Etter mange år, med dårlige forklaringer på hvorfor Fatter’n ska få lov te å sova bitte litt te istedet for Kånå, når det e helg. Så klara Fatter’n å hosta opp ett eller anna som hu tok for god fisk.
Fleire år med tapte disputter på morgenkvisten, et mangfold av dårlige argument og en håndfull knehøner i ryggsøyla.
Bare for å få den lille halvtimen ekstra …
For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset har stått opp. Så starta denne småbarns fabrikken opp nett som ei sørlandssnekke på tur. Med mange små poff i lett harmoni, først.
Men så, når en liten halvtime kanskje har gått forbi.
Da høyrest heimen meir ut som et par lavtflyvende F-16 jagere på tokt i fjellheimen, og drønnet fra jetmotoren som slår tilbake som et ekko mellom fjelltoppene.
Det e ein fabelaktig metafor på seansen …
Men ka skjer sjølsagt, når Fatter’n endelig klare på eit uforklarlig vis å få Kånå te å stå opp først, nærmest uten diskusjon ?
Joda, mens Fatter’n ligge der i loppekassen å feire sin første triumf på mangfoldige år.
Så har halsen slått seg vrang, nesa er tett som et tretti år gammelt dieselfilter, hovudet kjennes ut som om det e ti nummer for lite og kvart puls slag e som tortur.
Umulig å sove et sekund meir. Man må ut på badet for å medisinere seg og då e det gjort…
Endelig, når Fatter’n skulle få halvtimen sin. Så går det lukst i dass.
På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hovudet i skapdørå på badet når eg lete etter hodepinetabletter og knuse stortåa i dørkarmen på vei ut igjen …
Planen idag, den var egentlig ikkje spikra i stein, sånn egentlig. Eg tenkte i går at om eg stod tidlig nok opp, så fikk eg i hvert fall rigga te ein god frokost. Det var for så vidt at som stod på tapetet. Slik ble det ikkje.
Det sørga Frydenlund & co for, der en liten stor dose mildt ildvann gjorde underverker, for Fatter’n sitt sovehjerte.
Ikkje før klokka tippa halv ti begynte me å virka her i heimen idag. Men, då gjorde me det til gagns også. Kånå kjørte Litlajentå te ei venninna og tok seg ein velfortjent fridag, fra mann, barn og husarbeid.
Hu kosa seg på terrassen hos svigers, og ble nok behørlig oppvertet vil eg tru.
Eg kokte nåken egg te Mini’en, før eg fant ut at trampoline sesongen kunne avsluttes i dag. Eg begynte å demontere den her ein dag når det ble meldt heftig vind i nåken dager. Men, resten av demonteringen ble en slags fortsettelse som aldri kom.
Den stod der halvveis demontert og liksom blunka medtatt med augene te meg idag.
Den har blitt flittig brukt i løpet av året og så virkelig klar ut, for å bli lagt i opplag til vinteren. Eg tok ein sjefsavgjørelse når høvdingen har forlatt sin post, og satte i gang med resten av demonteringen.
Når alt var demontert, kom eg i hug nåke som svigerfar nevnte ein gang.
Noe om at det kunne vær smart å ta bilder av saker og ting. Før man tok det i fra hverandre. Da gikk det som oftest raskere, når man skulle sette det opp igjen.
Eg kikka ned på alle delene som lå der i hurlumhei.
Nå va den tanken egentlig ein heilt ubrukelig tanke. Av og te, så e det gjerna bedre å ikkje tenka så mye, etterpå. Når man for så vidt burde tenkt den tanken på forhånd.
Eg slo meg til ro med min genuint geniale logikk, og fant frem eskene delene skulle opp i.
Når man først har gått på ein liten smell, så e det viktig å late som om den aldri har hendt, og oppføre seg som om man har full kontroll. Forresten, så er det jo bare eg som vett ka eg hadde gjort, så i grunnen hadde eg jo ingen årsak te å vær bekymra.
Og når sant skal sies, så e det liten tvil om kim som ska sette den opp igjen til våren.
Om det da gjerna tar dobbelt så lang tid som det kanskje burde gjør, så er jo bare det en bonus. Det blir jo bare dobbelt så lang alenetid for Fatter’n ute i hagen. Vinn – vinn situasjon, liksom.
Herregud. Av og til så tenke eg for mye øve saker og ting. Alt for mye. Det e jo ingen vits å legge for mye i små bagateller.
Når trampolinen var nedpakket og stuet inn i garasjen. Så dukka nåke anna opp. Jaja, å si det dukket opp blir gjerna å ta hardt i, men der trampolinen hadde stått, var det litt mer av det, enn ellers. Nemlig barnåler og løv.
Og når eg kikka litt omkring meg her me bor, så hadde det vitterlig meg lagt seg et lite lag av begge deler, overalt.
Den grå steinen rundt huset, den var nesten blitt farga lysebrun av løv og barnåler. Dette er jo også et av livets store paradokser, det at man blir blind for det som ligger like foran seg. Men, eg har ein mistanke til at løv og barnål dekket, liksom har kommet snikende i all sin stillhet her i høst.
Plutselig, så har et dusin av begge sorter tidoblet seg i gården, nett som guppyer kan gjøre i et stort akvarium, om man glemmer seg litt ut.
Det va ikkje så mye anna å gjør enn å hoppa i det. Løvblåseren ble nappa ned fra plassen sin i garasjen og Fatter’n gikk amok i gården. Der eg vekselsvis blåste sammen dritten i hauger, før eg støvsugde det opp, med samme maskin.
En genial liten sak som eg virkelig har blitt glad i.
Før eg visste ordet av det så hadde nesten dagen løpt forbi. Nærmast uten at eg hadde lagt merke til at klokka hadde gått. Eg satte meg ned å kikka på ein løv og barnål fri gårdsplass, klappa nesten meg sjøl på skuldrene og var sånn måtelig fornøyd med egen innsats.
På ein lørdag kor eg egentlig ikkje hadde planlagt å gjør nåkenting.
Svarte, salte bananer … Eg hadde jo lova Kånå å rydda kjøkkenet også før hu kom heim. Det såg absolutt alt anna enn striglet ut. Eg skulle ta det i går, men då prioriterte me å kosa oss foran tv’en, mot at eg tok det i dag. Jøje meg. Det va ikkje anna enn å hoppa i det også.
Jaggu meg, så rakk eg jammen meg det også før heimens ubestridte herskerinne kom heim igjen, fra ein slabbedask dag etter ei hard arbeidsuka.
Eg satt regelrett gjennomvåt av svette i stolen, etter kjøkkenet var tatt.
– Slapp av nå, Frode. Sa plutselig ein godslig stemme te meg, langt inne fra hjernebarken. – Ok. Svara eg og tenkte at det sikkert var et meget godt råd etter dagens strabaser.
Det å slappa av.
– Ka då “ok” ? … Spør Mini’en. Som står i kjøkkendørå å kikka lattermildt på meg.
– Snakka du med deg sjøl eller, oldings ? Fortsette fjotten, før han løpe inn i stugo igjen, med et latterbrøl hengande etter seg.
Tjera vena meg.
Oldings ? … E det slik han ser meg ???
Jaja, han har vel kanskje litt rett i det … Eg følte meg faktisk litt “oldings” der eg satt.
Matt og forkommen etter lørdagens utskeielser her i heimen …
Det blei i hvert fall ein meget effektiv lørdag. Det ska eg i hvert fall ha …
Ha ein strålande lørdags kveld, Folkens. Det ska eg ha …
Kom over nok et innlegg skrevet i gamle dager, som for så vidt e dags aktuelt nu for tiden også … Når Kånå og Litlajentå finne det for godt å vær uenige om et eller anna, alt og ingenting, men stort sett lite alvorlig …
Det e ikkje så mye som har forandra seg, siden Litlajentå va tre-fire år. Te jentå blei ti …
God lesning Folkens …
Detta e virkelig ein klassiker av de store, fra min “lille” samling med familie anekdoter …
Ungane sitte og ser på Barne-Tv, dei tre minste ivertfall. Eldstemann e blitt for stor, proklamerte han igår. Det gjekk fort, tenkte eg. Han va jo liten nok i forrige veka…
Det e mye som skjer nå for tiden. Med ungane. Ja, oss alle sammen.
