For dei som følger med på Snap ( frode_skogoy ) … Så hadde me rein og skjær harmoni og idyll her igår kveld … Fatter’n laga Pizza på ein fredag, siden me hadde Taco på tirsdag, og kvelden blei tilbringt foran tv’en.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jentungen baka brownies og me kosa oss glugg ihjel.

Kvelden va nærmast perfekt …

Så … Liksom for å komplementera kvelden, fant kidsa frem sjakkspillet våras når filmen va slutt og gjorde seg klar for ein omgang i sofaen.

Fatter’n hadde funnet seg ei iskald, og nøt virkelig denna sjeldne stunden med familiekos, på ein hvilken som helst fredag.

Eg leste i ei bok eingang, at summen av dine handlinger, vil forma ditt neste liv, år, uka eller neste kveld.

Eg vil ikkje utelukka det sista der.

At eit eller anna eg har gjort, blei summert sammen og la grunnlaget for resten av denna herlige kvelden. For, ikkje meir enn omtrent to og eit halvt minutt ut i detta eminente sjakk partiet.

Så begynte saker og ting å utarta seg.

Jentungen fyrte igang ein «rokade» og laga komplett kaos i stugo …

Rokade !!?? … Hverken eg eller gutane e i nærheten av Magnus Carlsen sine ferdigheter, eller hvilken som helst sjakk amatør. Me vett omtrent kor brikkene har lov å gå, and thats it …

Her, så briljerte Jentungen med kunnskaper langt over våras fatteevne, og satte oss meir eller mindre i sjakk matt, før spelet fanken meg hadde starta.

Det endte jo som det måtte …

Full krig i sofaen, og ingen forstod nåkenting … Google måtte tas i bruk, mens Jentungen hardnakka stod på sitt. Hu meinte til og med at detta kun va ein kort «rokade», og himla med augene øve oss uvitende …

Kort «rokade» !?? Hjølpe meg … Finnes det lengre også, tenkte eg. Og skumleste nedover Wikipedia.

Jauda … Jentungen hadde rett hu … Og jaggu meg va det ein kort «rokade» hu hadde utført.

Eg satt med ein følelse øve at detta va begynnelsen på slutten, for ein nydelig kveld som te nå hadde forløpt seg perfekt.

Eg hate når mine mistanker om slikt, blir grundig korrekte.

Ikkje meir enn nåken minutter seinare, itte at gutane duknakka har godtatt at trekket te Jentungen va legitimt som få.

Så ryke de ut i nok eit sjøslag.

Jentungen flytta ei brikka frem, bonden te gutane stod nåke dumt plassert og hadde eit bein på kvar farge. Og når dei tolka det som svart, og at de kunne ta løperen te Jentå, klikka jo hu sjølsagt.

For hu va av den oppfatning at den stod på hvit, å flytta brikkå si tebake.

«Neeei, det kan du ikkje … Du slapp brikkå, då e trekket gjort» Kauka Fjortenåringen. Max Minstemann va enig …

Fatter’n måtte inn å megla igjen, og me kom frem te ein diplomatisk løsning. Ingen va enig, men alle ga seg.

Ett minutt senere …

«Neeei, du slapp brikkå. Du kan ikkje flytta den tebake» Kvein Jentå te, og hoppa elegant frem å kapra tårnet te gutane. Gutane gikk amok. Og kaoset va nærmast komplett.

Diplomatikk blei forkasta og full krig brøt ut …

På seks – sju trekk, fem minutter og ein intens stillingskrig, hadde ein omtrent perfekt fredags kveld blitt snudd om te det reinaste Ragnarok.

Te slutt fløy sjakkbrikkene lavt i sofaen, Jentungen eksploderte så det sang og to gutar fikk ein bakoversveis de neppe har sett like te før.

Så trampa trollet opp på rommet sitt, Fatter’n tok ein slurk styrkedrikk og gutane satt som dei to største spørsmåltegnene eg nåken gang har sett …

«Eg trur ikkje det va så smart å spilla sjakk» Utbryte Max Minstemann itte ei stund, og når luggen hans hadde landa igjen.

«Ska meg å deg spilla mot kvarandre ?» Spør Fjortenåringen og titta på Max.

«Jepp» Svara han …

Og Fatter’n tok oppgitt den kalda med seg ut i garasjen …

Det e sikkert bedre å sitta å frysa der nede, enn å få lobotomert hjernebarken av nok eit sjøslag med sjakk, av sjeldent kaliber …

Eg tok neppe feil …

Fire minutt seinare, høyre eg Max Minstemann kauka ut i sinne, før ei dør smelle igjen med eit brak.

Jauda …

Somme ganger … Då e det bare ikkje dagen for slike koselige brettspill … Eg trur ikkje det hadde betydd nåkenting igår, om det hadde vært Diamanten, Scrabble eller Sjakk …

Nåke hadde gått lukst te helsikke, uansett …

Enkelt og greit …

Punktum …

🙈🙈🙈😂😂😂

Det skjedde egentlig svært lite interessant i går. Max Minstemann va på trening. Jentungen va på trening. Og eg sprang som eit uvær på jobb.

Ingenting blei glemt. Og alt levert i tide.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jaja. Fjortenåringen rana lommabokå mi og sykla å kjøpte seg ei brus, sjøl om eg hadde sagt nei. Men, slikt har man liksom blitt litt vant til. Smaka fikk eg også, så då blei på ein måte tjuveriet litt mindre dramatisk.

Det va ikkje før Småfolket hadde køya og eg endelig satt i sofaen, for kvelden. At ting gjerna begynte å bli interessant.

For, klokkå halv ti komme hormontrollet ned å proklamere at hu ikkje har spist kvelds.

«Ta deg ei Pizzabolla då!» Svara Fatter’n. Og tenkte at den biffen va i boks.

«Eg vil ikkje ha det. Eg vil ha nudler.» Svara Jentå. Nåke irritert.

Jauda … Ein «liten» diskusjon seinare, kor Fatter’n med stø hånd ga klar beskjed om ka han syntes om kveldsmat klokkå halv ti, og at nå fikk hu gå å legga seg, heller.

Så stod gullet mitt å laga seg nudler på kjøkkenet. 🙈😂

Max Minstemann lukta ugler i mosen, og ville sjølsagt ha han også. «Urettferdig!» Kauka han, når duften av nykokte nudler traff loftet.

Man må velga sine kamper med omhu. Har eg erfart. Og motstandskraften va på nullpunktet, etter ein hard dag på jobb.

Somme ganger e det bedre de får i seg litt mat, enn at man slippe ein trassig tyfon laus i stugo, sent på kvelden. Skolen streika jo allikavel. Så de skulle jo ikkje tidlig opp.

Et kvarter seinare rusla et stykk fornøyd hormontroll opp trappene, med ein lika fornøyd Minstemann i hælane, med kvar sin porsjon nudler i hendene.

Fatter’n va fornøyd han også. Alt tatt i betraktning.

Eg mistenke at det tross alt kunne gått så mye verre, og det hadde jo ikkje vært nåke bedre det. Sånn egentlig …

Noen ganger, så vinne alle, sjøl om man liksom har tapt. Man må nesten se slikt på det. 🙈🙈😂

God morgen, Folkens … Ha ein finfin torsdag …

Over og ut … 😂🙈👍

Gjennom heila ukå nå, så har Kånå med jevne mellomrom minna meg på, at me skulle på passkontoret på fredagen for å ordna nytt pass te kidsa. Mest fordi Han i Midten skulle få seg egen konto i banken og måtte ha gyldig id.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det har dukka opp ei melding, blitt nevnt i ein bisetning eller blitt direkte fortalt meg, auga te auga.

Og kvar gang så har eg meddelt at eg har fått det med meg.

Slikt stola tydeligvis ikkje Kånå på, sånn som hu har styrt på med å passa på at eg har fått med meg informasjonen hu har gitt meg.

For all del, det kan godt vær hu har erfaring med misoppfattet, eller forglemt informasjon. Så, eg forstår hu jo bitte litt. 

Til og med på fredagen, når denna timen angivelig skulle finna sted, så fikk eg ørtenhundre påminnelser om å ikkje glemma det ut.

Eg trur eg va rimelig klar over detta nu.

Faktisk, så stakk eg tidligere på jobb denna dagen. Sorterte varene, lasta bilen opp og sprang som ein ungkar gjennom heile dagen.

Sjølsagt, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø denna dagen, så når eg va ferdig ute i distriktet med siste levering der. Då gikk det noe senere enn eg hadde planlagt, på veg mot byen igjen, men nesten raskere enn ka snølaget over asfalten tillot.

Eg kom te byen omtrent et kvarter før tiden, men slet med å finna ledig parkering. Det e liksom ikkje kor som helst man kan parkere en liten lastebil.

Omsider, så fant eg et egna sted. Muligens litt langt fra passkontoret, men med litt rask gange eller til og med litt løping. Så skulle nok detta gå greit.

Det ble løping. For sjølsagt, så glemte eg munnbindet i bilen, og måtte haste tilbake for å henta det.

Når Fatter’n igjen låste bilen, va det fire minutt til timen starta.

Fatter’n la inn høygiret. Løp som en gepard på jakt bortover gata. Halveis, så pusta eg som ein stranda kval, og det reiv i brystet som om nåken dro en rasp gjennom lungene.

Då ringte Kånå … Gulp.

Eg kikka på klokkå. Ett og et halvt minutt igjen.

Anropet ble besvart, mens Fatter’n tok et realt magadrag og svara på kun ein utpust, slik at Kånå ikkje skulle fatta mistanke te at eg va nåke seint ute.

Kånå blei beroliga med at eg nu gikk inn dørå nede. Mens sannheten, den va at eg fortsatt hadde omtrent tohundre meter igjen. Tjera vena meg …

Me menn, me tyr te slike små usannheter, kun fordi me ikkje vil vekka vreden te våre iltre, småsinte men stort sett snille Kåner. Og stort sett, så klara me å holda det me har lovt. Ikkje alltid. Men, stort sett …

Eg rakk det med god margin på fredag.

Femten sekund før tiden rant ut, spaserte eg nonsjalant inn på passkontoret.

Pulsen va minst oppe i hundre og nitti, hjarta banka som besatt men Fatter’n opptrådde som den mest avbalanserte Fatter’n i heile verden. Et par svetteperler trengte seg ut fra tinningen, men eg fikk tørka de kjapt bort før Kånå oppdaga de.

Sånn egentlig, så trur eg neppe Kånå hadde oppdaga om eg hadde bada i svette.

For hu stod å kikka perplekst ned på innloggings maskinen som stod lika innefor inngangen, mens hu gjentok ein enkel frase, gang på gang …

“Femogtjuende i tredje … Feeeemogtjuende i Treeeedje !!??!! … Men, for svarte salte bananer da, eg bestilte jo te den ellevte i andre ???” Messa hu frem, før hu dro frem mobilen sin og sjekka mailen.

Og der stod akkurat det samma …

Nemlig, at me hadde time på passkontoret den femogtjuende i tredje. Ikkje den ellevte i andre.

Kånå hadde valgt den ellevte, men siden fått mail om at timen va flytta til den femigtjuende i tredje, uten å ha fått det med seg …

Gudhjølpe meg …

Aldri før, eller i hvert fall ikkje på leeeeenge. Så har det vært meir vanskelig å ikkje sei det som rulla gjennom hjernebarken min, men heller holda klokelig kjeft.

Det gikk så vidt …

Faktisk. Når eg hadde sagt farvel te Kånå og kidsa, som gikk å kikka litt i byen når de tross alt va der allerede.

Og gikk mot lastebilen igjen, for å kjøra ut resten av varene.

Så begynte eg å le litt forsiktig for meg sjøl.

For ein gangs skyld. Så hadde Kånå gått på to smeller, på kun kort tid. Uten at eg hadde så mye som ein finger med i spillet.

Ikkje ein halv lillefinger ein gang …

Herreduuuud … Slikt skjer jaggu meg ikkje ofta …

Eg trur nesten ikkje eg kan huska at det har skjedd ein gang … Før nå …

😂😂😂

Kåner e nåken forunderlige vesen. Som oftast, så sveve de rundt i heimen som guddommelige geskjeftige alvedronninger med komplett kontroll på kvar ein krinkel krok i heimen. Det finnes ikkje mange saker og ting slike vesener ikkje  har oversikt øve.

Det e når slike merksnodige vesener miste oversikten og små sprekker i den perfekte fasaden trer frem.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

At elleville hendelser man neppe ville trudd sko komma fra den kanten, mest sannsynlig oppstår.

For alt som e opp mot perfekt. Som Apple sine produkter, eller ein flunk ny bil eller f.eks ei ilter, småsint men stort sett snill Kånemor.

De har sine feil og floskler.

Små unøyaktigheter som dukka opp når man minst venta det.

Som her i uka.

Når Fatter’n fikk ein uventa skingrande telefonsamtale igjen, og Kånå sin prangende stemme strømma inn i øyra.

«Har du tatt kortet mitt å kjøpt et spill eller nåke sånt du ?!?» Kauka hu ut, før hu fortsatte på sin beste Petter Solberg engelsk, iblanda ein god dose Haugesund dialekt.

«Det hette Phøss Saur plææn tri !!!»

«Hæ, ka for nåke !?» Svara bare eg. Og hadde ikkje fanaring om ka Kånå snakka om.

Kånå gikk nesten i komplett fistel, og mistenkte både meg, kidsa og diverse hackere, for å ha svindla hu.

Det hadde blitt trukket seksten kroner fra Kånå sin konto, og nå fatta hu null, niks og nada på ka det kunne vær. Eg fikk hu te å senda meg et skjermbilde av uttaket, og satt lenge å studerte ordene som stod der.

Phus soer plan 3 …

Plutselig fikk eg et lite eureka øyeblikk og slo på tråden te Kånå igjen.

Ei Kåna som hadde sperra nærmast både kort og konto i mild panikk, fordi hu skulle få lønn neste dag. Og va redd for at meir av pengesekken skulle bli tømt.

«Du … Har du parkert på offentlig parkeringsplass eller parkerings hus f.eks, i det sista du ?» Spurte eg Kånå, når hu svara.

Det ble stille i den andre enden. Forunderlig stille …

«Herreguuuud … Ja, eg gjorde jo det i går, ja … Når eg hjalp Pappa å dei.» Svara ei småflau Kåna, som sporenstreks trakk tebake alle påstander om svindel, fra sine familiemedlemmer …

Tjera vena meg … 🙈😂😂

Phus soer plan 3 = Parkeringshus sør plan tre.

Typisk, vett dåken.

Detta va for så vidt ikkje den einaste elleville hendelsen denna ukå, skapt av ei Kåna langt inne i offside …

Men … Den får me ta seinare idag …

😂😂😂👍

Som oftast, når eg glemme nåke ut, trøste eg meg med at det sikkert ikkje va særlig viktig.

Og, som oftast. Så e Kånå som regel skrikande uenig.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Men, det e ein kjensgjerning at saker og ting man har forlagt, stort sett ikkje e nåke man kanskje har bruk for. Når man ikkje har visst om kor det befant seg i nåken år, og heller ikkje har etterlyst saken.

Sett sånn i det store og heila bildet.

Gleden øve å finna nåke man ikkje visste man hadde derimot, den kan ofta bli stor. Sjøl om fallhøyden somme ganger e større, etter et gledesutbrudd av sjeldent kaliber.

Slik som den gangen når eg fant det radiostyrte helikopteret mitt mens eg egentlig leita itte nåke anna og blei nesten i fra meg av glede.

Men, kor eg etter en liten times leiting etter fjernkontrollen kom på, at den hadde eg kasta sist gang eg rydda.

Fordi eg ikkje fant helikopteret.

Det va litt av ein nedtur.

Åsså har man slike andre små forunderlige forglemmelser.

Slik som idag, når eg glemte kor førsta førsta trinnet i trappå på Transport Kompetanse befant seg og endte opp nærmast i olvelte rett foran ti-femten kursdeltagere.

Tjera vena meg …

Eg såg sikkert ut som ein kar som hadde starta helgafeiringå litt for tidlig, der eg tråkka i luftå, men traff ingenting før eg tok øvebalanse te venstre og skjeinte lukst i veggen med et realt brak.

Hjølpe meg.

Det va jo bare å løpa opp trappå i ein fei med halen mellom beinå, mens flausen gjorde trynet te undertegna knallrødt.

Når eg då på neste levering, løpe opp tre etasjer og e på god vei bortover gangen til bedriften eg ska levera hos, men plutselig oppdaga at eg har glemt å ta kolliet med meg.

I hendene mine har bare fraktbrevet te kunden.

Då va eg litt glad øve at det i hvert fall der va folketomt både i gang og trappegang. Når eg måtte gå kanossagang ned å henta varen igjen.

E det mulig liksom ?

Skjønt, det toppa seg idag når eg leverte ant siste levering på Frakkagjerd, og sa te meg sjøl at nå må eg ikkje glemma Spar, før eg kjøre te Aksdal.

Men, når eg åpna liften inne på Meny Aksdal så står sjølsagt Spar pallen å flire rått mot meg der inne i skapet, mens Fatter’n slår seg i pannå å lura på ka i helsikke som foregår i topplokket idag …

Jaja … Når ting går lukst te helsikke, så kan det liksom bare gå ein vei, her i fra og ut.

Det e i hvert fall lov å håpa …

God helg, Folkens … Og ha ein forglemmelig fredags ettermiddag …

I motsetning til meg … Eller omvendt …

🙈🙈😂😂

Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.

Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.

Så … Når eg nesten har lasta bilen full.

Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.

Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.

Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.

Detta blei for dumt …

Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.

Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.

Poenget mitt e som her.

Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!

Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.

Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …

Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …

Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …

Svarte salte bananer, altså …

Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂

Nei, hjølpe meg … Detta va ukens tordentale …

Puuh … Godt å få det ut også …

Sånn egentlig 😂😂

Idiotar …

Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.

A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.

Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.

Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.

Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.

Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.

Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.

For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.

Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.

Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.

Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.

Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.

Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …

Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …

Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.

Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.

På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.

Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.

Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.

Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.

Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.

Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.

Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.

Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.

Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …

Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.

“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”

Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.

For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.

Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.

Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.

Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.

Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.

Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?

Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.

Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.

Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.

Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …

Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …

Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.

Lukst opp i trynet på Kånå.

Og sagt.

“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …

Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …

Det ska eg …

Då har me hatt oss ein nydelig nyttårsmiddag.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det blei pinnakjøtt på oss i år, istedet for kalkun som me pleier, siden Kånå jobba på juleaftå. Hu fortjente å få ein real pinnekjøtt middag, før året va omme. 

Me har vært ute å fyrt opp litt stjerneskudd, og sendt litt fyrverkeri te værs. 

Småfolket klara nesten ikkje venta te klokkkå blir tolv. Sjølvaste Mini’en e i fyr og flamme i år.

Til og med Litlajentå e ein liten tøffing i år. Hu som pleie å trekka inn, når det begynne å smelle for mye. 

Eg satsa på det blir ein del fyrverkeri neste år også. Her på bloggen. 

Det hende vel at eg ramla vekk i ny og ne, når lysten og motivasjon tar litt ferie. Men, me får satsa på at det ikkje blir et heilt halvt år, slik det ble i år … 

Uansett … Eg vil bare få takka alle dåkke som har lest, kommentert og kost dåkke med bloggen og mine skriverier i år. 

Det e dåkke som gjør at eg finne motivasjonen og lysten igjen. Gang etter gang. 

Når eg gjerna har hatt ein liten periode med null skrivelyst, då e dåkke der på sekundet når eg plutselig fyre i gang et innlegg igjen. 

Fantastisk, vett du. 

Så ha et riktig Godt Nyttår, Folkens …

Det e dåkke som gjør den så bra som den har blitt.

For uten leserar, hadde den ikkje vært nåkenting. Vil eg tru … 

Så tusen, tusen hjertelig takk også. 

🥰🥰🥰❤️❤️❤️

Det e Kånå som betale strømrekningen hos oss.

Me har liksom fordelt utgiftene greit i mellom oss.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Men, eg lura på om det at hu har strømmen, kanskje går nåke utover livskvaliteten i heimen, for tiden.

Idag, når eg kom heim fra jobb. Så låg hu godt tulla inn i et ullteppe på sofaen, og nøyt livet. Eg, som kom utanifra, merka nærmast ikkje at eg hadde gått inn.

Når eg trykka på fjernkontrollen te varmepumpå, så kauka det i fra sofaen i stugo.

«Du skrudde ikkje opp nå vel ? … Strømmen e knalldyr akkurat nå»

Okay … Me e der ja … Eg skrudde ned te 19 igjen. 🙈🙈

Nåken minutt seinare, så satte eg ein kopp under kaffimaskinen, og trykka den på.

«Du kunne ikkje ha venta et par timar med den koppen, då hadde den vært mye billigare.» Gneldra ullteppe monsteret.

Herreguuud …

Litt ittepå, så måtte eg på do å tissa. Eg lurte litt på om eg måtte spør først, men eg lot det stå til. Det kan vel ikkje væra så forbaska dyrt å lata vannet !?!?

Når eg gikk ut fra badet høyrte eg kaklehønå igjen.

«Skrudde du av lyset nå ?»

Helsikke altså. Eg gikk heima å hutra og frøys, å fikk ikkje varmen i meg etter ein hard jobb dag. Ein dusj kom ikkje på tale.

Eller eg kunne, om eg dusja i kaldt vann !?!?

Så, når Litlajentå skulle på trening. Då heiv eg meg i bilen og spant avgårde på fotball med hu.

Og nå … Nå sitte eg i tjueseks grader å nyte livet, mens eg venta på Litlajentå.

Det e lika før eg må kasta både genser og buksa. Så varmt e det.

Og det e heilt greit.

For det e eg som betale dieselen !!

😁😁😁

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …