Me har vel ikkje vært på tur med Flokken, uten å vær fulltallig, ein einaste gang så lenge eg kan minnast. Det betyr, at sist gang me va på ferie med kun to små i bagasjen, det må vær litt over ni år siden. Før Litlajentå kom te verden …

Så derfor, når Kånå sendte meg et flørtande blikk i bobilen om morgenen, mens hu stod å stekte egg …

Kjente eg ei mitraljøse av elektriske impulser lada med kjærlighet, som meir eller mindre gikk av samtidig. Et smil forplanta seg i andletet mitt, et smil som te slutt enda opp, heilt nede i tærna.

Eg minnast sist gang eg fikk det blikket, og såg føre meg Kånå dansande som ei alvedronning i måneskinnet …

 

 

Ein sødmefyll skygge av nåke forførerisk kom over meg, og i blikket te Kånå kunne eg nærmast fornemma, at det va gjensidig. Ydmykt dyrke man som Fatter’n i et forhold, håpet om at familie universets ubestridte herskerinne, plutselig får et anfall av “ild i torvå” …

Men her, og nå, eller midt i bobilen, mens småfolket spant rundt om beinå på oss. Det passa seg ikkje …

Då kviskra Kånå sensuelt i øyra mitt, at kanskje me skulle få småtrollene tidlig i seng, ikveld. Eg e muligens lettlurt, men eg e ikkje dum. Eg har opplevd fortsettelser som aldri dukka opp før eg, så eg lot meg ikkje rivas heilt med av denna plutselige amorøse stemningen, ennå …

Men, det hadde jo vært nåken nydelige dager på ferie sammen, med bare to barn, kor me faktisk hadde hatt tid te litt små romantiske kjærtegn …

 

 

Som når me stod å tulla på ei bro, i ein nydelig park inne i Mandal …

 

 

Mens Litlajentå sko ta bilde av oss, og Mini’en gjemte augene bak hendene, og syntes Mamma og Pappa va dødsflaue …

 

 

Det formelig oste lekenhet og forelskelse i den lumre sensommer dagen … Av to foreldre som plutselig hadde hatt litt tid te kvarandre, underveis på ein liten ferietur …

 

 

Og plutselig … Så stod me der, tett omfavna i et salig kyss, midt på ei bro i Mandal, mens småtrollene kauka i kor

– Æææsj, altså … Slutta med dåkke … 

Det va nett som om eg høyrte Let’s get it on med Marvin Gaye, begynte å spilla oppe i topplokket, og når Kånå kviskra at hu gleda seg te ikveld.

Då hoppa hjarta over fire – fem slag, og Fatter’n fikk et saligt flir om kjeften … Definitivt ikkje, Jack Nicholson fliret …

Meir som et fårete ungfole flir, som har fått napp for første gang, med sin utkårede sommer forelskelse …

Fatter’n gikk rundt resten av dagen og dagdrømte om Kånå i en hage av frukt, bær og blomster og et samsurium av glade humler, smilande sommerfugler og ertande marihøner …

Marvin Gaye va inne i et crescendo i refrenget te Let’s get it on, oppe i Fatter’n sitt hovudet, når småfolket endelig hadde sovna og me rusla bak i bobilen …

 

Så va det som om nåken drog platestiften lukst øve platå, i et skingrande sprak, ein lyd som nesten skar seg gjennom marg og bein …

 

Før det blei heilt stille …

 

 

Hos Kroken Caravan finner

du Bobiler av alle slag …

Også bobiler med fredagsplanken ...

 

😁😁😁

 

 

 

 

 

 

Akkurat sånn i mine auger så e denna lille epistelen her, definitivt et fullblods bobil tips.

Et tips te alle bobil sjåfører som nettopp har parkert bobilen, og gjort som meg etter ein lang ferd heimover, å hoppa lukst inn i ein bil på jobb …

For der eg sitte i lastebilen min idag og suse rundt på landeveien med varer te mine kunder …

Så gikk det nettopp opp for meg, at eg fortsatt hilse på bobilene eg treffe på veien …

 

🙈

 

Eg oppdaga det ikkje før ein tysk bobilsjåfør mest sannsynlig tok ei helsing, fra ein lastebilsjåfør som fortsatt befant seg i bobil boblå, meget ironisk opp …

Og trødde ein megasvær langfinger lukst opp i frontrutå mot meg …

Hjølpe meg …

 

Så husk, legg gjerna inn et par karens dager, før man setter seg i jobb bilen og suse rundt, på landevegen igjen …

Somme ganger, kan man tydeligvis bli misforstått …

 

😱🙈🤣👍

 

 

 

For bilen me har kjørt, det e ein pent brukt Bürstner Elegance i810, et lite beist av ein bobil … Og foruten to små episoder av ellevilt kaliber, så har den oppført seg meir eller mindre utmerket.

Den e lettkjørt både på tross og på tvers av størrelsen sin, lå som et fullblods tusenbein på vegen og hadde meir enn nok motorkraft sett i forhold til tyngde …

Men allikavel, så drog et par ting ned stemningen nåken hakk, omtrent sånn akkurat når de skjedde, før me for så vidt kom oss raskt te hektene …

Markisen f.eks, den hadde muligens ikkje sjølvaste Mr. Lindås, Haugaland Caravans hyggeligeste mekaniker gjerna sjekka optimalt, før avreise.

Nå ska det seiast, at Sjefs Mekaniker Lindås drog te med et minikurs av sjeldent kaliber før avreise, for å oppdatera ein nåke rusten undertegna, sånn med tanke på bobil og diverse ting man absolutt bør vita …

Men, markisen e meir eller mindre sjølforståande for dei fleste, så den ble det forståelig brukt meget liten tid på …

 

Sett sånn i ettertid, va kanskje det ein liten bommert på sett og vis, men det e gjerna slik innimellom.

At det minst åpenbare og det man i hvert fall tenke ikkje vil gå galt, det går som oftast galt … I hvert fall når det e Familien Vandrende Kaos man har med å gjera …

Kanskje til og med spesielt når det e Familien Vandrende Kaos …

For, når alt va pakka i bilen i går ettermiddag, småfolket satt nærmast klar i setet sitt og Kånå tok ein siste sjekk rundt bilen, så skulle Fatter’n bare rulla inn markisen …

Siste jobb, før alt va klart te avreisa, liksom …

 

Omtrent tre dragninger inn i oppdraget, begynte nåken mistenkelige knirkelyder å bre seg, oppante i fra der tannhjulene møtes, og mekanismen som drar inn markisen sitter …

Knirk, knirk, knirk … Poff …

Markisen hadde forflytta seg omtrent fem cm, men nå va det full stopp …

Svarte, salte bananer …

Fatter’n strekte seg på tå hev, dunka litt i mekanismen, og forsøkte igjen.

Omtrent to cm seinare, så smalt det til igjen …

Knirk, knirk, knirk, poff … Full stopp igjen …

Småfolket lærte seg nåken nye gloser og Kånå kom løpande te med et forferda blikk …

 

– Ka i helsikke e det du seie, Frode !??! … Kauka hu strengt, å kikka bekymra inn i setet der småfolket satt …

– Mamma, mamma … Pappa sa F-ordet … Seie Mini’en forbløffa …

– Ja, og H-ordet også ... Legge Litlajentå te, med auger svære som håndballer …

 

Eg kunne ikkje anna enn å legga meg langflat, men forsøkte å forklara sakens gang for Kånå, for å liksom rettferdiggjera utbruddet …

Akkurat det, det gikk omtrent så der, men Kånå tilbydde seg nå å hjelpa te. Kanskje for å holda Fatter’n sitt talemål i sjakk, men sikkert fordi hu og gjerna ville komma seg på vei heimover …

 

Omtrent ti minutter seinare, så va småfolket sendt lukst på lekeplassen, og Kånå høyrtes meir ut som ein fullblods gammeldags havnearbeider med et ordforråd eg ikkje visste hu hadde innabords …

Markisen va kommen ti cm lengre inn, og svetten rant av oss begge i sumarvarmen, av alle feil årsaker man kan komma på …

Eg har ikkje sett Kånå så forbanna, siden den gangen eg kom te å snu begge smørbrød boksane opp ned, før maten skulle serverast i dåpen te Mini’en, fordi eg trudde pilå peikte feil vei … Men, sjølsagt skulle stå bortover og ikkje oppover, slik eg trudde …

Der eg ommøblerte alt av smørbrød på kun kort tid … Suksess ?? … Eh, nei …

 

Ein time seinare, og med ein Fatter’n som hadde fått bakoversveis av Kånå sitt sinne, så va den forbaska markisen endelig inne i kassetten sin igjen …

Småfolket blei hanka inn og heimturen kunne starta …

Det va dørgande stille i bobilen dei første kilometrene, før Mini’en braut stillheten …

 

– Jaja, det e jo bare sånt nåke som alltids skjer oss detta, mamma og pappa … Og eg love at me ikkje ska sei te Mormor å Farmor at dåkke sa begge F-ordene, altså … 

 

Eg og Kånå delte et blikk, før me fikk knekken i knærnå og latterkrampå tok oss …

 

Men, Mini’en hadde jo fullstendig rett …

 

Det e jo sånn som alltid skjer med oss … Så ka anna kan man liksom forventa da …

 

Når det e Familien Vandrende Kaos det e snakk om …

 

Svarte, salte bananer, altså … 🤣🤣🤣

 

 

 

Me e på vei heimover og turen te nå har gått strålande, foruten et lite anløp te full panikk i passasjersete, når me sko parkera i Flekkefjord. Me måtte jo ha oss ein nåke sein middag, då me hadde litt forviklinger med markisen, før me kjørte fra Lyngdal …

Kånå hadde lest på mobilen, at det va McDonalds nede i Flekkefjord …

Men, den sidå hu hadde lest på, det va “Vi som vil ha Mcdonalds” i Flekkefjord.

Så det blei jo ein kraftig bomtur.

Heldigvis, på vei ut igjen av detta trange hullet av ein by, med tanke på doningen me kjøre, oppdaga småfolket Pizzabakeren og stemte i ett samkjørt hyl …

– Me vil ha pizzabakeren pizza … 

 

Fatter’n va sulten, Kånå likeså og når småfolket befalte så lydde me foreldre, for ein gangs skyld.

Bilen blei styrt inn te venstre, ein parkeringsplass lokalisert og Fatter’n starta landingsprosedyren, fra cockpiten.

Det var då kalaset starta …

Eg kjørte inn på ein nærmast biltom avdeling, tredde snuten fremover så droget stod beint å begynte å rygga.

Plutselig, så sette Kånå i et skrik, som både skremme vettet av sjåfør og barn i bilen …

 

– Froooode, stopp … Pass bak … Åh Herreeeeguuuud … 

 

Kånå satt å glodde på ryggekameraet og observerte at overhenget bak, drog seg øve midtrabatten som delte av parkeringsplassen.

Og trudde vel at Fatter’n hadde mista kontrollen, og va på vei lukst inn i ulykkå …

Tjera vena meg …

 

Forbaska Kåna, altså … Fatter’n endte nærmast med hjerteinfarkt og kidsa fikk muligens varige mėn …

Men, det gikk jo bra … Sjølsagt gikk det bra … Eg e jo for pokker meg yrkessjåfør …

Ka du trur, Kåna !?!?! …

At eg ikkje kan manøvrere ein slik stor doning, inn på ein nåke smal og trang parkeringsplass … 🙈🙈🙈

 

Det va rett før hu røyk lukst i Bodå, bak i lasterommet …

Hverken meir eller mindre …

 

Oppdatert Juli 2021 …

 

Me måtte jo bare nedom Flekkefjord i år også, med mine foreldres bobil, å kjøpa pizza på samme plassen …

Det e då man ser kor svært det droget me fikk låna ifjor va …

Og ikkje minst, så fikk eg parkert uten ei panisk Kåna, for hu va heima og jobba …

 

😁😁😁

 

 

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Lyngdal leverte strålande solskinn, syden temperatur og ein nydelig atmosfære idag. For når frokosten var spist, ein tur på strandet var unnagjort så fant me syklane frem å trødde inn te sentrum …

Småfolket ville på lekebutikk, Kånå hadde bestilt softis og ein butikk me hadde blitt tipsa om skulle besøkes.

Alt i alt, så blei det ein perfekt dag kor alle fikk innfridd sine ønsker, bading, sykkeltur, litt shopping, softis og lek på den flotte lekeplassen inne i Lyngdal sentrum …

Så under her, kommer ein liten bildekavalkade av dagens ekspedisjon …

 

Småfolket bada mens Fatter’n leste litt i ei bok. Eg va forsåvidt ute i vannet og bada litt eg og. Faktisk, så dukka jaggu meg Kånå seg i vannet her på stranda i Lyngdal, te Litlajentå sin store glede …

 

Kånå kjøpte seg ei t-skjorte på Frøken Maja, ein butikk ein leser tipsa oss om … Nydelig butikk, men Fatter’n fikk sjokk av prislappene og måtte gå ut, for å trekke litt frisk luft, mens Kånå trakk kortet … 🙈🙈🤣🤣

 

Trur denna sykkelen svetta litt idag … 🌞🌞🌞😁😁😁

 

Småfolket storkosa seg på lekeplassen … 👍👍😁😁

 

Så va det på tide med soft is … 👍👍

 

Skremmande godt i varmen … 🥰🥰👍

 

Midt i Lyngdal sentrum … 🌞🌞🌞

 

Superflott lekeplass her i Lyngdal …

 

Herlig, når det ikkje va så mange andre barn, i disse tider … 👍👍

 

Endelig, tilbake til doningen me kjøre. Ein Burstner Elegance I810. Fantastisk bobil, hverken meir eller mindre …

Der det blei nedpakking og klargjøring te heimreisen …

 

 

 

---

 

 

 

Av og til, sier et lite bilde så mye mer enn ord … 

– Life is good –

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Det e frokost tid her i Lyngdal og Kånå steike egg som Fatter’n handla oppe i kiosken. Me va jo tom for pålegg. Eg kjøpte ein makrell i tomat og bacon ost også, men det hadde me visst. Pålegg e skinka, fårepølsa, salami osv. osv., ikkje makrell i tomat eller bacon ost …

Så nå har eg lært det også i ein alder av førtisju … Jaja, man lærer så lenge man lever …

Planen var å spisa ute idag siden det e så flott plass her, men me står midt i solsteiken slik me har parkert. Så tanken på å bli stekt av solå slik eggene blei på pannå, det frista absolutt ikkje. Med andre ord, det e fryktelig varmt her i Lyngdal idag, og ikkje så mye som et snev av vind …

 

 

Det blei kos å spisa inne synast eg, Kånå hadde jaggu meg stekt noen pølserester me hadde igjen også, mens Litlajentå dekka så fint på bordet. Lekkert altså …

Mannfolkå satt utenfor å drakk kaffi mens me venta på frokosten …

Jaja, femti prosent av oss drakk ekta kaffi, sånt sett, der Mini’en så stolt drakk sjokomelk med Fatter’n, men på liksom var det kaffi …

 

– Det e godt å væra mann, ikkje sant Pappa !? Seie Mini’en fornøyd.

Mens han daska seg litt på magen, nett som ham far av og te gjør …

– Jauda Max, når man har funnet seg verdens beste Kånå, så e det absolutt ikkje så aller verst å væra mann. Svarte eg …

Og håpa på at Kånå høyrte det eg sa, før eg og daska meg litt på magen også lo me litt sammen, eg og Mini’en …

Mannfolkå her på denna turen …

 

 

Ha ein strålande mandag, Folkens … Det ser ut te å bli det her i dag, et strålande vær, dag og mandag …

Bobil livet e fortsatt alle tiders …

 

 

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Planen va å reisa heim idag, men itte ein uforutsett hendelse såg me oss nødt te å ta ein pitstop i Lyngdal istedet, heldigvis hadde Camp Lyngdal god plass. Så nå sitte me her og kosa oss med bobilen, og satse på heimreisen imårå går i likaste laget …

Slenger med noen bilder fra dagens begivenheter, og en liten omvisning fra doningen  ….

 

Middagskos i bobilen, før bading på stranda i Lyngdal …

 

Perfekt badevær her i Lyngdal …

 

Nydelig lekeplass her på Camp Lyngdal kor Mini’en storkosa seg …

 

Toalettet blei te slutt tømt av Fatter’n … 🤣🤣👍

 

Fikk oss ein nydelig plass på ny bobil parkering, her på Camp Lyngdal … Denne plassen kan absolutt anbefalest …

 

Omtrent femti meter til stranda … Perfekt …

 

Sittegruppa fremmerst i doningen …

 

Samme som ovenfor, bare sett bakover … 😀😀👍

 

Kjøkkenkroken …

 

Dusjen …

 

Toalettet …

 

Sengene bak i bilen …

 

Og senkesengen som skapte litt furore, fremmerst …

 

Ha ein strålende søndagskveld, Folkens … Nå e det litt kos med Kånå, mens Småfolket forhåpentligvis snart slokna …

 

Livet i bobil er alle tiders …

 

 

Et faktum man ikkje kommer foruten når man e på bobiltur, det e tømming av toalettet. Ein gjerning som raskt kan føre til heftige uoverenstemmelser, blant de ansvarlige for bobilturen, nemlig oss foreldre i dette tilfellet …

Så … Når eg nevnte at toalettet definitivt måtte tømmast idag, blei Kånå plutselig vrang, sær og særdeles taus …

Men, som eg mange ganger har nevnt før. Som einkvar glede før eller seinere erstattes med sorg, oppveies einkvar fordel i livet av ei ulempe.

Enkelt og greit …

Og uansett kossen man såg på det, så måtte nåken tømma dassen, for nå va tanken meir eller mindre stupfull …

 

Et anna ordtak eg har brukt før, det e at eit bilde, ein sang eller ei sterk lukt, kan dra deg langt inn i et sterkt minne …

 

Mitt minne, itte eg tapte tre omganger med stein, saks og papir mot Kånå, og fikk den utrivelige oppgavå med å tømma dass tanken.

Det var fra det året eg og Han i Midten reiste på bobiltur med foreldrene mine sin bobil.

Og eg måtte bære ein full dasstank, heilt fra Utsikten på Bogstad Camping og ned til dass tømme stasjonen …

Fri og bevare meg vel …

Det e som eg kjenne sneken i nasen ennå, der blandingen av avføring, sånn middel man har i tanken og urin slo i mot meg, som ei mitraljøse av ukvems dufter i snyteskaftet.

Når man entra rommet man sko tømme tanken i …

Når det på toppen av saligheten va omtrent 30 grader, blei ikkje opplevelsen mindre motbydelig.

For tanken lukta jo som regel ikkje nåke særs, men rommet man tømme tanken i. Det kan ofta by på mang ein overraskelse, te tider …

 

Derfor, så meinte eg det absolutt var på tide at Kånå også lærte seg litt av bobil livets baksider.

Men, Kånå satte seg sjølsagt på bakbeinå og stein, saks og papir satte sluttstrek på den disputten …

 

Eg luska meg duknakka rundt bilen, åpna lukå og stålsatte alt av duftsanser i mitt legemet, i den grad det går an …

Det va for så vidt ikkje lange biten fra bobilen te tømmestasjonen denne gangen, men eg grua meg allikavel lukst ihjel, på ka eg gjerna ville møta, på dasstømme rommet …

Det finnes tross alt mange kjekkare ting å gjør, her i verden enn å tømma dass tanken på ein bobil …

Eg klamre meg te alt som gjør meg unik her i verden, men dass tømming står heilt klart ikkje på den listå, så vidt eg vett.

 

Men, kom i hug nå Folkens, at det e jo ikkje hvilken som helst bobil, me for så vidt e ute på tokt med …

 

Det e jo tross alt ein slags luksus doning av abnorme dimensjoner, me farte rundt i …

Og bør gjerna ikkje dass tømming då, stå litt i stil te doningen man kjøre !?!? …

 

Eg blei i hvert fall gledelig overrasket øve den lille dingsebomsen, som absolutt gjorde at dass tømming denna gangen, meir eller mindre forløp seg som et “barne skirenn” …

For å bruka Petter Northug sin verdenskjente metafor øve ting han syntes gikk lettere for seg enn på forhånd tenkt …

 

 

Dass tanken kunne nemlig gjøres om til en nett liten trillekoffert, slik at man slapp å bære den hele veien til tømmestasjonen …

Fantastisk …

Når eg kom trillende rundt bobilen med den nette dasstanken, fikk Kånå akutt knekken i knærna og gikk inn i ett heftig latterkrampe anfall, som sikkert hørtes over hele campingen …

Før hu spratt opp for å ta bilde av Fatter’n … Trillende med en dasstank …

 

– Nå ligna du i hvert fall på dei der rosabloggerene, som komme heim fra Dubai med trillekoffertene sine …

 

– Hold kjeft … Sa eg, og trilla mismodig avgårde …

 

Og som ein liten PS … Det lukta ikkje idag, på Camp Lyngdal va det gullande reint å lukta som ei blomstereng, det va på Bogstad sneken blei nevnt … 😁👍

 

 

 

 

Igår, like etter frokosten ble det tilløp te litt panikk her i bobilen, og heilt ærlig så trudde eg me nærmast hadde blitt bobilfast, her på Sjøsanden Feriesenter …

Hev/senk sengen over cockpiten ville nemlig ikkje opp …

For mens Kånå dansa rundt inne i bobilen som en geskjeftig fe, der hu rydda frokosten bort, fikk ikkje eg hev senk senga te å fungera. Den stod bom fast i nedre posisjon.

Det einaste som skjedde når eg trykka på knappen, var at det kom et lite pip og to fra under madrassen …

 

 

Alle som kjører bobil og sikkert de som ikkje gjør det også, forstår nok rimelig raskt at med senga i en slik posisjon, vil det bli vanskelig å komme seg videre …

Eg tenkte eg ikkje skulle sei nåke te Kånå med ein gang, og se på saken når eg muligens va aleina i bilen, for å ikkje skapa unødvendig panikk, heilt med ein gang.

Men, Kånå hadde allerede oppdaga ka eg holdt på med, å sendte meg et djervt og mystisk blikk før hu spurte.

 

– E det nåke galt Frode ??! …

 

Og kvar gang Kånå kikka slik på meg, så føle eg meg som ein fasitt full av feil svar …

Uansett ka eg svare nå, så e eg liksom dømt te å bli avslørt …

 

– Eh, neeei … Eg trur ikkje det. Øh, bare ein liten teknisk utfordring her, som sikkert lar seg ordna kjapt … Svarte eg, med et snev av panikk i stemmen …

Kånå sa ingenting og stillheten va skremmande effektiv.

Eg høyrte sjøl den hysteriske etterklangen i bobilen, av det eg nettopp hadde sagt …

 

Eg så mest sannsynlig ut som ein stakkar med problemer, noe eg jo for så vidt var …

 

– Det e sikkert ikkje nåke spesielt, bare slapp av du … Løy eg så vakkert at eg nærmast trudde på det sjøl, og blei samtidig nesten litt rørt øve prestasjonen min …

Kånå kikka mistenksomt på meg og ansiktsfargen min rant av som billig sminka i lett yr. Når Fatter’n ber Kånå “bare slappa av” e det som regel ein katastrofe i emning.

Det e liksom ein regel uten unntak, i ett forhold som har vart lika lenge som levetiden til vaskemaskiner produsert før åttitallet, altså omtrent tjue år …

 

Kånå slapp det hu hadde i nevane borte på bobil kjøkkenet og strente lukst i mot meg, nappa fjernkontrollen eg forsøkte å gjemma bak låret fra meg og trykka opp …

Piiip, sa det. Men ingenting skjedde. Kånå trykka igjen. Pip sa det forsyne meg ein gang te, men fortsatt uten bevegelse i sengå.

PIIIIP, sa det for tredje gang, nåke meir intenst nå og både pipet og blikket te Kånå skremte vettet av meg …

 

– Øh, virka ikkje sengå. Spør eg, muntert forbausa …

 

På uttrykket i Kånå sitt andletet, forstår eg kjapt at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe. Nesten større katastrofe enn det at sengå ikkje virka …

Detta e jo et ritualet som for så vidt går inn i et større mønster. Der me fedre tumler gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Men, avslørt blir me allikevel.

Kvar einaste gang …

 

Et skred av tanker rulla frem fra operativsenteret, og satte hjernen igang i begge retninger.

Eg løfta på madrassen og lokaliserte boksen pipelydene kom ifra, Kånå stod med hendene i hoftefeste å forsøkte å festa blikket sitt i mitt, som med borrelås. Av erfaring, så vett eg at det aldri e smart å gjør, så eg kikka alle andre steder, enn inn i augene te Kånå …

Eg nappa ut nåken ledninger, og satte de inn igjen. Trykka på fjernkontrollen, men fortsatt null bevegelse …

Så leita eg itte andre årsaker som kunne ha utløyst denne katastrofen, men fant ingen åpenbare løysningar …

 

Kånå hadde gitt opp forsøket på å stirre sin kjære mann i senk, og begynte å fikle med fjernkontrollen igjen.

Hu hadde vel endelig forstått at stygge blikk ikkje ville fiksa sengå …

Eg rota frem bruksanvisningen til doningen og begynte å leita i innholdsfortegnelsen etter hev/senk seng, mens eg brant opp overskytende iq, så ikkje hovudet skulle eksplodere …

 

Så høyre eg et pip igjen før det nykka til i albuen som kvile på madrassen til sengå, før ein elektromotor bryte den lammende stillheten inne i bobilen.

Og sengå begynne mirakuløst å bevege seg oppover …

Eg snur meg å kikka forbløffa på Kånå som står med fjernkontrollen i håndå, med et triumferende flir om kjeften …

Et vaske ekta Jack Nicholson flir …

 

Kånå hadde trykka på begge knappene på fjernkontrollen samtidig. Og vipps så fløy senga opp helt til topps.

Med ein selvsikkerhet sjøl den mest velfødde Barracuda ville misunt hu, står Kånå der i bobilen å hovere, nett som ein pompøs pamp som nettopp har løst alle verdens problemer, bare med et lite knips …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Nåke seie meg, at detta komme Fatter’n te å få høyra om, i lange tider fremover …

 

Den gangen Kånå fiksa ein teknisk sak som Fatter’n ikkje fikk til …

 

Herreguuuud …