Litlajentå e blitt ganske så trasige, Mini’en bestemt og Han i Midten på sju e blitt ein reinspikka opportunist.
Og Eldstemann e for stor te Barne-Tv …
Jaja, det e faser i barndommen, som de må igjennom. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.
Men av og te så e det skrekkeligt slitsomt detta her.
Det tenkte me ikkje på trur eg. Eg og Kånå. Itte me hadde fått heile denna Flokken te verden.
Det med kossen det sko gå sånn med sammensetning, faser i livet og harmoni i heimen.
Idag så sko Han i Midten gjør lekser og klare å lura Kånå te å tru at han gjør leksene bedre, hvis han sitte med stuebordet.
Sjølsagt så gjorde han ikkje det, det gjekk jo rett i dass.
For guten klare jo ikkje å sitta i ro.
Det e akkurat som om man har satt ein kaktus på plassen han sitte på. Det går opp og ned, sidelengs og tebake, te slutt så datt han, med hovudet fyst i parketten.
Då får eg nok, og plassere han med kjøkkenbordet, så e det ivertfall håp om at han blir ferdig, før soloppgang.
Men då elga Litlajentå seg inn, og begynne å irritere fyren, så godt som bara hu kan.
– La han sitta i fred med leksene nå, e du snill … Seie Kånå te Litlajentå.
– Nei…. Svara hu.
Eg slippe det eina øyra fri, så eg får med meg detta her. Eg har mistanke om at ein liten stillingskrig, e under oppseiling.
– Tiril…!!
– Mamma… !!
– Kan du lya nå…!!
– Nei, du må lya nå.. !!
– Tiril Emilia…!! …
Oi, nå har Kånå kjørt “begge navnå” kortet, då begynne hu å bli i øvekant irritert. Å alle som har ungar, kan tonefallet her.
Eg kikka bort på Litlajentå i skjul av kaffikoppen, hu har fyrt opp hard-disken og eg ser den går på full guffe. Hu vett akkurat ka som foregår nå, så nå kalkulere hu garantert risikofaktoren, på sitt neste svar.
– Maaammaaaaa !! .. Svara hu te slutt… Imitasjonen e nærmast perfekt… 😉
Hu har, akkurat som meg, resonert seg fram te at det fortsatt e ei litå stund, før Kånå sprikke.
– Nå e det nok….
– Nei, du e nok..
– Kan dåkke slutta nå, så eg får gjort leksene i fred… Bryte Han i Midten inn….
– Hørre du, Tiril… Nå må du la Leander jobba i fred, med leksene…
– Du må jobba i fred… Replisere Litlajentå kjapt..
Kånå løfta det eina augabrynet. Og eg høyre ett “gisp” på siå av meg.
Eldstemann har og fått med seg forestillingen, og sitte musestille og følge med.
Eg sitte å lura på om det e smart, å henta litt chips og brus, te showet som pågår. Men eg slår det ifra meg. Det hadde blitt for åpenlyst. Sjøl om Kånå, har tatt augabryn trekket.
Både eg og Eldstemann, e klar øve ka me bivåne nå, det e maktkamp mellom alfahunnene i flokken…
– E du frekke i munnen din ?? .. Spør Kånå, nåke kvast…
– DU, e frekke i munnen din… Svara trollet…
– Ska du rett i seng, Nå ?? ..
– Nei, du ska i seng…. NÅÅÅ! …
Tjera vena meg.
Eg trur ikkje mine egne øyrer, ikkje Eldstemann heller. Han i Midten prøve febrilsk å snakka te Litlajentå. Men hu kikka Kånå rett i augene. Stillings krigen e komplett.
Kånå reise seg.
Litlajentå sitte, akkurat som ein gepard, følge hu bytte sitt med augene.
Kånå går imot na.
Litlajentå krumma nakken, klar te sprang.
Stemningen e elektrisk, eg høyre den nervøse pusten te Eldstemann. Han i Midten har gitt opp førsøkene med å snakka Litlajentå te fornuft og følget dramaet fra orkesterplass.
Hadde nåken av oss guttar i huset prøvd oss på nåke lignande, hadde me vore maltraktert og sendt i Bodå, for lenge siå…
Så skjer det nåke me i vår villeste fantasi aldri hadde trudd kunne skje. Kånå bøye av, svinge te venstre og går mot gangen. Eg kikka på Eldstemann, og det e som å se i ett speil.
Hjulet går rundt, men hamster’en har daua …
Hjernen går for fullt, men ingenting e tekobla, for detta e jo umulig …
Har Litlajentå utmanøvrert Kånå, itte kun 4 år med samspill.
Så seie Kånå…
– Detta får du ta deg av, Frode…..! … Før hu svinge inn på badet, lukke dørå og låse.
Itte nåken sekund så letta tåkå i hjernen, men det e fortsatt dugg på koblingane.
…..
Eg kikka bort på Litlajentå. Mens ett kaldt gufs, stryke øve nakken min….
Trollet sitte som hu satt.
……
Med ett flir om kjeften…
…..
Ett Jack Nicholson flir …
Mens eg lura på om eg nettopp, va vitne te ett strålande sjakkmatt trekk, ellår om Kåna gjekk på ei smell… ??
Beklager altså … For at det e gamle innlegg som dukka opp på ny … Men, eg holde på å le meg forderva sjøl, av alt som har skjedd her i heimen …
Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …
Og denna … Den e bare episk …
Nå flytte eg ut …
– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …
Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.
– Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …
– Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.
Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.
– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.
– Ska eg finna soveposen te deg.. ? Fortsatte hu…
– Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.
Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …
– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …
– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …
– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.
Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.
Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.
Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.
Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.
– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me. Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.
Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.
Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.
Men, herreguud.
Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …
Fantastisk …
Har Mini’en blitt kidnappa ?
Hjølpe meg …
Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.
Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.
Itte ei litå stund komme eg ned igjen.
Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.
Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.
Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.
Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.
Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel
Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.
Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.
Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.
Han pleie jo aldri å gå ut da ?
Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?
Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.
Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen) Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.
Siden du ikkje kan gå ut.
Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.
Skriiiitch …
Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.
Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …
Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.
Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.
Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …
Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …
Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.
Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.
Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …
– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.
– NEI. Moos. Svara Mini.
– Haamster.
– Moos.
– Haaaamster.
– Moooos.
– Haaaaaaamsteeer …
– Mooooooos …
Eg ga opp … … …
Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.
Tjera vena meg …
Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …
Puuuuh.
Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …
Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …
Her eg sitte å småskjelve av et lite stort sjokk, underveis tilbake til byen …
I nittini prosent av mine arbeidsdager så har eg som oftast verdens finaste utsikt fra “kontoret”.
Slik som i går, når eg knipsa et bilde på vei fra Vassendvik og te byen.
Idag, så slo en prosenten inn …
Småtrøtte humler, desorienterte måker og rabiate Rambo spurver. De kan nok laga litt rabalder for ein staut yrkessjåfør.
Det har i det sista blitt godt dokumentert her på bloggen.
Itte litt tumulter av smått humoristisk kaliber, så har det som regel gått i likaste laget.
Idag derimot, så tok arbeidsdagen bak rattet ein skummel vending, når min største Nemesis valgte å åpenbare seg, på verst tenkelig måte.
Eg satt i mitt eminente luksus sete å dabba jevnt å trutt mot byen, der luftfjæringen under stumpen tok luven av de verste ujevnhetene europavegen har å tilby.
Mens eg nynna muntert med på ein sang fra radioen …
Når ein svær loddete bult av sjeldent stort kaliber, tippa kanten på caps bremmen min og senka seg saktmodig ned i lausa luftå.
Omtrent ti centimeter fra nesetippen. Om ikkje mindre …
Eg har blitt redd, skremt og sjokkert mange ganger i mitt liv, men denna gangen blei eg alt på ein gang.
Ved tidligere anledninger, så har blod frøse te is, nakkahårå reist seg å strukket hals mot himmelen og hjarta har hoppa øve et hakk og to. Kanskje tre.
Idag skjedde ingen av delene.
Hjarta gikk i akutt dvale. Blodet stod på stedet hvil som et vannet på et blikkstille tjern i morgendisen. Og nakkahårene krøyp lukst ned i hårsekkane sine, nett som skilpaddå trekke seg til trygghet inni skallet sitt.
To trillrunde vettskremte menneske auger kikka rett inn i åtta djerve edderkopp øyne.
Kjeften min åpna seg å skreik, men ut kom ingen lyd.
Eg synast virkelig eg såg et flir om kjeften på beistet. Et vaskeekta Jack Nicholson flir …
Livet gikk forbi netthinnå som ein langdryg revy, og slettå oppover Aksdalsbrekkå begynte å nærma seg slutten.
– Dett var dett. Tenkte eg. Nett som Fleksnes sa ein gang.
Eg fikk ein følelse av guddommelig fullkommenhet som fylte sjelå, og ein merksnodig ro la seg i hjernebarken.
Tofelten mista de hvite prikkene i midten og krøp møysommelig sammen til et felt. Eg lå i begge å kikka komatøst på krapylet som dingla fryktløst foran meg å flira.
Når det va nett som om nåken prikka meg på skulderen og sa med dyp, oppgitt og nåke småirritert røst.
– Nå må du fanden ta deg sammen, Frode. Det e ikkje din tur ennå !! …
Venstra håndå gled raskt men sakte opp til capsen og løfta den forsiktig av hovudet. Beistet forflytta seg opp og bort fra nesetippen.
Før ein Wurth caps fløy majestetisk ut av vinduet.
Tok et par grasiøse piruetter i luftå og landa med lodotten som hang etter som ein hale, nede i vegkanten.
Lastebilen gled til høyre og inn i rett felt, ein forkommen yrkessjåfør satt traumatisk igjen i luksus setet sitt og skalv, heile vegen te byen.
– Det va jaggu meg nære på. Sa han te seg sjøl.
Når bilen va rygga inn til rampen, parkert og stoppa.
Og tenkte at det e snodig kossen en prosent somme ganger kan føles så ufattelig mye meir enn nittini …
Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …
Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.
Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.
Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.
Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …
Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …
Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.
Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …
Itte ein ellevilt fantastisk dag igår, så slokna omsider Småfolket inne i teltet. Mens Fatter’n satt igjen utenfor teltet og belønna seg sjøl med ei iskald ei …
Me har fått låna ein kjøleboks av Kroken Caravan Frakkagjerd, ein sånn Dometic sak som går på både strøm og gass …
Uten den, hadde ikkje Fatter’n kunne nytt ein slik belønning …
Ikkje hadde me hatt kald brus, pålegg og andre essensielle saker og ting, som e jysla kjekt å ha på tur, heller …
Så tusen takk Morten, høvdingen på Kroken Caravan Frakkagjerd. Den gjorde det å bo i telt ufattelig mye lettere.
Men, eg satt altså utenfor teltet igår kveld/natt og kosa meg glugg ihjel, heilt for meg sjøl, mens eg lytta på litt musikk …
Og då e det ein kjennsgjerning at slikt leskende som går inn, ofta må ut igjen.
Så etter to kjappe iskalde, et filosofisk nattinnlegg og nåken oppdaterings snapper til Kånå, så meldte behovet for et besøk på litlahuset seg.
Som sagt, så gjort …
Sikkert pga. gårsdagens strabaser med Småfolket og et nåke kjapt inntak av to enheter, sjangla Fatter’n de ti første metrene mot sanitæravdelingen.
Før kalibreringen av to smekre lekre ben satte seg igjen, og de siste tjue gikk som en drøm …
Ved dassen va det kø … Igjen, og sikkert lett begrunnet et par enheter iskaldt, så slo Fatter’n av en liten munter prat i køen.
Fyren foran meg, hadde stått en stund i kø og bena sjanglet verre en mine, for så vidt av helt andre årsaker enn mine første ti metre …
Noen hadde tydeligvis satt seg seg fast på skåla til herredassen …
Plutselig, så røk døra opp på damedassen, og en lekker, smekker figur strente ut av døra og fløy ut i måneskinnet som en vakker alv fra et magisk eventyr …
Både eg, og de andre skvatt litt til, når me oppdaga at alvefiguren hadde bart …
Jøje meg …
Og når en røst dypere enn den mørkeste bass skar gjennom natta, hoppa me sikkert en halv meter til værs, heile gjengen i dasskøen …
– Da e grenser for kor lenge ein mann, kan stå med beina i kryss … Buldra det i fra Bartholomeus på klingande Bømla dialekt, før han forsvant mystisk ut i mørket …
Tre stykk dasskø ventende herremenn kikka forfjamsa på kvarandre, før me etter tur lynkjapt sneik oss inn på damedassen å letta på trykket …
Tjera vena meg …
Men, som sistemann tok eg ansvar …
Og gjorde mitt for at me i hvert fall ikkje skulle bli avslørt, anmeldt eller det som verre er …
Eg tok ned dassringen slik at ingen spor fra tre trengende vise menn i nattens mulm og mørke, skulle ligge igjen på damedoen …
Herreguuud. Det e som mange ganger nevnt før, forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og eg e ikkje så idiot, at lar slike enkle spor ligge igjen …
Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …
Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …
– Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …
Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …
Til Mini’en sin store glede har jaggu meg Rampenissen flytta inn, igjen. Men, for å bruka ein “liten” klisje, har fjotten havna lukst i karantene, i disse tider …
Sjøl ein Rampenisse som har reist langt må finne seg i gjeldende lover og regler …
Då e der godt å se at i hvert fall femti prosent av Rampenisse bestanden her i heimen, følger de retningslinjene som e gitt. Man vet jo sjølsagt lite om slike veseners reiseruter, smitteutbredelse i heimlandet og lignende …
Men, i alle folkeslag og til og med blandt Rampenissebestanden, så finnes det sorte får …
For, nede på Litlajentå sitt rom sitter en liten Rampenisse jente på nattbordet, da det har gått vide rykter i Rampenisse miljøet, om at sjølvaste Litlajentå hadde mistet troen på disse uskikkelige skapningene …
Slikt går nok ikkje ustraffet hen, og Litlajentå gikk nesten på ein kraftig smell, idag morgens…
Jentå har nemlig i dagene før første Desember, gått hardt ut og hevdet at Rampenissene ikkje fantes. Slikt tull og vas var det bare oss foreldre som stod bak, og til Mini’en sin store forargrelse har hun pepret fyren med alskens konspirasjoner og teorier …
Til og med advarsler fra Fatter’n, om at andre barn har fått svi for slike uttalelser, gikk upåaktet hen …
Selv ikkje rykter om at visse barn som hadde krenket Rampenisse miljøet på slikt vis tidligere, faktisk hadde endt opp som offer for lumske rampestreker, bet ikkje på Litlajentå …
– Pøøh, du bare lyge Pappa, ingen Rampenisser kan klippa håret te barn … Kauka hu ut, når eg advarte hu om at slikt faktisk hadde skjedd, i andre hjem …
Skjønt, hu drog hendå litt forsiktig gjennom sine gylne lokker, når advarselen sank litt inn …
Men, når hu vakna idag morgens. Va det ein triumferande Mini som stod i døråpningen hennas og peika lukst på nattbordet hennas, mens han kauka ut …
– Herreduuud, Tiril. Tror du fortsatt ikkje på Rampenissen, eller ??
For der satt nemlig ei uskikkelig Rampenisse Kånå, som hadde brutt seg ut av karantene hotellet, med ei morsk mina om kjeften, og Fatter’n sin hårtrimmer i hendene …
Litlajentå tok seg kjapt te håret, men pusta lykkelig ut, når hu heldigvis fant ut at detta nok kun va ein liten stor advarsel …
Man tulla ikkje med Rampenissene, det e nok tydeligvis heilt sikkert …
Her blir det virkelig spennende å følge med, om jentå har lært seg ein liten lærepenge, eller om hun fortsatt står på sitt … !?!
