande inn dørå, långt på natt, og forlangte både det eina og det andra.

Men falt om som ei løvinna me ei bedøvelses pil i stumpen, me ein gang hu traff madrassen….

 

Jojo, kansje neste helg…..

 

Kåna hadde diska opp me ein herlige frokost, omelett å greiår… Eg sette meg ner å heiv innpå… Eta mindre e jo kje lett når du får så goe mat servert… Får begynna neste helg… Typiskt..

 

“Ska du kjøpa dg sånne tights o nå???” Seie kånå me ett ertande flir….

Eg kikka på na, har det rabbla heilt for na nå… Eg såg bak meg, nei, det va meg hu snakkte te…

“tights???” 

“Ja, nå se dåkke har meldt dåkke på Djupadalten, så må du vel ha treningstøy???” ………..

Eg holdt på å setta omeletten i halsen, tjera vena meg…..

“Djupadalten???” 

“Ja, å ikkje den littla løypå hellår, det sko vær skikkelige saker, sa dåkke jo igår”…….

“Skikkelige saker????” 

“E det ekko her ellår!!?” Sa hu, å durte ner trappå me ei korg me kler….. 

 

 

Eg satt skrekkslagen igjen på kjøkkenet, hendene skalv ein smule, hovudet va meir ellår mindre tomt og omeletten låg på tallerken, å flirte meg midt i fjeset….

Så slo det inn som ein tsunami…. “Ka i svarten har eg gjort????” tenkte eg, der eg satt i sjokktilstand, mens eg tvinga fram minnene fra det svarta djupet i hjernen, om ka me hadde blitt enige om igår…

Ikkje bare sko me springa Djupadalten, men me sko trena minst 3 ganger i ukå o……

 

Herregud, eg tenkte på den gangen eg hadde sagt ja te min kjære svoger, om å bli me på ein liten sykkeltur…. Kor eg låg strøken i ei veka ittepå, og måtte ha badering unna rævå, i lastebilen….

 

Kånå kom opp igjen å kikka bekymra på meg….

“E du dårlige Frode? , du ser så bleike ut…

“nei, nei” svara eg spakt…

“Ska du kje ha omeletten din?? , eg lagde an sånn se du lika så godt vettu” fortsatte hu…

Eg kikka på den flirande omeletten, så på kånå, så på omeletten igjen…..

Eg kjente tårene pressa på, å brukte min siste viljestyrke te å holda di igjen….

“Jojo…..” , “sikkert bare litt slakke itte igår” sa eg, reiste meg å ga na ein klem før eg gjekk ner i sengå, la meg i fosterstilling og pakka meg unna dynå..

 
For det va vel bare å innsjå det, midtlivskriså e ett faktum… Eg har gjort nåke eg ikkje trudde i heila mitt liv eg sko gjør… Så ka aen grunn kunne det vær???

Men hjølpe meg… Det kunne jo vært verre ting…….

Som ein fotballtur te England f.eks………

 


#trening #djupadalten #Haugesund #dagenderpå #england #fotball

BEFBE00F-7A90-4902-9DA2DBDA56F9DC6F-055C0881-EA41-418B-A756ECF8894BE102

Sykkelturen – Bare ein Liten ein…

 

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.

 

Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang. Jaja, tur og tur. Tortur, e vel gjerna retta ordet …

 

Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande bare la te ett lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg.

 

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte.

 

Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..

 

Tjera vena meg …

 

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.

 

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.

Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av …

 

Gudhjølpe meg …

 

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …

 

Makan te frekkhet …   ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

 

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …

 

Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet.

 

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.

Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser.

 

Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå.

 

Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …

 

– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner.

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ??   Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …

 

Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut …

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.

 

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …

 

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.

 

Uten tvil i mi sjel …