Nå skjedde det igjen … Eg kjørte opp bakken fra hovedvegen og skulle ned til Føresvik på Bokn.
Når eg tippa toppen og fikk litt pådrag nedover, før ein ny liten bakketopp til venta, med ein skarp høyresving i enden.
Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …
Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.
Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.
Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.
Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …
Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …
Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.
Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …
Me vakna igjen te ein nydelig dag med strålande vær i Seljord. Fatter’n diska opp med varm mat te frokost, når Småfolket krevde nudler istedet for loff og pålegg …
Mini’en hadde fått seg ein kompis og fløy avgårde med han te lekeplassen.
Litlajentå hadde endt opp i ein liten disputt med myggen, enten i løpet av nattå eller igår kveld. Me vett ikkje heilt.
Eg trur det må ha vært igår kveld på lekeplassen, for me fikk ein sånn Thermocell Myggfjerner av Morten på Jernia Aksdal, for å teste den ut.
Og etter en halvtime fantes det ikkje så mye som et spor av mygg, i nærheten av teltet eller inni.
Effektive liten sak, rett og slett … Et must på telttur …
Men uansett, så satt jentå litt molefunken på ein stol utenfor teltet, og talte myggstikk på armer og ben. Mens hu lurte på kor lenge myggstikk varte …
Humøret steig litt når eg sa de forsvant i løpet av ein dag og to, eller bare sånn plutselig …
Og når me stakk avgårde på strandå itte frokosten, så va humøret igjen såpassa stigande, at Fatter’n blåste av katastrofe alarmen.
Det kunne raskt gått lukst andre vegen, om me ikkje hadde fått tankane avgårde på nåke anna, enn disse famøse myggstikkene.
Midt på dagen, så stakk me opp i kiosken for å se om hu som drive den va der. Me hadde tatt med oss ein liten overraskelse til hu og mannen, som drive Seljord Camping.
To flett nye “Jeg gikk Bare i Boden en Tur” krus med logoen på.
Som et lite minne om at me i Familien Vandrende Kaos har lagt stedet deiras for elsk …
Man trenge ikkje alltid de mest fancy, nye eller råflotte fasilitetene, for å lykkes. Noen ganger kompensere man så grassalt med service, humør og gode opplevelser at alt annet blir ubetydelig …
Stranda e perfekt, sanitær anleggene rene og pene og servicen så glimrande, at eg håpa me rekke ein tur te i sumar.
Fortrinnsvis med Kånå med på lasset … Det hadde vært super kjekt, om hu også hadde fått oppleva dette paradiset av ein Camping …
Men, nå e det snart middag … Pizza i Åmot før me kjøre videre heim te Haugesund …
Og, det komme nok er par tre reise skildringer til fra helga, når Fatter’n har fått landa litt heima, sett gjennom bildekatalogen og kalibrert hjernebarken …
Det e nåke slitsomt å vær alenepappa på tur, når Kånå jobbe så mye.
Itte ein ellevilt fantastisk dag igår, så slokna omsider Småfolket inne i teltet. Mens Fatter’n satt igjen utenfor teltet og belønna seg sjøl med ei iskald ei …
Me har fått låna ein kjøleboks av Kroken Caravan Frakkagjerd, ein sånn Dometic sak som går på både strøm og gass …
Uten den, hadde ikkje Fatter’n kunne nytt ein slik belønning …
Ikkje hadde me hatt kald brus, pålegg og andre essensielle saker og ting, som e jysla kjekt å ha på tur, heller …
Så tusen takk Morten, høvdingen på Kroken Caravan Frakkagjerd. Den gjorde det å bo i telt ufattelig mye lettere.
Men, eg satt altså utenfor teltet igår kveld/natt og kosa meg glugg ihjel, heilt for meg sjøl, mens eg lytta på litt musikk …
Og då e det ein kjennsgjerning at slikt leskende som går inn, ofta må ut igjen.
Så etter to kjappe iskalde, et filosofisk nattinnlegg og nåken oppdaterings snapper til Kånå, så meldte behovet for et besøk på litlahuset seg.
Som sagt, så gjort …
Sikkert pga. gårsdagens strabaser med Småfolket og et nåke kjapt inntak av to enheter, sjangla Fatter’n de ti første metrene mot sanitæravdelingen.
Før kalibreringen av to smekre lekre ben satte seg igjen, og de siste tjue gikk som en drøm …
Ved dassen va det kø … Igjen, og sikkert lett begrunnet et par enheter iskaldt, så slo Fatter’n av en liten munter prat i køen.
Fyren foran meg, hadde stått en stund i kø og bena sjanglet verre en mine, for så vidt av helt andre årsaker enn mine første ti metre …
Noen hadde tydeligvis satt seg seg fast på skåla til herredassen …
Plutselig, så røk døra opp på damedassen, og en lekker, smekker figur strente ut av døra og fløy ut i måneskinnet som en vakker alv fra et magisk eventyr …
Både eg, og de andre skvatt litt til, når me oppdaga at alvefiguren hadde bart …
Jøje meg …
Og når en røst dypere enn den mørkeste bass skar gjennom natta, hoppa me sikkert en halv meter til værs, heile gjengen i dasskøen …
– Da e grenser for kor lenge ein mann, kan stå med beina i kryss … Buldra det i fra Bartholomeus på klingande Bømla dialekt, før han forsvant mystisk ut i mørket …
Tre stykk dasskø ventende herremenn kikka forfjamsa på kvarandre, før me etter tur lynkjapt sneik oss inn på damedassen å letta på trykket …
Tjera vena meg …
Men, som sistemann tok eg ansvar …
Og gjorde mitt for at me i hvert fall ikkje skulle bli avslørt, anmeldt eller det som verre er …
Eg tok ned dassringen slik at ingen spor fra tre trengende vise menn i nattens mulm og mørke, skulle ligge igjen på damedoen …
Herreguuud. Det e som mange ganger nevnt før, forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og eg e ikkje så idiot, at lar slike enkle spor ligge igjen …
Johan og Bodil satt i Jærstolene sine ved bordet og spiste frokost. Bodil sin stol var noe skjev etter smellen i veggen ved Esso’en.
Men, det passa fint. For Johan satte den der underlaget var noe ujevnt, så Bodil faktisk satt i fullkomment vater. Det hadde hun sjekka med smart telefonen sin.
Johan hadde rota bak i luka på Dyna’en etter verktøyskrinet og sin gode gammeldagse vater, og satt nå noe furten i sin Jærstol, over at Bodil kom han i forkjøpet.
– Se der ute. Sa Johan plutselig og peka ut mot ei øy langt ute i havgapet.
– Der er Utsira. Fortsatte han.
Johan hadde kikka i Naf boka fra 1978, og ville imponere litt med sine geografiske kunnskaper, for å kompensere for vater fadesen.
Noen lette tastetrykk på en smart telefon brøt den idylliske stillheten ved Haraldshaugen Camping. Før Bodil sa.
– Nei, det er Røvær det.
– Hrrmmph … Grunta Johan mismodig og tok et realt bit av brødskiva si.
Plutselig stod en ilder å titta forvirra på dem, fra døråpningen til Dyna’en.
– Næmmen, se på den da. Utbrøt Bodil begeistra.
– Hvor kom den fra ?
Johan titta på utysket i døra.
– Den gnageren må ha lurt seg inn i bilen, når Dyna’en kokte på Seljestad. Tippa Johan …
Et sett tastetrykk brøt stillheten igjen.
– Nei, der er en ilder, og de er i mårfamilien. Svara Bodil.
– Hrrmmph … Grunta Johan igjen, og titta nå noe irritert på Bodils digitale orakel.
– Er det en hann eller en hunn. Spurte Bodil ivrig.
Og tenkte allerede på navn til sitt nyvunnede kjæledyr.
Johan plukka ilderen opp, snudde den på rygg og studerte den nøye. Der en ilderhann har to testikler hengende, så hadde denne kun en stakkars testikkel.
– Øh. Jeg vet ikke helt, Bodil. Svara Johan, før han fortsatte.
– Jeg tror det er et intetkjønn. Den har bare en balle i rognpåsen.
For tredje gang denne sjeldne harmoniske morgenen i Johan og Bodils bobil liv, så tikka det fra det digitale orakelet, før Bodil utbrøt.
– Neeei, den har nok ikke sluppet den andre ned enna, så det er nok en unghann.
– Kan vi ikke beholde den da, Johan. Han er jo så søt …
Johan mista det totalt, spratt opp fra Jærstolen så den smalt i sida på Dyna’en og laga en ny bulk blant mangfoldet av flere.
– Men for hælvete da, Bodil. Nå er det fanken meg nok. Trykker du på den forbanna duppeditten igjen, så kaster jeg den til helsikke langt ut i Atlanterhavet.
Tikk, tikk, tikk, tikk …
– Det er Nordsjøen, Johan. Ikke Atlanterhavet.
Harmoni og idyllen brast på Haraldshaugen Camping, Johan trampa illsint ut av porten og satte seg ved Haraldsstøtta for å furte seg ferdig, i ro og fred …
En halvtime senere, så kom Bodil ruslende med ilderen sittende på skuldera.
– Du kan få gi den navn du, Johan. Sa hun smørblidt og unnskyldende.
Mens hun la hodet på skakke, skjøt sine barmfagre melkefabrikker frem i lufta og titta på Johan med valpeblikket hun visste han ikke kunne motstå …
– Karsten Beate … Sa Johan kontant.
– Den er faen meg ikke en ekte hann, før den har to baller. !!
– Så, Karsten Beate …
Johan hadde visst enden på denne visa, i samme sekund som han hadde sett ilderen. Det ville blitt Johan eller ilderen om han hadde satt hardt mot hardt.
Johan valgte heller både Bodil og Karsten Beate.
Karsten Beate titta forfjamsa på sine nye fosterforeldre fra skulderen til Bodil.
Og tenkte at mellom skjebnen med å gjerne bli spist av en rev på fjellet og å bo sammen med disse.
Så var nok sikkert dette det tryggeste.
Av og til tar man feil her i livet.
Man vet det bare ikke helt med en gang. Før man senere skjønner at mer feil, det har man aldri tatt i hele sitt liv …
Karsten Beate var gjerne der nå …
Der han satt med sin ene balle i rognpåsen og knadde seg kjærlig inn til Bodil …
Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …
Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …
– Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …
Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …
Dyna’en slukte mil med et flir om kjeften på vegen mot Haugalandet, et flir som ga fanken i astmatikere og drivhuseffekten, mens eksosen blåste ut blårøyk som om noen brant et lastebillass med fuktig bråte, under den.
Bremsene hadde gått seg varme og slutta nesten å virke. Men nesten kaster ikke mannen av hesten. Johan kompenserte lynkjapt med håndbrekket.
Dyna’en skrangla og smalt der den leverte en perfekt firhjuls skrens gjennom Vinjesvingen, som selveste Martin Schanke ville misunt den. Litt utpå flata slutta den å sjangle og Bodil fikk retta på de nedlagte melkefabrikkene, som hadde tatt to-tre piruetter under den fjonge sommerkjolen, og hoppa ut på hver sin side.
Johan hadde knapt tørka svetten av panna etter panikkanfallet, før både han og Bodil skvatt til værs som to Marokkanske fjellgeiter, fra sprakinga til høytalerne i Dyna`en.
Hverken Johan eller Bodil klarer å bli vant med Dab radioen Bodil hadde kjøpt sent ifjor, og som igjen fordoblet Dyna’ens verdi, når kassettspilleren tok kvelden. Johan forbannet seg ennå på at den tok Smokie kassetten hans med seg i dragsuget, der den fikk totalt meltdown langs E6.
Og røykla hele kupen til Dyna’en, før den logget av med et realt elektrisk poff.
Og nå, så hoppa de til værs i setene sine, hver gang Dab-Dritten fikk dekning igjen. Noe som skjedde like uregelmessig som når gresstuster og slitne blomster gisper etter luft, og alltid når ingen av dem forventa det.
At alt ikke kommer til å være som før, har Johan saktmodig måttet erkjenne.
Men, at det nå er Bodil som må betjene stereoen, fordi det er et digitalt monster av en radio, har falt Johan tungt for brystet.
Nesten på toppen og i siste sving av Håradalen fikk Bodil justert inn Dab’en skikkelig og får stabilt signal.
“Vi bryter inn i sendingen med en ekstra ordinær værmelding, da det er meldt om svært tykk tåke i Røldal. Det virker som om det er verst fra Hordatun Hotel og nesten til toppen av Håradalen. Det er full stopp i trafikken og man vet lite om dette mystiske værfenomenet som dekker til hele Røldal i en blåsort tåkemasse.”
Johan kikka på Bodil, Bodil kikka på Johan. Før begge tittet ut vinduet og så ingenting annet en blå himmel og sol.
– Merkelige greier. Sier Bodil, før hun fortsetter.
– Er ikke vi i Håradalen nå da, Johan.
– Jepp, det er vi. Har ikke sett antydning til tåke, siden vi smalt gjennom taket nede på Sjølyst jeg.
Bak Dyna’en spydde eksosrøret ut et teppe av blårøyk tykkere enn kefir, før Johan og Bodil forsvant inn i tunellen.
I Røldal brøt ikke sola gjennom tåketeppet før fire dager senere, og et flere millimeter tykt lag med sot lå igjen på marka. Meteorologisk Institutt sendte fire forskere for å finne årsaken, men ingen klarte å løse mysteriet.
Det gikk rykter om et lokalt vulkanutbrudd, med ryktene ble aldri bevisst.
Johan og Bodil kom frem til Haugesund sent på ettermiddagen. Bodil var sulten og hadde hørt rykter om en fantastisk kebab sjappe nede i sentrum.
– Kan vi ikke bare kjøre ned før vi drar til campingen da, Johan. Gneldret Bodil.
Klok av skade, slengte Johan bilen ned til venstre etter sykehuset. En skrubbsulten Bodil vil man ikke ha, når man skal rigge seg til på en campingplass, tenkte Johan og suste forbi Rådhuset og ned bakken til sentrum.
To og en halv time senere hang Bodil såvidt fast sikkerhetsselen, mens hun glefsa ut i lufta med kjeften som en utsulta Barracuda på land.
Johan var på randen av nervesammenbrudd, og hadde kjørt seg fast i en løkke av uendelige enveiskjøringer nede i sentrum.
Johan fant hverken veien til kebab sjappa eller veien ut av sentrum.
– Men, for svarte hel….te da. Kauka han ut, etter nok en gang med å ende opp akkurat der han hadde starta, i forsøket på å komme seg videre. Mens helsetrøya var søkkvåt av svette.
– Mat, maaaaat. Glefsa Barracudaen i passasjersetet.
– Dette er det verste helsikke av en by jeg noen gang har kjørt i. Brølte Johan i forbannelse ut.
Dyna’en gikk snart tom for drivstoff og hosta å harka som et udyr.
Johan ga til slutt fanden i skilt og enveisveier, å suste bortover og imot kjøreretningen. På oppsiden av Markedet Kjøpesenter skimta han Rådhuset og kjente igjen veien han hadde kjørt ned.
På vegen forbi Markedet sneia Johan en lastebil, og sylte opp på fortauet like etter, for å unngå en Tesla Model X med ei kvinne som slapp rattet og holdt seg for øya, da Johan dukka opp fra hjørnet av lastebilen.
I rundkjøringa oppdaga han en Esso stasjon til venstre, under et svært halvtak. Johan tok rennafart og sylte inn under taket.
Det smalt oppå takgrinda og Jærstolene gikk rett i veggen.
Johan bråstoppa foran drivstoff pumpa, rev med seg pasienten og løp inn på stasjonen.
– Få en saftig burger så fort du overhodet kan. Skrek Johan til jenta bak disken. Bodil grep til seg en pose chips på veg til sittebåsen ved vinduet, åpna den i et rift og helte potetgullet ned i halsen.
En bussjåfør kom gående inn døra med en Jærstol bedekt av rosa plysj og flotte hvite blonde border.
– E detta nåken av dåkkas sin, eller. Eg fant den midt i veien her ute ? Og kikka på Johan og Bodil, som var de eneste gjestene.
– Hææ ?? Svara Johan. Om jeg er naken og noen sin midt i veien ? Fortsatte han både forbausa og mildt sagt sterkt oppgitt.
Haugesunds dialekt var vanskelig, syntes Johan
– Dhchet ech mhcciiiin stchooool ! Ropte Bodil, med kjeften full av potegull.
Jenta bak disken kom løpende med en svær burger, og leverte den til Johan. Johan ga den lynkjapt videre til Bodil og trakk like lynkjapt henda til seg. En gang hadde han vært et millisekund for sent, og Bodil hadde tatt et realt jafs av tommelen til Johan, ved et lignende sult tilfellet.
Johan takka bussjåføren for Jærstolen til Bodil, og datt sammen overfor Bodil i sittebåsen …
– Jeg tror vi kjører rett til campingen, jeg. Etter du har spist opp og jeg har tanka Dyna’en … Sa Johan, noe sliten og sterkt prega av Haugesunds mange enveis kjørte gater.
Bodil begynte å komme til seg selv, og nikka med hodet.
En liten stund senere, så rulla Johan og Bodil inn på Haraldshaugen Camping, totalt utslitt.
De fikk sjekka inn i resepsjonen og kjørte for å finne seg en fin plass.
Neste morgen … Så dundret det på døra …
Utenfor stod igjen bobilmiljøets svar på Sophia Loren, som med sin majestetiske gemal stod parkert like ved siden av, med sin Concorde Centurion.
Nå, utstyrt med fire kraftige hydrauliske støtteben.
Men, før hun fikk gitt uttrykk for sin misnøye med Johan og Bodils Dyna, var Bodil lynkjapt frempå …
– Næmmen, er det ikke Jessheimskanten da !? Sa Bodil med syrlig stemme.
– Skal du låne kondomer kanskje !? Fortsatte Bodil, å nikka ned mot støttebena på Concorden.
– Hva behager ? Begynte divaen. Men, Bodil hadde allerede kleist igjen døra …
– Hvem var det ? Spurte Johan.
– Næææh, bare frøken fjong og lukta av gjeld. Svarte Bodil, og jumpa ned i køya til Johan …
– Hva sier du, sussebassen min. Er du klar til å overgå støtteben fadesen på Sjølyst eller. Kviskra Bodil inn i øret til Johan.
Ti minutter senere, durte en Concorde Centurion ut av Campingen i en heidundrende fart.
Og en tilårskommen, slitt men sjarmerende Dyna stod igjen å svaiet fra side til side, som om den var på danskebåten i full storm …
Plutselig ble stillheten avbrutt av et skingrende ulvehyl …
