Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.
Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.
Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.
Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.
Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.
Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.
Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.
Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.
Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.
Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …
Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …
Kånå stakk på jobb på morgen kvisten idag, så då blei det Fatter’n sin oppgåve å laga frokost. Mini’en meinte det va lenge siden me hadde laga pannekakene mine, så då blei det raskt bestemt.
Me e enkle sånn eg og Mini’en. Og me e glad i pannekaker begge to. Super duper glad.
Når eg flytta for meg sjøl i ungdommen, så levde eg på tre retter i starten. Pannekaker, joika boller og kjøttdeig og spagetti. Repertoaret har blitt større med årene. Men, itte Kånå kom inn i mitt liv, har mine kokkekunstner blitt særs rustne.
Hu e et rivjern av sjeldent kaliber den damå der. Så slikt ble det liksom hu som tok seg av.
Men, pannekaker kan eg ennå. Og idag så va det nåken som etterspurte oppskriften. Og den ska dåkke jaggu meg få.
Eg kan bare laga den med åtte porsjoner, så om man e aleina har man muligens pannekaker i ei uka etterpå.
Amerikanske Pannekake Oppskrift.
100 g Smør
Fire Egg
6 dl Hvetemel
2 spiseskeier Sukker
4 teskeier Bakepulver
1 teskei Salt
5 dl Melk
Eg pleie å vispa eggene sammen med melken, og så smelte eg smøret å tømme det opp i. Det e smart å skru på pannå, når man ska smelte smør har eg funnet ut
Så blanda eg det tørra i ett litermål, og tilsette det mens eg røre det sammen. Det e visst viktig for at den ska få riktig konsistens.
Når det ser bra ut, lar eg rørå stå ei litå stund å godgjera seg. Men, det komme heilt an på kor sultne Flokken e.
Eller i hvert fall Mini’en. Ein gang måtte me setta i gang stekinga med det samme røra var klar. Ellers kunne Mini’en visstnok nesten dø.
Så steike eg de på ei litå steikepanna, slik at de blir runde og fine. Eller, det e for så vidt fordi eg ikkje får det te på stor panna. Då blir det bare søl og graps.
Husk å snu pannekakene når det e kommen sånn passelig med bobler.
Eg syns det e lettare å følge med, og få best resultat om man har moderat varme. Det tar litt lengre tid, men då svir man litt mindre pannekaker en høyst nødvendig.
Det e heller ikkje anbefala at man sjekker sosiale medier underveis i stekinga. Då får man garantert svidde pannekaker.
Man ska liksom stabla de i ein haug på et fat. Og det går stort sett greit. Men igjen, e Flokken sultne så blir det sjelden ein haug.
Her i heimen har me mange forskjellig saker og ting oppå de. Brunost synast eg e godt når pannekakene e varme. Kvitost med jordbær syltetøy oppå toppen e også knall godt. Sukker for de som lika det går også.
Han i Midten hadde servelat på de eingang. Det kan eg ikkje gå god for kossen smaka.
Det e vel egentlig bare fantasien som sette ein stoppar her …
Så der va den. Den oppskriften Fatter’n bruka når han laga Amerikanske Pannekaker … Enkelt og greit.
Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.
Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.
Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.
Ei Zalando eska.
Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.
Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.
Då gikk nåken et lite hakk for langt.
Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?
Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.
Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.
Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.
Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.
Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.
Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.
Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.
Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.
Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.
Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.
Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk
– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med.
Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.
Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.
Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.
Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.
Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.
Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.
Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.
Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.
Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.
Et vaskeekta Jack Nicholson flir.
Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.
For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.
Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.
Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.
Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.
Svarte salte bananer.
Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.
Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.
Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.
Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.
Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,
Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.
Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.
Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.
Men, for svarte helsikke da.
Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.
Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.
Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.
Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.
Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.
Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …
Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.
Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.
Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.
Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.
Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !
På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.
Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.
Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.
I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …
Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.
Eg bestilte ein service i november med det samma.
Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.
Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.
Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.
Slik er det bare.
Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.
Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.
Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.
Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.
Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.
Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.
Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.
For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?
Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …
Eg sko bare inn i bilen å henta ei halvstore eska, så eg slengte liften halveis ned, hoppa opp og bøyde meg ned.
Eg tenkte at nå må eg huska den lukå, når eg ska ut igjen.
Sjølsagt gjorde ikkje eg det.
Eg har jo hukommelse på lik linja som ein akvariefisk.
Baaadang, sa det i treskallen …
Når undertegna skalla hovudet lukst i kanten. Mens eg hastig rygga ut av skapet. Paradokset oppe i detta, det e jo at eg huska på at liften ikkje stod heilt oppe.
Slik at eg ikkje trødde ut i lausa luftå, fikk akutt slagsida og tippa sidelengs ned av skapet, og smalt lukst i liften.
Herreguud altså …
Eg måtte bare ta ein liten fem minutter, sjøl om eg ikkje har tid te det.
For eg virra jo rundt som ein hodeløs kylling ei litå stund her, før tåkå la seg og eg kom te meg sjøl igjen.
Det e ikkje så vondt nå.
Drt e meir vondt i stoltheten, enn treskallen.
For så vidt.
Detta e jo slikt ein erfaren yrkessjåfør med over femotjue år på landeveien absolutt ikkje ska gjør.
Allikavel gjorde eg det.
Men … Det e viktig å sjå positivt på saker og ting.
Det va bedre eg smalt hovudet i den lukå og brukte flaksen min opp ein anna plass.
For tidligere idag, så fikk eg nesten ei dama lukst i høyra sidå mi, midt i ein rundkjøring.
Ei dama som va meir opptatt av å vifta med ein liten kost i andletet, enn å følga med i rundkjøringen.
Ka e det med damer og sminking i bil ?
E speilene bedre der, enn heima på badet ?
Koffår då ikkje montera et bilsete, ratt og et sladrespeil på badet sitt !? Om det så om gjør slikt i bilen !
Tjera vena meg, altså …
Jaja … Nå e treskallen nåke bedre, og Donald kulen skjult unna capsen.
Fire av de fem bildene eg hang opp igår … Det begynne å bli koselig her … Skikkelig hjemmekoselig …
Det har vært ein effektiv dag og ettermiddag. Om man ser bort i fra et lite kaffe slaberas på et par timer, med Svigerfar. Før han stakk innom hadde eg vært å henta siste rest i huset vi flytta ut av, overlevert nøkler og sagt tusen takk for lånet.
Eg rakk akkurat å stua det inn i den allerede overfylte garasjen før han kom.
Mot alle odds, så har eg faktisk vært inne i Boden idag, av alle ting. Eg blei faktisk bare nødt. Og ikkje fordi Kånå sendte meg der. Men, det va ikkje meir plass i garasjen. Noe måtte rett og slett bare stues inn der.
Eg gikk amok med ein kost først. Tre knyttneve store petterkopper måtte bøte med livet. Tre mindre farer for kattene i gata …
Når Svigerfar gikk, stakk eg opp på Obs’en for å handla lyspærer. Det mangla pærer både her og der. Og når eg dro ned dekselet under ovnsvifta for å få lys igjen der, og Kånå såg tilstanden oppunder der, så gikk hu amok og fant frem vaskefilla og vann.
Egentlig heilt supert. For når Kånå e opptatt med slike ting, så glemmer hun kjapt andre ting.
Som f.eks at Fatter’n muligens burde funnet frem liggeunderlaget og soveposen, og snart rusla ut i Boden. Pga den lille tabben fra i dag morgens. Jaja, det kan jo godt vær at eg har vært såpassa på pluss siden i det sista, at eg bare falt ned på nullpunktet idag morgens.
Og itte diverse lyspære skift, litt rydding å diverse andre forefallende tiltak, så har eg karra meg litt oppover igjen, på skalaen.
Det e ikkje godt å sei, og ikkje har eg tenkt å spør …
Ellers, så observere eg at Kjerringa har tenkt å begynne å trene. Det burde eg også. Istedet for å gumle på First Price chipsen eg lika så godt. Men, der igjen. Eg har jo begynt å trena mange ganger eg. Og alle gangene med lika stort hell.
Eller uhell. Alt etter kossen man ser det.
Eg minnast ennå sjokket itte at eg og naboen hadde jogga i minst et kvarter, og eg trudde me hadde starta treningen. Men, neida. Me hadde bare jogge der til kor treningen skulle foregå. Herreguud. Eg pusta jo allerede som ein hval på land.
Og lurte litt på kossen eg skulle overleva detta.
Eller den gangen me naboer meldte oss på et mosjonsløp i byen, underveis på en fuktig kveld. En meget fuktig kveld. Eg fikk jo sjokk når Kånå lurte på om eg skulle kjøpe sånn løpe tights nå, under frokosten dagen etter.
Kor på eg satt som et stort spørsmåls tegn, og forstod ingenting. Eller huska ingenting, e vel meir korrekt.
Men, forstod kjapt ka den meldingen eg hadde lest når eg stod opp betydde, når naboen skreiv at då hadde han meldt oss på. Eg trudde han hadde meldt oss på ein slik guttatur me og hadde snakka om, tidlig på kvelden. Guttatur te England.
Men nope. Me hadde meldt oss på Djupadalten. Den store. Den på 9,4 kilometer. Jiiizus …
Eg øvelevde det også. Såvidt. Eg minnast at når eg kom på oppløpet lika før mål, og høyrte nåken i ryggen, så satte eg igang ein real sluttspurt.
Allikavel, så gikk det ikkje raskere. Heller seinare.
Det va som om eg holdt på å mista kontakt med mine egne bein. Det gjorde eg også. Lika itte eg passert målstreken. Eg datt om som ein tom potesekk.
Og to Røde Kors damer kom ilende til. De gikk igjen, når eg spurte om de skulle gi munn til munn hjelp nå. Det e ikkje alltid eg e heilt vel bevart.
Det va nok et av de øyeblikkene. Men, eg va på ein måte unnskyldt, etter å ha løpt disse 9,4 kilometrene. Sånn egentlig.
Jøje meg … Nå må eg slutta av … Kånå har begynt å ringa meg inn her … Gulp …
Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.
Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.
Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.
Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.
Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …
Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.
Det var meir belønning enn straff.
Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.
Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.
Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.
Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.
Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …
Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.
Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.
Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.
And then some … Mildt sagt …
Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.
Eg har nesten ikkje ord.
Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.
Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.
Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.
Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.
Herreguuud.
Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.
Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.
Eg har sett mange forskjellige edderkopper.
Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …
Svarte salte bananer, altså …
Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.
Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.
Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.
Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.
Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …
Så blei det litt stille nåken dager fra denna kanten igjen. Men, for ein gangs skyld så e det hverken mangel på motivasjon, kreativitet eller andre lignende årsaker.
Eventyret på luksustoppen i Førre e over og me drar tilbake til den eminente middelklassen igjen. Der me i mine auger passe godt inn, mens Kånå nok trivdes godt et par klasser opp.
Men, me e skjønt enige begge to om at livet oppe på luksustoppen, det va nåke ensomt …
For all del, nå ska corona’en for så vidt ta ein god del av den skyldå. Men, det va mye hus og lite tomt der på toppen av haugen i Førre. Nå, så har me fått oss mye tomt, men litt mindre hus.
Derfor datt eg rett og slett litt ut av blogg boblen, når flyttesjauen tok overhånd fra torsdagen av.
Men, her e eg igjen. Med beina på bordet itte eit par hektiske dagar med skytteltrafikk mellom to boliger. Snart, så e me nesten i mål. Det e nesten bare utvasken igjen på luksustoppen.
Og ein heidundrande utpakkings jobb i vår nye bolig …
Her og nå, så sitte eg og Kånå å kosa oss med ei iskalde ei foran peisen, totalt utslitte men ved godt mot.
Småfolket ligge å snorka på loftet, ungdommen nyte livet foran pc skjermen i kjelleren.
Og snart ska dei gamle finna loppekassen kjenne eg. Jøje meg, altså. For nåken travle dager det har vært.
Somme ganger, så kjenne man jaggu godt at man lever …
Ha ei god natt, Folkens … Og bruk masse strøm inatt. Eg høyre rykter om at noen steder e den nesten gratis …
Enten så har eg kjørt gjennom ein tidsmaskin på vei te jobb, ellerr så har eg bare gått på ein smell. Men feil vei. Altså ein smell med positivt fortegn. Alt etter kossen man ser på saken.
For itte å ha kava meg ut av sengå, i nåke som må ha vært komatøs tilstand.
Fått på meg arbeids klær, stappa hovudet unna springen for å nåkenlunde komma ut av dvalen og e for så vidt klar te å kjøra på jobb.
Så finne eg ikkje nøklane te lastebilen.
Blir “litt” stressa. Fordi klokkå e jo kvart over sju.
Eg vekke halva huset mens ein jakt som Harrison Ford hadde misunt pågår. For kvinnfolket eg fant te å hjelpa meg. Hu løp rundt i bare trusa.
Fatter’n flyr lavt rundt i heimen å finne alt han har leita itte i ett heilt år, men som overhodet ikkje e av interesse nå.
Eg får kjeft av hu i truså som ikkje fatte at eg ikkje klara å læra meg ein enkel sak. Nemlig å legga saker og ting klart kvelden i for veien.
Treffe ein søvndrukken åtte åring på loftet som har høstferie og egentlig burde ha sovet litt te, men som har blitt vekka av ein velvoksen elefant, som løp opp og ned trappene. Med vernesko på.
Eg komme plutselig på at eg kjørte jo heim den nye sofaen te svogeren min på lørdag.
For så å hasta heim for å se Liverpool kampen. Og la då nøklene på pc pulten. Lagra den informasjonen alt for langt bak i hjernebarken, slik at det ble glemt til mandags morgen.
Fatter’n stupe ned trappene å passere ei snurren geipa i bare trusa igjen, med ein mini Frode hengande i armen. Alt anna enn smørblid. Det lot uttrykket i andletet hennas fjerna all tvil om.
Eg forstår at her har eg nok lagt grunnlaget for et par dagar i bodå, før uka jaggu meg har begynt.
Når eg runda hjørna på huset så tenke eg at det va nå fryktelig mørkt idag !?
