Det e jo heilt håpløst og skjer kvar einaste gang.. Enten det e jakker, gensere eller bukser.. Når man ska kle på kidsa.. Og me foreldre velge ein fot, eller arm klar te å tre på akkurat det me ska ha på..
Så kan man ta fanden på at kidsa velge den andre foten.. Eller armen.. Ja. til og med hovudet inni mellom..
“Nei, nei.. Me ska ikkje ha hovudet gjennom armen… Tjera vena.. Det går jo ikkje…
Eller dei gangene man sitte småstressa og gjør seg klar te å gå.. Man finne klærna klar, og går igang med å fanga krapylet så ska ha bukså på.. Itte endt rundtomkring i huset fallera jakt, har man endelig “offeret” i fanget.. Og bukså ska på..
Og her e det uten unntak..
Tar man venstre buksefot og gjør klar, får man høyre fot av fjotten… Finne man høyre fot, så får man venstre.. Eg trur ikkje eg har tall på kor mange ganger eg har sagt det opp gjennom årå..
Me har fyrt i peisen, skrudd på tv og funnet oss litt “alternativ” frokost, chips og saft.. Den skikkelige frokosten får me ta når Kånå står opp.. Hu e forresten bitte litt småsur på meg, eg hadde visst bråka for mye når eg leita itte body te Mini’en..
Det e vel ikkje lenge før eg pusta for høgt når eg sove, det kan jo forsåvidt bli skummelt.. Jaja, hu får nå sova nå og me sitte å ser på ein film med snakkande hundar.. Snakkande hundar så e med på hunde Idol, og nå har jaggu meg hovedpersonen klart å bli kidnappa.. Det blir nok spennande detta, ikkje har me sett an før heller..
Det e jo egentlig greit at hundane snakka og, for me tør jo ikkje ha på lyd av redsel for Kånå sin vrede, for å bli vekka for tidligt.. Så me må jo lesa på leppene..
Best å ta sine forhåndsregler, klok av skade..
Mini’en kom forresten inn te oss inatt, eg trur ikkje klokka hadde tippa 05:00 eingang.. Han kom inn og la seg i midten, eller forsåvidt fikk eg ikkje med meg at han kom inn.. Før eg daska han i ansiktet med håndå mi, med påfølgande forvirring, full oppstandelse og skrikekonsert i loppekasså..
Detta va ikkje første gangen Mini’en har ufrivilligt endt opp med ein trøkk seksten i loppakasså..
For all del, han e jo ikkje akkurat uskyldig han heller.. Det e ikkje få ganger eg har våkna av ein tåfis trødd opp i nasen, fått ett kne i ryggen eller nærmast blitt skalla te blods når han snur seg der i midten.. Det e ikkje tull når eg skrive at han e som ein tornado når han sove, det e vel nesten å ta litt for lite i, egentlig.. Men det e jo ikkje så at me tar hevn, liksom..
Men det e jo ikkje alltid me får med oss når han komme snikande inn, og legge seg i midten.. Så då ende det jo opp med nåken kilevinkar, inni mellom..
Men her i ukå så hadde han tatt sine forhåndsregler, itte nåken små hendelsar tidligt i ukå.. Eg satt i sofaen og leste i den sista Jack Reacher bokå, når Kånå kom lattermild gåande fra soveromsgangen..
“Du må komma og se ka din kjære sønn har funnet på.. Sa hu, med ett smil om kjeften..
Eg la bokå i fra meg mens eg reiste meg fra sofaen, det holdt nesten på å gå gale.. Eg hadde tydligvis sittet med beinå krølla opp unda rumpå litt for lenge, så når eg reiste meg ga knærnå itte.. Eg holdt på å enda opp i ett sugande magaplask, midt på stuegolvet.. Men Kånå fekk redda meg i sista sekundet, før eg raste i bakken..
“Eg trudde ikkje eg måtte begynna å støtta deg når du sko ut av sofaen, på mangfoldige år.. Eg får vel booka ett rom på Omsorgs senteret.. Slapp hu lattermildt ut av seg, itte at faren va over..
“Herreguuud.. Det va jo bare beinå så dovna vekk da.. Svara eg, nåke småfornærma..
“Jaja.. Det va vel det..
“Må du gi deg.. Avslutta eg med.. Mens hu kikka på meg med det der skøyaraktiga smilet sitt..
Forbaska og altså, det e greit eg e nåke eldre enn Kånå.. Men det må nå vær lov å bli litt døsige i knærna, uten at aldersheimen må bringast på banen.. Hu e ikkje lite frekke hu der, om eg må få sagt det..
Men, men.. Det va Mini’en eg sko komma ut og sjå, så eg fekk vekka beinå te liv igjen og halta meg utøve i gangen.. Og åpna dørå inn te rommet våras.. Der hadde Mini’en heilt klart tatt sine forhåndsregler, før han la seg te å sova for kvelden..
Me fekk knekken i knærnå begge to, og latteren blei kvelt av hendå så me ikkje sko vekka han… Eg kunne prøvd å beskrevet synet så møtte oss..
Eg e rimelig glad for at me har obligatorisk verneplikt, her i landet. Sånn at hvis me tilfeldigvis skulle bli invandert av ei fremmed makt, så har dei fleste nordmenn fått trening, kunnskaper og litt erfaring på ka man ska gjør. Vil eg tru..
Eg håpa ivertfall dei fleste andre nordmenn har. For eg har ikkje.
Og det ser ikkje ut som om amerikanerane komme oss te unnsetning, slik som de plutsellig trekke seg ut av alt.
For det einaste eg gjorde i et heilt militær år minus rekruttskolen, som egentlig ikkje va nåke anna enn to månaders sammenhengande barnehage for voksne, av middels krevande styrke.
Det va å ta telefonar. Eg varta rett og slett ei sentralbord dama.
Min førstegangstjeneste blei avholdt på ett sentralbord langt inne i et fjell på Forus. De fleste kompisene mine, de gikk inn te førstegangstjeneste sånn middels godt i hold, itte å ha nytt godt av mors kjøttkaker.
Men dimma gjerna ti – femten kg mindre og over gjennomsnittet godt trent.
Eg gjekk inn meir eller mindre godt trent, itte mange år med fotball fire – fem dagar i ukå. Men dimmiterte minst tjue kg tyngre og slapp som ein doven halvfeit stuegris. Itte et år med taxfree priser på mat og drikka i kantinen.
Men det va et år med ufattelig mange gode spillopper, opplevelser og artige situasjoner, der på sentralbordet langt inne i fjellet..
Den gangen måtte alle ringa sentralbordet for å få linja ut, de måtte til og med gi oss nummeret de skulle ringa. Slik at me kunne slå det inn for de for så å kobla dei to samtalane sammen når me fikk ringetonen.
Her va det nåken som va litt oftare på tråden enn andre, alt itte ka det forsåvidt dreiv på med.
Grenader Jensen fra “Transport’en” nede på Soma, va ein av dei som ofta va på tråden. Og om mulig, den som gjerna fikk gjennomgå mest av våre oppfinnsomme stunt, når timane på “Bordet” blei for kjedsommelige.
Grenader Jensen va “Dispatch” på transportavdelingen på Soma, og styrte ein haug med bilar av forskjellig art. Derfor hadde han ofta behov for å få ei linja ut, når han skulle kommunisere med sjåførene sine.
Når eg då en dag satt dypt konsentrert å leste i et Vi Menn blad, fordi me hadde en rolig stund innimellom, så ringe telefonene og me ser jo at det e fra transporten nede på Soma.
– Hei du, det va Jensen fra transporten her. Kan eg få ei linja ut. ?
Sa Grenader Jensen på sin sedvanlige breie siddis dialekt. Han hadde avtjent verneplikten på transportavdelingen på Soma, og hadde trivdes såpassa godt at han hadde verva seg for ett år ekstra. Derfor hadde han tittelen grenader.
– Heisann … Sjølsagt kan du det, ka va nummeret idag da ? Svara eg muntert.
Av ein eller anna snodig årsak, så blei man alltid i godt humør av Grenader Jensen. Eg vett ikkje ka det va men han hadde ein slags smittande god munterhet øve tonefallet sitt, når man prata med han.
Det va gjerna derfor han fikk gjennomgå litt av oss også, fordi han som regel tok spøkane våras med sitt strålande gode humør og på et humoristisk vis..
Grenader Jensen oppga nummeret han ville ha, og akkurat når eg begynte å slå det inn på “bordet” mitt. Så myste eg ned på Vi Menn bladet som låg henslengt ved siden av bordet mitt.
Den eine delen av bladet va siste sia av den reportasjen eg hadde lest på, mens den andre va ei telefontorg side.
Ei sånn sida med spåkoner, bingotelefon og diverse erotiske Hotlinjer for forskjellige preferanser. Og menig 511.001, altså meg, fikk ein aldeles strålande ide.
Nummeret til ei av dei erotiske hotlinjene blei slått inn, og kobla opp mot Grenader Jensen, som venta på samtalen sin med Vip vanen.
Der i fra, og ca 15 minutt fremover i tid så va det opptatt på Transporten på Soma.
Det va kul umulig å komma gjennom. Både eg og dei andre så satt på sentralbordet den dagen, begynte å få litt kalde føtter. Eg hadde jo informert gjengen på “Bordet” om ka eg hadde funnet på.
Men nå, så begynte me å lura på om eg gjerna hadde dratt det litt langt denna gangen. Grenader Jensen kunne jo vær hyper kristen, og blitt skikkelig støtt av akkurat detta påfunnet.
Slike ting komme man sjølsagt stort sett på i ettertid.
Når det for så vidt e for seint..
Og i hvert fall, når ein Major begynte å bli småirriterte fordi han ikkje kom gjennom te transporten på telefonen.
Me hadde prøvd å kobla han opp sikkert tre – fire ganger uten hell, men hadde te slutt klart å ordna det sånn. At me ringte han opp så snart me fikk kontakt med Transporten igjen.
Det begynte faktisk å bli litt spent og smånervøs stemning på Bordet, og me diskuterte forskjellige scenarioer som innbefatta både kakebu, irettesettelse og endre skumle straffer.
Så ringte telefonen. Det va Grenander Jensen …
– Eh. Hei du.. Det va Jensen fra Transporten her igjen..Øh, du … Kunne eg fått det samma nummeret som sist ?
Me blei visst brutt. Sa Jensen, i øvekant muntert lada.
Før han brøyt ut i ein øredøyvande latter. Og me på Bordet pusta letta ut.
Det viste seg i etterkant at Grenader Jensen hadde tatt spøken ganske kjapt, og kobla samtalen øve på intercommen te Transporten.
Mens han frenetisk hadde prøvd å overbevisa hu i andre enden, om at joda, sjølsagt va han lesbisk.
Han oppnådde nærmast ein legende status der nede på Soma leiren, itte å ha dratt min spøk litt lengre enn eg hadde turt.
Tjera vena meg.
Detta va ikkje den einaste gangen det blei livlig på sentralbordet, med Grenader Jensen, majorer eller majorinner eller andre snodige mennesker man treffe under førstegangstjenesten …
Itte ein himmelsk lørdagsmorgen kor dei 2 minste va på ferie hos Farmor og Bessen.. Og eg å Kånå ikkje våkna før klokkå halv elleve, så va det strake veien tebake te realitetens knallharde hverdag når me blei vekka idag..
“Mini’en va på pletten ein gang mellom klokkå 6 og 7, som mot normalt..
An lå og kosa seg nåken minutt før han fekk starta rakettmotoren, og ragnarokk va laus inne i loppekasså våras.. Det e ikkje stort å gjør når Mini’en har fyrt igang afterburner’en, enn å hoppa ut av loppekasså og luska inn i stuå.. Så Kånå kunne få litt meir skjønnhetssøvn..
Kånå hadde vært oppe med Mini’en inatt, for han hadde fått ett lite falsk krupp anfall.. Eller først hadde hu nesten sovna, før Pc’en min hadde begynt å leva sitt eget liv inne i stuå.. Ett eller anna reklame greier gjekk i loop, og hu hadde gått inn for å slå det av..
Nåke hu sjølsagt ikkje fant ut av ka va, hu hadde prøvd å få liv i meg uten hell.. Men, har eg først sovna, kan eg sova gjennom ein atom krig..
Kånå forstår det ikkje, men det har vel sin enkle forklaring egentlig.. Når man bor i ett hus med 4 galne ungar, må man tilpassa seg.. Enkelt og greit..
Eg komme ofta heim fra jobb, meir eller mindre utslitt.. Nappa med meg ei puta og ett teppe, legge meg strekk ut på golvet for å ha meg ein kvil.. Mens ungane bruka meg som Sacco-sekk, hoppeslott eller andre kreative løysningar..
Så det e vel treningå der i fra, så gjør at eg blokka ut alt.. Den sedvanlige evigvarande “Atom-Krigen” så pågår i heimen..
Men te slutt skrudde hu bare Pc’en av, logisk enkel løysning egentlig.. Men seint på nattå gjerna ikkje det førsta man komme på..
Så, når hu akkurat hadde lagt seg igjen.. Høyre hu hostingå te Mini’en, så då va opp og hopp igjen.. Medisinering av pasienten måtte te, og litt lufting for å senka temp’en på rommet hans..
“Det hadde heilt klart virka, for Mini’en va i finfin form idag morgens.. Mildt sagt..
Me hadde ikkje sett lenge på barne-tv før loppene begynte å løpa løpsk, i blodet te Mini’en.. At Eldstemann og Han i Midten våkna og kom ner, hjalp også godt på.. Han i Midten e ekspert på å fyra Mini’en opp, men i dag va Mini’en allerede på ein “uptripp” .. Han hadde fått hostesaft med efedrin og astmamedisin inatt, og det pleie å slå inn kan man sei..
Han føyk rundt i stuå så ein tsunami og endevendte alt så stod i veien.. Eg hadde min fulle hyre med å holda “uværet” under kontroll.. Men det va jaggu meg ikkje lett.. Så sko Eldstemann ut å fanga ein Pokemon, så igjen sette fyr på Han i Midten.. Han og sko vær med..
Men han hadde jo ikkje kledd seg eingang, ikkje at det stoppa han der han føyk ut i gangen barføtt, i bara pyjamas bukså og trødde på seg tøffler og ei tynn jakka før han stakk ut dørå, halsande itte Eldstemann..
“Det gjekk akkurat som det måtte gå, og eg hadde trudd..
Det blei full krangel og oppstandelse.. Eldstemann hadde fanga ein Pokemon, men Han i Midten fant an ikkje.. Det va sjølsagt Eldstemann sin feil, for han hadde lygd om kor den va.. Herreguuud.. Og mens eg prøve å mekla mellom de, for å oppretta balansen i heimen igjen.. Så har Mini’en henta ein fotball på vaskerommet og spele kamp med Litlajentå.. Midt i stuå..
“Kast… Ropa Litlajentå..
“Oootei… Svara Mini’en..
Og plukka opp ballen å slenge den rett mot stuebordet.. Ballen treffe toppen av ein firkanta lysastake med glassvegger, slår den eine holdaren skjeive før den sprette videre opp i sofaen .. Der spille den vegg med sofaryggen og går rett i Pc’en min, så står på sofakanten..
Tjera vena meg…
“MAAAAAX… Utbryte eg oppgitt..
Men han har allerede oppfatta sitasjonen, og eg ser bare skyggen av han der han beinflyr inn på rommet sitt.. Litlajentå står som ett uskyldig lite dådyr og liksom måpe av ka Mini’en nettopp har gjort.. Før hu ikkje klara å holda seg meir å bryte ut i ett svært flir… Jack Nicholson fliret…
Han i Midten eksplodere… Eldstemann har sagt ett eller aent om at ein Pokemon han har e bedre enn Han i Midten sin.. Og før eg får omrymt meg, ryke de oppøve trappene itte kvarandre, trampane så nåken flodhestar i naud..
Litlajentå har tørka av seg fliret og ska te å stå på hovudet innte terrassedørå, men feilberegna totalt og går sidelengs rett inn i Kahler vasen Kånå e så glad i.. Vasen, Litlajentå og nåke pynt Kånå har stappa oppi, ligge i hytt og pine.. Heldigvis røyk ikkje vasen denna gangen heller…
Nå har Mini’en turt å lista seg inn i stuå igjen, men blir rent i senk av dei to kamphanane fra loftet, så nå komme springande itte kvarandre ner trappå.. Og ser ikkje Mini’en så komme luskande mot hjørna te gangen.. Mini’en ryke rett i golvet, Han i Midten rett i skjenken.. Eldstemann klara nesten å stoppa, men hekta foten i Han i Midten sin, og går på ett magaplask midt på stueparketten…
Det e ett rivruskande kaos uten like..
Eg står bare å ser på galskapen totalt lamslått.. Når Kånå komme styrtande ut fra soverommet i bara truså..
“Ka i helsikke e det så skjer, det høyres jo ut som heila huset ska rasa i sammen ?? .. Kauka hu ut…
Før hu ser spetakkelet så ligge på golvet.. Og sporenstreks rasa bort te Kahlervasen, for å redda den.. Eg nappa te meg I-paden te Han i Midten og mobilen te Eldstemann… Og sende de på kvar sine respektive rom, med befaling om at detta va siste gang Pokemon Go blei starta på maskineriene deiras..
Gudhjølpe meg…
Litlajentå og Mini’en har innsett at strikken e på bristepunktet, og rutinert trukket seg inn på rommet te Mini’en.. Kånå har plassert Kahler vasen der den ska vær og putta pynten oppi igjen, før hu sjekka den halvskjeive lysastake greiene på stuebordet..
Eg plukke opp Pc’en min igjen.. Heldigvis i live den og..
Eg tar å bøye på plass holdaren te lysastaken, og Kånå pusta letta ut.. Det va visst adventsstaken våras i år det..
Me kikka på kvarandre.. Ett nikk blir utveksla.. Og ein liten time ittepå har me spist frokost, stelt ungar og delt oss opp..
Kånå tok dei 2 minste med for å mata endene i Vangen.. Eldstemann blei med ut te byen på besøk hos ein kompis.. Og eg å Han i Midten blei igjen heima..
Og resten av dagen har forløpt seg heilt perfekt… Han i Midten har oppført seg eksemplarisk, Pokemon Go har fått seg ein liten pause og Liverpool banka Watford 6-1..
Og e nå aleina på toppen av Premier League…
Nok ei forrykande helg e over i heimen, itte ein stille før stormen oppvisning på lørdag’en.. Heilt klart..
Eg å Kånå har begynt å se på Skam på Nrk.. Heilt klart litt sånn på itteskudd, men det va ein sånn utrivelig kjedelig tv-kveld så endte opp i ett realt Skam maraton.. Når man først har begynt på den serien der, går det jo lukst te helsikke..
Så mens episodane gjekk unna så varme hvetebrødsdagar.. Hvis ikkje man har kjent den man har gifta seg med lenge fra før da.. Då kan nok fort dei dagane sikkert gå fryktelig seint.. Men, sånn alikavel så kom eg te å tenka på mi ungdomstid..
Det va jo ikkje sånn når eg vokste opp, ikkje i det heila tatt.. Jaja, intrigene, vennskapene og kjærlighetshistoriane foregikk jo.. Bare på eit totalt annerledes vis..
Og mye av grunnen te det, e jo at i min barndom va me stort sett nødt te å snakka med kvarandre.. Mens man nå te dags bruke sosiale medier te å holda kontakt med kvarandre, gi beskjeder og gjerna spør ei søte jenta ellår gutt om man ska vær kjærester..
For i min barndom va man forbeholdt den enkle realitet, at man meir eller mindre måtte konversera verbalt med den man ville ha kontakt med.. Enten på tomannshånd eller gjerne øve fastlinjå, altså telefonen i heimen så som oftast stod i stuå.. Med alle dei uberflaue situasjonane det kunne medføra.. Eller man kunne bruka ein mellom mann/kvinne, te å få levert beskjedane sine..
Eg huska spesielt godt ein episode fra ungdomsskolen, når eg gjekk i niende klasse.. Den gangen, sista året på ungdoms skolen før man skulle velga veien videre i livet.. Og begynna på videregående..
Me hadde nettopp hatt sista friminuttet, og va på vei inn te siste time.. Når ei jenta komme bort te meg og spurte, om eg ville vær sammen med ei jenta.. La oss kalla hu Trine, det e ikkje heilt rett, men nesten..
“Hei.. Vil du vær sammen med Trine .. ?? .. Spurte hu..
“Øhh.. Ehem.. Njaaa.. Eg trur eg må tenka på det te imårå eg.. Hvis det e greit ? .. Svara eg…
“Ok, den er grei.. Svara hu sukkersøtt, og forsvant inn i klasserommet ved siden av våras..
Mangen kunne nok trudd at detta bare va sånn me guttar, prøvde å gjør oss kostbare på i gamle dagar.. Men den heile og fulle sannheten va enkelt og greit at eg ikkje hadde fanaring på kim Trine va. Eg hadde ikkje peiling i det heila tatt, kim denna jentå spurte om eg ville vær sammen med…
Så neste skoledag og i første friminutt, trålte eg og ein kompis skolegården itte Trine.. Ellår forsåvidt venninnå hennas, Trine visste me jo ikkje kossen såg ut..
Det e og ein slags forskjell fra nå og i gode gamle dager, for nå for tidå har jo alle ein eller aen profil på ett eller anna sosialt nettverk.. Og kan sjekkast opp på sekundet.. Men den gangen måtte god gammal detektiv kunnskaper te, for å komma te bunns i sånne sakar, hverken meir eller mindre..
Men tross vår intense leiteaksjon rundtomkringfallera i skolegården, va Trine og venninnå sporlaust fordufta.. Det va ett par ganger kor me trudde saken va oppklart, men når me kom nærme nok uten å virka suspekte, fant me ut at det va feil.. Me fekk setta vår lit te storefri fant me ut, då hadde me bedre tid..
Som sagt så gjort.. Me sko tross alt ha dei samme klasserommene igjen i siste time, så eg så føre meg at ett svar kom te å bli avkrevd då.. Det ringte ut te storefri og me sette igang jakten igjen.. Og ikkje langt ut i friminuttet va suksessen ett faktum, venninnå va lokalisert..
“Det va bare ett problem…
Venninnå te Trine stod ikkje aleina, hu stod med ein liten gjeng jenter.. Minst 5-6 stykker.. Så sånt sett va me lika langt, sannsynligheten for at ei av de va Trine va stor, men fortsatt ana me ikkje kim av de så va Trine..
Jentegjengen hang ved rekkverket ved inngangen te garderobene, og storefri begynte å nærma seg slutten.. Nå begynte gode råd å bli dyrebare, sko eg finna ut av detta her før eg måtte svara..
Og det va då kompisen min kom på ein absolutt genial plan.. Ein av oss sko gå ner te garderobe inngangen så va ett plan nedenfor og ropa på Trine, mens den andre stod og så på kim så reagerte..
Planen blei iverksatt, eg stod som observant mens kompisen min jogga ner for å vær lokkadua..
Tjera vena meg, for ei suppa.. Alt detta styret bare for å finna ut kim Trine va.. Men det e løye med det, når man ikkje akkurat va så steikje aktiv innen detta her kjærlighetshysteriet.. Så kunne man jo i det minsta gjør ein liten innsats, når man forsåvidt hadde blitt spurt..
Men sjølsagt va det jo to av jentene, så snudde seg når kompisen min ropte.. Herreminguud.. Det sko jo ikkje vær mulig at begge to hette det samma, og på toppen av det heila e venninner.. Men for all del, det va nå kun 2 kandidater igjen å velga imellom..
Ei mørk og skikkelig superflott jenta, med svææære øh.. ehem.. med svære nydelige auger.. Og ei skikkelig søte nusselige lyse ei, med Ball genser..
Og det va jo så kompisen min sa.. Du kjenne jo ingen av de alikavel, så sånt sett har det jo ingenting å sei.. Og me kom opp med ein ny absolutt strålande plan.. Eg sko bare sei ja og avtala med venninnå, at me møttes ved rekkverket i første friminutt neste dag..
“Hu visste jo tydligvis kim eg va, så då ville jo resten ordna seg sjøl..
Så neste dag rusla eg småsjenert ner te rekkverket og prøvde å stå så kult så muligt mens eg venta, for og se kim så kom.. Minuttane gjekk men ingen dukka opp… Eg begynte nesten å lura på om eg hadde blitt dumpa, før me i det heila tatt hadde blitt sammen.. Det va ein rekord eg forsåvidt ikkje kunne tenkt meg å inneha..
Så… Mens eg stod å kikka slukøra i bakken, høyre eg ei jenta seia hei.. Eg kikka opp.. Og rett inn i to svære nydelige auger, med ett strålande smil unna.. Det va hu mørka..
Endelig va sagaen om Trine over, eventyret hadde fått ein lykkelige slutt, og saken va biff.. Me gjekk å hang i nåken friminutt, og prøvde å bli kjent.. Men eg får sei så ein arbeidskollega sa te meg for ein del år siå, mens me stod å mimra litt om barndommen..
“Me sko vært 16 år igjen, og visst det me visste nå…
For eg hadde jo ikkje peiling på ka eg holdt på med, kossen eg sko snakka med ei jenta, ka de likte å snakka om osv. osv.. Og på den tiå va eg faktisk skrekkelig sjenerte, nesten på kanten te sykeligt sjenert.. Så det gikk som det måtte gå.. Og ikkje itte meir enn ett par ukers tid, så va det snipp snapp snute og det eventyret va over..
Det blei slutt på ein skoledans huska eg, Trine kom og sa at hu ville gjør det slutt.. Me hadde jo nesten ikkje vært ilag heile skoledansen, for eg va pisseredd for at hu ville dansa med meg.. Og eg kunne jo ikkje dansa aent enn den der fugla dansen, så pappa hadde demonstrert ein gang.. Te unison krampelatter fra oss ungar..
Tjera vena meg… Snakka om å gå på ein smell huska eg.. Eg klarte til og med å sei at det va heilt greit det, eg hadde jo ikkje vært forelska i hu alikavel.. Og eg hadde jo ikkje vært det…
“Men eg hadde blitt… Nåke så inn i granskauen og..
Akkurat der e nåtiden ganske lik den tiå… Då når eg vokste opp og begynte å gå den kronglete stien inn i voksen verdenen.. Der man stort sett trør feil ett dusin ganger, før man lære seg den rette stien..
For ungdomstiå den gangen kontra nåtiden e fortsatt lika komplisert og kronglete, på veien inn i dei voksnes rekker…
Man gjør feil, man gjør ingenting, man gjør alt for mye.. Ja, det e ingen fasit te ka man ska gjør når man vokse opp, egentlig.. Det viktigaste e vel å vær seg sjøl, så godt som man kan.. Så ende det stort sett godt.. Men nåken ganger går man på ein smell, sånn e det bare..
Men ja.. Det hadde vært steikje artigt å vært 16 år igjen, og visst det man visste idag…
Det va ein kald morgen idag når eg gjekk ut dørå og sette snuten mot byen, og jobb.. Grand Voyageren va bånnfryst men lastebilen min så stod litt bortforbi huset, va fri for is.. Eg kikka på Voyager’en igjen og lurte på om eg sko skrapa rutå, så Kånå slapp det når hu sko avgårde..
Hu kom garantert ikkje te å tenka på det, før hu småstressa sprang ut av huset seinare med Flokken på slep..
Men eg slo det ifra meg, for det hadde heilt sikkert fryst te igjen før dei sko avgårde.. Så eg hoppa inn i lastebilen og durte avgårde, mens eg satt med ein merkelig følelse av ett eller anna i bakhovudet.. Halveis te byen hadde eg forsåvidt rista denna følelesen av meg, og satt nå og sang med på Tom Petty’s – Free Fallin for full hals..
E blitt ett lite sånn morgen rituale det, på vei te jobb.. Få rista av seg det sista fnugg av søvn, med litt allsang i bilen…
Eg kom ut på jobb og rygga inn i sluså mi, gjekk inn og henta håndterminalen og fylte opp kaffikoppen med varm og god kaffi.. For så å kikka øve sonå mi, for å få litt øvesikt.. Det va godt med varer så sko kjørast ut, så eg svelgte unna kaffi’en og hoppa i det..
Eg va kommen godt igang når telefonen begynte å ringa.. På det der intenst skingrande viset, så bare kunne bety ein ting.. Kånå va i andre enden..
Eg tok an ut av lommå og nikka bekreftande te meg sjøl.. Jepp, det va Kånå og hu hadde ringt 3 ganger før, uten at eg hadde høyrt det.. Gud hjølpe meg… Eg bare kikka på displayet nåken sekund før eg stramma meg opp, å svarte så fint så eg kunne.. Ikkje det at eg trudde det ville slukka brannen så sannsynligvis pågikk i andre enden, men det e alltid taktisk lurt å vær i forkant.. Vil eg tru..
“NÅÅ… E eg så dritalei den der helsikkens bilen, at eg snart spyr.. Va det førsta hu vrengde ut av seg..
Tjera vena meg.. Følelsen fra idag tidligt, kom tebake så ett skudd, og eg kjente nakkahårå reisa seg.. Eg prøvde å sei nåke men fekk ikkje ut ett ord, eg såg jo føre meg at den va tom for strøm og ikkje ville starta eller nåke lignande.. Men neida, det va nåke heilt anna.. Nesten verre…
Hu hadde faktiskt sjekka om bilen va nerfryst, før avgang idag.. Og der itte gått ut og starta an, for å defrosta frontrutå og få litt varme i bilen.. Før hu gjekk inn og gjorde Flokken klar te barnehage og skule.. Men når hu kom ut igjen, hadde sjølsagt den forbaska bilen slått seg vrang og låst alle dørene, mens den stod å gjekk..
Altså, for dei så ikkje har fått det med seg i tidligare innlegg.. Så e ikkje Kånå sånn øve middels begeistra for denna flotte Grand Voyager’en våras.. Strengt tatt trur eg hu hata den så pesten… Og det e visst gjensidig..
“Bilar har sjel, e det mangen så seie..
Og når man klaga og syte på ei sjel te det ugjenkalleliga, så kan det jo vær at “sjelå” får nok og tar tebake.. Akkurat det, trur eg muligens va tilfelle her.. Vår kjære Grand Voyager hadde sikkert meir eller mindre fått nok av Kånå sin vrede øve alt hu ikkje e fornøyd med, med han.. Og funne ut at nå sko han jaggu meg spela na ett lite puss, tebake ..
“Eg trur ikkje den bilen lika deg, mamma.. Så Eldstemann..
“Den humpa jo heller aldri så masse når Pappa kjøra den, og nå har han stengt oss ute og ..
La han te og det høyrtes jo usannsynligt logiskt ut ..
Mens han kikka forskrekka på det”Grønna Lynet” så stod og spydde ut eksos, mens han mal så ei fornøyd kjetta og flirte med grillen..
Kånå har alltid fått et forhold te bilane me har hatt, og nesten blitt i øvekant trist etter som me har solgt de.. Men akkurat denna her, trur eg ikkje får så mange sorgtunge auger eller tankar fra Kånå, når det ein gang komme te det øyeblikket.. Hu vil nok heller spretta ei champagne flaske, og feira med stil.. Heilt klart..
Men han e praktisk, har sju seter og hvis man behandla den med litt omsorg og vet, så oppføra han seg stort sett så han ska..
Sjøl om akkurat idag, så trur eg ikkje Kånå va langt i fra med å gi an ett nakkaskudd.. Mildt sagt.. For meir i fistel enn hu va når hu ringte, e det lenge siå eg har høyrt na.. Der hu lirte ut av seg den eina gloså itte den andra om den førdømte bilen.. Og eg kjente “Bodluktå” nærma seg med stormskritt..
“For det e jo sjølsagt min feil, når alt komme te alt .. Garantert..
Reserve nøkkelen har hu sannsynligvis kasta i bosset, sånn så hu holdt på å gjør med den så sto i svitsen nå, itte å ha nappa med seg nåke boss fra skjenken i gangen.. An e ivertfall sporlaust fordufta.. Så nå lurte hu jo på ka i all verden hu sko gjør, gliset kunne jo ikkje stå der å dura heile dagen..
Eg valgte mine ord med omhu, når eg prøvde å mana te litt forsiktig løysningsorientert prat, istedet for forbannelse øve den stakkars Voyager’en..
Og ga ifra meg nåken velmeinte tips, så muligens kunne hjelpa på problemet.. Kånå va egentlig lite mottakelig for detta, og trykka meg av mens hu fortsatte å slenga forbannelser ut i luftå, te gliset..
Eg måtte gå og setta meg litt itte denna samtalen, og fant kaffikoppen.. Og begynte forsåvidt å humra litt for meg sjøl, mens eg såg Kånå føre meg der hu stod.. Eitrande forbanna fordi hu ikkje kom seg inn i bilen..
Så ringte Kånå opp igjen.. Det eina tipset eg hadde gitt na, hadde gitt full klaff og nå va alle slusene åpna igjen.. Flokken hadde jubla for de slapp å gå te skulen og barnehage, og Kånå hadde sannsynligvis fått sin vanlige hudfarge tebake..
Røyret va ivertfall ikkje rødglødande meir.. Og eg pusta letta ut..
Mens eg tenkte at det kunne jaggu meg blitt nåke trangt om plassen, om eg å Grand Voyager’en hadde måtta delt på plassen, i Bodå te kvelds …
Det går mot vintertid og Flokken trengte vintersko, te detta halvåret med totalt uberegneligt vær. For her på Vestlandet e det ikkje umuligt at man kan oppleva alle 4 årstider, på ein og samme dag.. Det e vel heller ett unntak om det ikkje skjer, meir enn når det skjer..
Desto viktigare e det for dei små føttene å skikkelig skotøy på seg..
Og i den forbindelse hadde eg avtalt ett møte med Siri på Eurosko Aksdal, om videre samarbeid med Bloggen.. Denna gangen hadde eg forberedt meg ein smule bedre, så eg ikkje havna i sakså igjen itte å ha endt opp med ett oppdrag for “Strikkehjørna” sist..
For all del, eg må faktisk innrømma at akkurat det oppdraget egentlig blei ufattelegen kjekt å skriva.. Så fortvil ikkje alle dåkke strikkeinteresserte, plutselig komme det ein godbit te fra det hjørna.. Kanskje blir eg nødt te å ta utfordringane så kom i kommentar feltet, og gjør ett realt strikketøy forsøk eg og.. Kim vett..
Responsen på det innlegget va iverfall heilt fantastisk..
Men eg va litt i forkant denna gangen, og hadde ymta frampå ganske tidlig om ikkje neste oppdrag gjerna burde vær litt fremming av vintersko te barn.. Siden det på ein måte e ganske aktuelt, nå seinhøstest.. Før Siri overrumpla meg, og sendte meg på oppdrag ut i ukjent farvann igjen..
Så ein fredags ittemiddag sette me oss i bilen, for å se om me ikkje kunna finna ett par vintersko te dei 2 minste.. Dei 2 eldste hadde allerede Kånå fiksa vintersko te, så det va småttassane sin tur nå..
Me parkerte utenfor og rusla inn dørene på Aksdal Senter, ett senter så e ganske så mye mindre enn Haugalandets andre kjøpesenter, men alikavel e såpassa komplementert at det meir eller mindre dekke dei fleste behov meir enn godt nok..
Så me tenkte at her inne bør det jo gå som ein lek å ha kontroll på Flokken, mens me kikka på vintersko på Eurosko Aksdal..
Ein kjempefin skobutikk med ett godt utvalg te forsåvidt heile familien. Og det begynte rett og slett ganske så bra, me hadde ikkje bestemt oss for nåke spesielle sko. Men me har i alle år vingla litt imellom Ecco eller Viking sine vintersko, når me har handla te Flokken.
Ett år prøvde me ett billigt alternativ, siå økonomien forsåvidt krevde det.. Men det e me vintersko som med det mesta, man får stort sett det man betale for.. Og sånn e det med vintersko te barn og..
Hu i butikken fant fram litt forskjellige modeller så me prøvde, men te slutt endte me opp med Xpidition i lilla te Litlajentå og Track Uno te Mini’en.. Begge produsert av Ecco..
Litlajentå va meir eller mindre i skyene øve dei her nye flotte vinterstøvlettene, Mini’en kunne ikkje brydd seg mindre.. Han hadde sikkert vært fornøyd med ka så helst, så lenge de hadde guttafarger..
Men for oss foreldre e det viktigt at det e kvalitet, akkurat når gjelder vintersko te ungane.. Og det har me erfart at man får, om man enten velge Ecco eller Viking sine vinterstøvletter..
Me har jo tross alt 11 års erfaring med å handla vintersko te Flokken, og har vel funnet ut at dei ekstra kronene man legge i det.. Dei har forsåvidt vært verdt det.. Man vil jo at Kidsa ska holda seg varme og tørre på beinå, gjennom vinteren..
Selgerinnen anbefalte oss sjølsagt å impregnera støvlettene før første gangs bruk, så me fikk med oss ei sprayflaska med impregnering og.. Det e viktigt for at støvlettene ska holda tett.. Til og med eg har fått det med meg..
Men de ska ikkje bare holda Litlajentå og Mini’en tørre og varme på beinå, gjennom vinteren.. De ska jaggu meg tåla godt med andre ytre påkjenningar og der har me erfart at Ecco og Viking sine vintersko, levere varene så det holde..
Så søndagen itte me hadde funnet oss vintersko, kjørte me ein tur te Djupadalen for å lufta Flokken, testa dei nye vinterstøvlettene og ta litt bilder te detta innlegget..
Og bare på denna eine søndagsturen fekk jaggu meg støvlettene kjørt seg, for de klatra i trær, sprang rundt i skogen og tråkka litt i vannkanten.. Og sånn e det jo nærmast kvar dag i barnehagen, ivertfall i vår barnehage kor de mye ute og utfolde seg i løpet av dagen..
Det va ikkje vanskelig å se at Litlajentå rett og slett va rimelig fornøyd med sitt nye skotøy, og eg trur ikkje Mini’en va så reint lite stolt av dei her vinterstøvlettene i guttafarge heller.. Der han spratt rundt så ei fjellgeit rundtomkringfallera i skogen, nere i bekken og oppå gamle trestubbar..
At de holdt tett fekk me forsåvidt også testa, for når Mini’en tråkla seg rundt i det nærmast knusktørra bekkefaret.. Klarte han sjølsagt å plumpa ner i den einaste dammen, der det gjekk an å plumpa ner i..
Egentlig ikkje akkurat nåke me blei så skrekkelig øverraska av, for at det va han så klarte å få te.. Det ligge liksom litt i blodet hans det, å utforska litt sånn plumping i vann osv..
Sånn sett e jo gutalarven heilt perfekt te å bruka som testperson, på forsåvidt alt så har med barn, klær og sko å gjør.. For e det nåken så virkelig får testa ut sko, klær og smått utslitte foreldre, te dei ytterste grenser.. Så e det den guten der..
Mens Litlajentå heilt klart e nåke meir forsiktige, der hu tusla stolt rundt i sine nye lilla vinterstøvletter.. Og va heller meir småredd for å få skitt på de, enn hu testa de ut.. Men itte ei litå stund så gjekk det litt i glemmebokå, og klarte å kosa seg litt hu og.. Mens hu sette støvlettene på litt diverse utfordringar..
Men det e vel ikkje å ta for lite i, hvis me seie hu stort sett hadde ett lite øya med kor hu tråkka henne.. Så ikkje dei flotte lilla vinterstøvlettene med glitter på, ikkje sko bli griset te..
For der Mini’en i frydefull iver hoppa i kvar ein pytt han såg, gjekk Litlajentå varsomt rundt mens hu kikka forsiktigt omkring seg..
Og når me kom heim itte ein meir eller mindre vellykka ekspedisjon i Djupadalen, va det med tørre og varme barna føtter tross plumping å hopping i bekkefar og pyttar..
Så me vil absolutt anbefala Ecco sine Xpidition og Track Uno te alle andre foreldre der ute, så ska handla inn vintersko te sine håpefulle.. Og koffår ikkje ta turen te Aksdal Senter og kjøp de der, i deiras flotte butikk med godt utvalg, utroligt hyggelige personell med strålande erfaring og kompetanse på området..
Og i den forbindelse har eg fått gleden av å kunna tilby, te alle bloggens leserar 15% avslag på alle vintersko te barn fram til og med lørdag.. Alt dåkke trenge gjør e å oppgi kodeordet “Boden”når dåkke komme i butikken..
Så vil Siri og hennas medhjelperar vær behjelpelige med å finna det skotøyet, dåkke kunne tenka dåkke..
Og det stoppa ikkje der..
For alle så kommentere her på Bloggen, eller på Facebook sidå til Jeg Gikk Bare i Boden en Tur.. Og gjerna like Eurosko Aksdal si Facebook sida, e med på trekning av ett gavekort pålydande kr 500,-
Vinnaren trekke me ut i løpet av Lørdag formiddag, og blir annonsert her på bloggen og Facebook sidå.. Og ka dåkke kommentere, det e akkurat det samma, alle så kommentere e med i trekningen…
Detta blir jo bare kanon … =D
Eg syns det e så kjekt, når eg kan få lov te å gi litt tebake te dåkke leserar.. Det e liksom litt av greiå med dei samarbeidspartnerene eg har det, at me akkurat kan gi litt tebake, te dåkke leserer..
Det har vært ein liten stopp i blogglivet her i heimen, det betyr for all del ikkje at livet våras har stoppa opp, tvert imot.. Her har det gått unna i det sedvanliga forrykande tempoet me e vant med.. Eg har bare defragmentert hjernebarken litt, trur eg..
For slutten på denna ukå har meir eller mindre vært ein høydare, sett med nøytrale auger.. Kor “The hits just have been coming”, det e som om me e forfulgt av Murphys Lov, det som kan gå galt det går galt.. And then some..
Hadde det vært laga ein film om vårt liv, trur eg det hadde blitt ein svart, tragikomisk sorgmunter odysse kor man aldri blei heilt sikker på om man ska bryta ut i full krampelatter eller la slusene åpna seg og grina så kroppen rista..
Eg trur forresten det hadde måtta blitt ein serie, det e for mye stoff te å kunna bli gjenfortalt i ein film, mildt sagt..
Her på fredag f.eks. så sko Kånå vær aleina heima med heile Flokken, det va planleggingsdag over heila fjølå.. Det e merkeligt det, kossen skole og barnehage klare å samkjøra seg nåke så inn i granskauen inn, på dei her planleggingsdagane…
E det totalt umuligt for dei her to instansane i ein kommune, å finna kvar sin dag å planlegga på… ?? .. Gjerna med nåken ukers mellomrom..
Men det e vel sannsynligt at dei så sitte å planlegge når planleggingsdagane ska vær, tar å planlegge de på samme dag og då som oftast på ein fredag eller mandag..
Fordi de gjerna e ett ektepar så jobba i kvar sin institusjon, og heilt klart samkjøra detta inn mot den planlagte kjærlighetsturen te Gdansk.. Eg så jobba i transport bransjen, har ivertfall tilgode å finna folk, når eg ska levera i ein barnehage eller skole på ein planleggingsdag..
Det kan virka som om det e mye enklare å planlegga i Gdansk, Dublin eller i Malaga .. Når man på ein sein kveld utslitt itte å ha overlevd nok ein spinnvill planleggingsdag, ser statusar på Facebook om lærere og barnehage ansatte i full fyr på ein pub i Dublin, nattklubb i Gdansk eller skumparty i Malaga..
Tjera vena meg..
E det bare eg så føle at planleggingsdagar e fordekte “Gi ein blank F..n i fortvilte foreldre dag” .. For når man i euforisk lykkerus endelig har fått kommen seg på jobb igjen itte ferien, får man sjølsagt trødd ein dobbel dose planleggingsdag midt i trynet 2 uker itte skolestart.. Sjølsagt på ein torsdag og fredag..
Heilt uforståeligt for meg, når man ivertfall i skolen har hatt 2 månader på å planlegge kossen høsten ska forløpa seg.. Barnehagen kan man om man strekke seg litt, gjerna forstå at trenge å samla seg for å planlegga høsten.. Itte ferie avvikling og lite bemanning i løpet av sumaren..
Jaja.. Ein liten digresjon der, men eg blir så eitrande irriterte på sånne inni granskauen lite samkjørte planleggingsdagar, mellom 2 institusjonar så absolutt burde kunna klart å prata ilag..
Men Kånå sko ivertfall ha Flokken heima på fredag, hu va høgt oppe torsdagskvelden og alt låg te rette for ein kosedag med Flokken..
“Før fredagen sko treffa na som ein bulldozer midt i fleisen..
Eg hadde nærmast ikkje fått begynt å levera første leveringen, før ei desperat Kåna va på linjå.. Han i Midten spant rundt i heimen, så ein utemma Mustang hingst på prærien.. Han hadde nekta å spisa frokost, nåke så e heilt avgjørande for at han klare å holda loppene i blodet ivertfall på nåkenlunde normalt nivå..
Me e fullt klar øve at Han i Midten kan vær ein “liten håndfull” å håndtera i normal tilstand, men når kroppen ikkje får næring i seg og blodsukkeret løpet løpsk.. Då blir han som ein fullblods Tesla..
Og alle så har prøvd ein Tesla, vett ka eg snakka om.. Det e som om man har 500 HK tilgjengelig med ein gang, te ein kvar tid.. Akselerasjonen e det nærmaste man komme ein rakett tur te det ytre rom.. Man blir trykka bak i setet mens indre organer kjøre karusell rundtomkringfallera inne i kroppen..
“Men ein Tesla går tom for strøm, og må ladast.. Det gjør ikkje Han i Midten..
Underveis i samtalen brøyt plutselig Kånå forbindelsen, eg høyrte bare ett
“Neeeeeei… Ikkje Kahler vasen… ” før summetonen peip i øyra mitt..
Då hadde urokråkå tatt ett teppe og sko laga hytta te dei små, men hadde ikkje tatt høyde for lengden på teppet.. Så svingte seg i ein perfekt bue øve stuebordet, og tok med seg vasen i sin ferd over bordet..
Heldigvis blei det bare fryktelig vått på golvet, og ein bukett med roser så tok kveld.. Det e heilt klart god kvalitet, i dei her Kahler vasane..
Utøve dagen hadde den eine hendelsen tatt den andre, men itte han fikk besøk av ein kompis hadde det heldigvis roa seg nåkenlunde ner.. Hvis ikkje, hadde eg sannsynligvis blitt aleinapåvingenpappa resten av helgå.. Heilt klart..
Men når eg kom heim, hadde roen senka seg nåkenlunde i heimen.. Og eg å Kånå avslutta kvelden med litt god musikk, latter og godt i glasset.. Mens hu fortalte om denna heilsprø dagen hu hadde hatt..
Så itte ein lørdagsmorgen, kor Flokken forsåvidt øverraska stort og sov synkront te klokkå hadde passert 08:00.. Tok eg å stua “The Crazy Gang” inn i det grønna vidunderet våras, og sette snuten mot foreldrene mine, så Kånå kunne få litt aleina på vingen tid, og samla seg litt..
Eldstemann ringte underveis for å sjekka om de va heima, det e viktigt å ikkje gi de for mye tid te å tenka seg om, når man ringe å sjekke.. Og Eldstemann e ekspert på området..
“Hei.. Det e Fabian.. E dåkke heima..?
“Hei Fabian.. Ja me e heima vettu..
“Ok, me komme snart.. Ha det… Piip .. Piip .. Piip..
Done deal..
Me blei oppringt ei litå stund ittepå, Farmor sko laga middag og lurte på om me og ville ha.. Sjølsagt ville me det..
Men itte ei god stund ringte Farmor opp igjen, og lurte på kor me blei av..
Og det ska eg fortella.. Me hadde meir eller mindre gjordt reint bord på 99% av alle Pokemon stopp, mellom der me bor og Farmor sitt hus.. Det gjekk unna i ett forrykande tempo, og i Aksdal fekk de 2 eldste lov te å løpa litt rundt for å tømma seg litt for Pokemon lopper, før me kom te Farmor..
Dei to minste satt i Bilen og så film.. Men når me va samla tropp i bilen og på vei te Farmor igjen..
Så utbryte Litlajentå oppgitt, og heilt klart irritert øve detta Pokemon styret..
“Åhhh… Nå e eg så dritaleie detta her Pokemon tullet altså.. Nå ska me kjøra rett te Farmor.. Forstått…
“Jaaa… fåstått… Legge Mini’en samstemt te…
Eg har sagt det før, og eg seie det igjen… Av og te må eg kikka 2 ganger, bare for å sjekka at det e Litlajentå og ikkje Kånå.. Det e ikkje tvil om kor hu har henta flertallet av sine elegante gener fra.. Det e ivertfall sikkert så banken..
Besøket hos mine skaperar hadde vært meir eller mindre vellykka.. Men itte Eldstemann hadde fått ett anfall av plutselig kjedsomhet og irritert vettet av Han i Midten, Mini’en hadde storkosa seg med Bessen og Litlajentå brukt opp ark og tegnestifter te Farmor. Mens Han i Midten veksla litt mellom å leita itte Pokemon og se på Cartoon Network, så me ikkje har heima..
Så sette me snuten heimøve. Kom det ein klar beskjed fra ei bestemt tutta.. At nå sko me kjøra rett heim, uten så mye som ett einaste Poke stopp.. Basta bom..
“Som sagt så gjort..
Og når me parkerte i gården heima, så kom neste sjokk på perlebåndet.. Me hadde ikkje kommen inn dørå eingang, før Kånå komme i mot oss med ein Donald kul midt i pannen..
Ungane fekk meir eller mindre åndenød, eg endte opp i ein ukontrollert krampelatter.. For all del, det va jo aldeles ikkje nåke å le av.. Kånå hadde holdt på å rydda badegulvet, når hu hadde reist seg litt for fort opp.. Plutselig hadde hu begynt å svimla og mista balansen.. Og gått med pannen rett i baderomsdørå..
Gud hjølpe meg og herrens hærskare…
Me ska jo prisa oss lykkelige øve at me fortsatt har na blant oss.. For detta kunne jo gått rektigt så gale.. Men eg klarte rett og slett ikkje å slutta å le, der Kånå stod med verdens største Donald kul i pannen og fortalte hendelsesforløpet…
Til og med Flokken blei øvgidde øve at eg lo, istedet for å vær meir trøstande mot Kånå.. Men eg trur at latteren kom meir av lettelsen øve at Kånå fortsatt va i live, enn øve det komiska utseende.. Eg velge ivertfall å tru det..
Sjøl om eg ikkje heilt klarte å skjula ett lite flir, kvar gang eg kikka på mi vakra Kåna..
“Så satt borte i sofakroken sin med denna berømte kulen, lysande imot meg..
Det e så gale vettu.. Eg tør nesten ikkje tenka på kossen det sko gått her i heimen, om det hadde gått verre.. Grøss.. Aleina pappa for ein Flokk, galnare enn Rakkarungane.. Den serien fra gamle dager så eg såg i barndommen, når eg fortsatt levde i uvisshet øve ka skjebnen hadde planlagt for meg, seinare i livet..
Heldigvis gjekk det bra.. Og eg prise meg jo lykkelige øve at eg hadde såpassa vet i skolten igår, te at eg tok med meg Flokken ut av huset.. Så Kånå sko få roa hjernebarken sin litt, fra Flokkens utvistelige og urokkelige påfunn.. For hadde me vært heima, kunne det sikkert gått endå verre..
Forresten så slo det meg idag, at nå har eg faktiskt hatt 1 års jubileum for Jeg Gikk Bare i Boden en Tur..
1 heseblesande år med blogging, familieliv og jobb.. Ett år så har vært heilt sprøtt, egentlig.. For når eg starta denna bloggen hadde eg ikkje i min villaste fantasi trudd at det sko ta sånn av.. Ikkje ett sekund eingang..
At så mange ville trykka liker på innleggene om vår hektiske hverdag. At øve 3300 sko velga å følga oss på Facebook.. Og ikkje minst alle dei sinnsykt kjekke kommentarene dåkke har lagt igjen, i løpet av detta året..
“Herreminguuuud.. Det e så gøy..
At det faktisk går an å nå ut te ett publikum og skapa seg ein lesarskare, uten å ha ett spor av kjendis i seg, fra før.. Ingen bilder av ekta eller falske attributtar så friste leserane inn for å ta ein titt.. Ingen sensasjonelle innlegg av den provoserande sorten, bare for å få leserar inn på sidå..
Kun ein genuin glede av å fortella om våre hverdags utfordringar.. Så igjen har truffet ett eller anna hos dåkke leserar, så gjør at dåkke komme tebake for å lesa meir.. Nåken filosofiske betraktninger, i ny og ne.. Men mest hverdagslige gjøremål, fortalt med mye humor, sjølironi og skråblikk fra Fatter’n i heimen..
Eg satt der å nøyt livet og surfa gjennom nettaviser, når Mini’en komme heseblesande fra lekerommet..
“Ed gjort bæsj.. Lukta pyyyyton…. Kauka han ut..
Jippi.. Tenkte eg for meg sjøl, det va som om det hadde blitt ein liten tradisjon detta her.. For nå va det tredje gang på rad at han gjorde sitt fornødna på karate treningå..
Jaja, me rusla ut på toalettet og fant fram våtserviettar og begynte på dritjobben..
Når eg hadde fått vaska stumpen rein, og fant fram ei nye bleia.. Så begynte Mini’en å bli nåke engstelige..
“E kummelt her pappa.. Andå komma ta meg.. Uff.. Seie han plutselig..
“Nei… E ikkje nåke and her.. Svara eg, nåke øverraska..
“Jooo.. Stooor kvite.. Fortsette han..
“Neeei, e ikkje nåke and her, og de e jo ikkje kvite dei .. Svara eg.. Og kikka rundt oss der inne i avlukket..
Ikkje ei and å sjå i mils omkrets her, og ivertfall ikkje ei stor kvite ei.. Eg løfta Mini’en opp på toalettet for å ta på han strømpebukså igjen, men då blei han heilt stiv av skrekk og hoppa i fanget på meg …
Hjølpe meg, e det toalettet han forveksla med ei stor kvite and eller..
“Neeeei .. Pappa.. Kan ikke sitta der.. E vann ner i der.. Andå komma opp, bita meg i rumpå… Seie han skrekkslagen…
“Ka seie du, neeei… E ikkje nåke and nere i der.. Svara eg å løfta opp dasslokket for å visa.
Men då slår han det igjen med ett smell, mildt sagt småsinte.. Eg forstår ingenting men utfordre ikkje skjebnen, droppa strømpebukså og tar bukså på han.
Eg har høyrt om mye løye så har dukka opp fra nere i toalettet, men aldri “store kvite ender” ..
Nå får det væra slutt med detta her Zack og Quack greiene han ser på Netflix, tenke eg med meg sjøl.. Det e jo den einaste plassen han har sett ender i det sista…
Det har vel vært ein skummel episode eller lignande då, så har skremt an såpassa at han plutselig e redd for ender..
Men han gir seg ikkje med denna her forbaska store kvita andå.. Og legge ut ein beretning om kor dumme denna andå va, så ikkje ville vær snill og beit han…
Eg spurte om han hadde blitt bitt av ei and, og han nikka bekreftande med hovudet.. Og såg skrekkeligen bedrøva ut, så som bare han kan.. Lippå nærmast i gulvet, armana henge rett ner langs sidå og så legge han inn ein liten knekk i knærnå..
Eg tenkte at her får me bare prøva å få tankane øve på nåke anna, så me gjekk inn på lekerommet igjen.. Og der tok det ikkje langa tiå før han va i sitt ess igjen, og heila denna her andå va glemt.. Tjera vena meg, kor komme denna her andå i fra da..?
Eg fant kaffikoppen min igjen, og satt å undra meg øve heila denna her episoden.. Så eg tar å ringa Kånå for å høyra om hu vett nåke meir, om store skumle kvite ender..
Og sjølsagt hadde Kånå det..
Hu hadde kjørt te Svigers med dei to minste idag morgens, itte de nærmast hadde rasert stuå og vært så ett par villkattar på prærien..
Men når Kånå kom ut te Svigers, slo de tvert om og va snille så nåken lam.. Typiskt vettu..
De hadde gått seg ein tur i Vangen med dei 2 små, for å mata endene.. Og der hadde Mini’en i ett sekunds ubevokta øyeblikk, havna i klammeri med ei svana.. Ei svana så heilt klart for Mini’en, blei te ei “Stooor skummel kvit and” ..
Den hadde absolutt ikkje lyst på steinen Mini’en serverte han i mangel på brød, og blei vel såpassa forbanna fordi det ikkje va ein brødbit.. At den tok ett lite jafs i håndå te Mini’en.. Så skrekkslagen blei redda av Svigermor og Kånå..
Så derifra kom altså denna her plutselige “Andefobien” .. Eg klarte ikkje heilt å holda latteren unna, og blei sittande å småhumra for meg sjøl, der eg satt.. Eg takka Kånå for info’en og la på… Huffameg, stakkars Mini’en..
Ein Mini så nå va i full fyr igjen inne på lekerommet, og hadde visst fått seg ein kompis så va med han å bygde hus av putene der inne..
Og når Han i Midten va ferdig, samla me i hopa sakene våras og rusla ner i bilen..
På veien heim over, kom igjen te å tenka på Mini’en i full klammeri med ei svær svana..
Det måtte jo bare vara han så fekk det te og, det står jo tross alt “Trøbbel” skreven med store bokstavar i pannå på den guten ..
