Etter en fantastisk frokost, starta me dagen med en sykkeltur inn til Mandal sentrum, for å kikka litt. Eller, rettere sagt, lukst til en sportsbutikk for å handle sykkelpumpe. Fatter’n hadde glemt å pumpe hjula til Småtrollene …
Det e blitt ein del av kulturen, med det å kjøre bobil. Nett som motorsyklister, lastebil sjåfører og bussjåfører også hilser til kvarandre.
For oss blei det ei morosam greia de første gangene me kjørte bobil, før me forstod alvoret i denne hilsekulturen …
Det fant me ut langt inne i Telemark for mange år siden, når nåken hardbarkede bobil turister satt å diskuterte akkurat detta fenomenet utenfor bilen, ved siden av oss …
Det levna liten tvil om at den indre kjernen i bobilmiljøet, absolutt ikkje satte pris på useriøse aktører, ute på landevegen …
Og etter den kvelden, har me sjølsagt aldri bedrevet useriøs hilsekultur meir, når me har vært ute å kjørt bobil.
Skal man få respekt av den profesjonelle bobil garden, bør man absolutt ta slikt på alvor …
Men, det e jaggu meg ikkje lett å liksom bare hilse på, sånn egentlig, for kim hilse på kim og ska man for så vidt hilse på alle, eller bare slike som har lik bobil type som man selv … Spørsmålene kan bli mange, men noe fasit finnes ikkje …
Derfor har eg laga ein liten lett oversikt, over de mest brukte bobil helsingane, med et lite glimt i auga …
En slags manual om du vil, så kan man jo velge den man gjerne føler passer best selv, neste gang man er ute å kjører …
Standard bobil helsing:
Da tar man hånda nesten rett opp, med håndflaten flatt mot frontruten. Denne bruker de fleste, og kan anbefales til den ferske bobil eieren, om man ikkje vil skille seg ut, med en gang … Bare husk å ikkje løft armen for kjapt opp, for då blir man raskt tatt for ein amatør.
Armen skal opp med rett timing og fart …
To fingrer opp fra rattet:
Ofte brukt av de med litt stor og flott bobil, en nonchalant gest fra en som kanskje tenker litt for godt om seg selv. Men, kan også brukes av helt vanlige folk, som nettopp har møtt hele bobilforeningen på vei heim etter landsmøtet …
Man kan raskt bli trøtt i armen av Standard hilsen i slike tilfeller …
Opp skjevt til høyre med knekk i hånda:
Meget mye brukt i det miljøet hvor partnere ofte er av samme kjønn. Kan også brukes av alle, men vær forberedt på de forviklinger det kan medføre, om man treffer noen man har hilst slikt på, i dusjen på sanitæranlegget.
Litt på skrå til venstre flat hånd og fremover:
Ofte brukt av yrkessjåfører på ferie i bobil. Spesielt første uka, før man har blitt vant til at kjøretøyet er ti ganger mindre enn semitrailer’en, de kjører til vanlig. Før de som oftest går over til standard helsing …
Brukes også noen ganger av slike som plutselig fikk lånet innvilga, på den altfor store bobilen de ikkje hadde råd til, ikkje hadde sertifkat til og ikkje hadde bruk for, men nå bare måtte ha …
Og til slutt … Begge hender til værs … NB. NB Anbefales ikkje …
Ferske bobilturister som har lånt kjerra til Svigers, Onkel Arne eller andre i slekta, men som aldri har kjørt større bil enn Fiat Panda, bruker ofte denne.
Forsåvidt ikkje bare en bobil helsing, men et fenomen som også alle busser, lastebiler og til dels større varebiler kan få sett ved passering.
Kombineres ofte med en hånd til værs, mens den andre holdes for augene …
Sjelden brukt av de fleste, men ekstremt mye brukt av “kartlesere” (For så vidt av begge kjønn)
Det finnes mange andre varianter av bobilhelsing, men disse e nok de mest fremtredende, vil eg tru. Og husk, detta va bare ein liten guide til de som ønske å hilsa.
Ikkje tennvæska til de som synast helsing bare e tull.
Mine bidrag til bobilverdenen e skreven og meint for å skapa litt humor og latter. Og kkje for å laga full fyr i kommentarfeltene, med full diskusjon om helsing på kvarandre bare e tull.
Eg synast det e ein fin gest for å visa litt samhold ute på landevegen.
Men, man står sjølsagt fritt frem for å velga sjøl.
Då va kommen oss til rette her på Sjøsanden Feriesenter, frokosten har blitt fortært og me kosa oss glugg ihjel. Litlajentå fløy avgårde på ein liten sykkeltur, Kånå og Mini’en spille Uno, og snart ska me alle ut på ein liten ekspedisjon. Bada på den nydelige strandå her, det har de allerede gjort i går kveld, så det hasta ikkje så voldsomt, idag …
Det e litt artig og detta her, for småfolket visste jo ikkje at me hadde fått låna bobil, de trudde me skulle sove i teltet vårt. Slik som me egentlig hadde planlagt, denna helgå her …
– Det, øh … Det e jo ikkje nåke telt det der, det e jo ein bobil ?! Kauka Mini’en, når Fatter’n parkerte utenfor vårt eminente rekkehus. – Ein megasvær bobil. Herreduuud …
– Jippi, den der e det jo nødt te å væra bad inni … La Litlajentå te. Hu hadde vært nåke engstelig overfor dette telt greiene, kor det hverken fantes toalett, vask eller dusj, inne i teltet.
– Jaa, og sikkert badebasseng og, så svær som den e ! Fortsette Mini’en fantasifullt …
Herlige Mini’en, som aldri klare å skjula kor glad han blir, når noe sprenge skalaen hans for rein og skjær lykke, og hjernebarken løpe løpsk …
Turen fra Haugesund, den gikk som mot normalt når Familien Vandrende Kaos er ute på tur. Allerede i Aksdal, ca ti minutt etter me hadde kjørt heimante ifra, så begynne maset om ka tid me e fremme … Men, detta e me vant med, me foreldre, og Kånå fyrte igang ein avlednings manøver som varte heilt te Bokn. Då fikk Litlajentå akutt angst, siden me skulle ta ferje …
Hu nekta plent, og hadde absolutt ikkje tenkt å sova på ferjå i sånt forferdelig uvær som hadde, når me sko heim fra Danmark …
Til og med Mini’en lo litt då … – Slapp av da, Tiril. Denna ferjå går kjempefort. Og me ska jo ikkje sova der, sant Pappa. !? Seie guten, mens han kikka omsorgsfullt på storesøster si. Ei søster som merksnodig nok stolte på sin bror, og falt til ro igjen der i bilen. Han e litt som Eldstemannen våras, han der Mini’en, ein klok liten fjott med mange gode egenskaper, innabords …
Også har man tissepauser då. Aksdal, Stavanger, Ålgård, Vikeså (her spiste me for så vidt også), Moi, Flekkefjord og til sist Lyngdal … Tjera vena meg …
Men, spente blærer klarer gjerna ikkje å holda seg lika godt, som blærer under normale tilstander … Ikkje vett eg …
Toalett hadde me jo i bilen, så dette gikk for ein gangs skyld strålende, uten for mye ” Snart tisse eg i bukså, altså ” dramatikk …
Når man e på bobiltur, kontra det å reise på telttur eller gjerna campingvogn, så e det gjerna nåken ting man bør huske på. Finne en camping nær det man har lyst å oppsøke, slik at man ikkje må pakke sammen alt, for å kjøre til stranda. Om det er det man har lyst til. Eller nær ett tettsted, om man vil kikke litt i en by eller lignende. Det kreves litt mer planlegging, enn når man reiser med Campingvogn, eller telt.
I år valgte me Sjøsanden, fordi stranda er like over haugen og Mandal sentrum er fem minutter unna, på sykkel … Vinn – vinn for alle, både for Fatter’n og Mini som nyter strandlivet som ekte Beach-Bums, og Litlajentå og Kånå som kanskje vil shoppe litt …
Så, har man et fenomen som nærmest e litt som når man reiser til syden, og bruker tre dager på å få engelsk talen, sånn noenlunde opp å gå igjen. Der man stotrer frem på gebrokkent norsk-engelsk. Slik e det også med bobil helsing. Ein meget viktig del av akkurat det å kjøre bobil. Nemlig å hilse på andre bobiler, som man passer på landeveien …
For det sitter heller ikkje optimalt med ein gang, nett som syden engelsken, så tar det ei litå stund før man e komfortabel, med fenomemet …
Så, i den forbindelse. Unnskyld te alle som møtte oss før Vikeså igår, for at eg gjerna ikkje hilste, helsingen va fortsatt litt rusten. Men, det kom seg kraftig utover turen, til småfolkets store glede …
– Pappa, der komme det ein bobil … HIIIILS … Du må hilsa, pappa, åhhh … Nå e han kjørt forbi … Kauka de gjerna i kor … Mens Kånå satt lattermild å fikk knekken i knærnå, av ein Fatter’n som konstant va på etterskudd, med ei hånd som stort sett hilse på bilen bak bobilen …
Men … Meir om det i neste innlegg …
Då blir det litt meir om akkurat det fenomenet, nemlig bobil helsinger, men først må Kånå og Litlajentå luftast. Så de får stilna shopping genene i kroppen …
Til og med Mini’en har innsett akkurat det, at kvinnfolkå må få sin dose med butikker, for å holda humøret på topp …
Snakkes seinare, Folkens … Nå blir det sykkeltur te Mandal …
Som de fleste sikkert har fått med seg har me reist på tur, ein tur som eg noe mystifistisk la ut om i innlegget igår uten å si så mye meir.
Men … Saken var at tidligere i år så diskuterte eg og Morten som e daglig leder hos Haugaland Caravan, at kanskje eg, Kånå og Flokken skulle nappa med oss ein bobil hos de, og dokumentere litt fra bobil livet …
Eit lite innblikk i kossen livet på tur i bobil forløpe seg, liksom …
Og på torsdag, siden våre ferieplaner gikk i grus i år nevnte eg detta igjen for Ann Weronica, når eg leverte varer om morgenen. Hu som har ansvaret for markedsføring og sosiale medier hos Haugaland Caravan. Ann Weronica syntes også ide’en va super, og fyrte igang ett opplegg …
Eg kunne bare komme litt senere på dagen, hente en bil å ta med Kånå og Flokken å reise på tur, på fredag.
Sjølsagt ville Haugaland Caravan væra med på dette …
Bloggen sin godlynte og humoristiske profil var akkurat noe slikt deres sosiale medier kunne trenge, for å piffe opp i litt ellers statisk innhold …
Kånå blei så glad at hu nærmast datt ut av setet sitt på jobb når eg ga hu den trivelige beskjeden, at me jaggu meg fikk oss ein liten ferietur i år, allikevel …
For all del, eg va ikkje nåke mindre glad eg heller, man får jo litt dårlig samvittighet når man ikkje har mulighet te å ta Flokken med på ferie, slik som året har utvikla seg.
Fatter’n fløy inn på nettet, booka plass på Sjøsanden Feriesenter og gleda seg te å hente bilen, senere den dagen …
Så kom sjokket …
Eg og Morten hadde diskutert ein litt eldre sak av en bobil, som var registrert for seks personer, men siden de to eldste ikkje ville vær med trengte vi bare bobil registert for fire personer … Eg og Kånå, Mini’en og Litlajentå …
Det e jo ikkje store bilen man trenger då liksom, nevnte eg for Ann Weronica …
Det tenkte i hvert fall eg, men me hadde jo vært superglad uansett ka bil me hadde fånt låne, om den var gammel eller ny, stor eller liten … Enkelt og greit …
Derfor, holdt både eg og Kånå på å gå lukst i bakken, når me fikk se bilen me skulle dra på tur i, mildt sagt …
Tjera vena meg … Den va jo hverken stor eller liten … Den var gedigen …
Bare se … E jo nesten lika lang som kystbussen … 😱😱🙈🙈🤣🤣
Det var så inni granskauen sprøtt, at det nesten va flaut å parkera på Kiwi i Lyngdal, kor me lett tok to fullverdige parkeringsplasser, for å få plass te doningen …
Og … Ikkje minst, når me fikk utdelt plass her på Sjøsanden Feriesenter og Fatter’n sin erfaring fra livet som yrkessjåfør, virkelig var gull verdt …
Når bilen måtte ryggest inn på stedets sikkert smaleste område …
Fantastisk, vett du … Ann Weronica og Morten, dåkke e ikkje sanne altså … 😀😀🤣🤣👍👍
Følg med videre …
Nå må Kånå få litt oppvartning, der hu sitte å nippa te nåke godt i glasset …
Me skulle egentlig ligget på ei nydelig strand, badet i pisselunka vann og nytt livet i sydenland me, akkurat nå … Istedet, så har me jobba oss halvt i hjel i sumar, kava på som reinspikka arbeids esel, for å holda hovudet over vannet … Ferie har me ikkje levna så mange tanker, itte Corona for så vidt slo inn for fullt, og Ving kansellerte alt av turer … Også vår …
Det så ikkje ut som om det ville dukke opp helsprø innlegg, fra Familien Vandrende Kaos på tur, detta året her … Der me heller har stått på som galne på jobb, for å komma helskinnet gjennom krisen …
Men, når man har mistet troen på noe og nærmest innfunnet seg med situasjonen, med tidenes dårligeste samvittighet overfor Flokken. Fordi ferien gikk i dass. Så ender en liten prat hos en kunde eg levere fast til, med en spennende mulighet. Noe eg egentlig hadde snakka med daglig leder for bedriften om tidligere, men som eg sjøl hadde glemt litt ut.
Både pga av et lite snev av Alzheimer, og sviktende sumar vær fra han der oppe …
Uansett … I morgen reiser Familien Vandrende Kaos avgårde på tur, allikevel … Hvordan, hvor og med hvem ?!?? … Følg med i morgen …
Tjera vena meg … Detta blir spennande …
Følg med, følg med … Kan dåkke tenka dåkke ?!? Det blir jaggu meg halsbrekkende ferie innlegg, fra Boden i år også …
Eg va nettopp innom hos ein kunde kor eg kleiste eskå oppå disken, utveksla nåken høflighetsfraser med ekspeditøren, før ein episode som skjedde for mange år siden skaut fart fra glemselens slør …
Ein episode når ein kollega av meg for så vidt gjorde det samma, nede hos ein kosmetikk butikk, i Haugesund sentrum …
Forskjellen på mi eska og den han hadde for mange år siden, det va at på hans eska va det klistra på ein ekstra merkelapp ved siden av den vanlige, kor det stod …
NB. NB … Advarsel … Dette kolliet må ikke leveres oppa disk hos kunde …
Han Lars, som kollegaen min hette va godt oppe i årene, høflig som få og heilt klart et vanemenneske. I alle år, hadde Lars i ren og skjær god service ånd levert eskene på disk, til akkurat denne kunden og sikkert fleire …
Og gjorde sjølsagt som nevnt ovenfor, akkurat det denne gangen også … Gammel vane er vond å vende, og alt det der, liksom …
Men … Omtrent i samme sekund som eska treffer disken, starter en kakafoni av pipelyder.
Lars står som et spørsmålstegn, dama bak disken likeså … Før daglig leder kommer løpende til, mens hu kauker febrilsk …
– Neeeei, ikkje på disken …
For, opp i eska på disken, som for så vidt var meget godt merket at den absolutt ikkje skulle akkurat der, oppå disken …
Der va det fem tusen nye tyveri alarmer, som skulle settes på kosmetikk varene i butikken, og som da, på et lite millisekund, plutselig var deaktivert, og gjort fullstendig ubrukelige …
Herreguud … 🙈🙈🙈🤣🤣🤣
Eg minnast ennå han Lars, som småforbanna både på seg sjøl og muligens eskå, kom rasande inn på terminalen og slengte eskå vegg i mellom …
Lars fikk ein saftig regress, leverte ALDRI varer på disken igjen og leste alltid litt ekstra på merkelappene, i ettertid …
Det e litt sånn, som når det står “Ikkje trykk på den røde knappen” et eller anna sted … Kor ein eller anna til slutt, sjølsagt må gjør akkurat det …
Trykka på den røde knappen …
Andre som har gått på ein slik general tabbe, eller lignende !?!? …
Del gjerna broderlig i kommentar feltet !?!? … 😁😁🤣🤣👍👍
Når eg skreiv “Plutselig, så går eg på ein smell her i heimen, eller kanskje nåken andre klara det før meg..” seint på kvelden igår, eller tidlig idag, alt itte kossen man ser på det.. Då visste eg muligens ikkje kor sannskrevet det gjerna va, før eg luska meg te sengs, så altfor seint igår..
For itte at sista punktumet blei slått inn på tastaturet inatt, og laptopen blei kleist igjen, her oppe i stugo, så tok eg runden å slukka lysene, skrudde av tv’en før eg lista meg ner trappå og inn på badet..
Det e ikkje alltid så lett å skru av når man e kommen i gang, når tannhjulene i hjernebarken endelig har funnet feste, og fingrane går løpsk øve tastaturet..
Eg va inne på tanken med å avslutta tidligare på kvelden, og følga i Kånå sine fotspor, som hadde rusla ner i loppekassen, nåke tidligare på kvelden..
Men, iveren itte å endelig få ut ett innlegg, den blei større enn fornuften, så eg ignorerte min egen følelse for logisk vurderingsemne, og fortsatte skrivingå..
Så når eg satt på rammå og tømte tanken, mens eg kvelte 3-4 kraftige gjesp, slo det meg vel at detta gjerna ikkje va det smartaste trekket på ei stund..
Det ville heilt klart ikkje bli nåke mjuk morgen, som høflig tok meg inn i dagen, når eg vakna neste morgen.. Der eg allerede svevde lett mellom virkeligheten, stjernetåker og drømmenes trivielle verden, der eg satt..
Nåke som sikkert va litt av grunnen te at eg tok håndkremen te Kånå, på tannkosten, og endte opp med heftige brekninger, når feiltagelsen blei oppdaga..
” Fri og bevare meg vel.. Av og te, så e eg ikkje heilt vel bevart, tenkte eg med meg sjøl før eg stappa hovudet unna springen, og skylte febrilsk kjeften fri for håndkrem..
Paradoksalt nok, så skylte eg andletet godt med iskaldt vann, liksom for å våkna litt før eg gjekk å la meg..
Sånn at eg gjerna ikkje gikk på fleire hjernedøde tabber, som gjerna ville få verre utfall enn litt klabb og babb, med tannpuss smørningen..
Det sko tatt seg ut om eg hadde prestert å vekka Kidsa midt på nattå, eller endå verre, sjølve heimens ubestridte Ypperstepresterinne.. Med ein eller aen smell av ukjent kaliber..
Eg bedreiv litt grenseløs grøftegraving i sjelå, mens eg stod å skylte hendene i det kalda vannet som rant, før eg sneik meg stille som kjettå, inn på soverommet.. Lot klærnå falle te gulvet, og lurte meg inn unna dynå.. Ahhh… Guud så herligt..
Ingenting e så godt itte ein intens og lang dag, som å krypa under dynå før man smyge seg innte Kånå.. Ei Kåna som ligger der med ryggen te.. Varm og god..
Før man lura ei hånd under armen hennas og litt te, for å gripa om nåke håndfast å holda i, mens man falle fornøyd inn i drømmeland..
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare..
Kånå skreik te, ein albue kjørte seg brutalt inn i solar plexus og luftå gikk lukst ut av ein forfjamsa Fatter’n..
– Herreguuuuud, e du fakerten ikkje rektige i håve, Frode.. !!??.. Kauka Kånå te, før hu strekke seg mot lysbrytaren og tenne lyset.. Sjøl om eg fortsatt ikkje hadde fått evnen te å pusta heilt tebake ennå, innser eg at manøveren med ei hånd på puppen, sjølsagt va ein taktisk katastrofe..
Eg kunne lika så godt hatt tuta med ein tåkelur, inne på soverommet..
” Ei iskald hånd mot ein god og varm pupp, drog Kånå ut av søvnen med ett brak, og når hu kikka på meg, så går det opp for meg..
Eg innser med frykt i augene, kossen menneskeofrene fra ei svunnen tid måtte ha følt det, lika før Ypperstepresterinnen kjørte kniven inn i hjarta deiras.. Der eg forstår ka eg nettopp har gjort, mens eg levde meg inn, i min egen bunnlause fortvilelse..
– Ehh, øhh.. Det va ikkje meiningå.. Stotra eg frem, mens eg sette det mest trista hundablikket eg kan, i Kånå..
Som om det liksom sko hjelpa meg ut av uføre..
– DET va ikkje meiningå.. !!????.. Kauka Kånå videre, mens eg krympa meg der eg ligge, å hive itte pusten
– Det va ikkje meiningå..???!!! .. Seie hu forsyne meg, ein gang te.. Før hu med ett iskaldt og fryktsomt blikk, sende meg lukst i Bodå, uten å sei et ord..
Hadde Kånå slamra med dørå ville hu nok ha gjort det, men hu nøya seg med å demonstrativt pakka seg inn i dynå, som ein ugjennomtrengelig kokong.. Før hu pakka seg ut igjen, for å nå lysbrytaren..
Eg har nettopp fått pusten igjen, itte albuen som nærmast borra seg gjennom magaflesk, innvoller og ein halvskjeiv ryggrad, før den slo pusten ut av meg.. Og krype som ei skamslått gardabikkja, som nettopp har tapt slosskampen mot nabogård bikkjå, øve på mi sida..
Eg lura meg te å ligga musestille, med ett håp om at Kånå sovna kjapt igjen.. Men, ett uhyggelig kremt fra andra sidå, sende meg lukst på beinå og ut i Bodå, med soveposen og liggeunderlaget på slep..
Ett skred av tankar rase gjennom hjernebarken, mens eg tenkte på alle edderkoppane eg såg i Bodå, når eg rota frem sykkelen te Mini’en, her ein dag..
” Eg kikka sørgelig på meg sjøl, i speildørene te skyvedørsgarderoben i gangen, som om eg va ein stakkar med problemer.. Nåke eg jo forsåvidt va.. Ein stakkar med problemer, og fortsatt gryande carport øve litlekaren..
Problemet mitt innimellom, det e jo at eg har alt for mange problemer.. Problemer som eg meir eller mindre klara å skapa, heilt av meg sjøl, uten dei alt for store anstrengelsene..
Og igår, eller forsåvidt sånn teknisk sett, idag..
Så gjekk eg igjen på ein smell, som sendte meg lukst ut i Bodå, fordi eg i tankeløshetens hysteri.. Glemte ut at man aldri tar ett godt tak i håndgripelige godsaker, med iskalde hender..
Jaja.. Då kan man ihvertfall trygt slå fast, at høstsesongen i Bodå, den e åpna.. =D
De fikk nemlig et slikt plastalina sett som me har hatt te våre små, når de va mindre, som Kånå tenkte bror min sine barn kanskje kunne få glede av nå …
Nå e eg litt usikker på om gjerna bror min har satt noen deler litt feil sammen, eller om det faktisk ska vær sånn …
For detta va muligens ikkje heilt innafor, sånn med tanke på at det e leker til barn, liksom. 🙈🙈🤣
E det bror min som muligens har litt skitten fantasi, eller e det rett og slett en plastalina leketøy produsent som gjerna har bomma litt her, og gått på ein smell !!?? …
Det e viktigt å holda flammen varm i ett forhold, men det e jo ikkje alltid lika lett i ein ellers travel hverdag. Man løpe fra det eina te det andra i ett tempo uten like. Men somme ganger. då får man nåken små vinduer med mindre trøkk, og då e det viktig å bruka anledningen.
Det trenge jo ikkje alltid vær så avansert. Av og te e det gjerna bare nåken velvalgte ord te sin kjære, som ska te.
Idag morgens f.eks. Så vakna eg te ett blikkstille hus. Tre av Flokkens medlemmer va på “ferie” hos besteforeldre og kompiser. Eg rusla ut på badet og pussa tennå, slo lens og fikk på meg arbeidsklærnå. For så å rusla opp på kjøkken kor eg laga meg ein kopp kaffi …
Eg hadde jaggu meg nåken minutt te rådighet, før eg sko vær på jobb … Så eg satt nå litt og kikka ut i luftå, og bare nøyt stillheten …
Når eg kom på at eg gjerna burde sagt nåken ord te Kånå, før eg gjekk … Som oftast har eg ikkje tid te det, fordi eg e ekspert på å vær i siste liten. Spesielt om morgenen. Eg minnast sist gang eg hadde hatt litt tid te overs om morgenen, og stukket avgårde på jobb uten å gi Kånå ein liten nuss og sagt dei samme ordå …
Kånå tok det ikkje akkurat så godt, om eg ska sei det forsiktig … Hu lika jo virkelig å få beskjed om slike ting …
Tjera vena meg … Eg kan jo forstå Kånå eg … Eg syns jo det e super kjekt når hu og seie det samma te meg, når det trengs … Som sagt, det e ikkje alltid så mye som ska te, for å gleda den andre i forholdet. Ord e ofta forferdelig undervurdert, egentlig. Så eg drakk opp den siste skvetten med kaffi, og bestemte meg for å setta handling te mine tankar …
Eg satte til og med koppen inni oppvaskmaskinen, sånn som Kånå lika at eg gjør … Det kom garantert te å bli plusspoeng idag …
Så spratt eg lettbeint og luftig ner trappå. Åpna dørå og kikka inn på rommet våras, kor Kånå lå og sov sin beste skjønnhetssøvn. Eg stod å betrakta detta fantastiske vesenet litt, før eg tok mot te meg og lista meg bort te sengekanten.
Eg bøyde meg ned og ga Kånå ett lett nuss på kinnet, og fikk godlynte koselydar tebake …
Sjøl om eg forsåvidt hadde guarden oppe … Eg fikk ein albue midt i andletet ein gang, når hu i sin beste søvn skvatt te av ein skygge øve seg … Og sylte albuen lukst i snyteskafte på meg … Men idag, lå Kånå fortsatt fint i ro, og hadde hu vitterlig ikkje ett lite smil om kjeften, der hu lå …
Så eg la kinnet mitt mot hennas, og kviskra så sødmefylt og romantisk som eg kunne …
For nærmast heilt uten både forvarsel eller forutanelse, ble Fatter’n satt ettertrykkelig sjakk matt, igår kveld …
Mange har liksom kommentert opp gjennom disse årene bloggen har eksistert, at bare vent du, om nåken år vil du virkelig bli satt på prøve.
Igår, så trur eg trygt at man kan sei dei årene definitivt har gått …
Me kom heim fra ein trivelig, men for så vidt strabasiøs dag på jobb. Kånå fyrte igang med å laga middag, mens Fatter’n måtte hjelpa Mini’en med nåke. Alt lå til rette for ein ittemiddag på normalen, så godt man kan si at ein ittemiddag foregår normalt, hos Familien Vandrende Kaos …
Normalt etter våras perspektiv, kan man vel gjerna konkludera med …
Der man svinse rundt i heimen å forsøke å få nåke gjort, stort sett avbrutt av diverse disputter, masende barn og ein eller anna akutt utfordring. Man går liksom litt på tå hev, selv om stemningen, tempo og lydnivå ser ut til å gå fint føre seg …
Så, spurte Litlajentå meg om hu kunne få kjøpa et spill på i-paden sin, det kosta jo bare førti kroner, men som foreldre har me lagt ned veto mot slikt. Seie me ja ein gang, komme de raskt tilbake neste gang, og så har man det gående.
Så Fatter’n svara sjølsagt nei. Tuttå blei nåke småsur, men ikkje meir enn mot normalt. Trudde eg …
For plutselig, så høyre eg ein nåke betent og smått oppheta diskusjon nede i gangen, mellom mor og datter. Litlajentå hadde forsøkt seg på Kånå heller, men fått samme svar som hos Fatter’n. Nåke som absolutt ikkje falt i god jord …
Eg va egentlig litt overraska, øve at både eg og Kånå for ein gangs skyld va på bølgelengde. For ofta så har eg på følelsen at det herske litt sånn Bad Cop vs Good Cop i heimen.
Og det e som oftast ikkje Kånå som e Bad Cop, der hu lure seg te å gi itte innimellom, på saker me i utgangspunktet har samstemt sagt nei til …
Eg rusla nedover trappene og treffe på ei jenta som ligge småsint på gulvflisene å frese, Kånå står inne på vaskerommet å kjøre “silent treatment” så eg tenkte eg fikk setta skapet på plass å bli ferdig, med denna saken …
– Nå e det nok, Tiril Emilia … Nå slutte du å oppføra deg som ein bortskjemt toåring å tar deg sammen. Seie eg mildt, men bestemt.
Og poff, så va sjølvaste ragnarok laus …
– Ha ? … Kalle du meg ein toåring. Trur du ikkje eg har følelsar, eller !!? … Kauka jentå infernalsk til …
– Eg hate deg … Dåkke e verdens aller verste foreldre, dåkke …
– Eg sko ønska eg hadde fått nye foreldre. Sånne som e snille med ungane sine … Fortsette kruttønnå, med uforminska styrke …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Fatter’n hadde tydeligvis åpna lokket te sjølveste Pandoras Box, og jenta spratt opp fra gulvet som ein fullblods akrobat, styrta mot dørå komplett oppløst i tårer, før dørå te rommet hennes smalt igjen med et durabelig brak …
Et skrik hinsides all fornuft, brøt lydmuren, Fatter’n greip tak i bildet som henger på veggen i gangen, både for å redda bildet, men også for å holda seg sjøl fast i ulet som bredte seg i heimen …
Tjera vena meg …
Ein skrekkfull stillhet bredte seg nede i gangen etter ekkoet fra Litlajentå sitt skrik hadde gitt seg.
Fatter’n stod mållaus igjen og lurte på ka i all verden som hadde skjedd nå. Når Kånå lattermildt kommer ut fra vaskerommet, kikka på Fatter’n før hu seie.
– Jaja, Frode. Nå har det sikkert begynt, om ikkje lenge så har du sikkert to iltre, småsinte men stort sett snille jenter i hus …
Herreduuud, som Mini’en så ofta sa, tenkte eg for meg sjøl, mens ein isnande følelse bredte seg i nakken … Eg vett ikkje heilt om eg takla detta eg …
Kim sko trudd at den søta toårige tuttå øverst på bildet, sko utvikla seg te å bli et monster av sjeldent kaliber som niåring, den gangen …
Jaja … Det e vel bare å stålsetta nervene, leita frem litt indre ro og bli vant med situasjonen, trur eg …
Nåke anna valg har eg vel ikkje …
Eg visste jo innerst inne at det ville komma ein gang, bare ikkje allerede nå liksom …
