Eg e rimelig glad for at me har obligatorisk verneplikt, her i landet. Sånn at hvis me tilfeldigvis skulle bli invandert av ei fremmed makt, så har dei fleste nordmenn fått trening, kunnskaper og litt erfaring på ka man ska gjør. Vil eg tru..

Eg håpa ivertfall dei fleste andre nordmenn har.  For eg har ikkje.

Og det ser ikkje ut som om amerikanerane komme oss te unnsetning, slik som de plutsellig trekke seg ut av alt.

 

For det einaste eg gjorde i et heilt militær år minus rekruttskolen, som egentlig ikkje va nåke anna enn to månaders sammenhengande barnehage for voksne, av middels krevande styrke.

Det va å ta telefonar. Eg varta rett og slett ei sentralbord dama.

Min førstegangstjeneste blei avholdt på ett sentralbord langt inne i et fjell på Forus. De fleste kompisene mine, de gikk inn te førstegangstjeneste sånn middels godt i hold, itte å ha nytt godt av mors kjøttkaker.

Men dimma gjerna ti – femten kg mindre og over gjennomsnittet godt trent.

Eg gjekk inn meir eller mindre godt trent, itte mange år med fotball fire – fem dagar i ukå. Men dimmiterte minst tjue kg tyngre og slapp som ein doven halvfeit stuegris. Itte et år med taxfree priser på mat og drikka i kantinen.

 

Men det va et år med ufattelig mange gode spillopper, opplevelser og artige situasjoner, der på sentralbordet langt inne i fjellet..

Den gangen måtte alle ringa sentralbordet for å få linja ut, de måtte til og med gi oss nummeret de skulle ringa. Slik at me kunne slå det inn for de for så å kobla dei to samtalane sammen når me fikk ringetonen.

Her va det nåken som va litt oftare på tråden enn andre, alt itte ka det forsåvidt dreiv på med.

Grenader Jensen fra “Transport’en” nede på Soma, va ein av dei som ofta va på tråden. Og om mulig, den som gjerna fikk gjennomgå mest av våre oppfinnsomme stunt, når timane på “Bordet” blei for kjedsommelige.

 

Grenader Jensen va “Dispatch” på transportavdelingen på Soma, og styrte ein haug med bilar av forskjellig art. Derfor hadde han ofta behov for å få ei linja ut, når han skulle kommunisere med sjåførene sine.

Når eg då en dag satt dypt konsentrert å leste i et Vi Menn blad, fordi me hadde en rolig stund innimellom, så ringe telefonene og me ser jo at det e fra transporten nede på Soma.

– Hei du, det va Jensen fra transporten her. Kan eg få ei linja ut. ?

Sa Grenader Jensen på sin sedvanlige breie siddis dialekt. Han hadde avtjent verneplikten på transportavdelingen på Soma, og hadde trivdes såpassa godt at han hadde verva seg for ett år ekstra. Derfor hadde han tittelen grenader.

– Heisann … Sjølsagt kan du det, ka va nummeret idag da ? Svara eg muntert.

 

Av ein eller anna snodig årsak, så blei man alltid i godt humør av Grenader Jensen. Eg vett ikkje ka det va men han hadde ein slags smittande god munterhet øve tonefallet sitt, når man prata med han.

Det va gjerna derfor han fikk gjennomgå litt av oss også, fordi han som regel tok spøkane våras med sitt strålande gode humør og på et humoristisk vis..

 

Grenader Jensen oppga nummeret han ville ha, og akkurat når eg begynte å slå det inn på “bordet” mitt. Så myste eg ned på Vi Menn bladet som låg henslengt ved siden av bordet mitt.

Den eine delen av bladet va siste sia av den reportasjen eg hadde lest på, mens den andre va ei telefontorg side.

Ei sånn sida med spåkoner, bingotelefon og diverse erotiske Hotlinjer for forskjellige preferanser. Og menig 511.001, altså meg, fikk ein aldeles strålande ide.

Nummeret til ei av dei erotiske hotlinjene blei slått inn, og kobla opp mot Grenader Jensen, som venta på samtalen sin med Vip vanen.

 

Der i fra, og ca 15 minutt fremover i tid så va det opptatt på Transporten på Soma.

Det va kul umulig å komma gjennom. Både eg og dei andre så satt på sentralbordet den dagen, begynte å få litt kalde føtter. Eg hadde jo informert gjengen på “Bordet” om ka eg hadde funnet på.

Men nå, så begynte me å lura på om eg gjerna hadde dratt det litt langt denna gangen. Grenader Jensen kunne jo vær hyper kristen, og blitt skikkelig støtt av akkurat detta påfunnet.

Slike ting komme man sjølsagt stort sett på i ettertid.

Når det for så vidt e for seint..

Og i hvert fall, når ein Major begynte å bli småirriterte fordi han ikkje kom gjennom te transporten på telefonen.

 

Me hadde prøvd å kobla han opp sikkert tre – fire ganger uten hell, men hadde te slutt klart å ordna det sånn. At me ringte han opp så snart me fikk kontakt med Transporten igjen.

Det begynte faktisk å bli litt spent og smånervøs stemning på Bordet, og me diskuterte forskjellige scenarioer som innbefatta både kakebu, irettesettelse og endre skumle straffer.

 

Så ringte telefonen. Det va Grenander Jensen …

 

– Eh. Hei du.. Det va Jensen fra Transporten her igjen..Øh, du … Kunne eg fått det samma nummeret som sist ?

Me blei visst brutt. Sa Jensen, i øvekant muntert lada.

 

Før han brøyt ut i ein øredøyvande latter. Og me på Bordet pusta letta ut.

Det viste seg i etterkant at Grenader Jensen hadde tatt spøken ganske kjapt, og kobla samtalen øve på intercommen te Transporten.

Mens han frenetisk hadde prøvd å overbevisa hu i andre enden, om at joda, sjølsagt va han lesbisk.

Han oppnådde nærmast ein legende status der nede på Soma leiren, itte å ha dratt min spøk litt lengre enn eg hadde turt.

Tjera vena meg.

 

Detta va ikkje den einaste gangen det blei livlig på sentralbordet, med Grenader Jensen, majorer eller majorinner eller andre snodige mennesker man treffe under førstegangstjenesten …