Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.
Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …
Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …
Sykkelturen
Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.
Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.
Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige.
Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.
Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …
Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.
Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.
Men, hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande la te et lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …
Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.
Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.
Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.
Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.
Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.
Nei, hjølpe meg.
Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …
Te slutt så suste me avgårde.
Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.
Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.
Tjera vena meg …
I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også.
Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.
Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.
Og nå kunne me ta to veier.
Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.
Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …
Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.
Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.
Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …
Gudhjølpe meg …
Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.
I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.
I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.
Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !
Makan te frekkhet, altså.
Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?
Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.
Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.
Før me traff stigningen opp mot Skre …
Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.
Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist.
Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.
Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.
Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.
Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet.
Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.
Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt.
Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …
Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.
– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ? Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene.
Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.
Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover.
Hjølpe meg …
‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.
Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.
Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.
Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur.
Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.
Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …
Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.
Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.
Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.
Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.
Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.
Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.
For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.
Han der steingalne naboen te Seinfeld.
Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.
Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.
Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.
– Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …
Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.
Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …
Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.
– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.
Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.
Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.
For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.
Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.
Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.
Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.
Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.
Ei Zalando eska.
Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.
Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.
Då gikk nåken et lite hakk for langt.
Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?
Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.
Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.
Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.
Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.
Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.
Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.
Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.
Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.
Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.
Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.
Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk
– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med.
Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.
Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.
Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.
Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.
Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.
Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.
Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.
Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.
Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.
Et vaskeekta Jack Nicholson flir.
Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.
For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.
Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.
Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.
Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.
Svarte salte bananer.
Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.
Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.
Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.
Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.
Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,
Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.
Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.
Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.
Men, for svarte helsikke da.
Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.
Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.
Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.
Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.
Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.
Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …
Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.
Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.
Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.
Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.
Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !
På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.
Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.
Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.
I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …
Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.
Eg bestilte ein service i november med det samma.
Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.
Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.
Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.
Slik er det bare.
Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.
Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.
Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.
Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.
Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.
Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.
Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.
For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?
Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …
Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.
Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.
Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.
Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.
Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …
Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.
Det var meir belønning enn straff.
Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.
Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.
Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.
Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.
Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …
Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.
Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.
Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.
And then some … Mildt sagt …
Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.
Eg har nesten ikkje ord.
Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.
Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.
Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.
Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.
Herreguuud.
Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.
Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.
Eg har sett mange forskjellige edderkopper.
Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …
Svarte salte bananer, altså …
Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.
Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.
Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.
Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.
Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …
Enten så har eg kjørt gjennom ein tidsmaskin på vei te jobb, ellerr så har eg bare gått på ein smell. Men feil vei. Altså ein smell med positivt fortegn. Alt etter kossen man ser på saken.
For itte å ha kava meg ut av sengå, i nåke som må ha vært komatøs tilstand.
Fått på meg arbeids klær, stappa hovudet unna springen for å nåkenlunde komma ut av dvalen og e for så vidt klar te å kjøra på jobb.
Så finne eg ikkje nøklane te lastebilen.
Blir “litt” stressa. Fordi klokkå e jo kvart over sju.
Eg vekke halva huset mens ein jakt som Harrison Ford hadde misunt pågår. For kvinnfolket eg fant te å hjelpa meg. Hu løp rundt i bare trusa.
Fatter’n flyr lavt rundt i heimen å finne alt han har leita itte i ett heilt år, men som overhodet ikkje e av interesse nå.
Eg får kjeft av hu i truså som ikkje fatte at eg ikkje klara å læra meg ein enkel sak. Nemlig å legga saker og ting klart kvelden i for veien.
Treffe ein søvndrukken åtte åring på loftet som har høstferie og egentlig burde ha sovet litt te, men som har blitt vekka av ein velvoksen elefant, som løp opp og ned trappene. Med vernesko på.
Eg komme plutselig på at eg kjørte jo heim den nye sofaen te svogeren min på lørdag.
For så å hasta heim for å se Liverpool kampen. Og la då nøklene på pc pulten. Lagra den informasjonen alt for langt bak i hjernebarken, slik at det ble glemt til mandags morgen.
Fatter’n stupe ned trappene å passere ei snurren geipa i bare trusa igjen, med ein mini Frode hengande i armen. Alt anna enn smørblid. Det lot uttrykket i andletet hennas fjerna all tvil om.
Eg forstår at her har eg nok lagt grunnlaget for et par dagar i bodå, før uka jaggu meg har begynt.
Når eg runda hjørna på huset så tenke eg at det va nå fryktelig mørkt idag !?
Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.
Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.
Som igår, kontra idag, f.eks.
For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.
Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.
Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.
Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.
Men, for svarte salte bananer da ?
Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.
Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.
Men, nei.
Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.
Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.
Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.
Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …
På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.
Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.
Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.
Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?
Gudhjølpe meg …
Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.
Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.
Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …
Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.
Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.
Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.
Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.
Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.
Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …
