Gyro’s Pizzaen …

 

Kånå har fått det for seg å laga slike porsjons Pizza’er te oss, når det e lørdag. Og nå på lørdag, som eg egentlig hadde tenkt å skriva om på søndag, men som forsvant i alsken husarbeid.

Så overgikk Kånå seg sjøl. For hu laga Pizza med Gyro’s kjøtt te meg.

Og som dåkke ser på bildet, så smaka den akkurat lika fortreffelig som den så ut. Som ein liten aperitif, kan dåkke få lov å gjetta ein gang kim som photobomba bildet mitt … 🤣

 

Me blei hekta på Gyro’s itte ein ferietur te Rhodos i 2004, før me fikk barn sammen. Eg kunne ikkje få nok av det, og levde nesten på Gyro’s i fjorten herlige dager i sydenland.

Jaja, å sei fjorten herlige dager va gjerna å ta hardt i.

Eg brukte miligens et par dager på å aklimatisera meg. For ein staut vestlending på førstereis tur te sydenland, blei varmen nesten for mye. Skjønt, det blei nesten Gyro’s kjøttet også.

Det puttra og smalt nåke så forferdelig i i søndre regioner, av slik sterk mat som eg ikkje va vant til, at eg nesten laga boblebad av bassenget på Dionysos Hotel …

 

Og nå, så trekke gjerna mange den slutningen at et nytt innlegg med sterk fisefaktor, kanskje dukka opp igjen, her på bloggen. Og at Fatter’n igjen har limt lukt i luftå, forpesta innemiljøet på soverommet og vekka Kånå på sensasjonelt vis.

Og det kunne for så vidt nesten vært sant. Bare at eg klarte det på høyst tradisjonelt vis, denna gangen.

Kånå tok seg ein cider på lørdag itte me hadde spist ein fantastisk pizza middag, og takka ja te ei Pineapple Ipa øl før hu koksa overtrøtt på sofaen. Etter ein nydelig kosedag med meg og Flokken.

Eg sendte hu lukst te sengs og tenkte det va bedre hu sov der, enn endte opp med nakkasleng på sofaen …

 

Fatter’n så ferdig ein film og putra seg for så vidt ferdig i stuå, før eg og rusla samme vegen. Men, når eg stod på badet i halvmørkå, så kom eg på spottene som me hadde kjøpt tidligare på dagen, fordi halvparten hadde tatt kveld der inne, på badet.

Einkvar normal mann, hadde sjølsagt venta te neste morgen med å skifta spottane.

Men, det gjorde ikkje eg. Eg finnes jo ikkje normal i det heila tatt. Det får eg som oftast høyra opp te fleire ganger, i løpet av ei uka. Av diverse medlemmer av Familien Vandrende Kaos.

Så eg, eg lista meg stille som kjettå ut på kjøkkenet, fant spottene liggande på kjøkkenbenken, før eg lista meg lika stille tebake igjen …

 

Eg drog krakken på badet frem og satte i gang med oppdraget. Detta e jo nødt te å dra godt med plusspoeng, tenkte eg stolt for meg sjøl. Og så føre meg ei meget fornøyd Kåna, som stod foran speilet neste morgen, og endelig kunne sjå seg sjøl igjen, i speilet.

De tre første spottane gikk som ein drøm, men så begynte for så vidt saker og ting å gå lukst te Bloksberg.

Eg hadde nettopp satt i den fjerde, når eg måtte trø ned av krakken.

Men, når foten forventa å treffa et varmt og godt flisegulv, så traff den heller hjørna på Mini’en sine Duplo leker han har med seg i badekaret.

Ei fryktelig spiss Duplo leka.

Og nå, så holdt eg på å skriva heila lekså med Gudhjølpe meg og alt det med Herrens Hærskare, igjen.

Men, nåken har tipsa meg om at den kanskje e litt overbrukt.

Så istedet komme –》

Svarte, salte forbanna bananer …

 

Fatter’n tok øvebalanse og røyk lukst i dusjkabinettet, med et salig brak.

Ukvemsordene hagla som perler på ei snor og Kånå kom hastande inn på badet, i bare truså.

 

– Ka i helsikke e det du holde på med, Frode … Klokkå e halv tre på nattå !!! Freste ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

– Øh, eg bare skifta spottane me kjøpte idag. Svara eg, som sant og sei bare va heile sannheten.

Kånå kikka perplekst på meg der eg lå i olvelte, så på spottane i taket før hu kikka tebake på meg igjen.

Fordømrade Sosemikkel !  Glefsa hu te, før hu snudde tvert om og lot pasienten ligga å lide i fred …

 

Og slik ble den lørdagen avslutta … Eller søndagen starta …

Alt itte kossen man ser på det …

Jauda, eg har det jaggu meg i meg ennå …

Det med å laga hurlumhei i tide og utide …

Som oftast i utide, vil eg tru …

 

Goe mandagen, Folkens …

😁😁👍

 

 

Sjøl fiska Kveldsmat …

 

Mini’en har kjøpt seg ny fiskestang for sumarpengene sine, men det har vært lite tid te å testa den ut. Så idag, då va det ingen bønn. Eg gikk sjølsagt på ein kjempesmell, og sa igår at idag skulle me fiska.

Sjølsagt har då Mini’en nærmast gått på repeat, heile dagen, selv om eg sa me sko gjør det ikveld.

 

– Ska me fiska nå ? …

– E du snart klar, Pappa ?

– Eg legge fiskestangå mi i varebilen eg, Pappa.

– E det kveld nå ?

 

Eg lære aldri det der, trur eg, det med å ikkje sei nåke, før me ska gjør det …

Men, han e jo herlige og, egentlig. Der han ikkje kan få komma seg avgårde fort nok, slik at me kan kosa oss på fisketur.

Og, som alltid, når den guten prøve fiskelykken, bite fisken nærmast før sluken har truffet vannflaten …

 

 

Augene strålte av stolthet, kjeften gikk i hundreførti og fisken fløy øve kaikanten som om det va flyvefisk me fanga …

 

– Oi Pappa, den va svææær …

– Den ska eg ha te kveldsmat, Pappa …

– Det e sikkert litt te deg og …

– Trur du mamma blir overraska nå …

 

Akkurat det sista der, det trur eg neppe hu blir, for den guten komme aldri heim uten fisk …

Og som sagt så gjort.

Når me kom heim sprang han lukst te hu mor, drog opp ein saftige makrell og skvetta øve heila det nyvaska kjøkkengulvet …

Typisk …

 

 

Men, Fatter’n fileterte makrellen, fyrte igang grillen og Mini’en fikk ønsket sitt oppfylt …

Blodfersk og nygrilla makrell te kvelds …

Heilt fantastisk …

 

Ellers, så blei det for så vidt stille idag … Men, eg laga eggerøra te frokost, så fant eg ut at bilen skulle vaskast, endte opp med å polera den også, før eg vaska alle gulvene i hoved etasjen.

Kånå hadde rydda, støvsugd og tatt loftet, resten va mitt oppdrag, sa hu … Enkelt og greit …

😀

 

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

Eg, Eldstemann og et famøst Henteoppdrag …

 

Detta bildet ovanføre, fra ein Tyrkia tur for ein del år siden, det definere på ein måte oss. Familien Vandrende Kaos. Når endelig Litlajentå kikka flott inn i kamera, ja då e det full kaos med alle oss andre.

Og kaos, det e vel et begrep som lett kan befesta seg med oss, eg, Kånå og Flokken.

Bare for å nevna det, så regna fotografen med å bruka halv annen time på oppdraget. Eg trur ikkje eg lyge, når eg seie det minst gikk tre timer, og når me va ferdig sjangla fotografen komplett tullerusk avgårde.

Men, når me kom for å henta bildene neste dag, så lyste han opp som ei sol og sa …

– Ahh, there you are, the crazy family from Norway … I looove you guys ...

Eg trur han hadde hatt det kjekt han og, sjøl om tidsskjemaet sprakk …

 

Tidsskjema, rett plass te rett tid og avbalansert fremtoning, det e nok ikkje heilt oss.

 

F.eks. så skulle eg henta Eldstemann idag. Eg og Mini’en hadde vært innom jobb og vaska lastebilen min inni, og når me kom heim hadde guten ringt for å bli henta. Kånå skulle til å laga pizza, så Fatter’n fikk oppdraget.

Eg har ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, somme ganger høyre eg ting eg ikkje har høyrt, visstnok.

Derfor va eg sikker på at guten skulle hentas på Rema Kvala, det va jo der Kånå hadde sluppet han av igår, trudde eg. Det va det Kånå ikkje hadde sagt, eller det e eg trudde hu sa. Og allerede her, så e jo eg ute å kjøre.

Der eg suse mot byen og Rema Kvala, med musikken på full guffe og bedrive skamløs allsang …

 

– Ta å ring han rett før du e der. Sa Kånå, lika før eg kjørte.

Og når man komme fra et møblert hjem, så gjør man jo slik man får beskjed om. Problemet va bare at eg ikkje kunne ringa.

For Kånå ringte meg …

 

– Hallo, kor e du !? Fabian ringte og sa du hadde kjørt forbi han. Du må ringa han. Han har prøvd å ringa deg … Kvitra Kånå i lett fistel …

Eg holdt på å svara – You had me at hello. 

Men, til og med eg forstod at ein slik referanse sitat fra Jerry Mcguire filmen, ville muligens vært ein taktisk katastrofe manøver, akkurat nå.

Så eg beroliga heller Kånå, og lovte å ringa guten asap …

 

Eg lurte først litt på kossen eg hadde klart å kjøra forbi guten, når eg fanken meg ikkje hadde kommen frem ennå, ein gang. Men, livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje sko begynna å løysa slike uløyselige ligninger, her og nå.

Så eg ringte han heller …

 

– Hei, kor e du da, Pappa. ? Spør guten, når han svara.

– Øhh, egentlig nesten der eg skulle henta deg, trur eg. Svara eg, Litt usikker men mest skråsikker.

– Nei, det e du jo ikkje, for du kjørte jo forbi meg. Eg e på Rema Solvang. Repliserte guten kjapt.

– Og koffår svara du ikkje på telefonen. Fortsatte han, nåke oppgitt.

– Øh, eg høyrte på musikk og kan muligens ha blitt såpassa revet med, at eg sang “litt”. Svara eg, som sant va.

– Herreguuud Pappa, ja … Men, kom her og hent meg nå då. Svara han, meir eller mindre resignert …

 

Eg trur Kånå av og te lure litt på ka slags skapning eg e, og kim som løfta på steinen og slapp meg fri …

 

Bilen røyk hundre og åtti grader rundt i ein rundkjøring, guten blei plukka opp og me suste heimover. Det blei jo litt lått og løye i kupeen, når eg forstod at all min informasjon va heilt på jordet, og at hu mor hadde sluppet han av, på samme sted igår …

Kor Rema Kvala kom ifra, det e eg for så vidt litt usikker på, men eg har ikkje tenkt å la det ødelegga kvelden.

Oppdraget blei jo utført te slutt. Det e jo det viktigaste, sånn egentlig …

Men, sånn i bunn og grunn, så gikk jo alle de punktene eg nevnte ovanføre denne historien her, lukst te bloksberg. Så det va et godt eksempel eg fant frem …

Jaja … Eg va jo avbalansert heila tiden eg, skjønt Kånå va gjerna nåke oppskjørtet … Te dels Eldstemann og.

 

Alt e i hvert fall fortsatt som mot normalt her i heimen. Her hos Familien Vandrende Kaos …

Ha ein fortreffelig lørdagskveld, Folkens …

 

Ein nydelig morgen …

 

Eg vakna nesten øverst i Blogg.no sin skyskraper. Kun to stykker e over meg. Kokken har den eine penthouse leiligheten, mens MammaPåHjul har den andre. 

Hu på hjulene må jo ha ein slik stor leilighet, for å manøvrere rullestolen rundt i heimen, så den plassen e vel forunt. 

Kokken kan man ikkje gjør nåke med, vil eg tru, den fjotten har befesta sin posisjon på toppen, nett som Bjørn Dæhlie gjorde i skisporet. Eller som Maradonna på fotballbanen … 

Av og te, så komme det ein “hands” inne i straffefeltet, for å sikra plassen på toppen. Slikt er det bare. 

Men, andre ganger så komme det innlegg som e lika flott, som det vakreste angrep i fotball. Eller den største opphenting i ein VM stafett …

 

Men, det e jaggu meg flott her oppe i toppen. Nydelig utsikt over alle dei flotte bloggerne som e her inne på Blogg.no nå. Det e eit sjeldent stort mangfold av forskjellige blogger her inne nå … Til og med på topp 20 …

Strikkeblogger, matblogger, turblogger, rølpeblogger …

For ikkje meir enn to-tre år siden, måtte man ha ducklips, hairextensions og pupper svære som hus, for å vær blant de tjue …

Nå finnes det en halvfet kokk på toppen, en massebarnspappa, ei rullestol mamma, to rednex med helsprø innlegg, ei kjerring som dele alt mellom himmel og jord, ei standhaftig søppelkanin og ei vibbete strikkedama … 

 

Ein ufattelig mye meir “sunnere” topp tjue enn me hadde, bare for nåken år siden. Ein meir voksen topp tjue … Det vise vel også igjen på lesertall, sånn egentlig.

Det at de fleste ungdommene har forsvunnet fra Blogg.no, måtte jo vise igjen et sted …

Jaja … Nok om det … Sjøl om eg fikk fin hjelp av Kokken, for å hoppa opp nåken hakk på listå, så e det ikkje så lenge siden eg va der oppe med nesten lika mange lesere, helt på egen hånd … 

Men egentlig, så e ikkje eg så opptatt av lesertall som kanskje andre e, eg likar heller å få masse røde og gule flirande emojis, og lange fine kommentarer. Kanskje ein historie lesaren har opplevd, fordi de relatere seg te teksten …

Det likar eg veldig godt … 

 

Uansett … Det har vært ein god morgen. Eg stod opp før Kånå, miksa to speilegg og laga ein kopp te til hu …

Så kom Mini’en ned fra loftet, og fikk det samma. 

Jaja, han ville ha varm saft da, istedet for te. Eg laga et speilegg te Litlajentå og, men når eg luska meg inn på rommet så sov hu som ein stein. Hjølpe meg, klokkå va langt over ti …

Eg satte fatet på nattbordet, liste meg ut igjen og lukka dørå forsiktig. Stakkars jentå, hu va sikkert overtrøtte itte ei heftig uka, og Seljords tur forrige helg …

 

I dag, så ska eg bare nyta dagen maks, for etter tre helger på rad med ungane på tur, så ska eg ikkje gjør nåkenting idag.

Absolutt nada niks …

Eg ska kun nyta livet med Kånå og Flokken, kikka litt på topp tre på Blogg.no og rett og slett slappa av …

Pusta litt, hverken meir eller mindre …

 

Så, goe lørdagen, Folkens … 

 

 

Bare et menneske …

 

Jauda … Detta her lille eksperimentet mitt, som for så vidt såg ut te å gå slik eg hadde trudd. Det tok ein brå vending, når sjølvaste Kokken sjøl tok affære.

Og delte innlegget mitt, på si Facebook sida.

Alt grunnlag man gjerna kunne lesa ut av eit slikt prosjekt, forsvant jo som dugg i plettfritt solskinn.

Man kan vel nesten sei at hele forsknings prosjektet, det ble grundig torpedert, og sank til bunns med bravur. Men, jøje meg. Det går heilt fint. Det va jo bare ein morosam liten tullesak.

Og morosamt, det blei det i lastebilen på veg heim også …

 

Eg hadde jo kikka innom med jevne mellomrom, for å se kossen det gikk, sånn med tanke på lesertall sett i forhold til ei litå clicbait overskrift.

Men, siste gangen eg trykka på skjermen te mobilen, som sjølsagt hang fast i holderen sin, ved siden av rattet.

Så fikk eg nærmast sjokk. Istedet for tjue, tredve lesere innom akkurat der og då, så lyste tallet 230 mot meg. Eg hadde akkurat satt ei colaflaska til kjeften, og tatt ein durabelig slurk.

Men, den slurken gikk jaggu meg lukst i retur, øve både meg, rattet og frontrutå …

 

Det e jo heilt klart forskjell på det og ha 48 116 følger på Facebook siden sin, og 7034 følgere som eg har …

 

Det fikk eg te de grader oppleva idag. Hjølpe meg. Eg har ikkje sett slike lesertall siden Kånå skremte vettet av meg, nede i Flekkefjord, når eg sko parkera bobilen, ifjor.

Nå e det ikkje slik at eg e så enormt opptatt av lesertall.

Eg synast at engasjement med røde og gule flirande Emojis og lange herlige kommentarer, trumfe det å ha mange lesere. For det tyde jo på at man har kommunisert nåke ut te lesaren, som de klare å relatera seg til …

Men, eg synast jo det overstadig morosamt idag, å kikka på kor mange som har vært innom.

 

Selv om det på ein måte ikkje e mine egen “feil” …

 

Det e i hvert fall kjekt, når nåken sette pris på det man finne på, det man skrive om og det man ønske å formidle. Og før Kokken tok knekken på heila forsknings resultatet, med sin elleville deling av mitt innlegg.

Så tok det innlegget knekken på Johan og Bodils tur på Sildajazzen …

For det innlegget har jo nesten ikkje blitt lest. Egentlig, så passa det gjerna ikkje heilt inn her på bloggen, heller. All den tid Johan gjerna e nåke meir grov i målet enn meg, og det ikkje handla om oss …

Men, det e litt skoi og, å få lov te å slippa alle hemninger, og skriva slike episoder.

Med sjølvaste Johan og Bodil, som e på bobil tur i Norge. To finurlige raringer på hver sin herlig måte …

Raymond Falldalen e mannen bak disse to, og eg har bare fått sumarjobben med å lose de rundt, i år …

 

Men, sånn te slutt, og lika før eg går å hente meg ei iskald ei, som ska nytas mens eg kikka på et lesartall som stige, for kvar time.

Så må det jo sendes en stor klem, seiast et gedigent tusen takk og neie å bukke litt, te ein mann oppe i Alta …

Nemlig Asbjørn, sjølveste Kokken …

 

Tusen, Tusen takk … Eg synast te tider du får ufortjent mye pes, andre ganger har du lagt hovudet på hoggestabben sjøl … Men det har ingenting å sei …

Du e bare et menneske du og. Akkurat som alle oss andre …

Og eg har sikkert nesten vært lika bekymra som deg, for kossen det skulle gå med Lillebror … Fordi eg har lest dine tekster …

 

Eg har sagt det før, og eg seie det igjen. Eg likar deg. Men, av og te, så e eg også uenig med deg.

Men, eg har forsøkt å formidla det på ein saklig måte, når eg har vært det … Eller med humor …

Humor og saklig på ein gang, kanskje til og med … Men, eg likar jo folk allikevel, sjøl om eg noen ganger e uenig med dei …

Det e jo heilt normalt, vil eg tru …

Det bør væra rom i verden for alle, til og med ein nåke smågal Kokkejævel fra Alta …

 

Man må ikkje formidla videre alle tankane som man gjerna får oppe i topplokket, når man lese noe som andre har skrevet …

For bak kvart avsnitt, bak kvar setning og bak kvart ord …

Så sitte det faktisk bare et menneske.

 

Tenk på det alle sammen. Før man fyre i gang ein tirade av sjeldent kaliber, som kanskje treffe forferdelig mye tyngre i andre enden.

Enn det man kanskje hadde tenkt …

 

Ha ein flott fredagskveld, Folkens …

 

Johan og Bodil – Jazzen’s mystiske verden …

Foto : VisitHaugesund

 

Johan og Bodil suste mot Haugesund sentrum på sine nyinnkjøpte elektriske sparkesykler. Eller det vil si, Bodil suste som en lavtflyvende alvedronning nedover gata, mens Johan knota noe helt forferdelig.

– Men, for hælvete da, Bodil. Brølte Johan, da han for femtende gang hvelva på kun kort tid og gikk lukst i asfalten.

Bodil, som hadde ildern Karsten Beate med bare en balle i rognpåsen, trødd ned mellom sine fyldige frontlykter. Skjente grasiøst og elegant til siden, før hun snudde seg og kikka oppgitt på Johan.

Ilderen Karsten Beate dabba tre, fire ganger opp og ned, der kun hodet dens stakk opp fra Bodils byste. Begge var fengsla av Bodils dypt utringa men stramme sports bh, og både Karsten Beate og bysten skrek etter luft …

 

– Jaja, man tager hva man haver. Hadde Bodil sagt på Haraldshaugen Camping, før hun trødde ilderen Karsten Beate ned i gropa mellom brystene.

Håndveska, som Bodil først hadde tenkt å ha ilderen oppi, den lå uten hank bak i luka på Dyna’en.

Hanken hadde blitt omplassert til viftereim, da den røk i bakkene opp mot Vågslid.

Da var det Johan som sa det.

– Man tager hva man haver. Før han rev av hanken, sydde den sammen og satte den inn, der viftereima hadde vært …

Kmips.

Bodil stappa lynkjapt hånda ned i venstre pupp, og nappa opp sitt digitale orakel, før hun like lynkjapt knipsa et bilde av Johan, som lå i en merksnodig positur, trødd rundt sparkesykkelen.

– Hva faen, Bodil. Hva er det du gjør ? Kauka Johan fortvila, der han forsøkte å knytte laus bena sine, fra ramma til sparkesykkelen.

– Ingenting, Tingeling. Kvittra Bodil, før hun posta bildet på Instagram kontoen sin.

En konto som vokste som ild i tørt gress, og stort sett inneholdt Johan i et mangfold av helsprø positurer …

 

En god stund og mange knall og fall senere, nådde de frem til sentrum. Haugesunds gater var overfylt av jazz elskende innbyggere og turister, og lufta dirret av et yrende folkeliv.

Johan sneide to eldre damer før han stupte hodestups ned i en hekk, med et reinspikka indianerhyl, da forhjula til sparkesykkelen traff kantstenen som omringa hekken.

Knips …

– Hva faen, Bodil. Tok du bilde av meg igjen ? Kauka Johan til, fra nede i hekken med beina stikkende opp, som to fyldige totempæler.

– Neida. Løy Bodil vakkert, å titta overraska på hvor mange likes forrige bildet hadde fått.

– Jøsses, femten tusen. Utbrøt Bodil mildt sjokkert.

Ilderen Karsten Beate titta også sjokkert på Bodils digitale orakel, og tenkte. – Hva i helvete har jeg havna opp i …

– Femten tusen hva ? Sa Johan, som endelig hadde kommet seg løs fra hekkens uomtvistelige grep.

– Ingenting, tingeling. Kvitra Bodil igjen, og stappa lynkjapt orakelet ned i venstre pupp …

 

– Nå Bodil, nå skal du bli innlemmet i en av musikk sjangerenes mest fantastiske opplevelser. Nemling jææææz.

– En pulserende rytmisk opplevelse av sjeldent kaliber, hvor improvisasjonen får fritt utløp. Sier Johan verdensvant.

Johan var på ingen måte bereist i jazzens verden, men hadde lest en brosjyre som lå på campingen, og briljerte nå med sine kunnskaper. Ordrett sitert brosjyren …

 

Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate fikk plass på første rad. De hadde valgt seg ut en konsert med en verdenskjent jazzmusiker, en improvisasjonens virtuose mester, som Johan hadde sagt. Fortsatt ordrett fra brosjyren.

Bodil satt sånn måtelig forventningsfull, ilderen Karsten Beate svetta som en finsk husbond i saunaen, mellom to jur enhver svetsisk budeie henne ville misunt.

Og igjen, så skjedde ting så raskt at når det hele var over stod Johan igjen med lua i postkassen og lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd …

 

Tre minutter ut i konserten hadde øra til Johan figurativt vrengt seg, øynene trilla rundt i utakt med musikken og sveisen stod nitti grader bakover, blåst av banen fra en trompets vide port.

Ilderen Karsten Beate’s armer og ben stod i kryss mellom Bodils frodige frontparti, kjeften var forvridd i en skrekkslagen grimase og Karsten Beate tenkte at selv matfatet til en rev, faktisk ville vært en bedre skjebne, enn dette her.

Orkesteret med sin virtuose mester, spydde ut noter og klang i et mønster uten antydning til sammenheng, og Johan mista det helt.

Halvliteren han hadde kjøpt før de satte seg, hadde gått til himmels når saksofonisten gikk amok, og hånda til Johan skvatt til værs i sjokk og bløtla alle, fire- fem rader bak seg.

– Men, for svarte helvete da Bodil. Dette kan da umulig være musikk. Brølte Johan, og skvatt fire meter til værs, som ei forskremt kjette, når fyren på stortromma dro til med et saftig smell …

Knips, knips, knips …

Bodil satt med ørepropper i øra og tok bilder. Hun hadde sjekka sitt digitale orakel og blitt advart på forhånd på tuben. DuTub, som Bodil kalte det.

Fire timer senere, sjangla Johan ut av lokalet av alle andre grunner enn habjakkene som kom til Haugesund for å høre jazz og drikke seg kanakkas.

Ilderen Karsten Beate lå å skalv ukontrollert langt nede mellom Bodil’s fagre meloner, slik at de hele tiden så ut som bølger, som slo inn på en strand …

 

– Sjå der. Sa noen som gikk forbi og peika på Johan.

– Der e han. Fortsatte personen. Og tre-fire mennesker kikka lattermildt på Johan.

– You go, mann … Fantastiske bilder. Kauka de ut til Johan og Bodil …

 

– Hva faen mente de med det, Bodil ? Sier Johan …

Før han lynkjapt legger til …

– Og sier du ingenting, tingeling, en gang til. Så kaster jeg både deg og smartfanden lukst ut i Smedasundet …

🤣🤣🤣

 

 

 

 

Tidenes stinkbombe Mareritt …

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap …
Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen …
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv imni de, på ein merksnodig måte.
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då … Lika før de kom inn … Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min …
Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft … De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen … Jumpa opp på trinnet … Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå …
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket …
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt …
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
E det mulig !?! …

Når ein Plan blir til, og så sakte Skutt i fillebiter …

 

Når eg leverte siste pallen på jobb idag, ute på Coop’en i Føresvik, og satte kursen mot byen igjen. Så la eg ein plan. Kånå fikk ei ekstravakt på jobben sin og stakk på kveldsskift.

Et hinder mindre i å få planen gjennomført, det takka man sjølsagt ja takk til, hjølpe meg.

Eg durte oppover bakken i fra Coop’en, og tenkte for meg sjøl at detta blir ein god kveld. Endelig, så ska eg få fordypa meg i Bjørn Beltø’s arkeologiske eventyr verden …

Kånå hadde allerede sendt et par meldinger, før hu stakk på jobb, om noen få gjøremål som måtte utførast.

For sikkerhets skyld, har eg lagt til et par te heilt på egenhånd. Men, har fortsatt godt med tid til overs.

 

Ti minutter ut i planen ryke punkt nr en. Skifte dekk på lastebilen. For Eldstemann ringe å kan melda om heftige tilstander i heimen. Mini og Litlajentå krangla om kim som ska få bestemma ka film de ska se.

Herreguuuud … Me har to tv’er. Ein oppe og ein nede. Del de opp, gir eg Eldstemann beskjed om.

Eldstemann gir også beskjed om at han ska gå te nåken kompiser, så eg tar ikkje sjansen på å la Småfolket vær aleina.

Eller aleina og aleina.

Han i Midten på tretten e jo heima. Men, han har ein tendens te å fungera meir som tennvæska på et bål, enn ein som rolig og beherska tar kontroll …

 

Punkt nr to røyk når eg kom heim. Eg hadde tenkt å skriva om nåken telttur tips, og ta bilder av utstyret me hadde med oss. Det utstyret som eg hadde pakka ut av bilen, og la lukst i garasjen itte streng beskjed fra Kånå.

Men, det blir nok ikkje tatt nåken bilder av det idag. For all del, utstyret ligge fortsatt i garasjen, det.

Problemet e bare det at garasjeporten e lukka, og Kånå har tatt med seg fjernkontrollen på jobb. Typisk.

 

Punkt nr tre, fire og fem. Dei har eg allerede utført. Klærna fra vaskemaskinene e putta i tørketrommelen, og middag te Han i Midten og Småfolket e på gang.

Gulvene e støvsugd i heile hovedetasjen, som egentlig va et av mine bonusoppdrag.

Men, som eg raskt fant ut at va mer eller mindre påkrevd. Gulvene så ikkje ut. Eg varta nesten litt skremt øve at eg hadde lagt merke te det, før eg kom på at eg har jo begynt et nytt og bedre liv.

Mannen med kronisk forbedrings potensiale, han jobbes det iherdig med å få nåkenlunde frisk.

Utfordringen e jo bare at det somme ganger e problematisk å helbrede pasienter, som ikkje e klar over at de e sjuk, på eit snodig vis …

 

Men … Nu er det middag … Og eg har jaggu meg funnet endå et bonus oppdrag … Oppvask maskinen.

Jøje meg … Kor blei bokå av da ?

Forøvrig, så trur eg muligens det kan vær smart å skru tørketrommelen på også …

Når eg liksom får tenkt meg litt om …

Flaks. Det at eg av og te tenke litt … Altså, tenke på slike ting, som eg ikkje har vært så flink å tenka på før …

Tjera vena meg …

Kor ska detta enda … ?

 

Har de på jobb et poeng, når de har kalt meg Frode Elise ???

 

 

Fargesprakende kaker i Sydenland …

 

Det e ikkje bare på camping, eller bobiltur eg klara å gå i fellå … Eg kom i hug ein episode i Tyrkia idag, kor eg sjølsagt ikkje klarte å styra meg …

 

Mat og fristande fargar … Det e ingen super kombinasjon. 

Sjølsagt, akkurat når det gjelde frukt og bær e det kanskje ikkje den heilt store faren for å gå på ein smell …

Sjøl om det rauda bæret i fruktcocktailen man alltid higra itte som barn, men som når man fikk det, smaka biringt … Nok kan karaktiserast som ein liten smell av stort kaliber …

Gu, kor skuffa eg blei første gangen eg klarte å nappa te meg eit slikt …

 

Men i Tyrkia, når man skrubbsulten itte et shopping maraton uten like, med Kånå i storform … Og går forbi et sånt koselig bakeri, med all verdens nydelige kaker perfekt dandert i alle regnbuens farger …

Sånne Turkish Delights…

Og blir så frista, at man fylle opp ein safrig pose med dei her tilsynelatande kulinariske godbitane.

Og gleda seg ihjel, te å setta tennå i herlighetane …

Mens Kånå e opptatt inni ein veske butikk …

 

Men ende i stedet opp med å setta kakebiten i halsen, og akutt avsvidde smaksløkar i ganen, itte bare et bit.

For kakå smaka ikkje så godt som den såg ut. Ikkje i nærleiken ein gang. 

Det e jo verdens verste kaka, i kamuflasje drakt. Jo flottare og meir innbydande de ser ut. Jo verre smaka de … 

Nett som ville dyr og insekter i jungelen. Jo meir fargesprakande de gjerna e, jo meir giftige kan de muligens vær … 

Og denna kakå va på toppen av alt sikkert proppfull av et eller anna sterkt krydder fra østens utømmelige krydder kilde. 

Når man på toppen av galskapen blir avhjulpen av ein forskrekka tyrker, som komme ilande te med nåke leskende.

Der man sitte på brosteinen, og gispa itte luft som ein fisk på land.

 

Bare for å gå på ein ny kraftig smell, fordi oppi glasset e det ein eller aen kruttsterk tyrkisk te, med såpassa egenart i smaken.

At dei avsidde smaksløkane, blir restarta med ein sjokkimpuls direkte te hjernebarken … 

 

Augene rulla bakøve i hjernen, røyk komme ut av nasen og flammene står figurativt ut av kjeften …  

Et nesten fullt glass av “Verdens sterkaste peppermynte” te, har nettopp blitt tatt på styrten …

 

Tyrkeren begynne å få panikk, Kånå komme ilande te. Hu har klart å riva seg laus fra veskebonanza’en og funnet ut at Fatter’en e “missing in action” …

Og når hu finne meg igjen, liggande å gispa itte luft med kakerester nesten te øyrene, får hu nærmast åndenød …

Ka har den sosemikkelen funner på nå da?  Ser eg mellom linjene, i blikket hennas …

Ein anna tyrker komme løpende te med ein sånn bilbatteri booster lignande sak, som kanskje ein lokal McGyver har laga hjertestartee av …

Kånå tar affære og stoppa galskapen, med ein svær peikefinger oppi nasen på ambulanse tyrkeren …

– Øhh, Nooope … Seie hu bare , og tyrkeren skvette ti meter bakover … 

På vognå våras registrere eg ei nesten full Cola Zero flaska eg hadde kjøpt, for litt siden.

Og i ørskå fra bade kake og te sjokket, forsøke eg å nappa den te meg … 

Tyrkeren trur eg peika på te’en hans, og ska te å gi meg meir …

 

Augene begynne å rulla igjen, bara av luktå.

Ein tysker nappa meg opp, og sette igang med “Heimlich manøveren”

Han trur tydeligvis eg har satt kakå fast i halsen …

Nåke som nesten va rett, men te’en har løyst opp kakebiten, som syra gjør med saker og ting …

Akkurat, når tyskeren står og jukka meg kraftigt bakfra, på detta vulgæra viset denna manøveren ska utførast på, og Fatter’n kjenne saker og ting han ikkje bør, mot stumpen.

Får eg tak i Cola flaskå, som henge på vognå.

Og med ein manøver sjølvaste Houdini ville misunt, får eg vridd av korken, satt flaskå te kjeften og styrta cola flaskå.

 

Iskald Cola, renne nerøve og lindre dei midlertidig lamma smaksløkane. 

Tyskeren oppfatte at eg muligens ikkje har nåke i halsen og Kånå får rista meg laus fra Tysklands jerngrep …

Eg begynne å få fargen tebake i ansiktet …

Tåkesynet forsvinne, pusten komme plutselig tebake og Fatter’n dra inn et durabelig magadrag …

 

Kånå, som nå har oppdaga kakeposen … Hu rista oppgitt på hovudet og sende meg et blikk som bare hu kan, før hu snur tvert om og rase inn i veskebutikken igjen …

 

Eg, eg får satt meg på ein stol, som ein hjelpsom tyrker komme ilande te med …

Kakene va vistnok for spesielt interesserte, med diverse kraftige krydder i … Fortelle tyrkeren, når han og ser ka som har forårsaka opptrinnet.

Det kunne vel han på bakeriet og sagt tenke eg …

I stedet for det nåke smålura fliret han ga meg, mens han sa

 

– Enjoy,  å blinka lurt med det eina auga …

Typisk … 

Det e jo bare eg som klara å få slikt til … 

 

 

 

Når ein Perfekt plan, går lukst til Fanden i vold …

 

Alt lå til rette for at eg endelig skulle få litt kvalitetstid, sammen med Bjørn Beltø, idag. Eg hadde store planer om å lesa i helgå, men telttur med Småfolket, det ble travelt gitt.

Me kom heim sent søndags kveld, Kånå stod å trippa på trappå og Pablo og Prikken løp inn i armane hennas …

Pablo (Mini’en) va blitt brun som ein spanjol, og Prikken (Litlajentå) hadde fått femtito myggstikk og va lett solbrent. Fatter’n stod litt småflau bak bilen, og lurte på ka Kånå ville sei.

Når hu oppdaga både solkrem og mygg fadesen …

Men, det gikk i likaste laget.

Dagen etterpå va Litlajentå fortsatt Prikken, men det røda va blitt brunt og Fatter’n pusta letta ut …

 

Siden både eg og Kånå skulle på jobb mandag og tirsdag, kom Mormor og Besse å henta Småfolket, mandags morgen, Småfolket skulle feriera litt der.

Så når eg kom heim fra jobb idag, litt etter Kånå, då la eg ein meget god og koselig plan. Nå, nå skulle eg endelig få komma i gang med nok eit eventyr med sjølvaste Bjørn Beltø.

Arkeologen med kronisk tendens, te å havna opp i episke mysterier av sjeldent kaliber …

 

Eg gleda meg heilt vilt te å la hverdagens trivialiteter gå sin gang, mens eg fordypa meg i Tom Egelands mektige univers. For Kånå sa at hu kjørte for å henta Småfolket, og la til at hu sikkert ble ei stund …

Ydmykt dyrka me menn håpet om ei meining med tilværelsen.

Idag hadde eg funnet litt av den. Der eg såg heimens ubestridte herskerinne kjøra nedover bakken, og forsvant ut av horisontens rekkevidde.

Eg løp inn i stuå, rigga meg te i sofaen og nappa te meg bokå som lå på bordet å gliste mot meg …

 

Eg rakk to og ei halv sida, før ein melding tikka inn i innboksen …

 

Du Frode, siden du sikkert ikkje har nåke spesielt å gjør på. Nå når du nærmast e aleina heima. Så kunne du jo vaska boss containerne. De stinka !!! 

 

Ei melding dandert så fint med diverse smile emojis, at eg blei nesten rørt av Kånå sin omtanke for meg …

Tenk at hu e så glad i meg, at hu sørge for at eg ikkje kjeda meg … !?! …

Det e fanden meg ikkje mange som har ei så omtenksom Kåna …  !!!

 

 

Og at den der matcontaineren stinka, det trur eg e tidenes største underdrivelse …

Eg varta nesten slått lukst i bakken, når eg åpna lokket å la den ned …

Jøje meg, altså …