Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …
Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.
Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …
Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …
Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.
Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …
Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …
For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …
Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.
Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …
Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …
Eg blei genuint livredd.
Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …
Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …
Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg
Ka hadde eg gjort !?!
Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …
Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …
Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va edderkopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg …
Fri og bevare meg vel …
– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …
Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.
Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor.
I mårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …
Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …
Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær.
Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.
Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …
Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.
Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …
Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …
Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …
Denne helgen, så va det de to eldste sin tur te å vær med Fatter’n på bobiltur. Kånå reiste på husmorferie med Småfolket te Svigers siden hu ikkje lika å vær aleina heima, eller syvstjernes hotellferie, om eg ska ta snappene hu har sendt meg, til betraktning …
Men, når Fatter’n kom heim fra jobb på fredag, blei doningen igjen klargjort, før me satte avgårde …
Målet va Seljord. Kor på Seljord, det hadde me ikkje planlagt, eller tenkt så mye på. Det e viktig å ikkje overtenka saker og ting når man ska på tur, for då kan man raskt bli skuffa, om nåke ikkje svare te forventningene, sånn egentlig …
Men, det komme me tebake til. For, mange tenke gjerna at detta vil bli kjedelige saker, all den tid Kånå ikkje e med på tur …
Då vil eg bare nevna at Kånå står for minst og om ikkje meir, femti prosent av de to eldste sine gener. Så for dei som då e gode i mattematikk, vil det for så vidt sei at eg fortsatt har omtrent hundre prosent Kåna med meg, på tur … Minst …
Kjøreturen starta i Haugesund som sist. Rekkehus, Småfolket og ei Kåna som ikkje kunne bli kvitt oss raskt nok, blei forlatt. Me stoppa i Etne å bunkra opp, suste videre innover Åkerfjorden i godt driv mens hilsehånda gikk i høygir.
Ein modifisert standard helsing med personifisert vri, sitter nå som ett skudd …
Før me reiste, så tenkte eg at detta ville bli heilt nåke anna enn det å reisa med Småfolket, for med dei små så vett man jo ka som komme, og dei eldste begynne jo å bli store. Eg tenkte ikkje feil. Men, eg hadde heller ikkje rett. Sjøl om det va bemerkelsesverdig stille i bilen dei første ti milene, når sant ska seiast …
Med Småfolket, så e det jo detta her evinnelige maset man som foreldre stålsette seg for, men vett vil komma enten før eller seinare …
Det som kom underveis med dei eldste, det kunne eg aldri i min villeste fantasi forestilt meg, på forhånd.
For, fra Fjæra og omtrent te toppen av Haukelifjell blei radioen totalt overdøva, av Han i Midten som sang med på rap-musikken han digge, å høyrte på gjennom headsettet sitt, der han satt i baksetet …
Altså, eg kan lika rap-musikk eg, for all del, men då lika eg å høyra melodien også …
Og ikkje bare ein halvgal tolvåring som synge for full hals. Eller synge å synge for svingende, talte i tunger falle det gjerna meg nærmare, å kalle det …
Når han endelig roa seg så fikk sjølsagt Eldstemann munndiare av sjeldent kaliber, og hadde så mye på hjarta at han gikk Kånå ein høy gang … Og det e godt gjort …
Eg svingte innom på Åmot for å kjøpa ein kopp kaffe, men mest av alt stoppa eg der for å la øyrene få ein liten pause, men der va det jo stengt …
Eg stod allikevel bak bobilen mutters aleina nåken minutt, bare for å samla tankane litt … Det hjalp …
Mellom Høydalsmo og Seljord gikk elg alarmen i bobilen. Eldstemann og Han i Midten hadde bytta plass, så tolvåringen satt nå fremme, menst femtenåringen satt bak …
Eg ga Han i Midten oppgavå med å speida itte elg, siden klokkå begynte å bli seint, mørket hadde dukka opp og elgskiltene kom tett som hagl.
Og plutselig, men heldigvis langt foran oss og i ein forholdsvis grei vinkel, luska ein svær versjon av skogens konge seg over vegen. Fra venstre mot høyre …
Elg speidaren såg den lenge før meg, men me hadde avpassa farten godt, siden et elgskilt nettopp hadde blinka når me passerte.
Han i Midten va for så vidt meir fornøyd med at han endelig hadde fått sett elg, enn han va øve det faktum at han gjerna redda oss fra ein liten smell …
Nei … Eg hadde nok sett den i tide eg og, vil eg tru …
Endelig, og litt over klokkå tolv rulla me inn på bensinsatasjonen i Seljord, og målet va nådd …
Men, kor sko me campera ?!?
Planen va jo å ikkje ha nåken plan. Paradoksalt nok, så trengte me allikevel ein nå. Fricamping blei diskutert, men meget kjapt nedstemt, gutane krevde strøm.
Eg tenkte at ingen campingplasser tok inn bobiler så seint som det va blitt nå, men Eldstemann googlet frem at Seljord Camping hadde døgnåpent …
Gutane bytta seter igjen, og med Eldstemann som navigatør fant me frem til campingen og rygga bobilen på plass …
Det va mørkt, me så ingenting og hadde null forventninger te campingen, foruten det Eldstemann fortalte før me bestemte oss …
Derfor, så va det tre meget fornøyde gutter på tur som samstemt ga stedet terningkast seks, når me oppdaga kor flott det va her …
Og igjen, for dei som e gode i mattematikk …
Terningkast atten på terningen, det vil eg tru e sjeldent god anmeldelse altså, av ein sjeldent flott campingplass …
Og, dagen idag, den har vært ingenting anna enn komplett suksess … And tben some …
For ein dag … Opp klokkå 6, smøra tre nister, kle to galne ungar og få de i barnehagen … Holdt på å glemma meg sjøl i alt oppstyret men heldigvis sa Han i Midten at eg ikkje måtte gå ut i boxeren, for det hadde eg jo sagt at han ikkje fikk lov te !!
Bånn gass te barnehagen, så på jobb … Så heim igjen for å bæra kånå og han storken leverte nesten to månader for tidlig, opp i stuå …
Siden Kånå ikkje kan gå. Hu klarte å vrikka foten når hu trødde øve meg inni Bodå søndags morgen for å løfta ned ein sykkel te Litlajentå … Hu kunne jo bare vekka meg når eg allerede va forvist der te …
Pga. bror min sin oppfinnsomme status oppdatering på mi facebook status lørdag natt … (se bildet over)
Så tebake på jobb … Tur retur Bokn city, med ein liten digresjon innom Trosnavåg … Så bånn gass te barnehagen igjen, henta to galne ungar, kjøra him …
Henga opp noen bilder som eg sko gjort for et år siden …
Midt i denna jobben måtte eg slukka ein nesten brann på kjøkken, for Mjølkefabrikken i heimen fant ut hu sko koka poteter å amma, samtidig … Suksess !!?? … Nja …
Mor og far min på besøk, laga kaffi, finna frem noen Mariekjeks te å ha te kaffien (hadde ikkje nåke anna, siden istedet for å handla, blei eg omdelegert te å henga opp gamle bilder …
Skifta verdens største drittbleia .. Kle på eit barn som sko ut å sykla, sei farvel te mine foreldre, kle av eit anna barn som kom inn …
Gikk på do for å få litt tid for meg sjøl, men pga. ein nabo som røpte heile den planen på ein felles chat på Facebook, så blei eg kjapt kommandert ut der ifra, fordi frøken Hinkelpinkel ville ha kebab tallerken, itte at potene brant opp …
Tjera vena meg …
Men, herrreguuud så gøy da …
Og egentlig, bare ein noenlunde normal dag i heimen …
Når eg kom heim fra jobb idag omtrent lika utslitt som igår, men for så vidt i et nåke bedre humør, kjørte Kånå ein liten practical joke på meg. Hu satt på huk bak inngangsdørå å spratt opp som troll i eska, mens hu kauka ut et brøl, som sjølvaste løvekongen ville misunt damå, når eg åpna dørå …
Eg stokk nåke så inni granskauen, at eg nærmast sylte foten lukst i låret på Kånå, men eg klarte å besinna meg i siste sekund …
Hjarta banka som sylindrene te ei sørlandssnekka, og litt av meg hang fortsatt igjen midt i skremselens toppunkt, før bevissheten fant tebake te seg sjøl. Kånå gikk ned i ein spretten knebøy, med bulgarsk utfall, albuen hennas fløy bakover før den kom rett i retur …
Og med ein knyttneve som rambukk, svinge håndå opp i ein sugande uppercut, mens hu triumferande utbryte – Oh, yes baby !!!
Detta stuntet, det va visstnok ei salige hevn, fra den gangen eg hadde hatt ein vanttett plan om å skremma Kånå, når hu tok seg et bad …
Men, alle vanntette planer har som regel et svakt punkt. Min va ei låst dør den gangen. Kånå gjør ofta det når hu ska bada, nemlig låse dørå, som e fullt forståelig her i heimen om man vil ha nåken minutt for seg sjøl.
For då e det kun ei låst dør som fungere, sånn stort sett, om man ikkje vil ha halve bøtteballetten eller ein klåfingra Fatter’n, på besøk …
Så denna utfordringen hadde eg for så vidt forutsett. Den største årsaken te at min plan muligens va nåke lekk, sett sånn i ettertid. Det va nok muligens det faktum at teorien min, den hadde aldri blitt testa ut i praksis …
Eg hadde bare modifisert Svigerfar sin plan, som han hadde utført på Svigermor, når hu bada.
Og der Svigerfar følsomt hadde lirka opp dørå, lurt inn ein ballong i sprekken, før han stille som kjettå hadde blåst den opp. For så å slippa den laus inn på badet kor den fløy rundt som ei flaggermus på speed, mellom veggane.
Og Svigermor skvatt sånn te, at ein fullblods tsunami slo til i badekar vannet, og nesten oversvømte heila badet …
Så skulle eg skyve ballongen inn under dørå, kobla den te luftmadrass pumpå for å få luft i den før eg lirka den av pumpetuten med et lite skrujern og slapp den laus …
Men alt eg styra på med av gode planer, har jo potensiale te å gå lukst te helsikke. Mang ein gang gjenfortalt her inne på Bloggen.
Så ein kveld Kånå fant det for godt, at hu skulle jaggu meg ha seg et velfortjent bad, såg eg mitt snitt te å setta denne vanntette planen, ut i praksis …
Ballongen blei skjøvet inn gjennom sprekken under badedørå, så kobla eg ballongen te luftmadrass pumpå og gjorde meg klar te å pumpa …
Alt gikk i slow motion, både for å vær så stille som eg kunne, for å ikkje vekka småfolket som lå og sov på rommene ved siden av, men også for at Kånå ikkje skulle lukta ugler i mosen.
Inne fra badet nynna Kånå på ein sang, og det høyrtes ut som om kysten va klar, så eg iverksatte planen …
Herifra og ut, så slo Murphy’s Lov inn for fulle mugger og ein vanntett plan sprakk lika lekk, som ein rusten russisk reketråler fra sekstitallet …
Enten, så hadde eg funnet fram ein råtten ballong, eller så hadde eg totalt feilberegna kor mye luft madrasspumpå tok pr sekund, for skrujernet som sko lirka ballongen av tuten, det fikk eg aldri brukt …
For ballongen, den sprakk med et smell hinsides all fornuft, kun etter et lite stort tråkk på pumpå, og meg sjøl stokk sikkert meir enn Kånå, som eg liksom sko skremma …
For eg skvatt sånn te av det uforventa høga smellet, at eg hoppa ein halv meter bakover, skalla hovudet i vaskeromsdørå med et smell og vekka småfolket med et brak av sjeldent kaliber …
Dørå blei reven opp av ei mildt sagt illsint Kåna, uten ein tråd på seg, men med fulla håret i shampoo skum og et blikk som kunne drept fra lika langt hold, som verdens beste snikskytter …
Eg … Eg lå og klødde meg i bakhovudet på gang gulvet og visste ikkje heilt om eg skulle le eller grina, av oppsynet som stod i badedørå å freste som ein fullblods Puma.
– Av og te, så lura eg fanken meg på ka du tenke med, Frode … Freste Puma’en, så fråden nesten stod ut av kjeften …
Før den treiv te seg et håndkle, jumpa over meg med et grasiøst hopp og ilte te for å roa ned småtrollene. Eg tenkte ei litå stund på, om eg sko prøva å fortella ka som egentlig sko skjedd, liksom …
Men, eg va såpassa usikker på om det ville setta meg i et bedre lys sånn egentlig, så eg holdt heller kjeft …
Istedet, så sjangla eg ut i ytter gangen …
Kor eg nappa med meg soveposen og liggeunderlaget for så å rusla ut i Boden, for natten. Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, men slik som saken hadde utvikla seg, så hadde eg gjerna vært begge delene, på ein gang, denna kvelden …
Og den nattå, så satt eg for så vidt å funderte litt, på ka som egentlig hadde vært det svaka punktet, i denna egentlig vanntette planen min.
Der eg satt ute i Bodå, sammen med et dusin edderkopper, å hakka tenner …
Nåken av ingrediensene, eller rett og slett bare meg sjøl ..!!??
Siden det liksom har vært ein litt sånn ambivalent dag idag, som for så vidt gikk seg te, både på tross og på tvers av den lille snutten, i slutten av forrige innlegg … Så kom eg liksom på ein annen gang, som egentlig ikkje va så ambivalent, gjerna meir i overkant melankolsk …
Nemlig fra den tiden når resten av Flokken hadde funnet ut, at Mini’en va meget lett å få med på rampastreker, om man bare kviskra dei rette ordene i øyra hans …
Om eg ikkje minnast heilt feil, så va gjerna Mini’en sånn omtrent to og et halvt år, når eg stod i et nåke melankolsk humør på badet ein morgen, og dagen liksom va av den svarte typen, der eg stod å nynna på ein Jan Eggum sang …
Så høyre Fatter’n nåken som står å kviskra ute i gangen, før Mini’en plutselig komme spankulerande inn på badet, med hendene på ryggen … Og rusle sånn passende veslevoksent forbi han, der Fatter’n står i ein munter bedrøvelig tilstand over toalettet, å tømme tanken …
Fatter’n kikka ned på Mini’en, Mini’en kikka tebake på Fatter’n. Og augene hans gnistra av fantaskap fra heilt innerst i sjelå …
Plutselig … Så strekke Fjotten lynkjapt ut håndå og før Fatter’n får tenkt seg om, har Mini’en nappa dasslokket ned så det smelle i doskålå med et brak, før guten spinne ut av badet raskare enn lyset …
Lokket sneia såvidt tuten på hagaslangen, og Fatter’n går nesten lukst i sjokk …
– Gjorde du det, eller … Gjorde du ? Spør rampen på gangen, før de løpe å gjemme seg med syndaren i front …
Lamslått av ka som nettopp har skjedd, prøve Fatter’n å få hjernen ut av hengemyrå, skrua av hagaslangen og samtidig åpna dasslokket. Men, ende opp med å feila i absolutt alt, hagaslangen går i hytt og pine, når Fatter’n bøye seg itte dasslokket og nåken velvalgte ukvemsord flyr ut av kjeften.
Kånå komme løpande te fra soverommet, for Fatter’n glemte jo å skru ned volumet i kraft utbruddet, og vekke hu fra sin dyrebare skjønnhetssøvn.
Når Kånå runda hjørna og kom inn på badet, oppdaga hu Fatter’n som ligge på alle fira på badegulvet med bukså på knærnå, og bedrive skadebegrensning på høgt nivå … Tjera vena meg … Hagaslangen har gått komplett amok og badet ser ikkje ut …
Herreguuud …
Kånå får sjølsagt den sedvanlige knekken i knærnå, før hu dette inn i et latterkrampe anfall av sjeldent kaliber …
Så, når eg tenke meg om idag, og denne litt strevsomme jobbdagen med nåke oppkava heimkomst …
Så kunne det jo absolutt gått verre, egentlig. Og det hadde jo for så vidt ikkje vært det spor bedre det … Sånt sett …
Det e et fantastisk sumar vær ute, eg trur eg leste tjueåtte grader i bilen, når eg kjørte heim. Men, istedet for å sitta på terrassen å nyta solå, så har eg parkert lukst i sofaen, like under varmepumpå. Ei varmepumpa som dure på kjøling for full maskin …
Eg e drittlei sol idag, itte ein skremmande varm dag på jobb, kor svetten til tider rant som ei elv …
T-skjortå kunne eg nærmast vri fukten ut av, for den va fanken meg dassvåt. Slike dager, så har eg et sterkt ambivalent forhold te varmen, for eg både elskar og hater den. Spesielt når det e så travelt på jobb, som det e akkurat nå.
Eg trur nesten eg har et ambivalent forhold te jobben og, når eg tenkje meg om, for det e verdens beste jobb. Men, akkurat idag var det på kanten te å vær verdens verste.
Nåke seie meg at eg muligens har ein ambivalent dag, idag …
Eg elskar Mini’en på sju år over alt på denne jord, men itte omtrent ti minutt heima idag, så holdt fjotten på å gå meg på nervene … Heldigvis, så stakk han avgårde te ein kompis, for det versta eg vett e når eg blir irritert på Flokken.
Spesielt når eg egentlig ikkje har grunn te det, men bare e trøtt, sliten og varm som ein nesten ferdigstekt grandiosa, oppe i topplokket …
Paradoksalt nok e Kånå blid som ei sol idag, her kor hu flyr lavt øve gulvet å styre heimen med jernhånd. Det e faktisk nesten irriterande å observera hennas livlige vesen, som liksom sprudle av livsglede og humør idag …
Det e då Fatter’n skjønne at han trenge ikkje ta ett par tabletter med solskinn, fordi han i ein rykande fart, langsomt blir smitta.
Og plutselig, så blir varmen mindre trykkande, augene hans våkna litt te liv igjen og kroppen får som ved magi, fornya kraft i seg … Av og te, så e Kånå sin godmodige trillande latter, bedre medisin enn nåken farmasøyt kan trylla frem …
Det e godt å ha kvarandre på både godt og vondt, ei skulder å lena seg inntil når man e sliten eller ei hånd å holda i når man e lei seg.
Idag, så trengte eg bare å høyra ein liten dose trillelatter, slik at eg rista av meg den ambivalente følelsen å kunne henga den vekk, på ein knagg liksom. Sjølsagt, så hjalp det jysla godt at Kånå kom å ga meg ein god klem også …
Før hu trylla frem ein fortryllande god kopp med iskaffe …
Eg e glad eg ikkje trenge piller for å føla meg bra, til og med når eg hadde så vondt i ryggen, at eg måtte bruka kjøkkenstolen som rullator, for å forflytta meg i stuå, for litt under en månad siden …
Så glemte eg smerten som skar gjennom marg og bein, når eg både såg og høyrte Kånå, som fikk knekken i knærna og akutt latterkrampe.
Når hu såg meg komma vraltande over gulvet, krokbøyd og forvridd, med kjøkkenstolen foran meg. Jauda, det gjorde litt vondt når eg måtte le med hu, for eg forstod jo at det måtte vær et urkomisk syn …
Men, herreguuud. Kor godt det føltes bare det å bli sett, om det så va fordi eg såg litt over gjennomsnittet morosam ut …
Somme ganger, så e bare ei geskjeftig fe av ei Kåna, både meir og kanskje bedre enn all verdens medisiner …
( Sånn Nina, fornøyd ?… Har du glemt innlegget om Solfrid nå ? … Slik at eg kan få komma ut av Bodå ? … Det e skremmande varmt her inne, og eg trur edderkoppane har løpetid, for de e ekstremt innpåslitne, altså … )
Den alltid smilande jentå, som nærmast står klar med ein kopp kaffi te meg, når eg komme med varene deiras, kvar morgen …
Slike sjeler e bare fantastiske å møta, der eg suse rundt på rutå mi …
Det finnes mange andre kjekke kunder også, men bare Solfrid huske å finna kaffi te meg …
Av alle ting, så kom det meg for øyra ein gang at Solfrid faktisk e ein av Norges tidligeste Reality kjendiser, også. Der hu briljerte sammen med sambygdingene på Eikemo, i programmet “Der du ikkje skulle trudd noen kunne bu”, eller nåke sånt …
Men, der bodde Solfrid i sin barndom, langt inne i Åkerfjorden og oppe på ei høgda mellom skyhøge fjell og daler …
– Pass bruå nå … Seie bare eg …
Dåkke skjønar den om dåkke ser programmet, omtrent 23:39 minutt inn i videoen … 🤣🤣🤣👍👍👍
Eg stod opp ekstra tidlig idag, mekka meg ein kopp kaffi før eg gikk på jobb, og kosa meg litt der ved kjøkkenbordet, men satt allikavel med ein sterk følelse av oppgitthet …
Først og fremst øve meg sjøl, som ikkje kom meg te sengs før langt over klokkå tolv, igår kveld.
Selv om eg hadde bestemt meg for å visste at det besta va å gå tidlig ned i loppekasså, kvelden før …
Men, så begynte tankane å vandra der eg satt å leste nettaviser, øve visse eksemplarer av sorten politikere som nå har fått det for seg, at det e ungdommen som e de store synderene i sommersol …
For covid-19 har jo plutselig begynt å blussa opp i samfunnet igjen …
Og då finne eg det merksnodig at disse menneskene som e satt te å styra landet vårt, ikkje klare å se sammenhengen mellom åpne grenser og hemningsløs smittespredning …
Og istedet for å ta grep om feilen de gjorde i første omgang med å åpne disse grensene, bruke man nettopp det ungdommen gjør om sumaren når skolene e stengt, blodet løper løpsk og fester hemningsløst i sumarnatten, som tåkelegging for sine egne valg …
Umgdommen har festa heile sumaren dei, og det gikk heilt fint i mai, til og med i det flotta været i Juni og for så vidt va det liten smitteøkning gjennom Juli også.
Gudhjølpe meg, folk samla seg i eit kalas av ein folkemengde, og protesterte mot det som skjedde i Usa, med disse politimennene som drepte ein svart mann …
Black lives matter …
Det gikk mot alle odds jaggu meg bra det og, i Norge’s langstrakte land, selv om mange va ute med pekefingeren og meinte det va galskap …
Så, mens eg sitte her å tenke så går tankerekken mot stormen som kom når alt av feriereiser ble avlyst, vår inkludert, kor me nordmenn blei forbanna, oppgitt og triste å lei oss.
Fordi ferieplanene gikk lukst i vasken …
Men, for pokker, altså. Den stormen gikk også over selv om mange syntes der va fryktelig surt. Den gjengse nordmann innfant seg med situasjonen, og slo seg te ro med at det måtte bli Norges ferie i år …
Tjera vena meg, eg har aldri sett så mange nydelige sumarbilder før på sosiale medier, av nordmenn på ferie som liksom oppdaga sitt eget land, igjen.
Det gikk fanken meg bra det også … Og fortsatt, så trur eg ungdommen festa natta lang, skjønt det dukka gjerna opp et lite smittetilfellet, her og der …
Men, man fikk raskt kontroll fordi smittevern jegerne, hadde god oversikt …
Så slippes bombå, som eg gjerna tenker va et stort feilgrep, når man hemningsløst åpner grenser, fordele land inn i røde og grønne soner, land som man ikkje har den villeste fanaring om har den samme gode oversikten, som me selv hadde her i Norge …
Og då spør eg koffår … !?
Eg hadde innfunnet meg med at sumaren blei i Norge i år, naboen hadde innfunnet seg med det samma. Ja, de fleste her i landet hadde nok nærmast det, vil eg tru …
Så om grensene hadde blitt holdt stengt til over sumaren, og til skolene hadde begynt igjen, så trur eg pokker meg ikkje det hadde blitt noe stort opprop …
Noen grupperinger ville nok dukka opp i mediene, med elleville utsagn om sumarhuset som forfalt, nede ved spanskekysten eller lignende.
Det samma huset som gjerna stod tomt, to- tre somre på rad tidligere somre før cobid-19, fordi da prioriterte man andre ting …
Som ny Tesla, nytt kjøkken eller bad eller kanskje til og med en bobil, fordi overskytende kapital måtte brukest opp …
Men, summa sumarum så va den stormen forbigått, folk hadde forstått, folk va med på dugnaden og folk va glad for at vi hadde fått kontroll, her i Norge …
Derfor e det for meg ei gåta at man plutselig måtte åpne grensene, invitere viruset gladelig inn til Norges land igjen og sette skolestart, barnehagestart og oss vanlige folks jobber på spill, igjen …
Og at politikerne var så tvetydige og naive i sin anbefaling med å si at grensene er åpne, men samtidig ikkje anbefaler folk å reise om det ikkje e strengt nødvendig, og trodde det ville fungere !?
Virkelig … !??!
I mine auger så va vel det nett som å tømma et lastebil lass med smågodt inn i en barnehage, å si at det e lov å spisa, men me anbefale det absolutt ikkje …
Folk reiste ut av Norge, folk reiste inn i Norge og nå får me kjenne på følgene av hvordan det e å vær slepphendte med sine barn, for å bruka ein metafor …
For alle foreldre vet kor vanskelig det e å snu ein trend, når man har sluppet opp litt på faste rutiner og regler i heimen …
Slik som politikerne gjorde her i Norge, med folket sitt som sine barn.
De fleste barna var lydige og gjorde som man hadde fått anbefaling og beskjed om, mens andre hørte va som ble sagt gjorde det som var lovlig, selv om man visste at det ikkje var helt forsvarlig …
Og vipps, så var covid-19 på ellevill frifot og sprer seg som en skogbrann i knusktørt terreng …
Toppen på frekkheten av visse politikere, det er å gi ungdommen hele skylda, for å tåkelegge sin egen uduglighet …
Spør du meg …
Men, eg får sei som Svigerfar så ofta seie te meg når han meine nåke, men vil trø forsiktig i salaten.
Det kan godt vær eg tar heilt feil, men detta e nå mi meining …
Ha ein god onsdag, Folkens. Ta vare på kvarandre og husk på smittevernsreglene …
Nå har Frode’n for ein gangs skyld latt tankene flyta ut på blogg, og meint nåke igjen …
