‘Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg …
På alle endre tenkelige måtar, enn det man skulle tro
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger
Men. Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole
Uansett
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt
Macho spurven brølte te med et tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldaten i troppen
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the biggest male goes in for attack
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen. Eg fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreguud
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd
Bodil våkna med en grusom snek dinglende foran neseboret, og spratt opp av køya med et hopp selveste Espen Bredesen ville misunt henne.
Bodil treiv til seg sugeproppen hun hadde kjøpt hos rørleggern, da Johan hadde tetta dassen hjemme.
Den sugeproppen som Johan hadde funnet ut at både kunne fungere som håndtak til kjøleskapet og tørkestativ.
Men, som Bodil nå holdt på å dundre inn i ræva til Johan, som hun mistenkte var kilden til drittlukta i Dyna’en.
En snek av fordervede reker, drittbleier og surstrømming i en salig miks fylte innsiden av Dyna’en.
Ei lukt kan sende noen og enhver lukst inn i et sterkt minne. Men, denna duften hadde Bodil aldri kjent før.
Kanskje Johan ikke var synderen allikevel.
Bodil tenkte litt på komplett uvesentlige saker og ting, for å brenne opp litt overskytende IQ.
Slik at hun kunne lettere fokusere på sakens kjerne. Nemlig duftens opprinnelses sted.
Plutselig, så kom et vindpust inn vinduet som stod på gløtt, med lukt limt så kraftig på hvert atom at Bodil fikk en akutt lei knekk i knærna.
Hun dro til sides gardinene foran vinduet og kikka rett på en knall grønn container.
Nå skjedde alt så fort at når det var over, så stod Johan igjen og lurte på hva himmelens navn som nettopp hadde skjedd.
Johan hadde parkert omtrent tyve cm fra boss containeren på campingen, og når man våkna til nesten tredve grader, så sier gjerne resten seg selv.
Bodil sylte sugeproppen med kirurgisk presisjon rett ned på Johan’s venstre rumpeball, for så å nappe den til seg med et realt nykk.
Mens hun kauka ut
– Johan. Du din fordømrande sosemikkel.
– Sjekka du fanken meg ikke hvor du parkerte igår kveld !?! …
Bodil og Johan hadde vært sammen lenge.
Såpassa lenge at Johan hadde lært seg at når Bodil spurte om noe på den måten, så visste hun mest sannsynlig svaret på spørsmålet.
Allikevel gikk som regel Johan lukst i fella.
Også denne gangen.
– Ja, herreguud. Selvsagt gjorde jeg det. Svara Johan kjapt og kontant.
Litt for kjapt og kontant.
På uttrykket i Bodil’s ansikt forstår Johan kjapt at svaret hans var en taktisk katastrofe manøver.
Og resten av morgenen brukte Johan på å blidgjøre forholdets ubestridte herskerinne.
Mens han flytta Dyna’en, jærstolene og det tilårskomne bordet vekk fra bosscontaineren.
Bodil er muligens lettlurt, men hun er ikke dum. Tenkte Johan stille for seg selv og forbannet seg i stillhet over å føle seg som en fasit full av feil svar.
Johan satte seg mutters alene ned i jærstolen sin og nøyt utsikten utover Seljordsvannet. Bodil romsterte rundt inne i Dyna’en og laga til frokost.
Plutselig, så begynte vannet å kruse seg til like foran Johan. Og et gedigent hode steg opp fra dypet.
Johan titta forfjamsa på det som nå åpenbarte seg like foran ham. Johan lukka øynene og gned seg med begge hendene over dem, men skapningen var der fortsatt når han åpna dem igjen.
Skapningen kikka djervt og mystisk på Johan, og la hodet litt på skakke. Nesten som om den følte med Johans evne til å havne i uføret.
Et hvisk fra fortiden skylte over Johan og gåsehud la seg over hele hans legeme.
Johan sin munn er åpen, øynene er sperra opp på vidt gap før han forsøker å tilkalle Bodil. Det var jo hun som ville opp hit og se sjøormen.
Ikke Johan.
Men, nett som Dyna’en som går fra null til åtti på en generasjon, var Johans hjernebark mer eller mindre oversvømt av sirup.
Like plutselig som den dukka opp, forsvant skapningen ned i dypet igjen.
Nesten i samme øyeblikk som Bodil kom svansende rundt hjørnet på Dyna’en, med en nydelig frokost på brettet.
– Men, kjære vene meg da, Johan. Hva er det med deg da ? Spurte Bodil forbausa, når hun så Johans mildt forfjetrede uttrykk.
– Har du sett sjøormen eller ? Fortsatte hun, mens hun klukklo litt for seg selv …
Johan kikke opp på Bodil, så ned på vannet der krusningene var i ferd med å forsvinne, før han titta opp på Bodil igjen.
Plutselig og uten forvarsel grep tannhjulene i Johan’s hjerne tak i hverandre igjen.
– Nei, nei … Svara Johan lavmælt og løy så vakkert at han nesten ble rørt.
– Sjøormen finnes jo ikke den, Bodil. Det er bare en myte det …
– Jaja, jeg vet jo det da, Johan. Kvitret Bodil.
– De er jo bare idioter de som påstår å ha sett den.
– Men, det er jo liksom mystikken som er så koselig da.
– Ikke sant, Johan. Avslutta hun …
Og satte en rykende fersk kaffekopp foran Johan. Akkurat slik som Johan liker den.
Det er forskjell på å være toskjen og idiot, tenkte Johan.
Men, idag lever jeg meget fint som en idiot.
En idiot som er konge over sin egen taushet, og ikke slave av sine ord.
Johan løfta kaffekoppen majestetisk opp og ut mot Seljordsvannet.
Som en skål til vannets mytiske vesen.
Og langt der ute, var det som om han så en liten hale som vinka farvel …
Johan og Bodil satt på hver sin Jærstol utenfor Dyna’en oppe på Utsikten, ved Bogstad Camping …
Johan satt og surmula mens han kikka på de førti meter høye trærna, som omringa hele Utsikten …
– Utsikten, du liksom. Det eneste jeg ser her er harpiksen som renner fra trærna …
– Må du slutte å skape deg. Sa Bodil, før hun fortsatte – Det var sikkert god utsikt herifra før. Vi er bare tredve år for sent ute …
– Hadde du kjøpt bobil den gangen, kunne vi sikkert nytt utsikten som en gang kanskje var her …
Nesten svimeslått av Bodil’s geniale logikk, slo Johan seg til ro og gikk heller over til å sniklytte på de i nabobilene som tydeligvis reiste sammen … Johan hadde hørt at de snakka om hydrauliske støtteben, og ville gjerne høre mer …
– Det er helt genialt vet du. Sa den ene fyren til den andre.
– Nå kan vi stå hvor som helst, uten at noen oppdager at Helga har fått ild i torva, og vil ha seg litt hageslange til kvelds …
– Før, så måtte vi fricampe langt inn i skauen, for at slikt skulle forekomme.
– Nå, så har vi jaggu meg hatt oss nede på bobilparkeringen i Ålesund sentrum, til og med. Uten at en kjeft fatta mistanke …
– Man bare parkerer, trykker på fjernkontrollen og vipps så står bilen støtt som et fjell …
– Jeg og Helga har fått et helt nytt liv vi, når vi er på tur nå …
Johan løfta ivrig på det ene øyenbrynet og kikka bort på Bodil.
Bodil satt så fornøyd på sin selvpynta Jærstol, bedekt med rosa plysj og flotte blondeborder.
Mens hun surfa på diverse bobilsider på Facebook med smart telefonen sin og skrev ned gode tips som rulla nedover skjermen …
– Jaja, ikke ha gassen på når vi kjører på ferja. Check.
– Sjekke pris på campen, før vi betaler, og melde fra på Facebook om det koster over 300,- . Check
– Aldri ha bena på dashbordet under kjøring.
– Ehem.
Bodil kikka forsiktig bort på Dyna’en, før hun lavmælt sa til seg selv …
– Det ordner seg selv gitt, det er jo såvidt jeg får bena under dashbordet …
– Hadde jeg klart å få dem over, fra under, så hadde jeg ikke vært her …
– Ånei du, da hadde jeg vært på kvinnelandslaget i turn …
Johan fikk blod på tann, og mens Bodil fortsatte på lista si, kasta han seg inn i Dyna’en og suste ned til nærmeste verksted …
– Jeg skal ha hydrauliske støtteben. Kauka Johan til mekanikeren når han braste inn dørene …
Mekanikeren kikka på Dyna’en utenfor, så på Johan før blikket landa på Dyna’en igjen …
– Jaha, er det så smart da. Spurte mekanikeren.
– Hør her, unge mann. Jeg skal ha hydrauliske støtteben, og det fort som fanden.
Mekanikeren, som snart skulle pensjonere seg gikk ut for å kikke på Dyna’en og nevnte noe om rust i understell, trykk og for stor påkjenning …
Johan avbrøt irritert og stod på sitt.
– Rust !? Ruuust !!?? Dette er japansk kvalitets stål, selvsagt tåler den både trykk og påkjenning.
– Jaja, jeg får vel få det gjort da. Sa mekanikeren, og fikk rulla Dyna’en inn på verkstedet.
Fem timer senere, så rulla Johan og Dyna’en ut igjen, med fire flunkende nye hydrauliske støtteben montert på Dyna’en, med fjernkontroll.
Dyna’en spant inn porten på Bogstad, raste opp bakken til toppen og humpa nedover til Utsikten så rustflakene la seg i lufta, nesten som eller gjerne verre enn, når Løvetannen slipper frøa sine …
– Kom igjen, Bodil. Pakk i bilen. Nå skal vi ned på Sjølyst, og bobilparkeringen der … Kauka Johan, med stigende iver i stemmen …
– Ikveld Bodil, ikveld så blir det jaggu meg julekvelden på deg …
Bodil hadde nettopp ført opp – Ikke kjøre til Lofoten, huske å hilse på alle og ikke parkere for nære andre bobiler på campingen – på lista si, når Johan brølte noe om Sjølyst, parkering og Julekveld …
Johan hastet ut av Dyna’en, trødde bordet inn i bilen og stroppet Jærstolene fast til takgrinda, før han kasta seg bak rattet igjen …
Dyna’en spant opp bakken fra Utsikten uten utsikt og la igjen et nytt rustregn som dalte ned på den grønne plenen og malte den brun …
Ved porten til Bogstad Camping stod fire-fem mennesker å vinka febrilsk til Johan, mens de pekte opp på taket til Dyna’en …
Johan vinka ivrig tilbake og kikka bort på Bodil i passasjersetet …
– Fanken, så populære vi er blitt da … .. .Begynte Johan …
Men, Bodil satt ikke i passasjersetet.
Bodil satt fast stroppet i Jærstolen oppe på takgrinda til Dyna’en … Johan bråbremsa så bremseskivene gikk varme og kvein som et helt grisehus.
– Det der. Det gjør du ikke en gang til, Johan … Da er det over og ut … capisj !!? Sa Bodil strengt til Johan, når hun igjen satt trygt inne i bilen.
Johan nikka, og lovte bot og bedring.
Når vi har parkert for kvelden nede på Sjølyst og støttebena er slått ut, så tenker jeg du får andre ting å tenke på, tenkte Johan for seg selv.
Og fikk et småfrekt flir om kjeften …
Et vaskeekte Jack Nicholson flir …
Dyna’en skjente inn på Sjølyst og Johan fant et fint sted, blant et tyvetalls andre bobiler. Bodil gikk ut for å rigge til utafor, mens Johan fant frem fjernkontrollen …
Ptyyysj … Lød det fra understellet, mens fire støtteben gled ned mot asfalten. Det var derfor Johan ville til Sjølyst.
Hydrauliske støtteben funket best på asfalt. Hadde mekanikeren sagt …
Det knirka og knaka som når man kjører en bil gjennom pressa hos skraphandlerne. Når de nye hydrauliske støttebenene traff asfalten.
Dyna’en rista og vibrerte merksnodig en liten stund, før den stabiliserte seg og stod fjølstøtt på asfalten …
Har du sett noe slikt før, Bodil !? Kauka Johan ut, før han kviskret i øret til Bodil …
– Nå kan vi kose oss skikkelig i køya til kvelds, uten at noen legger merke til det … Det er derfor folk kjøper slike hydrauliske støtteben, Bodil …
Bodil kikka perplekst på Johan, så på Dyna’en før hun lot blikket gli tilbake til Johan …
– Næmmen Johan da … Så søt som du er !! Utbrøt Bodil, med ei tåre luskende fra øyekroken.
