Slutt å klag, hjelp heller litt til !!!

 

Eg har hatt ein tanke som har gnaga i hjernebarken, mens eg har kjørt rundt i lastebilen denna ukå. Ein tanke som liksom ikkje ville slippa tak.

For når eg og Mini’en stod å vaska opp på Seljord Camping, så overhørte eg ein samtale utenfor sanitær bygget.

Det va to stykker som skulle dusja, men når de åpna dørå og skulle til å gå inn, så kom det ein saftig konsert med ukvemsord, for å sei det mildt.

Eg blei egentlig ganske satt ut og begynte å snakka høgare enn dei, for at ikkje Mini skulle få med seg alt …

 

Disse folka va absolutt ikkje fornøyd med dusjrommets tilstand, og blei enige med seg selv at de skulle gå strake vegen te resepsjonen å klaga.

Et så skittent dusjrom kunne man ikkje forventa å treffa på, når man betalte så masse for å vær der.

Eg og Mini’en blei rett og slett nysgjerrige, for hverken eg, Litlajentå eller han, hadde reagert på at det ikkje va rent og pent på Seljord Camping.

Det kunne innimellom vær litt rot, men neste gang man måtte på toalettet eller dusja, så va det strøkent.

 

Så me sneik oss rundt hjørna og titta inn på det aktuelle dusjrommet.

 

Okay … Det lå igjen litt vann på gulvet, og om man legge godviljen te, så kunne man kanskje se litt grastuster der.

Det hadde det vært når Mini’en og Litlajentå dusja også.

Men, då brukte eg gulvmoppen som stod der inne, og på tjuefem sekund, så va det rent og pent igjen …

 

Poenget mitt her, og tanken som har gnaga oppi hovudet …

Det er at i disse tider, så feriere meir eller mindre heile Norges befolkning i Norge. Alle campingplasser i Norge har gjerna opplevd et trøkk de sjelden har opplevd før …

 

Ka me å heller ta i et lite tak sjøl, om man komme te et sanitær rom, som kanskje trenge littegrann stell ?

 

Eg tvile sterkt på at de som driver disse campingplassene, gjør slikt med vilje. Eg trur nok de står på som bare fanden, for at alle deres gjester ska bli fornøyd, med oppholdet sitt …

Og det koste oss gjester ufattelig lite, om det ikkje er verre enn å bruka ein mopp som faktisk allerede står der, te å fiksa opp …

Istedet for å løpa misfornøyd te resepsjon, å klaga sin såre nød for litt vannsøl med grastuster i …

 

Sjølsagt kan man si i fra om dusjrommet ser ut som ein dass … Men, det va ikkje det som va tilfellet her …

 

Det tok meg omtrent ett halvt minutt å skli kjapt over gulvet, slik at dusjrommet igjen så plettfritt ut. Istedet for å bruka fem te ti minutt, for å gå å klaga te de i resepsjonen …

Jada … Me e på ferie. Eg tar den. Ok, me har betalt for å overnatta der …

Men, det betyr ikkje at me ska opptre som kravstore drittsekker, fordi det e litt skittent på et dusjrom …

Herreguud …

Det trenge ikkje vær av ein anna årsak, enn at det va nåken barn som hadde vært der sist. Kanskje to minutt før du kom. Og kanskje ikkje visste bedre, når de forlot rommet.

Campingplassene kan ikkje ha folk som sjekke sanitær byggene, for kvar gjest som går inn og ut …

Man e ikkje på et hotell med vegg te vegg tepper eller gullreine fliser av ypperste kvalitet.

 

Man e på ein campingplass med gress, grusveger og masse barn som løpe rundt og kosa seg. Folk som komme fra stranda med sand på bena etc, etc …

 

E det ikkje bedre for selvfølelsen te oss gjester, å føla at me har hjulpet litt til, enn at man står å klaga seg for fulle mugger, te hardt arbeidende campingplass ansatte.

Som faktisk ikkje kan vær over alt, te einkvar tid … ?

Som kanskje allerede e overarbeida, fordi trøkket te tider blei for stort …

 

Det e så forbaska mye klaging øve filleting, synast eg … Eg e nesten sjokkert øve ka folk forvente, av et sted som e forplanta i og av, ute aktiviteter …

 

Eg forstår ikkje ka det gir folk i det å klaga så mye.

Hjelp litt til heller …

Ta å mopp øve det gulvet sjøl, om man syns det va for vått …

 

Gå og skryt te de som sliter vettet av seg, for at man ska trivest på stedet heller …

Tjera vena meg, altså …

Eg bare måtte få detta ut, for eg synast det blir for dumt med all denna klagingå på alt og alle, i hytt og pine …

 

Vær litt generøs … Vær litt hjelpsom … Vær litt overbærende … Vær blid

 

Ikkje forvent Grand Deluxe Hotel standard, på sanitær anleggene te ein koselig camping plass …

 

Punktum …

 

 

 

Tidenes stinkbombe Mareritt …

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap …
Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen …
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv imni de, på ein merksnodig måte.
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då … Lika før de kom inn … Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min …
Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft … De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen … Jumpa opp på trinnet … Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå …
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket …
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt …
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
E det mulig !?! …

Trøbåten …

Når man reise på tur så har man kanskje nåken mål, eller saker og ting som man ønska å få gjort. Det fikk i hvert fall Mini’en, når han såg trøbåtene som lå te kaien, ved Seljord Camping.

Dum som et brød så svara eg sjølsagt, at kan skjønna me ska prøva den.

Når eg egentlig burde holdt kjeft og vært konge over mine egen taushet, i stedet for å bli slave av mine egne ord. For, fra det sekundet Fatter’n bekrefta at me skulle prøva trøbåten.

Så spurte Mini’en omtrent kvart femtende minutt, med diverse forskjellige formuleringer, for å liksom ikkje gjenta seg sjøl …

 

– Ska me snart prøva trøbåten nå ?

– Pappa, e det lenge te me ska leie trøbåt ?

– Nå må me snart prøva trøbåten ?

– Nå e dei ferdig, Pappa. E det oss nå ?

 

Til og med Litlajentå begynte å bli lei av detta evinnelige maset. Pappa hadde jo sagt me sko leia den te kvelds, fordi då va det mye mindre vind og lettare å trø.

For all del, eg skjønne jo godt Mini’en, som venta på ein fortsettelse som aldri kom fort nok …

Men, eg burde jo ha lært itte åtta år med den guten i hus, at man ikkje seie man skal gjør nåke, før man skal gjør det. Aller helst, omtrent nærmast på det sekundet aktiviteten ska skje …

 

Litlajentå va i grunnen lite motivert te heile denna trøbåt planen, for hu lika seg ikkje i båt. Spesielt ikkje om den har motor. Ein gang når me kjørte utover på sjøen heima, så satt hu å hylskreik heile vegen te ein holme.

Gråten stilna i det sekundet motoren stoppe, så bada me å kosa oss tre-fire timer.

Før konserten gjentok seg heile vegen te lands, igjen. Gudhjølpe meg, altså. Men, trøbåten hadde ikkje motor. Så jentå va ikkje komplett negativ. Det såg jo unektelig litt kjekt ut også.

Kanskje ville me vær så heldige at me fikk et glimt av sjøormen også.

 

I tre – fire tiden så makta ikkje Fatter’n maset te Mini’en meir, og sjøl om vinden gjerna stod på sitt sterkaste, denna lørdagen. Så trampa eg opp i kiosken å leide denna fordømte trøbåten.

Mini’en hadde nettopp holdt et kvarters langt foredrag, om Pappa’er som ikkje holdt det de lovte, og kor typisk det va.

At eg minte guten på at Pappa hadde sagt te kvelds, når vinden løyde, det teltes ikkje. Eg måtte jo forstå at han hadde lyst nå … NÅÅÅÅÅ !! … Te kvelds, så va det jo ikkje sikkert at han hadde lyst …

Eg prøvde å forstå fyrens nåke tvilsomme logikk, men ga som nevnt opp, barn og logikk e somme ganger uforståelig …

 

Når me kom inn i kiosken og meldte våras ønske, flira Mini’en fra øyra te øyra, et flir som forplanta seg i heila andletet og te slutt endte opp nede i tærna.

At dama bak disken advarte mot den litt sterke vinden, og at det muligens kunne bli nåke tungt nå. Det gikk fjotten hus forbi.

Ska eg væra heilt ærlig, så tenkte eg ikkje så mye på det sjøl heller. Kor tungt kan det vær å trø i ein trøbåt, liksom ? Man sitte jo bare der i setet, og trør på slik at båten går fremover.

Nesten som når man sykle, bare at man sitte mye meir bekvemt, enn på ein sykkel …

 

– Jaja, eg får ta det som ei god treningsøkt. Svara eg hu kjekka damå bak disken, nåke bråkjekt.

 

Eg har skrevet det før, i forskjellige sammenhenger, men har ingen problem med å gjenta det.

Noen ganger tar man feil. Man ser det ikkje heilt med ein gang, før man plutselig innser at meir feil det har man aldri tatt, i heila sitt liv.

Eg begynne å få nåken slike øyeblikk på listå mi nå …

 

Me fikk utdelt redningsvester og rusla ned mot kaien. Mini’en trippa og spratt rundt, nett som ein geitekilling som nettopp har sluppet ut på beitet. Yrande glad og fornøyd.

Det va akkurat som om tyngdekraften ikkje virka på han, slik som den gjorde på meg å Litlajentå.

– Vær forsiktige ned den bratte stigen nå. Seie Fatter’n formanende te Småfolket.

Før han seile ned alle trinnene sjøl, og landa på kaien med et smell … Herreguud …

Alle kom seg vel ombord, fortøyningen blei løsna og trøbåten satte kurs fra kai …

 

Omtrent femten minutt seinare. Så satt en stykk blodsprengt Fatter’n å puste og peste som ein kval på land. Eg trudde eg va i sånn nåkenlunde form, men eg tok fanden meg feil i det også …

Eg har ikkje vært så sliten på så kort tid, siden eg sa ja te å bli med Svoger’n min på ein “liten” sykkeltur …

Den lille sykkeltur ferden drog seg gjennom tre kommuner, og endte med at undertegna måtte sitta på ein badering i lastebilen, de neste dagane.

Eg har aldri sykla meir med Svoger’n min …

 

Eg såg stjernetåker, svarte hull og kometer fly over netthinnå, mens eg tråkka lika urytmisk som popcorn smelle i microen. Eg klamre meg ofta te alt som gjør meg unik, men detta kunne eg jaggu meg vært foruten.

Litlajentå kikka vekselsvis bekymra på Fatter’n og kor langt det va igjen te land.

Eg trur ikkje hu heilt klarte å bestemma seg for, ka hu mest va redd for. At Fatter’n skulle få et illebefinnende eller at me ikkje skulle komme oss te land, igjen.

To tilfeller som egentlig gikk hånd i hånd, men det va sikkert ikkje så lett å se, der og då …

 

Både vind, bølger og ein nåkenlunde god form, som absolutt ikkje va det, va nok medvirkende årsaker te at trøbåt turen ikkje blei så lang.

Litlajentå jubla når me kom te land, mens Mini’en va nåke molefunken.

Fatter’n velta ut av båten som ei gedigen sjøløva, og lå nåken minutter på kaien for å få pusten igjen. Før me klatra opp den bratte stigen og rusla opp te kiosken, for å levera vestane tebake …

 

Når eg forsøkte å forklara Mini’en koffår saker og ting ble som de ble, og at hadde han vært litt meir tålmodig å venta te kvelds. Så hadde me gjerna vært lengre utpå.

Så svara fjotten lett indignert, men for så vidt ganske bestemt.

 

– Jammen Pappa, du kunne jo bare vært litt strengare, når eg masa. Så måtte eg ha venta te kvelds …

 

Jauda … Fleire paradokser i ein så liten setning, det trur eg ikkje det går an å få te …

 

 

 

Litt fornøyd ?? Neeeida …

 

Rottå …

 

På vegen heim igår og når me skulle spise pizza i Åmot, satte noen i fra seg ei lita rotta av ein hund ved gjerdet.

Den stod først fint å kikka ut i luftå, før den fikk et illebefinnende å starta ein konsert av sjeldent kaliber.

Eg syntes eg drog kjensel på rottå, og kom i hug ein hendelse natt til søndag, i teltet …

 

Eg hadde nettopp sovna etter dette famøse dassbesøket. Når eg plutselig fikk ein sånn Blair Witch opplevelse.

Nåke begynte å luska å rota i teltduken.

Gudhjølpe meg …

Blod frøys te is, nakkahårå stod te værs som vindmøllene som har reist seg ved Gismarvik og ei tankerekka med uhyggelige tanker skaut fart …

 

Eg kan jo ikkje se skrekkfilm meir, for eg blir heilt tulling av det, men eg har sett Blair Witch Project.

Faktisk, så såg eg Arachnaphobia her for ikkje så lenge siden, i et idiotisk forsøk på å kurera edderkopp skrekken min.

Det funka heller dårlig.

Leite man litt i blogg arkivet, så finme dåkke ein slags live dekning av den opplevelsen.

Herreguuud …

 

Men, Blair Witch Project handla jo om nåken som e på telttur i ein forheksa skog, og tilsynelatende komme ut for et forferdelig spøkelse.

Eg va på Seljord, og tenkte for så vidt i heilt andre baner, når teltduken begynte å rasla og et mystisk vesen pusta og freste utafor.

Va det ei gaupa, eller ein rev ? Kanskje til og med ein elg, eller i verste fall ein bjørn på jakt itte mat.

Me camperte jo tross alt midt oppe på fjellet, på ein måte, i tjukkaste villdyr land.

Eg smaug meg lydlaust ut av sovekupe’en min, for å ikkje vekka Småfolket.

Litlajentå hadde jo gått heilt fra konseptene, om hu hadde våkna og høyrt denna romsteringen utafor.

Eg dro ned glidlåsen stille som kjettå, og myste forsiktig ut i mørke.

Meir eller mindre nåke småskremt.

Og der … Rett på hjørna av teltduken. Der stod ein sånn rottehund og pissa på teltduken …

 

Forbannade greier, altså.

Men, eg priste meg lykkelig øve at eg hadde spraya på et stoff som skulle få vannet te å gli lettare av teltduken, om det skulle dukka opp ein regnskur.

For det gjorde heldigvis væskå detta kreket skvetta ut.

Eg hysja villdyret vekk, og gikk å la meg igjen, nåke roligare te sinns enn når eg vakna …

 

Neste morgen, så møtte eg rottå igjen, på tur med sin stolte eigar når eg skulle henta vann.

Eg hilsa høflig og sa som sant va, på eit overhyggelig vis.

– God morgen mister, kjekt du har hund altså, men du trenge gjerna ikkje senda den på tur om nettene, for å imprignera teltdukane te folk.

– Eg har gjort det sjøl eg …

 

Han flirte nåke småflaut og hasta videre …

Jauda, det e kjekt å reisa på tur med hund, sikkert.

Men, eg trur det e båndtvang om nettene også …

Vil eg tru …

🙈😁🤣

 

 

Perfekt dag igjen …

 

Me vakna igjen te ein nydelig dag med strålande vær i Seljord. Fatter’n diska opp med varm mat te frokost, når Småfolket krevde nudler istedet for loff og pålegg …

Mini’en hadde fått seg ein kompis og fløy avgårde med han te lekeplassen.

Litlajentå hadde endt opp i ein liten disputt med myggen, enten i løpet av nattå eller igår kveld. Me vett ikkje heilt.

Eg trur det må ha vært igår kveld på lekeplassen, for me fikk ein sånn Thermocell Myggfjerner av Morten på Jernia Aksdal, for å teste den ut.

Og etter en halvtime fantes det ikkje så mye som et spor av mygg, i nærheten av teltet eller inni.

Effektive liten sak, rett og slett … Et must på telttur …

 

Men uansett, så satt jentå litt molefunken på ein stol utenfor teltet, og talte myggstikk på armer og ben. Mens hu lurte på kor lenge myggstikk varte …

Humøret steig litt når eg sa de forsvant i løpet av ein dag og to, eller bare sånn plutselig …

 

Og når me stakk avgårde på strandå itte frokosten, så va humøret igjen såpassa stigande, at Fatter’n blåste av katastrofe alarmen.

Det kunne raskt gått lukst andre vegen, om me ikkje hadde fått tankane avgårde på nåke anna, enn disse famøse myggstikkene.

 

Midt på dagen, så stakk me opp i kiosken for å se om hu som drive den va der. Me hadde tatt med oss ein liten overraskelse til hu og mannen, som drive Seljord Camping.

To flett nye “Jeg gikk Bare i Boden en Tur” krus med logoen på.

Som et lite minne om at me i Familien Vandrende Kaos har lagt stedet deiras for elsk …

Man trenge ikkje alltid de mest fancy, nye eller råflotte fasilitetene, for å lykkes. Noen ganger kompensere man så grassalt med service, humør og gode opplevelser at alt annet blir ubetydelig …

Stranda e perfekt, sanitær anleggene rene og pene og servicen så glimrande, at eg håpa me rekke ein tur te i sumar.

Fortrinnsvis med Kånå med på lasset … Det hadde vært super kjekt, om hu også hadde fått oppleva dette paradiset av ein Camping …

Men, nå e det snart middag … Pizza i Åmot før me kjøre videre heim te Haugesund …

Og, det komme nok er par tre reise skildringer til fra helga, når Fatter’n har fått landa litt heima, sett gjennom bildekatalogen og kalibrert hjernebarken …

Det e nåke slitsomt å vær alenepappa på tur, når Kånå jobbe så mye.

Men gu, altså … Så inni granskauen gøy det e …

 

Goe søndagen, Folkens …

Kos dåkke …

 

 

Dasskøen i Natta’s mulm og Mørke …

 

Itte ein ellevilt fantastisk dag igår, så slokna omsider Småfolket inne i teltet. Mens Fatter’n satt igjen utenfor teltet og belønna seg sjøl med ei iskald ei …

Me har fått låna ein kjøleboks av Kroken Caravan Frakkagjerd, ein sånn Dometic sak som går på både strøm og gass …

Uten den, hadde ikkje Fatter’n kunne nytt ein slik belønning …

Ikkje hadde me hatt kald brus, pålegg og andre essensielle saker og ting, som e jysla kjekt å ha på tur, heller …

Så tusen takk Morten, høvdingen på Kroken Caravan Frakkagjerd. Den gjorde det å bo i telt ufattelig mye lettere.

 

Men, eg satt altså utenfor teltet igår kveld/natt og kosa meg glugg ihjel, heilt for meg sjøl, mens eg lytta på litt musikk …

Og då e det ein kjennsgjerning at slikt leskende som går inn, ofta må ut igjen.

Så etter to kjappe iskalde, et filosofisk nattinnlegg og nåken oppdaterings snapper til Kånå, så meldte behovet for et besøk på litlahuset seg.

Som sagt, så gjort …

Sikkert pga. gårsdagens strabaser med Småfolket og et nåke kjapt inntak av to enheter, sjangla Fatter’n de ti første metrene mot sanitæravdelingen.

Før kalibreringen av to smekre lekre ben satte seg igjen, og de siste tjue gikk som en drøm …

Ved dassen va det kø … Igjen, og sikkert lett begrunnet et par enheter iskaldt, så slo Fatter’n av en liten munter prat i køen.

Fyren foran meg, hadde stått en stund i kø og bena sjanglet verre en mine, for så vidt av helt andre årsaker enn mine første ti metre …

Noen hadde tydeligvis satt seg seg fast på skåla til herredassen …

 

Plutselig, så røk døra opp på damedassen, og en lekker, smekker figur strente ut av døra og fløy ut i måneskinnet som en vakker alv fra et magisk eventyr …

Både eg, og de andre skvatt litt til, når me oppdaga at alvefiguren hadde bart …

Jøje meg …

 

Og når en røst dypere enn den mørkeste bass skar gjennom natta, hoppa me sikkert en halv meter til værs, heile gjengen i dasskøen …

– Da e grenser for kor lenge ein mann, kan stå med beina i kryss … Buldra det i fra Bartholomeus på klingande Bømla dialekt, før han forsvant mystisk ut i mørket …

Tre stykk dasskø ventende herremenn kikka forfjamsa på kvarandre, før me etter tur lynkjapt sneik oss inn på damedassen å letta på trykket …

 

Tjera vena meg …

 

Men, som sistemann tok eg ansvar …

Og gjorde mitt for at me i hvert fall ikkje skulle bli avslørt, anmeldt eller det som verre er …

 

Eg tok ned dassringen slik at ingen spor fra tre trengende vise menn i nattens mulm og mørke, skulle ligge igjen på damedoen …

 

Herreguuud. Det e som mange ganger nevnt før, forskjell på å vær toskjen og idiot …

Og eg e ikkje så idiot, at lar slike enkle spor ligge igjen …

Ånei, du …

 

🙈🙈😱😁

 

 

 

Teltlivet …

 

Det e nesten på kanten te magisk.

Euforisk magisk …

Det å sitta utenfor teltet når Småfolket har koksa i småfolk avdelingen, her på Seljord Camping.

Og eg lar blikket gli opp mot fjellene som omringe meg, mens Roads med Portishead smyge seg majestetisk og saktmodig ut fra musikkspillaren …

Man føle seg liten og stor, på en og samme tid …

Teltlivet altså …

🥰🥰🥰

 

 

Jøje meg, for ein dag Seljord har levert …

 

Eg tråkka ut av et fly i 2004. Det flyet hadde landa på Rhodos, det va et par å tredve grader klokka ett om nattå. Når eg gikk ut av det flyet og satte beinå mine i syden land for første gang i mitt liv, så følte eg at luftå eg pusta inn va som graut …

Eg fikk nærmast sjokk … Neste morgen, vakna me te førtito grader i skyggen og undertegna va på randen av å få akutt heteslag …

Itte kun ein dag i sydenland …

 

Idag … Så har eg nesten vært der igjen … Seljord har levert vær i ypperste klasse. Faktisk, om eg ska vær heilt ærlig, så har nok nærmast Seljord overlevert.

Sånn med tanke på at me e på telttur, for teltet har ikkje vært værande i etter klokka elleve.

Tempen der inne, selv med begge lukene på vidt gap, må ha vært på kokepunktet.

Men … Det gjør jo sjølsagt ingenting, tingeling.

For me har jo ikkje vært der.

Me har tilbringt heile dagen på strandå her i Seljord, å bada så lenge, så hardt og akkurat så masse som Småfolket ville …

Idag, så moste Seljord all verdens sydensteder lukst i bakken …

32 grader stod det i bilen i tre tiden.

 

Då blei me nødt te å kjøra oss ein liten tur, kun for å kjøla ned tre overoppheta topplokk. Me spant gjennom den nye tunnellen, svingte te venstre og tok inn mot Hjartdal.

Eg svinga inn på ein Joker butikk, og tenkte me skulle kjøpa oss ein is …

 

– Eg trur det e best me sjekka at is’en ikkje har gått ut på dato … Sa Mini’en, mens han kikka nåke mismodig på huset butikken lå i …

 

Det så ikkje heilt nytt ut …

 

Eg trur ikkje det huset hadde sett nytt ut i nittensøttitre heller, det året Fatter’n blei født …

Så, eg forstod jo for så vidt Mini’en sine bekymringer. For all del …

 

På veien videre, så stoppa me i Flatdal og tok det obligatoriske feriebildet. Der med den merksnodige bilen ved ein rasteplass …

 

 

Når me kom tilbake te Seljord Camping så laga me oss middag. Nudler med pølsebiter. Fatter’n leverte nok ein gang ein ferie delikatesse som gikk rett heim.

 

 

Før det bar lukst ned på strandå igjen …

Mini’en har mast hull i hodet på Fatter’n, nesten siden me kom her. For han ville kjøra sånn trøbåt.

Det e ikkje få ganger eg nærmast har gått fra konseptene, av detta evinnelige maset om den forbaska båten.

Eg sa han skulle få lov, og eg sko gi beskjed når der det skulle skje …

Slikt funka ikkje for den guten …

Note to self : Ikkje si me ska gjør nåke te Mini, før rett før me ska gjør det … Punktum …

 

Etter nok et ellevillt badekalas, stakk me opp og tok oppvasken itte middagen, kor Mini’en va sjeldent ivrig etter å hjelpa til …

Eg blei rett og slett litt satt ut, før årsaken sjølsagt kom for ein dag, like etter me va ferdig …

– Kan me kjøra sånn trøbåt nå, Pappa ? … Seie Mini’en, før han legge hodet på skakke og kikka på meg med et blikk man bare ikkje kan sei nei te …

Luring … 🙈🤣

 

 

Eg blei jo bare nødt te å gjør som guten ville når man blir putta i sjakk matt på den måten, så då bar det rett i kiosken kor me leide tråbåt …


 

 

Jøje meg, for ein dag … Som eg skreiv innledningsvis … Campinglivet har idag levert til tjue i stil … And then some …

Fatter’n e utslitt og Småfolket e storfornøyd …

Life is just gooood …

 

Goe lørdags kvelden, Folkens … Håpa dåkke alle har kost dåkke idag …

Heima, på jobb eller på ferie …

Plutselig, så dukka et nytt reisebrev opp …

😃😃👍

 

 

En Gullfin morgen på Seljord Camping …

 

Småtrollene slokna ikkje før klokka tippa nesten midnatt igår. Det blei en begivenhetsrik dag. I aller høyeste grad …

Turen opp til Seljord gikk som en drøm …

Om man ser bort ifra at Mini’en begynte å spør om når vi var fremme, allerede i Skjold. Eg svara jo som eg hadde sagt før me reiste, at det e nok 3-4 timer til, før vi er fremme. Og ikkje ein halvtime, tjue minutt …

Jaja, sjølsagt hadde nåken funnet det for godt å krasja i Grinde, slik at me nærmast begynte turen med å stå i kø …

Så, det e jo godt mulig me brukte ein time te Skjold, istedet for ein halvtime …

Kanskje det va litt berettiget å spør …

 

Jubelen, den va imidlertig stor når vi rulla inn på campingen, og Småfolket så kor fint det e her.

– Åhh, se Tiril. De ha trampoline. Utbrøt Mini’en, når me rulla rundt å leta etter en ledig plass.

– Åååhhh, Seeee Tiril. De har sånn ekta gravemaskin i sandkassen … Jippi !! Fortsatte guten, nå nesten i fistel …

 

Me fant et godt egnet sted, sett sånn i mine auger og parkerte bilen. Teltet blei raska ut av bagasjerommet og me satte igang med byggverket …

Saker og ting, dei går så utrolig mye raskere, når man vet ka man ska gjør.

Eg angra virkelig ikkje på at me hadde tørrtrent heima i hagen, før me reiste, og fått oss nåken små små aha opplevelser.

Men … Det eg virkelig angra på.

Det va at hammeren lå hjemme i garasjen, og ikkje va med her til Seljord. For marka der eg hadde sett meg ut å campere, den va steinhard og full av stein …

Så nå, uten at eg presterte å læra Småfolket nåken nye ord, har eg skrevet to ting te på listå, øve ting me må ha med på telttur.

Hammer og nye teltplugger …

 

Pluggene som hørte til teltet, det var stusselige saker … Det blei nett som å fortøye et tankskip, med ein morken hyssing … Herreguud …

 

Men, endå ein ny lærdom i camping verdenen, det va at vi campere og frilufts fantaster, me hjelpe kvarandre.

Fyren i naboteltet kom ilende til og tilbydde meg ein hammer.

Før det hadde eit koselig ektepar i campingvogn både hjulpet med stengene og tilbydde en plankebit, da de ikkje hadde hammer …

Det e slik det ska vær, synast eg … Uansett kor man e i verden.

Ser man noen som slite litt, så tilby den hjelpen du kan …

Det kan bety meir enn man tror, for den som mottar hjelpen … 😁

Det kan eg skriva under på …

 

Men nå. Nå ska eg laga te frokost. Mens eg har kosa meg med litt kaffe og skrevet detta her, så har Småfolket våkna te liv …

Nå blir det travelt gitt … 🙈🤣

Men, det e slik det e med småfolk på tur … Livlig, travelt og ikkje et kjedelig sekund …

Goe lørdagen, Folkens …

Me snakkes nok plutselig … 😉🌞⛱

 

Ps. Bjørn Beltø og sølvmyntene, de ble det ikkje tid til. Men på strandå, Frode … På strandå får du nok tid … 🙈👍

 

Kaffien står på kok …

 

Syns jaggu meg me fikk det koselig eg … 😃😁👍

 

Seljord Camping, igjen …

 

Då va me fremme på vår valgte destinasjon …

Det blei Seljord Camping igjen. Me lika oss her. Enkelt og greit.

Never change a winning team, på ein måte …

Eg får ta eit meir utfyllande innlegg imårå, nå har me tatt et deilig kveldsbad …

Eller småfolket då … 🙈🙈

Eg såg på … 😁😁

 

 

Goa nattå, Folkens … 😃😃