Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men, herreguud.

Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …

Fantastisk …

Har Mini’en blitt kidnappa ?

Hjølpe meg …

Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.

Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.

Itte ei litå stund komme eg ned igjen.

Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.

Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.

Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.

Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.

Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel

Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.

Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.

Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.

Han pleie jo aldri å gå ut da ?

Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?

Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.

Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen)  Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.

Siden du ikkje kan gå ut.

Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.

Skriiiitch …

Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.

Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …

Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.

Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.

Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …

Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …

Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.

Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.

Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …

– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.

– NEI. Moos. Svara Mini.

– Haamster.

– Moos.

– Haaaamster.

– Moooos.

– Haaaaaaamsteeer …

– Mooooooos …

Eg ga opp … … …

Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.

Tjera vena meg …

Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …

Puuuuh.

Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …

Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …

Bunaden te Kånå …

Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.

Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.

Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?

Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.

Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.

Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.

Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.

Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.

At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.

Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.

Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.

Tjera vena meg …

Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.

Å hutte meg tu, altså.

Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.

Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.

– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.

– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …

Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.

For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.

Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.

Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …

Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.

Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.

Spesielt i ein flokk på fira.

Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.

Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.

Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.

Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.

Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.

Men, akkurat nå for tiden.

Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …

Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.

Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.

Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈

Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉

Eg har nettopp parkert lastebilen inntil rampen etter at første tur e over. Nå e den klar for tur nummer to.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det e dessverre ikkje eg heilt ennå.

Her eg sitte å småskjelve av et lite stort sjokk, underveis tilbake til byen …

I nittini prosent av mine arbeidsdager så har eg som oftast verdens finaste utsikt fra “kontoret”.

Slik som i går, når eg knipsa et bilde på vei fra Vassendvik og te byen.

Idag, så slo en prosenten inn …

Småtrøtte humler, desorienterte måker og rabiate Rambo spurver. De kan nok laga litt rabalder for ein staut yrkessjåfør.

Det har i det sista blitt godt dokumentert her på bloggen.

Itte litt tumulter av smått humoristisk kaliber, så har det som regel gått i likaste laget.

Idag derimot, så tok arbeidsdagen bak rattet ein skummel vending, når min største Nemesis valgte å åpenbare seg, på verst tenkelig måte.

Eg satt i mitt eminente luksus sete å dabba jevnt å trutt mot byen, der luftfjæringen under stumpen tok luven av de verste ujevnhetene europavegen har å tilby.

Mens eg nynna muntert med på ein sang fra radioen …

Når ein svær loddete bult av sjeldent stort kaliber, tippa kanten på caps bremmen min og senka seg saktmodig ned i lausa luftå.

Omtrent ti centimeter fra nesetippen. Om ikkje mindre …

Eg har blitt redd, skremt og sjokkert mange ganger i mitt liv, men denna gangen blei eg alt på ein gang.

Ved tidligere anledninger, så har blod frøse te is, nakkahårå reist seg å strukket hals mot himmelen og hjarta har hoppa øve et hakk og to. Kanskje tre.

Idag skjedde ingen av delene.

Hjarta gikk i akutt dvale. Blodet stod på stedet hvil som et vannet på et blikkstille tjern i morgendisen. Og nakkahårene krøyp lukst ned i hårsekkane sine, nett som skilpaddå trekke seg til trygghet inni skallet sitt.

To trillrunde vettskremte menneske auger kikka rett inn i åtta djerve edderkopp øyne.

Kjeften min åpna seg å skreik, men ut kom ingen lyd.

Eg synast virkelig eg såg et flir om kjeften på beistet. Et vaskeekta Jack Nicholson flir …

Livet gikk forbi netthinnå som ein langdryg revy, og slettå oppover Aksdalsbrekkå begynte å nærma seg slutten.

– Dett var dett. Tenkte eg. Nett som Fleksnes sa ein gang.

Eg fikk ein følelse av guddommelig fullkommenhet som fylte sjelå, og ein merksnodig ro la seg i hjernebarken.

Tofelten mista de hvite prikkene i midten og krøp møysommelig sammen til et felt. Eg lå i begge å kikka komatøst på krapylet som dingla fryktløst foran meg å flira.

Når det va nett som om nåken prikka meg på skulderen og sa med dyp, oppgitt og nåke småirritert røst.

– Nå må du fanden ta deg sammen, Frode. Det e ikkje din tur ennå !! … 

Venstra håndå gled raskt men sakte opp til capsen og løfta den forsiktig av hovudet. Beistet forflytta seg opp og bort fra nesetippen.

Før ein Wurth caps fløy majestetisk ut av vinduet.

Tok et par grasiøse piruetter i luftå og landa med lodotten som hang etter som ein hale, nede i vegkanten.

Lastebilen gled til høyre og inn i rett felt, ein forkommen yrkessjåfør satt traumatisk igjen i luksus setet sitt og skalv, heile vegen te byen.

– Det va jaggu meg nære på. Sa han te seg sjøl.

Når bilen va rygga inn til rampen, parkert og stoppa.

Og tenkte at det e snodig kossen en prosent somme ganger kan føles så ufattelig mye meir enn nittini …

🙈🙈😱😱🤣🤣🤣

Kånå har fått det for seg å laga slike porsjons Pizza’er te oss, når det e lørdag. Og nå på lørdag, som eg egentlig hadde tenkt å skriva om på søndag, men som forsvant i alsken husarbeid.

Så overgikk Kånå seg sjøl. For hu laga Pizza med Gyro’s kjøtt te meg.

Og som dåkke ser på bildet, så smaka den akkurat lika fortreffelig som den så ut. Som ein liten aperitif, kan dåkke få lov å gjetta ein gang kim som photobomba bildet mitt … 🤣

Me blei hekta på Gyro’s itte ein ferietur te Rhodos i 2004, før me fikk barn sammen. Eg kunne ikkje få nok av det, og levde nesten på Gyro’s i fjorten herlige dager i sydenland.

Jaja, å sei fjorten herlige dager va gjerna å ta hardt i.

Eg brukte miligens et par dager på å aklimatisera meg. For ein staut vestlending på førstereis tur te sydenland, blei varmen nesten for mye. Skjønt, det blei nesten Gyro’s kjøttet også.

Det puttra og smalt nåke så forferdelig i i søndre regioner, av slik sterk mat som eg ikkje va vant til, at eg nesten laga boblebad av bassenget på Dionysos Hotel …

Og nå, så trekke gjerna mange den slutningen at et nytt innlegg med sterk fisefaktor, kanskje dukka opp igjen, her på bloggen. Og at Fatter’n igjen har limt lukt i luftå, forpesta innemiljøet på soverommet og vekka Kånå på sensasjonelt vis.

Og det kunne for så vidt nesten vært sant. Bare at eg klarte det på høyst tradisjonelt vis, denna gangen.

Kånå tok seg ein cider på lørdag itte me hadde spist ein fantastisk pizza middag, og takka ja te ei Pineapple Ipa øl før hu koksa overtrøtt på sofaen. Etter ein nydelig kosedag med meg og Flokken.

Eg sendte hu lukst te sengs og tenkte det va bedre hu sov der, enn endte opp med nakkasleng på sofaen …

Fatter’n så ferdig ein film og putra seg for så vidt ferdig i stuå, før eg og rusla samme vegen. Men, når eg stod på badet i halvmørkå, så kom eg på spottene som me hadde kjøpt tidligare på dagen, fordi halvparten hadde tatt kveld der inne, på badet.

Einkvar normal mann, hadde sjølsagt venta te neste morgen med å skifta spottane.

Men, det gjorde ikkje eg. Eg finnes jo ikkje normal i det heila tatt. Det får eg som oftast høyra opp te fleire ganger, i løpet av ei uka. Av diverse medlemmer av Familien Vandrende Kaos.

Så eg, eg lista meg stille som kjettå ut på kjøkkenet, fant spottene liggande på kjøkkenbenken, før eg lista meg lika stille tebake igjen …

Eg drog krakken på badet frem og satte i gang med oppdraget. Detta e jo nødt te å dra godt med plusspoeng, tenkte eg stolt for meg sjøl. Og så føre meg ei meget fornøyd Kåna, som stod foran speilet neste morgen, og endelig kunne sjå seg sjøl igjen, i speilet.

De tre første spottane gikk som ein drøm, men så begynte for så vidt saker og ting å gå lukst te Bloksberg.

Eg hadde nettopp satt i den fjerde, når eg måtte trø ned av krakken.

Men, når foten forventa å treffa et varmt og godt flisegulv, så traff den heller hjørna på Mini’en sine Duplo leker han har med seg i badekaret.

Ei fryktelig spiss Duplo leka.

Og nå, så holdt eg på å skriva heila lekså med Gudhjølpe meg og alt det med Herrens Hærskare, igjen.

Men, nåken har tipsa meg om at den kanskje e litt overbrukt.

Så istedet komme –》

Svarte, salte forbanna bananer …

Fatter’n tok øvebalanse og røyk lukst i dusjkabinettet, med et salig brak.

Ukvemsordene hagla som perler på ei snor og Kånå kom hastande inn på badet, i bare truså.

– Ka i helsikke e det du holde på med, Frode … Klokkå e halv tre på nattå !!! Freste ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

– Øh, eg bare skifta spottane me kjøpte idag. Svara eg, som sant og sei bare va heile sannheten.

Kånå kikka perplekst på meg der eg lå i olvelte, så på spottane i taket før hu kikka tebake på meg igjen.

– Fordømrade Sosemikkel !  Glefsa hu te, før hu snudde tvert om og lot pasienten ligga å lide i fred …

Og slik ble den lørdagen avslutta … Eller søndagen starta …

Alt itte kossen man ser på det …

Jauda, eg har det jaggu meg i meg ennå …

Det med å laga hurlumhei i tide og utide …

Som oftast i utide, vil eg tru …

Goe mandagen, Folkens …

😁😁👍

Detta bildet ovanføre, fra ein Tyrkia tur for ein del år siden, det definere på ein måte oss. Familien Vandrende Kaos. Når endelig Litlajentå kikka flott inn i kamera, ja då e det full kaos med alle oss andre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og kaos, det e vel et begrep som lett kan befesta seg med oss, eg, Kånå og Flokken.

Bare for å nevna det, så regna fotografen med å bruka halv annen time på oppdraget. Eg trur ikkje eg lyge, når eg seie det minst gikk tre timer, og når me va ferdig sjangla fotografen komplett tullerusk avgårde.

Men, når me kom for å henta bildene neste dag, så lyste han opp som ei sol og sa …

– Ahh, there you are, the crazy family from Norway … I looove you guys ...

Eg trur han hadde hatt det kjekt han og, sjøl om tidsskjemaet sprakk …

Tidsskjema, rett plass te rett tid og avbalansert fremtoning, det e nok ikkje heilt oss.

F.eks. så skulle eg henta Eldstemann idag. Eg og Mini’en hadde vært innom jobb og vaska lastebilen min inni, og når me kom heim hadde guten ringt for å bli henta. Kånå skulle til å laga pizza, så Fatter’n fikk oppdraget.

Eg har ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, somme ganger høyre eg ting eg ikkje har høyrt, visstnok.

Derfor va eg sikker på at guten skulle hentas på Rema Kvala, det va jo der Kånå hadde sluppet han av igår, trudde eg. Det va det Kånå ikkje hadde sagt, eller det e eg trudde hu sa. Og allerede her, så e jo eg ute å kjøre.

Der eg suse mot byen og Rema Kvala, med musikken på full guffe og bedrive skamløs allsang …

– Ta å ring han rett før du e der. Sa Kånå, lika før eg kjørte.

Og når man komme fra et møblert hjem, så gjør man jo slik man får beskjed om. Problemet va bare at eg ikkje kunne ringa.

For Kånå ringte meg …

– Hallo, kor e du !? Fabian ringte og sa du hadde kjørt forbi han. Du må ringa han. Han har prøvd å ringa deg … Kvitra Kånå i lett fistel …

Eg holdt på å svara – You had me at hello. 

Men, til og med eg forstod at ein slik referanse sitat fra Jerry Mcguire filmen, ville muligens vært ein taktisk katastrofe manøver, akkurat nå.

Så eg beroliga heller Kånå, og lovte å ringa guten asap …

Eg lurte først litt på kossen eg hadde klart å kjøra forbi guten, når eg fanken meg ikkje hadde kommen frem ennå, ein gang. Men, livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje sko begynna å løysa slike uløyselige ligninger, her og nå.

Så eg ringte han heller …

– Hei, kor e du da, Pappa. ? Spør guten, når han svara.

– Øhh, egentlig nesten der eg skulle henta deg, trur eg. Svara eg, Litt usikker men mest skråsikker.

– Nei, det e du jo ikkje, for du kjørte jo forbi meg. Eg e på Rema Solvang. Repliserte guten kjapt.

– Og koffår svara du ikkje på telefonen. Fortsatte han, nåke oppgitt.

– Øh, eg høyrte på musikk og kan muligens ha blitt såpassa revet med, at eg sang “litt”. Svara eg, som sant va.

– Herreguuud Pappa, ja … Men, kom her og hent meg nå då. Svara han, meir eller mindre resignert …

Eg trur Kånå av og te lure litt på ka slags skapning eg e, og kim som løfta på steinen og slapp meg fri …

Bilen røyk hundre og åtti grader rundt i ein rundkjøring, guten blei plukka opp og me suste heimover. Det blei jo litt lått og løye i kupeen, når eg forstod at all min informasjon va heilt på jordet, og at hu mor hadde sluppet han av, på samme sted igår …

Kor Rema Kvala kom ifra, det e eg for så vidt litt usikker på, men eg har ikkje tenkt å la det ødelegga kvelden.

Oppdraget blei jo utført te slutt. Det e jo det viktigaste, sånn egentlig …

Men, sånn i bunn og grunn, så gikk jo alle de punktene eg nevnte ovanføre denne historien her, lukst te bloksberg. Så det va et godt eksempel eg fant frem …

Jaja … Eg va jo avbalansert heila tiden eg, skjønt Kånå va gjerna nåke oppskjørtet … Te dels Eldstemann og.

Alt e i hvert fall fortsatt som mot normalt her i heimen. Her hos Familien Vandrende Kaos …

Ha ein fortreffelig lørdagskveld, Folkens …

Eg vakna nesten øverst i Blogg.no sin skyskraper. Kun to stykker e over meg. Kokken har den eine penthouse leiligheten, mens MammaPåHjul har den andre. 

Hu på hjulene må jo ha ein slik stor leilighet, for å manøvrere rullestolen rundt i heimen, så den plassen e vel forunt. 

Kokken kan man ikkje gjør nåke med, vil eg tru, den fjotten har befesta sin posisjon på toppen, nett som Bjørn Dæhlie gjorde i skisporet. Eller som Maradonna på fotballbanen … 

Av og te, så komme det ein “hands” inne i straffefeltet, for å sikra plassen på toppen. Slikt er det bare. 

Men, andre ganger så komme det innlegg som e lika flott, som det vakreste angrep i fotball. Eller den største opphenting i ein VM stafett …

Men, det e jaggu meg flott her oppe i toppen. Nydelig utsikt over alle dei flotte bloggerne som e her inne på Blogg.no nå. Det e eit sjeldent stort mangfold av forskjellige blogger her inne nå … Til og med på topp 20 …

Strikkeblogger, matblogger, turblogger, rølpeblogger …

For ikkje meir enn to-tre år siden, måtte man ha ducklips, hairextensions og pupper svære som hus, for å vær blant de tjue …

Nå finnes det en halvfet kokk på toppen, en massebarnspappa, ei rullestol mamma, to rednex med helsprø innlegg, ei kjerring som dele alt mellom himmel og jord, ei standhaftig søppelkanin og ei vibbete strikkedama … 

Ein ufattelig mye meir “sunnere” topp tjue enn me hadde, bare for nåken år siden. Ein meir voksen topp tjue … Det vise vel også igjen på lesertall, sånn egentlig.

Det at de fleste ungdommene har forsvunnet fra Blogg.no, måtte jo vise igjen et sted …

Jaja … Nok om det … Sjøl om eg fikk fin hjelp av Kokken, for å hoppa opp nåken hakk på listå, så e det ikkje så lenge siden eg va der oppe med nesten lika mange lesere, helt på egen hånd … 

Men egentlig, så e ikkje eg så opptatt av lesertall som kanskje andre e, eg likar heller å få masse røde og gule flirande emojis, og lange fine kommentarer. Kanskje ein historie lesaren har opplevd, fordi de relatere seg te teksten …

Det likar eg veldig godt … 

Uansett … Det har vært ein god morgen. Eg stod opp før Kånå, miksa to speilegg og laga ein kopp te til hu …

Så kom Mini’en ned fra loftet, og fikk det samma. 

Jaja, han ville ha varm saft da, istedet for te. Eg laga et speilegg te Litlajentå og, men når eg luska meg inn på rommet så sov hu som ein stein. Hjølpe meg, klokkå va langt over ti …

Eg satte fatet på nattbordet, liste meg ut igjen og lukka dørå forsiktig. Stakkars jentå, hu va sikkert overtrøtte itte ei heftig uka, og Seljords tur forrige helg …

I dag, så ska eg bare nyta dagen maks, for etter tre helger på rad med ungane på tur, så ska eg ikkje gjør nåkenting idag.

Absolutt nada niks …

Eg ska kun nyta livet med Kånå og Flokken, kikka litt på topp tre på Blogg.no og rett og slett slappa av …

Pusta litt, hverken meir eller mindre …

Så, goe lørdagen, Folkens … 

Eg hadde egentlig ikkje tenkt å skriva om denna hendelsen, for somme ting synast faktisk eg også e litt flaut. Men, i ein anna liten boklesnings pause, så røpte eg min egen lille fadese overfor ein anna blogger, i kommentar feltet hans …

Nemlig FullstendigKaos av Aylar Von Kuklinski …

Lese dåkke innlegget hans, så forstår man kjapt koffår eg satte pris på innholdet. Det e godt å kjenna seg litt igjen, innimellom.

Og sjøl om eg endelig har fått fyrt i gang med bokå mi, så gikk det ikkje heilt uten forviklingar idag heller …

For etter middagen, når dei to eldste og Småfolket hadde fordufta fra åstedet, så sjekka eg mobilen for meldinger fra Kånå.

Og når den innboksen va tom, så tumla eg meg inn i stuå å ramla ned i sofaen. Nå skulle det jaggu meg lesast.

Men … Eg fikk ikkje lest ein dritt. Bokstavene fløy rundt som små sjimpanser på speed, nede i boka, og eg blei oppmerksom på at eg ikkje hadde lesebrillene på meg …

De neste tjue te tjuefem minuttane, dei brukte eg te å leita itte mine eminente lesebriller, kjøpt på Nille. Stuå, soverom, kjøkken, loftsstuå … Ja, til og med toalettene blei gjennomsøkt.

Men, brillene va sporløst fordufta fra jordens overflate …

Så kom Litlajentå spankulerande inn i stuå, akkurat når eg endevendte alle sofaputene for andre gang, bare for sikkerhets skyld …

– Ka e det du holde på med, Pappa. Spurte jentå, mildt forundra.

– Neeei, eg leita bare itte lesebrillene min, du … Har du sett de ?? … Svara eg, og kikka på snuppå …

Ei snuppa som hadde fått Kånå sin sedvanlige knekk i knærna, mens fliret nesten gikk fra øyra te øyra … Før ei latterkrampe av sjeldent kaliber, gikk av …

Eg … Eg stod jo der som ein tosk, og skjønte ingenting …

– Pap, Paaaa .(latterkule) Papp, P, Paap (ny lengre latterkule)

– Pappa, sjå nedover … Seie Litlajentå te slutt, når bølgene av latter endelig har rulla fra tærnå og ut av topplokket …

Eg kikka nedover, men ser jo bare tærnå mine.

– Herregud, pappa. Ikkje der, med halsen din …

Og der … Hengande i t-skjortå mi … Der hang lesebrillene eg snart hadde leita itte i ein halv time …

Heilt typisk …  😀

Det e ikkje bare på camping, eller bobiltur eg klara å gå i fellå … Eg kom i hug ein episode i Tyrkia idag, kor eg sjølsagt ikkje klarte å styra meg …

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mat og fristande fargar … Det e ingen super kombinasjon. 

Sjølsagt, akkurat når det gjelde frukt og bær e det kanskje ikkje den heilt store faren for å gå på ein smell …

Sjøl om det rauda bæret i fruktcocktailen man alltid higra itte som barn, men som når man fikk det, smaka biringt … Nok kan karaktiserast som ein liten smell av stort kaliber …

Gu, kor skuffa eg blei første gangen eg klarte å nappa te meg eit slikt …

Men i Tyrkia, når man skrubbsulten itte et shopping maraton uten like, med Kånå i storform … Og går forbi et sånt koselig bakeri, med all verdens nydelige kaker perfekt dandert i alle regnbuens farger …

Sånne Turkish Delights…

Og blir så frista, at man fylle opp ein safrig pose med dei her tilsynelatande kulinariske godbitane.

Og gleda seg ihjel, te å setta tennå i herlighetane …

Mens Kånå e opptatt inni ein veske butikk …

Men ende i stedet opp med å setta kakebiten i halsen, og akutt avsvidde smaksløkar i ganen, itte bare et bit.

For kakå smaka ikkje så godt som den såg ut. Ikkje i nærleiken ein gang. 

Det e jo verdens verste kaka, i kamuflasje drakt. Jo flottare og meir innbydande de ser ut. Jo verre smaka de … 

Nett som ville dyr og insekter i jungelen. Jo meir fargesprakande de gjerna e, jo meir giftige kan de muligens vær … 

Og denna kakå va på toppen av alt sikkert proppfull av et eller anna sterkt krydder fra østens utømmelige krydder kilde. 

Når man på toppen av galskapen blir avhjulpen av ein forskrekka tyrker, som komme ilande te med nåke leskende.

Der man sitte på brosteinen, og gispa itte luft som ein fisk på land.

Bare for å gå på ein ny kraftig smell, fordi oppi glasset e det ein eller aen kruttsterk tyrkisk te, med såpassa egenart i smaken.

At dei avsidde smaksløkane, blir restarta med ein sjokkimpuls direkte te hjernebarken … 

Augene rulla bakøve i hjernen, røyk komme ut av nasen og flammene står figurativt ut av kjeften …  

Et nesten fullt glass av “Verdens sterkaste peppermynte” te, har nettopp blitt tatt på styrten …

Tyrkeren begynne å få panikk, Kånå komme ilande te. Hu har klart å riva seg laus fra veskebonanza’en og funnet ut at Fatter’en e “missing in action” …

Og når hu finne meg igjen, liggande å gispa itte luft med kakerester nesten te øyrene, får hu nærmast åndenød …

Ka har den sosemikkelen funner på nå da?  Ser eg mellom linjene, i blikket hennas …

Ein anna tyrker komme løpende te med ein sånn bilbatteri booster lignande sak, som kanskje ein lokal McGyver har laga hjertestartee av …

Kånå tar affære og stoppa galskapen, med ein svær peikefinger oppi nasen på ambulanse tyrkeren …

– Øhh, Nooope … Seie hu bare , og tyrkeren skvette ti meter bakover … 

På vognå våras registrere eg ei nesten full Cola Zero flaska eg hadde kjøpt, for litt siden.

Og i ørskå fra bade kake og te sjokket, forsøke eg å nappa den te meg … 

Tyrkeren trur eg peika på te’en hans, og ska te å gi meg meir …

Augene begynne å rulla igjen, bara av luktå.

Ein tysker nappa meg opp, og sette igang med “Heimlich manøveren”

Han trur tydeligvis eg har satt kakå fast i halsen …

Nåke som nesten va rett, men te’en har løyst opp kakebiten, som syra gjør med saker og ting …

Akkurat, når tyskeren står og jukka meg kraftigt bakfra, på detta vulgæra viset denna manøveren ska utførast på, og Fatter’n kjenne saker og ting han ikkje bør, mot stumpen.

Får eg tak i Cola flaskå, som henge på vognå.

Og med ein manøver sjølvaste Houdini ville misunt, får eg vridd av korken, satt flaskå te kjeften og styrta cola flaskå.

Iskald Cola, renne nerøve og lindre dei midlertidig lamma smaksløkane. 

Tyskeren oppfatte at eg muligens ikkje har nåke i halsen og Kånå får rista meg laus fra Tysklands jerngrep …

Eg begynne å få fargen tebake i ansiktet …

Tåkesynet forsvinne, pusten komme plutselig tebake og Fatter’n dra inn et durabelig magadrag …

Kånå, som nå har oppdaga kakeposen … Hu rista oppgitt på hovudet og sende meg et blikk som bare hu kan, før hu snur tvert om og rase inn i veskebutikken igjen …

Eg, eg får satt meg på ein stol, som ein hjelpsom tyrker komme ilande te med …

Kakene va vistnok for spesielt interesserte, med diverse kraftige krydder i … Fortelle tyrkeren, når han og ser ka som har forårsaka opptrinnet.

Det kunne vel han på bakeriet og sagt tenke eg …

I stedet for det nåke smålura fliret han ga meg, mens han sa

– Enjoy,  å blinka lurt med det eina auga …

Typisk … 

Det e jo bare eg som klara å få slikt til … 

Alt lå til rette for at eg endelig skulle få litt kvalitetstid, sammen med Bjørn Beltø, idag. Eg hadde store planer om å lesa i helgå, men telttur med Småfolket, det ble travelt gitt.

Me kom heim sent søndags kveld, Kånå stod å trippa på trappå og Pablo og Prikken løp inn i armane hennas …

Pablo (Mini’en) va blitt brun som ein spanjol, og Prikken (Litlajentå) hadde fått femtito myggstikk og va lett solbrent. Fatter’n stod litt småflau bak bilen, og lurte på ka Kånå ville sei.

Når hu oppdaga både solkrem og mygg fadesen …

Men, det gikk i likaste laget.

Dagen etterpå va Litlajentå fortsatt Prikken, men det røda va blitt brunt og Fatter’n pusta letta ut …

Siden både eg og Kånå skulle på jobb mandag og tirsdag, kom Mormor og Besse å henta Småfolket, mandags morgen, Småfolket skulle feriera litt der.

Så når eg kom heim fra jobb idag, litt etter Kånå, då la eg ein meget god og koselig plan. Nå, nå skulle eg endelig få komma i gang med nok eit eventyr med sjølvaste Bjørn Beltø.

Arkeologen med kronisk tendens, te å havna opp i episke mysterier av sjeldent kaliber …

Eg gleda meg heilt vilt te å la hverdagens trivialiteter gå sin gang, mens eg fordypa meg i Tom Egelands mektige univers. For Kånå sa at hu kjørte for å henta Småfolket, og la til at hu sikkert ble ei stund …

Ydmykt dyrka me menn håpet om ei meining med tilværelsen.

Idag hadde eg funnet litt av den. Der eg såg heimens ubestridte herskerinne kjøra nedover bakken, og forsvant ut av horisontens rekkevidde.

Eg løp inn i stuå, rigga meg te i sofaen og nappa te meg bokå som lå på bordet å gliste mot meg …

Eg rakk to og ei halv sida, før ein melding tikka inn i innboksen …

– Du Frode, siden du sikkert ikkje har nåke spesielt å gjør på. Nå når du nærmast e aleina heima. Så kunne du jo vaska boss containerne. De stinka !!! 

Ei melding dandert så fint med diverse smile emojis, at eg blei nesten rørt av Kånå sin omtanke for meg …

Tenk at hu e så glad i meg, at hu sørge for at eg ikkje kjeda meg … !?! …

Det e fanden meg ikkje mange som har ei så omtenksom Kåna …  !!!

Og at den der matcontaineren stinka, det trur eg e tidenes største underdrivelse …

Eg varta nesten slått lukst i bakken, når eg åpna lokket å la den ned …

Jøje meg, altså …