– Du er jaggu meg en sann romantiker du Johan, det skal du ha. La hun til …
Kvelden kom, og Johan og Bodil trakk inn i Dyna’en. Det knaka godt i japansk kvalitetstål, når begge entret doningen. Men, Dyna’en stod overraskende fjelstøtt på stedet hvil …
– Kom igjen da, Johan. Make my day, sussebassen min. Sa Bodil, når de hadde funnet seg til rette i køya …
Johan og Bodil ga gass og elsket hemningsløst i køya. Dyna’en lea seg ikke en millimeter.
Dette var helt genialt. Tenkte Johan, mens han ga jernet for å glede Bodil.
Dyna’en begynte plutselig å gi fra seg noen mismodige lyder.
Men, Bodil og Johan var i paradis. Klimaks nærmet seg og ingen av dem hørte noen ting.
Fire kjappe knekk brøt ut i den lydløse Oslo natta, fire støtteben gikk lukst gjennom det japanske kvalitetsstålet og traff hvert sitt hjørne av køya i Dyna’en.
De hydrauliske støttebenene fungerte som katapulter, og sendte både køya, Johan og Bodil rett gjennom taket.
Akkurat når køya landa på takgrinda til Dyna’en nådde Johan toppen, og slapp ut et salig ulvehyl.
– Herreguud, Johan. Kauka Bodil til. – Jeg følte meg helt vektløs av nyyyytelse der jeg, et lite øyblikk.
– Aldri har vi vært så gode, Johan …
Johan sank sammen over Bodil, og tenkte det samme.
Mens et tyvetalls bobildører nede på Sjølyst bobil parkering ble slått opp, mens beboerne løp ut for å sjekke hva i all verden som hadde skjedd …
Viltnemda kom til og med skrensende inn porten, da noen hadde i forferdelse ringt inn og meldt om et ulvevarsel helt nede ved Oslo fjorden …
Dagen etterpå, var Johan tilbake på verkstedet, og reklamerte på disse hydrauliske støttebenene …
Og fikk sveisa sammen et nytt og meget forbedret understell på Dyna’en, samt lagt nytt tak …
Senere på kvelden satt Bodil og Johan oppe på Utsikten ved Bogstad Camping igjen. Begge med et salig flir om kjeften …
– Vi skal ikke bare kjøre til Lofoten da, Johan.
– Ifølge Facebook så er det jo ingen andre som skal kjøre dit.
– Så da kan vel vi !?!
‐—————-
Johan og Bodil sagaen, den gikk som en farsott i diverse grupper i fjor sommer …
Eg va så heldig å bli litt “kjent” med mannen bak radarparet …
Sjølvaste Raymond Falldalen …
Det har vært stille rundt Johan og Bodil i år … Så eg tok meg den friheten å sy i hop ein liten spesial episode, siden eg følte de va stort savnet …
Ein slags post Nordkapp turen episode, løselig inspirert av diverse innlegg og kommentarer, i disse diverse gruppene …
Så over her … Der e min hyllest til sjølveste Johan, Bodil og Raymond Falldalen …
Når Mini’en raste opp i stuen for å undersøka nattens rampestreker sammen med Litlajentå, blei det utstøtt et unisont gisp som nærmast høyrtes i heila rekkehuset, før de kom løpende nedover trappene igjen, som to flodhester med alle savannens rovdyr i hælene.
– Pappa, pappa … Apekatten har fanga rampenissane. Kauka Mini’en.
– Ja, herreguud. Å han ska operera på han som kom først … Legge Litlajentå forskrekka te …
– Åh, ja. Og, øh, eh … Han har bundet fast hu Nissekånå. Så hu ikkje kan hjelpa han. Herreduuuud Pappa, ka ska me gjør ? Fortsatte Mini’en fortvila …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Etter at Rampenissene hadde tatt Apekatten på fersken, når han tømte heimens rosinlager, og dreit utover halva kjøkkengulvet. Hadde den tydeligvis pønska ut ein infernalsk og grusom plan.
Eg vil nesten dra det så langt, å sei at planen faktisk gikk langt utover to små barns fatte evne, og muligens va meir alvorlig enn først antatt.
Det e jo ein kjennsgjerning at Rampenissene har kommet for å bli, her i Norges langstrakte land, etter ein slags invasjon de siste årene. Men, så har man jo det faktumet, at de har nok eksistert rundt om i verden, i mangfoldige tiår.
Og med all den rampen de har pønska ut og gjennomført rundtomkring på vår planet, opp gjennom tidene, vil det sjølsagt forekomma ein viss slitasje på deiras skjøre vesen.
Jøje meg, altså. Me har jo opplevd det sjøl her i heimen, at mellom slagene, så har Rampenissene hatt behov for litt lett “vedlikehold” av ymse slag. Med armer og ben som har løsna, hoder som har falt av eller små korreksjoner på kleshabitten …
Med andre ord, det har visstnok oppstått et lugubert svartebørs marked, på det The Dark Web, kor man kan kjøpe og selge illegale organer og kroppsdeler, fra Rampenisser …
Og Apekatten hadde heilt klart funnet ut ein malesjøsk og grufull plan, for og både ta hevn samt tjene seg noen lettvinte grunker.
Vår kjære og spøkefulle lille Rampenisse lå rett og slett klar på brødfjølå, for å bli dissekert, stykka opp og rana, for sine eminente Rampenisse organer og kroppsdeler …
Svarte salte bananer, altså …
Faktisk, så viste det seg at vår meget eminente Rampenisse, hadde blitt viden kjent i verdens Rampenisse miljø, etter hemningsløs publisering på sosiale medier de siste årene. Kor han hadde oppnådd stor suksess med sin elleville kreativitet og finurlige rampestreker …
Og dermed blitt et ettertraktet svartebørs objekt på The Dark Web, kor potensielle kjøpere håpet på å erverve seg litt av denne inspirasjonen og kreativiteten.
Med å importere organer og legemsdeler fra vår Rampenisse, til sin egen nisse, rett og slett med et håp om at deres Rampenisse ville oppnå like stor annerkjennelse og suksess, med dens egenskaper importert, som vår kanskje hadde gjort …
Tjera vena meg …
Man skal tydeligvis være forsiktig med ka man legger ut på det åpne nettet, for all publisitet e gjerna ikkje god publisitet. Selv for Rampenisser …
Og sorte får i sin nære krets, som plutselig ser muligheten for noen lettjente grunker, de kommer fra uante kanter …
Til og med fra små tre apekatter som for så vidt får stå fremme å skinne i heimen, hele året, men som allikevel blir grådig og svartsjuk på disse Rampenissene.
Som kun har tjuefire dager fremme i søkelysets senter … Men, kanskje like fullt får mer oppmerksomhet …
Me får ta det til etterretning, vil eg tru … Men, heldigvis ble vår Rampenisse redda fra komplett tilintetgjørelse, i siste liten, og Mini’en og Litlajentå pusta lettet ut …
Saft og suse, altså … Detta va nesten litt for skummelt …
– Åh, herreduuud altså … Rampenissane har bæsja på gulvet … Kauka Mini’en ut, når han og søsteren løp opp trappene, for å sjekka ka de hadde funnet på denna nattå. Der de tilsynelatende hadde gått amok i rosinlageret på kjøkkenet …
Og mest sannsynlig hadde måttet føle følgende av en overdose rosiner …
Men, Litlajentå stod stille å betrakta nattens hendelser på kjøkkenet, mens hjernebarken gikk på høygang. Det va meget tydelig å se at her syntes hun noe var en liten smule muffens. Det va jo skrevet noe på gulvet, og va det forsyne meg ikkje ei pil der på gulvet !?
Mini’en va bombesikker i sin sak. Sjølsagt va det Rampenissene som hadde bæsja på gulvet. Kim andre kunne det liksom vær !? meinte han … Men … Litlajentå va fortsatt ikkje fornøyd med denna antagelsen, mens hun stod der å betrakta krapylene med eit undersøkende blikk …
– Det e typisk, altså. Heilt typisk. Kakla Mini’en videre. – Nå komme Mamma te å bli sint på de igjen !
– Akkurat som den gangen når de rota te alle kjøkken stolane hennas. Oj, altså. Då va hu sint då … ! Fortsatte guten ufortrødent, fortsatt sikker i sin sak …
Plutselig … Så va det som om Litlajentå fikk et lite eureka øyeblikk, og hu spratt opp fra gulvet … – Aha, nå vett eg det ! Sa mesterdetektiven før hu bøyde seg ned, løfta på den eska de satt på og avslørte syndaren …
– Akkurat som eg tenkte. Sa jentå, å peika ned mot gulvet.
– Åh, herreduuud. Gjentok Mini’en …
– Jepp, herreguud kan du godt sei, men det va hverken han eller Rampenissane som bæsja på gulvet. Fortsatte Litlajentå, før hu igjen peika ned mot gulvet.
– For det va det han som gjorde … Nemlig …
– Åja … Repliserte Mini’en … – Rampenissane bare fanga ham de … For å ikkje få skyldå sjøl …
For der under kassen som Litlajentå hadde løfta på. Der satt denna stakkars Apekatten i tre, med skjegget i postkassen og luå i fanget. Faktisk, så såg den nesten litt skamfull ut, der den satt inntil veggen …
Mini’en va tøffare enn toget og lå plutselig langflat på gulvet, for å lukta på ape bæsjen, te Litlajentå sin store forferdelse …
– Jøje meg, det lukta jo kaffi … Sa guten, og studerte nøye disse haugene med bæsj …
– Ja, sånne apekatter drikke heilt sikkert så masse kaffi, at bæsjen deiras sikkert lukte det. Svara Litlajentå … Ei jenta som i år egentlig ikkje trudde meir på Rampenissane. Men, som fikk seg ein liten støkk første Desember, og har trødd varsomt i dørene, etterpå …
Tjera vena meg …
Men … Om eg ikkje minnast heilt feil … Så trur eg muligens Rampenissane har vært i disputt med denna Apekatten, i tidligere år i sin Rampenisse karriere her hos oss.
Så hadde eg vært Rampenissene, ville jaggu meg eg og trødd varsomt rundt i huset, de nærmaste dagene …
Hevnen er søt, e det vel et ordtak som seie …
Plutselig … !?!? …
I morgen tidlig … Så komme muligens nok ein liten fortsettelse, fra noen av høydepunktene fra årets Rampenissen føljetong, her hos Familien Vandrende Kaos …
Og for ein gangs skyld, så kan eg garantera at den komme …
Ja, rett og slett lova at undertegna ikkje får akutt skrivestopp, og at bloggen blir lagt brakk igjen …
Men, idag … Så står ein liten Bergens tur på tapetet, og et lite besøk på Vil Vite senteret, med Flokken … Mest sannsynlig, så vil det bli dokumentert både på Facebook og Instagram kontoene til bloggen, underveis …
Julå e over for i år og det e bare ein liten sjarmør etappe på jobb igjen, før det blir nyttårsfeiring og et par fridager på tapetet.
Skjønt fri og fri …
Eg vett ikkje ka som e verst i slike tilfeller eg. Gå på “jobb” et par dager, eller væra heima med fire elleville barn …
Man kan raskt argumentere for at jobb blir fri, og det å ha fri blir jobb …
På ein slags merksnodig vis …
All erfaring fra tidligere år, tilsier at litt lett arbeidsinnsats her på jobb, muligens trumfe overtrøtte barn som har ramla ut av leggerutiner av ymse slag …
Det e ikkje få år eg har møtt Kånå i dørå når eg komme heim fra jobb i romjulå, kor hu med et desperat uttrykk i andletet gjerna seie …
– Værsegod, nå e de dine … Eg går ut å lufta vettet …
I slike stunder skjønne eg Kånå godt. Det kan raskt bli underskudd av sunt og godt folkavett, i slike scenarioer …
Då e det godt å komma frisk og utkvilt heim, etter litt ferie på jobb …
Liksom …
Ha ein flott mandag, Folkens … Om man e på “jobb” eller har ein liten “ferie” …
Huset me har leid for ein periode, det e et flott hus med mange gjennomtenkte planløsninger, flotte detaljer og meget høg kvalitet sånn generelt over heila listå.
Det e litt som bror min sa når han gikk inn hoved dørå for første gang under flyttesjauen, før han stoppa litt opp inne i entreen.
Eller, kanskje foajeen e eit meir dekkande ord. Bror min stod i hvert fall der i foajeen, kikka seg litt rundt før han liksom lurte litt på om ikkje kjenningsmelodien te Dallas snart begynte.
Herskaplig, det e nok et ord som e ein passende beskrivelse, på denna eminente boligen.
Men, alt som kanskje virke gjennomtenkt te siste fingerspiss, har muligens sine små lyter. Små utfordringer som man gjerna ikkje hadde tenkt på, før man gjerna står midt i ein gedigen Catch 22 …
Slik som når eg lika før jul måtte så inn i granskauen tissa, at eg løp inn på gjestetoalettet, i stedet for badet som e forbundet med vårt soverom.
I slike tilfeller, som med akutt pissetrengthet kan kun få meter væra avgjørande, om man får ein lykkelig slutt på dilemmaet.
Eg rakk skålå med minimal margin denna her dagen, lika før jul, når Svigers skulle komma på besøk for å feira bursdagen te Kånå. Faktisk, så va de venta kvart øyeblikk, lika før denna akutte krisen min oppstod …
Så der stod eg. Inne på vårt eminente gjestetoalett. Et toalett som nesten e større enn heila badet i rekkehuset, som me har solgt.
Ein sjelden overdose med kaffi hadde satt meg i denna posisjonen, og ei fast og solid stråla skaut lukst ned i doskålå. Ei stråla som liksom aldri ville stoppa.
Når man då høyre ein bil som komme kjørande opp i gårdsplassen, og man plutselig oppdage at vinduet te gjestetoalettet, et gjestetoalett som e plassert lika ved inngangsdørå, ikkje har sånn sikthindrende film på seg.
Men, e lika klart som vannet på den finaste strandå på Bahamas. Og at gardinen som faktisk kunne hindre innsikt, den e halveis dratt opp …
Då e veien te litt lett panikk meget kort. Spesielt når man kjenne at den overskytende resirkulerte kaffitanken, på ingen måte kjentes tom ut …
Herreguud … Eg hadde ingen store tanker om å la Svigermor, eller Svigerfar for den slags skyld, bivåna deres kjære svigersønn. Ståande med hagaslangen på utstilling, sånn lika før jul, når de komme opp te dørå for å ringa på …
Tjera vena meg, altså … Eg hadde meir eller mindre få valg, og alle sammen va lika dumdristige som de va umulige.
Strålå stod fortsatt på, fast og stødig som aldri før. Å stoppa den ville absolutt ta for lang tid. Det å strekka seg bort te gardinen for å trekka den ned, kunne også raskt bli fatalt, og mest sannsynlig enda med full nedvask av heila badet …
Sjelden, eller nærmast aldri før, har eg følt meg meir toskjen, enn eg gjorde akkurat der og då.
Muskler eg ikkje visste eg hadde før, blei satt iherdig i gang. For eg valgte løsningen med å forsøka å tømma resirkulerings tanken, foran mange andre idiotiske løsninger.
Løsninger som hadde surra gjennom hjernebarken på et brøkdels sekund …
Men, som ble forkasta i siste liten …
Mens eg håpa på at Svigers brukte ekstra lang tid akkurat denna gangen, med å parkera bil, komma seg ut dørene å rusla opp mot inngangsdørå for å ringa på …
På mirakuløst vis, og kanskje fordi Svigers fant ut at de skulle snu bilen, før de parkerte.
Så rakk eg heldigvis å få gjort meg ferdig, vaska hendene og dra den forbaska gardinen halveis ned. Slik at hverken eg eller andre, for så vidt havna i detta uføret, på et seinare tidspunkt …
Før Svigers ringte på dørå, og lurte litt på koffår Butleren ikkje åpna i stedet for oss sjøl, når eg åpna dørå med ei velsigna grimasa om andletet …
Eg vett ikkje om eigaren av detta huset me leier leser bloggen, men her og nå, så e de i hvert fall advart om denna lille “fall lemmen” før de flytte inn …
Så husk detta, når dåkke endelig flytte inn, ein eller anna gang …
Dra ned gardinen på gjestetoalettet, før man finner på å gjør et eller anna stunt der inne …
Så slippe man slike utfordringer som eg havna lukst opp i …
Og med den salutten, så velge eg og sei goe søndags kvelden, Folkens … Adios …
For sjøl om bloggen lå brakk i nærmast heila Desember, så betyr ikkje det at Rampenissene gjorde det samma.
Ånei du … De har herja i heimen gjennom heile adventstiden, med diverse sprell av forskjellig kaliber. Som denna dagen, når de oppdaga at Familien Vandrende Kaos hadde fått et nytt medlem.
Nemlig hamsteren Obelix …
Skjønt, sett sånn i ettertid, og sjøl om det gjerna ser rimelig uskyldig ut der disse to nissene studerer innholdet i hamsterburet, så kunne detta muligens gått verre enn det for så vidt gjorde.
For, når Mini’en og Litlajentå runda hjørna fra trappå, og luska seg inn i stuå, blei de rimelig forferda over scenarioet som utspant seg.
Obelix, vår smått korpulente hamster med et mildt sagt fantastisk lynne, som mot alle odds virkelig har funnet roen i vår kaotiske heim. Han spant rundt i buret sitt som ein katt med sennep i rævå, og virka totalt ute av balanse …
Hamsteren minna meir om ein spik spenna gæren lemen, enn ein avbalansert og harmonisk hamster …
– Ed trur Obelix har blitt heilt koko, Tijil … Kauka Mini’en forferda ut.
– Ja … Herreduuud. Eg trur Rampenissane har skremt vettet ut av ham … Svara Litlajentå småskremt.
Obelix, som stort sett ligger å nyte livet i sin lille hule, og stort sett kun kommer ut for å hamstre litt mat og kanskje ta seg ein liten spasertur i hjulet sitt …
Han hadde gått komplett amok inne i buret sitt.
Det va jaggu meg spor nede i sagsponen etter løypå han mest sannsynlig hadde løpt, etter han antagelig hadde oppdaga nissene som satt og stod å betrakta ham …
Og ikkje før disse forbaska Rampetrollene blei fjerna, fant småkrypet roen å luska seg forsiktig inn i hulen sin igjen.
Men, det gikk minst ein halvtime før han fant skikkelig roen inne i buret. Då han til stadighet stappa snuten ut av åpningen, for liksom å sjekka at publikumet var borte vekk …
– Stakkars Obelix, hvis Rampenissane plaga han ein gang te, så kasta eg de lukst i Bodå … Sa Litlajentå morskt
– Ja, det gjør me Tijil … Me gjør akkurat sånn som Mamma gjør me Pappa … Sende de rett i Bodå … Til de forstår alvoret her … La Mini’en bestemt til …
Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå. Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.
Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten. Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk.
Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen.
Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv. Så va me fyrte igang et spill te. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå. For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden.
Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl. Eg valgte jo å tru på Kånå.
Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet.
Hmm. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det. Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert.
Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse.
Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre.
Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår.
Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning.
Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.
Eg flytte klinkekulå og sette opp ett pokerfjes mot Kånå. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjæret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua.
Kånå triumfere inn te seier.
Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.
Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken – Du må jo få vinna litt du og kommentarer, te Kånå.
Men greit, kjære Kånemor.
Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.
Eg lot deg altså ikkje vinna. Da e grett … Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk … Og eg tapte heilt fortjent …
Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …
Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …
Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …
I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …
Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …
En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.
Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …
Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.
Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …
Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …
Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.
Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …
Forstå det den som kan …
Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?! Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …
Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …
Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …
Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …
Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …
Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …
– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …
– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …
– Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.
– Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.
Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …
– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??! …
Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …
Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …
Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …
Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …
Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …
Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …
Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell
Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …
Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …
– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …
– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …
– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.
– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …
– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …
Men … Nesten river ingen mann av hesten …
Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …
Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …
Eg fant julatrefoten te slutt …
Det så dåkke sikkert på bildet øverst …
Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …
Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …
Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …
For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …
Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …
Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …
