For hu titta bare på meg, og lurte på om eg va heilt sinnsyk, som liksom ikkje trudde hu hadde kontroll, der inne … Det va då eg kom på det. Kor nære eg va å bli tatt for å væra «sinnsyk», uten at eg i grunnen va det …
Der ein episode på jobb nesten kunne blitt litt meir alvorlig, enn så uskyldig den egentlig va 🤭🤭
Når eg skulle levere varer på kantinen te Valen Psykiatriske Sjukehus den gangen. Men, aldri hadde vært der å levert før.
For sikkerhets skyld, så tok eg eit par telefoner på forhånd, og fikk i grunnen ganske gode beskrivelser av kor varemottaket var. Både av kjøreleder hos Skude Transport og han andre som kjøre semi opp te Kvinnherad.
Utfordringen her, det e jo gjerna både evnen undertegna har te å høyra itte, og ikkje minst lagringskapasiteten hos hukommelses senteret, i hjernebarken. 🙈🤭
Slår man de to sammen med ein tredje x-faktor. Nemlig den skremmende godt utvikla sosemikkel genet, hos sjølvaste Fatter’n. Så har man jo eit vandrende vidunder for drama og hysteriske hendelser, av sjeldent kaliber.
Det e i grunnen eit slags ritual som går inn i eit større mønster. Enkelt og greit. 🤷♂️At de tre punktene møte kvarandre, litt for ofta. 😇
Eg … Eg va i hvert fall bombesikker på at kjøreleder sa «Bare rygg ned eit par tre meter fra veien som går te høyre, så ligge varemottaket rett bak deg.»
Og faktisk … Når eg tenke meg om, så va det akkurat det han sa.
Dilemmaet dukka opp, når man ikkje heilt e på bølgelengde i kossen den eine tenke, kontra kossen den andre ser, på saken.
For … Då kan raskt høyre bli venstre, og venstre plutselig te høyre. Om man ikkje e hundre prosent samkjørt. Om dåken misforstår meg rett her. 🙈
Eg gikk rett og slett å leita itte eit varemottak i feil bygg. Der nåken tenkte høyre når de så ned på bygget, mens andre tenkte høyre mens man va i ferd med å rygga ned.
Så der på Valen Psykiatriske Sjukehus …
Der gikk altså ein sosemikkel som på toppen av alt hadde lagt jakkå, med bedriftsprofilering på, ifra seg i bilen å vimsa rundt på leit itte ei dør inn.
Ved feil bygg …
Eg burde jo gjerna ha ana ugler i mosen, der alle dørene hadde kodelås, og i grunnen såg ganske så solide ut. Men, eg va nok litt for opptatt av å få levert godset, enn å tenka øve på kor eg egentlig va å leverte.
Plutselig … Så gikk ei dør opp, ei nett litå thai dama smatt ut og Fatter’n såg sitt snitt te å smetta inn, før dørå lukka seg.
Eg fant vel i grunnen ganske kjapt ut, at akkurat det va eit større feilgrep, enn ein smart liten kjapp manøver, som eg tenkte.
Der eg stod inne i ein gang, som absolutt ikkje minna mye om varemottak eller kantine.
Ikkje litt ein gang.
Isteden for Kjøkkensjef, kjølerom eller tørrlager. Så stod det spesialpsykiater, sosionom terapeut og nåke om psykiatrisk terapi behandling …
Gudhjølpe meg … 🙈
Jaja … Tenkte eg, å begynte å leita itte ein veg ut igjen, der eg heilt klart hadde tråkka inn, på heilt feil sted. Men, det skulle jo visa seg å væra verre å komma seg ut, enn inn.
Og når eg endelig fant ei kjekke dama i kvit frakk, inne på eit åpent rom, og før eg i grunnen igjen tenkte øve på kor eg faktisk befant meg å spurte om hu kunne hjelpa meg med å finna ein veg ut, igjen.
Så varta hu i grunnen meir opptatt av å holda meg der inne. Enn å slippa meg ut 🤭🙈😂
«Skulle ikkje du vært på ein aktivitet nå, du da ?» Spurte hu heller meg, med eit sånt fløyelsmykt snodig stemmeleie.
Og det va då det demra for meg, og både auger, andletet og kroppsholdning, minna nok meir om ein som høyrte te der, enn ein stakkars sosemikkel, som hadde rota seg lukst inn i nåke han kanskje ikkje kom seg ut av, med det førsta.
For når realiteten og prosessoren igjen va samkjørt, og eg innsåg denna taktiske mega tabben, sperra eg augene opp, andletet blei nok nåke forvridd og kroppen begynte nervøst å vri seg i merkverdige posisjoner den sjelden gjør.
Herreduuud …
Damå begynte jo rett og slett å kikka mistenksomt på meg, der eg stod som ein tosk, å viste hverken frem eller tebake. Mens hjernebarken gikk i høygir for å finna ein plausibel forklaring, på koffår eg ville ut, på eit sted man komme inn og gjerna finne på å sei ka som helst.
For å komma ut igjen.
Så istedet, så stod eg der heilt forfjetra, og fikk ikkje ut eit ord …
Med arbeidsjakkå liggande i bilen, håndterminalen på pallen med varer utenfor og i grunnen svært lite på meg, som kunne vær te plausibel hjelp, mtp å komma seg ut.
Mens ei stigende mistenksom dama med kvit frakk, begynte å bli så smått utålmodig med sosemikkelen, som stod der.
Stum som ein østers …
Og trødde hemdene ned i lommå, for å liksom bare komplementere bildet denna damå hadde av meg.
Det va då eg kjente det.
Nederst i bukselommå …
Adgangskortet te Bring terminalen. Med bildet av meg sjøl på.
Tjera vena meg …
Lynkjapt fikk eg nappa det opp, samtidig som kjeften skrudde seg på i lysets hastighet, og aldri før har eg fått sagt meir på minst mulig tid, enn akkurat der …
I ein smått klaustrofobisk gang …
Inne på Valen Psykiatriske Sjukehus … Med ei mistenksom, småmorsk men stort sett snill dama, i kvit frakk, ståande foran meg.
Det varta i grunnen ganske så lystig og latterfullt, etterpå. Når det liksom demra for begge to. Kor idiotisk denna lille «smette inn» manøveren min va. Mtp kor vanskelig det kunne blitt å smetta ut igjen. 🙈🤭🤷♂️😂
Hu lo godt å lenge då, når eg fikk forklart meg, og faktisk kunne bevisa at det va hold, i mine påstander … Denna damå … I kvit frakk …
Himmel og hav … Vett du …
Eg ska fanken meg aldri meir i mitt liv, dra slike spøker med nåken meir, om kvite frakker som komme å hente de …
Før man vett ordet av det, går det jaggu meg troll i ord …
Heilt uten at man trur på troll … Eller bortkomne sosemikler inne på psykiatriske sjukehus …
🙈🤭😂
Fantastisk historie 😂😂
E d mulig😂Du må jo være ekstra forsiktig med ALT du gjør for tror ikke det bli bedre med tiden…