Då har me mot all formodning landa i Flekkefjord. Me va innom i Lyngdal å kikka på ein bobilcamp i sentrum der, men den såg så skummel ut at Mini’en brukte vetoretten sin. Der kom det ikkje på tale at han ville sova.
Fatter’n kikka litt rundt seg, og sa seg skjønt enig med Mini.
Flekkefjord hadde me liksom ikkje besøkt før heller. Foruten Pizzabakeren og parkeringsplassen deiras.
Den der kor Kånå fikk åndenød å skremte livskiten ut av alt og alle i bilen. Når hu trudde Fatter’n va på vei te å vraka gliset me hadde disponert fra Haugaland Caravan.
Eit gedigent luxusglis av ein bobil. Hu såg vel føre seg et millionkrav når Fatter’n lot overhenget gli over ein rabatt som skilte av parkeringsplassene.
Ein hendelse som har medført te at alle skjermer te ryggekamera i bobil, nå blir montert slik at kartleser ikkje har innsyn te den.
Burde jaggu meg i mine auger vært innlysande og sjølforklart. Kartlesere og annensjåfør, dei får konsentrera seg om vegen foran bilen.
Så tar kun sjåfør seg av det som skjer bakover, om ikkje anna blir avtalt. Har man ikkje ryggekamera. Ja då, då kan annensjåfør og designert kartleser sjølsagt vær te hjelp.
Skjønt … Det kan vel raskt bli forviklinger av slikt også. Bruk aldri nåke anna enn «Stopp» som kommando, for å stoppa der annenfører eller kartleser gir beskjed om. Alt anna enn stopp kan kun føra te misforståelser … Punktum.
Og pass på at siktfeltet til den man sender bak både fungere oppover, såvel som nedover og tilsides.
Det kan raskt bli litt kjipt med ei svær grein hengande lukst over køya, når man skal gå te sengs.
Detta gjelde forøvrig begge kjønn. Her gjøres det ingen forskjell. Sikt og sidesyn svikter vel så godt hos menn, som hos kvinner.
Men … Om eg skulle få sagt det sjøl, så har annenfører og kartleser på denna turen, faktisk fungert omtrent hundre prosent perfekt.
Det e godt mulig kvinnfolkå blir plassert på andre rad fremover, mens mannfolkå tar seg av navigering og kart.
Koffår endra på nåke som fungere utmerket !?!
Men … Nu e det snart kvelden her i bobilstugo … Det har vært ein begivenhetsrik dag, hverken meir eller mindre.
Og nå e me trøtte som nåken bybud, både eg og Mini …
Me skulle egentlig bare ein tur ned til Jærstrendene. Bore Camping eller Brusand f.eks. Sånn når me starta bobilsesongen, idag … Eg og Mini’en … Bare ein kjapp tur kor me fikk kosa oss litt sammen.Me gutane på tur …
Litlajentå ville ikkje vær med. Hu sko på overnattingsbesøk te ei venninna, og syntes Jærstrendene høyrtes usannsynlig kjedelig ut.
Jøje meg, altså … Alt e jo kjedelig om man bare legge viljen i feil fot, når man e barn i den alderen.
Men … Det va heilt greit det. Guttatur med bare Mini e absolutt ikkje å forakta det. Og planer de kan raskt forandres, når man plutselig e i seget.
Slik som me va idag …
For … Når me nærma oss Egersund og liksom begynte å tenka alternativt, så blei me enige om Flekkefjord istedefor. Der va det jo ein flott bobilparkering, fant me ut på nettet.
Sjølvaste world wide web.
Derfor, så suste me lukst forbi Egersund. Når sant ska seiast, så suste me lukst forbi Flekkefjord også.
Sørlandsbadet frista meir …
Men, når me hadde bunkra opp mat på Kiwi Lyngdal og skulle finna ein plass å overnatta. Då hadde Mini’en funnet ut at det va bobilcamping i Kristiansand også.
Nærmare bestemt ved Dyreparken …
Meir eller mindre lukst ved inngangsportalen.
Dyreparken altså …
Eg har egentlig vært fint ferdig med Dyreparken i Kristiansand. Så fint ferdig som det går an å bli, for ein massebarnspappa, som har tråkka rundt der inne minst et par ganger for mye.
Med ein flokk spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Me hadde gjort Dyreparken me … Alle hadde fått sin dose, sånn egentlig …
Men …
Bobilparkeringen der nede. Den så jysla flott ut. Og Dyreparken med kun Mini’en på slep, istedet for Familien klin kokos Vandrende Kaos, det frista faktisk litt meir. Enn både Jærstrendene, Flekkefjord og Sørlandsbadet.
