Om man ser bort ifra at Mini’en begynte å spør om når vi var fremme, allerede i Skjold. Eg svara jo som eg hadde sagt før me reiste, at det e nok 3-4 timer til, før vi er fremme. Og ikkje ein halvtime, tjue minutt …
Jaja, sjølsagt hadde nåken funnet det for godt å krasja i Grinde, slik at me nærmast begynte turen med å stå i kø …
Så, det e jo godt mulig me brukte ein time te Skjold, istedet for ein halvtime …
Kanskje det va litt berettiget å spør …
Jubelen, den va imidlertig stor når vi rulla inn på campingen, og Småfolket så kor fint det e her.
– Åhh, se Tiril. De ha trampoline. Utbrøt Mini’en, når me rulla rundt å leta etter en ledig plass.
– Åååhhh, Seeee Tiril. De har sånn ekta gravemaskin i sandkassen … Jippi !! Fortsatte guten, nå nesten i fistel …
Me fant et godt egnet sted, sett sånn i mine auger og parkerte bilen. Teltet blei raska ut av bagasjerommet og me satte igang med byggverket …
Saker og ting, dei går så utrolig mye raskere, når man vet ka man ska gjør.
Eg angra virkelig ikkje på at me hadde tørrtrent heima i hagen, før me reiste, og fått oss nåken små små aha opplevelser.
Men … Det eg virkelig angra på.
Det va at hammeren lå hjemme i garasjen, og ikkje va med her til Seljord. For marka der eg hadde sett meg ut å campere, den va steinhard og full av stein …
Så nå, uten at eg presterte å læra Småfolket nåken nye ord, har eg skrevet to ting te på listå, øve ting me må ha med på telttur.
Hammer og nye teltplugger …
Pluggene som hørte til teltet, det var stusselige saker … Det blei nett som å fortøye et tankskip, med ein morken hyssing … Herreguud …
Men, endå ein ny lærdom i camping verdenen, det va at vi campere og frilufts fantaster, me hjelpe kvarandre.
Fyren i naboteltet kom ilende til og tilbydde meg ein hammer.
Før det hadde eit koselig ektepar i campingvogn både hjulpet med stengene og tilbydde en plankebit, da de ikkje hadde hammer …
Det e slik det ska vær, synast eg … Uansett kor man e i verden.
Ser man noen som slite litt, så tilby den hjelpen du kan …
Det kan bety meir enn man tror, for den som mottar hjelpen … 😁
Det kan eg skriva under på …
Men nå. Nå ska eg laga te frokost. Mens eg har kosa meg med litt kaffe og skrevet detta her, så har Småfolket våkna te liv …
Nå blir det travelt gitt … 🙈🤣
Men, det e slik det e med småfolk på tur … Livlig, travelt og ikkje et kjedelig sekund …
Goe lørdagen, Folkens …
Me snakkes nok plutselig … 😉🌞⛱
Ps. Bjørn Beltø og sølvmyntene, de ble det ikkje tid til. Men på strandå, Frode … På strandå får du nok tid … 🙈👍
Men, kor saker og ting tar den tiden det tar. Null te hundre på et par generasjoner, liksom … Og innimellom så får man tid te å nyta litt av det man har skapt, på ein merksnodig måte …
Istedet for å løpa hals over hodet for å nå over alt man gjerna ønske å få gjort å sett, men som kanskje ikkje va så viktig allikevel …
Av og te, så bør me gjerna alle ta ein snegledag og to.
Kor man bare senke tempoet ned te null, og nyter livet for full drag …
Til helga ska eg det. Reisa på telttur med småfolket, og nyta livet maksimalt …
Ja det ska eg jaggu meg …
Trur eg …
I hvert fall håpa eg det … Jauda.
Goe kvelden, Folkens … Nå e det snart Allsang på Grensa …
Men, det passa fint. For Johan satte den der underlaget var noe ujevnt, så Bodil faktisk satt i fullkomment vater. Det hadde hun sjekka med smart telefonen sin.
Johan hadde rota bak i luka på Dyna’en etter verktøyskrinet og sin gode gammeldagse vater, og satt nå noe furten i sin Jærstol, over at Bodil kom han i forkjøpet.
– Se der ute. Sa Johan plutselig og peka ut mot ei øy langt ute i havgapet.
– Der er Utsira. Fortsatte han.
Johan hadde kikka i Naf boka fra 1978, og ville imponere litt med sine geografiske kunnskaper, for å kompensere for vater fadesen.
Noen lette tastetrykk på en smart telefon brøt den idylliske stillheten ved Haraldshaugen Camping. Før Bodil sa.
– Nei, det er Røvær det.
– Hrrmmph … Grunta Johan mismodig og tok et realt bit av brødskiva si.
Plutselig stod en ilder å titta forvirra på dem, fra døråpningen til Dyna’en.
– Næmmen, se på den da. Utbrøt Bodil begeistra.
– Hvor kom den fra ?
Johan titta på utysket i døra.
– Den gnageren må ha lurt seg inn i bilen, når Dyna’en kokte på Seljestad. Tippa Johan …
Et sett tastetrykk brøt stillheten igjen.
– Nei, der er en ilder, og de er i mårfamilien. Svara Bodil.
– Hrrmmph … Grunta Johan igjen, og titta nå noe irritert på Bodils digitale orakel.
– Er det en hann eller en hunn. Spurte Bodil ivrig.
Og tenkte allerede på navn til sitt nyvunnede kjæledyr.
Johan plukka ilderen opp, snudde den på rygg og studerte den nøye. Der en ilderhann har to testikler hengende, så hadde denne kun en stakkars testikkel.
– Øh. Jeg vet ikke helt, Bodil. Svara Johan, før han fortsatte.
– Jeg tror det er et intetkjønn. Den har bare en balle i rognpåsen.
For tredje gang denne sjeldne harmoniske morgenen i Johan og Bodils bobil liv, så tikka det fra det digitale orakelet, før Bodil utbrøt.
– Neeei, den har nok ikke sluppet den andre ned enna, så det er nok en unghann.
– Kan vi ikke beholde den da, Johan. Han er jo så søt …
Johan mista det totalt, spratt opp fra Jærstolen så den smalt i sida på Dyna’en og laga en ny bulk blant mangfoldet av flere.
– Men for hælvete da, Bodil. Nå er det fanken meg nok. Trykker du på den forbanna duppeditten igjen, så kaster jeg den til helsikke langt ut i Atlanterhavet.
Tikk, tikk, tikk, tikk …
– Det er Nordsjøen, Johan. Ikke Atlanterhavet.
Harmoni og idyllen brast på Haraldshaugen Camping, Johan trampa illsint ut av porten og satte seg ved Haraldsstøtta for å furte seg ferdig, i ro og fred …
En halvtime senere, så kom Bodil ruslende med ilderen sittende på skuldera.
– Du kan få gi den navn du, Johan. Sa hun smørblidt og unnskyldende.
Mens hun la hodet på skakke, skjøt sine barmfagre melkefabrikker frem i lufta og titta på Johan med valpeblikket hun visste han ikke kunne motstå …
– Karsten Beate … Sa Johan kontant.
– Den er faen meg ikke en ekte hann, før den har to baller. !!
– Så, Karsten Beate …
Johan hadde visst enden på denne visa, i samme sekund som han hadde sett ilderen. Det ville blitt Johan eller ilderen om han hadde satt hardt mot hardt.
Johan valgte heller både Bodil og Karsten Beate.
Karsten Beate titta forfjamsa på sine nye fosterforeldre fra skulderen til Bodil.
Og tenkte at mellom skjebnen med å gjerne bli spist av en rev på fjellet og å bo sammen med disse.
Så var nok sikkert dette det tryggeste.
Av og til tar man feil her i livet.
Man vet det bare ikke helt med en gang. Før man senere skjønner at mer feil, det har man aldri tatt i hele sitt liv …
Karsten Beate var gjerne der nå …
Der han satt med sin ene balle i rognpåsen og knadde seg kjærlig inn til Bodil …
Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …
Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …
– Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …
Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …
Dyna’en slukte mil med et flir om kjeften på vegen mot Haugalandet, et flir som ga fanken i astmatikere og drivhuseffekten, mens eksosen blåste ut blårøyk som om noen brant et lastebillass med fuktig bråte, under den.
I Vinjesvingen fikk Johan den store skjelven.
Bremsene hadde gått seg varme og slutta nesten å virke. Men nesten kaster ikke mannen av hesten. Johan kompenserte lynkjapt med håndbrekket.
Dyna’en skrangla og smalt der den leverte en perfekt firhjuls skrens gjennom Vinjesvingen, som selveste Martin Schanke ville misunt den. Litt utpå flata slutta den å sjangle og Bodil fikk retta på de nedlagte melkefabrikkene, som hadde tatt to-tre piruetter under den fjonge sommerkjolen, og hoppa ut på hver sin side.
Johan hadde knapt tørka svetten av panna etter panikkanfallet, før både han og Bodil skvatt til værs som to Marokkanske fjellgeiter, fra sprakinga til høytalerne i Dyna`en.
Hverken Johan eller Bodil klarer å bli vant med Dab radioen Bodil hadde kjøpt sent ifjor, og som igjen fordoblet Dyna’ens verdi, når kassettspilleren tok kvelden. Johan forbannet seg ennå på at den tok Smokie kassetten hans med seg i dragsuget, der den fikk totalt meltdown langs E6.
Og røykla hele kupen til Dyna’en, før den logget av med et realt elektrisk poff.
Og nå, så hoppa de til værs i setene sine, hver gang Dab-Dritten fikk dekning igjen. Noe som skjedde like uregelmessig som når gresstuster og slitne blomster gisper etter luft, og alltid når ingen av dem forventa det.
At alt ikke kommer til å være som før, har Johan saktmodig måttet erkjenne.
Men, at det nå er Bodil som må betjene stereoen, fordi det er et digitalt monster av en radio, har falt Johan tungt for brystet.
Nesten på toppen og i siste sving av Håradalen fikk Bodil justert inn Dab’en skikkelig og får stabilt signal.
“Vi bryter inn i sendingen med en ekstra ordinær værmelding, da det er meldt om svært tykk tåke i Røldal. Det virker som om det er verst fra Hordatun Hotel og nesten til toppen av Håradalen. Det er full stopp i trafikken og man vet lite om dette mystiske værfenomenet som dekker til hele Røldal i en blåsort tåkemasse.”
Johan kikka på Bodil, Bodil kikka på Johan. Før begge tittet ut vinduet og så ingenting annet en blå himmel og sol.
– Merkelige greier. Sier Bodil, før hun fortsetter.
– Er ikke vi i Håradalen nå da, Johan.
– Jepp, det er vi. Har ikke sett antydning til tåke, siden vi smalt gjennom taket nede på Sjølyst jeg.
Bak Dyna’en spydde eksosrøret ut et teppe av blårøyk tykkere enn kefir, før Johan og Bodil forsvant inn i tunellen.
I Røldal brøt ikke sola gjennom tåketeppet før fire dager senere, og et flere millimeter tykt lag med sot lå igjen på marka. Meteorologisk Institutt sendte fire forskere for å finne årsaken, men ingen klarte å løse mysteriet.
Det gikk rykter om et lokalt vulkanutbrudd, med ryktene ble aldri bevisst.
Johan og Bodil kom frem til Haugesund sent på ettermiddagen. Bodil var sulten og hadde hørt rykter om en fantastisk kebab sjappe nede i sentrum.
– Kan vi ikke bare kjøre ned før vi drar til campingen da, Johan. Gneldret Bodil.
Klok av skade, slengte Johan bilen ned til venstre etter sykehuset. En skrubbsulten Bodil vil man ikke ha, når man skal rigge seg til på en campingplass, tenkte Johan og suste forbi Rådhuset og ned bakken til sentrum.
To og en halv time senere hang Bodil såvidt fast sikkerhetsselen, mens hun glefsa ut i lufta med kjeften som en utsulta Barracuda på land.
Johan var på randen av nervesammenbrudd, og hadde kjørt seg fast i en løkke av uendelige enveiskjøringer nede i sentrum.
Johan fant hverken veien til kebab sjappa eller veien ut av sentrum.
– Men, for svarte hel….te da. Kauka han ut, etter nok en gang med å ende opp akkurat der han hadde starta, i forsøket på å komme seg videre. Mens helsetrøya var søkkvåt av svette.
– Mat, maaaaat. Glefsa Barracudaen i passasjersetet.
– Dette er det verste helsikke av en by jeg noen gang har kjørt i. Brølte Johan i forbannelse ut.
Dyna’en gikk snart tom for drivstoff og hosta å harka som et udyr.
Johan ga til slutt fanden i skilt og enveisveier, å suste bortover og imot kjøreretningen. På oppsiden av Markedet Kjøpesenter skimta han Rådhuset og kjente igjen veien han hadde kjørt ned.
På vegen forbi Markedet sneia Johan en lastebil, og sylte opp på fortauet like etter, for å unngå en Tesla Model X med ei kvinne som slapp rattet og holdt seg for øya, da Johan dukka opp fra hjørnet av lastebilen.
I rundkjøringa oppdaga han en Esso stasjon til venstre, under et svært halvtak. Johan tok rennafart og sylte inn under taket.
Det smalt oppå takgrinda og Jærstolene gikk rett i veggen.
Johan bråstoppa foran drivstoff pumpa, rev med seg pasienten og løp inn på stasjonen.
– Få en saftig burger så fort du overhodet kan. Skrek Johan til jenta bak disken. Bodil grep til seg en pose chips på veg til sittebåsen ved vinduet, åpna den i et rift og helte potetgullet ned i halsen.
En bussjåfør kom gående inn døra med en Jærstol bedekt av rosa plysj og flotte hvite blonde border.
– E detta nåken av dåkkas sin, eller. Eg fant den midt i veien her ute ? Og kikka på Johan og Bodil, som var de eneste gjestene.
– Hææ ?? Svara Johan. Om jeg er naken og noen sin midt i veien ? Fortsatte han både forbausa og mildt sagt sterkt oppgitt.
Haugesunds dialekt var vanskelig, syntes Johan
– Dhchet ech mhcciiiin stchooool ! Ropte Bodil, med kjeften full av potegull.
Jenta bak disken kom løpende med en svær burger, og leverte den til Johan. Johan ga den lynkjapt videre til Bodil og trakk like lynkjapt henda til seg. En gang hadde han vært et millisekund for sent, og Bodil hadde tatt et realt jafs av tommelen til Johan, ved et lignende sult tilfellet.
Johan takka bussjåføren for Jærstolen til Bodil, og datt sammen overfor Bodil i sittebåsen …
– Jeg tror vi kjører rett til campingen, jeg. Etter du har spist opp og jeg har tanka Dyna’en … Sa Johan, noe sliten og sterkt prega av Haugesunds mange enveis kjørte gater.
Bodil begynte å komme til seg selv, og nikka med hodet.
En liten stund senere, så rulla Johan og Bodil inn på Haraldshaugen Camping, totalt utslitt.
De fikk sjekka inn i resepsjonen og kjørte for å finne seg en fin plass.
Neste morgen … Så dundret det på døra …
Utenfor stod igjen bobilmiljøets svar på Sophia Loren, som med sin majestetiske gemal stod parkert like ved siden av, med sin Concorde Centurion.
Nå, utstyrt med fire kraftige hydrauliske støtteben.
Men, før hun fikk gitt uttrykk for sin misnøye med Johan og Bodils Dyna, var Bodil lynkjapt frempå …
– Næmmen, er det ikke Jessheimskanten da !? Sa Bodil med syrlig stemme.
– Skal du låne kondomer kanskje !? Fortsatte Bodil, å nikka ned mot støttebena på Concorden.
– Hva behager ? Begynte divaen. Men, Bodil hadde allerede kleist igjen døra …
– Hvem var det ? Spurte Johan.
– Næææh, bare frøken fjong og lukta av gjeld. Svarte Bodil, og jumpa ned i køya til Johan …
– Hva sier du, sussebassen min. Er du klar til å overgå støtteben fadesen på Sjølyst eller. Kviskra Bodil inn i øret til Johan.
Ti minutter senere, durte en Concorde Centurion ut av Campingen i en heidundrende fart.
Og en tilårskommen, slitt men sjarmerende Dyna stod igjen å svaiet fra side til side, som om den var på danskebåten i full storm …
Plutselig ble stillheten avbrutt av et skingrende ulvehyl …
Av og te, så gjør me mennesker slike små finurlige saker og ting, som ikkje heilt kan forklares …
Slik som å stå i kø, blant anna …
E det kø nåken plass, så stille de fleste seg i kø … Foruten nåken få mennesker som ser seg sjøl opphøyd i mente, og sjølsagt ikkje ska stå i kø …
De e ikkje så mangen, men de finnes overalt …
Og nå, når me har pakka i bilen for å kjøre heim igjen. Så måtte Fatter’n ha litt styrkedrikk på vegen, så eg stoppa på Rom trafikkstasjon for å handla ein kopp kaffi …
Det va kø med ein gang eg kom inn dørå, så høflig og verdensvant som eg e, stilte eg meg opp …
Køen va lang, og gikk rundt kaffistasjonen som stod midt på gulvet …
Litt sosial må man jo vær, så det blei jo utveksla nåken høflighetsfraser med mannen foran …
Eg burde jo gjerna ant ugler i mosen, når han nevnte nåke om å vær trengte i fleire mil, og nå endelig så lys i tunellen …
Men … Eg tenkte bare at han også va kaffitørst …
Te slutt va eg endelig fremmerst … Kikka litt forvirra rundt meg, og forstod plutselig at eg hadde stått i dasskøen …
Ikkje køen te kassen …
Te kassen, der va det faktisk ikkje kø … Ikkje antydning te kø ein gang …
Tjera vena meg …
Plutselig kom fyren foran meg ut igjen, og vinka meg inn med eit bredt glis før han hasta ut dørå …
Eg måtte jo ikkje på dass ein gang … Men, tenkte at det ville sett uforklanderlig merkelig ut, om eg liksom gikk til kassen nå …
Så eg gikk jo inn då, og tenkte at eg bare fikk venta lika lenge som et normalt tissebesøk ville vart …
Og angra i samme sekund …
Eg sendte nåken medlitenhets tanker te Litlajentå igår, som fikk tidenes stinkbombe sjokk …
Men stod nå i akkurat samme dilemma …
Eg brakk meg nesten momentant … Men tok et saftig magadrag, holdt pusten i førti sekund og sturta te slutt rødsprengt i trynet ut dørå …
Og såg sjølsagt ut som sjølvaste stinkbombe syndaren, i egen person …
‘Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg …
På alle endre tenkelige måtar, enn det man skulle tro
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger
Men. Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole
Uansett
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt
Macho spurven brølte te med et tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldaten i troppen
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the biggest male goes in for attack
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen. Eg fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreguud
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd
