Eg begynte på et innlegg idag morgens og va meir eller mindre godt igang, når “splinten te granaten” røyk og ein eksplosjon av viltre barn tok av her heima.. Mini’en hadde på sitt sedvanlige vis holdt et haraball siden halv sju, Han i Midten stod opp på feil fot og Kånå fikk absolutt ikkje sin etterlengta forlenga skjønnhets søvn.. Eg rakk 2 slurkar kaffi, fikk skrevet 2-3 linjer og forsåvidt planlagt dagens gjøremål, før det eksploderte i et reinspikka inferno, av sjeldent kaliber.. Han i Midten og Mini’en røyk i tottane på kvarandre, Litlajentå blei uforskyldt dratt inn i krangelen og Kånå kom trampande opp trappene..

Ein sprekkeferdig Lemen, med 2-3 års innestengt raseri som endelig fikk slippa laus, det trur eg ville vært som ein liten slapp fjert.. I forhold te Kånå sitt utbrudd idag morgens..

Om Flokken vil huska nåken av dei gangene me voksne sprakk i barndommen, så vil eg tru Kånå sitt anfall idag morgens, heilt klart e høgt oppe på listå.. Til og med eg skvatt te i sofakroken min, når ei småtrøtt, ilter men stort sett snill Kåna, kom trampande inn i stugo.. Disputantene stilna lika kjapt som de hadde eksplodert på kvarandre, mens de kikka forskrekka på mor si.. Ei mor som stod og dirra av sinne i bare truså, håret sto te alle kantar og augene gikk i vinkel.. Eg va et øyeblikk redd for at nå hadde det tippa øve for Kånå, og sendte hu et bekymra blikk.. Men, fikk et blikk som brakte liv i nakkahårene, og blodet frøys nærmast te is..

 

” Kånå hadde heilt klart ikkje mista det heilt, der hu freste te bråkmakarene at om de ikkje roa seg på sekundet, så ville de angra bittert.. Punktum..

 

Eg hadde vel forsåvidt lagt merke te, at det gjerna hadde eskalert litt oppe i stuå.. Men eg hadde vært så oppslukt med nasen langt nere i laptopen, at eg ikkje hadde reagert.. Men det hadde Kånå meir eller mindre gjort for meg, der fråden nærmast stod ut av kjeften på hu.. Så når “Orkanen” snudde og jogga ner trappene igjen, la eg fra meg laptopen og sendte ein melding te Foreldrene mine, om ikkje dei 2 minste kunne vær der litt idag.. Sånn at me fikk utført nåke av det som stod på agendaen, idag.. Og ikkje minst, så fikk Kånå ihvertfall ein dag uten å ta seg av kidsa, mens eg gjerna va opptatt med å mala terrassene..

For det va det som va planen i dag, beisa gulvet på terrassen utenfor kjøkkenet, og få beisa veggene på terrassen i bakgården..

Sjølsagt kunne de komma inn te foreldrene mine, så eg treiv laptopen i fra meg, fikk stelt kidsa og satte avgårde inn med de.. Kvart et sekund va gull verdt idag, så humøret te Kånå ikkje blei satt på fleire prøvelser.. Eg trur stresset med å stella i stand 17 mai feiring i heimen, travle dagar på jobb og lite søvn den sista tiå, rett og slett hadde tært litt på nervene te ei staut husmor.. Så ein dag uten dei små ville nok vær som balsam for sjelå, både for Kånå og meg sjøl.. Me trudde her for ei stund siå, at Mini’en hadde funnet roen inne i si egen seng, på morgenen i helgå.. Men, der tok me feil.. Det varte kun ei helg det, så va det tebake te ein villbasse på speed i midten av sengå, igjen..

 

” Det e ikkje stort meir å sei om den saken, enn at det ein gang sikkert går seg te.. Det har jo gjort det med dei andre, for ellers så hadde me jo hatt ein heil Flokk i midten av sengå, ennå..

 

Når eg kom tebake fra foreldrene mine itte å ha levert dei små, så hadde Kånå allerede beisa gulvet på kjøkkenterrassen.. Så det va bare å kasta seg igang med veggene, nere på bakgårdsterrassen.. Hjølpe meg, altså.. For ein surrealistisk opplevelse, det å styra på med et eller anna her i heimen, uten å vær redd for at når som helst må kasta det man har i nevane, for å hjelpa et av Flokkens medlemmer med et prekært akutt problem.. Som at Mini’en må på do, eller at han ska ha skornå på seg igjen.. Eller ei Litlajenta som må ha hjelp, med ett eller anna.. Kanskje har dei 2 eldste flydd i tottane på kvarandre, igjen..

Det e ikkje få utfordringar som må løysast av oss foreldre, i løpet av ein dag.. Der man løpe fra den eine hendelsen, te den andre.. Mens man febrilsk forsøke å få nåke gjort i heimen..

Derfor va det rett og slett ein nytelse å bare stå der med malarpenselen, mens man lot “notå gå” og dagen seila harmonisk avgårde.. Uten å løpa fra ein halvgjort jobb, heila tiå.. Faktisk tok både eg og Kånå oss sjøl i å småhumra og le litt stillferdig, av kaoset som råda på andra siå av terrasseveggen vår.. Kor naboen med 3 medlemmer i Flokken sin, hadde sin fylle hyre med å holda kontroll på galskapen.. Mens me, som kun hadde dei 2 store igjen i heimen, absolutt ikkje hadde ett fnugg av bekymring igjen, der Han i Midten hadde stukket te ein kompis.. Og Eldstemann hadde sykla avgårde med sine kompiser, for å bada..

 

” Det e då man gjerna både ser, høyre og oppleve at andre storfamilier, gjerna ikkje har det så fryktelig mye annerledes enn oss.. sjøl.. Egentlig..

 

For når man står midt oppi det heila, med elefantføtter trampande i trappå av ein illsint pode, når utestemme blir innestemme og man aldri, aldri får 2 minutt for seg sjøl bare for å samla tankane.. Ja, då e det ikkje så lett å tru på, at sånt e det gjerna i dei fleste heimar i Norges vidstrakte land, til og med hos naboen.. Men, det e jo sånn det e, i ein normal heim.. Det går på høygir te einkvar tid, det e alltid nåke som må gjerast og søsken fyke i tottane på kvarandre, støtt og stadig.. Kampen om dei 2 minuttane for seg sjøl, mellom 2 utslitte foreldre, den kan te tider bli småstygg.. Men, det e sånn det e..

Somme ganger e man gjerna kraftig i underskudd, med tanke på grunnlag for å få dei 2 minuttane, spesielt gjerna me fedre..

Det e ikkje alltid lett å sjå kor mye ei Kånå gjere i heimen, der man står så fornøyd itte å ha mala ein terrassevegg, og syns man fortjene både det eina og det andra.. Mens egentlig, så e det den stauta Kånå i heimen, som gjerna fortjene så mye meir.. Eg kunne nok vært skrekkelig mye flinkare, te å visa kor mye eg sette pris på alt det Kånå mi gjør.. For det e ikkje te å stikka unna ein stol, at eg heilt klart har forbedringspotensiale, sånn med tanke på husarbeid.. Men, eg gjere så godt eg kan, kvar gang eg komme på det.. Og, ska eg væra heilt ærlige, så e det jaggu meg ikkje så forbaska lett å gi Kånå den belønningen, som hu gjerna fortjene..

 

” Når kvar gang man sende Kånå det sultna blikket, gjerna posere litt frekt og skikkelig byr på seg sjøl.. Fordi man vil gi Kånå litt meir enn fortjent belønning..

Så ende man kanskje opp med ei kald skulder, ein albue i solar plexus og beskjed om å vær stille, fordi Kånå har hovudverk..

 

Så eg vett ikkje eg.. Livet e jaggu meg ikkje enkelt for ein stakkars Fatter’n, som ydmykt forsøke å visa kor mye man sette pris på, si kjære Kåna..

Heilt klart…

😉

 

 

 

Så har me feira 17 Mai idag med stor bravur, krydra med litt prognostisert kaos og ein Flokk i absolutt storform.. Mildt sagt.. For dagen idag, den starta med ein salutt av høgt kaliber, når Mini’en kom inn grytidlig idag morgens.. Spent som ei sjøloppa i full galopp øve veddeløpsbanen, spratt han opp og ner i midten av sengå og kauka.. – Idag e det 17 Mai, idag e det 17 Mai, Jippiii.. For all del, eg har jo forståelse for at fjotten e oppspilt øve dagens begivenheter, men å vekka oss foreldre klokkå halv 6.. Gud hjølpe meg, altså.. Det e ikkje mye medlidenhet og omtanke å få fra den guten der, ein tidlig morgen på sjølvaste 17 Mai..

Jaja, Kånå sette blikket sitt i guten og karen datt om i sengå, som ein punktert mjølsekk.. Han har allerede lært seg at nåken av Kånå sine blikk, dei ska man jaggu ha respekt for..

Så klok av skade slumra Mini’en ein liten time te, før ein ny runde med ellevill jubeldans i sengå, va et faktum.. Då va det forsåvidt på tide å stå opp alikavel, sånt sett.. Man har liksom litt å henga fingrane i med 4 småtroll i heimen, når man ska gjør seg klar te ein sånn dag.. Og tiå den går jaggu meg kjapt ifra deg, om man ikkje har litt fokus på det som må gjerast.. Så Kånå hadde meir eller mindre kledd seg sjøl og heile Flokken, før eg hadde funnet ut ka klær eg sko ha på meg.. Igjen, så kan eg vel ikkje anna enn litt motvillig vær enig med Kånå, når hu meina hu ikkje bare har fira barn, men fira barn og ein forvokst baby på 44 år..

 

” Jaja, eg knytta slipset te Eldstemann da, rett før me rusla ut av heimen og satte kursen mot byen, for å avlevera 3 barn te barnatoget.. Så heilt ubrukelig va eg nå ikkje.. Synast eg..

 

Så, som året før, parkerte me nere i byen med meir enn god nok tid, te å ta ein liten runde i byen før dei 3 som går på skolen, sko overleverast te skoletoget.. For me gjorde nåke smart ifjor, og la inn ein sikkerhetsmargin på minst 40 minutt, med tanke på overlevering.. Slik at me ikkje komme halsande i siste liten, som me gjerna e viden kjent for.. Det e fort gjort å gå på ein smell når forviklingane tar av rundt om øyrene på deg, og skjemaet man trudde man hadde kontroll på, blir skutt i filler av ei mitraljøse.. Derfor hadde me auka marginen med 15-20 minutt i år, men parkerte 20 minutt seinare enn året før..

Eg og Kånå delte et fornøyd blikk når me kikka på klokkå, og va sjeleglad me hadde lagt inn dei ekstra minuttane.. Man må alltid ta høyde for at ting aldri går lika smurt 2 ganger på rad..

Eg har ein sånn ullfrakk sak som eg slengte inn i baksetet før me kjørte, siden ein småkald trekk traff oss midt i fleisen, nere i carporten før me gikk.. Det va bedre å vær føre var, enn etter snar.. Tenkte eg for meg sjøl, og minnast tidligare års kles tabber, som strauk forbi i tankerekkå.. Eg angra ikkje på det når me gikk nerøve gatene mot sentrum, for den småkalde trekken oppe i Skåredalen, va ein bitande kald trekk nere i sentrum.. Ingenting e kjekkare enn at tidligare erfaringer, endelig komme te nytte.. Det e bare litt synd med alle smellane man gikk på, før man lærte lekså, egentlig..

 

” Skolekidsa blei avlevert te sine respektive klasser, og me stilte oss opp for å venta på barnatoget.. Me fikk knipsa nåken skrytebilder av avkommene, når de marsjerte stolt forbi..

 

Ei litå tåra lurte seg nesten fram i augakroken, når Litlajentå kom ruslande forbi med klassen sin, og vinka te oss.. Tenk, nå har me bare ein igjen, før me står aleina igjen og venta på at toget ska komma forbi.. Herreguud, kor fort den tiå fyke avgårde, altså.. Ikkje hadde me barnavogn med oss i år eingang.. Jaja, det e vel ein øvegang, som far min alltid seie.. Heilt klart.. Eg kviskra i øyra te Kånå når alle våre hadde gått forbi, om me ikkje sko lura oss ner i gågatå nå, og hanka oss et bord og nåken stolar på kafe’en.. Sånn som me hadde gjort året før.. Egentlig heilt genialt, det å lura seg ner før alle andre fikk samme ide..

Men, Kånå huska ikkje vårt lille geniale trekk fra året før, og meinte me burde stå litt te.. Kanskje gikk toget forbi ein gang te, sa hu insisterande..

Tjera vena meg.. Eg prøvde å blinka med det eina auga, og nikke hovudet den veien kafe’en ligge, men Kånå tok fortsatt ikkje hintet og kikka perplekst på meg.. Som om det meir eller mindre hadde klikka for meg.. Forsåvidt, så kan eg jo i ittetid forstå at det gjerna kunne sjåast nåke merksnodig ut, der eg stod å blinka med auga og nikka febrilsk på hovudet.. Ihvertfall når Kånå ikkje heilt tok hintet.. Men, eg ville jo ikkje røpa vårt geniale trekk, te dei andre som stod rundtomkring oss.. Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot, liksom.. Alikavel, så såg det gjerna meir idiotisk ut, enn toskje.. Å stå der å nikka med hovudet, å blinka med augene.. Eg ser den..

 

” Men, te slutt så gikk lyset på i topplokket te Kånå, og hu tok hintet og tråkka ut av folkehavet og satte kursen mot kafe’en, sammen med meg og Mini’en..

 

Me fikk jaggu meg det sista lediga bordet, rakk ein kopp kaffi og litt småprat før Kånå gikk for å henta skolekidsa.. Han i Midten hadde kjøpt seg ein knall gul flosshatt lignande sak før me leverte de i toget, med ein smiley trykka på i front som han ville ha på seg i toget.. Han va ikkje vanskelig å finna igjen, når klassen hans marsjerte forbi, for å sei det sånn.. Så når Kånå mista guten på vei tebake fra Rådhusplassen, og te kafe’en, gikk det forsåvidt greit å finna han igjen.. Guten lyste jo opp som ein refleksvest i nattemørket, blant resten av dei 17 Mai pynta folkene, som trava rundt nere i gågatå..

Det va ein årsak bak at eg ikkje protesterte villt, når guten absolutt ville ha den hatten, når me gikk den litle runden før avlevering.. Det e aldri så gale, at det ikkje e godt for nåke..

Kidsa hadde fått nåken kroner av besteforeldre, tanter og onkler, som nå brant som brennande lava i lommene på de.. Og som eg skreiv igår at dei 2 eldste meir eller mindre klara seg sjøl, så angra eg litt på det idag.. For Han i Midten hadde vært i ei av dei her Bodene som selge alt slags juggel, og hanka inn ei eller anna eska med nåke lugubre greier opp i.. Guten va påståelig som få, om at han visste ka detta va for nåke.. Og hadde nappa ut ein slags liten pose med ett eller anna, mens eg begynte å lesa bruksanvisningen på eskå.. Og før eg visste ordet av det så klemte guten på posen, og rista litt på den..

 

” Ein pose som reagerte som ein popcorn pose itte ett par minutt i mikrobølge ovnen, og este ut.. Før han kasta den inn i folkemengden som gikk forbi i gågatå, som sild i tønna..

 

Joda, det stemte det, leste eg på eskå.. Man sko klemma på posen, rista litt på den før man kasta den på bakken og trakk seg fleire meter unna.. Eg snudde eskå med dei her posane oppe i og leste overskriften på den, The Real Stink Bomb, før eg leste det som stod under.. Og her oversatt til norsk.. “Slipper ut en skikkelig stinkende lukt, hold avstand” .. Herreguuud, og Herrens trofaste Hærskare.. Blodet frøys te is, nakkahårå reiste seg på nanosekundet og eg kauka ut ” Neeeei, plukk den opp igjen.. !!!” .. Han i Midten stod bare å flirte, et reinspikka Jack Nicholson flir og rørte ikkje ein muskel..

Mini’en reagerte instinktivt og klarte akkurat å nå den, før ein svær kar hadde tråkka på denna her Stink bombå.. Og kom løpande tebake mot meg med den..

Eg peika mot ei bossbøtta og kommanderte Mini’en te å slippa bombå opp i den, guten lydde ein sjelden gang Fatter’n og gjorde som eg sa.. Men, grein litt på nasen når han slapp den oppi, og klaga seg øve at det stinka litt.. Eg kikka opp i bossbøttå, men posen va ikkje heilt penetrert, men eg såg at litt væska hadde lekket ut.. Eg sendte et strengt blikk mot Han i Midten, og han forsvant som dugg i plettfritt solskinn, inn i folkemengden igjen.. Ein folkemengde han nettopp hadde forsøkt å utsetta for ei real stinkbomba.. Fordømrande sosemikkel, tenkte eg for meg sjøl.. Og priste meg lykkelige for at Mini’en hadde redda oss fra den totale ydmykelse..

 

” Tenka deg å lest aviså imorgen, “Lokalt Bloggerbarn terroriserte 17 Mai feirende innbyggere med en real stinkbombe, halve gågaten måtte evakuerest ” ..

 

Tjera vena meg.. Eg hadde heldigvis denna eskå i neven ennå, så uten å diskutera saken meir blei den konfiskert.. Syndaren hadde uansett heilt klart forstått sakens gang, og rømt åstedet allerede.. Puuh.. Snakka deg om å redda stumpane i siste liten.. Eg blei ståande å prata litt med Svoger min ei stund, før syndaren plutselig va tebake.. Nå med ein nyinnkjøpt trykkluft beholdar, med ein tehørande tåkelur te.. Altså ein sprayboks med lyd.. Masse lyd.. Eg fikk aldri lov te å kjøpa ein sånn, nå eg va liten.. Så, gjerna med litt for mye barnslig lyst, hjalp eg Han i Midten med å setta den sammen.. Men, sa formanande at den ikkje fikk brukast her nere i gågatå, te guten..

Mens eg kobla tåkeluren te sprayboksen.. Sjølsagt, og uten at eg heilt kan forklara koffår, så måtte eg jo bare testa denna saken, før guten fikk den..

Absolutt heilt imot det eg akkurat hadde formant te guten, men fristelsen blei for stor.. Så eg trykka ner denna luren.. Og et øredøvande tut forplanta seg mellom husveggane, midt der i gågatå.. Svigermor, Kånå og 3-4 me ikkje kjente, skvatt te himmels sammen med meg sjøl.. Gudhjølpe meg.. Lyden va mye høgare enn eg hadde trudd, MYE høgare.. Svoger min klarte jo ikkje å holda latteren skjult, mens han lurte på om eg ikkje nettopp hadde gitt guten klar beskjed, om å ikkje bruka den midt her i gågatå.. Svigerfar bare rista på hovudet og Kånå sendte meg et blikk.. Det blikket som kan få sjøl den mest hardbarka forbrytar, te å bryta ut i grunnlaus gråt..

 

” Eg kikka skjelmskt i bakken, og ga tåkeluren te Han i Midten.. Ein gut som rista lika mye på hovudet som Svigerfar.. Nå va det jo ingen som hadde fått med seg stinkbombe fadesen eg hadde redda alle fra..

 

Neida.. Alle måtte jo le litt av denna barnslige Fatter’n på 44 år, som ikkje klarte å styra seg og skremte nærmast livskiten av slektå, og ett par 3 te.. Kånå redda meg heldigvis fra meir ydmykelse, og kauka ut at nå måtte me rett og slett skunta oss heim, og begynna å laga te maten.. Siden me sko ha slektå hennas på middag og kaffi..

Me sa adjø te slektå og rusla mot bilen.. Kånå gikk demonstrativt 3-4 meter foran meg sammen med Eldstemann og Litlajentå, mens eg, Mini’en og Han i Midten danna baktroppen..

– Uff, når får du sikkert kjeft når me komme te bilen, Pappa.. Lo Han i Midten.. – Ska eg fortella Mamma om stinkbombe greiene dine !?? .. Kontra eg kjapt.. Fliret forsvant fra kjeften, lika kjapt som det hadde kommet.. – Va det stinkbomba, Pappa.. Æsssj.. Ed tok jo på den.. Kauka Mini’en te, og lukta på fingrane sine.. Før Han i Midten jogga fram te troppene i fronten, og lot meg vær i fred..

 

” – Dust.. Sa Mini’en, og kikka olmt på Han i Midten der framme.. – Dust.. Sa eg og.. Te speilbilde i det sværa butikkvinduet, som reflekterte ein 44 årig forvokst baby..

Heilt klart…

=D

 

 

Det va finale i Melodi Grand Prix igår eller Eurovision Song Contest som det hette nå, så eg og Kånå kosa oss med nåke godt i glasset og denne melodi festivalen, på tv’en.. Dei 2 eldste va opptatt med andre ting og dei små va sendt i loppekasså, så me hadde endelig stuå for oss sjøl litt.. Jaja, Eldstemann va nere og knabba te seg litt meir snop, og et par glass brus, innimellom.. Og Han i Midten kom ner itte han hadde sett Jurassic World, ein sånn dinosaur film.. Den hadde visst hatt alt den filmen, ifølge guten, for han såg rimelig oppspilt ut der han satt og fortalte om filmen te oss, før han la seg..

Detta må heilt klart ha foregått når Østerrike fremførte sitt bidrag igår kveld, for eg huska virkelig ikkje deiras sang igjen eg, og me forstod meir eller mindre svært lite, både eg og Kånå..

Når den va med i toppen under den første utdelingen, av dommerpoeng fra alle landene.. At Sverige lå så høgt oppe, det fatta me heller ikkje.. Men, det ordna seg kjapt når publikumstemmene kom inn, og Sverige va av dei første som fikk poeng, og dermed va ute av dansen.. Eg hadde ikkje så store forventningar te våras eget bidrag, då eg trur Rybak har hatt sin storhetstid.. Sangen e heilt grei den, men det va fryktelig mange andre som va mye bedre.. Forsåvidt, så va det mange som va mye verre og.. Heilt klart..

 

” Israel f.eks, som gikk av med seieren te slutt.. Gudhjølpe meg altså, Eg har nesten ikkje ord, det va ihvertfall ikkje heilt i min gata, men men.. Man blir vel aldri klok på denna her konkurransen, sånn e det bare..

 

Eg holdt ein knapp på Tyskland eller Nederland, som eg syns va nåke av det bedre som va med i år.. Men, ingen av dei klarte å nå heilt opp.. Ed Sheeran kloningen fra Tyskland hadde ihvertfall ein flott sang, med god melodi og strålande gjennomføring.. Mens Nederland sitt bidrag va skikkelig party rock, med ein god dose country i seg, eller omvendt.. Litt Kid Rock aktig.. Men, det har vel vært ein slags uskreven regel i denna konkurransen, at gode melodier sungen med innlevelse og sjarm..

Dei blir stort sett trumfa av et eller anna som skille seg ut fra alt anna på eit spektakulært vis, enten med forrykande sceneshow, sjokkerande utseende eller uberspesiell sang.. Eller som i år, alt det forannevnte, på ein gang..

Men, for all del.. Smaken e som baken, stort sett delt på midten.. Og det va vel et fint budskap i sangen te hu her Netta, fra Israel.. Sjøl om den høyrtes nåke merkelige ut.. Men, der igjen.. Det e gjerna bare eg som begynne å dra på årå, og ikkje lika sånn disco greier.. Men dog, Kånå som sjølsagt e den ubestridte DiscoQueen in da house, likte heller ikkje Israel sitt bidrag.. Så, for ein gangs skyld va me ihvertfall enige om ein ting, her i heimen.. Det e aldri så gale, at det ikkje godt for nåke, vil eg tru..

 

” Eg kan vel ikkje anna enn sei meg enige med Pondus sin lille kommentar te Israel.. – Ett eller annet har skjedd med Björk siden sist vi så henne..

 

Men, sånn ellers.. Så stod me faktisk ikkje opp før klokkå 10:00 igår morgens, nåke som eg trur må vær ny rekord her i heimen, siden Mini’en blei levert ett par månader før tiden, av ein utålmodig stork.. Derfor, tok gjerna eg og Kånå litt av igår mens me kosa oss med Eurovision finalen.. Med et sterkt håp om gjentakelse av forrige morgen.. Men, som endte i ein liten men kjapp maktkamp, når Mini’en dukka opp klokkå 06:00, idag morgens.. Tjera vena meg.. Med litt Nrk Super på Kånå sin mobil, fikk me kjøpt oss litt øve ein halvtime te, før dragkampen om kim som sko stå opp, begynte..

Ein kamp som sjelden blir nåke langdryg affære, men eg har lært meg at man aldri ska gi opp uten kamp, sjøl om overmaktå e for stor..

Eg hadde til og med Mini’en med på laget i starten, men den svikaren skjønte fort kor han burde legga sympatien, og la inn all energi på å få meg ut av sengå.. Og med ett godt plassert spark fra Kånå, sammen med Mini’en som meir eller mindre lå i full spenn, med ryggen mot Kånå og beinå godt planta i ryggen min.. Føyk eg ut av sengå med et smell, akkompagnert av Mini’en sitt triumferande seiershyl, og et fornøyd grynt fra Kånå som la seg godt te rette, itte endt oppdrag.. Det va bare te å luska seg opp trappene med ein oppstemt Mini på slep, laga seg ein kopp kaffi og setta på litt barne-tv..

 

” Ein gang i nærmaste fremtid, då ska eg jaggu meg vinna den “stå opp-kampen” igjen, for det ufattelig lenge siden sist nå.. Heilt klart.. Kosta ka det kosta vil..

 

Forresten, så burde eg gjerna smørt meg litt bedre med solkrem igår, itte ein nydelige formiddag på terrassen på baksiå.. Kor me kosa oss i solå og nøyt livet i et fantastisk vær.. Faktisk, så hadde det sikkert hjulpet på å bare smørt seg ein gang, istedet for ingen.. Men ittepåklokskapen, den får man sjelden diplom for.. Eg vurderte å gå opp å henta Aloe-Vera after sun sprayen, som lå i kjøleskapet før eg la meg, når eg stod å betrakta ein rødspettete polkagris i speilet.. Kånå gikk forbi i det samma øyeblikket og kikka inn på badet, fikk knekken i knærnå før hu halta seg ut på soverommet med ein hale av latterhikst itte seg..

– Typisk mannfolk, meinte eg å høyra innimellom latteranfallene.. Så eg pussa oppgitt tennå, glemte ut heile after-sun sprayen og gikk å la meg, med ryggen demonstrativt mot Kånå..

– Det blir ikkje nåke ild i torvå på deg, når du oppføre deg sånn, altså.. Sa eg mildt irritert te Kånå.. Herreguuud.. Hadde hu ikkje hatt latterkrampe før, så tok det ihvertfall heilt av nå.. Heila sengå rista som besatt, av ei Kåna som va kommen sånn på latterkjøret, at eg ei stund va redd eg måtte ringa profesjonell hjelp.. Det e lenge siden et jordskjelv av den størrelsen har regjert i loppekasså, mildt sagt av alle andre grunnar enn man gjerna sko ønskt.. Snakka deg om kvinnfolk altså.. E det så morosamt at ein staut kar forsøke å bruka litt utradisjonelle presssmidler, for å liksom statuera et eksempel om at nåke ikkje e greit.. !!??

 

” Pføøyy.. Ikkje kom te meg å rop om likestilling altså, når man som mann blir latterliggjort på denna måten.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare..

 

Med det bombenedslaget, trur eg at eg takka for meg for nå, Folkens.. Ha ein strålande søndag, i finværet.. =D

P.s … Husk solkrem..

 

 

Ferien på Cala Mesquida..

Eg innleda innlegget eg skreiv igår, med ein hendelse fra vår andre ferie sammen, fortsatt før Flokken va ein realitet.. For Svigers ville te Mallorca året ittepå og inviterte oss med på tur igjen, denna gangen blei det lagt nåken ekstra kroner i potten, for å forsikra oss om kvart vårt rom.. Itte fadesen med ett rom på Rhodos, året før.. Men, ellers va turen fortsatt lika uspesifisert, som året før.. Me hadde altså ikkje fanaring om ka hotell me kom te å havna på, av Mallorca sine utallige feriesteder.. Og om flyplassen på Rhodos va liten, va den i heilt andre enden av skalaen, på Mallorca..

Herreguud.. Om eg pusta som ein kval av varmen på Rhodos, så gikk eg nesten ner for telling itte et maraton av ein gåtur, fra flyet og inn te bagasjeutleveringen..

Hadde me ikkje hatt Svigers med oss, som hadde vært på Mallorca før og visste kor me sko gå, trur eg glatt at eg kunne gått meg vill.. Men, itte tidenes gåmaraton, litt venting på baggasjen så satt me endelig i bussen, på vei te destinasjonen.. Et sted me igjen ikkje visste kor va.. Så spenningen va meir eller mindre lika stor, som året før.. Men, itte fjorårets suksess, hadde eg stor tro på gjentakelse av flaksen, Svigermor va pessimist mens Kånå og Svigerfar igjen satsa oddsen sånn ca midt på skalaen.. Eg vett ikkje om eg huska heilt feil, men eg trur faktisk ikkje me stoppa på andre hotell, før me kom te der me sko vær..

 

” Men, det eg huska.. Det va at Svigermor meir eller mindre gikk te hundane, når me svingte ner ein kjerrevei kor man ikkje sko trudd ein buss kunne kjøra, og Svigermor va sikker på at nå hadde me gått på ein kraftig smell..

 

Bussen strigla seg fremover mellom oliven plantasjer og store grønne trær, på ein vei som ikkje hadde rom for dei store krumspringene.. – Herreguud, nå havna me lukst ute i ødemarka.. Sukka Svigermor, meir eller mindre sterkt bedrøvet.. Ja, til og med Svigerfar og Kånå hadde begynt å henga med hovudet, mens eg fortsatt håpa på at lykken stod oss bi.. Men, tankane om ein stygg smell, hadde forsåvidt slått meg litt og.. Så, kjørte bussen ut av denna frodige skogen av trær, inn på ein nyasfaltert vei og mot nåken pyramidebygningar, som huset resepsjonen.. Me blei skyssa av bussen og stod plutselig på et flott feriested, som såg ganske så nyrenovert ut..

Igjen, kunne man vel sei at me hadde hatt flaksen med oss, sånn med tanke på at det va ein uspesifisert tur.. Sjøl om me hadde havna langt ute i ødemarkå..

Me pusta letta ut heile gjengen, fikk nøklane te rommene våras og rusla avgårde for å finna ut kor me sko bo.. Me hadde fått rom lika ved kvarandre, og hadde ein fantastisk utsikt øve strandå med flotte fjell i bakgrunnen.. Svigermor fikk roa nervene itte hu hadde inspisert rommet og sett denna flott utsikten, før me gikk på ein liten ekspedisjon på området.. Sjøl om det gjerna ikkje va den mest sentrale beliggenheten, va det ei perla av ein plass.. Og når me spiste på den eine restauranten litt seinare, med fabelaktig utsikt øve Middelhavet, så trur eg heile gjengen va innforstått med at her kunne man nok lada opp batteriene litt.. Heilt klart..

 

” Maten va lika fantastisk som utsikten, ei kalde ei og to blei spretta før feriefølelsen virkelig satte inn for fullt..

 

 

 

 

 

 

Detta va starten på 2 uker med ufattelige mange ablegøyer, ein god håndfull med smellar og skrekkelig mangen gode minner og historiar.. F.eks, så hadde Svigermor klaga litt øve avgassutslippene te Svigerfar, når de satt på balkongen tidlig på morgenkvisten.. Svigers hadde ein tendens te å stå litt tidligare opp, enn oss naboar ved siden av.. Og då kunne det fort gå ei kula varmt, når Svigarfar slapp ein liten vind og to, te Svigermors ergrelse.. Så, den eine dagen når eg og Kånå va på supermarketen og handla, kom me over et klistremerke som muligens kunne gi Svigermor litt hjelp, med tanke på dei her snikande sidevindane på balkongen hennas..

Neste morgen hadde eg stilt inn klokkå te å ringa ekstra tidlig, og lurte meg ut på vår balkong.. Eg fant ein stol og klatra opp for å sjekka om kysten va klar..

Som eg hadde håpa, så va balkongen te Svigers tom, så planen blei iverksatt.. Eg klistra opp detta merket lika over der Svigermor pleide å sitta om morgenen, og rett i siktet te Svigerfar, der han stort sett satt.. Før eg stille som kjettå klatra ner igjen, og satte meg te å venta på vår balkong.. Kånå hadde jo forsåvidt vært med på denna planen, men svikta sjølsagt når det begynte å dra seg te.. Dei gode sengene på rommet blei for fristande, så eg satt mutters aleina og venta på at Svigerfar sko våkna, og ta sin vanlige morgenrutine på balkongen.. Itte ei stund så gikk det i terrassedørå og Svigerfar kom ruslande ut, før eg høyrte han drog stolen fram og satte seg..

 

” Det gikk nåken minuttar.. Før litt lett humring slapp ut av kjeften te Svigerfar, ei humring som stadig auka i intensitet og volum.. Før han ropte ut Svigermor, så hu kunne få sjå at me i rommet på siå av, absolutt tenkte på hennas balkongtrivsel..

 

 

Når man e på sydentur, så e det gjerna ikkje alltid at det e man sjøl som går på ein smell, somme ganger får man seg ein god latter på andre sin bekostning.. Som den eine dagen på strandå når me hadde rigga oss te, vært ein tur å bada og forsåvidt lå og slikka litt sol.. Når ein flokk med italienerar slo seg ned lika ved.. Ein flokk som i all sin prakt ikkje akkurat gjorde for lite ut av seg, der kjeften te heile flokken meir eller mindre gikk i ett, på klingande italiensk.. Mens de slengte ut håndklærne i sanden, kasta klærnå og den eine herremannen som va med, rett og slett ga Svigermor og Kånå hakaslipp..

Mens eg og Svigerfar fikk knekken i knærnå og forsøkte nærmast nyttalaust å skjula ei heidundrande latterkrampe..

For, når den eine italienske fyren med ein hårprakt på brystet, som sjøl den mest hardbarka viking ville misunt, slengte av seg t-skjortå og dongeri shortsen sin.. Og stilte seg opp med ein stabel med strandstolar, og villig poserte som om han va guds gave te heile kvinneligheten, med kun ein minimal rosa speedo på seg.. Ja, då gikk sikringen for meg og Svigerfar, mens Kånå og Svigermor ikkje klarte å ta augene av detta her synet.. Ikkje fordi det va nåke av det lekraste mannastykket de nåken gang hadde sett.. Men, meir fordi det kunne minna om ein krysning av Fleksnes og Bud Spencer, som stod der å sprada med verdens minste Speedo på seg..

 

” Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.. Eg trur ikkje eg har strevd så mye med å skjula ei latterkrampe, som den gangen der.. Når ein behåra småkorpulent italiener, skremte livskiten ut av Kånå og Svigermor..

 

 

 

Me hadde oss ein ekspedisjon inn te Cala Ratjada og, den byen som lå nærmast detta litt avsidesliggande feriestedet.. Kor Kånå og Svigermor fikk tilfredstilla litt verkande shopping gener, mens eg og Svigerfar lurte oss vekk for å få i oss litt kald leskedrikk.. Når kvinnfolkå får fart i shopping lystene sine, e det viktig å sjå sine egne begrensingar, så med ein unnskyldning om å kikka i ein herreforretning.. Jogga me lukst inn i nærmaste restaurant, og bestilte oss et par iskalde.. Jaja, å sei at me bestilte e ikkje heilt riktig å sei, for eg hadde plukka opp litt spanske gloser, itte nåken dager i sydenland..

Og sjøl om Svigerfar advarte mot å bruka mine nyvunnet kunnskaper, så klarte eg ikkje å la vær.. Man kunne jo fort gå på ein smell, meinte Svigerfar..

Så når servitøren kom svinsande te bordet vårt, ein servitør som nærmast va ein kloning av Manuel fra Hotell i Særklasse.. Ja, då bestilte eg.. – Dos grande cervesas, por favour.. Amigo.. !? .. På ein spansk som heilt klart hadde blitt perfeksjonert inn, dei siste dagane.. Med det resultatet at “Manuel” lyste opp av glede, og slapp ut ein tirade med spanske gloser øve meg, og stod som et spørsmåltegn og venta på svar.. Tjera vena meg.. Svigerfar begynte på denna her brummande humringå si igjen, som forplanta seg fra magaregionen, før den rulla i bølger øve et andletet forvridd av latter.. – Øhh.. Sorry, english please.. !??.. Stotra eg nåke småfortvila fram..

 

” Mens “Manuel” sitt andletet utviste stor skuffelse, før han vifta meg av med ei avvisande håndbevegelse, før han forsvant ut på kjøkkenet..

 

Svigerfar si humring nådde et heidundrande crescendo, før han hiksta fram et slags – Ka va det eg sa..!!? .. Svigerfar meinte “Manuel” hadde lurt på kor eg va ifra i Spania, siden han ikkje heilt kjente igjen dialekten.. Men, eg vett ikkje.. Det kan godt vær Svigerfar har plukka opp litt meir spanskkunnskaper enn meg, men eg tvila sterkt på at han hadde forstått et kvekk meir, enn meg.. Men, men.. Ein god latter fikk me nå oss.. Og itte ei litå stund kom “Manuel” svinsande mellom bordene, med 2 svære øl te oss.. Fortsatt med ei litå fornærma grimasa om kjeften.. Nett som om eg hadde ærekrenka språket hans, på det grovaste..

Hjølpe meg.. Eg holdt kjeft og brukte ikkje mine mangelfulle spanskekunnskaper meir på den turen.. Det va måte på kor mye eg kan servera Svigerfar, på gullfat..

Eg har fått høyra den episoden ein del ganger, for å sei det mildt.. Men, eg kontra som regel med den episoden han hadde på strandå, nåken dagar seinare.. Når han holdt opp ein sekspakning med blå boksar, av det spanska nasjonal ølet.. Og kauka ut at, – deia her me ikkje prøvd før, Frode.. Me hadde bestemt oss for å prøvesmaka så mange forskjellige øltypar som mulig, ser dåkke.. Problemet va at den siden av boksane som stod mot Svigerfar, dei hadde svære merker med San Miguel på seg.. Mens den sidå som han holdt mot meg, der lyste det opp ett desimaltall, som va lika høgt som sjølve boksen..

 

” 0,0 %, stod det på de.. Sin Alcohol.. Svigerfar hadde kjøpt ein sixpack med alkoholfri øl, oppe på supermarketen.. Før de gikk ner på strandå..

 

Herreguud.. Forbauselsen som lyste opp i Svigerfars andletet, den va ubetalelig.. Men, hjølpe meg.. De va jaggu meg gode, dei der blå boksane og.. Me måtte jo smaka de opp, dei og.. Det e aldri så gale, at det ikkje e godt for nåke.. Sånn egentlig.. Samme dagen som Svigerfar gikk på denna smellen, så gikk forsåvidt Kånå og Svigermor på ein liten smell og.. De hadde sett ei bronsebrun gudinna som lå og solte seg ved siden av oss, dagen før.. Og observert at hu brukte ein slags boks med ett eller anna stoff, som hu smørte seg godt inn med.. Så, Kånå og Svigermor hadde handla inn denne boksen, kvelden før..

Og virkelig tatt føre seg og smørt inn heila legemet, med detta stoffet som de håpa på ville gi dei og, ein sånn bronsebrun farge..

Eg og Svigerfar hadde vært nåke avventande, og tenkte det va best å sjå kossen detta ville fungera på prøvekaninene våras.. Herreguud.. Itte me hadde vært ute og bada, spist litt frukt før kvinnfolkå la seg øve på magen, så ryggen fikk litt sol.. Så gikk eg og Svigerfar ein liten tur.. Og når me kom tebake, så lå det to polkagriser der som Kånå og Svigermor hadde ligget.. Og glinsa som to knallrosa elefanter, i den heta luftå.. Fri og bevare meg vel.. Eg e sikker på at man kunne steikt speilegg, på ryggane deiras.. Så varme og rosa som de va.. Detta stoffet de hadde handla inn, va heilt klart ikkje te å spøka med..

 

” Både eg og Svigerfar blei sendt lukst på supermarketen, for å handla kjølande Aloe Vera aftersun, itte de hadde hatt seg ein dusj.. Og forsåvidt oppdaga denna her fadesen..

 

 

 

 

Jaja.. Det gikk forsåvidt så godt som det kunne gå, og itte ett par dagar med lindrande Aloe Vera på ryggen.. Så ga den verste solbrentheten seg, og de kunne igjen sola seg på ryggen.. Men, denna boksen blei forsåvidt fint stua inn i ett skap, og meir eller mindre brukt med omhu, i ittekant.. Nåke gudinnelignande bronsebrun farge, det fikk man gjerna slå fra seg.. Heilt klart..

Men, gudhjølp meg kor mye kjekke opplevelsar og historiar, det blir av litt mimring i gamle ferieminner..

Eg har jo såvidt såvidt skrapa i øveflatå, øve alle episodane som hendte på denna turen.. Men, eg trur at den stammande engelsk mannen, som sko fortella Kånå kor me fant Zara butikken, inne i Palma.. Eller når me gikk tur inne i Pollenca, og opp tidenes lengste trapp, for å kjøpa tidenes dyraste brus og is..

Ja, det får me gjerna ta ein anna gang.. Tjera vena meg.. Eg kunne sikkert holdt på i evigheter, men eg trur det holde for i dag nå..

 

Ha ein flott søndag, Folkens .. =D

 

 

 

 

Denna ukå og i helgå, så har ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, delt bilder fra Brasil.. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil.. Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund nå, men det va et par bilder denna helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.. For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi..

Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse.. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene..

Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar.. Mor mi meina, at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris, i barndommen.. Og sikkert skremte vettet av sin 2 år mindre lillebror, nemlig meg.. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden, når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.. Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det.. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg..

 

” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt.. Ja, det henge liksom ikkje på greip..

 

Alikavel, når eg oppdage at ein svær edderkopp blunka dovent mot meg, når eg rota nåke fram i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet.. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler, og går i full oppløsning.. Hjernen sette igang i alle retningar, og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, rulla øve netthinnene.. Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot..

Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi, posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat.. Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket..

Det blei ikkje bedre når han i ett oppfølgings bilde, la te at denna hissigprompen va av et kaliber, som sendte folk på sjukehus.. Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet, for å innhenta litt total irrasjonell informasjon, om detta krypet.. Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp.. Ein av verdens giftigaste edderkoppar.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.. Detta e ein totalt fryktløs krabat som oppføre seg stikk i strid med andre kryp eller edderkopper, på sin størrelse..

 

” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans.. Altså, det e ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp sak..

 

Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl.. Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om sånne kryp, når man blir gjort oppmerksom på de.. Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl.. For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp der de kommer fra.. Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider..

Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert.. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter..

Men, når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel her eg satt, nå begynte det å bli for nærme.. Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der.. Tjera vena meg.. Eg stod som frøsen fast i gulvet der eg kikka på ein stolt klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå.. Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen.. Altså, oddsen for at det kunne skje, den e jo mikroskopisk.. Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig..

 

” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom.. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og.. Heilt klart..

 

Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen, denna ukå.. Nå på Instagram.. Saft og suse altså.. Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet, igår kveld.. Og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir på denna forbaska edderkoppsaken.. Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl, med sånne spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten.. Så eg satte på et par episodar med reprise fra Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, igår kveld..

Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt.. Heilt klart før Kånå, ihvertfall..

Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin, før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette.. Eg vett ikkje, men all denna funderingå og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk.. Både på meg og underbevisstheten min.. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.. Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna..

 

” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk sikkert hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi.. Ei hånd som traff 10 cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kitlande bevegelser..

 

Herregud.. Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter.. Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå.. Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp… Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin.. Mildt sagt, meir eller mindre sjokkert..

Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel..

Fri og bevare meg vel.. Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innsåg at sengå våras ikkje va befengt, med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar.. Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg.. Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå.. Og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk..

 

” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å roa meg heilt ner.. Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel.. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp..

 

– Herreguud, Frode.. Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din.. Kakla hu fram, innimellom latterhikstene..

Tjera vena meg.. Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna, enn enig med hu..

Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen sin.. Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt.. Men, eg kan vel ikkje anna enn takka meg sjøl..

For, sånn kan det gå.. Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” ..

Heilt klart..

=D

 

 

 

Ein gang for mangfoldige år siden så sa far min te meg, at eg sko få igjen når eg minst venta det.. Episoden i forkant som utløyste denna kommentaren, den hendte i garasjen våras, i barndomshjemmet mitt på Kolnes.. For Far min holdt på å vaska bilen vår, mens eg sikkert sko hjelpa te.. Akkurat det huska eg ikkje heilt.. Men, det eg huska va at eg fikk ein liten plan oppe i topplokket, som eg hadde begynt å iverksetta.. Eg hadde lurt meg inn i gangen og låst dørå ut te garasjen, før eg gikk ut å venta på ein passande anledning..

Far min va i ferd med å gjør seg ferdig med bilvasken, og holdt på å rydda sammen sakene.. Når eg såg ein liten åpning, te litt fantaskap..

Så, når far min rusla inn i garasjen med vaskemidlene, for å setta de i hyllå.. Plukka eg opp hagaslangen som hadde ein sånn tut på, sånn at vannet fikk litt ekstra trykk, enn uten.. Ein sånn som man vrir på.. Og når Far min snudde seg for å gå ut av garasjen igjen, så stod eg klar som ett egg, med et fandenivolsk flir om kjeften.. Sikkert et Jack Nicholson flir.. Før eg vridde på tuten så vannspruten kom for fullt, og sikta direkte på Far min.. Ein Far som kikka nåke forbausa på meg, øve ka poden hans hadde i gjære..

 

” Vannspruten traff målet med skarp presisjon, og Far min skaut fart mot dørå i garasjen, som gikk inn te trygg grunn inne i gangen.. Men, som sjølsagt va låst..

 

Far min hadde ingen andre retrett muligheter, og sprang litt i sikksakk der inne i garasjen, mens han kauka at eg sko slutta.. Eg, som forsåvidt va nåke lamslått øve min egen genistrek, hadde heilt klart ikkje tenkt øve følgene, som ein sånn fantastrek gjerna ville enda opp med.. Men, te slutt begynte det vel forsåvidt å siga inn, at man heilt klart ikkje burde øvedriva, ihvertfall.. Nåke som sikkert va for seint, for 10-12 sekund siden.. Så, eg vrei kjapt om på tuten, slengte hagaslangen ifra meg og la på sprang..

Mens far min kom løpande ut av garasjen, slengte nåken gloser itte meg før den berømte kommentaren falt.. Ein kommentar som med gjevne mellomrom har dukka opp, fra innerst i minnebanken..

Men, som eg med årenes løp har slått meg te ro med, at Far min sikkert har glemt heile episoden.. Og at eg nå, omtrent 33-34 år seinare, sannsynligvis va 100 % på trygg grunn.. Men.. Fantaskapens Veier, dei e uransaklige.. For idag, når eg fikk åndå øve meg, og satte igang med et lite maratonvask av bilar.. Så gikk eg på ein liten smell, av astronomiske dimesjonar, der nere i carporten.. Eg va ferdig med Kånå sin varebil og hadde akkurat begynt på privatbilen våras..

 

” Eg hadde et lite håp om at det holdt med bare ein liten kattavask, siden eg vaska den sist helg.. Men skitten hadde klort seg godt fast, så det holdt ikkje med ein kjapp høytrykkspyl av bilen..

 

Så eg la ifra meg spylaren, henta ei ny bøtta med vaskevann og blande i litt bilvask middel opp i bøttå.. Før eg satte igang med å vaska bilen.. Mini’en og Kånå hadde gått på lekeplassen, Han i Midten va å leka med ei venninna mens Litlajentå for nå å trødde rundt hælane på meg.. Med et nåke lurt flir om kjeften.. Det e løye med det og.. Eg har 4 gutar, med han eldste på 22 år.. Men, det e kun Litlajentå som har vist interesse for ka Fatter’n styra med, om det nå e bilvask, terrassebygging eller andre praktiske handymann jobbar..

Gutane i heimen, har meir eller mindre uten unntak, aldri brydd seg så mye som ein cm om ka Fatter’n styra med.. Og vett vel knapt nok ka ein fastnøkkel e..

Mens Litlajentå har vært fast håndlangar, under dei fleste oppdrag som har blitt gjort, her i heimen.. Når hu har fått lov te å vær med.. Litlajentå vett forskjell på fastnøkkel, skrujern og hammer, uten problemer.. Men, den elektriske drillen har hu aldri likt, då trakk hu seg gjerna nåken meter unna, før hu kom tebake når eg la den ifra meg.. Jaja, Han i Midten sko hjelpa meg å skifta dekk her for nåken veker siden, men forsvant itte det blei for tungt å jekka bilen opp.. Då gidda han ikkje meir..

 

” Så, eg e liksom vant med å ha Litlajentå tråkkande rundt meg, når eg holde på med praktiske gjøremål, her i heimen..

 

Derfor tenkte eg ikkje nåke øve det, når hu plutselig stod med høytrykkspylaren i nevane, og et lurt smil om kjeften.. Eller va det et Jack Nicholson flir.. !!??.. Derfor va forbauselsen stor når Litlajentå, som stort sett e nåke engstelig øve for ting som laga litt lyd, trykka inn avtrekkaren.. Og ga meg ein skikkelig kalddusj før hu meir eller mindre nåke sjokkert, øve ka hu sjøl hadde gjort, slapp spylaren og la på sprang.. Og lo lika rått som ein hardbarka lurendreiar, som har kjørt århundrets spøk, med full suksess..

Igjen, der i carporten.. Stod eg forfjamsa, og det førsta som kom fram i tankerekkå, det va far min sine ord for godt over 30 år siden..

Du ska få igjen når du minst venta det.. For all del, nå blei nesten ikkje eg våt i det heila tatt, fordi Litlajentå spruta vann med høytrykkspylaren, istedet for ein hagaslange.. Og i fra såpassa lang avstand, at eg stokk meir enn eg blei våt.. Men, det va som om Far min sine ord fra ei fordums tid, hadde kommen tebake og hjemsøkt meg.. Kunne det vær at Far min der i garasjen for øve 3 tiår siden, hadde vært såpassa framtenkt, at han hadde forutsett denna hendelsen.. Og derfor visste, at eg ein gang ville få kjenna min egen medisin.. !!?? ..

 

” Det e ikkje godt å sei.. Men, sett sånn i ittekant så kan eg ikkje anna enn smila godt øve denna litle episoden, med ei litå tutta som heilt klart har tatt opp arven.. Med litt utspekulert fantaskap, her i heimen..

 

Det e fra sine egne man ska få det, vil eg tru.. Når man får ein sånn liten Deja Vu følelse i kroppen, ein solrik lørdagsittemiddag.. Man har det vel ikkje meir morosamt, enn man laga te sjøl..

Og te slutt så fikk vel forsåvidt Far min rett, på ein merksnodig måte..

Eg fikk igjen, når eg så te de grader minst venta det, og forsåvidt av den eg minst hadde trudd, sko tørra å finna på det.. Sånn med tanke på at den tuttå e nåke engstelig, for ting som laga lyd..

Heilt klart.. =D

 

 

Itte ein rimelig heftig dag på jobb kor tempoet låg høgt, Kånå va i full fyr og varene flomma over, som mot normalt.. Så e det herlig å landa i sofaen når dei minste har lagt seg, og dei 2 eldste sitte på sine respektive rom, og holde på med sitt.. Kånå drog ei historia fra jobb idag, før hu tok med seg dei små ner for kvelds stellet.. Hu hadde slitt med å få tak i ein privat kunde, og hadde måtta finna alternative metoder for å få kontakt, og funnet et fastnummer på nettet..

Men, når hu ringte det nummeret så va det ei eldre dama som svara, og ikkje ein mekaniker som sikkert hadde bestilt nåke..

Ei dama som heilt klart va tunghørt og ikkje forstod et kvekk av ka Kånå sa, men leverte røyret videre te maen sin, meinte Kånå.. For det kom ihvertfall ein lika tunghørt mann på tråden, som snakka så høgt i røyret at Kånå måtte holda telefonen 20 cm fra øyra, så ikkje hu og endte opp hørselskadd.. Mens hu brølte tebake kim hu va, kor hu kom ifra, og kim hu sko ha tak i.. Hu varta nesten litt flau øve seg sjøl, og kikka rundtomkring bilen, for å forsikra seg om at ingen høyrte hu..

 

” Det va ikkje ende på forviklingane øve linjå, men te slutt så fikk Kånå et etterlengta gjennombrudd, når gamlingen endelig fikk med seg kim Kånå sko levera te..

 

– Åjaa.. Han Ivaaan ja,, Joooda.. Han e ute han, vettu.. Det e bare å komma, åja.. Bare te å komma, ja.. Kauka gamlingen øve linjå, og kleiste på røyret.. Mens Kånå satt nåke forfjamsa igjen fordi veibeskrivelsen hu hadde tenkt å spør om, hadde hu ikkje fått sjangs te å spør om.. Og ikkje visste hu om det va nåke vits å ringa opp igjen, for å sjekka heller.. Men, hu fikk nå levert pakken te slutt, han Ivan va ute han, så det ordna seg på beste måte det, te slutt..

Og eg kan vel forsåvidt skriva under på, at det innimellom ikkje akkurat e nåke sjakktrekk, å spør eldre folk om veibeskrivelse..

Fordi, nåken ganger kan man faktisk enda opp endå meir usikker, på kor man ska kjøra, enn man va før man spurte.. Eg hadde ein kjekke opplevelse ute på Karmøy, kor ein eldre kar meir eller mindre gikk ut ifra at eg kjente heila nabolaget, fra hovedveien og opp te han.. Hu Eldbjørg nere ved hovedveien, han Marton litt lengre oppe i gatå, Nils og Gudrun sitt nydeliga rosebedd og te slutt hu Karine sitt hønsahus på sidå av Margot sin garasje.. Tjera vena meg, vettu..

 

” Man har gjerna fått halve livshistorien te heila nabolaget, før man gjerna komme fram te huset man ska levera på, i nåken tilfeller..

 

Jaja.. Eg satt nå litt å humra av jobbhistorien te Kånå, når hu gjekk ner for å legga dei små.. Mens eg fiska fram headsettet, fyrte igang litt musikk og satte meg ner for å lesa litt i nettavisene, og lignande.. Kanskje burde eg planlegga et lite blogginnlegg for kvelden, mon tro.. Så eg kikka litt innom andre bloggerar, for litt inspirasjon, når M83 og Susanne Sundfør fylte øyreklokkene med glitrande synth, dundrande trommer før Sundfør briljere med sin vokal, på Oblivion..

Ein heilt ekstremt nydelig sang som det nesten e umulig å ikkje nynna med på, med eit driv uten like.. Man blir jo heilt reven med, vett dåkke..

Så, eg va vel heilt i min egen lille verden, når eg plutselig oppdaga Kånå som står midt i stuå, med knekken i knærnå.. Og et andletet som snart kom te å bryta ut i total krampelatter.. Definitivt.. For eg hadde heilt klart levd meg litt mye inn i denna sangen, og kauka med for fulle mugger.. Og når sant ska seiast, så vil eg nok tru det e litt kvalitets forskjell på Sundfør sin tindrande klare vokal, og min egen stemme.. Mildt sagt.. Men, det e jo ikkje så lett å få med seg, når man har øyreklokker på seg..

 

” Eldstemann kom til og med joggande nerøve trappene, for å sjekka ka i all verden som foregikk i stugo.. Hadde Han i Midten lurt med seg ein jamrande katt inn igjen, spurte han Kånå..

 

Ei Kånå som lå på rygg på stuegolvet og vrei seg av latterkrampe, mens hu prøvde å sei te Eldstemann at det bare va Fatter’n, som tok litt av i sofaen.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.. Eg satt nesten litt småflau i sofaen, mens eg forsvarte meg med at Sundfør og M83 sin sang va jo så lett å bli reven med på.. – Susanne Sundfør..!!??? Kauka Kånå ut..  Og datt i sammen igjen der på gulvet.. – Det høyrtes nå meir ut som når nåken drar ei kjetta kraftigt i halen, enn hu der Sundfør.. Hiksta hu fram, imellom latteranfallene..

Jaja, det e fra sine egne man ska få høyra det, tenkte eg nåke småfornærma.. Det va nå vel ikkje så gale vel, vil eg tru..

Før Han i Midten komme opp fra rommet våras, og spurte kim som hadde jamra så fælt her oppe.. Han hadde jo nesten ikkje høyrt tv’en der nere.. Og sendte Kånå og Eldstemann inn i ett nytt intenst latteranfall, mens han blir ståande med et forbausa andletet, midt på stuegulvet.. – Ka i alle dager e det dåkke ler sånn av.. !!?? .. Spør han, nåke forfjamsa.. Kånå og Eldstemann klara ikkje å svara meir, der de ligge i unisont krampelatter anfall, og hiksta itte luft..

 

” Eg kikka bare dumt på Han i Midten, gjør som eg ikkje ser dei to latterkråkene på gulvet og svara at eg vett vel ikkje eg.. Mens eg tenke at det gjerna ikkje va nåke sjakktrekk, å ha på seg dei her øyreklokkene, når ein sånn fengande sang kom på..

 

Men, men.. Det kan jo ikkje vær så gale, sånn uansett.. Man får vel by litt på seg sjøl, her i heimen, og så lenge man e skyld i litt småheftig latterkrampe utbrudd.. Så får man nok bare ta det med et smil, rett og slett..

Det va ikkje måte på kor mye Han i Midten sko le heller, når dei 2 andre oppdaterte han..

Det hjalp ikkje det spor at eg drog ut kontakten te headsettet, for å visa de kossen sangen eg hadde sunget med på, høyrtes ut.. Då lo de bare endå meir, heile den forbaska gjengen.. Ligna jo ihvertfall ikkje på den, meinte Kånå..

 

” Helsikkens idiotar, altså.. Det e ikkje så lett å synga i falsett, for pokker.. !!

=D

 

 

 

Det e ikkje det at eg ikkje sette pris på nye og forbedra vegnettverk, her på Haugalandet eller ellers i landet.. Men.. E det så forbanna vanskelig å planlegga ka man ska gjera, sett i forhold te press i trafikken, rushtid og lignande.. !!?? .. Av og te, så sitte eg bak rattet i lastebilen å lura på om dei så planlegge dagens arbeid, e fullstendig hjernedøde.. Sånn når det gjelde vegarbeid eller vegutbedring, ihvertfall her på vestlandet, og sikkert andre steder i Norges vidstrakte land..

For e det så forbaska vanskelig å forstå, at man gjerna ikkje bør fjerna ein midtrabatt, kor man blir nødt te å stenga det eina feltet.. Midt i rushtiå fra ca 14:30 og utover.. !!??

På ein Europavei som forbinde øst med vest.. Ja, til og med nord mot sør blei beramma idag, fordi man hadde manuell dirigering midt i rundkjøringen i Aksdal.. Og i ett kryss som forbinde Haugalandet med Sørfylket, Øst mot Vest og forsåvidt mesteparten av trafikken fra Bergen, i Nord.. Så slapp man bare ein kø gjennom om gangen, altså 2 køer måtte konstant venta, mens den eine rant ifra seg.. Tjera vena meg.. Det va jo nødt te bli totalt kaos, der køen strakte seg langt forbi Grinde på østsiden, nærmast te Frakkagjerd på vestsiden og sikkert langt nedenfor Eikeskog, på sørsiden..

 

” Eg trur eg brukte bortimot ein time istedet for 15 minutt, på å levera ein palle lika innenfor Grinde, mot Skjoldastraumen.. Fordi eg stod å stampa i kø, meir eller mindre i alle retningar..

 

Eg vett ikkje eg, men det kan vel ikkje vær så forferdelig vanskelig å tenka seg te, at det gjerna ikkje e optimalt.. At man gjerna heller burde stått på som galne, mellom klokkå 10:00 og 14:00, for å beholda nåkenlunde flyt i trafikken.. Kanskje burde denne jobben rett og slett blitt gjort på kveldstid, istedet for midt i det littla rushet man har, her på Haugalandet.. Altså.. Me har ikkje så inni helsikke mye rushtrafikk, at det e så vanskelig å beregna seg te, når man gjerna bør ha ett opphold i vegarbeidet..

For all del, det e heilt sikkert mange ting å ta hensyn te, når man ska gjør ein sånn jobb.. Men, det e jo ikkje første gangen, dei som vedlikeholde og bygge nye veger, finne på ett sånt stunt..

Det har vært mang ein gang under diverse vegprosjekt, at man har gått på denna smellen her, her på Haugalandet.. Med akkurat lika mange unnskyldningar om koffår det skjedde på den måten, og i det tidspunktet.. Kvar einaste gang.. Når det gjerna går så gale at mediene her i distriktet plukka det opp, og gjere ein sak på det.. Spør du meg, burde aviser og radio kasta seg avgårde og fått ein uttalelse om årsak te denna ubeleilige flaskehalsane de lage, kvar gang det oppstår..

 

” Så hadde det gjerna blitt tenkt litt meir gjennom, av dei som planlegge ka man ska gjør, og når.. For idag blei eg akkurat lika lite imponert, som alle dei andre gangene..

 

Kor man har stått og irritert seg øve manglande dømmekraft i planleggingen, mens man stampa fremover nåken meter av gangen, før det e full stopp i 5-6 minutt igjen.. Gudhjølpe meg altså.. Eg forstår jo at jobben må bli gjort.. Men, det e vel ikkje så steikje vanskelig, å muligens ta litt hensyn te når trafikken her på Haugalandet, e på sitt størsta.. Fra 14:30 og utover..

Kor mange allerede har det travelt med henting i av barn i barnehage eller skole.. Eller som for min del, som sko rekka ein hentekunde, før de gikk for dagen..

Herreguud.. Det e jo vegarbeid meir eller mindre over alt på rutå våras, men ute på landet e det jo stort sett nåke mindre trafikk.. Og dei fleste forsøke å slippa trafikken forbi, så ofta som mulig, eller med ein gang.. Inne i Nedstrand har de holdt på, lika overfor Stranda.. Men, eg har sjelden måtta venta lenge..

På Bokn jobba de i alle endar med ny vei fra Føresvik og opp te toppen, mot Trosnavåg og ute med Arsvågen e det og bånn gass..

 

Alikavel, så forsøke de å holda så god flyt på trafikken som mulig, der de laga på omkjøringer og lignande..

Men, midt på Europaveien, mellom Haugesund og Oslo.. Nei, der bare stenge me et felt midt i rushtrafikken.. Kvar einaste gang, og meir eller mindre uten unntak..

 

Uff.. Det va dagens utblåsning altså.. Men, eg blir så inni granskauen eitrande forbanna, av sånne lite gjennomtenkte løysningar.. Punktum..

Over og ut, fra Han i Boden… !!

 

 

 

Kånå hadde sett nåken sko te Mini’en på tilbud idag, og suste opp te Raglamyr for å sjekka de opp.. Mini’en heiv seg med, dei to eldste va på trening og Litlajentå hadde besøk av nåken venninner og leka med lego’en hennas.. Så eg fikk nåken minutt for meg sjøl, kor eg klatta ner det forriga innlegget mens eg kosa meg med ein kopp kaffi.. Det va rett og slett herlig med litt aleinatid her i stugo, itte ei helg på høygir.. Då finne man litt roen og får litt etterlengta harmoni i ei sliten Fatter’n sjel..

Når eg gikk på kjøkken for å laga meg ein ny kopp kaffi, såg eg at kjøkkenbordet forsåvidt burde blitt rydda av, men på returen så hadde eg kommen på bedre tankar..

Eg sko jo på årsmøte for velforeningen her på tunet ikveld, så det va vel greit at Kånå hadde nåke å gjera på, når eg va vekke.. Det e viktigt å holda Kånå sysselsatt har eg funnet ut, for då blir det ufattelig mye mindre gnål i sofaen.. Det e bare sånn det e det.. Altså, eg hadde jo vært på foreldremøte for Han i Midten idag, som Kånå aldri tør å gå på, av frykt for ka ablegøyer den guten har gjort på skolen.. Men, han fikk de beste skussmål av læraren den guten, sjøl om det sjølsagt va litt å jobba med..

 

” Men, eg sa jo ikkje det te Kånå.. Der svartmala eg det skikkelig, sånn at det blir eg som får gå neste gang og.. Det e jo på ein måte aleinatid det og, sånne foreldresamtaler..

 

Årsmøte sko vær klokkå sju borte på gymsalen te barnehagen, så eg gjekk for å stella meg litt.. Man kan jo ikkje komma i arbeidsklær på møte fant eg ut, det ville vel ikkje tatt seg heilt ut.. Eg brukte 2 minutt på å finna klær, 2 minutt te på ein liten kattavask og sikkert ein halvtime på å få det forbaska håret te å ligga som det sko.. Herreguud altså, eg gikk te frisøren fordi eg sko slippa å stå på badet, å fiksa på sveissen.. Men nå står det jo te alle kanter, uten 1kg med voks og litt hardhendt bearbeiding..

Forbaska frisør.. Det e nesten hakket før eg tar maskinen og kjøre over resten..

Så gikk eg ut i Bodå for å henta nåke te Litlajentå, når eg høyrte Kånå kom rullande inn på tunet.. Og når hu begynte å rygga inn i carporten, gikk det ein liten jækel i meg som tenkte at nå va muligheten her, for ein liten “practical joke” igjen.. Det begynne å bli ei stund siå sist nå.. Eg trur nesten det må vær denna famøse episoden med ballongen, som eg liksom sko slippa laus inn på badet te Kånå, når hu nøyt livet i badekaret.. Som va den siste spøken eg har gjort, trur eg..

 

” Men som eg klarte å sprikka med et realt smell, lenge før eg rakk å slippa den laus, som ei spinnvill flaggermus lignande sak.. Kånå blei forsåvidt ikkje imponert øve den episoden, mildt sagt..

 

Så.. Når Kånå va kommen ett godt stykke inn i carporten, så stod eg å gjemte meg med dørå te Bodå.. For så å kleisa håndå inn i kledningen, så det virkelig smalt te med ett brak.. Bremselysene kom på, det kvein nesten i dekkene før Kånå stoppa bilen og kom luskande ut, for å sjekka om hu hadde truffet nåke.. – Jammen, ka i all verden traff eg nå da .. !??.. Mumla hu for seg sjøl, når hu runda bakenden på bilen.. Og kvakk sikkert endå meir te, når eg ikkje klarte å holda meg meir..

Og datt ut i ei durabelige latterkrampa, mens Kånå kikka olmt på meg og utbrøyt.. – Fordømrande Sosemikkel, altså.. Idag, kikka eg til og med på skjermen te ryggekameraet.. Dust..!!

Mini’en kom ramlande ut av bilan han og, å kikka strengt på meg, før han og sa.. – Ja.. Dust, Pappa.. ! .. Før de snudde rævå te meg begge to, og marsjerte inn dørå.. Eg stod litt te der ute, så Kånå fikk kjølna litt.. Det e aldri smart å henga rundt Kånå for tidlig, itte ein liten spøk.. Man bør for sikkerhets skyld gi offeret litt tid te å komma seg, ellers så kan man jo gjerna gå på ein smell sjøl.. Eller hadde eg allerede sendt meg sjøl lukst i Bodå, itte denna lille episoden.. !?

 

” Eg luska opp trappene og kikka itte Kånå, som satt å glodde på mobilen i sofaen.. Det såg ut som om faren for represalier, rett og slett va over..

 

Så eg pusta letta ut, satte meg i sofaen litt før eg rusla avgårde på detta møtet.. Men.. Man vett jo aldri.. Det e på ein måte som Bjørnen Sover leken, man vett jo ka som kommer.. Men, man blir på ein måte litt skremt, alikavel..

Jaja.. det går sikkert bra.. Det har liksom ein tendens te det..

=D

 

 

Eg va å leverte på daglivarebutikken på Frakkagjerd idag, den som har vært der i alle år, og ikkje den nye.. Lundal’en som mor mi alltid sa.. Den hette nåke anna idag, men det kan eg ikkje skriva, for då må eg vel merka innlegget som reklame.. Det e ihvertfall aldri godt å vita i disse tider.. Men, eg hadde nå dratt inn pallen med varer, og kom i prat med han Petter som e sjef der.. Og av ein eller anna grunn så kom me inn på kino, og ka man f.eks kan finna på å gjør der, i denna praten.. Foruten om å følga med på filmen, sjølsagt..

For eg kan ikkje huska sist eg og Kånå va på Kino sammen, uten Flokken eller nåke lignande på slep..

Eller, forsåvidt så stemme jo ikkje, for det e jo nettopp det eg ska skriva om her.. Sist gang eg å Kånå va på kino sammen, for å bedriva litt kvalitetstid som kjærestepar.. For når eg stod der å prata med han Petter, så kom eg i hug denna gangen.. Sist gang eg å Kånå va aleina på kino.. Faktisk, så blei eg litt skremt når eg sjekka når det va, for det e rett og slett 10 års jubileum i år.. Tjera vena meg.. Tenka dåkke te det, at det e 10 år siden me gjekk på kino sammen.. Det føltes ikkje så lenge siå, når det dundra fram i fra langtidsminnet, tidligare idag..

 

” Me va og såg den nye filmen te Jim Carrey, den gangen.. Den der Yes Man.. Ein slags “romantisk” komedie med ein liten tvist, spekka med Jim Carrey fakter.. Mildt sagt..

 

Eg huska eg egentlig ville se den der Max Manus, men då hadde sikkert Kånå begynt å snorka itte 5 minutt, så eg valgte Jim Carrey.. E det nåken som kan holda liv i Kånå under ein film, så e den den karen der.. Og forresten, så tenkte eg vel at det va meir gunstig med ein romantisk komedie, foran et blytungt norsk drama fra krigens dager, for Kånå sin del.. Det e jo viktig å tenka på sin bedre halvdel og ikkje bare seg sjøl, når man ska ut på ei hyggestund sammen, som kjærestepar..

Eg ska jaggu meg ikkje ha det på meg at eg ikkje tenke gjennom ting, når man først ska ha ein koselig kjørestepar stund sammen.. Ånei, du..

Eg lura meg på om det ikkje gikk nåke skrekkfilm lignande greier den kvelden og.. Som eg forsåvidt vurderte ei litå stund, fordi eg hadde lest at skrekkfilm faktisk kunne vær fremmande for parforholdet.. Siden partneren gjerna ville søka kroppskontakt når man blei skremt, og vipps så va man i posisjon te litt kos, f.eks.. Ikkje minst så ville man frigjør nåken kjemikalier i hjernen, som utløste ubegrunna lidenskap.. Men, så kom eg på at detta hadde eg jo prøvd, uten å komma i nærheten av dei samme resultatene som ovanføre.. Heller tvert imot..

 

” Kånå endte opp med å sovna 10 minutt inn i skrekkfilmen, nåke kroppskontakt va lika langt unna som Liverpool har vært Premier League tittelen dei siste 20 årene..  Og eg satt meir eller mindre for meg sjøl i sofaen, og blei skremt livskiten ut av..

 

Nei, det måtte bli den romantisk komedien med Jim Carrey, sko det vær muligheter for ein “helaften”, rett og slett.. Eg hadde ordna med barnavakt og bestilt billettar på nettet, nåke som eg forsåvidt ikkje hadde gjort før, men sjølsagt fiksa uten problem.. Billettane blei skreven ut på printeren heima, 2 forholdsvis yre småbarnsforeldre satte seg i bilen og suste mot kinoen inne i byen.. Eg hadde valgt setene heilt bakerst i kinosalen for sikkerhets skyld, så me kanskje kunne visa kvarandre litt godslig kjærlighet, på ein måte.. Eller gjerna klina litt, sagt på godt gammalsk vestlandsk..

Då e det gjerna greit å sitta på bakerste rad, liksom.. Det va jo det man gjorde i ungdommen, når man va nyforelska.. Satt på bakerste rad og klinte seg gjennom ein heil film..

Og ikkje huska det spøtt av ka filmen handla om dagen derpå, når kompisane lurte på kossen filmen va.. Heilt typisk vettu, men ganske så normalt, vil eg tru.. Jaja.. Eg trur me handla oss litt snop i kiosken, sikkert kvar vår brus og garantert litt popcorn.. E man på kino så e popcorn bare et must, enkelt og greit.. Før me rusla opp trappene og gleda oss te litt “filmkos” på bakerste rad.. Eg hadde egentlig stussa litt øve akkurat det, når eg bestilte billettar og seter, koffår ingen andre hadde tenkt det samma som meg.. Siden heile bakerste rad hadde vært ledig..

 

” Men.. Eg forstod jo kjapt koffår det, når me trødde inn i salen og sko te å finna setene våras.. Nåke eg forsåvidt burde skjønt, om eg bare hadde kikka litt nærmare på billettane..

 

For eg hadde ikkje bestilt billettar på bakerste rad eg vettu, ikkje i nærleiken eingang.. Faktisk, så sko me sitta så langt i fra bakerste rad som overhodet mulig.. For eg hadde kjøpt seter på første rad eg.. Herreguud..

Heile planen min gikk rett i dass, nåke klining blei det ikkje.. Ikkje så mye som et nuss, eingang..

” Og nåke følelse av ubegrunna lidenskap, det har eg aldri vært lengre unna..

Det me derimot nærmast sleit med både eg og Kånå, i fleire dagar ittepå.. Det va ein kraftig whiplash følelse i nakken, itte at hovudene våras hadde gått frem og tebake å opp og ner, gjennom heile filmen, for å få med oss ka som skjedde, på lerretet..

 

Så.. Om man plutselig sko komma på, at man vil ein tur på kino med sin bedre halvdel.. Dobbeltsjekk for all del setevalget ditt, før du trykka bestill og betale herligheten..

Så du ikkje går på samme smellen som me gjorde.. Eller meg då, for å vær politisk korrekt..

Om det e derfor me ikkje har gått på kino i etterkant, det ska eg ikkje sei sikkert.. Men, kvar gang me har gått på kino med Flokken, så har Kånå ihvertfall minna meg på denna hendelsen, kvar einaste gang..

Så me ikkje sko havna i samma ulykkå, igjen..

 

=D