Eg blei tipsa om ein lite kuriositet idag, av bror min som bor i Bodø.. Nemlig ein sangtekst fra Karpe Diem.. Sangen hette Sminke og i refrenget har de jaggu meg ei strofa om Boden..
[perfect_quotes id=”6148″]
Eg skvatt litt te.. Men det vise seg i ittetid at Karpe Diem heilt klart bare har vært forut si tid, eller mi tid.. Siå sangen va på deiras 3 album, som kom ut i 2010..
Men alikavel.. Artig sammenstreff..
=D
Når eg hadde levert siste pakken idag og suste heimover, va det med vissheten om at ett lite forfriskande friminutt i ein strabasiøs hverdag venta på meg, i ittemiddag.. Eg sko kjøra Han i Midten på karate trening.. Jaja, som einkvar glede før eller seinare vil erstattas av sorg, oppveies einkvar fordel i livet med ei ulempa.. Det kan eg glatt skriva unna på.. For eg hadde nærmast ikkje trødd inn dørene, før Kånå forsvant andre veien..
Hu sko avgårde på RG-Lek med Litlajentå, og hadde fått ordna seg med skyss av naboen som og sko der.. Igjen heima satt ein meir eller mindre mutt og absolutt lite sammarbeidsvillig Han i Midten..
Mini’en satt på loftet og leka med lego, sammen med nabogutten.. De har blitt ett lite radarpar, men eg merka at nabogutten av og te blir metta av heile Mini’en.. Eg kan forstå han eg.. Han e ein liten klegg når han legge sin elsk på nåken.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Men i dag så kosa de seg nå sammen der oppe, mens man høyrte den her sedvanliga raslingå fra legoen.. Han i Midten satt i sofaen klistra foran tv’en og nekte å gå på trening..
Eg har ein mistanke te at det va derfor Kånå hadde det så travelt med å forlata åstedet.. Hu hadde heilt sikkert hatt sin fulle hyre med å få han klar før eg kom heim, men sikkert gitt opp i forsøket ett stykke ut på oppløpet..
Tid e som ein god aldrande vin, man sette aller mest pris på den når man bare har litt igjen.. Men nå va det snart tomt, og klokkå nærma seg styggelig 17:00.. Han i Midten klaga seg øve vondt i foten, men hadde ikkje hatt nåken problemer med å hoppa på trampolinen hos ein kompis tidligare.. Eller slå hjul ute på lekeplassen.. Så det lå vel litt i kortå at han såg litt svart på akkurat denna første karate treningå, itte ferien.. Det e litt besynderlig og, for når me først komme der, så kosa han seg glugg ihjel..
Men det ei ein lang vei fra sofaens trofaste svøp, te å krypa inn i karateklærnå og komma seg avgårde.. Te slutt så vant Fatter’n maktkampen i siste liten, og fjotten gjekk og kledde seg..
Eller muligens så va det lovnaden om ein is, når treningå va ferdig som gjorde susen.. Ingenting kan vær så fruktbart for viljen te å lya sine foreldre, som ein liten bestikkelse.. Me jogga inn på bydelshuset ett par minuttar forsinka, men guten rakk akkurat oppvarmingå.. Og når Fatter’n hadde fått kaffien sin, Mini’en funnet lekerommet så lød det taktfaste og høylytte karaterop fra treningsrommet.. Friminuttet va begynt..
Det va blitt ein vennnlig ittemiddag te slutt, som omfavna ein sliten massebarnspappa.. Som endelig fikk eit lite øyeblikk for seg sjøl.. De e vakre dei øyeblikkene.. Nett som om man har tatt nåken tablettar med solskinn..
Men.. Som eg sa innledningsvis.. Glede blir fort te sorg, og fordel blir trumfa av ulempe.. For itte ett lite iskalas på veien heim, kor Mini’en nærmast endte opp som ein snømann.. Så måtte eg hjelpa Eldstemann med leksene.. Matematikk.. Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Eg va aldri ein racer på brøk og det har ikkje forandra seg med årenes løp.. Nåke som for meg bare bekrefte mi meining fra min barndom, at brøk va meir eller mindre komplett meiningslaus lærdom.. Eg har jo aldri brukt brøk te nåke fornuftigt, hverken før eller seinare..
Det starta forøvrig akkurat passe.. Ka va 1 sjuende del av 14 som me itte litt lett resonering fant ut måtte vær 2.. Men itte ett par oppgaver te i samme duren, møtte med jernteppe.. Ett blytungt teppe av rustbefengt jern, som lå foran mitt matematiske hjørna i hjernebarken..
2 brøkar sko adderast og eg huska ikkje i min villaste fantasi kossen me gjorde det.. Ikkje Eldstemann heller.. Kånå bare løfta hendå som om nåken gjorde ett brekk her i heimen, og meldte seg ut kjappare enn svint.. Og spant nerøve trappene og for ut.. Va det her man sko ganga den eine brøken med den andre, før man gjorde ett eller anna aent logisk..?? .. Det stod heilt stille.. Ikkje va det mye hjelp i Google heller, ikkje som me forstod ivertfall.. Så me utsatte akkurat den oppgavå te imårå..
Akkurat der og då, føltes det som det einaste retta og gjør.. E man i tvil, så legg det til sides og sov litt på det.. Istedet for å driva grøftegraving i hjernebarken itte ett matematisk mirakel..
Eg satte ei kaffikopp i kaffemaskinen og skrudde den på.. Før eg måtte ner å hjelpa Mini’en med å få skornå på seg, Han sko ut ein liten tur.. Litlajentå for å svansa rundt og gjorde ingenting og alt.. Rotet hang som ein malstrøm i hælane på hu, så man trengte ikkje lura på kor hu hadde vært.. Det va bare te å følga rotet fra gangen og inn på rommet hennas.. Han i Midten va sporlaust fordufta igjen og Kånå klaga seg øve at huset såg ut som ett sodoma.. Ein ganske så normal dag i vårt lille gjøkeredeparadis..
Magen begynte å rumla mistenkelig, så eg satte meg på rammå å glodde litt på nettavisene, før eg kom på kaffien eg hadde satt på.. Helsikke, den e sikkert iskald nå..
Eg spant opp på kjøkken itte endt oppdrag på dass, og sette koppen i mikroen for å få litt lunk på den igjen.. Når Eldstemann ropte at han trengte hjelp på dataen oppe på rommet sitt, asap.. Som sagt så gjort.. Det tok litt lengre tid enn først beregna, og når det va gjort så rydda eg litt i loftsstuå.. Kånå hadde egentlig ganske så rett.. Det såg jaggu meg ikkje ut i heimen idag.. Men ka i all verden kan man forventa på ein tirsdag i heimen te ein massebarnsfamilie da..
Eg hadde vært meir bekymra om huset hadde vært 110 % på stell, med skinnande sølvtøy og 4 ungar i skinnande kjole og matrosdressar.. Det hadde vært bekymringsverdig det.. Heilt klart..
Dørå smalt plutselig igjen nere i gangen.. Mini’en kom inn igjen.. Då går det 2 sekund før man først høyre ein sko som treffe veggen, før den andre treffe lika etterpå.. Det e som å sjå Nils i Mot i Brøstet.. Eg tulle ikkje ein gang, de e som 2 dråpar vann på det området.. Ein gang klarte han å senda støvelen i ein perfekt bue, øve seg sjøl før den traff utgangsdørå bak han, med ett smell.. Og han brøyt ut i ett triumferande brøl, øve sin kunstneriske ta av sko manøver.. – Så du den, Tijil.. Sa han førnøyd te søster si..
Det e nesten ubetalelig å bivåne, vettdu.. Når han e i retta humøret.. Han brølte opp at eg måtte komma ner å hjelpa han med nåke.. Så eg jogga ner trappene fra loftet, og forbi kaffikoppen som stod å kjølna i mikroen på kjøkken..
Bare for å få beskjed om at han ikkje trengte hjelp alikavel.. – Ed klarte det sjøl, pappa.. Sa han stolt, itte å ha åpna glidlåsen på jakkå si.. Sånn gjekk meir eller mindre heile ittemiddagen og kvelden.. I ett bankande kjør te kidsa va parkert i ladekassane, og nærmast slokna før de traff lakenet.. Skole og barnehagestart tar tydligvis på, for 2 småtroll som nettopp har hatt ett halvt års ferie.. Det e litt morosamt og, når det glade vanvidd omringe deg i hverdagen.. Så e det forsåvidt mange plasser å gjemma seg..
Nåken ganger kan man flykta inn i latteren, andre ganger inn i den bunnløse fortvilelse.. Eller man kan frivillig luska seg ut i boden, med ein kald kopp kaffi og sitta å studera Edderkoppane som blunka dovent mot deg..
Eg.. Som e alltid har vært livredd for edderkoppar.. Eg vett det, det e jo heilt latterlig.. Høydeskrekken min og ett lite snev av klaustrofobi har forsåvidt ein slags logikk.. Men når eg plutselig blir overraska av ein svær hårete edderkopp som dingla foran augene på meg.. Så går nærmast all sjølkontroll totalt i oppløsning.. Eg blir som ein fisk som ikkja har fanaring om at den leve i ett akvarium, og spinne rundt min egen akse som ein planet på villspor..
Men det e vel gjerna sånn, innimellom.. At ein liten tur i Bodå blir eit slags Gjøkeredet i hverdagens strabasiøse mørke..
Det blir ein plass man flykte, for å bli frisk fra småbarnslivets glade vanvidd.. Sjøl om man aldri har vært sjuk.. Man sko ønska man kunne drukket opp ei flaska med solskinn og kvitta seg med litt tungsinn, sosial angst og forbigåande dårlig selvtillit.. Men det spille vel ingen rolle.. Når bølgene har lagt seg og man rusla nåke mindre stressa inn i heimen igjen.. Boden blir ein knagg man kan henga hverdagens uro på.. Et sted kor oss stille undertrykte helter av dårlig timing, får samla tankene før de bryte ut i ett skred i alle retningar..
Som sagt før… Ydmykt dyrka me håpet om ei meining med tilværelsen.. Mens tiden går som ein virvelvind, ett dragsug man aldri komme ut av..
Man vente på ein fortsettelse som aldri kommer…
Du hendelse..
Man kan vel virkelig sei at denna søndagen har levert varene, sett sånn familielivmessig.. Me har feira Eldstemann her i heimen idag, for han har bursdag.. Så me stod opp relativt tidlig, og fyrte opp ein muffins med lys og rusla opp trappene te rommet hans.. For å vekka han på tradisjonelt vis, som me gjør her i heimen.. Kor me overlevere ein presang på morgenkvisten, med ein muffins med lys akkompagnert med Happy Birthday i alle tonearter som finnes..
Sjølsagt når lysene e tent kommandere Kånå meg te å ta bilder med mobilen min, ein mobil som meir eller mindre va tom for strøm.. Så eg spurta nerover trappene og inn i stuå, på leit itte speilreflekskameraet..
Som forsåvidt hadde strøm, men mangla minnekort.. Herreguud… Kånå kauka så stille som hu kunne fra loftsstuå, kor i helsikke eg blei av.. Eg kviskra irritert tebake at eg nå va på minnekort jakt, som sant va.. – Drit i kameraet å kom og syng, din dust.. Brølte hu tebake.. Tjera vena meg, åsså lura hu på kor kidsa får dei her ukvemsordå ifra.. Jaja, eg gjorde som eg fikk beskjed om, og luska opp trappene mens eg stemte i på Happy Birthday..
[perfect_quotes id=”6128″]
Kånå fiska plutselig mobilen sin opp fra lommå, og begynte å knipsa bilder.. Eg kikka perplekst på na og andletet mitt uttrykte tydligvis sterk forbauselse.. Hu bare kikka trassig på meg med ett blikk man ikkje legge seg ut med, og knipsa videre.. Eg tenkte mitt men klarte å holda styr på kjeften, for ein gangs skyld.. Eg va jo ikkje ferdig med å synga Happy Birthday, så det ordna seg egentlig sjøl.. Det ska Kånå vær glad for, eller eg.. Det får me forsåvidt aldri vita..
Det kunne blitt ein anna historie.. Det e alltids ein anna historie, det som skjer ittepå.. Når blikkene e vendt ein anna vei.. Men idag va de vendt mot Eldstemann.. Det va hans dag idag..
Itte presangen va pakka opp og me hadde sunget ifra oss, for denna gang.. Så gjekk me ner i stuå igjen.. Eg satte meg med laptopen, med Kleggen klint te mi venstre sida.. Han såg på barne-tv.. Litlajentå va fortsatt oppe på Eldstemann sitt rom, og stjal te seg litt sjokolademuffins, når Eldstemann ikkje fulgte med.. Det gjekk jo som det måtte gå, og hu fikk meir eller mindre passet påskrevet av Eldstemann.. Når han tok na på fersken.. Hu hadde sikkert gumla i seg halve muffinsen hans då, den der rampajentå..
[perfect_quotes id=”6129″]
Seinare på dagen, itte ett inn/ut av heimen bonanza fra dei 2 minste, så kjørte me på McDonalds for å spisa middag.. Eldstemann hadde bestilt det.. De får lov å bestemma middag og på bursdagen, så me ende stort sett opp der.. Foruten ein gang eg og Eldstemann hadde fiska makrell te den store gullmedaljen.. Då ville han ha makrell.. Det va jo superpopulært, itte 3-4 makrellmiddager i forskjellig format, dei siste dagane.. Så me endte jo opp på MacDonalds då og, for å stilna protestene te resten av Flokken..
Det e måte på kor langt man kan dra eit makrellmaraton.. Eg trur Eldstemann va fornøyd te slutt, den gangen og.. Ikkje hadde me fleire makrell oppskrifter igjen heller..
Men, tebake te idag.. Me pakka Flokken i vidunderet våras, og suste mot middagsstasjonen.. – Pappa, kjør bånn gass.. Kauka Mini’en.. – Nei.. Brøle Han i Midten.. – Då røyklegge me jo halve byen.. La han te.. Han har forsåvidt rett.. Eg trur gjerna ikkje turboen på vidunderet våras e heilt med sine fulle fem.. Så når man trør litt ekstra på gasspedalen, står ei ravnsvart røyksky ut fra eksosen.. Og bilane bak oss forsvinne i ei tåkesky av olja og eksos..
[perfect_quotes id=”6130″]
Så eg tok det rolig og parkerte fint utanfor McDonalds.. Klok av skade fikk me ut av Flokken ka de ville ha å drikka og spisa, før me gikk inn.. Ellers kan det fort bli ramaskrik ved bordet.. Når ein har fått milkshake, og han som fikk Cola plutselig vil ha det samma.. Eller omvendt.. Nå går me ikkje ut av bilen, før alle har bestilt.. I det øyeblikket me har forlatt bilen, e matbestillingen stengt.. Det funka egentlig strålande.. Og har gitt oss litt etterlengta ro med bordet..
Men idag, va Han i Midten i storform.. Og begynte forsåvidt ett lite haraball, når me nesten va ferdig.. Kånå oppdaga som meg alarmsignalene tidlig, og sendte meg, Mini’en og Eldstemann ut dørene..
Mens hu, Litlajentå og Han i Midten kom etter.. Eit lite vulkanutbrudd blei avverga og belønna med ein liten Pokemon Go jakt nere i sentrum.. Det gikk jo egentlig strålande.. Med kjørte på tomgang rundt omkring og tok Pokemon stopp te den store gullmedaljen.. Men.. Så gikk det som måtte gå.. Og alltid ende opp, med oss.. Ein eller aen legendarisk Pokemon va i nærheten, og eg blei losa imot den av to ivrige kartleserar.. Først kjørte me litt feil, før me fant fram.. Og de nærmast stupte ut av bilen for å få has på denna legenden..
[perfect_quotes id=”6131″]
De måtte visst vær to for å klara å fanga denna her legendariske Pokemonen, men når Eldstemann hadde kobla seg te Han i Midten.. Hadde han fått opp ett eller anna “Error” melding på telefonen.. Og han klikka jo sjølsagt i vinkel.. Han va fortsatt litt på tur itte McDonalds besøket, og då e sjølsagt alt Eldstemann sin feil.. Om nåke går gale.. Gudhjølpe meg og herrenns hærskare.. Dei to kan gå fra best buddy’s te verdens største fiendar, på mindre enn ett nanosekund..
Eldstemann redda seg inn på eina siå, mens eg fikk hanka inn hissigprompen på andra siå.. Eg og Kånå delte i tumultene ett blikk, ett blikk som for ein gangs skyld va samstemt.. Det va på tide å kjøra heim..
Han i Midten røyk lukst på rommet sitt, og Eldstmann likaså.. Mens eg og Kånå rusla ein tur på lekeplassen, mens dei 2 minste fikk utfolda seg litt med venninner og kompisar.. Eg rakk ein kopp kaffi og litt fotballprat med ein nabo, før eg fant ut det va best å sjekka forholdå i heimen.. Puh.. Heldigvis hadde de lydd, og satt fortsatt på kvar sitt rom.. Han i Midten hadde fått tenkt seg litt om, og sa forsåvidt unnskyld både te meg og Eldstemann.. Før han fikk lov te å stikka te ein kompis..
[perfect_quotes id=”6132″]
Te slutt va dagen omme.. 2 små e i seng, 2 litt større e på vei mens 2 stykk utslitte foreldre sitte i apatisk koma i sofaen.. Med Disney Channel rulle støyande på tv’en i bakgrunnen og nasen klistra i kvar vår skjerm..
Omtrent som ein hvilken som helst søndags kveld.. Egentlig..
Så.. Ha ein flott søndagskveld Folkens.. An komme nok te oss og, omsider..
Jøje meg.. Nå begynne eg å lura på om denna Karin Berndtsson strategien va så lur.. Det med å sei ja te det mesta av utfordringar som dukka opp.. For itte eg takka ja te invitasjonen hos bLEST Litteraturfestival, så har den eina kanonå itte den andra blitt bekrefta te Litteratur Festivalen.. Lahlum, Kaggestad, Steinfeldt og nå Vendela Kirsebom..
Tjera vena meg ..
Når eg for ei god uka siå va i møte med de, om ka min rolle oppe i detta greiene sko vær.. Så ser det ut for at det blir laga ett lite “Boden” hjørna.. Midt inne i Tysvær Kulturhus.. Kor eg ska fortella litt om bloggen, og gjerna ta ein historie og to.. – Ein slags stand up, på ein måte.. ?? Spurte eg .. Og meinte det forsåvidt litt på spøk.. Men sjølsagt backfired det rett i fleisen på meg..
Det va jo meir eller mindre ein strålande ide, meinte hu fra festivalen.. Hjølpe meg..
Om eg egentlig ikkje allerede va ukomfortabel nok med akkurat detta prosjektet.. Så blei det absolutt ikkje nåke mindre skummelt, når det tok denna vendingen her.. Eg, avholda ein slags stand up opptreden..?? Himmel og hav.. Ka i all verden har eg stelt i stand.. Ei trøst i all denna galskapen, får bli at det skjer i kjente omgivelsar, på ein måte..
For i all ydmykhet blir det satt opp ei full size Bod, inne i detta hjørna mitt.. Så sko det gå lukst te helsikke, kan eg bare rømma inn i den.. Og ikkje komma ut igjen før folk har gått heim..
Om det ikkje komme nåken så gjere jo det ingenting.. Då slippe eg jo forsåvidt lett unna.. Jaja, når eg først har dratt det så langt som detta, så må eg vel innrømma at eg håpa det komme nåken.. Så eg ikkje ende opp der heilt aleina.. Kanskje eg sko fått Vendela Kirsebom te å komma inn i “Boden” hjørna og dra inn litt publikum.. Eller kanskje Hans Olav Lahlum.. Han e jo rett og slett ein eksepsjonelt interessant fyr.. Han måtte det vært ein opplevelse å få møtt.. Kaggestad og Steinfeldt og.. Med sine erfaringar..
Men, då hadde eg vel endt opp med fullstendig jernteppe, og ikkje fått fram ett ord.. Det hadde jo vært perfekt, på min første litteratur festival..
Eg må jo bare innrømma at eg ikkje akkurat trudde dimensjonane på detta arrangementet, sko vær så store.. Eg hadde vel gjerna ein liten anelse om det, men når navnene på andre deltaker begynte å renna inn.. Så har prestasjonsangsten virkelig begynt å setta sine spor.. Men det kan vel umulig bli verre enn når eg va på tv.. Trur eg.. Det e ikkje godt å sei, eg har jo aldri vært med på nåke lignande..
Man får vel bare prøva å vær seg sjøl, og gjerna forbereda seg litt meir.. Enn eg gjorde før denna her tv-opptredenen.. Kor eg tok det nærmast på sparket..
Her må det nok øvast litt på forhånd, vil eg tru.. Kanskje e det ein smart plan å skriva ett slags manus på forhånd, så kan eg øva meg på dei heima.. Eller nåke i den duren.. Hjølpe meg.. Eg sitte nesten her å kjenne ei mitraljøsa av nervøse vibber, skyta seg gjennom kvart fiber i nervesystemet.. Og ennå så e det 2 månader te eg ska i ilden.. Herreguud.. Jaja, det får vel egentlig bare bære eller brista..
Kvar gang eg begynne å tenka på detta her, så sette eg jo igang ett skred av tankar som går i alle retningar.. Så kanskje eg må tenka litt mindre på det.. Eller meir.. ??
Det går som oftast bra, seie alltid Far min.. Det har ein tendens te det.. Så me får jo bare håpa på det besta.. Og at eg ikkje ende opp med ein vaklande forestilling, som ein skranglande gyngestol så mangla den eina vangå..
Man får heller ha truå på seg sjøl, istedet for å leva seg inn i ein bunnlaus fortvilelse..
Så har heilt sikkert skjebnen ein plan med detta opplegget.. Kanskje e det ett springbrett videre på denna stien, som eg gjerna såvidt har begynt på.. Eg hadde ivertfall ikkje i mine villaste fantasier trudd, at detta blogg greiene sko ta sånn av..
Og enda opp med ein invitasjon te ein Litteratur Festival med så mange kanoner på gjestelistå..
Tenk å ha navnet sitt på samma listå som Hans Olav Lahlum, Johan Kaggestad, Hans Wilhelm Steinfeldt og Vendela Kirsebom..
Eller Jørgen Jæger, Maja Lunde, Yrsa Sigurðardóttir og Monica Csango..
Det e jo heilt villt… Man kan jo ikkje anna enn å bli bittelitt imponert øve det.. Men, sånn e det.. Når man e bedre enn Fantomet.. Eller heile Barcelona.. Som eg så ydmykt proklamerte i eit tidligare innlegg..
Man må jo bare ha truå på seg sjøl.. Vil eg tru.. Sjøl om man ska te med “Eit slags Stand Up”, på ein måte..
Lørdag 21 oktober braka det uansett laus..
=D
Det e lørdag og helg.. Endelig og alt for tidlig.. Man går tidsnok på ein smell..
Eg hadde ein skikkelig “good feeling” på jobb igår.. Der eg suste rundt på rutå mi i strålande sol og nærmast blå himmel, så langt aua kunne sjå.. Men når eg nærma meg Bokn og enden på rutå, fant eg ut at ein synstest heilt klart e på sin plass.. For mørkare skyer enn dei som kom susande inn fra Nordsjøen, det va det lenge siå eg hadde sett.. Det va mildt sagt ett bedrøvelig syn.. Og sjølsagt på sin plass.. Eg sko jo snart ta helg.. Ka anna enn eit fantastisk regnvær fra ein anna planet, kan man forventa då..
Det e jo så inni granskauen typiskt og.. Eg så hadde store planar om å rydda ut av loftsbodå idag, og kjøra på bossplassen med eit lass.. Men, men.. Det e vel bare å finna fram oljehyrå og setta igang, seinare..
Det finnes jo ikkje dårlig vær, bare dårlige klær.. Eg syns eg høyre Kånå allerede.. Det e egentlig litt morosamt akkurat det, at man kan høyra Kånå si allerede, liksom.. Me mannfolk vett som oftast ka som må gjerast, men alikavel så venta me gjerna te Kånene våras klikka i vinkel.. Og kommandere oss igang med det me egentlig visste me sko gjera.. Men ikkje har begynt å gjør..
[perfect_quotes id=”6099″]
Jaja, det finnes jo unntak da.. Man har sånne “streberar” som me kalte de i millitæret.. Dei som løpe rundt i ein evigvarig tru.. På at om de utføre ein kvar ordre fra si kjæra Kåna, nærmast før hu har kommandert de ut på oppdrag.. Så får de lønn i himmelen.. Eller på “freddan”.. Tjera vena meg.. Som sagt så mange ganger før, det e forskjell på å væra Toskjen og Idiot.. Og jo før man slutta å vær komplett Idiot, og trur på at man får belønning i himmelen.. Jo bedre e det..
Det e bedre å sitta som ein Tosk i sofaen, og få kjeft for oppdrag man sko hatt utført for lenge siå.. Og heller gjerna overraska Kånene våras med å faktisk gjør det, innimellom.. Det får man belønning for det.. Heilt klart.. Trur eg..
Mens hvis man har løpt rundt som ein tøffelhelt på speed, i sin iver itte å imponera sin kjære.. Vil man alltid komma te det punktet kor man innser at man har blitt lurt.. Og oppdaga at man faktisk som “Idiot”, gjerna får mye mindre “belønning” enn om man bare va “Toskjen”.. Det e ingenting som fyre opp Kånene sitt belønningsopplegg, enn ein Sofatosk som plutselig henge på veggen og mala huset.. Eller snekra terrasse i bakgården.. Og lignande..
[perfect_quotes id=”6100″]
Det å balansera mellom Toskjen og Idiot, e som å gå på slakk lina øve Lysefjorden.. Vil eg tru.. Man må ha tungå beint i munnen og gå med andakt.. Somme ganger trør man feil og stupe lukst i fjorden, med ett magaplask uten like.. Men klatra man opp og fortsette ferden øve fjorden, må man jo vær Idiot.. Då e det bedre å ligga nere i fjorden å vaka i øveflatå som ein Tosk, mens man tenke at det magaplasket, det vil man ikkje oppleva ein gang te.. Man lære så lenge man leve, seie de jo..
Og kim vil gå på ett magaplask kvar dag, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten.. Det finnes mye klokskap i alskens ordtak.. Og at det e forskjell på å vær Toskjen og Idiot.. Det e ivertfall heilt sikkert..
Det e liksom nåke muntert bedrøvelig øve det.. Jo før man innser at dei her forføreriske “Alvedronningene” me mannfolk blei betatt av og forelska oss i, plutselig kan forandra seg te frådande dragemonster med tenner skarpe som ein laserskåren kniv.. Jo bedre e det.. Hjølpe meg, eg seie ikkje at de alltid e sånn, dei her Kånene.. Men at de plutselig kan bli det, det bør man snarast mulig bli klar over.. Spesielt itte man gjerna har fått seg ett par ungar, eller fira..
[perfect_quotes id=”6101″]
Eller nåke lignande.. Eg vett ikkje..
Eg syns ivertfall eg høyre Kånå allerede….
=D
Den siste dagen i min barndoms verden..
Når trør man egentlig ut av den, min barndoms verden.. For Odd Børretzen va det den dagen klokkå på veggen stansa.. Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka.. Fra min barndoms verden.. På ein måte trur eg at man aldri trør heilt ut av den verdenen.. Man tar bare ein liten pause, glemmer den litt ut eller rett og slett bare blir litt for opptatt med å vær voksen..
[perfect_quotes id=”6071″]
Min barndoms verden va ein herlige verden.. Og nå eg e så heldige at me har 4 barn i heimen vår.. Så eg får leva litt i min barndoms verden, igjen.. Kor alle bekymringar forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.. Eg kan sitta på golvet å leka med Duplo’en te Litlajentå og Mini’en, laga fantasifulle hus i alle verdens fargar.. Bygga båtar som aldri i den virkelige verden hadde bært så mye som ei fjør..
[perfect_quotes id=”6073″]
Som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet.. Ikkje meir enn 1,5 – 2 metår, i den virkelige verden.. Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden.. I vår barndoms verden.. Kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England med 100 000 tusen på tribunen.. Som skrike så sveisen blir blåst bakøve når me score mål.
I den virkelige verden så e det bare Litlajentå og Mini’en, som sitte på tribunen.. Som egentlig bare e ei litå trapp opp te terrasse dørå..
I vår barndoms verden så sitte eg og eldstemann og leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers.. Me sko gjerna bare lesa ett kapittel, men det e så spennande at me ofta blir nødt te å lesa ett par te.. Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset, ja då e det på an med ein gang..
Då leke me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver..
I vår barndoms verden, kor me springe livredde rundt i ein jungel, eg og heile ungaflokken.. Med ei sulten løvinna i helane på oss, som vil spisa oss te kvelds. I virkelighetens verden, så e det bare hu mor så prøve å fanga oss.. For å få oss i seng.. For nå e det leggetid..
[perfect_quotes id=”6075″]
Og heima hos oss.. Så springe den rundt meg over alt, mine barndoms verdenar …
Vår barndoms verden….
Igår så ga Kånå meg ein telefon som Eldstemann sko få låna, siden hans egen va knust.. Eg tok imot den og syns den minna voldsomt om Han i Midten sin telefon, siden det stod Lenovo på den.. Men tenkte at det sikkert bare va ein lik telefon.. Eg la den på kjøkkenbordet og sko gi beskjed te Eldstmann idag.. Som eg forsåvidt glemte..
Så idag, itte Kånå stod opp i 1 tiå.. Siden hu va ein liten tur på vift igår på Sildajazzen og kom meir eller mindre ein smule bedugga heim inatt..
Så hadde hu pakka sakene te Han i Midten og lagt den telefonen på kjøkkenbordet oppi sekken hans.. Eldstemann kom ner å lurte på kor denna telefonen han sko få låna va, så eg svara som sant va at den lå på kjøkkenbordet.. Han gjekk å kikka der men fant sjølsagt ikkje telefonen..
[perfect_quotes id=”6061″]
Nåke som Kånå Sjølsagt va omtrent 110% uenig i, det stod jo vitterlig Lenovo bak på denna som lå i sekken te Han i midten.. Så det måtte jo vær hans.. Den Eldstemann sko låna va ein Microsoft telefon.. Hu fiska den opp av sekken og skrudde den på og fikk bekrefta si meining.. Eg forstod fortsatt lite og ingenting på detta punktet, men stod nå på mitt..
Det va den telefonen Kånå hadde gitt meg dagen før.. Det va eg bombesikker på..
Nå begynte faktisk denna diskusjonen å bli nåke oppheta her oppe i stuå.. Det va akkurat pause i Watford – Liverpool kampen, som Liverpool lå under med 1-2 .. Så eg utstrålte vel ikkje akkurat måne og sol der eg stod.. Kånå hadde hovudverk og va sikkert nåke redusert itte gårsdagens sprell, så hu va vel ikkje akkurat nåke sunshine hu heller..
[perfect_quotes id=”6062″]
Jaja, tenkte eg for meg sjøl.. Eg hadde lova Kånå å handla hodepine tabletter te hu i pausen.. Så eg rusla ner trappene mildt irritert øve heile episoden.. Vel så e eg gjerna eldst av meg å Kånå, men det betyr ikkje at eg automatisk huska dårligare enn hu.. Så eg satte meg inn i bilen å kjørte te butikken..
Når eg hadde parkert utforbi her heim igjen, itte utført oppdrag.. Så tok eg å leita litt itte denna her mobilen, kanskje den lå her i bilen..
Men eg fant ingenting.. Ikke før eg åpna hanskarommet bare for å sjekka ein siste plass.. Der lå det bare ein haug med kvitteringar, ett cd cover og ein billadar te telefon.. Eg løfta på kvitteringane, og der, der lå jo denna her hersens Microsoft telefonen som Kånå visstnok hadde gitt meg igår..
Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Eg sendte triumferande ein mms te Kånå..
[perfect_quotes id=”6063″]
=D
Så va det jaggu meg lørdag igjen og i motsetning te forrige uka, så har denna nærmast gått unna som ein tyfon.. Eg hadde egentlig ein overordna plan om å vær ganske så aktiv denna ukå sånn bloggmessig, men som alt anna i detta huset.. Så blir ingenting akkurat som man hadde planlagt.. Mildt sagt.. Det komme stort sett ett eller anna uforutsett i veien og forkludre planene våras.. Eller, ivertfall mine..
Mandag gikk greit, forsåvidt tirsdagen og.. Men derifra og ut så datt eg mellom 2 stolar og mista totalt fokus, på det som va den overordna planen..
For mandags ittemiddag når eg va ferdig på jobb endte eg opp aleina med kidsa når Kånå stakk på shopping med Svigermor.. Den har eg allerede dokumentert så eg ska ikkje rippa opp i den.. Tirsdagen blei ein skikkelig sløvedag siå eg va totalt utkjørt når eg kom heim.. Men akkurat det hindra ikkje Kånå i å gå og gneldra som ei skravlekjerring om alt eg kunne gjør, som ikkje va blitt gjort..
[perfect_quotes id=”6043″]
Man kan vel ikkje sei anna enn at neste ittemiddag, den blei tilbringt ute i bakgården, mens eg ferdigstilte terrassen.. Kånå va ikkje videre imponert øve løysningen eg valgte kvelden før.. Så hu stakk te naboen for litt slabberas med Kånene i gatå, med klar beskjed at om eg ikkje va ferdig te hu kom heim.. Så lå liggeunderlag og sovepose klar i Bodå.. Så då røyk jo den kvelden og då..
Mini’en som eg trudde sov, kom sjølsagt plutselig ut i pysjen og sko hjelpa te.. Tjera vena meg.. Det nytta jo ikkje å forklara han ka som stod på spill.. Men, itte å ha laga ett “fly” te han, av nåken overskudds lekter.. Så gjekk han heldigvis fornøyd å la seg..
Og eg va ca i ruta te å få gjør meg ferdig, før kjeftesmellå kom heim.. Det e merksnodigt og egentlig kossen Kåner plutselig kan finna det for godt, å klaga på alt mellom himmel og jord.. Og ikkje bare ein ting liksom, neida.. Då tar de for seg heila listå man har av synder i heimen, den langa listå av gjøremål man te stadighet utsette.. Og som sjølsagt derfor aldri blir mindre..
Men nå kan eg stryka terrassen fra listå.. Eg slapp ivertfall å overnatta i bodå.. Det e bare litt sånn “siste finish” greier igjen..
Så kom torsdagen.. Ein jobbdag av sjeldent kaliber som virkelig gjorde innhogg i energilageret, kor eg nærmast krøyp inn dørå heima, itte jobb.. Eg fikk ein liten delikatesse middag av Kånå, pølsa i brød.. Før hu sendte meg lukst avgårde te Gismarvik for å henta ei seng hu hadde kjøpt på Facebook.. Hu e blitt ein racer på å selge ting på dei her salgssidene.. Men e lika flink te å la gevinsten få bein å gå på..
For all del, me trengte ei ny seng i heimen.. Siden Mini’en forsåvidt hadde vokst ut av si, og sko arva Litlajentå si.. Mens Kånå hadde handla ei ny te Litlajentå.. Ei Ikea seng.. Som sjølsagt va demontert..
Heldigvis ikkje hela sengå, men nok te at eg reiv meg frustrert i håret, når den sko settast sammen igjen heima.. Sengabunnen som eg trudde va ein sånn vanlig sengabunn, va istedet ett infernalsk uforståelig system av lause planker.. Nåken sko skruast fast, andre bare pluggast ner i rammå med nåken pluggar.. Det va ikkje stort anna å sei enn at eg va i totalt villrede på kossen detta her sko vær..
[perfect_quotes id=”6044″]
Kånå rusla ut av rommet med ei oppgitt grimasa om kjeften, men når eg høyrte hu hadde kommen seg opp i stuå igjen.. Så fiska eg opp min egen mobil, skrudde av lyden og leita meg fram te denna her videoen Kånå hadde funnet.. Sko det væra noe håp om å få denna hersens sengå klar te leggetid, så va det bare å bita i det sura eple og juksa litt.. Men det trenge jo ikkje Kånå vita.. Hu trenge vel ikkje vita alt.. Ingenting e verre enn når man oppdage at man har tatt feil, og gjerna Kånå hadde rett..
Men som den sedvanlige helten av dårlig timing som eg e, så merka ikkje eg Litlajentå så sneik seg inn bak meg.. Og sjølsagt kauka ut så heila huset høyrte na..
– Måtte du se på den videoen alikavel, pappa.. !!??
Eg kikka resignert og nåke småirritert på Litlajentå, som svara med å legga armane ut te kvar sia mens hu løfta skuldrene opp unna øyre.. Ka då da, liksom.. Før hu flirte.. Jack Nicholson fliret.. Og sprang opp trappå te mor si.. Eg høyrte Kånå som klukka ein sjøltilfreds latter der oppe på kjøkken, mens Litla”trollet” trampa opp trappå..
[perfect_quotes id=”6049″]
Men, eg fikk nå satt sammen denna her sengabunnen te slutt.. Det va jo ei sånn uttrekks seng, som kunne bli dobbelt så stor.. Derfor detta innvikla planka styret..
Eg hadde nærmast ikkje fått sammen denna her sengabunnen, før Kånå fant det for godt å forlata heimen igjen.. Hu sko henta Eldstemann, handla inn te helgå og stikka ein tur innom foreldrene sine.. Eg rakk ikkje å protestera eingang, før hu skvatt ut dørå i ein fart.. Jippi, eg hadde vunnet vinnarloddet denna kvelden og.. Eg måtte setta meg litt i trappå, når ei mitraljøsa av euforiske lykkeilingar skaut fart gjennom kroppen..
[perfect_quotes id=”6046″]
Omtrent alt va galt.. Uansett.. Kveldsmaten va feil, plutselig lika han ikkje kvitost meir.. Eller, det va jo brunost han ville ha.. Når han fikk melkå han hadde masa om, så ville han ha saft.. Og sånn fortsatte det, heilt te me lå totalt utslitt i sengå hans og leste bok.. Eg trur eg sovna først.. Eg huska ikkje.. Kånå kom ivertfall heim og fant meg snorkande i sengå te Mini’en, dandert med ein haug bilar på magen, og Mini’en sovande søtt ved siden av meg.. Mens Litlajentå satt og såg på film i den nya sengå si..
Klokkå va kvart over leggetid for lengst, så eg fikk ikkje akkurat plusspoeng for eskepadene te Litlajentå.. Men gjekk vel omtrent i null siå sengå hennas ivertfall va ferdig..
Så.. Detta får bli ett lite oppklaringsinnlegg, om koffår eg muligens har vært nåke meir fraværande enn eg hadde tenkt.. Og har pøst ut med litt reprise innlegg..
[perfect_quotes id=”6053″]
Somme ganger må man prioritera.. Og for husfredens si skyld e det som oftast bloggen som får lida litt.. Eg har ikkje tatt føre meg fredagen heller.. Men kanskje seinare idag.. Me får sjå ka dagen idag har å by på..
Uansett… God helg Folkens.. =D
[easy-image-collage id=6026]
Bilde: Forsåvidt fra ein anna fisketur.. Men samma sumaren, eller vår.. =D
Det har vært litt gjensyn med gamle slagere denna ukå, litt fordi det e innlegg som blei skreven når eg hadde halvparten av den følgar skaren som e nå.. Og litt fordi eg ikkje makta å skriva 2-3 innlegg te dagen.. Og ska man visa litt igjen her i bloggverdenen, så må man rett og slett vær litt aktiv.. Så bær over med meg, dei som gjerna har lest de før..
Det e sikkert mange andre som lese de for første gang.. Og fleire av historiane e jo rett og slett nåken latterkrampe befengte historiar fra virkeligheten våras.. Vår “normale” hverdag..
I det sista innlegget skreiv eg vel faktisk at eg gjerna ikkje hadde sett Kånå så sinte før, når eg skremte livskiten ut av hu.. Med ein spøk som gjerna va litt stygg.. Men, så kom eg på den gangen eg og Eldstemann stakk ut på fisketur med båten våras, litt utpå ittemiddagen ein nydelig seinsumar kveld, for ein del år siå.. Eg lura meg på om ikkje Litlajentå såvidt va født..
Ivertfall va det så flott fiskevær, at me hekta båthengaren på og kjørte te Førdesfjorden kor me slapp båten i vannet og kjørte utover..
Fjorden lå speilblank, solå stod lavt og me kjørte nå ett godt stykke utover, før me slapp slukane ner i dypet.. Men ikkje ett napp va å få, sjøl om kjørte litt sikksakk ute i fjorden, på dei vanlige plassane våras.. Kor me hadde fått godt med fisk tidligare.. Eldstemann elska detta når me stikke på fisketur, og det gjør han forsåvidt ennå.. Det e bare han eg kan stikka på fisketur med, og virkelig slappa av..
For Han i Midten har jo ikkje ro i rævå te å fiska.. Han ska helst i land på ei eller anna øy og gå på skattejakt.. Ivertfall den gangen.. Eg trur ikkje akkurat det har blitt bedre med årenes løp..
Men, når eg e med Eldstemann så kan me både sitta å babla i vei om ett eller anna.. Eller gjerna bare sitta i stillhet og nyte utsikten ute på ein speilblank fjord, kor solå ligge å vaka i vannskorpå.. Mens me sitte me kvar vår stang og fiska.. Men siå ikkje fisken beit denna sumarkvelden, så me bestemte oss for å pakka sammen og kjøra heim.. Sikkert lika godt huska eg at eg sa te Eldstemann, fordi mobilen va nesten tom for strøm..
Men lika før me kom inn te land, så såg Eldstemann at det kokte litt i vannskorpå på styrbord hånd.. Så me vrei båten øve og seig sakte mot der det kokte..
Det må vær makrell meinte Eldstemann og kasta ut sluken, nesten før eg hadde fått påhengsen i fri.. Og før eg hadde fått sukk for meg, hang dei ein svær makrell å dingla foran augene på meg.. Mens Eldstemann stod med ett svært glis.. Jaggu meg hadde ikkje guten hatt rett.. Eg og kasta ut sluken og fikk jaggu meg napp med ein gang.. Den ellers så kjedelige fisketuren hadde tatt ein kjapp vending.. Og makrellen datt ombord som perler på ei snor..
Baljen begynte kjapt å fylla seg opp, og både eg og Eldstemann glemte både tid og sted.. Ei litå stund så mista me stimen med makrell, men Eldstemann spora den kjapt opp igjen, med haukablikket sitt.. Tjera vena meg..
Me tok meir eller mindre heilt av og va i komplett ekstase øve det goa fisket.. Itte ei stund og når eg talte opp, hadde med langt over 30 makrell i baljen.. Så eg fant ut det gjerna va på tide å begynna å sløya de.. Ein flokk måker fant fort ut at her va det mat og få, og slo seg ner lika ved.. De kom fader meg så nærme, at eg nesten va engstelige for at de sko nappa fisken ut av nevane på meg..
Men då kom Eldstemann på den ideen at me kunne jo kasta fiskahovudene langt i fra oss, så eg fikk litt arbeidsfred.. Og planen den va god den..
Måkene endte opp i full slosskamp, når me kasta ut hovudene.. Det e nærmast utrolig kor glupske dei der måkene e.. Kor hovudene gjekk i gapet på det med ett einaste jafs.. Eldstemann hadde lagt stangå i fra seg nå og me stoppa vel på ca 43 svære makreller.. Me gleda oss allerede te kveldsmaten.. Men.. Å sløya fisk det tar jaggu meg litt tid det.. Mye lengre enn det tar å dra de opp.. Og når eg hadde kommen litt over halveis, så la eg merke te at det hadde blitt ganske så mørkt, egentlig..
Eg fiska opp telefonen for å sjekka klokkå, men den va sjølsagt fullstendig utlada.. Eldstemann begynte å gjespa og eg sette opp farten med sløyingå..
Eg begynte vel forsåvidt å forstå at Kånå sannsynligvis hadde forsøkt å ringa oss.. Eg hadde jo bare sagt at me sko ein liten tur.. Og nå va det jo nærmast mørkt.. På sumaren betyr det at klokkå e litt meir enn 7-8 tiå, som eg hadde sagt me ca kom heim.. Men endelig så va det bare ein fisk igjen å sløya, før me raste inn mot land, drog båten opp på hengaren og kjørte ladaren inn i mobilen.. Eg va litt usikker på om eg sko tørra å skru den på.. Men Eldstemann meinte eg måtte..
Ikkje før pinkoden va slått så begynte mobilen å pipa i ett infernalsk tempo, og stoppa ikkje før eg hadde fått 38 meldingar om ubesvarte anrop.. Fra Kånå..
Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare… Detta kom te å bli månelyst..
Eg slo nummeret te Kånå med skjelvande fingrar, og hu svar meir eller mindre før det hadde begynt å ringa.. Hu nærmast freste som ein rasande Puma øve linjå, og va sint som ein Lemen.. Hu va så sint at eg forstod ikkje halvparten av ka hu sa.. Men eg plukka opp ett eller anna med politi, redningssentralen og lignande.. Eldstemann satt bare i baksetet med svære auger, Kånå snakka så høgt at man sikkert kunne høyra na utenfor bilen..
Te slutt så va hu ferdige med tiraden av eder og galle som hu øste øve meg.. Den uansvarliga Fatter’n som ikkje hadde vet nok te å gi beskjed, eller ivertfall varsla om at eg hadde lite batteri..
Hu hadde vært ifra seg av redsel, mens eg å Eldstemann hadde hatt tidenes Makrell bonanza.. Og trudd at me hadde gått ner med mann og mus.. Men te slutt så fikk eg roa na ner og forklart at me va i høgaste livet, og beklagde meg på det sterkaste.. Eg sko sjølsagt aldri dra ut på fisketur med nesten flatt batteri meir.. Kors på halsen.. Hu va nesten normal i stemmen igjen, og eg høyrte Eldstemann trekka pusten av lettelse i baksetet..
Før han brølte ut..
– Me fikk 43 svære makreller mamma.. Skikkelig svære altså..
Og akkurat då slo det meg.. At me hadde gjerna ikkje så mye plass i frysen, te all denna her fisken.. I detta kombiskapet som stod på kjøkken..
Tjera vena meg..
Det smalt i andre enden igjen.. Så eg trykka bare mobilen av..
43 makrell va gjerna litt i øvekant te å spisa som kveldsmat, sånn egentlig..
=D
Eg vakna idag morgen med et svært flir om kjeften, garantert ett Jack Nicholson flir.. Lika stort som kjeften te ein breiflabb, minst.. For eg sko på jobb idag.. Endelig va det mandag og ei heseblesande helg, med sutrande værsjuke ungar va over.. For denna helgå va ufattelig tung å komma seg gjennom.. Mildt sagt.. Det e egentlig ganske så morosamt.. For forrige uka va grusomt travel på jobb, så helgå va meir enn velkommen når fredagens innsats på jobb, va over..
Men allerede før klokkå 12 på lørdags formiddag, lengta eg tebake te jobb.. Og den umiskjennelige følelsen av å gjera nåke fornuftigt.. Istedet for å sysselsetta bortskjemte ungar, som kjeda seg heima..
Bare det å setta seg inn i lastebilen idag morgen, mens eg fyrte igang maskineriet.. Det va nærmast som ein euforisk lykkefølelese, ilte gjennom både kropp og sjel.. For all del, misforstå meg rett.. Eg kosa meg heima med Kånå og Flokken, men eg e steikje glad for at eg har ein jobb å gå te.. De seie jo det i deia her vanskelige tidene her på Vestlandet, sånn jobb messigt.. At man ska vær glad for at man har ein jobb.. Og i dag va eg det, sprellande glad til og med..
[perfect_quotes id=”6007″]
Og når eg kom meg igang og fikk begynt å levera te kundene, så fant eg forsåvidt roen igjen.. Det blir alltid litt hektisk om morgenen, før eg får oversikten og ser at eg sannsynligvis får plass te alt.. Man kava seg opp med å sortera småpakker og ser nesten ikkje ende på det.. Ivertfall ikkje idag siå det e snart skulestart.. Så halve terminalen flomma jo øve av varer te alle skulane på rutå mi..
Men som sagt.. Det gjekk seg te.. Og når dei siste pakkane va levert, og eg snudde snuten heimover igjen.. Då va eg jaggu meg rimelig fornøyd med dagen, for det hadde ikkje gått lukst te helsikke som eg hadde trudd..
Joda, klokkå blei nærmare 16:00 før eg returnerte mot byen, men alt va levert uten dei heilt store problemene.. Så eg satt vel sikkert i min egen lille verden når telefonen begynte å vibrera iltert, der den lå på midtkonsollen.. Det va sjølsagt Kånå som ringte.. Hu hadde ringt litt tidligare og, men då sko eg akkurat te å levera hos ein kunde.. Men nå hadde eg ingen unnskyldning, bilen va jo tom..
[perfect_quotes id=”6010″]
Og som passa på at eg svara nåkenlunde rett, når det blir stille i andre enden.. “ Ja,ja.. Mmmm.. Ja, det vil eg tru.. .. Nei, har du høyrt.. Det e det galnaste.. osv osv osv.. ” Dåkke skjønne tegningen.. Ein strålande egenskap å tilegna seg, om man bare passa på å ikkje la den ta overhånd.. Då går man på ein smell uansett.. Men eg følte det gikk greit idag.. Eg huska ikkje ett pip av ka me hadde snakka om ittepå, men satt igjen med ein god feeling..
Det må ha vært ein god samtale uten for mange feil.. Eg satt ivertfall igjen med den følelsen.. Det hadde ikkje vært nåken varslel lys som hadde gått av underveis, ivertfall..
Eg svinga innom terminalen og lossa bilen for innhentingar, før eg durte heimover og parkerte.. Det kjentes på kroppen at eg hadde vært på jobb, men eg rusla nå ved godt mot inn dørå heima.. Nå sko det bli godt å parkera i sofaen, få i seg litt middag og slenga beinå på bordet.. Eg synast at det e heilt kurant at Fatter’n får nåken minuttar te å samla seg på, itte ein hard dag på jobb..
[perfect_quotes id=”6011″]
Idag smalt det midt i fleisen som om eg hadde gått i ringen med Mike Tyson i toppform.. Og gjekk på tidenes Knock Out itte 15 sekund.. Gubbevaremegvel.. Eg hadde ikkje meir enn lurt meg inn dørå heima, før Kånå røyk ut dørå i motsatt retning.. Og eg va forlatt med kidsa resten av ittemiddagen.. Kånå sko på shopping med Svigermor..
Eg stod jo der lika forbausa som ein Pandabjørns første møte med snø.. Eg trur Kånå lukta luntå når hu såg reaksjonen min, før hu spurte om og ikkje hadde høyrt itte når hu ga beskjed på telefonen..
– Jojo, sjølsagt hadde eg høyrt itte.. Tjera vena meg.. Ka hu trudde da.. Mumla eg fram.. Mens dei siste restene av ansiktsfarge rant av som billig sminka.. Herregud, eg holdt på å slå meg sjøl i skallen, øve min egen idioti.. Som ikkje hadde fulgt med på ka Kånå snakka om idag.. Det e jo typisk at autopiloten ikkje va kalibrert, når Kånå ga sånne viktige beskjedar..
[perfect_quotes id=”6013″]
Karma altså……
