Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.
Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.
Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.
Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …
Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.
Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.
Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.
Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.
– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.
Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp.
Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.
Nei, det skulle ikkje han gjør.
– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du.
– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.
Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.
Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.
Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …
Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.
– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.
– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.
Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …
Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.
Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.
Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.
Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …
Herregud …
Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.
Eg og Mini’en har bedrevet slaraffen liv øve ein lav sko idag. Foruten at me laga ostesmørbrød te frokost, så har me bare tilbringt morgenen på sofaen uten å gjør ein dritt.
Me har virkelig tatt bohem tilværelsen te et nytt toppnivå.
Et nivå til og med Han i Midten ville slitt med å toppa.
Jøje meg, kor me har kosa oss. Sett på film, spill litt spill og ikkje skjenka andre ting så mye som et fnugg av ein tanke.
Heilt te klokkå tippa halv to, og eg kom på at eg hadde jo lova å vaska huset idag.
Giiisp …
Eg va bombesikker på at Kånå kom heim klokkå to, så nå hang resten av helgå i ein tynn tråd.
Det lukta Bod her i fra og te Alta.
Eg spratt opp av sofaen som ei antilope på speed, spurta ut på vaskerommet og rigga te utstyret eg trengte. Før eg spant øve stuegulvet med moppen i ein hastighet sjøl ein gepard ville slitt med å holda.
– Du glemte ein flekk der, Pappa. Kauka Mini’en te, når eg lynkjapt forflytta meg mot gangen.
– Kor, kor ??? Spør Fatter’n febrilsk.
Sjøl om man bedrive hurtigvask, må kvaliteten levna liten tvil om at det faktisk ikkje har vært det.
Eg sklei øve der Mini peika og hasta videre ut i gangen.
Her gikk det raskt. Kanskje for raskt.
Når eg såg meg fornøyd og ferdig å fløy lavt øve gulvet mens eg sikta meg inn på badet, flagra hybelkaniner te værs, som om ein flokk flaggermus nettopp hadde letta.
Men, for helsikke da …
Moppen blei slengt ut igjen og gang gulvet glitra te slutt i solglansen å lukta lika reint som ryktet te kronprins Håkon.
Klokkå tippa ti på to … Eg hadde badet å soverommet våras igjen.
Badet såg fanken ikkje ut. Fatter’n måtte skli øve med moppen tre ganger. Underveis forbante eg meg øve Kånå sitt lange hår, som fader meg lå over alt.
På vei ut så sklei eg i ein liten pytt med vaskevann, tånå røyk lukst i dørkarmen og ein fullsatt arme av ukvemsord røyk ut av kjeften, som perler på ei snor.
– Ka sa du, Pappa ? Ropa Min’en fra stugo …
– Ingenting, tingeling. Kvitra Fatter’n tebake.
Og lika mange ord i samme kategori fløy igjen gjennom hjernebarken, men uten å vær innom stemmebåndet.
Eg tok fatt på soveroms gulvet når klokkå akkurat passerte slaget to.
Moppen suste over gulvet med effektive tak. Kvart eit fnugg av støv å dritt blei fanga opp og fem over to va jobben gjort.
Fatter’n løp som ein ungkar ut på vaskerommet og slengte utstyret på plass.
Då oppdaga eg vaskemaskinen … Den va ferdig.
Dei klærnå skulle jo eg slenga i tørketrommelen når eg stod opp.
Svarte, salte, forbaskade bananer …
Eg kasta klærna lynkjapt i tørketrommelen. Huska heldivis å tømma vannbeholderen.
Før eg løp inn på kjøkken, slengte på ein kopp kaffi og tørka svetteperlene som tøyt ut overalt med et kjøkken håndkle.
Puuh … Endelig ferdig …
Eg satt der i fem – ti minutt, men ingen Kåna kom kjørande heim fra jobb …
Snodig …
Fatter’n fiska frem mobilen, skreiv ein melding te husets ubestridte herskerinne, kor eg spurte ka tid hu va ferdig.
Ei litå stund ittepå tikka det inn ei melding.
– Klokkå tri …
Jaja … Av og te, så e det godt å vær ute i god tid, uten at man vett det sjøl …
Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …
Og denna … Den e bare episk …
Nå flytte eg ut …
– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …
Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.
– Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …
– Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.
Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.
– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.
– Ska eg finna soveposen te deg.. ? Fortsatte hu…
– Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.
Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …
– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …
– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …
– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.
Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.
Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.
Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.
Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.
– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me. Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.
Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.
Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …
Fantastisk …
Har Mini’en blitt kidnappa ?
Hjølpe meg …
Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.
Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.
Itte ei litå stund komme eg ned igjen.
Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.
Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.
Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.
Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.
Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel
Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.
Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.
Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.
Han pleie jo aldri å gå ut da ?
Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?
Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.
Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen) Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.
Siden du ikkje kan gå ut.
Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.
Skriiiitch …
Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.
Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …
Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.
Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.
Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …
Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …
Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.
Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.
Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …
– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.
– NEI. Moos. Svara Mini.
– Haamster.
– Moos.
– Haaaamster.
– Moooos.
– Haaaaaaamsteeer …
– Mooooooos …
Eg ga opp … … …
Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.
Tjera vena meg …
Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …
Puuuuh.
Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …
Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …
Når eg kikka tebake på noen av mine første innlegg, så hende det eg slår hånda i pannen og tenke hjølpe meg. Skreiv eg så dårlig ?
Men, når man begynne å gjør nåke man synes e gøy. Så blir man stort sett dyktigere, jo meir man gjør det.
Slik er det med skriving også.
Allikevel, så finnes det noen gullfunn fra tidlig i karrieren min. Når eg gjør et lite dypdykk i arkivet mitt.
Ett arkiv som snart tippa tusen innlegg.
Her e et av de aller, aller første innleggene eg skreiv. Etter at bloggen hadde blitt laga. Fra den gangen når Han i Midten va i et meget filosofisk hjørna i sju-åtte års alderen …
Som faktisk ikkje e heilt på trynet …
Han i Midten filosofere litt over dette med kjæreste …
Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid.
Det e ikkje bare Mini’en som har et uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.
I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting. Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening. Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…
– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste. Komme det plutselig, fra passasjersetet.
– Javel, seie du det. Svara eg litt overrasket.
– Ja, for ellers så kan eg ikkje få ungar, også må eg jo ha penger.
– Det e jo sant det, men.
– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..
– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt. Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …
– Ka meina du ? Spør guten kjapt.
– Først, så må man få seg ein jobb, for då tjene man penger. Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår.
– Må eg det ? Svara fjotten, med et spørrende andletet.
– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin.
– Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ? Eg har jo ikkje tid te kjæreste eg då ?
Akkurat her, så måtte eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde å ikkje le høgt.
– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks. Svara eg, itte å ha samla meg litt.
– Tannlege ? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg meg jo i hvert fall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg.
– Øhh. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko si videre.
– Åsså doktor da. Dei jobba jo også heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset. For det sa mamma …
– Men …
– Og advokat, ka e det for nåke da ?
– Advokat ja … Ehh. Det e sånne som. Øhhh.
– Men du kan jo bli lerar da ?
– Lerar ? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ?
– Har du vært hos rektor idag ?
– Ehhh. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag eller ? ….
Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.
Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.
Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.
Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.
Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.
Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.
Og nå var det kø utenfor.
Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.
Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.
Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.
Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.
– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.
– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.
– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.
– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.
På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.
Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.
Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.
– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …
Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.
– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.
– Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.
Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.
Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.
Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.
– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.
Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.
Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.
Knips.
Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.
Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.
Knips, knips, knips …
Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.
Så gikk Bodil amok.
Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.
Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.
Klikk.
Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.
– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.
Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.
Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.
En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.
En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.
Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.
Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.
På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.
Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.
Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.
En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.
Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.
Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.
En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …
Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.
All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.
Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.
Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.
– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.
– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …
Me skulle egentlig på telttur igjen denna helgå. Men, værgudene satte ein solid stopper for dei planene. Eg hadde egentlig gleda meg litt. For Kånå skulle jo vær med. Tenk det. Koselig telttur med både Kånå og Flokken. Eller i hvert fall Småfolket.
Jøsses vett du. Eg ser jo nesten for meg overskriftene allerede.
Alt i ein slik setting e jo potensielt gullstoff, for ein enkel mann som blogger om småbarnlivets trivielle feilslag. Den planene ska uansett fullføres før sumaren bryte øve te fullverdig høst og teltliv blir uaktuelt.
Eg e ikkje Lars Monsen og Kånå e ikkje Therese Bertheau. Så ein viss grad av komfort e me nok nødt te å ha. Punktum
Men, det va ikkje det eg skulle ta for meg nu. For det e liksom ein liten kjennsgjerning at Kånå somme ganger velge litt enkle løsninger på saker og ting. Som oftast så funke det til gull, andre ganger går det rett i dass. (Og eg får stort sett skyldå)
Hu e liksom ikkje den, som man forvente suverene ideer og planer som får oss andre te å nærmast bli blåst av banen, kommer ifra.
For all del. Kånå e ikkje dum, eller enkel, hu e i aller høyeste grad både intelligent og svært komplisert.
Kånå e smart, Street smart. Men, det e visse ting man kanskje ikkje alltid forvente, at komme fra den kanten, liksom.
Slik som idag. Når me satt utenfor Amanda senteret, kor Kånå skulle inn å kjøpa middag te Småfolket på McDonalds.
Eldstemann hadde nettopp ringt, fordi bussen han skulle ta til byen hadde bare kjørt rett forbi ham, der han stod på busstoppen. Og nå va han litt stressa, fordi han skulle møta ein kompis snart.
Så me skulle bare skyndte oss innom Amanda, så Kånå fikk gjort unna sitt ærend. Før me kom heim å kjørte ham.
Så … Mens eg, Mini og Litlajentå sitte i bilen utenfor Amanda Senteret, då ringe Kånå fra innafor. Det va bra med kø på McDonalds, så me kunne jo kjøra inn å henta Eldstemann, kjøra han te byen og så henta hu ittepå.
Slik hu såg det og hadde beregna tidsmessig, ville det passa perfekt med tanke på tidslinjå.
Eg … Eg satt i bilen å lurte på om det va Kånå eg snakke med, eller om et eller anna demonisk mattegeni, hadde besatt hu. Litlajentå så at Fatter’n blei litt satt ut, så eg forklarte både hu og Mini’en ka deiras mor nettopp hadde sagt.
– Sa Mamma det ? Spurte Litlajentå forbausa.
– Mamma ?? Fortsatte hu …
– Hu som ikkje kan hjelpa meg med mattelekser, om det e sånne tekst spørsmål. Eller spørsmål generelt … Hu har beregna ut detta ? Avslutta jentå, mildt perplekst.
Mini’en bare lo …
– Hahaha, du bare tulle Pappa, eg ser det på deg.
Men … Eg tulla ikkje.
Ikkje satt eg der å sløste meir tid heller. Detta regnestykket måtte jo sjølsagt sjekkast ut.
Eldstemann blei henta og kjørt te byen. Så suste me bort te Amanda Senteret.
Fatter’n ringte Kånå og ga beskjed at me va her.
– Perfekt. Svara Kånå. Og kom småløpende ut med maten te Småfolket, omtrent et halv minutt senere.
Jøsses … Kånå hadde fanken meg beregna perfekt. Nesten bedre enn perfekt.
For hu hadde jaggu meg kjøpt ein Big Mac te Fatter’n også.
Jøje meg, altså … Detta lova ikkje bra …
Kan det væra bivirkninger, mon tro … Fra denna her Pfizer vaksinen ???
Idag morgens, så tok eg ein sjefsavgjørelse av høgt kaliber, siden husets ubestridte herskerinne, fortsatt lå og sov. Neida, eg gjorde ikkje det. Eg e gjerna toskjen, men at eg e idiot ska eg ikkje ha på meg.
Det einaste banebrytende eg gjorde idag. Det va at eg stod opp klokkå åtta, laga meg ein kopp kaffe og satt å nøyt stillheten.
Eg har jo ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, men om eg ligge lenge i senga om morgenen, så slår ryggen seg vrang har eg funnet ut. Det e vel bare ein av livets uransaklige sannheter. Min rygg e rett og slett ikkje laga for å ligga i ro.
Når sant ska seiast, så e den definitivt ikkje vant med det heller.
Her i heimen, har jo man jo blitt beskutt med mitraljøser av liv og leven, fra klokkå fem-seks om morgenen, i nærmast seksten år. At slikt på ein måte har sakte men sikkert forflytta seg te ein god del seinare på morgenkvisten.
Det tar sjølsagt tid å venne seg til. For det e nærmast slutt på at Mini’en komme hoppande inn i midten nå.
Itte seksten år, så ser det ut som den demilitariserte sonen som har delt Kånå og Fatter’n, den har blitt forlatt … Og partene i konflikten ser ut til å ha glemt hvorfor.
For all del, i stedet for å stå opp så kunne man jo gjerna reist på oppdagelses ferd.
Reist over Dmz’en som en eventyrer på et spennende oppdrag. Som Marco Polo, Frodo eller Charlie i sjokoladefabrikken.
Men, der igjen. Når man ikkje heilt vett kossen det står til, på den andra siden. Så kan det jo vær at sjøl dei paranoide av og te kan ha rett. Meir, det trur eg ikkje eg ska sei om den saken.
Når man allerede har vunnet kappløpet ut til kaffe maskinen, en lun, stillferdig og sjeldent aleina morgen. Så trenge ikkje ein fyr som allerede har litt for mange problemer laga seg fleire heilt på egen hånd. Liksom, eller bokstavelig talt …
… … … … … … … … … …
Jøje meg … Detta innlegget blei påbegynt tidlig idag morgens. Mens Fatter’n satt å nøt en stille stund aleina. Det gjorde han i omtrent femten-tjue minutt. Ca ein kaffekopp. Før haraballet starta.
For om Mini’en ikkje e så tittgjengde i midten. Så betyr ikkje det at han ligge å sove te langt på dag.
Ånei du … Den guten har bedre hørsel enn ei flaggermus på tokt. Sjøl når han sove. Så det e ikkje alltid for Kånå si skyld man liste seg rundt i heimen stille som kjettå, om morgenen.
Somme ganger e det så enkelt at man kun vil ha disse femten-tjue minuttane for seg sjøl.
Femten-tjue minutter kor man ikkje høyre på Mini’en sitt evinnelige mas og tjas …
Misforstå meg rett … Den guten e heilt fantastisk, men av og til så e det som om man har blitt dratt til randen av det et skjørt menneskesinn kan tåla av mas og tjas, åsså klare den guten å dra det endå litt til.
Å gjemma seg. Det e hverken nobelt eller mandig. Allikevel, så må eg innrømma at eg somme ganger gjør det.
Eg går et sted i heimen kor eg vett ikkje guten finne meg. Bare for å få ein liten time-out. Paradokset i en slik handling. Det e jo at om eg gjemme meg for ein, så blir eg som regel funnet av ei anna.
Fordi hu e akkurat lika lite nobel og mandig som meg. Og e kanskje på jakt itte et gjemmested sjøl.
Eller på leit itte fjotten som gjemte seg først, for å gjør alt anna enn berømme han for kunsten med å fordufte …
Idag, så høyrte han kaffe maskinen. Sjøl om la fira tørkehånkler over den. Eller kanskje det va knirkingen fra kjøkkenbordet, når eg satt meg ned …
Eg høyrte i hvert fall to-tre dump fra gulvet på loftet, før han romsterte litt rundt.
Ein kaffekopp senere, så kom fyren luskende ned trappå, og eit godt velutvikla sinn med bøtter og spann av fantasi, kom ruslande inn på kjøkkenet …
Der ifra og ut, så har det gått i ett … Heilt te Fatter’n fikk gjemt seg igjen.
Og skreiv ferdig det innlegget som va påbegynt idag morgens.
Men som nå kom klåkka halv tolv …
Ha ein nydelig lørdag, Folkens …
Ps. Og om nåken syntes det ble brått avslutta. Så va vel årsaken at eg ble funnet … 🙈
Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. 🤔
Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap … Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen … 🙈
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv inni der, på ein merksnodig måte. 😱
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då. Lika før de kom inn …
Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min … Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft. De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen. Jumpa opp på trinnet. Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå.
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket.
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt … 😱
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
