Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …
Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …
Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …
Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.
Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …
Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.
Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …
Ikkje hver gang, i hvert fall …
Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.
Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?
Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …
Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …
Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …
Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …
Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …
Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.
Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …
Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.
Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …
Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …
Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.
Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …
Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …
Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …
Itte nok ei beintøff uka på jobb, så parkerte eg rumpa lykksalig ned i sofaen når eg kom heim, og slengte beinå på bordet. Det va endelig fredag og akkurat det utløste ein sterk følelse av lettelse …
Kånå svinsa rundt i heimen som ei geskjeftig fe, mens Flokken va ute med venner.
Det hang ein eim av sjelden harmoni øve heimen, og Fatter’n fikk lest litt i ei bok i ro og fred, mens Kånå laga middag. Det va ein vennlig fredags ettermiddag som saktmodig tok imot kvelden …
Svigers stakk innom i dørå for å se om me va i live, og når de gikk igjen sendte me småfolket te sengs …
Nå skulle resten av kvelden nytes til det fulle, etter ei hard uka …
Av og te, så får man sjøl eller kanskje andre i heimen ein så tindrande god ide, som høyres så ufordragelig klok ut, at det nesten ikkje e mulig å vær uenig. Kånå fikk ein sånn ide igår …
Siden eg hadde hatt ein slags opplevelse av indre ro, midt i sjøormtårnet på Seljord, blant hundrevis av edderkopper.
Så lurte Kånå på om det va akkurat det som gjerna ga ein følelse av ro. Det at eg liksom hadde stått ansikt te ansikt med min største skrekk, og muligens ubevisst funnet ut, at det ikkje va så farlig …
Med det i minne, så hadde hu lest at Arachnophobia va ein film mange hadde sett, og på eit merkverdig vis fått kurert sin edderkopp skrekk …
– Kanskje me ska se den sammen, Frode. Så får me slutt på denna urimelige skrekken den ? … Sa Kånå, og kikka omsorgsfullt på meg.
Jøje meg, det høyrtes jo logisk ut på eit snodig og merkverdig vis. Akkurat det med å utsette seg sjøl for eit traume, for å klara å mestre ein situasjonen man ikkje liker. Eg blei nesten både imponert og litt rørt øve Kånå sin omtanke …
Men, det va før og ikkje etterpå.
Det e jo alltid best å gleda seg etterpå te nåke, istedet for før, for etterpå så vett man jo stort sett kossen det gikk. Sånn egentlig …
Så før, syntes eg nesten at det va verdt et forsøk, rota frem filmen på nettet å rigga oss te der i stuå, te ei litå terapautisk filmstund sammen.
Etterpå, så kan eg ikkje anna enn å sei at ein god ide, ikkje alltid e ein god ide, sjøl om argumentene og faktum tale i den retning. Fordi denna filmen, den må væra nåke av det mest traumatiserande edderkopp materiale, eg nåken gang har sett …
Allerede tolv-femten minutt ut i filmen, så har nervene fått kjørt seg kraftig, og Fatter’n sitter små skjelvende i sofaen …
Ti – femten minutt før slutt har han fått nok, slår av tortur scenene på tv og går å legge seg. Kånå sitte flirande igjen oppe i stuå. Mon tro om det va et lite Jack Nicholson flir eg såg der ?
Eg blir smått usikker på, om ikkje Kånå sin ide va meir jordet i djevelskap, enn omtanke …
Tannpussen blir kjapt unnagjort nede på badet, andletet skylt med vann før eg kikka mismodig på toalettet … Eg må egentlig tømma tanken, men velger å la vær … Ikkje i kveld …
Absolutt ikkje i kveld …
Fatter’n rusler med halen mellom beinå inn i loppekasså, og sovner nesten momentant, itte ei hard uka. Omtrent i samme sekund som han slokna, slår drømmeland seg behørig på. Eg har det med å få meget livaktige drømmer, av hendelser med store overskrifter i løpet av dagene før …
Det tar ikkje mange minuttene i drømmenes grep, før horder av ekstremt giftige edderkopper har infestert, ein enkel manns drøm …
Ei scene fra filmen går i repeat, der eg ligger å vrir meg i søvne. Når ein edderkopp hoppa fra dusjforhenget, og rett ned i hovudet på ei dama som dusja. Det e så livaktig at Fatter’n nesten kan kjenna edderkoppen krypa over pannen …
Et tungt augalokk løfta seg forsiktig, så det andra … Men, for helsikke da ??? … Det e jo et eller anna som krype på pannen … !!!
Fatter’n får et lite anfall av sjokk … Armane slår vilt opp mot pannen, og treffet et eller anna … Panikken slår ut i full blomst, og eg spretter ut av sengå anført med et skrik av bibelske proporsjoner …
Ryggen treffer veggen, dynå blir kasta te helsikke og plutselig slår Kånå på nattbordlyset sitt.
Synet av ein fullstendig skrekkslagen Fatter’n e heilt sikkert ubetalelig … Kånå har fått knekken i knærnå, latterkrampen bølge som ein tsunami gjennom kroppen hennas og latteren e så rå, at eg tar tegningen rimelig kjapt …
Kånå har ikkje klart å motstå fristelsen, når hu kom å la seg, og hadde latt fingrene gli lett over pannen, te Fatter’n som lå og sov …
For første gang, i forholdet mellom disse to, så trampe Fatter’n ein gang i gulvet, peke på dørå og sender Kånå lukst i Bodå, med et morskt blikk …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i himmelen …
Det får fanken meg væra måte på, altså … !!! Helsikkens Kåna …
Det skjedde et eller anna i sjøormtårnet på Seljord, som va befengt med Norges største edderkopp bestand …
Nåke uforklarlig forløysande, men som ikkje blei fullført …
Derfor, og etter et tips fra Kånå som hadde lest at ved å utsetta seg sjøl for akkurat det traume man frykte, så kan man bli kvitt skrekken …
Så nå … Nå rulle me film … Tidenes verste edderkopp film, som ifølge både Kånå og eksperter, visstnok skal ha terapautisk effekt …
Gulp … 🙈🙈🙈
Eg har ein liten snikande mistanke om, at detta muligens vil få et slags etterspill …
😱😱😱
Wish me luck … 👍
Kanskje eg ska kjøra sånn Live-oppdatering, mens me ser filmen ?? …
For, allerede … Og bare ca tolv minutt ut i filmen, så slite eg nåke heilt for jæklig … 🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈
Gudhjølpe meg … Krapylet har sneket seg med fra utlandet, i ei kista … 😱😱😱
Eg holdt på å pissa på meg … Aggressive e den og … 🙈🙈
Åsså finne den seg jaggu meg kjæreste, itte å ha morda ein fugl som ville spisa den … Og flytte sjølsagt inn hos eit ektepar med barn … Den vrien, den va pokker meg unødvendig … 🙊🙊
Idiot … Du klatre ikkje opp der … Fy f… … Terapi meg ein viss plass …
Og nå, nå har denna morderiske edderkoppen fanken meg formert seg, med ei lokal edderkoppinne … 🙈🙈😱😱
Ein skummel jækel av ein edderkopp, har blitt te horder av edderkopper …
Akkurat ja …
Å der hoppa Kånå to meter te værs, når Fatter’n skreik te som ein ulv mot månen … 🙈😱🤣
Jiiiizusss ….. …. …
Okay … No more tredemøller på meg … 🙈🙈😱😱🙈🙈
Jaja, der røyk tredjemann på kun kort tid, for disse hordene av edderkopper …
Og eg har trukket beinå mine godt opp unna rævå … Itte ein lurte seg ned i ein tøffel … 😱😱🙈
Sjå … Der i kuppelen nederst te høyre … Detta burde vært ulovlig … Det går ikkje ann … Kossen i helsikke ska ein massebarns pappa bli kurert for edderkopp skrekk, når man blande inn barn og ekstremt giftige muterte edderkopper … !!??!! …
Detta e absolutt ikkje greit … Det e ikkje greit i det heila tatt … !!!!
🙊🙊🙊🙊
Åhh … Himmel og hav … Det gikk bra … Edderkopp drept av barnebok … ❤❤🥰🥰👌👌
Nei, nei, nei … Nå har det gått for langt … Slikt gjør man bare ikkje, om det så liksom bare ska vær ein film …
Altså, barn og dødsgiftige edderkopper det e ein ting. Men, å blanda toalettet inn i ligningen, det va intet anna enn ondskapsfullt …
Eg har store, STORE problemer med å sjå at det finnes så mye som et snøfnugg av terapautisk materiale i denna filmen, te nå …
For … Eg ska aldri bruka hjelm meir, aldri skru av ei lampa med bryteren under lampeskjermen, aldri trø opp i tøfler, aldri løpa på tredemølle, aldri spisa frokostblanding fra eskå … Og nå, NÅ … Så e for helsikke meg dassen ødelagt og …
Fri og bevare meg vel … 😱😱😱😱
Å der røyk popcornskålå, i samme slengen … 😱😱😱😱
Herreguuuud …
Okey … Eg e seriøst ferdig med denna filmen … Nå e det nok …
Over og ut …
Terapi har det vært fint lite av … Og aldri før har eg hatt fleire skrekkfulle tanker om disse forbaska krapylene, enn nå …
Anbefales absolutt ikkje for slike som meg … Ikkje et sekund av denna filmen, har vært av terapautisk betydning …
Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …
I en Sofa fra Ikea …
– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …
Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …
– Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.
– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?
Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …
Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …
Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …
Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …
Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …
Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …
Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …
Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.
Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …
Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.
Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …
Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …
Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …
Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …
Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …
Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …
– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.
Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …
Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …
Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …
Med mi kjære mor i kartleser setet …
Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …
Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …
– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …
– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …
Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.
At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …
Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …
Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …
Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …
Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.
Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …
Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …
Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …
Det blei travelt idag morgens når eg våkna litt for seint, fordi eg ikkje gikk for tidlig å la meg, igår kveld. Eg begynte nemlig å se på ein film, ein regelrett møkka film, men eg hadde jo begynt å se på den. Og då klara ikkje eg å slutta …
Eg må liksom bare få med meg kossen det går te slutt. Ellers, så ligge eg bare å fundere over saken, og får ikkje sova …
Det e forferdelig irriterande med slike filmer, som innehar så dårlig kvalitet at finsk fjernsyns-teater fremstår som Oscar materiale, i forhold. Men, så e det et eller anna med historien i filmen, som gjør at man bare må få med seg slutten …
Igår, så gikk det slik det alltid gjør i slike action filmer. Helten redda dagen, fikk heder og ære før han rusla inn i solnedgangen, med ei flott blondina …
Eg, eg sa natta te hamsteren, slukka lyset oppe i stugo og rusla ned trappene, heilt aleina. Kånå hadde lagt seg for lengst. Tannpussen blei unnagjort og dagens strabaser blei vaska av et slitent andlet …
På vei te soverommet, blir eg plutselig angrepet av en sykt innpåsliten stankelbein, som mest sannsynlig hadde løpetid …
Kim av oss som trengte briller mest, det trengs nok ikkje diskuterast. For ein syltynn stankelbein med lange pene bein og lekre smekre vinger. Det ligna definitivt ikkje eg på. En noe forvokst Bompibjørn kanskje, men stankelbein … Nope …
Uansett … Eg e ikkje videre glad i disse krypene, sjøl om det e langt fra den ekstreme edderkopp skrekken …
I den forbindelse, starta et lite basketak nede i gangen, når Fatter’n forbante seg øve denna amorøse krabaten, som hadde lurt seg inn. Å forveksla meg, for ein anna attråverdig stankelbein som den gjerna kunne finna lykken med …
Men istedet, endte opp i ein liten disputt med en smått forvokst bompibjørn, som absolutt ikkje ønska nåke nærmare bekjentskap.
Eg løp inn på badet, treiv te meg et håndkle og forsøkte å ta knekken på krypet, ute i gangen. Men, Frøken Stankelbein hadde reflekser som ei fullblods Ninja Prinsessa, å dukka unna håndkle piskene mine. Det så hverken elegant eller grasiøst ut, men va i hvert fall vellykka og effektivt … Sett med stankelbein auger …
Detta begynte å bli for dumt … Eg e stor, den va liten … Detta burde vært lett match, tenkte eg.
Men, akkurat då satte krapylet paradoksalt nok inn ein serie av halsbrekkande Kamikaze angrep, og Fatter’n fikk panikk.
Eg slo vilt rundt meg i luftå, men traff alt anna en Frøken Stankelbein. Lampå i taket, sikringsskapet, klesknaggene og alt anna innen rekkevidde, som laga lyd … Masse lyd … Nåken fåmælte ukvemsord kan og ha sluppet ut av kjeften, i hvert fall trudde eg de va fåmælte.
Før soveroms dørå vår blir reven opp så kraftig, at Frøken Stankelbein forsvant inn på rommet våras, i dragsuget.
Og eg skvatt te, som om fanden sjøl nettopp hadde manifestert seg, lika foran meg … Nåke som gjerna ikkje va så skrekkelig langt fra sannheten, sett med Fatter’n sine auger …
For der i døråpningen står ei søvndrukken Kåna i bare truså, med ei lettare sjokkert Frøken Stankelbein pent planta, midt mellom puppene sine.
– Ka i himmelens navn e det du holde på med nå da, Frode … Freste Mørkets Fyrstinne … – Det e jo midt på nattå, for helsikke … La hu te …
Eg, eg fikk ikkje frem et ord og augene mine, dei kikka lukst på kløftå te Kånå. Kor Frøken Stankelbein hadde kilt seg fast. Men, det va ikkje før eg løfta håndå mi, at Kånå parerte med tidenes Karate Kid manøver … Wax on, Wax off …
Hii Haaa, smokk … Og håndå mi, den røyk lukst i dørkarmen, med et smell … Tjera vena meg … Eg skulle jo bare peika på stankelbeinen …
Men, Kånå trudde visst nåke heilt anna som absolutt ikkje passa seg, akkurat der og då … Herreguuud. Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Og eg e ikkje såpassa idiot at eg forsøke meg på et “move”, når Kånå e i det humøret …
Eg kunne nok vært toskjen nok te å kikka, ja … Men, det å slengt håndå lukst på puppen, lika itte Kånå har hatt et raseri anfall. Å nei du, litt glad e eg jo i livet mitt, ennå …
– Auu … Klynka eg te øve den forslåtta håndå, mens Kånå begynte å kjenna på at det kribla mellom puppene. Hu kikka ned i kløftå, å augene hennas sprette rett opp i spagat, før hu satte i et indianerhyl …
– HIIIAAWATHA !!! … Kauka Kånå te, der hu tar ein sugande ishockey takling på meg så eg fløy lukst i skyvedørene te garderoben, før hu styrta mot utgangsdørå våras …
Akkurat nå, så tenkte eg at det va ganske bra, at det faktisk va midt på nattå, der Kånå stod å rista puppestellet i dørå. Og slapp Frøken Stankelbein ut i fri luft igjen.
Eg trur det va det som redda meg, fra ei natt i Bodå, det at stankelbeinen satte seg fast akkurat der … Midt i kløftå te hu mor i heimen …
Ellers, så trur eg det hadde blitt soveposen, liggeunderlaget og Bodå inatt, sammen med edderkoppene …
Om Kånå ikkje hadde gått på ein liten smell sjøl … Av og te, så har man litt flaks i uflaksen, liksom …
For bilen me har kjørt, det e ein pent brukt Bürstner Elegance i810, et lite beist av ein bobil … Og foruten to små episoder av ellevilt kaliber, så har den oppført seg meir eller mindre utmerket.
Den e lettkjørt både på tross og på tvers av størrelsen sin, lå som et fullblods tusenbein på vegen og hadde meir enn nok motorkraft sett i forhold til tyngde …
Men allikavel, så drog et par ting ned stemningen nåken hakk, omtrent sånn akkurat når de skjedde, før me for så vidt kom oss raskt te hektene …
Markisen f.eks, den hadde muligens ikkje sjølvaste Mr. Lindås, Haugaland Caravans hyggeligeste mekaniker gjerna sjekka optimalt, før avreise.
Nå ska det seiast, at Sjefs Mekaniker Lindås drog te med et minikurs av sjeldent kaliber før avreise, for å oppdatera ein nåke rusten undertegna, sånn med tanke på bobil og diverse ting man absolutt bør vita …
Men, markisen e meir eller mindre sjølforståande for dei fleste, så den ble det forståelig brukt meget liten tid på …
Sett sånn i ettertid, va kanskje det ein liten bommert på sett og vis, men det e gjerna slik innimellom.
At det minst åpenbare og det man i hvert fall tenke ikkje vil gå galt, det går som oftast galt … I hvert fall når det e Familien Vandrende Kaos man har med å gjera …
Kanskje til og med spesielt når det e Familien Vandrende Kaos …
For, når alt va pakka i bilen i går ettermiddag, småfolket satt nærmast klar i setet sitt og Kånå tok ein siste sjekk rundt bilen, så skulle Fatter’n bare rulla inn markisen …
Siste jobb, før alt va klart te avreisa, liksom …
Omtrent tre dragninger inn i oppdraget, begynte nåken mistenkelige knirkelyder å bre seg, oppante i fra der tannhjulene møtes, og mekanismen som drar inn markisen sitter …
Knirk, knirk, knirk … Poff …
Markisen hadde forflytta seg omtrent fem cm, men nå va det full stopp …
Svarte, salte bananer …
Fatter’n strekte seg på tå hev, dunka litt i mekanismen, og forsøkte igjen.
Omtrent to cm seinare, så smalt det til igjen …
Knirk, knirk, knirk, poff … Full stopp igjen …
Småfolket lærte seg nåken nye gloser og Kånå kom løpande te med et forferda blikk …
– Ka i helsikke e det du seie, Frode !??! … Kauka hu strengt, å kikka bekymra inn i setet der småfolket satt …
– Ja, og H-ordet også ... Legge Litlajentå te, med auger svære som håndballer …
Eg kunne ikkje anna enn å legga meg langflat, men forsøkte å forklara sakens gang for Kånå, for å liksom rettferdiggjera utbruddet …
Akkurat det, det gikk omtrent så der, men Kånå tilbydde seg nå å hjelpa te. Kanskje for å holda Fatter’n sitt talemål i sjakk, men sikkert fordi hu og gjerna ville komma seg på vei heimover …
Omtrent ti minutter seinare, så va småfolket sendt lukst på lekeplassen, og Kånå høyrtes meir ut som ein fullblods gammeldags havnearbeider med et ordforråd eg ikkje visste hu hadde innabords …
Markisen va kommen ti cm lengre inn, og svetten rant av oss begge i sumarvarmen, av alle feil årsaker man kan komma på …
Eg har ikkje sett Kånå så forbanna, siden den gangen eg kom te å snu begge smørbrød boksane opp ned, før maten skulle serverast i dåpen te Mini’en, fordi eg trudde pilå peikte feil vei … Men, sjølsagt skulle stå bortover og ikkje oppover, slik eg trudde …
Der eg ommøblerte alt av smørbrød på kun kort tid … Suksess ?? … Eh, nei …
Ein time seinare, og med ein Fatter’n som hadde fått bakoversveis av Kånå sitt sinne, så va den forbaska markisen endelig inne i kassetten sin igjen …
Småfolket blei hanka inn og heimturen kunne starta …
Det va dørgande stille i bobilen dei første kilometrene, før Mini’en braut stillheten …
– Jaja, det e jo bare sånt nåke som alltids skjer oss detta, mamma og pappa … Og eg love at me ikkje ska sei te Mormor å Farmor at dåkke sa begge F-ordene, altså …
Eg og Kånå delte et blikk, før me fikk knekken i knærnå og latterkrampå tok oss …
Men, Mini’en hadde jo fullstendig rett …
Det e jo sånn som alltid skjer med oss … Så ka anna kan man liksom forventa da …
Når det e Familien Vandrende Kaos det e snakk om …
Et faktum man ikkje kommer foruten når man e på bobiltur, det e tømming av toalettet. Ein gjerning som raskt kan føre til heftige uoverenstemmelser, blant de ansvarlige for bobilturen, nemlig oss foreldre i dette tilfellet …
Så … Når eg nevnte at toalettet definitivt måtte tømmast idag, blei Kånå plutselig vrang, sær og særdeles taus …
Men, som eg mange ganger har nevnt før. Som einkvar glede før eller seinere erstattes med sorg, oppveies einkvar fordel i livet av ei ulempe.
Enkelt og greit …
Og uansett kossen man såg på det, så måtte nåken tømma dassen, for nå va tanken meir eller mindre stupfull …
Et anna ordtak eg har brukt før, det e at eit bilde, ein sang eller ei sterk lukt, kan dra deg langt inn i et sterkt minne …
Mitt minne, itte eg tapte tre omganger med stein, saks og papir mot Kånå, og fikk den utrivelige oppgavå med å tømma dass tanken.
Det var fra det året eg og Han i Midten reiste på bobiltur med foreldrene mine sin bobil.
Og eg måtte bære ein full dasstank, heilt fra Utsikten på Bogstad Camping og ned til dass tømme stasjonen …
Fri og bevare meg vel …
Det e som eg kjenne sneken i nasen ennå, der blandingen av avføring, sånn middel man har i tanken og urin slo i mot meg, som ei mitraljøse av ukvems dufter i snyteskaftet.
Når man entra rommet man sko tømme tanken i …
Når det på toppen av saligheten va omtrent 30 grader, blei ikkje opplevelsen mindre motbydelig.
For tanken lukta jo som regel ikkje nåke særs, men rommet man tømme tanken i. Det kan ofta by på mang ein overraskelse, te tider …
Derfor, så meinte eg det absolutt var på tide at Kånå også lærte seg litt av bobil livets baksider.
Men, Kånå satte seg sjølsagt på bakbeinå og stein, saks og papir satte sluttstrek på den disputten …
Eg luska meg duknakka rundt bilen, åpna lukå og stålsatte alt av duftsanser i mitt legemet, i den grad det går an …
Det va for så vidt ikkje lange biten fra bobilen te tømmestasjonen denne gangen, men eg grua meg allikavel lukst ihjel, på ka eg gjerna ville møta, på dasstømme rommet …
Det finnes tross alt mange kjekkare ting å gjør, her i verden enn å tømma dass tanken på ein bobil …
Eg klamre meg te alt som gjør meg unik her i verden, men dass tømming står heilt klart ikkje på den listå, så vidt eg vett.
Men, kom i hug nå Folkens, at det e jo ikkje hvilken som helst bobil, me for så vidt e ute på tokt med …
Det e jo tross alt ein slags luksus doning av abnorme dimensjoner, me farte rundt i …
Og bør gjerna ikkje dass tømming då, stå litt i stil te doningen man kjøre !?!? …
Eg blei i hvert fall gledelig overrasket øve den lille dingsebomsen, som absolutt gjorde at dass tømming denna gangen, meir eller mindre forløp seg som et “barne skirenn” …
For å bruka Petter Northug sin verdenskjente metafor øve ting han syntes gikk lettere for seg enn på forhånd tenkt …
Dass tanken kunne nemlig gjøres om til en nett liten trillekoffert, slik at man slapp å bære den hele veien til tømmestasjonen …
Fantastisk …
Når eg kom trillende rundt bobilen med den nette dasstanken, fikk Kånå akutt knekken i knærna og gikk inn i ett heftig latterkrampe anfall, som sikkert hørtes over hele campingen …
Før hu spratt opp for å ta bilde av Fatter’n … Trillende med en dasstank …
– Nå ligna du i hvert fall på dei der rosabloggerene, som komme heim fra Dubai med trillekoffertene sine …
– Hold kjeft … Sa eg, og trilla mismodig avgårde …
Og som ein liten PS … Det lukta ikkje idag, på Camp Lyngdal va det gullande reint å lukta som ei blomstereng, det va på Bogstad sneken blei nevnt … 😁👍
Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras.
Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.
Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …
Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland..
Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress …
Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …
Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …
” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …
Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare …
Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet …
Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..
Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …
Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …
– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …
Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent …
Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no …
Så roen senka seg nå for så vidt i bilen …
Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet,
” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …
Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …
– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ?? Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …
– Sjøsyke tablettar … E det så gale da ?? Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …
– Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen …
Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram …
Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …
Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …
Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me …
Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …
Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind …
Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …
Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …
– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar …
Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet …
Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …
Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel …
Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…
F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk.
Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …
” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …
Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang …
Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland …
Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …
Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …
Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …
Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt …
Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …
Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …
” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …
Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …
Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…
Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet …
Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …
Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …
Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet …
Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …
Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …
Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert …
Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.
” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …
– E me ikkje kommen lengre ? Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …
– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …
– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …
Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast …
Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet.
Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …
Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …
Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen …
Men, ikkje så hardt nå …
Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …
Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …
Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …
Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …
– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr …
For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …
Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …
Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …
Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …
Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …
Fartøyet me romstere rundt omkring i på denne herrens velsigna jord, det forvitrer etter hvert som årene går. Det har eg virkelig fått kjenna litt på, og gjerna spesielt dei siste årene som har gått. Der eg før gjerna både såg og følte meg som en frisk, ungdommelig og sånn nåkenlunde allright fit fyr. Har eg nå gjerna blitt ein gråsprengt, smått korpulent og pompøs fyr som kanskje ser ufordragelig klok ut …
Eg minnast ennå den dagen, når eg parkerte lastebilen ved siden av et stort vindu, som fungerte som et fullverdig speil. Kor eg muntert bedrøvelig oppdaga, at eg gjerna ikkje hoppa lika grasiøst ut av lastebilhyttå, som eg gjorde i mine glansdager som yrkessjåfør …
Nå har heldigvis ikkje det medført nåke spesielt tungsinn, sosial angst eller lignende, men kanskje heller skapt litt lett forbigående dårlig selvtillit, til tider. For all del, eg har vel nok selvinnsikt te å forstå at eg ikkje e den mest atletiske fisken, i akvariumet lenger. Men, eg har ikkje tenkt å bli en slik treningsnarkoman i førtiårene, som tumla gjennom livet i konstant frykt for å bli innhenta av alderdommens grep, heller …
Eg har forsont meg med at det legemet eg har, definitivt ikkje passa te alt eg kanskje sko ønska det gjorde, meir. Uten at det for så vidt går heftig utover nattesøvnen …
Livet ligger jo fortsatt foran meg, å ikkje bak meg og det e i hvert fall langt fra over, sånn egentlig …
Men, på fredag når eg suste rundt å leverte varer, blei eg muligens innhenta av nok et av alderdommens umiskjennelige tegn. Som for så vidt sjelden har skapt utfordringer for meg på jobb før. Allikevel, så har eg nok hatt noen små følinger med fenomenet, tidligere. Eg e jo i overkant glad i å lesa bøker. Spesielt Tom Egeland sin føljetong om den komplekse arkeologen, Bjørn Beltø …
På sett og vis, håpa eg virkelig Tom Egeland aldri lese denna bloggen, då eg muligens e sterkt inspirert av nettopp Egelands skriverier. Og muligens har lånt “noen” formuleringer, her og der …
Men, som ein leser så fint skreiv te meg, når eg nevnte detta før ein gang – Vi er alle lånere, på livets landevei … Uansett, så har eg innsett de siste årene, at augene ikkje heilt spille på lag meir. Derfor har lesebriller blitt min nye følgesvenn, sammen med ein god kopp kaffi, når eg flykte fra virkeligheten og inn i bøkenes fantastiske verden …
Så, når kjørelederen min ringte litt ut på fredagen, og lurte litt på kor eg hadde levert ei eska, siden kunden hadde leita rundt heila huset sitt, uten å finne varene sine …
Som eg hadde satt på dørstokken, etter avtale, og sendt melding te kunden om …
Då blei eg litt satt ut. Tjera vena meg, e kunden såpassa blind at de ikkje såg eskå, som lå rett ved siden av inngangsdørå ? … For all del, et av livets paradokser e jo at man somme ganger blir blinde, for det som ligge rett foran nesen på en. Men, denna eskå kunne man umulig ha oversett, når man åpna inngangsdørå si. Tenkte liksom eg, lett irritert øve kundens manglende synsevne …
Men, så va det et tall, som liksom beit seg fast bak i hjernebarkens uransaklige irrganger, nemlig trettisju … Sa ikkje kjørelederen min at adressen va nummer trettisju ? …
Hmmm … – Her e det noe muffens. Sa ein munter stemme te meg, langt bak i fra underbevissthetens kjernesenter. Eg ga kjørelederen kjapt beskjed at eg sko sjekka opp i saken, å la på røyret. Før eg durte lukst inn på kartfunksjonen på telefonen, leita opp den siste adressen eg hadde søkt på og fikk meg ein liten overraskelse …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Trettisju va absolutt ikkje den adressen eg hadde søkt opp, men et nåke lignende tall stod det jo …
Nemlig trettito …
All irritasjon øve kundens manglende syn, projiserte seg raskt over te sjølvaste meg sjøl. Eg hadde i farten heilt klart sett to istedet for sju, og levert esken på feil hus. Herreguuud … Eg beit i meg forbannelsen øve min egen manglende synsevne, istedet for kundens, og ringte sporenstreks kjørelederen min og ga beskjed. Saken ble heldigvis løst rimelig kjapt, og kunden fikk esken sin, til slutt …
Mens eg, med min nåke sårede yrkes stolthet, som den som sjelden eller aldri, levere feil. Den fikk seg ei liten stor ripe i lakken …
Eg må jo innrømma, at eg har forbanna meg øve nåken bedrifters evne, te å ha ekstremt liten skrift på merkelappene sine. Men, må vel også bare innse at lesebrillene som har vært forbeholdt boklesning, nå også må få vær med på jobb på fast basis. Slik at eg ikkje går på fleire slike småflaue smeller.
Og ikkje minst, som eg nevnte litt ovanføre … Somme ganger blir man blinde for det som ligger like foran seg, og et paradoks va vel gjerna at eg meinte det om kunden, istedet for den som eg gjerna burde gjort det om …
Noen ganger så oppstår små episoder i småbarnslivet, episoder som brenner seg fast i hjernebarken og aldri slipper tak … Små episoder med episke dimensjoner over hendelsesforløpet … For mange år siden, når Mini’en for så vidt fortsatt var en Mini, Litlajentå ei litå jenta og dei to eldste var tette som erteris …
Da skjedde denne episoden som blir beskrevet under … Når to foreldre i tankeløshetens dumskap går på en smell av sjeldent kaliber …
Handleturen …
I et hjernedødt øyeblikk hadde eg og Kånå dratt på handletur, med hele Flokken på slep, og hvordan vi klarte den bragden er i mine øyne uforståelig. For etter Litlajentå kom til verden fant vi raskt ut at matvare handling og ein skokk med barn i hælene, definitivt ikkje var den beste kombinasjonen. Derfor hadde dette stort sett blitt Kånå sin oppgave (Og friminutt) … Så, hvordan i all verden vi hadde klart dette kunststykke, det var virkelig utenfor min mentale rekkevidde …
Dumdristig tankeløshet er det første som slår meg, når to foreldre mer eller mindre kjører lukst inn i skjærsilden, med augene på vidt gap …
Ikkje bare er det høyst ineffektivt å handle sammen med fire barn, men det er også ein prøvelse av astronomiske dimensjoner både mentalt og ikkje minst fysisk. Omtrent som den siste etappen i Tour de Ski, for å velge et meget komparativ eksempel. En endeløs lang oppover bakke hvor man neppe ser ende på lidelsene, og når man endelig kryper over målstreken er man i en slags zombie lignende tilstand … Mentalt og fysisk ute av stand til å kontrollere seg selv …
Men her befant vi oss allikevel virrende rundt i jungelan av matvarer, på Obs stormarked, som en småforvirra bavian familie på jakt etter mat til helgen …
Vi hadde nettopp passert et nyforelsket ungt par med en liten krabat, sittende som en engel i handlekorgen deres. Et par som kikka litt forbløffa på oss når vi ble oppdaget, og man kunne nesten se to hovuder gå diskre opp og ned mens de telte til fire … Nett som på strandpromenaden i syden en gang, da en gjeng tyrkere fikk samme hodebevegelsene, før de kikka på meg og utbrøt.
– One, two, three … … fffour … Ohh, you’re Crazy man … Noe som vi for så vidt har blitt vant med, etter som årene har gått … Familien Vandrende Kaos … Og Crazy, det er vi vel på våre helt særegne måter, alle sammen … Vil eg tro …
Men jøje meg, tilbake til denne famøse handleturen som selvsagt bydde opp til dans, slik som sedvanlig når en massebarnsfamilie gjør ting de ikkje kan … For, la oss nå si at du som leser dette nå slår over i slow motion, og ser for deg at alt som skjer foregår i sakte film. Akkurat som en hardbarka actionfilm hvor spenningen har steget til bristepunktet, og slow motion blir brukt som virkemiddel for å bedre beskrive hendelsen …
” For plutselig mens vi går der på Obs i skjønn harmoni, så slår to viltre brødre brått over fra sakte trav ved siden av handlevognen, til full gallopp fremover, og går inn i et halsbrekkende kappløp mellom reoler og varepyramider …
Eldstemann kutter en sving i beste Petter Solberg stil, en perfekt håndbrekksladd der han runder en storslått kjekkspyramide. Men, treffer selvsagt en av de nederste radene med hælen, før han runder pyramiden … Kåna slenger seg desperat fremover for å stabilisere byggverket, og ser ut til å reddet oss fra total ydmykelse, i beste lørdagshandel tid …
Og nå er det nesten som eg må få sitere Ravi sin versjon av en Eva Weel Skram sang … ” Og så kom du ” … For, – Eureka, hvor i huleste kom du fra ? …
Akkurat det, vil eg tru Kånå tenkte når Han i Midten spant forbi, og resten av fundamentet forsvant som dugg i plettfritt solskinn, nederst på pyramiden. Eg e nesten på vei avgårde for å hanka inn urokråkene, når eg ser i augakroken at Litlajentå har begynt å klatra på handlekorgen vår… Eg rekke akkurat bort i tide før handelkorgen nådde det kritiske punkt, og tippa over med både Mini’en og varene våre …
” Kjekkspyramiden har for lengst passert det samme kritiske punkt, og i sakte film ser man toppen rase mot bakken … Pyramiden e fortapt … Mini’en skrattler i euforisk glede … Eg vett ikkje om det er nestenvelten eller pyramide kollapsen som er årsaken …
Kånå har gitt opp pyramiden og er i fullt firsprang etter rallygutta … Den siste kjekkspakken slår i bakken med ett legendarisk ensomt smell, nett som den siste kulehylsa i ein actionfilm … Så kommer stillheten … Matrix øyeblikket er over … Det unge paret med englebarnet står fortsatt like ved og kikka perplekst på oss, de har selvsagt fått med seg hele actionsekvensen …
Eg kikka tilbake mens eg smile et lite overbevisende skjelmsk smil, nikke liksom som å forsikra de om at alt er under kontroll … Men, det er jo ikkje det …
Paret snur seg og kikker på hverandre, så synkront ned på englebarnet sitt, så tilbake på hverandre. Før man kan se ett slags usynlig kaldt gufs gå gjennom kroppene deres, før de rister det av seg og haster videre inn i matvarejungelen … Kånå har endelig fått fatt i rømlingene og fengslet dem i et fast håndgrep på hver side av seg … Mini’en har funnet roen med smokken sin igjen, og Litlajentå står fint ved siden av meg …
– Oisann, det e vel gjerna tvilsomt om det blir fleire søsken på han der !? … Seie eg lattermildt te Kånå og nikka i retning det unge paret som haster i fra oss mens englebarnet flirer opp mot sitt opphav … Et Jack Nicholson flir …
Mens eg tenke litt underfundig for meg sjøl …
– Tjera vena meg, hvorfor traff ikkje vi oss selv på handletur, før Familien Vandrende Kaos ble komplett, med fire spinnville småtroll … !?!
Men, der igjen … Det er jo jaggu meg kjekt og, med fire spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen … Liksom …
