Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.

Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.

Som igår, kontra idag, f.eks.

For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.

Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.

Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.

Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.

Men, for svarte salte bananer da ?

Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.

Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.

Men, nei.

Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.

Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.

Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.

Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …

På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.

Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.

Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.

Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?

Gudhjølpe meg …

Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.

Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.

Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …

Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.

Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.

Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.

Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.

Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.

Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …

Sånn e det bare …

Ha ein fin ettermiddag, Folkens …

Dagen e ennå ikkje over …

Nå … Nå har eg endelig landa i sofaen heima, etter ein hinsides all fornuft travel dag på jobb. Sekstisju leveringer ble gjort unna i rekordfart, men fortsatt med kvalitet i tankene. Etter jobb ble kidsa henta på skulen, og middags laging stod på tapetet.
…
Eg rekke sikkert å svara på det første innlegget til Kjerringa idag morgens før middag, tenkte eg for meg selv, men så kom Litlajentå og informerte far om fotballtrening klokka fire. Ris stod på kok, men heldigvis hadde eg ikkje begynt å steike pølsebitene. Svoosj, eg raste Litlajentå på trening, svooosj, så raste eg heim igjen.
…
Risen var helt klart ferdigkokt, overkokt og nesten stekt. Pølsene ble svidd i en fei, før eg serverte middagen på bordet til resten av Flokken. Kanskje eg kan skriva ein kommentar nå ? Pølsene smakte rart, sa Han i Midten.
…
Helsikke … Klokkå e snart fem … Litlajentå må hentas igjen. Kaffi koppen eg hadde laga meg, den får eg varma i mikroen når eg komme heim igjen.
…
Svooosj … Eg fløy å henta jentå på trening … Svooosj … Så va me heima igjen … Kjøkkenbordet måtte ryddast … Nei, nå må eg skriva den kommentaren eg hadde tenkt … Men, oppdaga ei renna av ris fra kjøkken til sofaen …
…
Støvsugde kjøkken og stuå, då Miini hadde tatt maten med inn i sofaen … Akkurat det som eg hadde sagt han ikkje fikk lov te … Jippi …
…
Glemte ut kaffien som stod i mikroen. Den var kald igjen … Bør eg varma den igjen ?? Eg ga blanke i kaffi og satte meg ned for å endelig skrive kommentaren.
…
Baaang … Mini sklei når han løp ut på kjøkken, og krasja i kjøkkenøyå. Donald kul i pannen.
…
Plaster måtte finnes på badet … Badet såg ikkje ut … Rydda og vaska der …
…
Måtte på do … Tok det i gangen … Hadde jo nettopp vaska det andra … Nå kan eg skriva …
…
Tomt for dopapir … Ingen høyre Far som rope … Fire krapyl av nåken barn sitter rundtomkring i huset med headsett på seg og hører ingenting … Herreguuud …
…
Eldstemann kommer til unnsetning … Far får dopapir …
…
Sjekker at alt er som det skal … Setter meg i sofaen … Venter fire – fem minutt … Ingenting skjer …
…
Og då skreiv eg detta på omtrent tre minutt … Bingo … Takk for meg, værsgod og God jul …
…
Over og ut …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Som en liten finale på dagens bokteaser, kommer kapittel fire. Men, nå er det stopp …

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Resten får man få med seg når eg har kommen i mål. Satser på at nysgjerrigheten nå e nok vekka, til at dåkke lesere vil ha mer.

Ha ein strålende søndags kveld, Folkens.

Over og ut, fra meg og bokmas, for ei stund …

Kapittel fire – Bleieskift

Georg lå på sofaen og døset etter en travel dag på jobb. Sigrid var oppe på loftet i deres eminente rekkehus de nesten hadde vokst ut av og rydda rommene til de to eldste. To gutter som var ute å lekte i gata for fulle mugger, mens Tilde på litt over to år satt i stolen sin og titta på en film. Barbie og den magiske skoen, eller noe slikt. Det var en lun, fin og harmonisk ettermiddag, og Georg lå på sofaen med en snodig følelse innabords.

En følelse av noe som ikke stemte. Slike følelser man som forelder alltid får, når omgivelsene ikke helt svarer til det man forventer. Og lune, fine og harmoniske ettermiddager. De var virkelig av sjeldenhetene, etter at Max hadde kommet til verden. Men, nå lå minstemann og sov som en stein i babynestet sitt.

En slik krybbesak med himling over, som var så populært og Sigrid selvsagt måtte ha. Det var dette med å kjempe sine kamper, ambolten og slikt igjen.

Det var ikke før Georg langt bak i underbevisheten hørte noen merksnodige lyder, at denne ettermiddagen tok en vending mot normalen. Georg letta på det ene øyelokket og titta mot der lyden kom fra. Klukk, klukk, klukk. Lyden var nett som når man heller ut en flaske med vann i vasken. Tilde stod i en merkelig stilling midt på en annen av Sigrid sine nye innkjøp.

Det langhårede gulvteppe som omringa sofaen, og stuebordet hvilte sine ben på. Og der stolen til Tilde stod foran tv’en.

Tilde hadde fått en snodig knekk i knærna og et mildt forskrekka uttrykk i ansiktet. Georg åpna det andre øyelokket og så nøyere på seansen som hadde oppstått. Det begynte å knitre i bleietapen da Georg plutselig forstod hva som foregikk. Han spratt opp av sofaen for å redde Sigrid sitt nyinnkjøpte langhårede teppe, og for å få Tilde ned på badet, før bleien eksploderte oppe i stua.

Tilde hadde hatt en lei og løs mage det siste døgnet. Og bleiene hadde vært deretter.

Men, nå så saken ut til å ta en ny og dramatisk vending, der bleia var fylt til randen og bulte til alle kanter. Georg tok tak i Tilde under hver arm, og løfta henne lynkjapt opp med strake armer. Før han løp mot trappa. Tilde skvatt av både Georg sitt uventa tigersprang og dette uvanlige løftegrepet, og satte i et durabelig skrik.

Bena gikk som trommestikker og Georg var redd bleia skulle ryke når som helst.

Sigrid hadde hørt hylet til Tilde, som igjen hadde vekka Max og nå kauka de i kor, så det sang i husets fire vegger. Tump, tump, tump. Sigrid kom løpene ned trappene og kikka sjokkert bort på Georg. Der han bar Tilde med strake armer langt over bakken, i stormskritt mot trappa. «Men, hva i helsikke er det du gjør, Georg?» Kvein Sigrid til, og nappa til seg Tilde som strigråt av både sjokk og denne uvanlige behandlingen.

«Neeeee eee ei … .. .» Lengre kom ikke Georg i advarselen sin, før Sigrid trødde Tilde inn i et realt hoftefeste. Slik man normalt bærer små barn.

Barn med bleier som ikke er på randen til å eksplodere, som en granat med dritt midt i trappeoppgangen. For nå skjedde saker og ting så kjapt, at når det hele var over stod Sigrid igjen å lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd.

I samme sekund som Sigrid smalt Tilde inn i et solid hoftefeste, eksploderer bleia i et salig inferno av dritt som spruter overalt. Men mest, nedover hele høyre side på Sigrid’s lekre smekre legemet. En snek av sjeldent kaliber la seg i trappehullet, og Georg begynte å brekke seg i ren og skjær refleks.

«Men, for svarte salte bananer, Georg!» Utbryter Sigrid, og ser med vantro rett i øynene til Georg. «Hvorfor sier du ikke i fra da, din forbaska sosemikkel»

Georg så tilbake på Sigrid, og innimellom smågulp og brekninger forsøkte han å skjule ei latterkule som kom krypende fra tærna og opp. «Men, kjære vene meg da, Sigrid» begynte Georg. «Jeg. Si ifra!?». Fortsatte han, og skulle til å si mer. Men, Sigrid hadde allerede trampa videre nedover trappa og inn på badet, med en brun fartsstripe liggende i dragsuget.

Det var sikkert like godt. Georg hadde en mistanke til at uansett hva han hadde sagt, der og da, så ville ingenting virket formildende.

Trappa så ikke ut, heller ikke veggene. Georg ramla ned på at det eneste som kunne ta luven av denne klasebombe episoden, og muligens redde resten av kvelden. det var at han fant frem vaskebøtta, klor og en haug med filler. Og satte i gang med en real vaskejobb. To timer senere var trappa like hvit, som den dagen Georg og Sigrid overtok rekkehuset.

En katastrofe var et faktum, men en annen var mer eller mindre avverget. Som en liten grand finale, skar Georg vegg akrylfugen mellom trappa og veggen, og la en ny.

Akrylen viste seg noe vanskelig å gjøre ren.

Då kommer kapittel to ut. Kanskje vil eg legga ut kapittel tre også. Slik at man kanskje skjønner litt av plottet, og hvordan boka vil bli.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Uansett, så er ingenting hundre prosent bestemt. Rekkefølgen og fremdriften, den kan raskt bli endra på et eller anna vis.

Men, plottet og storyen er mer eller mindre satt.

Kos dykk, Folkens. Dette kan jo raskt bli gøy …

Kapittel 2 – Minstemann …

Georg satt i sofaen på værelset hvor Sigrid var innlosjert. Et noe utrangert rom med åttitalls møbler, slitt tapet og glorete lysrør i taket. Et av dem blinka ukontrollert og var nok på randen til å ta kvelden. Georg kikka irritert opp mot lysrøret, men fant raskt ut at det var viktigere ting å bekymre seg for. Sigrid hadde vært innlagt på føden i nesten to uker, etter at vannet hadde gått i overkant av seks uker, før termin. Sigrid var nå fast bestemt på at fjotten skulle ut asap. Eller i hvert fall i kveld. Til nøds til natta.

Hun var rammet av, eller led av brakkesjuka. To uker på ti kvadrat, med kun noen få kvelder på perm hjemme, hadde satt sine spor.

Legen skulle snart komme og avgi sin dom, mens en sykepleierske som var meget innforstått med Sigrid sin tilstand svinset rundt i rommet som en geskjeftig fe og gjorde klart til legevisitt.

Sigrid gikk hvileløst rundt i rommet og hadde nærmest laga permanente spor i gulvbelegget. Det var begrenset med steder man kunne gå på ti kvadrat og ventetiden var utålelig.

Etter en liten stund, kom endelig vakthavende lege inn. En jovial fyr med rufsete sveis som umulig kunne være en dag over tretti år. Mest sannsynlig en turnuslege på tokt, tenkte Georg fryktsomt der han betraktet legen. Sigrid satte armene i kors foran brystet og kikka mismodig på fyren. Klar til kamp. Georg forstod lynkjapt hvor dette ville bære hen og fiska frem mobilen for sikkerhets skyld.

«Jaha, og her går det bra med mor og barn?» Spurte legen muntert, og kikka godmodig på den vordende mor, før han la til mens han kikka ned på papirene sine. «Jeg tenker at vi gjerne skulle gitt denne rakkeren noen dager til jeg, for å modnes litt mer. Før vi setter i gang fødselen» Noe mer, det rakk ikke legen å få sagt, for Sigrid eksploderte i et sant inferno. «Noen dager til, NOEN dager til!?» Freste Sigrid, og fortsatte før legen fikk sjanse til å reagere. «Dette krapylet skal ut ikveld, om jeg så må krype ned på operasjonsstuen å ta keisersnitt på meg selv!» Kauka Sigrid illsint ut, mens fråden stod ut av kjeften hennes. Legen tørka noen spyttpatroner fra ansiktet, retta litt på en noe rufsete sveis. En sveis som nærmest hadde blitt blåst nitti grader bakover, etter Sigrid sitt lille store utbrudd.

Sykepleiersken som hadde blitt godt kjent med Sigrid, disse to ukene, hun stod å flira noe skjelmsk bak legen. En lege som sikkert bare mente alt vel både for mor og barn. Men, som helt klart hadde undervurdert virkningen av to uker i eksil på et innestengt sykehus værelset.

Georg hadde etter mange års samliv med Sigrid, lært seg at det var forskjell på å være tosk og idiot. Så når legen kikka nervøst ned på Georg for å liksom hente litt hjelp fra den kanten. Da satt Georg heller som en tosk og holdt kjeft, mens han bladde umotivert opp og ned på mobilen, og hadde ingen planer om å tre inn i idiotenes rekker. Slik som legen nettopp hadde gjort.

«Jaha, vi bør jo gjerne tenke på barnets beste … .. .» Forsøkte idioten igjen. Men lengre kom han ikke da Sigrid mista det helt. «Det beste for både mor, barn og en forbanna bedrevitende lege, som sikkert nettopp har begynt praksis perioden sin !» Kvein Sigrid til, før hun fortsatte i komplett fistel. «Det er at han fyrer i gang denne helvetes fødselen, før han får et stetoskop trødd så langt opp i sin tungtrødde ræv, at han kan høre sitt eget hjerte i øra, fra innsiden!» Legen kikka perplekst på Sigrid, før han hasta slukøra ut av rommet.

Sykepleiersken hadde fått en snodig knekk i knærna, og stod med ryggen til å rista av innestengt latterkrampe, når legen fløy forbi.

Ti over tre den natta kom Max til verden. En liten sneip på omtrent to kg og førtifire cm. To kg og førtifire cm med ellevill galskap, rampestreker og proppfull av livsglede innabords. Kvart over ni neste morgen, kjørte Georg av gårde til Danmark på ferie med resten av Flokken. Til feriehuset de hadde leid utenfor Ebeltoft.

Ingen hadde forutsett at minstemann skulle ha det så travelt, at han torpederte en etterlengtet familieferie, med sin utålmodighet med å komme til verden. Minst av alle Georg og Sigrid. Og mens Sigrid nøt late dager på nyfødt post med familiens siste tilkomst. Fikk Georg erfare de første dagene av livets nye verden. En hektisk, travel og mildt sagt spinnvill verden.

Sånt sett, så gjenspeilte gjerne døgnets siste tjuefire timer, de neste åtte årenes daglige liv.

Hverken mer eller mindre.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kapittel 1 – Venterommet …

Georg satt på venterommet hos urologen. Georg Strand og Sigrid hadde vært gift i snart tyve år. På disse årene hadde de fått fire barn sammen. Derfor satt Georg hos urologen akkurat nå. Fordi Sigrid enstemmig hadde vedtatt at nå var det Georg sin tur. Forresten så gikk spiralen til Sigrid snart ut på dato. En perfekt anledning for Georg til å ta ansvar, hadde Sigrid sagt.

Sigrid var enkel sånn. En ilter, småsint men stort sett snill kone. Rettferdig og rettskaffen. Men også sta. Sta som ambolten. Der ambolten gir motkraft til den kraften man påfører den, og former et avtrykk på alt man lager. Som Georg sin viljestyrke når den tydde til motstand, og kanskje argumenterte mot Sigrids ytringer.

Skjønt, skulle man se litt objektivt på saken, kunne man jo si at Sigrid sitt ansvar hadde gått lukst i dass. Sigrid hadde jo vitterlig født fire barn i sin periode. Kanskje hun burde tatt ansvaret sitt noe mer alvorlig hadde Georg nesten sagt den kvelden temaet kom opp. Men, for en gangs skyld hadde Georg brukt vettet i rett tid og på rett sted. Og ikke etterpå og ute i boden.

Georg elska barna sine og ville ikke vært en eneste en av dem foruten. Allikevel satt han her på venterommet, for en gang for alle å utelukke muligheten for flere.

Han satt å veide for og imot. Eller aller helst for. Ved å tenke bakover i tid. På hvordan åra hadde gått. Hvor raskt de eldste, hadde blitt store. Og hvor store de minste var blitt, så raskt.

Fredrik var seksten år snart og skulle begynne på videregående etter sommeren, en klok fyr med en klar plan for fremtiden. Leif var tretten, familiens bohem og en livsnyter av sjeldent kaliber. Han skulle starte på ungdomskolen. Tilde var ti år og en atombombe forkledd som en søt, yndig og stort sett smilende jente. Men, Georg visste annerledes, Tilde hadde mye fra sin mor. Også hadde vi Max. Selveste minstemann. Født nesten to måneder for tidlig, kronisk utålmodig og alltid på farten med sprell av ulikt kaliber.

Da Sigrid ble gravid med fjerdemann hadde de satt seg ned å snakka sammen. Ville de virkelig ha et barn til? Svaret kom ganske raskt, og praten ble ikke lang. Selvsagt skulle de beholde barnet. Hvor mye verre kunne det bli med fire, kontra det å ha tre barn. Tilde hadde jo vært et usedvanlig behagelig vesen, sine først leveår. De hadde jo nærmest ikke merket at de fikk nummer tre. Eller Tilde.

Noen ganger i livet tar man feil, andre ganger får man rett. Og fra den natta Max kom til verden, så hadde Georg og Sigrid saktmodig fått erfare, at mer feil, det hadde de aldri tatt i hele sitt liv.

Og nå satt Georg på et sterilt venterom for å sette punktum. Han satt for seg selv borte i en krok og funderte på avgjørelsen, mens han irriterte seg litt over det ene lysrøret i taket. Det som blinka litt i tide og utide. Slik som det røret på værelset Sigrid hadde hatt, når minstemann Max kom til verden …

Jøje meg … Nå va det gjort …

Nå e det sikkert mange som lura på ka i all verden detta e for nåke. Sånn egentlig, så lura eg litt selv også. Men, for å gjerna pressa meg sjøl te å holda fokus på et prosjekt eg har påstarta, så dele eg det her på bloggen.

Detta e første kapittel på det som kan bli en bok. Et slags utkast, på ein måte. Det finnes enda tjue kapitler til. 

En bok om Georg og Sigrid. Lett inspirert av noen man gjerna drar litt kjensel på, vil eg tru.

Så nå spør eg egentlig bare rett ut …

E det noen som kunne tenkt seg å lest meir av dette ?

Kanskje kommer kapittel 2 ut her på bloggen også, om responsen slår til … 🙈🙈🙈

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Endelig …

Etter mange år, med dårlige forklaringer på hvorfor Fatter’n ska få lov te å sova bitte litt te istedet for Kånå, når det e helg. Så klara Fatter’n å hosta opp ett eller anna som hu tok for god fisk.

Fleire år med tapte disputter på morgenkvisten, et mangfold av dårlige argument og en håndfull knehøner i ryggsøyla.

Bare for å få den lille halvtimen ekstra …

For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset har stått opp. Så starta denne småbarns fabrikken opp nett som ei sørlandssnekke på tur. Med mange små poff i lett harmoni, først.

Men så, når en liten halvtime kanskje har gått forbi.

Da høyrest heimen meir ut som et par lavtflyvende F-16 jagere på tokt i fjellheimen, og drønnet fra jetmotoren som slår tilbake som et ekko mellom fjelltoppene.

Det e ein fabelaktig metafor på seansen …

Men ka skjer sjølsagt, når Fatter’n endelig klare på eit uforklarlig vis å få Kånå te å stå opp først, nærmest uten diskusjon ?

Joda, mens Fatter’n ligge der i loppekassen å feire sin første triumf på mangfoldige år.

Så har halsen slått seg vrang, nesa er tett som et tretti år gammelt dieselfilter, hovudet kjennes ut som om det e ti nummer for lite og kvart puls slag e som tortur.

Umulig å sove et sekund meir. Man må ut på badet for å medisinere seg og då e det gjort…

Endelig, når Fatter’n skulle få halvtimen sin. Så går det lukst i dass.

På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hovudet i skapdørå på badet når eg lete etter hodepinetabletter og knuse stortåa i dørkarmen på vei ut igjen …

Typisk …

Ain’t karma a bitch ???

Planen idag, den var egentlig ikkje spikra i stein, sånn egentlig. Eg tenkte i går at om eg stod tidlig nok opp, så fikk eg i hvert fall rigga te ein god frokost. Det var for så vidt at som stod på tapetet. Slik ble det ikkje.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det sørga Frydenlund & co for, der en liten stor dose mildt ildvann gjorde underverker, for Fatter’n sitt sovehjerte.

Ikkje før klokka tippa halv ti begynte me å virka her i heimen idag. Men, då gjorde me det til gagns også. Kånå kjørte Litlajentå te ei venninna og tok seg ein velfortjent fridag, fra mann, barn og husarbeid.

Hu kosa seg på terrassen hos svigers, og ble nok behørlig oppvertet vil eg tru.

Eg kokte nåken egg te Mini’en, før eg fant ut at trampoline sesongen kunne avsluttes i dag. Eg begynte å demontere den her ein dag når det ble meldt heftig vind i nåken dager. Men, resten av demonteringen ble en slags fortsettelse som aldri kom.

Den stod der halvveis demontert og liksom blunka medtatt med augene te meg idag.

Den har blitt flittig brukt i løpet av året og så virkelig klar ut, for å bli lagt i opplag til vinteren. Eg tok ein sjefsavgjørelse når høvdingen har forlatt sin post, og satte i gang med resten av demonteringen.

Når alt var demontert, kom eg i hug nåke som svigerfar nevnte ein gang.

Noe om at det kunne vær smart å ta bilder av saker og ting. Før man tok det i fra hverandre. Da gikk det som oftest raskere, når man skulle sette det opp igjen.

Eg kikka ned på alle delene som lå der i hurlumhei.

Nå va den tanken egentlig ein heilt ubrukelig tanke. Av og te, så e det gjerna bedre å ikkje tenka så mye, etterpå. Når man for så vidt burde tenkt den tanken på forhånd.

Eg slo meg til ro med min genuint geniale logikk, og fant frem eskene delene skulle opp i.

Når man først har gått på ein liten smell, så e det viktig å late som om den aldri har hendt, og oppføre seg som om man har full kontroll. Forresten, så er det jo bare eg som vett ka eg hadde gjort, så i grunnen hadde eg jo ingen årsak te å vær bekymra.

Og når sant skal sies, så e det liten tvil om kim som ska sette den opp igjen til våren.

Om det da gjerna tar dobbelt så lang tid som det kanskje burde gjør, så er jo bare det en bonus. Det blir jo bare dobbelt så lang alenetid for Fatter’n ute i hagen. Vinn – vinn situasjon, liksom.

Herregud. Av og til så tenke eg for mye øve saker og ting. Alt for mye. Det e jo ingen vits å legge for mye i små bagateller.

Når trampolinen var nedpakket og stuet inn i garasjen. Så dukka nåke anna opp. Jaja, å si det dukket opp blir gjerna å ta hardt i, men der trampolinen hadde stått, var det litt mer av det, enn ellers. Nemlig barnåler og løv.

Og når eg kikka litt omkring meg her me bor, så hadde det vitterlig meg lagt seg et lite lag av begge deler, overalt.

Den grå steinen rundt huset, den var nesten blitt farga lysebrun av løv og barnåler. Dette er jo også et av livets store paradokser, det at man blir blind for det som ligger like foran seg. Men, eg har ein mistanke til at løv og barnål dekket, liksom har kommet snikende i all sin stillhet her i høst.

Plutselig, så har et dusin av begge sorter tidoblet seg i gården, nett som guppyer kan gjøre i et stort akvarium, om man glemmer seg litt ut.

Det va ikkje så mye anna å gjør enn å hoppa i det. Løvblåseren ble nappa ned fra plassen sin i garasjen og Fatter’n gikk amok i gården. Der eg vekselsvis blåste sammen dritten i hauger, før eg støvsugde det opp, med samme maskin.

En genial liten sak som eg virkelig har blitt glad i.

Før eg visste ordet av det så hadde nesten dagen løpt forbi. Nærmast uten at eg hadde lagt merke til at klokka hadde gått. Eg satte meg ned å kikka på ein løv og barnål fri gårdsplass, klappa nesten meg sjøl på skuldrene og var sånn måtelig fornøyd med egen innsats.

På ein lørdag kor eg egentlig ikkje hadde planlagt å gjør nåkenting.

Svarte, salte bananer … Eg hadde jo lova Kånå å rydda kjøkkenet også før hu kom heim. Det såg absolutt alt anna enn striglet ut. Eg skulle ta det i går, men då prioriterte me å kosa oss foran tv’en, mot at eg tok det i dag. Jøje meg. Det va ikkje anna enn å hoppa i det også.

Jaggu meg, så rakk eg jammen meg det også før heimens ubestridte herskerinne kom heim igjen, fra ein slabbedask dag etter ei hard arbeidsuka.

Eg satt regelrett gjennomvåt av svette i stolen, etter kjøkkenet var tatt.

– Slapp av nå, Frode. Sa plutselig ein godslig stemme te meg, langt inne fra hjernebarken. – Ok. Svara eg og tenkte at det sikkert var et meget godt råd etter dagens strabaser.

Det å slappa av.

– Ka då “ok” ? … Spør Mini’en. Som står i kjøkkendørå å kikka lattermildt på meg.

– Snakka du med deg sjøl eller, oldings ? Fortsette fjotten, før han løpe inn i stugo igjen, med et latterbrøl hengande etter seg.

Tjera vena meg.

Oldings ? … E det slik han ser meg  ???

Jaja, han har vel kanskje litt rett i det … Eg følte meg faktisk litt “oldings” der eg satt.

Matt og forkommen etter lørdagens utskeielser her i heimen …

Det blei i hvert fall ein meget effektiv lørdag. Det ska eg i hvert fall ha …

Ha ein strålande lørdags kveld, Folkens. Det ska eg ha …

Enkelt og greit …

Kom over nok et innlegg skrevet i gamle dager, som for så vidt e dags aktuelt nu for tiden også … Når Kånå og Litlajentå finne det for godt å vær uenige om et eller anna, alt og ingenting, men stort sett lite alvorlig …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her i heimen …

Det e ikkje så mye som har forandra seg, siden Litlajentå va tre-fire år. Te jentå blei ti …

God lesning Folkens …

Detta e virkelig ein klassiker av de store, fra min “lille” samling med familie anekdoter …

Ungane sitte og ser på Barne-Tv, dei tre minste ivertfall. Eldstemann e blitt for stor, proklamerte han igår. Det gjekk fort, tenkte eg. Han va jo liten nok i forrige veka…

Det e mye som skjer nå for tiden. Med ungane. Ja, oss alle sammen.

Litlajentå e blitt ganske så trasige, Mini’en bestemt og Han i Midten på sju e blitt ein reinspikka opportunist.

Og Eldstemann e for stor te Barne-Tv …

Jaja, det e faser i barndommen, som de må igjennom. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.

Men av og te så e det skrekkeligt slitsomt detta her.

Det tenkte me ikkje på trur eg. Eg og Kånå. Itte me hadde fått heile denna Flokken te verden.

Det med kossen det sko gå sånn med sammensetning, faser i livet og harmoni i heimen.

Idag så sko Han i Midten gjør lekser og klare å lura Kånå te å tru at han gjør leksene bedre, hvis han sitte med stuebordet.

Sjølsagt så gjorde han ikkje det, det gjekk jo rett i dass.

For guten klare jo ikkje å sitta i ro.

Det e akkurat som om man har satt ein kaktus på plassen han sitte på. Det går opp og ned, sidelengs og tebake, te slutt så datt han, med hovudet fyst i parketten.

Då får eg nok, og plassere han med kjøkkenbordet, så e det ivertfall håp om at han blir ferdig, før soloppgang.

Men då elga Litlajentå seg inn, og begynne å irritere fyren, så godt som bara hu kan.

– La han sitta i fred med leksene nå, e du snill … Seie Kånå te Litlajentå.

– Nei…. Svara hu.

Eg slippe det eina øyra fri, så eg får med meg detta her. Eg har mistanke om at ein liten stillingskrig, e under oppseiling.

– Tiril…!!

– Mamma… !!

– Kan du lya nå…!! 

– Nei, du må lya nå.. !!

– Tiril Emilia…!! … 

Oi, nå har Kånå kjørt “begge navnå” kortet, då begynne hu å bli i øvekant irritert. Å alle som har ungar, kan tonefallet her.

Eg kikka bort på Litlajentå i skjul av kaffikoppen, hu har fyrt opp hard-disken og eg ser den går på full guffe. Hu vett akkurat ka som foregår nå, så nå kalkulere hu garantert risikofaktoren, på sitt neste svar.

– Maaammaaaaa !! .. Svara hu te slutt… Imitasjonen e nærmast perfekt… 😉

Hu har, akkurat som meg, resonert seg fram te at det fortsatt e ei litå stund, før Kånå sprikke.

– Nå e det nok…. 

– Nei, du e nok.. 

– Kan dåkke slutta nå, så eg får gjort leksene i fred… Bryte Han i Midten inn….

– Hørre du, Tiril… Nå må du la Leander jobba i fred, med leksene…

– Du må jobba i fred… Replisere Litlajentå kjapt..

Kånå løfta det eina augabrynet. Og eg høyre ett “gisp” på siå av meg.

Eldstemann har og fått med seg forestillingen, og sitte musestille og følge med.

Eg sitte å lura på om det e smart, å henta litt chips og brus, te showet som pågår. Men eg slår det ifra meg. Det hadde blitt for åpenlyst. Sjøl om Kånå, har tatt augabryn trekket.

Både eg og Eldstemann, e klar øve ka me bivåne nå, det e maktkamp mellom alfahunnene i flokken…

– E du frekke i munnen din ?? .. Spør Kånå, nåke kvast…

– DU, e frekke i munnen din… Svara trollet…

– Ska du rett i seng, Nå ?? .. 

– Nei, du ska i seng…. NÅÅÅ! … 

Tjera vena meg.

Eg trur ikkje mine egne øyrer, ikkje Eldstemann heller. Han i Midten prøve febrilsk å snakka te Litlajentå. Men hu kikka Kånå rett i augene. Stillings krigen e komplett.

Kånå reise seg.

Litlajentå sitte, akkurat som ein gepard, følge hu bytte sitt med augene.

Kånå går imot na.

Litlajentå krumma nakken, klar te sprang.

Stemningen e elektrisk, eg høyre den nervøse pusten te Eldstemann. Han i Midten har gitt opp førsøkene med å snakka Litlajentå te fornuft og følget dramaet fra orkesterplass.

Hadde nåken av oss guttar i huset prøvd oss på nåke lignande, hadde me vore maltraktert og sendt i Bodå, for lenge siå…

Så skjer det nåke me i vår villeste fantasi aldri hadde trudd kunne skje. Kånå bøye av, svinge te venstre og går mot gangen. Eg kikka på Eldstemann, og det e som å se i ett speil.

Hjulet går rundt, men hamster’en har daua …

Hjernen går for fullt, men ingenting e tekobla, for detta e jo umulig …

Har Litlajentå utmanøvrert Kånå, itte kun 4 år med samspill.

Så seie Kånå…

– Detta får du ta deg av, Frode…..! … Før hu svinge inn på badet, lukke dørå og låse.

Itte nåken sekund så letta tåkå i hjernen, men det e fortsatt dugg på koblingane.

…..

Eg kikka bort på Litlajentå.  Mens ett kaldt gufs, stryke øve nakken min….

Trollet sitte som hu satt.

……

Med ett flir om kjeften…

…..

Ett Jack Nicholson flir …

Mens eg lura på om eg nettopp, va vitne te ett strålande sjakkmatt trekk, ellår om Kåna gjekk på ei smell… ??

Itte ei travel uka på jobb skulle eg bare sende ein god melding til min eminente lastebil sjåfør, for meget vel utført arbeidsuka.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det e viktig å gi beskjed til sine ansatte når de jobba godt også.

Ikkje bare påpeke det man som leder mener de ansatte kan gjøre bedre …

Det gikk omtrent tredve – førti sekund, så tikka det inn et bilde, ein emoji og ei helsing om god helg tilbake te meg.

Eg varta litt satt ut.

Kikka leeeeeenge på bilde.

Før eg skulle til å ringe tilbake for å høyra ka i alle dager som hadde skjedd, mens ulike scenarioer om kossen i svarte helsikke me skulle løyse neste uke, rulla ut fra hjernebarken …

Detta så fanken meg ikkje bra ut … Punktum …

Så … Nett før eg skulle trykka på den grønne knappen, minnast eg at ein slik bil hadde stått hos nabobedriften.

Ein bedrift som kjøre for samme speditør som meg.

Og at den bilen hadde noen stygge skraper på sidedørene.

Dermed, så drog eg kjapt slutningen om at min eminente lastebil sjåfør nettopp hadde kjørt ein durabelige spøk på meg …

Det va ikkje vår lastebil som hadde fått seg ein “liten” smell.

Herreguuud … Pulsen dalte rolig ned til hvil igjen, humøret steig i takt med pulsen som sank og eg begynte å pusta igjen …

Av og te … Så kunne eg kaldkvelt den fyren, altså …

Han der moroklumpen av ein eminent lastebil sjåfør …

Uansett … God helg, Folkens …

🤣🤣🤣

Det e søndagsmorgen. Ei heil uka har spunnet forbi uten et einaste innlegg igjen. Det e nesten på kanten te å bli symptomatisk detta her. Det at eg nærmast har blitt ein slags periodeblogger.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det e godt mulig noen bør ta seg sjøl litt i nakken, og kanskje oppdatera litt oftere.

Man kan ikkje holda på slik. Kor alt liksom blir ein fortsettelse som aldri kommer. Men, det e travelt her i heimen. Skjønt, det e neppe ein god unnskyldning. Eg har hatt det atskillig travlere tidligere, og allikavel produsert fleire innlegg te dagen.

Kanskje det e et snev av tungsinn, blanda med ein dash sosial angst toppa med forbigående dårlig selvtillit ?

Det e jaggu meg ikkje godt å sei.

Det har i hvert fall vært ein myk morgen som har tatt oss bedagelig inn i dagen. Meg og Mini’en. Resten av heimen ligge å snorka i kor. Men, eg tenkje det ikkje e så lenge til før Kånå sveve rundt oss her i heimen, som ein geskjeftig liten fe.

Hu har hatt jobbehelg igjen. Her ein dag for ei litå stund siden, så kom Kånå forresten heim og frykta hu va avslørt på jobb.

Det va ei hu jobba med som visstnok visste godt kim hu va. Og det va ikkje fordi eg har sagt nåke. Eg har holdt klokelig kjeft om kor hu jobba, siden hu ville starta med blanke ark. Men, når man liksom har vært ein av hovedpersonene, i eit langdrygt sosialrealistisk humordrama i mange år.

Så må man gjerna rekna med at nåken e klar øve kim hu e. Det har jo blitt posta et par bilder av ei lekker, smekker og flott kvinne på denna bloggen …

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

Det e liksom litt paradoksalt på ein måte.

Det at både eg og Kånå dyrke anonymitets tilværelsens underfundige kamuflasje. Der me tumle gjennom livet i ein slags frykt for å bli avslørt. Det å bli gjenkjent har ein tendens te å forbløffa både meg og Kånå, man blir liksom aldri heilt vant til det.

Allikavel, så e man jo klar over at både mitt og hennas andletet e trødd frem på denna bloggen, i både tide og utide.

Det skulle jo bare mangla at noen plutselig vett kim me e. Der me enten aleina, sammen med barna eller me to i lag, e ute på ekspedisjon blant folk og fe her på Haugalandet. Me trives jo best i skyggen. Både eg og Kånå.

Men, så må me jo bare innse at me muligens tar litt plass, e i overkant synlige og raskt kan bli gjenkjent, om me drar med oss heile Flokken ut på tur …

Jaja … Slik er det bare.

Idag, så har me i hvert fall ein ganske så stillferdig søndag, her i heimen, kor eg og Mini’en sitte å kosa oss i sofaen. Eg med ein varm kopp kaffi og bloggskrivning, Mini’en med barne-tv og eit glass melk.

Han kom luskende inn i grålysningen og okkuperte midtpartiet i sengå vår.

Kånå hadde gitt klar beskjed om at hu trengte litt forlenga skjønnhetssøvn idag. Ikkje forstår eg koffår. Men, når klokkå tippa åtta og Mini’en begynte å bli utålmodig, så spratt me ut av loppekasså og rømte ut i stugo.

Det va nåken som kommenterte på et innlegg ein gang, at eg muligens hadde nåke stor respekt for Kånå.

Jauda … I visse tilfeller, så kan det nok stemma godt det. På ein måte.

Skjønt, einkvar mann med ein svær flokk med barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, vett med tiden når man skal holde kjeft og når man kan formidle sin meining. Når man bør fordufte åstedet, eller stå standhaftig på sin sak.

Når man kan svara godmodig på et spørsmål, eller vær konge over sin egen taushet for å slippa å fremstå som ein fasitt full av feil svar.

Somme ganger, så kan man ikkje anna en ta eit par tabletter med solskinn, lyve så vakkert at man nesten blir rørt og leva seg inn i den bunnløse forargelsen som sin kjære partner kanskje brenne inne med.

Selv om man gjerna e fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme …

Man må i løpet av et langt samliv med både Kåna og barn, tilegnet seg evnen til å se langsiktig på saker og ting. For om man går inn for å vinna kvar ein disputt man vett man har rett i, så blir det vel neppe et langt samliv …

Det trur eg fanken meg e nåke av det klokeste eg har funnet på å skriva her inne på bloggen, på lang, lang tid …

Jøje meg …

Og med det lille filosofiske avsnittet av meget høyt kaliber, må rett og slett flodhesten velta seg ut av sitt sofaeksil. Rusla ut på kjøkken for å rydda litt og kanskje sy i hop ein eller anna slags frokost …

Ha ein fantastisk søndag, Folkens …