Så her havna me ikveld … Me kjørte lukst forbi Sørlandsbadet også …
Te ein flott bobilcamp rett på dørstokken te Dyreparken.
Det hadde eg faktisk aldri trudd …
Sikkert ikkje Litlajentå heller. Jøje meg … Eg syns eg ser hu foran meg, når Mini’en fortelle om Julius, giraffer og Kutoppen.
Istedet for ei forblåst strand på Jæren uten så mye anna enn sand, vann og muligens ein sau eller lignande.
Rundtomkringfallera …
🙈😀😂
Litt luksus må man jo unna seg, når man e på tur … Så eg stakk av med kaffimaskinen …
Eg har sittet å lest gamle blogginnlegg idag. Og der va det jaggu meg mangt og mye av forskjellig kaliber. Det har faktisk blitt godt over tusen innlegg, i løpet av disse årene eg har skrevet blogg.
Med tanke på at eg har, eller i hvert fall hadde, ein tendens te å skriva minst tusen ord i kvart innlegg.
Så e det ein del å lesa, på en måte.
Det har vært travelt opp gjennom årene, siden Mini’en blei født i tjuetretten. Det va jo då eg begynte med denna skrivingen, som liksom hadde ein slags terapeutisk virkning.
Skrivingen, der kor Fatter’n fikk utløp for sine tanker som rulla rundt inne i hjernebarken.
Eg vett ikkje heilt ka som ville skjedd eg, om eg ikkje hadde funnet ein platform kor eg fikk ut innestengt frustrasjon, tanker som spant rundt som ei sentrifuga i topplokket eller disse små finurlige anekdotene. Med sterkt innslag av humor fletta inn …
Det har jaggu meg vært ei reisa med ufattelig mange livlige hendelser.
Og ein av dei som eg lika aller best. Det e den som komme under her. Når eg og Kånå glemte alt rundt oss, og tok av i ett sjøslag av sjeldent kaliber under ein omgang og to med Kinasjakk …
Ka e dåkkas favoritt historie, eller det innlegget som dåkke huska aller best ??? … Det lura jaggu meg eg litt på, innimellom.
Dåkke lesere største favoritt, opp gjennom tidene. På en måte … Skriv gjerna ein liten snutt i kommentar feltet, om det innlegget dåkke lika best og koffår …
Hadde vært artig å høyra, faktisk …
Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …
Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen.. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll.. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå..
Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.. Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten..
Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk..
Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen..
Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv.. Så va me fyrte igang et spill te.. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå..
For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden.. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden..
Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp.. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp.. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl..
Eg valgte jo å tru på Kånå..
” Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang.. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet..
Hmm.. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl.. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det..
Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart.. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert..
Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet.. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse..
Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre..
Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår..
Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an.. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning..
Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.. Eg flytte klinkekulå og sette ett pokerfjes i Kånå.. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjeret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua..
Kånå triumfere inn te seier.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare..
” Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten.. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken “- Du må jo få vinna litt du og” kommentarer, te Kånå..
Men greit, kjære Kånemor.. Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.. Eg lot deg altså ikkje vinna..
Da e grett..
Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk.. Og eg tapte heilt fortjent.. Hverken meir eller mindre..
Då va dagens hjartesjekk unnagjort, og det e behørlig konstantert at Kånå si pumpa virkelig fungere som den ska. Ja, eg synast det e viktig å ta helså på alvor.
Derfor, så gjemte eg meg bak speilet nede i gangen, itte eg observerte at Kånå gikk ned på vaskerommet.
Egentlig, så va planen å poppa frem med et realt brøl, fra bak om der eg satt.
Men, mens eg satt der å venta kom eg på ein endå bedre plan. Istedet for et skremselsbrøl, så ville eg prøva et ganske så stillferdig stunt … På ein måte …
Så … Når Kånå endelig kom luskande ut av vaskerommet og for så vidt lika før beinå mine sovna hen, itte å ha sittet på huk i nåke som føltes som ein evighet.
Då va eg klar som et egg.
Eg tok tak i rammen bak på speilet å dytta det rolig fremover, slik at det så ut som det tippa fremover.
Kånå spankulerte egentlig først forbi. Før hu slapp ut et gedigent skrik, slapp korgen med klær som hu hadde i hendene og heiv seg bakover, for å redde speilet.
Det va nærmast et lite tigersprang sjølvaste Erik Thorstvedt ville misunt hu.
Eg fikk knekken i knærnå og ramla om i et latterkrampe anfall. Eldstemann kom ilande te fra rommet sitt, å lurte på ka i all verden som foregikk.
