Beklage kvaliteten, men underholdningsverdien her, trumfe kvalitet.. synast eg.. =D
Det har vært ein bratt kurve på denna mandagen både i aktivitet, tempo og trivselsmessig.. For akkurat når eg trudde dagen va over på jobb, hadde eg nesten glemt ett sværande boblebad som sko leverast te ein privatkunde.. Så når eg egentlig hadde parkert for dagen, va det bare å finna håndterminalen frem igjen, lasta boblebadet i bilen og susa avgårde.. Eg holdt nesten på å ta ein “No habla Norvega” når eg kom fram, for huset lå på ein liten bakketopp.. Men, kunden ville bare ha det av bilen og inn på ein liten grusplass, så eg lærte meg fort norsk igjen..
Det va ingen behov for nåken halsbrekkande lastebilmanøvre opp te huset, for det hadde de ein traktor med pallegafler og losseapparatur te..
Gudskjelov.. Det va jo tross alt mandag, liksom.. Det e viktig å starta ukå roligt, sånn at man får ein rolig stigning te fredagen.. Så itte endt oppdrag, så suste eg te byen og parkerte lastebilen, før eg kjørte heim.. Og møtte et reinspikka spetakkel nærmast i dørå.. Kånå hadde funnet fram karaokesaken te Han i Midten, med discolys og greier, og Mini’en va i fyr og flamme.. Hjølpe meg.. Rosa Helikopter runga i stugo, mens Mini’en fløy lavt under taket, nesten lika energisk som Robbie William’s, på sitt besta..
” Åsså eg som hadde sett frem te ei rolig stund i sofaen, sammen med ein rykande varm kopp kaffi, som til og med smaka godt..
Jauda.. Men, når Ed Sheeran va neste på spillelistå, og hans fløyelsmyke stemme fylte stugo, så drømte eg meg vekk et lite øyeblikk.. Te ei øde sydenstrand i solnedgangen, ein mild bris strauk gjennom luggen og Kånå .. Ja, Kånå hu .. Øhh, Kånå stod.. .. .. Hu stod oppå ein stol, midt i stuå, og kauka med på sangen i sedvanlig stil.. Istedet for å stiga opp fra havet med ett sultent blikk, mens vanndråpane rant nedover hennas lekre smekre figur før hu sensuellt kasta hovudet bakover, så håret flagra i sakte film.. Nett sånn som alle superstjerner gjør det, når de har bada i solnedgangen.. Jøje meg.. Eg vett ikkje ka som va best, eller verst eg, alt itte kossen man ser på det..
At dagdraumen brast og virkeligheten igjen slo rot på netthinnå, eller at Kånå hadde knabba mikrofonen, laga seg ein scene med kjøkkenstolen og stod å sang for full hals..
Men, det va gjerna lika godt at draumen brast og man igjen satt i stuå, og høyrte på det glade vanvidd, oppå stolen.. Eldstemann sko jo snart på kamp.. Mini’en kapra heldigvis mikrofonen ittepå, ellers trur eg gjerna det kunne blitt ei langdryg affære.. Når Kånå først får blod på tann, og komme i seget, så gir hu seg ikkje med det førsta.. Eg huska her før jul, når me fant singstar mikrofonene i ei flytte-eska me ikkje hadde åpna.. Og Kånå gjekk amok foran tv’en, jaja, eg va gjerna med på det eg og.. Men, det endte jo som det måtte, for plutselig stod Eldstemann og kikka perplekst på oss, midt i stuå ein sein fredags kveld..
” Og lurte på om me ikkje kunne roa oss litt ner, sånn at han fikk sova..!!?? .. Joda.. Det blei 2 småflaue foreldre, som pent pakka vekk mikrofonene og slo av Singstar spillet..
Det hadde gjerna tatt litt av.. På ein måte..
Men, det gikk bra idag.. Kånå holdt seg te denna eine sangen, Eldstemann sitt lag spillte uavgjort og nå kjenne eg det e på tide med ett varmt bad..
For å mjuka opp ryggen litt..
Forresten.. Dei som gjerna vil sjå Minikonserten te Kånå.. Sjekk Snap’en te Boden, med brukernavn ; gikkbareiboden
Gudhjølpe meg, for ei helg det har vært, både bloggmessig og her i heimen.. Eg har jo virkelig kommen i seget, og fått tømt hjernebarken om både det eina og det andra.. Det e lenge siden eg har hatt sånn glede, av denna skrivingå, som i det sista.. Det e nesten som om åndå endelig har tatt meg igjen, og skrivelyst, inspirasjon og lignande e på topp.. Kånå har vært i selskap med dei minste idag, mens eg va forlatt her i heimen med dei 2 eldste.. Han i Midten har og funnet “toppformen” i det sista, og har virkelig vært som ein virvelvind, and then some.. Og leksene som eg sko gjera med Han i Midten, når Kånå va i selskap, dei glemte sjølsagt Fatter’n ut..
Det va liksom ikkje så lett å huska på akkurat det, i balubaen som oppstod her i heimen, når eg sjølsagt satte meg på rammå..
Eller baluba og baluba.. Eg høyrte jo ingenting, for eg satt på dass å leste i ei bok, med musikk i øyreproppane.. Mens dei 2 eldste som hadde styra på sammen inne på rommet te Eldstemann, te slutt hadde røket i tottane på kvarandre.. Eg merka rett og slett ingenting, før Kånå plutselig ringte å lurte på kor henne eg va, å eg svara som sant va at eg satt på dass.. Tjera vena meg, om eg ikkje hadde høyrt at det hadde vært full slosskamp oppe, fortsatte Kånå.. Nåke som eg forsåvidt ikkje kunne svara positivt på.. Men, eg lurte jo litt på kossen hu visste det da, som va i selskap.. Akkurat det, det va jo fordi Eldstemann som te slutt hadde fått kasta bror sin ut, og angivelig hadde leita itte meg, for å gi beskjed om sjauen.. Han hadde ringt te Kånå og sagt han ikkje fant meg..
” Sleng då på ein Mini tidligare på dagen som hadde skrudd på “afterburner’en” og ei Litlajenta som stadig sette nye rekorder, med tanke på fantaskap i heimen, og man har oppskriften på totalt familiekaos, fra ein anna verden..
Man kan vel sei at dagane har røket avgårde som olja lyn i helgå, og ein småslitt mildt skranten Fatter’n, slite litt med å henge med i svingane, innimellom.. Man kan vel ikkje anna enn sei, at leksetid med Han i Midten blei trumfa av litt aleinatid på badet, med ei god bok, mens Kånå og småtrollene va i selskap.. Eg kan vel ikkje klaga, for eg glemte ut leksene igår og, når Kånå stakk på byen med søster si, for å handla presang te selskapet, mens eg sko fiksa dei berømte leksene.. Men, satte meg heller og så Liverpool kampen, i meir eller mindre ro og fred.. Mangt og mye kan seiast om Kånå, men hu e jaggu meg i øvekant snill og, som lar meg få dei her små stundene, te å kosa meg med fotballkamp.. Sjøl om eg glemme litt av det eg ska gjera, somme ganger..
Eg kunne nok ikkje funnet meg et bedre eksemplar, når det komme te Kånevalg egentlig, men ikkje sei det te na.. Då vil hu garantert bli altfor høg på pærå, og eg vil ha det gåande i lange tider, her i heimen..
På sånn generell basis, så e eg vel fullt klar øve mine egne lyter, som Fatter’n i heimen.. Ein Fatterr’n med kronisk forbedringspotensiale, og selektiv hukommelse uten rot i virkelighetens verden.. Får eg ein beskjed av Kånå om nåke som ska gjerast, så kan man ikkje sjå bort ifra, at det gjerna forsvinne fra minnesenteret.. Uten at eg har gjort det med vilje, eller andre lignande årsaker.. Hukommelsen har bare ein tendens te å ikkje lima fast sånne beskjeder, fremmerst i pannebrasken.. Men, heller gjemma de bak alskens finurlige tankar og ting, som konstant rullere rundt der oppe, i ein hjernebark som ikkje alltid vett sitt eget besta.. På ein merksnodig måte..
” Av og te, så lura eg jaggu meg sjøl på ka som foregår, der oppe i øverste etasje.. Sjølvaste kontrollrommet for ein mildt glemsom Fatter’n, med ein virvelvind av tankar.. Som heila tidå bytte plass..
Avstanden mellom Fatter’n og Kånå, kan vel igrunn vær som ein bunnløs avgrunn innimellom, ein korridor lika brei som Stillehavet.. Før man gjerna treffest på “Hawaii”, når kvelden komme.. Eller sitte på kvar vår kyst, Kånå i California og eg i Japan.. Å beholda roen og harmonien i ein massebarnsfamilie, med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, det e som å gå på tynn is.. Der me treffest på havet som to skip som passere kvarandre, i nattens mulm.. For ein Fatter’n som ikkje alltid klara å tyda familielivets kompass, men heller danse fandango med svære føtter, i ei grop fylt med giftslanger.. Som ein metafor på alle fallgruvene man kan trø i, i løpet av ein dag, ei uka eller et år..
Det e ikkje alltid lika lett, når hjernebarken ikkje klare å kommunisera med resten av kroppen.. Og ting man sko hatt gjort, forsvinne i glemselen.. Og ansiktsfargen renna av som billig sminka, når man blir konfrontert av ei ilter Kåna..
Det e då man sko ønskt man kunne lurt nåken tablettar med solskinn, opp i kaffien te Kånå.. Kanskje satt hverdagen på pause, sånn at man kunne fått gjort om det ugjorte, og henta seg inn på mesterlig vis.. Tid e akkurat som ein god vin, man sette aller mest pris på den, når man bare har litt igjen.. Men, når man oppdage at alt man sko hatt gjort, som alikavel ikkje e blitt utført, og tiden har løpt ut.. Då nytta det ikkje å setta pris på nåkenting, uansett kor godt vinen smake.. Når alt skjer så fort at når det e over, så står sjelen igjen og lure på ka i himmelens navn som nettopp skjedde..
” Fordi man har blitt maltraktert av ei Kåna, med selvsikkerheten te ein velfødd Barracuda.. Og man tenke at man seriøst må vurdera å sjekka toppakningen sin.. På ein måte..
Det e på sånne uværsdager man kjenne at man lever, og som igjen gjør det så inderlig godt, når godværet sette inn.. Og man gjerna har nåken harmoniske dager, i familielivets strabasiøse ferd mot evigheten.. Kor Fatter’n gjerna får kalibrert kompasset sitt, og Kånå nyte følgene av 2-3 tabletter, med sterkt solskinn..
Når Kidsa gjerna klare å omgås kvarandre, uten at de nærmast tar drepen på kvarandre, eller sine skaperar..
Det har jaggu meg vært ei hektisk tid, itte skolen igjen satte igang, og hverdagens rutiner gjorde sitt inntog.. Itte ein sumar med ellevill løssluppenhet med tanke på leggetid, plikter og lignende.. Rutinene som gjerna e smørningen for at et familiemaskineri ska fungera uten feilskjær, lause tannhjul og andre uhumskheter som spenne bein på maskineriet..
Det e då man gjerna forstår ein liten brøkdel, av far min sine visdomsord, om denna berømte øvegangen.. For som ein kvar glede før eller seinare vil erstattas av sorg, oppveies ein kvar fordel i livet, av ei ulempa.. Lys og mørke, yin og yang..
Man må kjempa seg forbi ein øvegang, for å komma te den neste.. Her i livets gang.. Til og med hos oss, massebarnsfamilien..
Me va bedt te Søster mi igår på Taco, siden niesen min altså datter te Søster mi, holde på å avtjene verneplikten.. Og va nå heima for siste gang på ei god stund, hu va ferdig med rekrutt perioden og hadde blitt stasjonert oppe i nord ein plass.. Niesen min har vært på Madla under rekrutten, nett som meg sjøl, for mangfoldige år siden.. Og det va som om minnene fra mi tid under verneplikten, kom strømmande frem fra glemselen, som ett godstog i full gass.. For jøje meg, kor mye fantaskap, galskap og spinnville hendelser, som skjedde både under rekruttperioden, og siden i mi verneplikts tid, for mangfoldige år siden..
De seie at verneplikten på generell basis, ikkje e verre enn det man laga det te sjøl, på ein måte.. For det e jo ikkje nåke man gjerna har lyst å gjennomføra, men som i navnet verneplikt seie, e det ein plikt man må gjennom..
Eg vil sei at mi tid i millitæret den va preget av mye humor, kjekke folk og ufattelig mange gode minner.. Som når eg på rekrutten blei henta av Søskenbarnet mitt, som hadde begynt på verneplikten sin et halvt år før meg.. Og hadde endt opp som VIP sjåfør for øverstkommanderende på Natobasen på Jåttanuten.. Ikkje ein akkurat ubetydelig jobb å ha mens man avtjente sin plikt, der han hadde blitt utdelt ein litt øve gjennomsnittet lekker svart Mercedes.. Ein slags limousin modell, som va litt lengre enn ein vanlig Mercedes, og hadde ravsvarte vinduer det ikkje gikk an å kikka inn gjennom..
” Me hadde avtalt å møtast den dagen, men eg visste ikkje heilt ka søskenbarnet mitt hadde planlagt, når han parkerte detta gliset, utenfor kasernen eg bodde på i Madlaleiren..
For eg satt i velferdsstugo og ante fred og ingen uro, når troppssjefen vår plutselig kom ut fra kontoret sitt og inn i stugå, og ba 511.001 Skogøy om å melda seg.. Som forsåvidt va meg.. Eg reiste meg og gikk nåke nervøst bort te troppssjefen, som informerte meg om at det stod ein bil utenfor, som sko henta meg.. Tjera vena meg.. Eg forstod jo nærmast ingenting, men rusla fortsatt nåke nervøst mot utgangsdørå, og gjekk ut.. Der stod søskenbarnet mitt i perfekt hvilestilling, med bred beinføring og hendene på ryggen, med Gakkgakken på.. Altså, finstasen me hadde fått utdelt, og måtte gå i når det va helg..
Troppen min hang i vinduene, for å se ka i allverden som foregikk, siden mening nr 511.001 Skogøy, nå blei henta av denna flotte bilen, med privatsjåfør..
For søskenbarnet mitt, han åpna bakdørå for meg som om eg va et celebert menneske, før han runda bilen og glei grasiøst ut av leiren.. Me hadde jo ikkje lov å forlata leiren, i denna perioden, uten at det va av heilt spesielle årsaker.. Men, bilen te Øverstkommanderende den trumfa det mesta, ingen vaktsoldatere i vaktå turte å stoppa den, uten grunn.. Det blei ein koselig dag, kor me kjørte ein tur te Stavanger, siden Ø.K va i Brussel.. Og søskenbarnet mitt, som på ein måte hadde litt frihet under ansvar, når det gjalt jobben sin.. Hadde heilt klart trødd litt utover det han gjerna hadde lov til, under ein sånn slags frihet..
” Uansett, så vil eg tru detta har blitt forelda nå, sånn med tanke på represalier.. Og det va ikkje måte på spørsmål fra troppen min, når eg kom tebake.. Og det samma ritualet som når eg gjekk, gjentok seg..
Man har det som regel ikkje kjekkare, enn det man laga te sjøl.. Og det gjelder i høyeste grad, når man avtjene verneplikten.. Den dagen me sko få utdelt stasjoneringen resten av året, så satt heile troppen småspent i velferdsstugo på kasernå, og venta på sitt opprop.. Den eine itte den andre, havna på båter, ubåter og sjøforsvarbaser, rundtomkring i landet.. Men, når eg blei lest opp, så slo troppsjefen øve på engelsk, av ein eller anna merksnodig årsak.. – 511.001 Skogøy, skal til Control & Engineering Unit on HQ North FKS.. Utbasunerte troppsjefen, og det gikk et litt sånt imponerande utrop, fra resten av troppen.. Oooohhh…
Eg.. Eg satt mildt sagt heilt i villrede, og forstod ingenting.. Kor i granskauen hadde eg havna nå, va det i utlandet, på ein båt eller nåke lignande..
Troppen hadde heilt klart detta bilstuntet godt i minne, for eg hadde jo blitt stasjonert på Natobasen i Stavanger, eller nærmare bestemt langt inne i ett fjell på Forus.. Det va visst litt gjevt å bli stasjonert der.. Eg vett ikkje eg, for når eg itte nåken dagar møtte opp, på Control & Engineering Unit, så fant eg raskt ut at det stod for Drift og Vedlikeholds Enhet.. Det va rett og slett ikkje så fasjonabelt som navnet gjerna sko tilseia, hverken meir eller mindre.. Me gikk å skifta lyspærer, malte vegger, tak og gulv og andre heilt vanlige ting, som vaktmestere generelt gjør.. Med overoppsyn fra ein Sjefs Vaktmester, som va sivilt ansatt.. Vaktmester Lygren..
” Ein godslig kar i sin beste alder, som fort kunne minna om Trond Viggo Torgersens folkekjære vaktmester, fra Dan Børge Akerø’s Lørdan, som gikk sin seiersgang på lørdagskveld tv, den gangen..
Ein koselig kar som utdelte arbeidsoppgaver mellom oss menige, som kom fra vårt befal, ei snurren geipa som hadde gått befalsskolen.. Og sikkert hadde satt mål for seg, te å utdanna seg som politi.. Vaktmester Lygren, som med sin godlynte humor og aura som oste av livserfaring, han hadde opptjent seg ein merksnodig respekt, der inne i fjellet fra oss menige soldater.. For siden det va så mange nasjonaliteter på denna natobasen, va det ein slag uskreven regel, at me menige ikkje sko opp i rett og hilsa på befal, som hadde høgare grad enn oss sjøl.. Det va jo ingen land som hadde like distinksjoner, så det va ikkje så lett å vita kim man sko, eller ikkje sko hilsa på..
Men, traff me på Ø.K som søskenbarnet mitt va VIP sjåfør for, i gangane inne i fjellet, måtte me opp i rett.. Det va heva øve einkvar tvil..
Alikavel, når Vakmester Lygren entra kontrollrommet, langt inne i fjellet, så hadde det blitt ei litå humoristisk greia, at me menige soldater spratt opp i “rett”.. Og hilste staut på Sjefsvaktmester Lygren, som igjen med et godslig flir om kjeften, hilste oss av.. Og ein gang, når det me hadde ein haug av høytståande offiserer og befal, på besøk og omvisning nere i kontrollrommet, med denna fjonga befalsdamå våras som guide.. Så satt me ein gjeng menige soldater rundt bordet, og slappa litt av mellom øktene, mens befalet peika og forklarte.. Me hadde på forhånd fått beskjed om å vær rolige og svara om me blei spurt om nåke, så me satt nå bare der, som mot normalt..
” Når Lygren plutselig entra rommet, fra bakdørå inn te kontoret sitt.. Og det gjekk jo som det måtte gå, 4 stykk staute soldater gjekk lukst opp i “rett” på refleks..
Vaktmester Lygren hilste oss av, på sedvanlig vis, før han spankulerte bort te ett skap, for å henta nåke.. Ein amerikansk Major, som fikk med seg detta opptrinnet, kikka øverraska bort på Lygren, så ner på oss menige soldater, før han igjen kikka opp på Lygren.. Me hadde jo ikkje så mye som lea ein muskel, når denna høgt dekorerte gjengen hadde ankommet, som vanlig kotyme sko tilsi.. Så Major fyren kikka skøyeraktig bort på Vaktmester Lygren, nikka ned mot oss før han sa.. – Well done, man.. Eg trur ikkje det heilt gikk opp, hverken for oss menige soldater eller Lygren, ka me nettopp hadde gjort..
Før Majoren liksom bemerka seg denna merkverdige respekten, Vaktmester Lygren hadde klart å tilkjenna seg, kun med sin godlynte og humoristiske væremåte..
Me lo litt av det ittepå, når gjengen hadde forlatt kontrollrommet, og gått videre.. Med ett lynande skarp blikk fra befalet vårt, denna damå med tydelige høge ambisjonar, for sitt videre liv.. Men, det blei aldri tatt opp i ittetid, detta her opptrinnet.. Eg trur denna befalsdamå hadde innsett, at denna naturlige respekten Vaktmester Lygren automatisk fikk, den hadde ingenting med vinklar på skuldrene å gjera.. Men, den kom som ein slags bekreftelse, på den personligheten Herr Lygren rett og slett hadde.. Og va fra oss menige soldater, ein måte å visa at me satte pris på denna merkverdige fyren, som svinsa rundt inne i fjellet..
” Og spredte liv og glede med sin godslige og humoristiske væremåte, og som alltid hadde ein fin og lun kommentar, som gjerna utløyste grenseløs latter på kontollrommet..
Jøje meg, altså.. Jaja, litt gode minner fra verneplikten, det må man vel tåla.. Eg va ikkje så lenge på “Control & Engineering, for eg hadde ambisjoner eg og, i millitæret..
Og søkte meg litt lengre inn i fjellet, itte ei stund.. På ein plass med bedre turnus..
For mesteparten av tidå mi inne i fjellet, den blei tilbringt på Switchboard.. Eller sentralbordet om man vil.. Eg va altså generelt sett sentralborddama, resten av verneplikten min..
Men, det trur eg me får ta meir om ved ein seinare anledning.. For, det blei jaggu meg mye morosamt, som skjedde der og..
Eg leste i nettavisene idag at jenter, både unge som eldre, skrudde på springen i vasken for å overdøve tisselyder, med mer.. Tjera vena meg.. For all del, nå kan det vær at detta har vært allmenn praksis i mangfoldige år, men me får først vita om det nå.. Rett og slett ein liten absurd hemmelighet, fra jentedoens uransaklige veger.. Men, vett du ka.. Detta synast eg rett og slett e for toskje.. Og som sagt før, det e forskjell på å vær toskjen og idiot.. Det e toskaskap å vær flau over egne “toalettlyder”, men mildt sagt idioti å skru på vasken, for å overdøva de.. E man på ein fellesdass, så får man vel bare tåla å høyra lydane som følge med..
Eller e eg heilt på villspor her.. !?.. E detta ei greia man bør trå varsomt på, fordi man kan krenka, skada eller gjerna forulempa unge jenter..!? .. Jenter som e flau øve egne kroppslyder..
Altså, eg synast jo ikkje det e verdens kjekkaste ting, når man sitte på ein offentlig dass og gjør sitt fornødne.. Det at ting gjerna laga lyd når det forlate kroppens kloakksystem.. Men, det e jo heilt naturlig.. Eg vett ikkje, men eg trur eg med sikkerhet kan sitera Litlajentå her, fra innlegget om Smartmat i barnehagen.. Kor hu forsvara seg med at – Jesus feis og, når heimalaga Gulasj suppa førte te ukontrollerte gassutslipp i heimen, for hu og Mini’en.. Det e heilt normalt og absolutt ingenting å væra flau over, ihvertfall ikkje så gale, at man må skrua på springen for å overdøva lyden..
” Sånn at man oversvømme både skole, kjøpesenter eller andre lignande steder man har offentlige toalett.. Gudhjølpe meg, altså..
Altså, eg huska ein gang eg satte meg på rammå på ett offentlig toalett eg og, kor det allerede va god utnyttelse av kapasiteten.. Det va rett og slett meir eller mindre fullsatt rekka, inne på herredassen, men ikkje ein lyd av nåke slag, va å høyra.. Foruten små fortrengte stønn, svettedråper som traff flisene og forvrengte grimaser fra mannfolk som ikkje ville vær først ut.. Med å laga denna her heilt vanlige lyden, som alle mennesker laga på dass.. Tjera vena meg.. Så, kom det ein kar inn og okkuperte det sista avlukket, og om han visste han va klar over at det va fullsatt rekka eller ikkje, det kan eg ikkje svara på..
Men, denna karen satte seg ihvertfall på rammå med ett smell, pusta kraftigt inn 2 ganger før det putra og smalt i toalettskålå.. Totalt uanstrengt og som om detta va heilt normalt.. Som det jo forsåvidt e..
Herreguud.. Å sei at ein slags domino effekt slo inn, det ville nok ikkje vært å øvedriva.. For det va som om man høyrte ett synkront lettelsens sukk fra resten av båsane, før ett symfoniorkester av kroppslyder og smell i dasskålå runga ut i lokalet.. Hjølpe meg, for nåken som kom inn før meg, må det jo ha vært som tortur å sitta der, mens man gjør alt for å holda igjen.. Eg hadde ikkje tilbringt så lang tid der inne, men kjente litt på det at eg ikkje ville vær først, og slapp lasten med lettelse eg og.. Når denna fyren som tydeligvis og bokstavelig talt, dreit i om nåken høyrte ka han gjorde inne i avlukket..
” Det e jo sånn det absolutt bør vær, sånn som denna avslappa fyren så slapp seg laus, uten nåke form for sjenanse eller flauhet..
Å gå på dass e jo den mest normale ting i verden, som alle må gjera opp te fleire ganger i uka, uansett kossen man snur å vende på det.. Og kossen i allverden unge jenter, eller jenter generelt har klart å laga ei så stor greia ut av det, at de må ha kamuflasje lyder, mens de tisse eller drite.. Ja, det e for meg uforståelig.. Men, det e akkurat detta eg e så inni granskauen imot, det at alt ska væra så perfekt.. Så perfekt at man ikkje kan la seg bli høyrt på dass, fordi man ska fremstå så ordentlig og flott.. Hallo i luken..!!?? .. Brad Pitt laga lyd på dass vil eg tru, Beyouncè har heller ikkje lyddempar på stumpen eller for den del nåken andre av kjendisane i verden..
Så koffår ska det bli ein flau affære av det med å gå på do.. ?? .. Altså, eg meine ikkje me ska laga nåke svær greia av det, eller laga ein sang eller video som man vise i klasserom, for å gjør det mindre flaut..
Men, har ikkje ungjenter nok av ting å tenka på, som om de har store nok lepper, stor eller liten nok rumpa eller andre fysiske attributter som media hausa opp, som idealer.. Å nå ska man liksom gå på dass, uten ein lyd..!!?? .. Det begynne vel rett og slett å bli nok nå, spør du meg.. Jenter som aldri har tenkt på detta, har jo nå fått ein ny ting å tenka på, som rulla rundt i topplokket, neste gang de må la naturen gå sin gang.. Til og med Helsesista e på saken, og e ute å mana jenter te å slutta å skamma seg.. Og vett du ka, det gjør jaggu meg eg og.. Sjøl om eg gjerna har kjent litt på følelsen sjøl..
” Men, fikk meg ein lærepenge av ein avslappa fyr, som ikkje la nåkenting imellom, og utløyste den reinaste syndefloden, på ein overfylt herredass eingang..
Ja vett du ka.. Gå på dass med stolhet, og slipp ditt fornødna med liv og lyst.. La oss heller kjempa om kim som laga mest lyd, enn å sitta der på rammå og dra på seg sjøl ein kraftige brokk, krampe i rumpemuskulaturen eller andre skumle saker.. Som kan forekomma av nidkjær igjenholdning, av det som e den naturligaste ting i verden..
Det må nå vær bedre enn å flomma over både kjøpesenter, skoledassen eller andre offentlige toalett.. Hjølpe meg..
Gå på dass og la notå gå.. Stig ut av båsen med hovudet heva, uten å føla skam fordi kroppen laga uønska lyder.. Tjera vena meg.. La oss heller le litt av kvarandre, om det smalt litt ekstra i båsen ved siden av.. Bekjemp denna idiotiske trenden med humor, istedet for å la det bli forbundet med skam..
For eg gjentar igjen, det som Litlajentå sa som ein selvfølgelighet, når gulasjsuppå gjorde susen..
– Jesus feis og…
Lik og del.. Spre det glade budskap, å gå på dass med frihet i sinnet … 😁😁😁
Tidligare i år, så ferdigstilte me prosjektet våras fra ifjor, med å omgjør ein ubrukelig bakgård, te ein koselig liten terrassekrok.. Og Fatter’n gjekk te innkjøp av ei merksnodig hengeplante, nærmast på impuls, itte ein liten tur i hagebutikken.. Kun, fordi den såg kul ut.. E det nåke eg ikkje ska skryta på meg, så e det at eg har grønne fingre.. Eg har aldri vært nåke hagemenneske, som har store planer og kunskaper, om kossen ein hage ska se ut.. For all del, eg har planta plen på det førsta huset eg og Kånå hadde sammen, for mange år siå.. Og planta ein tuja hekk i samme slengen.. Når me kjøpte hus ute på landet, så la eg ut sånn rulleplen, og planta tujahekk der og..
Men, der har forsåvidt mine kunnskaper om planter og lignande, meir eller mindre stoppa.. Jaja, eg hadde mange planer på huset på landet, men når me ikkje fikk solgt rekkehuset i byen, så sa økonomien stopp..
Så om planene mine hadde blitt iverksatt, og endt opp med ein nydelig liten hageflekk, det e det ingen som vett.. Og når terrassen i bakgården stod ferdig forrige sumar, og blei malt og nærmast ferdigstilt tidligt i år.. Då måtte me jo pynta med litt grønne planter, og lignande.. Det va då eg kom over denna snodige planten, som med ein gang me kom inn, fanga min interesse.. Kånå va meir lunken te denna planten, men ga vel itte med ett håp om å trumfa gjennom nåke anne, der inne i butikken.. Og som dåkke ser på bildet øverst, så blei det ein fin kontrast te den mørke veggen, inne i hjørna sitt..
” Men, når me kikka ut på terrassen her ein dag, så blei me meir eller mindre nåke øverraska, både eg og Kånå.. For denna planten hadde plutselig blomstra opp, med ett mangfold av pyramidelignande blomster..
Hjølpe meg, me blei vel nåke satt ut begge to, av at denna planten virkelig ville blomstra te, på denna måten her.. Fra å vær ein slags hengende “bønnestengel” uten nåke form form for knupper på seg, så sprette det plutselig frem fullt av merksnodige blomster.. Om eg sko fått sagt det sjøl, så må jo detta virkelig vær ett strålande kjøp, te ein koselig liten terrassekrok..
Som pga det nydeliga sumarværet me har hatt i år, virkelig har kommen te sin rett, og flittig blitt brukt i år..
Den blei som ein forlengelse av rekkehuset, og ein pass me endelig kunne vær for oss sjøl, og nyta morgensolen.. Før måtte me jo enten venta te solå dukka opp på fremsiden, sånn ca i 1-2 tiden, eller gå på lekeplassen.. For å nyta finværet om morgenen.. Men, her kunne me gå ut klokkå 9 om morgenen, og slikka sol te langt på dag, før solå runda hushjørna..
” For dei som gjerna ikkje har følgt bloggen så lenge, så se bildene som komme under, med forvandlingen fra ein ubrukelig bakgård, te ein nydelig liten kosekrok..
Både te inspirasjon og glede.. Kanskje fikk nåken ett tips om ka de kan gjera sjøl, om man har ein plass man vil fornya..
Det e fredag, igjen.. Ett sikkert tegn på at det va fredag, tidligare i min karriere som Fatter’n.. Det va tydeligvis at eg gjekk på ein smell, av sjeldent kaliber.. Eg våkna ihvertfall idag morgens, og lurte meg ut av soverommet, itte ei god natt søvn.. Fant fram arbeidskler som eg for ein gangs skyld hadde lagt klar, dagen før.. Juhuu, her lukta det bonuspoeng.. Eg kikka triumferande bort på Kånå i sengå, som ein valp som nettopp hadde gjort eigaren sin glad, med å mestre ett nytt triks.. Men hu sov jo som ein stein.. Typiskt.. Når man endelig prestere å få gjort nåke rett, då får ikkje hu det ikkje med seg..
Eg lista meg videre rundt i huset, som ein fullblods Apache indianer på jakt.. Fant bilnøklane i rein og skjer flaks.. De låg oppå dopairholdaren, inne på badet.. Eg tenkte litt på kossen dei forsåvidt hadde havna der.. Men, ga fort opp..
Eg visste jo ikkje at eg hadde savna de eingang.. Eg tenkte med gru på hurlumheien det hadde blitt, om eg ikkje hadde funne nøklane, og gjerna måtte gått så langt at Kånå måtte vekkast, for å hjelpa te.. Det gjekk ett iskaldt gufs gjennom meg, før eg priste meg lykkelige øve at den katastrofen va avverga.. Forsåvidt før nåken va klar øve den.. Så sneik eg meg stillferdig ut i bilen, å starta den så stille som eg kunne.. Det e ikkje nåke enkel sak, for den bura jo som ein vårkåt bjørn i paringstiå, når den e kald.. Eg kom ikkje lengre enn bort te Spar butikken, før eg kom på nåke eg hadde glemt.. Lommabokå.. Svarte salte bananer..
” Den lå jo i den jobb-bukså som eg forsåvidt hadde slengt inn på vaskerommet, nok ein gang på jakt itte bonuspoeng.. Eg tok ein runde i rundkjøringen, og suste heimover igjen..
Eg parkerte litt borte i gatå og lista meg inn dørene igjen, og begynte leteaksjonen.. Trudde eg.. For i iveren itte å ikkje vekka nåken, hadde eg glemt å ta av meg skornå.. Det som skjer videre e som tatt ut av ein actionfilm.. Tenk deg intro musikken te Mission Impossible, i bakgrunnen.. Eg har nettopp, som Ethan Hunt, tråkka i salaten.. Med begge verneskornå på.. Man står musestille som ei hundre år gammal golvlampa, meir eller mindre støpt i gulvet og ikkje ein muskel e i bevegelse.. Mens man lytte for å sjekka om alarmen gjekk av.. Sjølsagt, akkurat når man trur at faren e over, og gjerna pusta letta ut.. Så oppdaga man at det blinka rødt i alle alarmlys, inne i hjernebarken..
Mini’en har våkna av trampingå inn dørå, klokkå e 06 hundre, for eg ville komma meg tidlig avgårde idag.. Fri og bevare meg vel.. Han skrike te når han ser meg, i halvmørke fra lyset i gangen..
Kånå sprette plutselig ut fra soverommet, nett som Kramer i Seinfeld, sprette inn i leligheten te Jerry.. Hu kikka på meg med søvndrukkne auger før hu utbryte iskaldt – Ka i svartaste granskauen e det du holde på med ? .. Tjera vena meg.. Nå hadde garantert Ethan Hunt funnet på nåke supersmart, for å unnslippa vreden te ei Kåna, brutalt dratt ut av skjønnhetssøvnen.. Men eg e ikkje Ethan Hunt, eg e ikkje McGyver eingang.. Eg e bare ein 45 år gammal yrkessjåfør, med vernesko på, som har tråkka i salaten, igjen.. – Han va våken han, altså.. Datt det ut av meg, lika troverdig som Mini’en, når han hadde halva trynet bedekt med sjokolade, mens han blånekta på at han hadde spist resten av sjokoladekakå..
” Musikken fade ut.. Plutseligt, rett bak Kånå ved enden av sengå, så oppdaga eg lommabokå mi, liggande på golvet.. Den hadde sikkert ramla ut av bukså, før den blei kasta i skittentøyet..
Akkurat som når Indiana Jones nettopp har oppdaga gullskatten, men står foran ett monster fra ein aen verden.. Så står eg foran lommabokå, med ett illsint Kånemonster mellom lommabokå og meg.. Så nærme, men enn så fjernt.. – Eg sko bare….. Begynne eg.. – DU sko bare ka ?? .. Avbryte Kånemonsteret meg.. Eg løfta forsiktig håndå og peika nervøst på lommabokå.. Kånå snur seg og ser den.. Katastrofen e ett faktum.. – Ka tid, ska du lera deg å legga ting klart?? .. Freste hu videre så stille som hu kunne.. Eg holdt på å sei at Kånå ikkje trengte kviskra, for Mini’en va jo allerede våken.. Men nødbremsen slo inn, før toget gjekk utfor det bunnlausa stupet…
Fortella om min lille triumf med arbeidsklærnå, slo eg fort ifra meg.. Eg tenkte det gjerna ikkje va det besta tidspunktet, å liksom brifa med nåke eg forsåvidt hadde gjort, når Kånå va i den sinnsstemningen..
Eg fikk lommabokå te slutt og kjørte opp på jobb, forholdsvis tidlig.. Fant meg ein kopp kaffi og satte meg bak i lastebilen, oppå ein stabel med tompaller.. Og tenkte at alle bonuspoengene eg har samla opp denna ukå, dei forsvant nettopp i lausa luftå.. Som dugg i plettfritt solskinn.. Nåke “Freddan” i heimen denna helgå. det trur eg nok man kunne sjå langt itte nå, vil eg tru, og aksjer te litt Bodtid hadde eg nok anskaffa meg i fleng.. Stakkars Mini’en, som trudde det va ett monster i gangen, og ikkje Fatter’n, han hadde luska lukst inn på rommet sitt igjen, når Kånå spratt ut.. Han har vel lært seg å ha respekt for ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, han og..
” Jaja.. Undere og mirakler har skjedd før, eg får bare venta og se ka humør Kånå e i, når hu komme opp.. Kanskje så går det i likaste laget.. Forhåpentligvis..
Satt og så på tv’en ikveld itte me hadde spist kveldsmat og fått ungane i seng.. Eller, eg såg på tv.. Kånå hadde lagt kidsa og gått te naboen ein tur.. Men, itte ei stund, så oppdaga eg at eg satt og så på Disney Channel.. Mi dyrebara voksentid brukt på barne tv.. Trolljegerne.. Eg prøvde å tenka tebake på koffår eg ikkje hadde skifta kanal, men det va bare ett stort hull i hukommelsen.. Sannsynligvis, så har eg hatt ein liten “Restart” .. Fysst full “Shutdown”, før ein kraftig Reeboot har slått inn.. Eg kan ikkje forstå nåke anna.. Alle med meir enn mot normalt med ungar i heimen, kan nok relatera seg te det.. Me massebarnsforeldre..
Det e akkurat som ein sånn “Jordfeilbrytar” som slår inn, før operativsystemet går i nødmodus, eller nåke lignande.. Ei litå “Hjernen er alene” stund.. På ein måte..
Eller lyset e på, men ingen e hjemma øyeblikk, rett og slett.. Eg trur sånne små kalibreringar av hjernebarken e sunt innimellom, nesten påkrevd til og med.. Hvis ikkje kunne man fort endt opp med formatert harddisk, og endt opp med å bli henta av dei med kvite frakker.. Men, det kan faktisk vær ganske så skummelt, med sånne “øyeblikk” somme ganger.. F.eks hvis man har ei pratesjuke Kåna.. Då kan det vær på grenså te livsfarligt, om man ikkje trår varsomt.. Alle mannfolk har vel “slukt lyset” ein gang i ny og ne, mens Kånå e inne i ein laaaaaang avhandling om nåke som for hu, sikkert e infernalsk interessant.. Men for oss mannfolk, totalt uinteressant..
” For så og våkna te ett spørrande fjes på siå av seg, som sjølsagt venta på “rett” svar.. Ett svar, som man ikkje har den fjernaste aning om ka bør vær..
Man forsøke å skru tiå tebake, men det e tomt.. Uansett kossen man prøve å komma seg ut av den knipå, så går man på ein smell av uante dimensjonar.. Om man ikkje har opparbeida seg litt rutine.. For opp gjennom årenes løp har eg opparbeida den rutinen, at eg lagre stikkord underveis, når Kåna sette igang med tirader av meiningslaus informasjon.. Og når det plutseligt blir stille og man har fått detta spørrande andletet foran seg, klara forsåvidt eg for det mesta å svara tilfredstillande.. Men, eg satt altså i sofaen å lurte på kor eg hadde vært, den sista stunden.. Kånå va det ingen vits å spør, hu va jo gått..
Trolljegerne va opptatt, ein eller aen plass i underverdenen.. Ungane sov.. Jaja.. Eg tenkte at eg burde gjedna oppdatera bloggen..
Det e jo heilt sprøtt, EG bloggar.. Eg har jo meir ellår mindre tatt ett omdømmemessig selvmord, i Yrkessjåfør miljøet.. På ein måte.. Men det va tomt.. Absolutt null skrivekløa.. Eg surfa litt på nettet, på leit itte litt inspirasjon, men te lite hjelp.. Klara ikkje å skriva nåke , bare for å skriva hellår. tenkte eg for meg sjøl.. Så eg lurte litt på om eg va “tømt” for kreativitet, itte “reeboote’n”.. Eller om det rett og slett hadde blitt avinnstallert nåken “drivere” te hovedprosessoren.. Men så slo det meg.. Ka har skjedd idag..!? Eg våkna, stod opp og gjekk på jobb.. Blei ferdig på jobb.. Kjørte hjem.. Spiste middag.. Hjalp litt te med lekser….
” Spiste kveldsmat…. La ett par ungar, eller nei.. Det gjorde Kånå.. Sette meg foran tv’en.. Blackout.. Det hadde absolutt ikkje skjedd nåkenting..
Ingen Mini hoppande inn i midten, grytidlig idag morgens.. Ingen ravsinte Kåner som blei vekka av ein så smått klumsete Fatter’n, som i ett dunkelt mørke på soverommet om morgenen, gjerna velta ett eller anna..
Rett og slett ingenting, utover normalen.. Eller unormalen..
Det har bare ikkje skjedd nåke idag, av betydning, som har vekka inspirasjonen i meg.. Hjølpe meg.. Men sånn alikavel.. Eg har ikkje heilt truå på at det e vedvarande.. Plutseligt går eg på ein smell.. Eller får et lysande infall..
Det e lenge siden eg har skrevet ett innlegg, som gjerna har rot i navnet på denna bloggen.. Altså, at undertegna gjerna måtte gå kanossagang lukst i Bodå.. Eg har ikkje akkurat nåke fasitsvar på årsaken te det, men det har liksom ikkje vært heilt det stora som har foregått oppe i topplokket, dei siste vekene.. Eller muligens på mange månader, når eg tenke meg om.. Det har vært litt stakato skriving både gjennom sumaren, og litt utover høsten nå, på ein måte.. Kanskje har eg hatt ein slags skrivesperra, muligens e det mye som har skjedd både på jobb og i heimen eller så har eg rett og slett bare vært tom..
Eg vett ikkje.. Men, ofta når eg har gleda meg litt te å kosa meg med bloggen, kanskje fått mye input i løpet av dagen og ideer har dukka opp på løpende bånd, i løpet av dagen..
Så har alt vært blåst bort fra hjernebarken, når kvelden komme og eg ska setta meg ner, for å få det ut.. Eg har fått fullstendig jernteppe, og alt eg har skrevet har vært så dårlig satt sammen, at det hverken blir fugl eller fisk.. Det e muligens faren, når man forsåvidt har ein slags “humor-blogg”, man føle gjerna litt for mye på akkurat det, at man ska vær morosam.. Morosam kvar einaste gang, og i kvart innlegg.. Og i lange tider, så har eg gjerna prestert akkurat det, på ett eller anna sprøtt vis.. Ikkje spør meg kossen eg har klar det kunststykket, men ein gang så vil man jo møta veggen, når man heila tiå ska væra morosam..
” Man sette seg for høge mål, blir altfor sjølkritisk og humoren blir meir ein bakdel, enn ein fordel.. For man kan ikkje komma vekk ifra, at humor e ett viktig virkemiddel, for denna bloggen..
Men idag, så kan det gjerna virka som om den berømte Ketchupeffekten liksom har slått te, og alt har kommen ut av topplokket, på ein gang.. Og te slutt idag, så komme det ein liten historie fra jobb idag, når eg igjen fant på litt fantaskap, på Kånå sin bekostning.. For når eg kom inn på terminalen, hadde parkert lastebilen og runda hjørna på bygget.. Så såg eg at varebilen te Kånå stod oppe på rampen, og ein liten vill ide satte seg i hovudet.. Eg sjekka om den va låst, men det va den ikkje.. Så Kånå kunne ikkje væra langt unna.. Eg åpna bakdørå, jumpa inn i bilen og sneik meg fram te veggen mellom lasterommet og kupeen.. Kor eg satte meg på huk, å venta..
Planen va å gi Kånå ein liten støkk, mens eg laga ein liten snap te Snapstoryen te Boden.. Men, det varte og rakk og Kånå dukka ikkje opp..
Helsikke, hadde Kånå parkert bilen her, og heller tatt privatbilen våras heim..?? .. Eg holdt på å åpna dørå når eg plutselig høyrte stemmen hennas ute på terminalen.. Eg krøyp kjapt frem te veggen igjen, skrudde på snapchat og gjorde meg klar.. Kånå jumpa fornøyd inn i setet, og eg begynte å filma.. Før det slo meg at eg gjerna burde handla raskt, før Kånå fikk satt bilen i gir.. Gjorde hu det, før eg fikk satt planen te verks, kunne det jo gå lukst i dass, og bilen gjerna rett i veggen.. Kånå vridde om svitsen og fikk start på bilen, og eg begynte å slå håndå i veggen bak Kånå..
” Herreguud.. Kånå skvatt te, og kikka forskrekka bakøve og i vinduet bak te lasterommet, kor eg for ein gangs skyld, fikk knekken i knærna og ein liten latterkrampe skylla innøve meg..
Kånå, som forsåvidt stokk meir enn man gjerna kunne trudd, når man ser Snapstoryen.. Hu stoppa bilen, hoppa ut av og måtte ta seg ein liten runde inne på terminalen, for å roa pulsen..
Tjera vena meg.. Det e lenge siden sjansen te ein god “Practical Joke”, har ligget foran nasen på meg, som idag..
Men, ein kvar lykke eller glede blir som regel ittefulgt av ein slags sorg eller bedrøvelse.. Så.. Nå sitte eg her i Bodå, med soveposen og liggeunderlaget.. Mens edderkoppane i Bodå gleda seg te ett festmåltid inatt.. Hjeeelp…
=D
For alle som gjerna ikkje har fått med seg mine snapstoryer, så e brukernavnet te Jeg Gikk Bare i Boden en Tur sin snapchat detta : gikkbareiboden..
Eg e gjerna ikkje verdens hyppigaste snapchatter, men innimellom så dukka det nå opp nåken snapper..
Her ein dagen, så rulla eg inn på parkeringsplassen te ein barnehage, kor eg sko levera.. Og e det nåke man e som lastebilsjåfør, så e det populær i barnehager, der de hoia og skrike å lura på ka du hette for nåke.. Og ikkje minst på ka eg eg ska levera, e det sjokolademelk, mat eller nye leker ?? Der eg gjerna levere ofta, sa eg alltid et nytt navn når de spurte om mitt, som itte ett par månaders tid, blei gjennomskua.. For eg hadde ikkje hatt det navnet forrige uka, nemlig.. Nåken ungar e behjelpelige og ska bæra esker, mesten meir behjelpelige enn barnehagetantene, te tider.. Dei får som regel panikk når ein bil med varer komme, og forsvinne som oftast te alle kanter, te min store fortvilelse..
Men, det går stort sett fint.. Eg har alltid vært flink i gjemsel eg, og har lært meg dei fleste gjemmestedene deiras, itte mange år med levering..
Ansvarsfraskrivelse og signaturskrekk, det e forsåvidt nåke me distrubusjons-sjåfører e godt kjent med, og stort sett flinke te å løysa på ein god måte.. Humor e ett fint våpen i sånne tilfeller, kor man gjerna slenge ein fleipete kommentar, itte barnehagetantene som plutselig fikk det travelt med å forsvinna ut av syne.. Nåken ganger, så gjør tantene som om de ikkje høyre deg og, der man komme trillande med jekkatralle og ein palle.. Det e då ungane e kjekke å ha, for då spør eg bare dei om de kan finna nåken voksne, som kan ta imot.. Då kan eg garantera dåkke at tantene høyre, når 10-15 barnehage barn snur tvert om og styrta mot de, mens de kauka i kor at dei voksne må komma..
” For all del, det finnes jo barnehageonklar og, men det e sjelden dei e så sjenerte, at de ikkje vil ta imot.. Dei komme som regel imot med ein gang.. Men, det finnes for all del sorte får, blant onklane og..
Men ein gang, så va det ikkje nåke tvil i barnehagen, om eg hadde blitt høyrt eller ikkje.. For barnehage og forsåvidt ein del skoleungar, dei synast at det e skikkelig kjekt, når ein lastebil tuta på de.. Der de går langs vegen og hytta med neven, nett sånn som togsjåførane gjorde, i gamle dager.. Der de holde håndå i ein 90 graders vinkel, bøyd oppover med albueleddet, og gjør som om man drar i snorå te togfløytå.. Ein kjent bevegelse som oppfordre te litt tut og larm, fra oss yrkessjåførar.. Og som regel, så har det ein tendens te å gå i likaste laget, sånn generelt sett.. Men eingang, så gjekk eg på ein kraftig smell.. Ein smell som ikkje har blitt glemt med det førsta, for å sei det mildt..
For den gangen, så kom eg og rullande inn på ein parkeringsplass te ein barnehage, og rygga meg te der eg sko levera, nett som idag når eg kom i hug denna episoden.. Når ein haug med ungar kom løpande te gjerdet, sammen med et par voksne..
Og heile gjengen innbefatta dei voksne gjorde detta her tegnet, som sjølsagt oppfordra te litt tuting.. Eg hadde nettopp fått ein ny lastebil den gangen, med 2 staselige forkromma lufthorn på taket.. Sånne som lage lyd.. Masse lyd.. Nesten som Tåkeluren te ett skip på havet.. Så eg syns jo det va litt i øvekant kjekt å få bruka det sjøl og.. Så oppfordringen den gangen, den gikk ikkje ubemerka hen.. Og eg trykka på fløytå 2-3 ganger, og holdt litt ekstra inne, siste gangen.. Hornet ljoma utøve plassen, dei voksne kvakk forsåvidt litt te, og hoppe 2 skritt bakover.. Mens ungane skreik av fryd.. Men, alle kjekke ting, dei blir som regel avløyst av mindre kjekke ting, og omvendt..
” Men, denna gangen så kan eg med hånden på hjarta innrømma, at det heilt klart ikkje va omvendt.. Det va heller ikkje mindre kjekt, men meir fryktelig mindre kjekt.. Nesten på kanten te skummelt..
For når man uforvarande har vekka ei Kånå, fra sin vakreste skjønnhetssøvn ein laurdags morgen, og blitt truffen av ein vrede som kunne vrengt skinnet på ein stakkars Fatter’n.. Så e det bare som ein fjert fra ein liten måltrost, i forhold te ei mildt forbanna barnehagetanta, som nettopp har fått 15-20 barnavogner med sovande barnehagebarn, meir eller mindre brutalt revet ut av søvnen.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Fråden nærmast stod fra kjeften, når hu kom lika målretta marsjerande mot meg, som ein laserguida Scud rakett.. Og ein tirade med eder og galle skylte øve meg, som ein oversvømt foss under snøsmeltingen om våren..
Dei voksne som hadde tråkka 2 skritt tebake, gjekk nå kjapt fram igjen, og holdt for øyrene te dei fremste ungane.. Mens eg stod og tok innover meg, ka eg nettopp hadde forårsaka..
Det gikk forsåvidt ikkje an å forstå ett kvekk av ka denna barnehagetantå sa, for så sinte va hu, at ordå kom så fort at de fløyt inn i kvarandre.. Men, koret av barnagråt og hovudene som stakk opp fra vognene, va vel ikkje akkurat te å misforstå.. Eg va nesten på randen te å snu tvert om å sprinta rundt hjørna på lastebilen, kasta meg inn bak rattet og kjøra avgårde som om eg hadde fanden i hælane.. Når ei av dei voksne barnehagetantene, som forsåvidt hadde vært lika ivrige med hendene som kidsa, klarte å komma seg mellom meg og denna olma tantå.. Og uten at eg sa så mye som ett kvekk, men heller stod å kikka småflau i bakken..
” Så klarte denna tantå som kom imellom, å desarmera bombå som holdt på å gå av, før det va for seint.. Og tok heilt klart litt meir av skyldå, enn de burde..
Og når barnehagetantå ikkje såg ut som rødglødande kull i andletet meir, og kjeften hadde slått øve fra hardt trav, te mild galopp for så komma seg nåkenlunde ner på normalt nivå.. Så fikk eg beklaga meg på det sterkaste, og lagt meg så flat som eg aldri hadde gjort før..
50 prosent av hovudene hadde dukka ner i vognene igjen, og gråten hadde nærmast stilna.. Når eg forlot barnehagen den dagen..
Men, itte den gangen.. Så har eg klok av skade, aldri, ALDRI, trykka på fløytå, i nærheten av ein barnehage.. Om ungane og voksne aldri så mye har kava med armane, og gjerna blitt skuffa av ein sjåfør som ikkje fløyta..
” Nåken feil, dei gjør man bare ein gang i livet.. Detta va heilt klart ein av de.. Mildt sagt..
Men somme ganger.. Når Tantene vil leka gjemsel, når ein stakkars sjåfør leita itte nåken som vil ta ansvar.. Då e det jaggu meg fristande.. Te å ta i bruk Tåkeluren igjen..
Dagane går unna som olja lyn, her hos familien Vandrende Kaos.. Hverdagen har slått inn for fulle mugger, itte ein sumar med et nåke meir bedagelig tempo i heimen, enn nå.. For når man endelig komme heim itte ein travel arbeidsdag, og har et håp om ihvertfall ein kopp med kaffi, som blir drukket opp mens den e varm.. Så får man bare tru om igjen.. For nå har jaget itte å få gjort lekser, komma seg på trening av ett eller anna slag og andre aktiviteter som drar seg te, når skole og fritidsaktiviteter for Kidsa sette inn for fullt.. Og foruten alle faste utfordringar som man vett om, så dukke det alltid opp ein håndfull uforutsette utfordringar, ittekvart som dagen glir øve te kveld..
Alle dei hendelsane som på ett blunk har eksplodert, implodert eller eksponert, ett eller anna som bare kan skje her heima, hos familien Vandrende Kaos..
For all del, eg får jo med meg mange av dåkke staute leserar, som kjenne seg igjen i mange av mine betraktninger, og legge igjen herlige kommentarer.. Sånne kommentarer som gjerna begynne med, eller inneholde – Bare vent til, – Gled deg til og lignande fantastiske “oppmuntringar.. Sånne kommentarer som virkelig setter hjernen igang, i begge retningar, eller alle.. Så eg registrere jo at andre gjerna har trødd i våre fotspor tidligare, på ein måte.. Men, det blir jo uansett nåke eget når man oppleve det sjøl, det som man sko gleda seg te, eller gjerna har venta på.. Sjøl om andre andre har vært der før, så e det løye når man laga sine egne spor..
‘
Og om eg sko fått vær i øvekant ydmyk her eg sitte, å gjerna skryta litt av oss sjøl, så kan det ihvertfall ikkje væra feil.. Det å meina at spor, det kan me ihvertfall laga.. Her i familien Vandrende Kaos..
For spor hos kvarandre og gjerna til og med på kvarandre, det e det ingen som helst tvil om at finnes, her i heimen.. Den eina smilerynkå eg har i øvre høyre øyekrok, den e eg rimelig sikker på at dukka opp.. Når Mini’en i 1,5 års alderen, hang fast mellom sofaen og veggen, med hovudet ner og beinå te værs.. Itte ein mislykka ekspedisjon på sofaryggen.. Og eg måtte holda han i beinå å dra han opp, mens Kånå drog sofaen lenger ut fra veggen, eller va det omvendt, eg hugsar ikkje heilt.. Den smilerynkå og ett snes med grå hår på venstra sidå, som det forsåvidt ikkje har blitt mindre av, ittekvart som Mini’en har vokst seg større.. Det har ikkje blitt mindre av smilerynkene heller, teknisk sett..
E det nåke den guten kan, så e det å lura fram latteren hos oss foreldre, i tide og utide.. Nærmast fra fødselen og te nå..
Eg har skrevet mangt og mye om årsaken te at gjerna blei ein blogg av det, men uten Mini’en, så trur eg gjerna ikkje denna skrivekløå hadde tatt meg.. For den dagen han blei født, den skrive seg nok inn i historien som sjølvaste D-Dagen, i vår den gangen så smått harmoniske familieliv.. Den dagen som snudde alt på hovudet, og gjorde livet som me kjente det, om te ett regelrett Vandrende Kaos.. Bare den kjennsgjerningen at han blei levert nesten 2 månader for tidlig, av ein Stork som gjekk på ein smell, la føringen for kossen livet ville bli videre.. For me sko jo egentlig reist på Danmarksferie, morgenen itte han blei født..
” For all del, så va gjerna det ein dristig manøver, det å reisa på ferie i 7 månad.. Men, det gjekk jo strålande når Kånå va gravid med Litlajentå og me va på tur te Kristiansand..
Men, der Mini’en va ett sirkus fra ein anna verden, både før og itte han blei født.. Så va Litlajentå ei stillferdig litå jenta, som tålmodig venta te terminen va der.. Og ikkje gjorde all verden ut av seg, i sine første leveår.. Definitivt mye av grunnen te at beslutningen blei lettare å ta, om at Mini’en sko bærast fram, når sjokket øve at Kånå va blitt gravid for fjerde gang, hadde lagt seg.. Så ikkje meir enn 4-5 timar itte fjotten såg dagens lys, satte eg meg bak rattet å reiste på Danmarksferie med resten av Flokken.. Mens Kånå blei igjen på nyfødtpost, og tok seg av vårt nye tilskudd te familien..
Og derifra og ut, så e det mesta behørig dokumentert i bloggform, først på Blogg.no, så over på eget domene i 2016, kor bloggen ligge nå..
Og igår kveld, så oppsummerte Kånå meir eller mindre status akkurat nå, med nåken få setningar.. For når me satt ved kjøkkenbordet itte middagen, Flokken hadde flydd te alle kanter og me foreldre fikk 2 sjeldne minutt for oss sjøl, så seie Kånå.. – Hjølpe meg, Eldstemann e pirfull i hormoner, Han i Midten har fått hakk i platå ein gang i trassalderen, Litlajentå har blitt ei skikkelig rampejenta og Mini’en tar seg nær av kvar minste ting, for tiå.. Det e vel ikkje anna å sei enn at me e på god vei inn i ein ny epoke, som ett fullasta løpsk godstog.. Med ett bein godt planta i småbarnsverdenen, mens det andra har begynt å trø inn i ungdomstiå..
” Nok ein øvegang har meldt seg, å det vel bare å spenna fast sikkerhetsselen, stålsetta seg så godt man kan og ta imot det som komme med rak rygg..
Tidå komme og går e det mange som seie, før den har vært her og forlatt oss igjen.. Tiden ligge foran oss, seie kineserne, fordi den ligge foran oss..
Det som ihvertfall e sikkert som banken..
Det e at tiden e ein virvel, ett dragsug man aldri kommer ut av.. Ei lenka av øyeblikk, eller hendelsar som flyr forbi oss.. Og før man vett ordet av det.. Så har det man sko gleda seg te, eller bare måtte venta på..
Det har passert uten at man nærmast fikk det med seg..
Det e då det gjerna blir kjekt, å setta seg ner å lesa dei her betraktningane, som Fatter’n skreiv i øyeblikk av mild desperasjon, oppgitthet eller håplaus frustrasjon..
Vil eg tru.. Eller ihvertfall håpa på.. På ein måte..
