Når eg leverte siste pallen på jobb idag, ute på Coop’en i Føresvik, og satte kursen mot byen igjen. Så la eg ein plan. Kånå fikk ei ekstravakt på jobben sin og stakk på kveldsskift.
Et hinder mindre i å få planen gjennomført, det takka man sjølsagt ja takk til, hjølpe meg.
Eg durte oppover bakken i fra Coop’en, og tenkte for meg sjøl at detta blir ein god kveld. Endelig, så ska eg få fordypa meg i Bjørn Beltø’s arkeologiske eventyr verden …
Kånå hadde allerede sendt et par meldinger, før hu stakk på jobb, om noen få gjøremål som måtte utførast.
For sikkerhets skyld, har eg lagt til et par te heilt på egenhånd. Men, har fortsatt godt med tid til overs.
Ti minutter ut i planen ryke punkt nr en. Skifte dekk på lastebilen. For Eldstemann ringe å kan melda om heftige tilstander i heimen. Mini og Litlajentå krangla om kim som ska få bestemma ka film de ska se.
Herreguuuud … Me har to tv’er. Ein oppe og ein nede. Del de opp, gir eg Eldstemann beskjed om.
Eldstemann gir også beskjed om at han ska gå te nåken kompiser, så eg tar ikkje sjansen på å la Småfolket vær aleina.
Eller aleina og aleina.
Han i Midten på tretten e jo heima. Men, han har ein tendens te å fungera meir som tennvæska på et bål, enn ein som rolig og beherska tar kontroll …
Punkt nr to røyk når eg kom heim. Eg hadde tenkt å skriva om nåken telttur tips, og ta bilder av utstyret me hadde med oss. Det utstyret som eg hadde pakka ut av bilen, og la lukst i garasjen itte streng beskjed fra Kånå.
Men, det blir nok ikkje tatt nåken bilder av det idag. For all del, utstyret ligge fortsatt i garasjen, det.
Problemet e bare det at garasjeporten e lukka, og Kånå har tatt med seg fjernkontrollen på jobb. Typisk.
Punkt nr tre, fire og fem. Dei har eg allerede utført. Klærna fra vaskemaskinene e putta i tørketrommelen, og middag te Han i Midten og Småfolket e på gang.
Gulvene e støvsugd i heile hovedetasjen, som egentlig va et av mine bonusoppdrag.
Men, som eg raskt fant ut at va mer eller mindre påkrevd. Gulvene så ikkje ut. Eg varta nesten litt skremt øve at eg hadde lagt merke te det, før eg kom på at eg har jo begynt et nytt og bedre liv.
Mannen med kronisk forbedrings potensiale, han jobbes det iherdig med å få nåkenlunde frisk.
Utfordringen e jo bare at det somme ganger e problematisk å helbrede pasienter, som ikkje e klar over at de e sjuk, på eit snodig vis …
Men … Nu er det middag … Og eg har jaggu meg funnet endå et bonus oppdrag … Oppvask maskinen.
Jøje meg … Kor blei bokå av da ?
Forøvrig, så trur eg muligens det kan vær smart å skru tørketrommelen på også …
Når eg liksom får tenkt meg litt om …
Flaks. Det at eg av og te tenke litt … Altså, tenke på slike ting, som eg ikkje har vært så flink å tenka på før …
Tjera vena meg …
Kor ska detta enda … ?
Har de på jobb et poeng, når de har kalt meg Frode Elise ???
Det e ikkje bare på camping, eller bobiltur eg klara å gå i fellå … Eg kom i hug ein episode i Tyrkia idag, kor eg sjølsagt ikkje klarte å styra meg …
Mat og fristande fargar … Det e ingen super kombinasjon.
Sjølsagt, akkurat når det gjelde frukt og bær e det kanskje ikkje den heilt store faren for å gå på ein smell …
Sjøl om det rauda bæret i fruktcocktailen man alltid higra itte som barn, men som når man fikk det, smaka biringt … Nok kan karaktiserast som ein liten smell av stort kaliber …
Gu, kor skuffa eg blei første gangen eg klarte å nappa te meg eit slikt …
Men i Tyrkia, når man skrubbsulten itte et shopping maraton uten like, med Kånå i storform … Og går forbi et sånt koselig bakeri, med all verdens nydelige kaker perfekt dandert i alle regnbuens farger …
Sånne Turkish Delights…
Og blir så frista, at man fylle opp ein safrig pose med dei her tilsynelatande kulinariske godbitane.
Og gleda seg ihjel, te å setta tennå i herlighetane …
Mens Kånå e opptatt inni ein veske butikk …
Men ende i stedet opp med å setta kakebiten i halsen, og akutt avsvidde smaksløkar i ganen, itte bare et bit.
For kakå smaka ikkje så godt som den såg ut. Ikkje i nærleiken ein gang.
Det e jo verdens verste kaka, i kamuflasje drakt. Jo flottare og meir innbydande de ser ut. Jo verre smaka de …
Nett som ville dyr og insekter i jungelen. Jo meir fargesprakande de gjerna e, jo meir giftige kan de muligens vær …
Og denna kakå va på toppen av alt sikkert proppfull av et eller anna sterkt krydder fra østens utømmelige krydder kilde.
Når man på toppen av galskapen blir avhjulpen av ein forskrekka tyrker, som komme ilande te med nåke leskende.
Der man sitte på brosteinen, og gispa itte luft som ein fisk på land.
Bare for å gå på ein ny kraftig smell, fordi oppi glasset e det ein eller aen kruttsterk tyrkisk te, med såpassa egenart i smaken.
At dei avsidde smaksløkane, blir restarta med ein sjokkimpuls direkte te hjernebarken …
Augene rulla bakøve i hjernen, røyk komme ut av nasen og flammene står figurativt ut av kjeften …
Et nesten fullt glass av “Verdens sterkaste peppermynte” te, har nettopp blitt tatt på styrten …
Tyrkeren begynne å få panikk, Kånå komme ilande te. Hu har klart å riva seg laus fra veskebonanza’en og funnet ut at Fatter’en e “missing in action” …
Og når hu finne meg igjen, liggande å gispa itte luft med kakerester nesten te øyrene, får hu nærmast åndenød …
Ka har den sosemikkelen funner på nå da? Ser eg mellom linjene, i blikket hennas …
Ein anna tyrker komme løpende te med ein sånn bilbatteri booster lignande sak, som kanskje ein lokal McGyver har laga hjertestartee av …
Kånå tar affære og stoppa galskapen, med ein svær peikefinger oppi nasen på ambulanse tyrkeren …
– Øhh, Nooope … Seie hu bare , og tyrkeren skvette ti meter bakover …
På vognå våras registrere eg ei nesten full Cola Zero flaska eg hadde kjøpt, for litt siden.
Og i ørskå fra bade kake og te sjokket, forsøke eg å nappa den te meg …
Tyrkeren trur eg peika på te’en hans, og ska te å gi meg meir …
Augene begynne å rulla igjen, bara av luktå.
Ein tysker nappa meg opp, og sette igang med “Heimlich manøveren”
Han trur tydeligvis eg har satt kakå fast i halsen …
Nåke som nesten va rett, men te’en har løyst opp kakebiten, som syra gjør med saker og ting …
Akkurat, når tyskeren står og jukka meg kraftigt bakfra, på detta vulgæra viset denna manøveren ska utførast på, og Fatter’n kjenne saker og ting han ikkje bør, mot stumpen.
Får eg tak i Cola flaskå, som henge på vognå.
Og med ein manøver sjølvaste Houdini ville misunt, får eg vridd av korken, satt flaskå te kjeften og styrta cola flaskå.
Iskald Cola, renne nerøve og lindre dei midlertidig lamma smaksløkane.
Tyskeren oppfatte at eg muligens ikkje har nåke i halsen og Kånå får rista meg laus fra Tysklands jerngrep …
Eg begynne å få fargen tebake i ansiktet …
Tåkesynet forsvinne, pusten komme plutselig tebake og Fatter’n dra inn et durabelig magadrag …
Kånå, som nå har oppdaga kakeposen … Hu rista oppgitt på hovudet og sende meg et blikk som bare hu kan, før hu snur tvert om og rase inn i veskebutikken igjen …
Eg, eg får satt meg på ein stol, som ein hjelpsom tyrker komme ilande te med …
Kakene va vistnok for spesielt interesserte, med diverse kraftige krydder i … Fortelle tyrkeren, når han og ser ka som har forårsaka opptrinnet.
Det kunne vel han på bakeriet og sagt tenke eg …
I stedet for det nåke smålura fliret han ga meg, mens han sa
Alt lå til rette for at eg endelig skulle få litt kvalitetstid, sammen med Bjørn Beltø, idag. Eg hadde store planer om å lesa i helgå, men telttur med Småfolket, det ble travelt gitt.
Me kom heim sent søndags kveld, Kånå stod å trippa på trappå og Pablo og Prikken løp inn i armane hennas …
Pablo (Mini’en) va blitt brun som ein spanjol, og Prikken (Litlajentå) hadde fått femtito myggstikk og va lett solbrent. Fatter’n stod litt småflau bak bilen, og lurte på ka Kånå ville sei.
Når hu oppdaga både solkrem og mygg fadesen …
Men, det gikk i likaste laget.
Dagen etterpå va Litlajentå fortsatt Prikken, men det røda va blitt brunt og Fatter’n pusta letta ut …
Siden både eg og Kånå skulle på jobb mandag og tirsdag, kom Mormor og Besse å henta Småfolket, mandags morgen, Småfolket skulle feriera litt der.
Så når eg kom heim fra jobb idag, litt etter Kånå, då la eg ein meget god og koselig plan. Nå, nå skulle eg endelig få komma i gang med nok eit eventyr med sjølvaste Bjørn Beltø.
Arkeologen med kronisk tendens, te å havna opp i episke mysterier av sjeldent kaliber …
Eg gleda meg heilt vilt te å la hverdagens trivialiteter gå sin gang, mens eg fordypa meg i Tom Egelands mektige univers. For Kånå sa at hu kjørte for å henta Småfolket, og la til at hu sikkert ble ei stund …
Ydmykt dyrka me menn håpet om ei meining med tilværelsen.
Idag hadde eg funnet litt av den. Der eg såg heimens ubestridte herskerinne kjøra nedover bakken, og forsvant ut av horisontens rekkevidde.
Eg løp inn i stuå, rigga meg te i sofaen og nappa te meg bokå som lå på bordet å gliste mot meg …
Eg rakk to og ei halv sida, før ein melding tikka inn i innboksen …
– Du Frode, siden du sikkert ikkje har nåke spesielt å gjør på. Nå når du nærmast e aleina heima. Så kunne du jo vaska boss containerne. De stinka !!!
Ei melding dandert så fint med diverse smile emojis, at eg blei nesten rørt av Kånå sin omtanke for meg …
Tenk at hu e så glad i meg, at hu sørge for at eg ikkje kjeda meg … !?! …
Det e fanden meg ikkje mange som har ei så omtenksom Kåna … !!!
Og at den der matcontaineren stinka, det trur eg e tidenes største underdrivelse …
Eg varta nesten slått lukst i bakken, når eg åpna lokket å la den ned …
Når man reise på tur så har man kanskje nåken mål, eller saker og ting som man ønska å få gjort. Det fikk i hvert fall Mini’en, når han såg trøbåtene som lå te kaien, ved Seljord Camping.
Dum som et brød så svara eg sjølsagt, at kan skjønna me ska prøva den.
Når eg egentlig burde holdt kjeft og vært konge over mine egen taushet, i stedet for å bli slave av mine egne ord. For, fra det sekundet Fatter’n bekrefta at me skulle prøva trøbåten.
Så spurte Mini’en omtrent kvart femtende minutt, med diverse forskjellige formuleringer, for å liksom ikkje gjenta seg sjøl …
– Ska me snart prøva trøbåten nå ?
– Pappa, e det lenge te me ska leie trøbåt ?
– Nå må me snart prøva trøbåten ?
– Nå e dei ferdig, Pappa. E det oss nå ?
Til og med Litlajentå begynte å bli lei av detta evinnelige maset. Pappa hadde jo sagt me sko leia den te kvelds, fordi då va det mye mindre vind og lettare å trø.
For all del, eg skjønne jo godt Mini’en, som venta på ein fortsettelse som aldri kom fort nok …
Men, eg burde jo ha lært itte åtta år med den guten i hus, at man ikkje seie man skal gjør nåke, før man skal gjør det. Aller helst, omtrent nærmast på det sekundet aktiviteten ska skje …
Litlajentå va i grunnen lite motivert te heile denna trøbåt planen, for hu lika seg ikkje i båt. Spesielt ikkje om den har motor. Ein gang når me kjørte utover på sjøen heima, så satt hu å hylskreik heile vegen te ein holme.
Gråten stilna i det sekundet motoren stoppe, så bada me å kosa oss tre-fire timer.
Før konserten gjentok seg heile vegen te lands, igjen. Gudhjølpe meg, altså. Men, trøbåten hadde ikkje motor. Så jentå va ikkje komplett negativ. Det såg jo unektelig litt kjekt ut også.
Kanskje ville me vær så heldige at me fikk et glimt av sjøormen også.
I tre – fire tiden så makta ikkje Fatter’n maset te Mini’en meir, og sjøl om vinden gjerna stod på sitt sterkaste, denna lørdagen. Så trampa eg opp i kiosken å leide denna fordømte trøbåten.
Mini’en hadde nettopp holdt et kvarters langt foredrag, om Pappa’er som ikkje holdt det de lovte, og kor typisk det va.
At eg minte guten på at Pappa hadde sagt te kvelds, når vinden løyde, det teltes ikkje. Eg måtte jo forstå at han hadde lyst nå … NÅÅÅÅÅ !! … Te kvelds, så va det jo ikkje sikkert at han hadde lyst …
Eg prøvde å forstå fyrens nåke tvilsomme logikk, men ga som nevnt opp, barn og logikk e somme ganger uforståelig …
Når me kom inn i kiosken og meldte våras ønske, flira Mini’en fra øyra te øyra, et flir som forplanta seg i heila andletet og te slutt endte opp nede i tærna.
At dama bak disken advarte mot den litt sterke vinden, og at det muligens kunne bli nåke tungt nå. Det gikk fjotten hus forbi.
Ska eg væra heilt ærlig, så tenkte eg ikkje så mye på det sjøl heller. Kor tungt kan det vær å trø i ein trøbåt, liksom ? Man sitte jo bare der i setet, og trør på slik at båten går fremover.
Nesten som når man sykle, bare at man sitte mye meir bekvemt, enn på ein sykkel …
– Jaja, eg får ta det som ei god treningsøkt. Svara eg hu kjekka damå bak disken, nåke bråkjekt.
Eg har skrevet det før, i forskjellige sammenhenger, men har ingen problem med å gjenta det.
Noen ganger tar man feil. Man ser det ikkje heilt med ein gang, før man plutselig innser at meir feil det har man aldri tatt, i heila sitt liv.
Eg begynne å få nåken slike øyeblikk på listå mi nå …
Me fikk utdelt redningsvester og rusla ned mot kaien. Mini’en trippa og spratt rundt, nett som ein geitekilling som nettopp har sluppet ut på beitet. Yrande glad og fornøyd.
Det va akkurat som om tyngdekraften ikkje virka på han, slik som den gjorde på meg å Litlajentå.
– Vær forsiktige ned den bratte stigen nå. Seie Fatter’n formanende te Småfolket.
Før han seile ned alle trinnene sjøl, og landa på kaien med et smell … Herreguud …
Alle kom seg vel ombord, fortøyningen blei løsna og trøbåten satte kurs fra kai …
Omtrent femten minutt seinare. Så satt en stykk blodsprengt Fatter’n å puste og peste som ein kval på land. Eg trudde eg va i sånn nåkenlunde form, men eg tok fanden meg feil i det også …
Eg har ikkje vært så sliten på så kort tid, siden eg sa ja te å bli med Svoger’n min på ein “liten” sykkeltur …
Den lille sykkeltur ferden drog seg gjennom tre kommuner, og endte med at undertegna måtte sitta på ein badering i lastebilen, de neste dagane.
Eg har aldri sykla meir med Svoger’n min …
Eg såg stjernetåker, svarte hull og kometer fly over netthinnå, mens eg tråkka lika urytmisk som popcorn smelle i microen. Eg klamre meg ofta te alt som gjør meg unik, men detta kunne eg jaggu meg vært foruten.
Litlajentå kikka vekselsvis bekymra på Fatter’n og kor langt det va igjen te land.
Eg trur ikkje hu heilt klarte å bestemma seg for, ka hu mest va redd for. At Fatter’n skulle få et illebefinnende eller at me ikkje skulle komme oss te land, igjen.
To tilfeller som egentlig gikk hånd i hånd, men det va sikkert ikkje så lett å se, der og då …
Både vind, bølger og ein nåkenlunde god form, som absolutt ikkje va det, va nok medvirkende årsaker te at trøbåt turen ikkje blei så lang.
Litlajentå jubla når me kom te land, mens Mini’en va nåke molefunken.
Fatter’n velta ut av båten som ei gedigen sjøløva, og lå nåken minutter på kaien for å få pusten igjen. Før me klatra opp den bratte stigen og rusla opp te kiosken, for å levera vestane tebake …
Når eg forsøkte å forklara Mini’en koffår saker og ting ble som de ble, og at hadde han vært litt meir tålmodig å venta te kvelds. Så hadde me gjerna vært lengre utpå.
Så svara fjotten lett indignert, men for så vidt ganske bestemt.
– Jammen Pappa, du kunne jo bare vært litt strengare, når eg masa. Så måtte eg ha venta te kvelds …
Jauda … Fleire paradokser i ein så liten setning, det trur eg ikkje det går an å få te …
Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …
Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.
Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.
Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.
Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …
Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …
Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.
Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …
Den stod først fint å kikka ut i luftå, før den fikk et illebefinnende å starta ein konsert av sjeldent kaliber.
Eg syntes eg drog kjensel på rottå, og kom i hug ein hendelse natt til søndag, i teltet …
Eg hadde nettopp sovna etter dette famøse dassbesøket. Når eg plutselig fikk ein sånn Blair Witch opplevelse.
Nåke begynte å luska å rota i teltduken.
Gudhjølpe meg …
Blod frøys te is, nakkahårå stod te værs som vindmøllene som har reist seg ved Gismarvik og ei tankerekka med uhyggelige tanker skaut fart …
Eg kan jo ikkje se skrekkfilm meir, for eg blir heilt tulling av det, men eg har sett Blair Witch Project.
Faktisk, så såg eg Arachnaphobia her for ikkje så lenge siden, i et idiotisk forsøk på å kurera edderkopp skrekken min.
Det funka heller dårlig.
Leite man litt i blogg arkivet, så finme dåkke ein slags live dekning av den opplevelsen.
Herreguuud …
Men, Blair Witch Project handla jo om nåken som e på telttur i ein forheksa skog, og tilsynelatende komme ut for et forferdelig spøkelse.
Eg va på Seljord, og tenkte for så vidt i heilt andre baner, når teltduken begynte å rasla og et mystisk vesen pusta og freste utafor.
Va det ei gaupa, eller ein rev ? Kanskje til og med ein elg, eller i verste fall ein bjørn på jakt itte mat.
Me camperte jo tross alt midt oppe på fjellet, på ein måte, i tjukkaste villdyr land.
Eg smaug meg lydlaust ut av sovekupe’en min, for å ikkje vekka Småfolket.
Litlajentå hadde jo gått heilt fra konseptene, om hu hadde våkna og høyrt denna romsteringen utafor.
Eg dro ned glidlåsen stille som kjettå, og myste forsiktig ut i mørke.
Meir eller mindre nåke småskremt.
Og der … Rett på hjørna av teltduken. Der stod ein sånn rottehund og pissa på teltduken …
Forbannade greier, altså.
Men, eg priste meg lykkelig øve at eg hadde spraya på et stoff som skulle få vannet te å gli lettare av teltduken, om det skulle dukka opp ein regnskur.
For det gjorde heldigvis væskå detta kreket skvetta ut.
Eg hysja villdyret vekk, og gikk å la meg igjen, nåke roligare te sinns enn når eg vakna …
Neste morgen, så møtte eg rottå igjen, på tur med sin stolte eigar når eg skulle henta vann.
Eg hilsa høflig og sa som sant va, på eit overhyggelig vis.
– God morgen mister, kjekt du har hund altså, men du trenge gjerna ikkje senda den på tur om nettene, for å imprignera teltdukane te folk.
– Eg har gjort det sjøl eg …
Han flirte nåke småflaut og hasta videre …
Jauda, det e kjekt å reisa på tur med hund, sikkert.
Me vakna igjen te ein nydelig dag med strålande vær i Seljord. Fatter’n diska opp med varm mat te frokost, når Småfolket krevde nudler istedet for loff og pålegg …
Mini’en hadde fått seg ein kompis og fløy avgårde med han te lekeplassen.
Litlajentå hadde endt opp i ein liten disputt med myggen, enten i løpet av nattå eller igår kveld. Me vett ikkje heilt.
Eg trur det må ha vært igår kveld på lekeplassen, for me fikk ein sånn Thermocell Myggfjerner av Morten på Jernia Aksdal, for å teste den ut.
Og etter en halvtime fantes det ikkje så mye som et spor av mygg, i nærheten av teltet eller inni.
Effektive liten sak, rett og slett … Et must på telttur …
Men uansett, så satt jentå litt molefunken på ein stol utenfor teltet, og talte myggstikk på armer og ben. Mens hu lurte på kor lenge myggstikk varte …
Humøret steig litt når eg sa de forsvant i løpet av ein dag og to, eller bare sånn plutselig …
Og når me stakk avgårde på strandå itte frokosten, så va humøret igjen såpassa stigande, at Fatter’n blåste av katastrofe alarmen.
Det kunne raskt gått lukst andre vegen, om me ikkje hadde fått tankane avgårde på nåke anna, enn disse famøse myggstikkene.
Midt på dagen, så stakk me opp i kiosken for å se om hu som drive den va der. Me hadde tatt med oss ein liten overraskelse til hu og mannen, som drive Seljord Camping.
To flett nye “Jeg gikk Bare i Boden en Tur” krus med logoen på.
Som et lite minne om at me i Familien Vandrende Kaos har lagt stedet deiras for elsk …
Man trenge ikkje alltid de mest fancy, nye eller råflotte fasilitetene, for å lykkes. Noen ganger kompensere man så grassalt med service, humør og gode opplevelser at alt annet blir ubetydelig …
Stranda e perfekt, sanitær anleggene rene og pene og servicen så glimrande, at eg håpa me rekke ein tur te i sumar.
Fortrinnsvis med Kånå med på lasset … Det hadde vært super kjekt, om hu også hadde fått oppleva dette paradiset av ein Camping …
Men, nå e det snart middag … Pizza i Åmot før me kjøre videre heim te Haugesund …
Og, det komme nok er par tre reise skildringer til fra helga, når Fatter’n har fått landa litt heima, sett gjennom bildekatalogen og kalibrert hjernebarken …
Det e nåke slitsomt å vær alenepappa på tur, når Kånå jobbe så mye.
Itte ein ellevilt fantastisk dag igår, så slokna omsider Småfolket inne i teltet. Mens Fatter’n satt igjen utenfor teltet og belønna seg sjøl med ei iskald ei …
Me har fått låna ein kjøleboks av Kroken Caravan Frakkagjerd, ein sånn Dometic sak som går på både strøm og gass …
Uten den, hadde ikkje Fatter’n kunne nytt ein slik belønning …
Ikkje hadde me hatt kald brus, pålegg og andre essensielle saker og ting, som e jysla kjekt å ha på tur, heller …
Så tusen takk Morten, høvdingen på Kroken Caravan Frakkagjerd. Den gjorde det å bo i telt ufattelig mye lettere.
Men, eg satt altså utenfor teltet igår kveld/natt og kosa meg glugg ihjel, heilt for meg sjøl, mens eg lytta på litt musikk …
Og då e det ein kjennsgjerning at slikt leskende som går inn, ofta må ut igjen.
Så etter to kjappe iskalde, et filosofisk nattinnlegg og nåken oppdaterings snapper til Kånå, så meldte behovet for et besøk på litlahuset seg.
Som sagt, så gjort …
Sikkert pga. gårsdagens strabaser med Småfolket og et nåke kjapt inntak av to enheter, sjangla Fatter’n de ti første metrene mot sanitæravdelingen.
Før kalibreringen av to smekre lekre ben satte seg igjen, og de siste tjue gikk som en drøm …
Ved dassen va det kø … Igjen, og sikkert lett begrunnet et par enheter iskaldt, så slo Fatter’n av en liten munter prat i køen.
Fyren foran meg, hadde stått en stund i kø og bena sjanglet verre en mine, for så vidt av helt andre årsaker enn mine første ti metre …
Noen hadde tydeligvis satt seg seg fast på skåla til herredassen …
Plutselig, så røk døra opp på damedassen, og en lekker, smekker figur strente ut av døra og fløy ut i måneskinnet som en vakker alv fra et magisk eventyr …
Både eg, og de andre skvatt litt til, når me oppdaga at alvefiguren hadde bart …
Jøje meg …
Og når en røst dypere enn den mørkeste bass skar gjennom natta, hoppa me sikkert en halv meter til værs, heile gjengen i dasskøen …
– Da e grenser for kor lenge ein mann, kan stå med beina i kryss … Buldra det i fra Bartholomeus på klingande Bømla dialekt, før han forsvant mystisk ut i mørket …
Tre stykk dasskø ventende herremenn kikka forfjamsa på kvarandre, før me etter tur lynkjapt sneik oss inn på damedassen å letta på trykket …
Tjera vena meg …
Men, som sistemann tok eg ansvar …
Og gjorde mitt for at me i hvert fall ikkje skulle bli avslørt, anmeldt eller det som verre er …
Eg tok ned dassringen slik at ingen spor fra tre trengende vise menn i nattens mulm og mørke, skulle ligge igjen på damedoen …
Herreguuud. Det e som mange ganger nevnt før, forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og eg e ikkje så idiot, at lar slike enkle spor ligge igjen …