Og endte opp med ein liten kne knekk han også.
Kånå … Hu forbante sin elskede fjott av ein mann og marsjerte lukst opp i stugo …
Og … Nok ein liten suksess historie va eit faktum her i heimen, hos Familien Vandrende Kaos …
Gjennom heila ukå nå, så har Kånå med jevne mellomrom minna meg på, at me skulle på passkontoret på fredagen for å ordna nytt pass te kidsa. Mest fordi Han i Midten skulle få seg egen konto i banken og måtte ha gyldig id.
Det har dukka opp ei melding, blitt nevnt i ein bisetning eller blitt direkte fortalt meg, auga te auga.
Og kvar gang så har eg meddelt at eg har fått det med meg.
Slikt stola tydeligvis ikkje Kånå på, sånn som hu har styrt på med å passa på at eg har fått med meg informasjonen hu har gitt meg.
For all del, det kan godt vær hu har erfaring med misoppfattet, eller forglemt informasjon. Så, eg forstår hu jo bitte litt.
Til og med på fredagen, når denna timen angivelig skulle finna sted, så fikk eg ørtenhundre påminnelser om å ikkje glemma det ut.
Eg trur eg va rimelig klar over detta nu.
Faktisk, så stakk eg tidligere på jobb denna dagen. Sorterte varene, lasta bilen opp og sprang som ein ungkar gjennom heile dagen.
Sjølsagt, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø denna dagen, så når eg va ferdig ute i distriktet med siste levering der. Då gikk det noe senere enn eg hadde planlagt, på veg mot byen igjen, men nesten raskere enn ka snølaget over asfalten tillot.
Eg kom te byen omtrent et kvarter før tiden, men slet med å finna ledig parkering. Det e liksom ikkje kor som helst man kan parkere en liten lastebil.
Omsider, så fant eg et egna sted. Muligens litt langt fra passkontoret, men med litt rask gange eller til og med litt løping. Så skulle nok detta gå greit.
Det ble løping. For sjølsagt, så glemte eg munnbindet i bilen, og måtte haste tilbake for å henta det.
Når Fatter’n igjen låste bilen, va det fire minutt til timen starta.
Fatter’n la inn høygiret. Løp som en gepard på jakt bortover gata. Halveis, så pusta eg som ein stranda kval, og det reiv i brystet som om nåken dro en rasp gjennom lungene.
Då ringte Kånå … Gulp.
Eg kikka på klokkå. Ett og et halvt minutt igjen.
Anropet ble besvart, mens Fatter’n tok et realt magadrag og svara på kun ein utpust, slik at Kånå ikkje skulle fatta mistanke te at eg va nåke seint ute.
Kånå blei beroliga med at eg nu gikk inn dørå nede. Mens sannheten, den va at eg fortsatt hadde omtrent tohundre meter igjen. Tjera vena meg …
Me menn, me tyr te slike små usannheter, kun fordi me ikkje vil vekka vreden te våre iltre, småsinte men stort sett snille Kåner. Og stort sett, så klara me å holda det me har lovt. Ikkje alltid. Men, stort sett …
Eg rakk det med god margin på fredag.
Femten sekund før tiden rant ut, spaserte eg nonsjalant inn på passkontoret.
Pulsen va minst oppe i hundre og nitti, hjarta banka som besatt men Fatter’n opptrådde som den mest avbalanserte Fatter’n i heile verden. Et par svetteperler trengte seg ut fra tinningen, men eg fikk tørka de kjapt bort før Kånå oppdaga de.
Sånn egentlig, så trur eg neppe Kånå hadde oppdaga om eg hadde bada i svette.
For hu stod å kikka perplekst ned på innloggings maskinen som stod lika innefor inngangen, mens hu gjentok ein enkel frase, gang på gang …
“Femogtjuende i tredje … Feeeemogtjuende i Treeeedje !!??!! … Men, for svarte salte bananer da, eg bestilte jo te den ellevte i andre ???” Messa hu frem, før hu dro frem mobilen sin og sjekka mailen.
Og der stod akkurat det samma …
Nemlig, at me hadde time på passkontoret den femogtjuende i tredje. Ikkje den ellevte i andre.
Kånå hadde valgt den ellevte, men siden fått mail om at timen va flytta til den femigtjuende i tredje, uten å ha fått det med seg …
Gudhjølpe meg …
Aldri før, eller i hvert fall ikkje på leeeeenge. Så har det vært meir vanskelig å ikkje sei det som rulla gjennom hjernebarken min, men heller holda klokelig kjeft.
Det gikk så vidt …
Faktisk. Når eg hadde sagt farvel te Kånå og kidsa, som gikk å kikka litt i byen når de tross alt va der allerede.
Og gikk mot lastebilen igjen, for å kjøra ut resten av varene.
Så begynte eg å le litt forsiktig for meg sjøl.
For ein gangs skyld. Så hadde Kånå gått på to smeller, på kun kort tid. Uten at eg hadde så mye som ein finger med i spillet.
Ikkje ein halv lillefinger ein gang …
Herreduuuud … Slikt skjer jaggu meg ikkje ofta …
Eg trur nesten ikkje eg kan huska at det har skjedd ein gang … Før nå …
Eg la jo ut nok et lite oppussings prosjekt innlegg her for ei stund siden, før eg gikk på nok ein liten smell, sånn med tanke på bloggskrivning. Men, her kommer ein liten update på kossen det har blitt.
Ikkje minst, så har eg ei smørblid Kåna i heimen for tiden. Som e meir enn fornøyd med Fatter’n sine siste eskapader.
Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig, og må bare nytest til det fulle. Øyeblikkene kor undertegna må gå lukst i Boden komme nok før eg vett ordet av det. Men nu. Nu så hersker det full harmoni og familie idyll i heimen.
Om man ser bort i fra Kånå sine små feil og floskler, kor del to mest sannsynlig dukka opp litt senere i kveld …
Ha ei nydelig helg, Folkens. Under kommer etter bildene, itte Fatter’n har gått amok med maler rullen.
Fargene er Sheer Grey i gang og trappeoppgang, i stuen og kjøkken har vi brukt Sand …
Kåner e nåken forunderlige vesen. Som oftast, så sveve de rundt i heimen som guddommelige geskjeftige alvedronninger med komplett kontroll på kvar ein krinkel krok i heimen. Det finnes ikkje mange saker og ting slike vesener ikkje har oversikt øve.
Det e når slike merksnodige vesener miste oversikten og små sprekker i den perfekte fasaden trer frem.
At elleville hendelser man neppe ville trudd sko komma fra den kanten, mest sannsynlig oppstår.
For alt som e opp mot perfekt. Som Apple sine produkter, eller ein flunk ny bil eller f.eks ei ilter, småsint men stort sett snill Kånemor.
De har sine feil og floskler.
Små unøyaktigheter som dukka opp når man minst venta det.
Som her i uka.
Når Fatter’n fikk ein uventa skingrande telefonsamtale igjen, og Kånå sin prangende stemme strømma inn i øyra.
«Har du tatt kortet mitt å kjøpt et spill eller nåke sånt du ?!?» Kauka hu ut, før hu fortsatte på sin beste Petter Solberg engelsk, iblanda ein god dose Haugesund dialekt.
«Det hette Phøss Saur plææn tri !!!»
«Hæ, ka for nåke !?» Svara bare eg. Og hadde ikkje fanaring om ka Kånå snakka om.
Kånå gikk nesten i komplett fistel, og mistenkte både meg, kidsa og diverse hackere, for å ha svindla hu.
Det hadde blitt trukket seksten kroner fra Kånå sin konto, og nå fatta hu null, niks og nada på ka det kunne vær. Eg fikk hu te å senda meg et skjermbilde av uttaket, og satt lenge å studerte ordene som stod der.
Phus soer plan 3 …
Plutselig fikk eg et lite eureka øyeblikk og slo på tråden te Kånå igjen.
Ei Kåna som hadde sperra nærmast både kort og konto i mild panikk, fordi hu skulle få lønn neste dag. Og va redd for at meir av pengesekken skulle bli tømt.
«Du … Har du parkert på offentlig parkeringsplass eller parkerings hus f.eks, i det sista du ?» Spurte eg Kånå, når hu svara.
Det ble stille i den andre enden. Forunderlig stille …
«Herreguuuud … Ja, eg gjorde jo det i går, ja … Når eg hjalp Pappa å dei.» Svara ei småflau Kåna, som sporenstreks trakk tebake alle påstander om svindel, fra sine familiemedlemmer …
Tjera vena meg … 🙈😂😂
Phus soer plan 3 = Parkeringshus sør plan tre.
Typisk, vett dåken.
Detta va for så vidt ikkje den einaste elleville hendelsen denna ukå, skapt av ei Kåna langt inne i offside …
Av og te, så skjer saker og ting så fort at når det nærmast e over, så står eg igjen og lure på ka i alle dager som hendte. Igår blei ein slik dag. Når Kånå bestemte at i helgå sko det malast.
Eller eg mala, rettere sagt.
Det høyres gjerna brutalt ut. At eg liksom må gjør alt. Men, eg gjør jo ikkje det. Nåken må ta seg av småfolket også, ikkje minst så vaska Kånå veggene før eg sette igang. Slikt hata jo eg.
Og te slutt, når eg trur at eg e ferdig, så svinsa hu rundt omkring her i heimen å rydda itte Fatter’n.
Denna gangen, så e det ingen banebrytende eller spektakulære fargevalg. Me kjøre safe. Det blir Sheer Grey i gangen, nett som me hadde i vårt eminente rekkehus.
Oppe i stugo, der ska me mot alle odds ha den fargen som Kånå ikkje ville ha.
Nemlig Sand.
Eg fikk ein beskjed før eg suste av gårde å kjøpte maling te rekkehuset. Og det va at det ikkje måtte vær beige. Så, når eg falt for ein nydelig varm fin farge som va malt på ein utstillingsvegg, og sjølsagt valgte den.
Og tenkte at navnet ikkje hadde nåke med beige i seg, så va det sikkert som banken å komma heim med.
Kånå røyk jo rett inn på nettsiden te butikken, for å sjekka ka det stod om fargen Sand. “Sand er en varm beige tone. En lys mellomtone som oppleves som lun og varm.”
E gikk altså på ein smell der.
Men … Etter nåken uker, så måtte til og med Kånå krypa te korset, og innrømma at hu likte den.
Jøje meg … Og nå va kaffi koppen tom, og ska eg ha et håp om å bli ferdig idag, så må eg vel bare begynna …
Under komme nåken “før” bilder, så satsa eg på det blir nåken etter bilder også … Om resultatet blir bra …
Goe lørdagen, folkens … Bruk den fornuftig, eller ikkje … Så lenge man har det godt, e det vel det samma …
Men, det e ein kjensgjerning at saker og ting man har forlagt, stort sett ikkje e nåke man kanskje har bruk for. Når man ikkje har visst om kor det befant seg i nåken år, og heller ikkje har etterlyst saken.
Sett sånn i det store og heila bildet.
Gleden øve å finna nåke man ikkje visste man hadde derimot, den kan ofta bli stor. Sjøl om fallhøyden somme ganger e større, etter et gledesutbrudd av sjeldent kaliber.
Slik som den gangen når eg fant det radiostyrte helikopteret mitt mens eg egentlig leita itte nåke anna og blei nesten i fra meg av glede.
Men, kor eg etter en liten times leiting etter fjernkontrollen kom på, at den hadde eg kasta sist gang eg rydda.
Fordi eg ikkje fant helikopteret.
Det va litt av ein nedtur.
Åsså har man slike andre små forunderlige forglemmelser.
Slik som idag, når eg glemte kor førsta førsta trinnet i trappå på Transport Kompetanse befant seg og endte opp nærmast i olvelte rett foran ti-femten kursdeltagere.
Tjera vena meg …
Eg såg sikkert ut som ein kar som hadde starta helgafeiringå litt for tidlig, der eg tråkka i luftå, men traff ingenting før eg tok øvebalanse te venstre og skjeinte lukst i veggen med et realt brak.
Hjølpe meg.
Det va jo bare å løpa opp trappå i ein fei med halen mellom beinå, mens flausen gjorde trynet te undertegna knallrødt.
Når eg då på neste levering, løpe opp tre etasjer og e på god vei bortover gangen til bedriften eg ska levera hos, men plutselig oppdaga at eg har glemt å ta kolliet med meg.
I hendene mine har bare fraktbrevet te kunden.
Då va eg litt glad øve at det i hvert fall der va folketomt både i gang og trappegang. Når eg måtte gå kanossagang ned å henta varen igjen.
E det mulig liksom ?
Skjønt, det toppa seg idag når eg leverte ant siste levering på Frakkagjerd, og sa te meg sjøl at nå må eg ikkje glemma Spar, før eg kjøre te Aksdal.
Men, når eg åpna liften inne på Meny Aksdal så står sjølsagt Spar pallen å flire rått mot meg der inne i skapet, mens Fatter’n slår seg i pannå å lura på ka i helsikke som foregår i topplokket idag …
Jaja … Når ting går lukst te helsikke, så kan det liksom bare gå ein vei, her i fra og ut.
Det e i hvert fall lov å håpa …
God helg, Folkens … Og ha ein forglemmelig fredags ettermiddag …
Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.
Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.
Så … Når eg nesten har lasta bilen full.
Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.
Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.
Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.
Detta blei for dumt …
Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.
Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.
Poenget mitt e som her.
Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!
Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.
Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …
Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …
Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …
Svarte salte bananer, altså …
Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂
