Eg satt å kikka gjennom ein del gamle innlegg igår kveld, og for dei som følge bloggen på Facebook siå.. Så fikk de ett gjensyn med “Jesus Feis Og” .. Både eg og Kånå satt og lo så det grein igår kveld, når me gjenopplevde akkurat den episoden.. Det va forsåvidt ett av innleggene som virkelig tok av, og på ein måte satte bloggen litt på kartet.. Ingen av dei innleggene eg hadde skrevet te då, hadde tatt av som akkurat det innlegget gjorde..

Kor både foreldre og barnehagetanter gikk amok på Facebook, og leste, kommenterte og delte øve ein lav sko..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det e då det e kjekt å vær blogger.. Når historien man har delt tar av som ild i tørt gras.. Man e som ein slags “nisjeblogger” som eg e, skrekkelig avhengig av sånne hjørnesteinsinnlegg.. Sånne som flyr øve nettet og sprer seg med lysets hastighet.. Spesielt når man ikkje tilknytta dei store aktørene som Blogg.no og lignende.. For sjøl om Facebook e ein utmerka markedsførings sted, har det med tiden blitt mye vanskeligare å visa igjen..

” Man e nødt te å skriva innlegg som engasjere dåkke leserar, og får dåkke te å bruka delefunksjonen, emojis og ikkje minst at dåkke kommentere innleggene..

Dei som starta tidlig og blogga fikk mye meir eksponering på f.eks Facebook, enn oss som gjerna har starta dei siste årene.. Mye pga av Facebook sine algoritmer som leita itte interessante innlegg, den gangen va mye meir “vennligare” innstilt te blogginnlegg.. Eller ivertfall innlegg på Facebook som gjerna genererte mye “likes”.. Det e ivertfall ein kjennsgjerning at det e mye vanskeligare å visa igjen på Facebook nå te dags, enn det va f.eks for 5-6 år siden..

F.eks så får man mye større spredning på innleggene sine, om man får leserne te å bruka dei følelsesladde emojis’ene, enn den vanlige tommelen..

Live sending på Facebook e og ein glimrande måte å auka spredningen sin på, og gjerna treffa på endå fleire nye leserar og få fleire følgere.. Det eg vil fram te, på ein måte.. Det e at det faktisk e ein ganske så stor prestasjon, av denna lille bloggen som dåkke følge, engasjere og lese øve ein lav sko.. Å ha kommen så langt som den har gjort te nå.. Til og med når den nesten utenlukkande har laaaaange andekdoter, skreven på dialekt.. Som igjen ikkje akkurat e optimalt, med tanke på Google sine algoritmer..

” Som igjen leite itte “populære” ord fortrinnsvis formulert på bokmål.. Og ikkje på kav haugesundsk.. Og fordi Live sending på Facebook ikkje akkurat e nåke eg e komfortabel med..

At ein blogg om og fra ein ellevill småbarnsfamilie sin hverdag, skreven på dialekt sko nå så langt.. Det e nesten som om ein ørkenrytter fra tjukkaste Sahara, sko vinna 5 milå i Holmenkollen.. Eg hadde ikkje i mine villaste fantasier trudd at detta sko ta sånn av som det har gjort.. Ivertfall ikkje med tanke på at eg ikkje har skrevet så mangen provoserande og dagsaktuelle innlegg.. Som skapa engasjement i alle retningar.. Men har vært tro mot den retningen eg ville at bloggen sko ha..

At den sko vær ein Arena for humor, Hverdagsgalskap og Finurlige Skråblikk fra Fatter’n.. Det sko vær ein godslig familieblogg som gjerna avvæpna det med å vær så inni granskauen perfekt.. Og heller vær ei slags motvekt..

Eg trur gjerna det e det som e ein av faktorene, te at dåkke leserar trykke denna bloggen te dåkkas bryst.. Fordi man som regel sitte med ein utelukkande god og positiv følelse itte man har lest ferdig.. Man kan jo bare ta ein tur inn på Facebook siden, å lesa alle anmeldelsene av bloggen, som dåkke leserar har lagt igjen.. Heile 63 anmeldelser.. 58 stykker har gitt 5 stjerner, 4 stykk har gitt 4 stjerner og 1 har gitt 1 stjerna..

Men han va ifra Pakistan.. Så eg kan jo forstå at han ga 1 stjerna, han forstod vel ikkje ett kvekk.. Men, det e jaggu meg herlig lesning, det mange av dei andre har skrevet.. Bare høyr..

” Denne bloggen er vondt-i-magen gøy, tankevekkende, helsprø, forfriskende, hverdagslig heseblesende og til tider medfølelsevekkende. Ellevilt og varmt, og viktigst av alt: Ekte. Skrevet med humoristisk gullpenn på en tilgjengelig og underholdende måte, en blogg som vil passe de fleste midt i blinken. Anbefales på det varmeste! ”

 

” Ein treng ikkje gå på angst- og depresjonsdempande medisinar så lenge ein held seg oppdatert på denne bloggen. ”

 

” Herlig og realistisk ærlig beretning om en barnefamilies hværdag . Sett fra pappa
sin side og gjenkjennekig for alle familier med flere barn. Aldri en kjedelig dag ”

 

” Herlig skråblikk og humor! Samtidig som det er gjennkjennelig for mange og med passe dose alvor inni. Gleder meg til hvert innlegg “

Det e så heidundrande kjekt å lesa at eg blir varm i både kropp og sjel.. At dåkke leserar sette pris på og lika det eg skrapa sammen og legge ut, ei ledige stund her i heimen.. Ikkje e eg nåke særs strukturert i når innleggene komme ut på døgnet heller, det blir litt i hytt og pine.. Men, det gjenspeile vel gjerna når eg har eit lite friminutt, te å setta meg ner å skriva litt.. Har eg ikkje nåke å skriva så blir det gjerna stille nåken dager, men alikavel så strøyme dåkke tebake..

Nærmast i samla flokk.. Spesielt dåkke som gjerna går litt igjen i kommentar feltet på Facebook.. Dåkke leserar som kjenne dåkke igjen, og dele historiar fra dåkkas eget liv..

Ikkje e eg nåke ekspert på “Click-Bait” overskrifter heller, eg slite faktisk ganske ofta med å finna på ei dugande overskrift.. Så det blir som oftast nåke enkelt og greit, som forhåpentligvis gjenspeile innholdet.. Eg kunne jo gjort som mange andre og skrevet klikkbefengte innlegg og overskrifter.. Men eg trur i lengden så skapa man mye meir “lojale” leserar, om man gjerna ikkje går inn for å lura leserane inn te bloggen sin..

” Eller masa om at de “må” dela detta innlegget.. For all del, eg har slengt med nåken “del detta” strofer eg og, innimellom.. Men ikkje i kvar einaste innlegg..

Det går vel nok på at man e bevisst sitt eget publikum, og lar dei ta valget om innlegget e godt nok te at man velge å dela det videre.. På ein måte.. Det handla vel om å ikkje undervurdera leserane sine, og tru at man må ta teskjei metoden te bruk.. Når man interaktere med leserane.. Har man skapt seg ett publikum så bør man ta de på alvor, det syns nå eg ivertfall..

Eg har sikkert skrevet det mange ganger før.. Men det e jo ein kjennsgjerning detta og.. Det hadde nok aldri blitt ei så stor greia ut av denna bloggen.. Uten alle dåkke leserar som strøyme på, nett som makrellen på sensumaren..

Så igjen må eg bare få takka alle dåkke leserar.. Dåkka som komme innom kvar einaste dag, ein gang i ny og ne eller nettopp stakk innom.. Og te alle så kommentere, dele og gjerna legge igjen ein anmeldelse..

Tusen Hjertelig Takk…. =D

Herregud altså.. Snakka meg om å bli trødd gjennom ei kjøttkvern and then some.. Idag har Flokken virkelig testa grenser her i heimen.. Man kunne gjerna lesa litt mellom linjene i innlegget mitt, idag morgens.. Kossen det meir eller mindre endra form og stemning, fra når eg starta å skriva te eg va ferdig.. For når eg begynte på innlegget så satt eg og Mini’en å storkosa oss.. Heilt te han glemte seg ut å trampa ner trappene, for å henta nåke på rommet sitt.. Og vekka The Queen of Darkness..

Te i slutten kor det meir eller mindre begynte å ta av.. Der ifra og ut så har denna dagen virkelig vist seg fram, i all sin prakt.. Og latt oss foreldre virkelig få kjenna på det at me forsåvidt har 4 barn..

Me hadde ein liten time og to, ikkje så lenge itte frokost.. Kor dei 2 minste va hos naboen og leka.. Men då fikk Han i Midten for seg både det eina og det andra, og gjekk nærmast amok.. Gud hjølpe meg.. Ei stund va det hakket før eg gjekk rett i Bodå, og satte meg der heilt frivillig.. Men for ein gangs skyld va det Kånå som nekta ein stakkars Fatter’n, litt “fritid” i Bodå.. Men Han i Midten røyk ivertfall lukst på rommet sitt..

Kånå såg sitt snitt te å stikka på butikken akkurat då, siå Han i Midten satt og stura.. Og Mini’en hadde fått besøk av nabogutten..

Eg satt som ett slakt i sofaen og dopa meg opp, med ein kopp kaffi og to.. Men det e jaggu meg ikkje lett å holda følge med dei små.. Når det føles som om heile gjengen har fyrt seg opp på flybensin.. Eldstemann tok sekken med seg og rømte te ein kompis, og kom ikkje heim før nå i kveldingå.. Det e det eg alltid har sagt, den guten der e ikkje født bak om ett tre.. Akkurat idag så sko eg ønska eg bare kunne gått på jobb, eg og..

Eg tenkte eg sko ta med meg ett par av de å kjøra ein liten tur, itte at Kånå hadde vært å handla.. Men så kom eg meg ikkje avgårde med ein gang, siden Kånå mekka i hop ein Pizza..

Ikkje så lenge itte middagen, mens eg satt i sofaen å lot maten få siga.. Så ringte det på dørå.. Kånå loffa ner trappå for å åpna og føyk plutselig på dør.. Før hu duknakka kom opp i stuå igjen.. Hu hadde visst glemt å skrua lyset av på bilen, så den va jo sjølsagt dau som ei sild.. Toppen på kransakakå e jo at me nettopp hadde levert ladaren tebake te Svigerfar.. Itte at eg glemte det sist..

Eg tenkte eg sko ta lika mye på vei, som Kånå gjorde når eg tappa batteriet.. Men eg orka ikkje.. Itte dagens strabaser så va eg tom.. Egentlig sikkert lika godt.. Det e greit å ha nåke på kontoen mot Kånå og..

Ellers, så har eg måtta endra tebake te det gamla designet mitt igjen, idag.. Dåkke leserar har nok ikkje merka så mye te det, men det designet eg hadde laga så mye krøll.. At eg nærmast måtte re-installera både design og plug-ins ein gang i ukå.. Og itte ein smell idag morgens, så orka eg ikkje det tullet meir.. Fortærande e det litt og, fordi eg likte det designet.. Men når det ikkje funke så blir det bare eit irritasjonsmoment..

Sikkert meir eller mindre det samma som Kånå tenke om meg, innimellom.. Vil eg tru.. Men det går heilt greit det, det e så gjensidig atte.. Sånn e det vel i alle forhold.. Kan eg tenka meg..

Man har vel dagar kor man går sin kjære utkårede på nervene, og omvendt.. Man kan ikkje reisa gjennom ett langt liv, uten å vær uenige om nåke, vil eg tru.. Ivertfall ikkje i smabarnstiden med 4 barn trøande rundt beinå på deg.. Masende om ett eller anna eller alt og ingenting.. Jaja.. Når har me jaggu fått de i seng.. Eller rettare sagt, Kånå har fått de i seng.. Eg har vært ute av drift ikveld, itte denna heidundrande dagen..

Det e så herligt.. Når man har detta fantastiska regnværet.. Man blir rett og slett bare i dårligt humør av å sjå ut vinduet..

Jaja.. Man får bare legga sin lit te at det blir bedre i mårå.. Både været, Flokken og oss Foreldre..

For idag har eg ikkje mye å skryta om.. Hverken meir eller mindre..

=D

Det e lørdagsmorgen.. Eg og Mini’en sitte å nyte livet i sofaen, med kaffi og saft i kvar vår kopp.. Barne-tv rulla øve skjermen, regnet pøsa ner utenfor mens resten gjengen ligge å snorka i loppekasså.. Det herske ein harmonisk stillhet, foruten lyden fra barne-tv.. Det kjennes litt godt ut at den tiå kor det herska fullstendig kaos, allerede før klokkå hadde passert åtta.. Den ser ut som om den e forbi.. Jaja, når man ser tebake på dei utallige morgenane med ragnarok, så kan man ikkje anna enn trekka på smilebåndet..

Dei morgenane kor Mini’en og Litlajentå gjerna spant rundt i sengå, som 2 røyskatter på speed, lenge før fuglane feis.. Mens dei 2 eldste hadde sett på Barne-tv oppe i stuå, før de klarte å bli uenige om nåke.. Og Fatter’n måtte opp og skilla dei 2 kamphanane..

Hjølpe meg.. Det har ikkje vært få disputter dei imellom som sikkert har vekka halva nabolaget.. Men det kjeme seg.. Fortsatt e det nåken smellar mellom dei 2 karane, men ikkje så ofta som det va tidligare.. Mini’en og Litlajentå spinne forsvinnande lite rundt i sengå vår og.. Det e stort sett Mini’en som komme først for tiå, og ligge å kosa seg i midten.. Før han gjerna e å henta seg nåken leker, og bøye seg øve andletet mitt med klar beskjed.. Om at nå må eg ligga heilt i ro, for han bruka ryggen min som leketeppe..

Litlajentå komme gjerna tuslande te slutt, trøtte som ei fela og dette sammen som ein slunken mjølsekk ved siå av Kånå.. Me har lært oss det, eg og Mini’en.. At dei 2 trenge litt meir søvn, enn oss andre..

For får ikkje kvinnfolkå i heimen søvnen sin, då e det som sagt tidligare stor fare for forviklingar i heimen, ut øve dagen.. Til og med Mini’en har fått med seg det, så når me sko lura oss opp trappene idag.. Då lista han seg i beste Kasper, Jesper og Jonatan stil opp trappene, mens han hysja på meg med fingen foran munnen..

Og kviskra.. – Hysj Pappa, nå må ikke du vekka Tijil.. Ikke trampa i trappå, vettu..

Før han glemme seg litt ut når han ska henta nåke på rommet sitt, og trampa nerøve trappå som ein elefant med klogger på.. Og ei smørblide Litlajenta plutselig står midt i stuå, med søvnen fortsatt lurande i augakroken.. Det e nett så i ein sånn skummel skrekkfilm.. I det eina øyblikket e stuå tom, så kikka man gjerna ut vinduet.. Og når man ser tebake igjen så står hu der som ein Zombie.. Tjera vena meg.. Både eg og Mini’en skvatt te idag..

Ikkje så lenge ittepå så dukka Han i Midten opp og.. Og begynte med sine c-momenter i sofaen.. Den guten kan ikkje se på tv på normalt vis.. Der han ligga med beinå øve sofaryggen, halveis på skjeivå og med hovudet opp ner, i forhold te tv’en..

Litlajentå veksla mellom å irritera Mini’en og Han i Midten.. Mens eg forsøke å holda fred dei imellom.. Først lå hu og pirka i Han i Midten, som te slutt klikka og ga beskjed såpassa høgt.. At både eg og Mini’en spratt te værs.. Når eg tok affære og flytta hu i sofaen, utenfor Han i Midten sin rekkevidde.. Då va det Mini’en som fikk gjennomgå, te hans store fortvilelse.. Han satt og leka med nåke Lego som hu heila tiå dulta borti..

Herreguud.. Eg va vel gjerna litt for tidlig ute med å sei at denna tiå va forbi.. Men den har ivertfall forflytta seg te litt seinare på morgenkvisten..

Man får ta det man får og heller gleda seg øve ein liten time og 2 ekstra i bingen.. Og det e jo forsåvidt ganske så mye mindre sjau nå, enn det va før.. Når eg og Kånå gjerna bare kikka oppgitt på kvarandre, mens visarene på klokkå såvidt hadde passert halv sju – sju.. Då når eg som oftast tapte maktkampen om å få sova bare bittelitt te.. Det e nesten som eg mistenke Kånå for å fyra opp kidsa te litt ekstra sjau, dei få gangene eg gjekk av med seieren..

For stort sett så va det ett kakafoni av lydar, tramp i gulvet og høylytte beskjedar fra Kånå.. Så stort sett kom eg luskande opp trappå, ett kvarter itte hu hadde stått opp..

Jaja.. Det e ein øvegang, heilt klart.. Som far min alltid seie.. Ein øvegang te nåke man aldri heilt vett ka blir.. Så det e vel bare te å henga med i svingane, forsøka å holda nåkenlunde kontroll og satsa på at det går i likaste laget..

Men det går stort sett bra, det har ein tendens te det.. Vil eg tru..

God lørdag ivertfall, Folkens.. =D

Når eg linka te ein sang i forrige innlegg, så va det te ett av favoritt bandene mine.. Pavement.. Kånå meina eg har ein totalt bisarr musikksmak.. Så kan lytta på det mølet og faktisk synast at det høyrast bra ut.. Men, at eg lika indierock.. Det får hu bare leva med.. Akkurat så eg må akseptera at hu lika Vassendgutane og Hellbillies.. Det e jo ikkje så at eg bare lika indierock, eg har egentlig ett vidt spekter i ka eg lika.. Eg kan jo høyra på Kånå sin musikk eg, uten å nærmast gå fra konseptene.. Sånn som hu gjør når eg spela min..

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Då demonstrere hu for alle penga.. Oppgitte blikk, fingrane ner i halsen bevegelsar og hendene øve øyrene.. Eg skrua som regel litt høgare då, bare for å irritera hu litt te.. Før eg som regel får ei sofaputa midt i fleisen..

 

Men.. Som eg sa.. Eg kan lika det mesta.. Og eg e fryktelig glad i å synga med, når eg høyre ein god sang.. Te Kånå sin store skrekk.. Flokken og forsåvidt.. Så eg synge som oftast aleina.. Det e greit å ha ett publikum som sette pris på framføringå.. Ein gang, når me va på fest hos eit vennepar, så hadde de rigga opp ett sånt karaoke anlegg.. Tjera vena meg.. Eg kjente håndå te Kånå stramma rundt mi, når me kom inn i stuå og oppdaga herligheten..

Kånå sendte meg ett iskaldt advarande blikk.. Det va jo ikkje alle me kjente fra før, så Kånå meinte vel at nå fikk eg bare holda meg i skinnet.. Det e forskjell på Singstar heima, og Karaoke anlegg på vennepar fest..

Eg nikka jo bare beroligande tebake, med ett blikk som sa slapp av.. Eg ska ikkje drita oss ut eg.. Eg forstod jo at det betydde litt for Kånå, at me sikkert fremstod som omgjengelige og sofistikerte folk.. Så eg satt nå på siå av Kånå og prøvde å vær smart, mens kvart ett fiber i meg kribla itte å testa ut Karaoke anlegget.. Men Kånå hadde stålkontroll.. Hu va nok fullt klar over min indre kamp, som foregikk.. Og pinnholdt i armen min..

Men itte som drikkevarene gjekk inn, så løsna grepet sakte men sikkert.. Karaoke anlegget hadde forsåvidt fått stå rimelig ifred ennå.. Men når Kånå rusla ut på terrassen med vertinnen, for å kikka på ett eller anna..

 

Så va eg ikkje sein om å gripa sjangsen.. Tom Petty og Free Fallin blei leita fram og sjølsagt fyrt igang.. Eg rigga meg te bak mikrofonen, klar som ett egg.. Eg digge jo den sangen, så sjølsagt trur eg jo sjøl at eg naile den kvar gang.. Men eg gjør jo ikkje det.. Eg har jo sett video av meg sjøl dagen derpå eg og.. Forskjellen på meg og Kånå e jo at eg ler av det, mens hu langskjemst.. Så når dei første strofene av Free Fallin fyrte igang, kan eg vedda på at Kånå fekk ståpels og angsten øve ka som nå kom te å skje, slo inn for full styrke..

Herreminguuud.. Det tok jo heilt av den kvelden.. Eg huska når eg drog Angels med Robbie Williams, og både vinglass og husvinduer vrei seg av mine følelsesladde framføring.. Og Kånå fortalte meg dagen derpå, at når nåken hadde spurt hu kim det va, akkurat då.. Så hadde hu svara kontant..

– Eg har ikkje peiling..

Igår va rett og slett ein møkkadag på jobb sjøl om det gjekk seg te utøve dagen.. Man blir liksom ein smule demotivert av uforutsette hendelser, som igjen stjele den tiden man har tilgjengelig te utføra jobben.. Når eg alikavel klarte å ro meg iland innenfor rimelighetens grenser, og ikkje endte opp med ein maratonlang dag.. Som eg hadde frykta.. Så va det rett og slett deiligt å parkera lastebilen og rusla den lille biten heim, fra parkeringsplassen..

Nåke varm i topplokket, sterkt redusert sånn fysisk sett, men godt fornøyd med dagens strabaser på jobb.. Det sko jaggu bli herlig å parkera stumpen på sin sedvanliga plass i sofaen, akkurat denna torsdagen her..

Eg begynte rett og slett å plystra på ein godlåt der eg gjekk heimover, og gleda meg te nyta kvelden med Kånå og Flokken.. Gjerna med ein god film me alle kunne se sammen, med popcorn i skålå og brus i glasset.. Gubbevare meg vel, eg smilte nesten med meg sjøl øve kor koselig detta høyrtes ut.. Litt reinspikka familieidyll før Kidsa gjekk fint og la seg.. Så kunne gjerna eg å Kånå avslutta kvelden tett omslynga i sofaen, med ei romantisk perla av ein film..

P.S I love You, f.eks.. Den ville garantert føra te litt “ild i torvå”..

Eg åpna dørå heima forsiktig, lista meg inn og stod å lytta litt før eg gjorde meg te kjenne.. Det e alltid greit å analysera stemningen i heimen, før man melde sin heimkomst.. E det ett haraball uten like så e det bare å hoppa i det, men e det stille og rolig som det va igår.. Då kan man faktisk ha ett håp om ein ittemiddag, med ein sjelden harmoni og nåkenlunde familieidyll.. Skornå blei tatt av og jakkå hengt opp, før eg rusla mot badet for å tømma tanken og stella meg litt.. Itte ein hard dag på jobb..

Det va då eg oppdaga det.. Grøss og gru.. Nakkahårå reiste seg og blodet frøys nesten te is.. Det lå ein lang, flat og brunfarga pakke i gangen..

– Frode, e det du så komme.. Kauka Kånå fra kjøkken.. Eg hadde tydeligvis sluppet ut ett gisp, som igjen hadde avslørt at eg va kommen heim.. Så ein stillferdig retrett va utelukka idag og.. – Eg fikk tak i det skittentøyskapet idag, fra IKEA.. Pludra Kånå videre.. Hu hadde solgt ett sett med regntøy samt den gamle sykkelen te Litlajentå, og brukt gevinsten på detta hersens skapet.. Normalt så e det heilt greit at hu finne på sånne stunt, men som regel e jo brukte Ikea ting sett i sammen av andre..

Men detta skapet va jo sjølsagt fortsatt flatpakka.. Kånå kom tuslande fornøyd ner trappå, mens hu kurra som ei dua i paradis.. Hu hadde jo nevnt detta for meg, tidligare på dagen.. At hu hadde fått tak i detta skapet..

Men ikkje ett kvekk om at det va flatpakka…

– Du kan vel setta sammen det ikveld vel, kan du ikkje det snuppeluppen min.. Kakla hu videre.. Eg løy så vakkert at eg nesten trudde på det sjøl, når eg svara Kånå.. – Jammen, så kjekt da.. Ja, joda.. Eg kan vel skru det opp te deg eg vett du.. Eg må bare på dass først..

Herregud.. Eg skunta meg inn på dass og låste dørå, før eg stappa hovudet inne i ein stabel med håndkler og skreik av “glede”..

Og nok eingang hadde alle mine forhåpningar om ein “koselig” avslappande kveld, brått blitt revet ut av hjernebarken.. Som når man røska ett plaster av, på ein hårete plass..

Så satt eg der på dass igår.. Og gråt nåken lykkelige gledestårer øve kor heldige eg va..

Før eg manna meg opp, gjekk å henta verktøyet og skrudde detta forbaska skittentøyskapet sammen..

Mens eg nynna ironisk på “Date with Ikea” av Pavement..

=D

Ein liten reprise, fra ein anna torsdag.. Litt annerledes enn dagen idag.. Men, siå eg blei opptatt med å oppdatera meg på Game of Thrones ikveld.. Så blei det eit lite reprise innlegg, fra den gamle bloggen.. Kos dåkke med det, og bli i litt godt humør, som tydligvis eg va den dagen..

 

You know nothing.. John Snow…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

 

Ett infernalsk godt Humør, ein Stjålen båt og Ett herligt Eventyr…

Eg e i ett infernalsk sprudlande godt humør idag, og eg ana ikkje koffår.. Det formeligt boble over av ubegrunna goe vibber, smil så komme rett fra hjarterotå og fakter man bare sko trudd man henta fram når Lotto tallene slo inn te full pott..

Og eg har absolutt ikkje ein einaste anelse kor detta komme ifra..

Det har ivertfall ikkje nåke med været å gjør, for det e fader meg biringt.. Regnet pøse ner, det e vasskaldt og eg e altfor dårlig kledd.. Eg tok bare ei t-skjorta unna jakkå idag, sikkert kun på grunn av eit brennande ønske om at våren hadde slått rot..

Eg ska vær med Kånå å arrangera badeselskap for Han i Midten i ittemiddag, så garantert heller ikkje e årsaken te at fliret henge fast ved øyreflippane.. At vittige kommentarer komme på løpande bånd, og får kundene mine te å bryta ut i gapskratt.. For eg har grua meg i ei veka te å slenga på Speedoen, hoppa i bassenget med min vinterbleike “pappakropp” med gryande carport øve juvelane..

Lastebilen e fylt te randen, kapasiteten e sprengt og det va rett før skapet sprakk når eg kjørte fra terminalen..

Nåke så burde ha stressa meg rimelig godt opp, men ikkje idag.. Eg ser ikkje ikkje svart på det eingang, sånn som eg pleie når man vett dagen e i øvekant fylt opp med ei lang lista av leveringar.. Lika lang så ei viss handlelista fra Kånå for nåken år siå, skrevet te meg i ett øyeblikk av demonisk fandenskap.. Kor ikkje ein ting va skreven i rekkefølge, men sendte meg ut på ett orienteringsløp inne på Obs.. Sikk sakk gjennom jungelen av grønnsaker, shampoo og truseinnlegg.. .

Eller kan det vær fordi Justin Timberlake av ein merksnodig grunn har gått på repeat 3-4 ganger på stereoen i bilen.. ? .. Med den der sangen fra “Trolls”.. Så eg egentlig e møkk lei av, itte Mini’en og Litlajentå har sett den filmen i fillebitar.. Rett og slett ett “I cant stop the feeling” øyeblikk.. Godt mulig, men vagt troverdig..

Kanskje det e ett “I took a pill on Ibiza” moment..?

At nåken har sluppet nåke ner i kaffien min, idag morgens.. Ei lykkepilla fra himmelen, av sterkaste sort.. Eg trur ikkje det.. Eg stod sjøl å skrudde på lokket itte kaffimaskinen hadde fylt koppen med den smørjå an slippe fra seg, når me trykke på “kaffe” .. Kunne lika godt stått “Sort materie med ein beisk smak av bek, blanda med litt bakterie infisert vann”..

For an smaka forjæveligt.. Men det e Koffein i an.. Så då drikke me det..

Til og med “Styggen på Ryggen” av Onkel P får meg i godt humør.. Her eg sitte å kauka med på teksten, så ein av dei galnaste medlemmene fra “Gjøkeredet”.. Det e uforståeligt kossen man kan få ett sånt inn i granskauen strålande humør, ut av ingenting..

 

Blir eg meir euforisk glad nå, vil sikkert sikringane i topplokket gå av.. Alle på ein gang..

Og når eg landa føle eg meg sikkert 10 år eldre, totalt utbrent og ende som ett slakt på gulvet heima ikveld.. Kanskje får eg ein “Myk Landing”, sitert Onkel P.. Og ende i ein “Stjålen Båt” sammen med Matti Røssland, mens me kauka på “To Fulle Menn” av Jokke..

Ett sånt humør bør jo ha ett opphav??

Det e sikkert fordi eg fikk ett lynnedslag i hjernebarken her i lastebilen.. Så igjen fyrte igang den kreative avdelingen, og spydde ut detta innlegget her..

Ett innlegg som om det gir dåkke 1 promille, av mitt overstadig forrykande goa humør..

Igjen vil gi dåkke leserar ein lykkefølelse som ett herlig eventyr, for vakre unge mennesker, Tyske, Danske, Norske, Svensker.. Fra goe trygge hjem med lomma full av spenn.. På jakt itte ein venn de kanskje aldri ser igjen..

Ja, det er romantikk så grense opp til poesi..

Ja.. Nettopp.. Kanskje det va det.. Romantikk så grensa opp te poesi.. Som Michael Krohn nærmast synge uten å ta ett einaste innpust, i “Hun er fri”..

Eller va det bare ett grenseløst oppkvikkande øyeblikk av ein tsunami av kreativitet, i hverdagen.. Inspirert av playlistå på Spotify’en min.. Heilt klart det, vil eg tru.. Ha ivertfall ein fantastisk torsdag folkens.. Det har eg…

Men nå..  Folkens.. Nå må eg skunta meg ut med varene på bilen, så eg ikkje komme for seint heim te Kånå..

Då e nok godt humør, fånyttes..

=D

– Det e min dag idag…

Durte øve stereoen når eg fyrte opp lastebilen og eg tenkte – Ja, koffår ikkje.. Været så bra ut, våken va eg og alt låg egentlig te rette for ein flott dag..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men, snakka deg om skjebnens ironi altså.. For når eg kom på jobb så bugna det jo øve av varer som sko ut.. Og sjølsagt, når eg nesten va ferdig å lasta, så dukka det opp ein svær palle med småplukk som va satt på feil sone..

Typiskt..

Eg trødde det på i mild irritasjon og endte opp med øve 50 stopp idag.. Supert.. Ivertfall når man komme bittelitt skjeivt igang.. Lista blei skreven ut og sendt te Håndterminalen min, ein sånn Pda sak fra 19 pil og bue.. Og på førsta leveringå fant jo den ut at ein restart e akkurat det Frode trenge idag..

Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare.. Og når me forsåvidt snakka om Herren, så åpna han alle himmelens sluser, når eg begynte å levera.. Jippi..

Ein restart e gjerna vel og bra det, om prosessoren gjerna e av nyare dato og nåkenlunde kjapp.. Men detta trasjverket eg har, bruka jo ett kvarter på å komma igang igjen.. Eg holdt på å trø heile driten i bossbøttå te Coop’en.. Men, der igjen.. Eg e jo avhengig av denne forbaska Pda’en og..

Så.. Når endelig den e oppe å går igjen, og eg kjøre videre te neste kunde.. Så står Biltilsynet å haika i veikanten.. Tjera vena meg..

Full kontroll inne på trafikkstasjonen.. Detta va jo midt i blinken, vettu.. Akkurat denna dagen kor eg sjølsagt har tid te det.. Itte ein liten halvtime får me kjøra ut igjen, itte kvar ein krok av bilen e sjekka.. Lastingå mi va såvidt godkjent og bremsene meir enn god nok.. Bare ca 45 minutt forsinka ut på rutå mi..

Så te slutt, når eg e kommen godt igang og e på vei innover på rutå mi.. Neste levering e ein privat kunde.. Då e det veiarbeid der, og eg må venta 10-15 minutt..

Fantastisk…..

Så yepp… Det e min dag idag.. Heilt klart… !!

???

Jaja.. Så fryktelig lenge va ikkje Adam i paradis, hette det visst.. For når eg kom heim fra jobb idag, møtte eg meir eller mindre hverdagsgalskapen i trappå.. Litlajentå føyk kaukande øve stuegolvet i fullt firsprang itte Mini’en.. Mini’en skreik lika høgt, der han ilte øve gulvet som fortropp.. De sprang om kapp øve kim så sko røra i pannekakerørå.. Han i Midten satt i sofaen og ropte itte stillhet, han høyrte jo ingenting..

Eg stod ei litå stund å lurte på om eg bare sko snu, og lura meg ut ett lite øyeblikk te.. Men eg blei oppdaga av Kånå, før eg fikk bestemt meg.. Hu va mildt sagt i harnisk, der hu sprang mellom gjøremålå i heimen..

Hu hadde solgt det gamla regntøyet te Litlajentå, men han som sko henta det, fant ikkje fram.. Og med tanke på Kånå sin manglande evne te å forklare veibeskrivelse, så va jo det forsåvidt ikkje så uforståelig.. Men fyren hadde Googla adresså våras, og havna midt utpå markå, foran rekkehuskomplekset.. Nå ska ikkje eg ta nåke avgjørelse om kim så gjerna hadde mest skyld her.. Men Kånå hadde vitterlig skrevet dei kvite rekkehusene med forskjellig farge på carport og dører..

Og står man der eg mistenke at han stod.. Så e det absolutt ikkje vanskelig å sjå detta rekkehuskomplekset.. Det forsvinne på ein måte ikkje inn i naturen, med sin eggehvite fasade og dører i alle regnbuens farger.. Til og med rosa..

Og nett som eg har lært på den harde måten sjøl, så e ikkje Google fasiten øve alle fasiter.. Det forekomme feil og mangler der og.. Men han fant fram te slutt og lot forsåvidt Kånå få høyra ka han meinte, om at me ikkje befant oss der Google hadde henvist han.. Ka Kånå hadde forklart va visst underliggande Google.. Så for ein gangs skyld så e Kånå frikjent, spør du meg.. Tjera vena meg, alle vett vel at Kåner trumfe Google uansett kor rett man trur man har.. Eller kor rett man vett man har.. Av og te e det bedre å meina det som gir størst gevinst, uavhengig av kim som har rett.. Derfor meina eg ofta det samma som Kånå..

Men.. Det slutta jo ikkje her.. Denna ittemiddagen va fortsatt ung i forhold te hverdagskomplikasjonar.. For Kånå sko jo steika pannekaker..

Så når hu forfjamsa kom opp fra gangen, itte at Mr.Google sikkert pent hadde bedt oss flytta der Google meinte me bodde.. Sette hu igang med steikingå av både pannekaker og bacon.. Mens eg satt i sofaen og surfa litt på nettet, og leste avisene der.. Det e greit å holda seg nåkenlunde oppdatert i det som skjer, rundtomkring i verden.. Eg kan f.eks beroliga meg med at litt grått hår, bare e positivt.. Det tyde på at man e i toppform, og har ett langt liv foran seg.. Ivertfall så meina de det, nåken forskerar.. For gråhåra villsvin hadde ivertfall dei egenskapene, i forhold te sine meir brunfarga medlemmer av arten.. Og me hadde visst mye til felles med villsvin, me mennesker..

Så mine grå hår som formere seg som kaniner, i hver tinning.. Dei e bare ett tegn på at formen e på topp og at livet blir langt.. Nett som eg har trudd i lange tider om meg sjøl, egentlig.. Ingen grunn te panikk, om man miste pusten halveis opp i ei trapp.. Eg har jo grå hår i tinningen..

Opps.. Ein liten digresjon der.. Men.. Kånå stod altså å steikte pannekaker, når hu begynte å klaga seg øve rørå.. For pannekakene blei så merkelige.. Hu frykta ei stund at kidsa hadde hatt nåke oppi, mens hu hadde vært nere å diskutert kor me bodde, med Mr. Google.. Men ingen av dei hadde gjort nåke anna enn røra i rørå.. Det sa de ivertfall med handå på ryggen og ti knivar i hjarta, eller nåke lignande.. Kånå kjørte oppi med meir smør, og slengte på ei nye pannekaka.. Og det virka som om det ordna seg der borte..

Men plutselig kauka hu te igjen, så eg skvatt i sofaen.. Hjølpe meg.. Nå blei pannekakene endå verre.. Nei, hu måtte heilt klart ha ei ny steikepanna, det måtte jo vær den som va syndaren.. Heilt klart..

Eg gjorde bare som eg ikkje høyrte na, der hu mumla nåke om Ikea, steikepanna og den forbaskade rørå.. Det e som oftast det besta.. Det å ikkje blanda seg opp i ting, som kan dra deg inn i ei rekka av hendelsar man plutselig ikkje e herre over sjøl lenger.. Og plutselig så sitte man som ett mentalt vrak og e totalt utslitt mens man spise svenske kjøttboller på Ikea.. Og ydmykt dyrka håpet om ei meining med tilværelsen.. På ein måte..

Men, men.. Det hadde vært stille ei stund nå, borte på kjøkkenet itte det sista utbruddet.. Før Kånå sette i ett gisp, og ropa ut ett – Åhhneeeei…

Det va jo ikkje pannekake røra Kåne steikte pannekaker med, men vaffelrøra.. I hverdagens umiskjennelige kvern, hadde Kånå i kaoset som regjerte fiska opp feil pose fra skuffå.. Og hatt opp i bollå, før kidsa fikk lov te å røra.. Kanå dampa jo nesten av oppgitthet og resignasjon…

 

Tjera vena meg, vettu.. Det va nesten ubetaleligt..

Men de smaka jaggu meg godt da.. Dei her pannekakevafflene te Kånemor.. Det ska hu forsåvidt ha.. Sjøl om de såg nåke merkelige ut.. Te pannekaker å vær, liksom..

=D

[bctt tweet=”Mr Google, Kånå og ei Pannekakerøra te besvær..” username=”Gikk_i_boden”]

Det skjer lite her heima, så det e ikkje så mye å melda om herifra om dagen.. Det blir fort sånt, når Flokken reise på ferie litt her og der.. Då sitte eg og Kånå å kikka i veggane, mens me tvinna tommeltottar.. Og øve oss på pensjonist tilværelsen.. Eg e egentlig ganske sikker på at me må øva forferdelig mye meir, ska me klara den øvegangen.. Men den tid den sorg.. Det e lenge te ennå.. Først må me ivertfall slita oss gjennom tenårene og lignande, med ein Flokk i garantert storform..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men me har fått oss telt ivertfall, som me henta igår.. Så nåke fornuftig skjer det jo.. Nå trenge me bare nåken værmeldingar, som ikkje ose av norsk standard sumarvær.. Før me gjerna tør å begi oss ut på tur..

Men eg kom på ein liten episode fra jobb som hendte for 3-4 år siå, som eg tenkte eg kunne fra fram fra glemselen.. Fra når eg sko levera ett lass med vinduer på ein byggeplass, innøve i distriktet.. Det kan forsåvidt vær eg får ein småirritert snekker itte meg nå.. Men nå e det e jo ei stund siå, så han klara sikkert å sjå humoren i det, nå i dag.. For som sikkert dei fleste har fått med seg, så leve ikkje eg av denna her bloggen.. Eg e nok nødt te å ha ein fulltids jobb som yrkessjåfør, for å brødfø familien.. Ein jobb eg stortrives i, sett sånn på generell basis..

Det e ivertfall denna jobben eg har blitt aller minst lei av, i løpet av mitt yrkesaktive liv.. For lei av jobben sin, det blir man uansett, vil eg tru..

Eg va ivertfall på vei for å lossa detta lasset med vinduer te ein kunde, med ein liftbil.. Og vinduspaller e ikkje akkurat te å spøka med, der de e lasta itte alle kunstens regler med blytunge vinduer.. Men det e ikkje snekkrane rundtomkring heller, te å spøka med meina eg.. De vett kossen de vil ha det, for å sei det sånn.. Serviceinnstilt som eg e, så forsøke eg stort sett å itteleva deiras ønsker.. Og som oftast går det som ein draum.. Somme ganger inngår me gjerna ett kompromiss, mellom ønske og det som e praktisk løysbart..

Håndtverkerar e som regel fornuftige mennesker å ha med å gjera, sjøl om de sikkert kunne ønska seg ein kranbil, for sånne leveringar..

Men det e vel ett økonomisk motiv inne i bildet, vil eg tru.. Som gjør at eg og får sånne leveringar, innimellom.. Eg kom ivertfall frem te plassen og endte sjølsagt opp med å måtta rygga 3-400 meter opp te byggeplassen.. På ein kjerrevei av mildt sagt skummelt kaliber.. Det blei litt fram og tebake før eg kom meg opp te huset.. Og eg ana kjapt ugler i mosen når eg såg håndverkerane, som stod og peika og gestikulerte seg imellom, bak bilen min..

Det såg ut som om de ville ha meg te å rygga endå lengre, eller ivertfall opp ein småstygg bakke for å setta vinduene på oppsiå..

Det e ikkje ofta eg konsekvent og kontant bestemme meg for at det der.. Det komme ikkje te å skje.. Ikkje om det så smelle ein visse plass, eingang.. Men her va det enkelt.. Eg hadde ingen planar om å utsetta hverken bil eller last, for risikoen som den bakken gjerna ville utgjør.. Problemet va bare å få meddelt detta, på best mulig måte te arbeidsfolkå bak meg.. Som hadde begynt å flytte på ting, som stod i veien for videre rygging.. Nå va gode råd dyre for å fortsatt ha ei ok stemning, på resten av denna leveringå..

Men, så har man denna kjennsgjerningenn, at det e ikkje så mange “norske” yrkessjåførar igjen her i Norge.. Ivertfall ikkje som kan skriva og snakka flytande norsk..

Av og te så føle eg meg som “Den Siste Mohikaner”, i yrkessjåfør miljøet her i distribusjonsbransjen.. Den uglesette karen som fortsatt e toskjen nok, te å jobba med akkurat detta.. Eg e ein outsider i mitt eget land, på ein måte.. Men, ein aldeles idiotisk plan begynte å forma seg i hjernebarken.. Såpassa idiotisk, at den muligens kunne fungera akkurat på det viset, som ville avgjøra saken te min fordel..

Håndbrekket blei satt på, eg fiska fram fraktbrevet og jumpa breialt ut av lastebilhyttå..

Arbeidskarane kom imot meg, og akkurat som eg hadde trudd.. Så ville de ha meg opp den forbaska bakken.. Eg blei faktisk bare endå meir sikker, på at dei pallane sko av akkurat her eg stod nå.. Når eg såg bakken på nært hold.. Ein småbratt bakke dekka av laus småstein og singel, i 90 graders sving fra der eg stod..

Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Så mens byggeledaren snakke norsk te meg, med instruksjonar.. Sette eg opp det mest idiotiska fjeset eg kunne, løfta skuldrene opp te øyreflippane og la ut hendå te kvar sia med håndflatane opp..

Nett så ein råtøff midtstoppar som nettopp hadde meid ner motstandarlaget sin spiss, midt inne i straffefeltet.. Og stod nå å bedyra sin uskyld, mens dommaren vifta med der rauda kortet og peikte på straffemerket..

Men istedet for å bedyra min uskyld, svara eg så gebrokkent og uforståelig som mulig..

– No habla norvega, no habla norvega, senor.. Mens eg rista skamlaust på hovudet..

Byggeledaren sette opp ett overraska og mistenksomt ansikt, men eg fortsatte med oppvisningen min.. Det e vel gjerna ikkje så mange spanske yrkessjåførar i norge, men det va det eg kom på.. Når eg la hovudet på skakke med skuldrene fortsatt tett opp unna øyra, armane hang ennå te kvar si sia, mens eg sette opp ei beklagande mina om kjeften, så ga han opp..

– Just put it there.. Sa han, og peikte resignert på plassen bak bilen, før han oppgitt gjekk tebake te kollegane sine..

Og sikkert la ut om denna forbaska utenlandske sjåføren, som ikkje forstod ett kvekk norsk.. Mens eg fortsatte mitt storslåtte skuespill, og vimsa rundt i beste øst-europeisk stil, der eg lossa vinduene.. Eg tenkte det va best å fullføra detta skuespillet te 20 i stil, og såg sikkert totalt tulling ut.. Der eg lossa vinduer med skuldrene høgt, ett toskje flir om kjeften mens eg trippa rundt så utenlandsk som eg kunne..

Jauda.. Det e viktig å finna ting man kan bruka te sin egen fordel, innimellom.. Eg har aldri gjort det hverken før eller seinare..

Og eg ska vel innrømma at eg hadde litt dårlig samvittighet, når eg kjørte derifra..

Men mest av alt va eg ganske så fornøyd, av min egen skarpsindige og snartenkte løysning på dilemmaet.. Istedet for å bruka ett kvarter på å diskutera, om bakken va forsvarlig eller ikkje å rygga opp..

Hverken meir eller mindre..

=D

Hjølpe meg..

At dagens tidligare innlegg sko ta sånn av, det hadde eg aldri trudd.. Så det e gjerna på sin plass å forklara litt foranledningen, te at eg i det heila tatt ga beskjed te Kånå idag morgens.. For sist gang når eg ikkje ga beskjed, fikk eg ein melding av ei Kåna som va alt anna enn fornøyd.. Også den gangen hadde eg vært heima hos foreldrene mine ein liten tur, men te forskjell fra igår.. Så glemte eg rett og slett ut å fylla diesel den gangen..

Igår va eg så inni granskauen kald på beinå, itte fisketuren.. Fordi eg hadde brukt nåke joggesko far min hadde kjøpt i Brasil, som heilt klart ikkje tålte vann.. Ikkje regnvann eingang..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så eg kjørte bare rett heim, uten å fylla opp tanken.. Eg hadde faktisk tenkt å gjør det, men når eg passerte bensinstasjonen va eg pissetreng, hadde iskalde bein og stinka fisk.. Så avgjørelsen va enkel og ta.. Eg fikk bare smørblidt gi Kånå beskjed når eg kom heim, så hu va klar over det.. Og satsa på at det gikk bra.. Men sjølsagt glemte eg det når eg kom heim.. Så når eg satt og kosa meg med kaffikoppen idag morgens, kom eg på at eg muligens burde informera Kånå.. Resten har dåkke lest..

Det viktigaste e jo tross alt å gi beskjed, når man enten ikkje har gjort som man fikk beskjed om.. Eller oppdaga nåke som den andre gjerna burde vita.. F.eks at tanken va tom..

Kånå va ikkje akkurat imponert sist gang, kor hu faktisk hadde spurt om eg ikkje kunne fylla.. Men distre som eg e satt eg sikkert i heilt andre tankar, når eg passerte stasjonen.. Eg har sånne øyeblikk i ny og ne, dei er “Hjernen e aleina”  øyeblikkene.. Når tankane bare flyr avgårde med meg, og plutselig så e eg på ein heilt anna plass enn eg nettopp va.. Det e faktisk på kanten te å vær skummelt, innimellom.. Ikkje sånn at eg har blackout eller lignande, eg følge jo med på veien og omgivelsane rundt.. Men eg e bare så langt inne i ei tankerekka, at eg kjøre gjerna rett forbi der eg ska levera..

Det trenge ikkje vær verre enn at eg sitte å høyre på radioen, eller komme på ett eller anna eg kan skriva om.. Spesielt hvis hjernen slår seg i det kreativa hjørna, så blir eg totalt borte vekk..

Då spinne hjernebarken igang som ett finslipt maskineri, og når eg gjerna stoppa bilen for å skriva ned nåken stikkord.. Så fossa gjerna heila innlegget ut, på 10-15 minutt.. Fordi det allerede nærmast va ferdigskrevet, inni hovudet.. Og eg må ta ett par leveringar på heimturen, som eg i den kreative prosessen har kjørt rett forbi.. For i motsetning te sikkert dei fleste bloggerar, så har ikkje eg ett einaste forhånds skrevet innlegg, liggande klart.. Eg har gjerna mange stikkord og skisser, men aldri ett ferdig manuskript liggande..

Eg vett ikkje, men eg føle som oftast at innleggene blir bedre når de komme ferske som nybakte boller, utover eteren.. Det e med innleggene mine, som med fisk.. Det smaka best ferskt..

Eller så e det ein del så lura på kossen Kånå reagerte, på denna “romantiske” beskjeden eg ga na idag.. Og tro det eller ei, så svara hu bare – Så heldige eg e da.. Mens hu smilande vrei seg øve på andra siå, før eg sprang ut dørå idag morgens.. Mest trolig så fikk hu gjerna ikkje heilt med seg ka eg sa, når det blei kamuflert på den måten.. Men når hu vakna te litt seinare, så huska hu jo ka eg hadde sagt.. Og hadde forsåvidt flirt litt for seg sjøl, øve at eg ivertfall hadde lært fra sist gang..

Det va nå det hu sa te meg, når hu endelig svara på mobilen idag.. Eller svara gjorde hu jo ikkje, for hu ringte meg opp igjen lika før eg kom heim.. Fleire timar itte eg hadde ringt..

Og det va jaggu meg litt godt.. For eg va usikker ei litå stund der, om hu gjerna hadde tatt det ille opp idag morgens.. Men hu diska jo til og med opp med fersk nystekt makrell te middag idag, nåke som e så inn i granskauen godt.. At eg har nesten ikkje ord.. Så nåke videre irritert kan hu ikkje ha vært.. Så min frykt for å havna i Bodå, va ivertfall heilt ubegrunna..

Men.. Nå må eg ner å henga opp nåke greier, som eg sikkert sko gjort for nåken månader siden.. Det e best å holda seg på plussiå, så lenge som mulig.. Eg går tidsnok på ein smell, alikavel..

Så god mandags kveld Folkens.. Og på gjensyn..

=D