Han i Midten sin sparkesykkel mista hjulet her for ei stund siden, og når eg kikka litt inn i Bodå idag for å rydda litt plass, tenkte eg at den kunne eg jo gjerna gjør ett lite forsøk på å fiksa … Nåke som eg itte ei litå stund med fundering, kom på at va nyttalaust … Han hadde jo og mista ein mutter som forsåvidt va essensiell, for at sparkesykkelen skulle bli kjørbar igjen … 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Eg rota litt videre rundt inne i Bodå, for å se om me hadde nåken andre utrangerte sparkesykler, som eg gjerna kunne ta deler av … 

Det va liksom som om eg hadde ett minne, av at me sko ha ein gammal liggende der inne, ein eller anna plass … Sjølsagt, så kom eg på etter omtrent ett kvarter med romstering der inne, at den sparkesykkelen eg tenkte på, den hadde røket på bosset, sist gang eg hadde ein liten opprydning … Men … Eg fant ein anna sparkesykkel, som forsåvidt bringte fram ett anna minnet … 

Et minne fra den gangen, når eg meir eller mindre gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og muligens blei rundlurt av både Kånå og Litlajentå … Sånn i all beskjedenhet … 

Sparkesykkelen …

Me gikk ein liten tur te lekeplassen i finveret igår, som forsåvidt fordufta te idag. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, eller kanskje gjorde Kånå det forresten, det kan vær minnet e litt diffust. Då e det lika godt å ta med at det gjerna va hu som fant frem sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu liksom hadde gjort.

Gud hjølpe meg … 

Akkurat som denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren, for nåke Kånå har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og …

” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte, eller det eg gjør feil. I hvert fall …

Men, nok om det … Me va i ferd med å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kleshabitten hans, blei guten sendt lukst inn for å kle seg litt bedre. Ikkje det at det eg brydde meg så voldsomt, men eg vil jo tru naboene muligens ville begynt å lura litt, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.

Men itte litt upedagogisk kjøpslåing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.

Til slutt så va me endelig klar for avgang, og satte avgårde mot lekeplassen. Me bor midt i ein sving med oppover bakke den ene vegen, og logisk nok nedover bakke andre veien. Og den snareste vegen te lekeplassen, det va nedover … Det hadde tydeligvis Mini’en også tenkt ut. For … Før både eg og Kånå fikk tenkt oss om, så slapp han seg avgårde nedover bakken …

– Kan han med denna her sparkesykkelen i nedover bakke ?? … Spør eg Kånå.

– Eg vett ikkje … Svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg.

– Svarte, salte bananer … Utbrøyt eg … Og satte avgårde i fullt firsprang itte fartsfantomet, som va på vei nedover bakken i fulle fart …

 

Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nedover bakken, har i hvert fall ingen bekymringer om han kan detta, eller ikkje. Den guten leve itte mottoet  ” Går det bra, så går det bra” …  Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå. Og i mitt stille sinn e eg nåke småengstelig, for om Mini’en nåken gang vil utvikla slike egenskaper …

Fjotten kauka av fryd, der han akselerere nedover bakken, og som eg nevnte, så e jo detta ein sving. Men det virka det ikkje som om Mini’en ensa … Tjera vena meg …  Guten speede lukst mot vegkanten, kor et lite idyllisk tjern forsåvidt gjør seg klar, te å gjerna ta imot fartsfantomet …

– Breeeeems … !!! Kauka eg te Mini’en, meir eller mindre i fistel …

Fjotten snur seg spørrande … – Hææ ?? … Svara han..

– Neeei, se fremover for helsikke … Brøle eg tebake … 

 

Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, Mini’en har oppdaga veikanten … Det e ikkje vanskelig å se der eg komme halsande i hælene på guten, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka han ska gjør. Men plutselig … Så legge guten elegant venstre fot i asfalten, som virke som brems. Så gjør han ett lite utslag på rattet samme vegen før Mini’en skjeine inn i ein nydelig sladd og stopper like ved vegkanten.

Mini’en kikka tebake på meg med ett ikkje så reint lite stolt blikk, ein Fatter’n som komme galloperande nåke mindre elegant og stoppe definitivt ikkje lika grasiøst som sin sønn …

Guten setter opp ett tindrande svært flir, med ett frydefullt blikk i augene. Ett blikk som bare ein på to snart tre år kan få te … Før guten proklamere  – Kuuuult … Sempe kuuuuult pappa. Mens eg bare pusta letta ut før eg sige sammen som ein tomsekk av lettelse, der i vegkanten … Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi … 

– Gjekk jo bra det ... Seie Kånå, med eit lattermild glis om kjeften …

– Ja, han gjør jo det nesten heila tiå nå for tiden … Legge Litlajentå te …

 

Det passere nåken sekunder før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå og Litlajentå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt overlegg latt meg leva i truå om at detta mest sannsynlig ville gå lukst te skogs … Eller te sjø’s forsåvidt, siden guten hadde strake veien mot tjernet, nedenfor vegkanten, kor eg lå og forsøkte å få igjen pusten …

Etter ny rekord på seksti metern, for fedre godt over førti …

Eg holdt på å slenga ein kommentar tebake, men tok meg i det … Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årenes løp …

Så når me har vært ute på tur med Flokken og de har begynt å klatra rundtomkring,  både her og der, så e det eg som nærmast har fått åndenød av deiras halsbrekkende stunts … Kånå la ikkje merke te farene i terrenget og va som regel heilt avslappa … Hu så gjerna ikkje det skumla med å detta ned, fra ein førti centimeters høg steingard, og ned i det mjuka graset, slik som eg gjorde …   

Så det va vel gjerna ikkje meir enn vel fortjent … Akkurat den … Egentlig, så va det ganske morosamt … Sett sånt i ettertid … 

Eg skreiv detta innlegget itte me kom heim fra Danmark her eit år. Ett innlegg som tok heilt av på nettet. Det va liten tvil om at mange kjente seg igjen, i akkurat slike opplevelser med baljen te Fjordline … Ein anna liten kuriositet, det va at ifølge Google Analyctic sin referanse statistikk, så tok innlegget også av inne på Fjordline sine interne Intranett sider …

Kor det blei delt og lest øve ein lav sko … Og om det te slutt nådde toppen, kor nåken gjerna humra og lo litt, før de tok ein avgjørelse … Det ska ikkje eg sei …

Men nu … Nå e Fjordline snart klar med ett nytt skip … Ett skip som e dobbelt så stort som den lille baljen med tok, og som nærmast skremte vettet ut av Kånå, slengte ein stakkars fyr lukst i veggen og fikk hardbarka motorsyklister fra Tyskland te å se ut som små ørreter som hadde blitt skylt opp på ei strand, itte ein liten storm … Der de lå på gulvet å gispa itte luft …

Eg trur neppe det va denna lille epistelen si skyld, som e årsaken te at Fjordline i år sjøsatte sitt nye skip som ska gå mellom Kristiansand og Hirtshals … Men litt artig e det jo …

Uansett, og sjøl om eg viste Kånå detta bildet og artikkel ovanføre, e fortsatt hennas veto mot Fjordline opprettholdt …

Les meir om turen og Kånå sitt veto, under her … 😉

Ein heimtur i beste Jeg gikk Bare i Boden en Tur stil …

Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras. Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.

Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …

Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland.. Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress … Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …

Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …

 

” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …

 

Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare … Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet … Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..

Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …

Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …

– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …

Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent … Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no … Så roen senka seg nå forsåvidt i bilen …

Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet, der hu tok ein Bøgvall Kai i Dag Schreiner sin skikkelse, som og hadde sjekka været når han sko på slektsstevne, ein gang …

– Eg sjekka jo været både på Tv2 og Nrk, og valgte jo sjølsagt været på Nrk. Der meldte de jo mye bedre vær enn Tv2 … Herreeeeguuuud … Eg e jo ikkje heilt idiot heller … Sa han Bøgvall i den sketsjen … Eg syntes eg kjente Kånå litt igjen, akkurat der og då, men eg sa ingenting, så lenge Kånå fant roen fikk det væra som det va … Idioti eller ikkje …

” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …

Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …

– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ??  Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …

– Sjøsyke tablettar … E det så gale da ??  Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …

– Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen … 

Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram … Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …

Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …

Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me … Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …

Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind … Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …

Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …

– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar … Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet … Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …

Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel … Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…

F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk. Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …

” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …

 

Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang … Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland … Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …

Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …

Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …

Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt … Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …

” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …

 

Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …

Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…

Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet … Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …

Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …

Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet … Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …

Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …

Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert … Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.

” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …

– E me ikkje kommen lengre ?  Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …

– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …

– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …

Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast … Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet. Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …

Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …

Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen … Men, ikkje så hardt nå … Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …

Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …

Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …

Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …

– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr …

For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …

Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …

Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …

Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …

Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …

Punktum …

Her ein gang delte ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, bilder fra Brasil. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil … Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund, men det va et par bilder i den helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi …

Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene …

Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar. Mor mi meina at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris i barndommen og sikkert skremte vettet av sin to år yngre lillebror. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.

Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg …

” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt. Ja, det henge jo ikkje på greip …

 

Alikavel, når eg oppdage ein svær edderkopp som blunka dovent mot meg, når eg rota frem nåke i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler og går i full oppløsning …

Hjernen sette igang i alle retningar og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, dei rulla øve netthinnene … Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot …

Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat av ein edderkopp … Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket mitt …

Det blei ikkje bedre når det kom i ett oppfølgings bilde, at denna hissigprompen va av et kaliber som sendte folk på sjukehus … Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet for å innhenta litt irrasjonell informasjon, om detta krypet … Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp … Ein av verdens giftigaste edderkoppar …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Detta va ein totalt fryktløs krabat, som oppførte seg stikk i strid med andre edderkopper sin normale atferd, på sin størrelse …

” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans … Altså … Detta va ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp, rett og slett …

 

Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl … Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om slike kryp, når man blir gjort oppmerksom på de … Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl … For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp i dei landene de høyre te …

Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider …

Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter …

Men … Når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel der eg satt … Nå begynte det å bli for nærme.  Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der … Tjera vena meg … Eg stod som fastfryst i gulvet der eg kikka på ein klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå …

Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen … Altså, oddsen for at det kunne skje, den va jo mikroskopisk … Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig …

” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og … Heilt klart …

Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen … Fri og bevare meg vel … Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir, på denna forbaska edderkopp saken.

Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl opp, med slike spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten. Så eg satte på et par episodar med reprise, av Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, den kvelden …

Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt. Heilt klart før Kånå, ihvertfall …

Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette … Eg vett ikkje, men all denna funderingen og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk. Både på meg og underbevisstheten min. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.

Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna …

” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi … Ei hånd som traff fem-seks cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kilende bevegelser …

 

Herreduuud … Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter … Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå …

Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp …

Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin … Mildt sagt, meir eller mindre så smått i sjokk …

Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel … Tjera vena meg …

Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innså at sengå våras ikkje va befengt med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar … Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg …

Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk …

” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å ta meg rolig inn i virkeligheten igjen … Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp …

 

– Herreguud, Frode … Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din … Kakla hu fram, innimellom latterhikstene …

Tjera vena meg … Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna enn enig med hu.

Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen … Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt … Men, eg hadde vel ikkje andre enn meg sjøl å takka meg, sånn egentlig …

For, sånn kan det gå … Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” .. Heilt klart … Paradokset oppe  i det heila her, det e jo at man faktisk kan få ein ereksjon som varer i fire timer, om man blir bitt av ein slik Aggressiv Sambadansende Brasiliansk Vandreedderkopp …

Kanskje Kånå bare va bittelitt for tidlig ute, eller drøymte eg litt for seint … ???

Igjen, ein liten reprise fra tidligare … Om når man stola litt for mye på Kånemas Autopiloten … 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eg vakna idag morgen med et svært flir om kjeften, garantert ett Jack Nicholson flir. Lika stort som kjeften te ein breiflabb, minst. For eg sko på jobb idag. Endelig va det mandag og ei heseblesande helg, med sutrande værsjuke ungar va over. For denna helgå va ufattelig tung å komma seg gjennom. Mildt sagt. Det e egentlig ganske så morosamt. For forrige uka va grusomt travel på jobb, så helgå va meir enn velkommen når fredagens innsats på jobb, va over.

Men allerede før klokkå 12 på lørdags formiddag, lengta eg tebake te jobb. Og den umiskjennelige følelsen av å gjera nåke fornuftigt. Istedet for å sysselsetta bortskjemte ungar, som kjeda seg heima.

Bare det å setta seg inn i lastebilen idag morgen, mens eg fyrte igang maskineriet. Det va nærmast som ein euforisk lykkefølelese, ilte gjennom både kropp og sjel. For all del, misforstå meg rett. Eg kosa meg heima med Kånå og Flokken, men eg e steikje glad for at eg har ein jobb å gå te. De seie jo det i deia her vanskelige tidene her på Vestlandet, sånn jobb messigt.. At man ska vær glad for at man har ein jobb. Og i dag va eg det, sprellande glad til og med.

” Sjøl det havet med varer som stod og venta på meg, la ikkje nåke dempar på gleden. Jaja, nåke småsvett og fortvila blei eg jo forsåvidt, men det gjekk seg te når varene va lasta.

Og når eg kom meg igang og fikk begynt å levera te kundene, så fant eg forsåvidt roen igjen. Det blir alltid litt hektisk om morgenen, før eg får oversikten og ser at eg sannsynligvis får plass te alt. Man kava seg opp med å sortera småpakker og ser nesten ikkje ende på det. Ivertfall ikkje idag siå det e snart skulestart. Så halve terminalen flomma jo øve av varer te alle skulane på rutå mi.

Men som sagt. Det gjekk seg te. Og når dei siste pakkane va levert, og eg snudde snuten heimover igjen. Då va eg jaggu meg rimelig fornøyd med dagen, for det hadde ikkje gått lukst te helsikke som eg hadde trudd.

Joda, klokkå blei nærmare 16:00 før eg returnerte mot byen, men alt va levert uten dei heilt store problemene. Så eg satt vel sikkert i min egen lille verden når telefonen begynte å vibrera iltert, der den lå på midtkonsollen. Det va sjølsagt Kånå som ringte. Hu hadde ringt litt tidligare og, men då sko eg akkurat te å levera hos ein kunde. Men nå hadde eg ingen unnskyldning, bilen va jo tom.

” Så eg tok anropet og slo på autopiloten. Den som ligge og murra i underbevisstheten og lagra viktige ord og setningar, så eg ikkje ska gå på ein smell. Når Kånå gjerna spør om eg høyre itte.

Og som passa på at eg svara nåkenlunde rett, når det blir stille i andre enden. “ Ja,ja … Mmmm … Ja, det vil eg tru … Nei, har du høyrt … Det e det galnaste … osv osv osv … ” Dåkke skjønne tegningen … Ein strålande egenskap å tilegna seg, om man bare passa på å ikkje la den ta overhånd. Då går man på ein smell uansett. Men eg følte det gikk greit idag. Eg huska ikkje ett pip av ka me hadde snakka om ittepå, men satt igjen med ein god feeling.

Det må ha vært ein god samtale uten for mange feil.. Eg satt ivertfall igjen med den følelsen. Det hadde ikkje vært nåken varslel lys som hadde gått av underveis, ivertfall.

Eg svinga innom terminalen og lossa bilen for innhentingar, før eg durte heimover og parkerte. Det kjentes på kroppen at eg hadde vært på jobb, men eg rusla nå ved godt mot inn dørå heima. Nå sko det bli godt å parkera i sofaen, få i seg litt middag og slenga beinå på bordet. Eg synast at det e heilt kurant at Fatter’n får nåken minuttar te å samla seg på, itte ein hard dag på jobb.

” Men … Nåken ganger går man på ein smell med augene på stilk, andre ganger nåke meir ubevisst men gjerna med ein viss mistanke.

Idag smalt det midt i fleisen som om eg hadde gått i ringen med Mike Tyson i toppform. Og gjekk på tidenes Knock Out itte 15 sekund. Gubbevaremegvel … Eg hadde ikkje meir enn lurt meg inn dørå heima, før Kånå røyk ut dørå i motsatt retning. Og eg va forlatt med kidsa resten av ittemiddagen. Kånå sko på shopping med Svigermor.

Eg stod jo der lika forbausa som ein Pandabjørns første møte med snø. Eg trur Kånå lukta luntå når hu såg reaksjonen min, før hu spurte om og ikkje hadde høyrt itte når hu ga beskjed på telefonen.

– Jojo, sjølsagt hadde eg høyrt itte … Tjera vena meg … Ka hu trudde da … Mumla eg fram … Mens dei siste restene av ansiktsfarge rant av som billig sminka. Herregud, eg holdt på å slå meg sjøl i skallen, øve min egen idioti. Som ikkje hadde fulgt bedre med på ka Kånå snakka om idag. Det e jo typisk at autopiloten ikkje va kalibrert, når Kånå ga sånne viktige beskjedar.

Karma altså ……

Då har endelig undertegna havna i feriemodus, og landa i ein ferieleilighet nede på det gode sørlandet. Tjue meter fra havet, femti meter fra ei litå idyllisk strand og midt i ett tåkehav uten like. Men, da gjere jo ingenting, man har jo ferie og tåkå kan jo ikkje vara evig, får eg håpa. Sånn egentlig, så hadde eg sett føre meg eit heilt innlegg om bilturen ned her te, men om eg ikkje øvedrive alt for mye, så gikk den turen jaggu meg øve all forventning. Når man putte Familien Vandrende Kaos inn i ein bil, og suse avgårde på ein biltur som vara lengre enn ett kvarter, då kan jo som oftast alt skje. Så, fire, fem timers biltur ned te Flekkerøya, fra Haugesund, den ska eg ikkje sei at eg gleda meg te …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men, somme ganger blir man positivt overraska, både øve seg sjøl og Flokken, når alle fordommer blir gjort te skamme. For all del, nåken sprell blei det jo på vegen ner, men ikkje meir enn man gjerna kunne forventa …

Sånn som behovet for ein tissepause akkurat når Fatter’n har kommen i seget, og funnet roen på landevegen. Jauda, då må Mini’en tissa. Og når Mini’en må tissa, då må han tissa, enkelt og greit. Det e ikkje nåke slikt som at nå må han snart tissa, for Mini’en har ein tendens te å gi beskjed i siste liten. Heldigvis, sett sånn i forhold te min Far’s kjøretøy i min barndom, sjøl om me forsåvidt har ein Peugeot me og, slik som mine foreldre hadde. Så e vår bil nåke bedre utsyrt sånn motormessig, enn Far min sin 504 syvseter fra 1978, som brukte ein halv generasjon, fra null te seksti. Legg gjerna te ein oppoverbakke, gang det med evigheten og man får ett lite glimt av ka eg meina …

” Far min stoppa ikkje for tissepauser, uten at man hadde ett par kilometer med nedoverbakker, foran seg. Mens me, me kunne kjøra lukst inn på ein rasteplass, for å redda Mini’en fra full katastrofe …

Ellers underveis på turen, så hadde me nåken små tilløp te “søskenkjærlighet” som blei satt på prøve av diverse årsaker. Slik som når setebelter blei nappa litt i av ein utålmodig Han i Midten, ei Litlajenta som dunka litt i Eldstemann eller Mini’en som irriterte vettet av alle sine andre søsken, på ein gang. Når han sko høyra ein sang på Dyreparken cd’en, minst eit dusin ganger på rad. Den fjotten av ein gut klara nesten ikkje venta te tirsdag, når me ska ein tur å besøka Julius og vennene hans. Men, slike ting klara man stort sett som foreldre, å desarmera før bombå går av, itte ein del års erfaring på biltur med Flokken …

Spørsmålet – E me framme snart ? , det begynte ikkje å komma før me hadde passert Flekkefjord, nåke som må vær ny rekord. Men, ifra Lyngdal og te Flekkerøy, kom det tett som hagl … 

Gps navigasjonen i ein 2014 modell Peugoeut 5008, hadde nok og trengt seg ein liten oppdatering, siden Flokken lurte på om me sko te Danmark. Eg bomma på ein avkjørsel når “Olga” va nåke treig i avtrekket, og måtte kjøra ned mot ferjekaien å snu i ei rundkjøring der. Flokken jubla ei litå stund, men skuffelsen blei stor når Fatter’n tok ein runde, og suste tebake mot Stavanger igjen. Avkjørselen mot Flekkerøy blei nå oppspora av Kånå med Google maps, og me havna på rett vei igjen. Så, omtrent 2 minutt før me va fremme, stolte eg igjen på Navi Olga, men nå va hu litt for kjapp i vendingen, og sendte oss opp i ett byggefelt med ein blindvei … 

Igjen, med ei triumferande Kånå i passasjersetet, så blei rett vei funnen på Google maps, te Flokkens store begeistrelse. Ferieleiligheten blei funnen, ungar og baggasje stua inn før ett lite kveldsbad av Han i Midten måtte te, nede på stranda … 

Ferien har offisielt starta, to foreldre har overlevd første etappe med glans, og nå nå gjenstår bare dei 13 neste dagene, eller etapper om man vil … Tour de France, det kan nok raskt bli som ein kosetur, sammenligna med 14 dagers ferie med ein spinnvill Flokk … 

Følg med videre, Folkens … Det kan fort dukka opp ett lite reisebrev og to, te dagen, om kreftene og vettet sånn nåkenlunde har litt overskudd, te kvelds … 

Foreløpig, så ser det lovande ut … Men av erfaring, så kan ting snu lika raskt som været på vestlandet i løpet av ein dag, med Familien Vandrende Kaos, ute på tur … Juhuu … 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Eg hadde store planer før forrige helg … Bloggen sko virkelig prioriterast itte ein periode med lav aktivitet. Nå sko eg virkelig få fart på sakene igjen, støvet måtte tørkast av laptopen og hjernebarken vris som ei dryppande kjøkkenfilla. Slik at nye hverdagslige hendelser av ellevilt kaliber, endelig sko få fritt utløp her inne på nettet. Faktisk, så lurte eg litt på om eg sko tjuvstarta litt på fredagskvelden og legga listå for resten av helgå, på ein måte, liksom fortella litt om bursdagen te Mini’en, og at det ikkje blei nåke hamster på guten. Men … Så kom Kånå meg i forkjøpet der hu knipsa opp ett par cider, satte på litt heftig dansemusikk og lurte Fatter’n trill rundt …

Det blei ikkje skrevet nåke innlegg den fredagskvelden, støvet lå fortsatt tjukt på laptopen og det va alt anna enn hjernebarken som blei vridd te det ugjenkjenneliga, mildt sagt. Litt “ild i torvå” trumfa det mesta, når sant ska seiast …

Spesielt når man ikkje hadde sett antydning te glør i bålet, på ei stund, men slik e det jo i ein travel hverdag med alt for mange barn i heimen …

Det e ikkje kvar uka man finne tennvæskå frem, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Men, hjølpe meg, nok om det … Det va denna helgå som liksom sko bli ein real blogg åpenbaring, eg tenkte på, og ikkje minst denna bursdagen te Mini’en. For, på ein måte så hang dei to sakane meir sammen enn ka man gjerna skulle trudd, om man ikkje har inngående kjennskap te helgens begivenheter, eller ukå som gikk. Ei uka som blei brukt te intensiv lobbyvirksomhet, for å få Mini’en øve på andre ønsker, enn kun ein kvit liten søt hamster. Men, ein Mini som har bestemt seg for ett eller anna, det e ikkje ein fyr man snur tankegangen på, sånn med ein gang …

– Det e MIN bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil, faktisk. Og, når dåkke komme å synge te meg om morgenen, då ska ed få ein kvit hamster. Ja, det ska ed … 

Kauka guten ut, under dei første samtalene om denna fordømte hamsteren, ein hamster som eg i kommentarfeltet på facebook siden, fant ut at heilt klart krevde mye meir arbeid enn ka både eg og guten forsåvidt hadde sett føre oss. For eg va litt på glid eg, itte å ha blitt utsatt for triste valpeauger, som smelta ett tappert papoa hjarta, og tenkte litt sånn at kor vanskelig kan det væra å ta seg av ein hamster. Ikkje minst, så fikk eg ein del kommentarer på jobb om mange som hadde hatt hamster, kor følelsane hadde vært sterkt delte, når krapylet endelig endte sine dager, itte 2-3 år.

For ein hamster leve faktisk ikkje lengre enn det, fant eg ut, når eg leste meg litt opp på gnagaren. Nåke som va egentlig slo ut i favør Mini’en, når eg tenkte på det først … 

Men, itte eg tenkte litt djupare på saken fant eg ut at det gjerna va meir i andre enden av skalaen , der Mini’en har ein tendens te å knytta sterke bånd mot ting han på ein måte både ønske seg og gjerna då enda opp med å få. Det e ikkje måte på kor lei seg den guten kan bli, når ei leka, kosebamse eller favoritt genseren, plutselig e missing in action. Då e det verdens undergang stemning i heimen, heilt te to fortvila foreldre klara å spora opp det forsvunnede elementet, gjerna itte ein ellevill leiteaksjon av sjeldent kaliber. Derfor, så forsøkte me iherdig å pensa guten øve på Dragetrenerne leker, som han for tiden e heilt oppslukt av … 

” Og som eg på ein måte har ein mistanke om at han har påvirka ganske mange av kidsa på barnehage avdelingen, te å bli lika oppslukt av, der de komme på besøk med fulle poser med drager for å leka, eller se ein av Dragetrenerne filmene … 

Fortvilelsen blei då ikkje mindre når det einaste han ønska seg av detta drage greiene, det va ei drageborg, ei drageborg i Playmobil som han hadde sett på lekebutikken. Og som Fatter’n fikk bakoversveis øve når han oppdaga prisen, der eg stod i butikken for å handla presang. 1300 spenn for ei borg ?? … Gudhjølpe meg, altså. Det kom ikkje på tale. Så itte litt diskusjon øve telefonen med Kånå, landa me på ein båt og ein ekstra drage utenom, som såvidt holdt seg innafor budsjettet. Så fikk eg heller bygga ei borg te guten, med legoen våras, der eg visste at me hadde ei borg liggande ein eller anna plass … 

At den forsåvidt lå i tusen knas fordelt øve fire-fem kasser med lego, det kom eg ikkje på der eg stod i kassen å betalte, meget fornøyd med min lille geniale plan.

Og her begynne opptakten te at alle mine store bloggplaner for forrige helg, gikk lukst i vasken, der guten sjølsagt falt heilt for min super dupre plan, og krevde borgbygging ein tidlig lørdagsmorgen, itte gavene blei overrakt og eg lova å bygga denna legoborgen. For borgen den blei bygd den, denna famøse lørdagen, te guten sin elleville begeistrelse, men når man først har funnet frem legoen så e det lett å gå på ein “liten” smell, med astronomisk omfang. Sånn forsiktig sagt … 

” Sjølsagt, når man rota frem ein haug med legokasser, så oppdaga man raserte byggverk som man har brukt utallige timar på å setta sammen, som ligge fordelt rundtomkringfallera, i dei diverse kassene … 

 

Og får ein umiddelbar trang te å setta mesterverkene tebake i perfekt tilstand.

Så, eg lar bilder fortella resten av historien, om koffår umdertegna sin plan om ei aktiv blogghelg, gikk lukst i dass … 

Denna kreasjonen i Power Miners serien, fikk Eldstemann te jul ett år, for mangfoldige år siden. Og når borgen va ferdigstilt i halv to tiden på lørdag, blei den påbegynt, der bare understellet og rammen te boretårnet lå i kassene meir eller mindre heilt.

Omtrent klokkå halv to natt te søndag, så stod den igjen i perfekt tilstand. 

Te øredøvande jubel fra ei rødvinsdrikkane Kåna, som heilt klart hadde gitt opp Fatter’n, denna lørdags kvelden. 

Redningshelikopteret, det tok meir eller mindre heile søndagen, forsåvidt mens legokassene blei sortert i farger, for lettere restaurering av kommende prosjekt … Ferdigstilt ca 23:50, søndagskveld … Kånå va nå mildt irritert øve at stugo va bedekt av ett teppa av lego … 

Politistasjonen, den blei påbegynt lika itte jobb mandags ettermiddag, og ferdigstilt lika itte jobb tirsdags ettermiddag … Det blei seina nattå på mandag, og Kånå klikka i vinkel når eg ramla te sengs lika før 01:00 … – Nei Frode, det e IKKJE ild i torvå … !!

Den te nå siste kreasjonen, og den eg gjerna kosa meg mest med, ein semitrailer med helikopter, kanskje på grunnlag av mitt yrke som lastebilsjåfør. Den blei bygd igår etter jobb. Det mangla forsåvidt ein takspoiler på sjølve bilen, men dei delene va ikkje å finna nåken plass … 

Eg rauk lukst i Bodå igår, når ergrelsen øve å ikkje få den heilt komplett, blei for stor. Så, Kånå trampa i bakken ein gang, telte te tre og sendte meg strake vegen ner trappene, når eg ikkje lengre klarte å holda frustrasjonen inne, og kjeften begynte å gå uten å la filtrene få gjør jobben sin … 

Det får væra måte på, sa Kånå, og la ned veto for videre legoprosjekt, sånn med det førsta … 

Sånn kan det gå, når iveren gjerna tar over og legobygging blir så altoppslukande, at man glemme både Kåna og barn, i ein allerede travel hverdag… 

Man kan vel trygt sei at legoeventyret e over, for denna gang … Mildt sagt … 😁😁😂

Kåner e nåken merksnodige vesen, mi Kåna e i aller høyeste grad absolutt ikkje nåke unntak, der hu vimse rundtomkring i heimen og gjør sine huslige sysler. Dei fleste mannfolk med lang fartstid sammen med si kjære Kåna, dei har nok gjerna brukt dei første ti årene som samboere, te å forstå, tolka og te ein viss grad lært Kånå si å kjenna. Mens dei neste ti årene mest sannsynlig har blitt tilbringt i villfarelse, desperasjon og mild fortvilelse, fordi all erfaring man trudde man hadde tillært seg underveis i dei første ti årene, den står plutselig på null igjen … 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det e ingenting i denna verdenen, som e meir fortvilande i ett forhold, enn når man oppdage at alt man trudde man visste om si egen Kåna, det va bare ein illusjon … 

Ett luftslott på himmelen som fortsatt e umulig å forstå seg på, itte mangfoldige års samvær, ei Kåna som sjølsagt ikkje meina nåkenting av det man trudde de meinte, bare nåken år i forveien, eller kanskje bare forrige uka. Jo før man innser slike ting, som at Kåner e komplett uforutsigbare vesen, og at man som regel bare såvidt har bada i overflaten av Kånene sine uberegnelige sinn, jo bedre e det. Eg har lært meg te slutt at det e ingenting man kan læra seg, hverken meir eller mindre, man må bare følga på som best man kan på livets landevei. Ja, rett og slett ta ting på sparket og analysera kvar einaste situasjon som oppstår, som ein heilt ny situasjon, og ikkje tru at man kan reagera som sist, fordi då gikk det jo bra … 

” Då vil man som oftast bli lurt lukst inn i ulykkå, eller kanskje bare bli kjørt rett inn i kvernå og ende opp som ett maltraktert slakt av sjeldent kaliber … 

Det tok meg fire barn og ei Kjøkkenøy, før eg forstod at eg ennå ikkje hadde meir enn såvidt brutt overflaten, i det å forstå meg på Kånå, og gjerna begynte å slutta med toskaskapet om det å higra itte ein begripelse som ikkje fantes, og heller bare lot notå gå. Anthony Hopkins har ein fantastisk sitat i ein film om akkurat detta fenomenet, som eg meina sette ord på nåke som egentlig ikkje kan ordleggast. Det e forsåvidt eit sitat om det å forstå kjærlighet mellom ei kvinna og ein mann, men strengt talt så e det to alen av samma stykke, i mi bok. Man oppnår ikkje fullkommen kjærlighet mellom Kånå si og seg sjøl, før man gjerna gjør slutt på prosjektet om å forstå seg på kossen ei Kåna fungere og virke. Punktum … 

– Multiply it by infinity, take it to the dephts of forever, and you will still have barely a glimpse of what i’m talking about … 

Det seie Mr Hopkins om det å vær glad i nåken, det å ha tillit, ta ansvar og ikkje minst følgene av sine valg og følelser, for så å bruka resten av livet å leva opp te detta. Men, Herreguuud … Kossen kan man dra inn ei Kjøkkenøy i detta regnestykket, tenke sikkert mange nå, men det ska eg jaggu meg forklara dåkke, Folkens … For, når me holdt på å velga oss ut detta kjøkkenet i vårt eminente rekkehus, så sko Kånå ha ei Kjøkkenøy, kosta ka det kosta ville. At det gjerna ikkje va den heilt store plassen te detta, det betydde absolutt ingenting, enten så fikk hu Kjøkkenøy eller så ville hu ikkje ha rekkehuset, ferdig snakka … 

” Når man då får ei Kjøkkenøy som forsåvidt gikk på bekostning av både mindre benkeplate og færre kjøkkenskap og ein minivask, då skulle man jo trudd at ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna, rett og slett va fornøyd … 

Jauda, god dag mann økseskaft, tru igjen og tru te det knaka og knekke oppe i hjernebarken. Det gikk fanken  meg ikkje meir enn nåken uker itte me hadde flytta inn, før eder og galle røyk ut øve denna hersens kjøkkenøyå. Der den stod for nærme kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, slik at man ikkje kunne ha skuffene i øyå oppe, samtidig som oppvaskmaskinen va åpen, sjøl om det va Kånå som bestemte plasseringen. Ikkje minst så va det for lite plass på den andre sidå og, slik at det ekstra breia kjøkkenbordet Kånå bare måtte ha, ikkje gikk mellom veggen og denna berømta Kjøkkenøyå … 

Utslagsvasken va plutselig for liten, sjøl om Kånå sjølsagt ikkje trengte nåke større hu, så lenge hu fikk viljen sin og ei Kjøkkenøy. Det va alt for liten skapplass på kjøkkenet itte ett år og to, skjønt å huska kim som meinte det va meir enn nok før me flytta inn, det hadde man jo glemt.

Forbannelsene og klagene va uendelige, men det stilna ei stund, når eg og far min snudde den litt, slik at skuffene ikkje gikk lukst mot kjøkkenbenken meir den gangen me skifta gulv i stugo og på kjøkken. Før det itte ei stund begynte å tilta i styrke igjen. Akkurat derfor, og på grunnlag av alle dei motsigande argumentene te Kånå lika ovanføre her, så meina eg at denna famøse Kjøkkenøyå, den e ett strålande eksempel på Mr Hopkins lille sitat, og ikkje minst på at man ikkje ska prøva å forstå ka som romstere rundt omkring, oppe ei Kåna sin hjernebark. Det e totalt fånyttes, og vil bare føra deg langt inn i frustrasjonens tåkehav, slik at man te slutt hverken ser bak eller fram på livets strabasiøse landevei … 

” Det e som å ganga det med uendeligheten, ta det te dypet av evigheten og fortsatt så ser man bare ett lite glimt av ei Kåna sine tankar, sinn og meiningar … 

Paradokset i akkurat denna tematikken her, det må vær at mange Kåner bedrive grenselaus klaging øve sine mannfolk, som liksom ikkje forstår seg på Kånene sine. Der man liksom ska ha tillit, ta ansvar og følgene av sine valg og følelser og leva opp te detta gjennom ett langt samliv. Når heile årsaken te at me mannfolk ikkje har den minste mulighet eller fanaring te å forstå Kånene våras, den e fordi de gjør stikk motsatt av akkurat det, det å ta ansvar og følgene av sine valg, ha tillit te sin mann og leva opp te det, resten av livet. 

F.eks når det komme te denna Kjøkkenøyå, som Kånå absolutt måtte ha og va hennas valg, som igjen førte te diverse andre følger på kjøkkenet, som eg sjølsagt trudde hu va innforstått med og villig te å leva med … 

Men, Kjøkkenøy det har me på kjøkkenet, Fatter’n har funnet ut at man ska ikkje forsøka å forstå sin bedre halvdel, og for å beholda ein tilnærmet god stemning gjennom ett langt liv. Så har eg slått meg te ro med at som oftast får man bare la notå gå, velga sine kamper med ytterst omhu og stort sett gjør det man kan for å oppfylla ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna sine ønsker. Sjølsagt innenfor all rimelighet sine grenser. 

Så trappå i vårt kjære og eminente rekkehus, mi kjære Kåna, den får du nok bare leva med i nåken år te … Heilt klart … 

Om ikkje du plutselig får ett eureka øyeblikk, gange din manns tanker med evigheten, dukke ner ein liten tur i dypet av evigheten og plutselig finne ut av nåken av dei her glimtene av forståelse, på ein måte … 

Eller nåke lignande … Jøje meg, den satt jaggu meg i sikringsboksen den … Om eg sko fått sagt det sjøl. 😁😁😁

Eg har fått nåken sånne sprø innfall i voksen alder, som innebære temaet om å komma seg i litt bedre form, sånn med jevne mellomrom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Somme ganger går det over av seg sjøl før eg får gjort nåke med det, andre ganger hive eg meg ut i det med full innsats.

Ingenting ska gjerast halvgjort, på ein måte.

Men, det e jo som oftast nåke sånt som skjer. Eg går knallhardt ut i ett par uker, og ende opp som ett slakt itte kun kort tid. Lysten, motivasjonen og den nyvunnet treningsiveren, den forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.

Fordufta fra hjernebarken frem te neste påfunn dukka opp, og samma greiå gjentar seg …

Ein gang, under ein mildt sagt våt sammenkomst, hos den eine naboen her me bor, så våkna eg opp te meldingen om at då va alle påmeldt. Påmeldt te ka, det huska eg ikkje det spor av …

Men, eg fikk ein uggen følelse når eg kom opp te frokostbordet, og Kånå spør om eg sko kjøpa meg sånn løpetights nå, mens hu blinka lurt te meg.

Jauda, me hadde visstnok meldt oss på ett mosjonsløp her i byen, og hadde lagt store planer om treningshverdagen fremover.

Tjera vena meg …

Men, me fullførte heile gjengen, og alle nådde målet om å komma i mål, under ein time. Eg va sist i mål av oss naboer, med halvanna minutts margin, te målet me hadde satt oss.

Aldri har eg vært meir ødelagt, enn underveis og etter det løpet der. Eg minnast at eg sko spurta dei siste meterene før mål, og ga alt, uten at farten auka i det heila tatt …

” Ein anna gang, så sko eg begynna å spilla fotball igjen, og drog frem fotballknickersen fra innerst i skapet, og tok ett prøvebøy itte eg fikk den på meg. Og endte med unison krampelatter fra både Kånå og Flokken, når knickersen sprakk med ett durabeligt smell fra lysken te der ryggen slutta …

Nåken fleire innfall har det og vært dei siste årene, stort sett med samme resultat, kvar einaste gang.

Eg klara aldri heilt å fullføra dei treningsmålene, som eg bestemme meg for. Men, på syttende mai så hadde me det eina naboparet på middag, og hadde oss nåke godt i glasset, når ungane va i seng.

Og litt ut på kvelden, så endte eg opp med å nevna at eg godt kunne tenkt meg, å begynna å jogga litt igjen. Siden naboen e ein som har klart å holda seg litt i form, itte detta mosjonsløpet, og forsåvidt har løpt halvmaraton i ittetid.

Det e alltid lettare å få gang på slikt, om man gjerna har ein som pushe seg litt, og han kunne sjølsagt gjør ett forsøk, på å få meg i form …

Og idag, så kom meldingen fra naboen, ein sindig kar fra Ålgård, som alltid har ein lur kommentar på lur. Løping klokkå 18:00 ? , spurte han. Gulp, tenkte eg, nå e det ingen vei utenom, rett og slett, det va bare å hoppa i det.

Eg fiska frem treningsklærnå som eg handla inn te mosjonsløpet, klær som bare har blitt brukt ein gang, eller kanskje te nøds to.

Eg stilte meg opp foran speilet nede i gangen, tok ett bilde, og tenkte det va best eg takka alle dåkke leserar her på bloggen for innsatsen. Sånn i tilfellet denna joggeturen fikk verst mulig utfall.

Mini’en kom luntande forbi og spurte ka eg sko, så eg svara jo som sant va, at eg sko trena.

– Ska DU trena, Pappa ? Spurte guten, mens han satte opp eit mildt sagt forbløffa andletet.

Herreguuud, va det liksom så lite sannsynlig, at Fatter’n sko trena litt ??? Gudhjølpe meg …

” Så fikk eg litt panikk, når klokkå nærma seg 18:00 og eg ikkje fant joggeskornå, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Før Kånå kom ner å fiska de frem fra skapet i gangen, på to sekund, som va nok ett bevis på at eg ikkje kan leita itte saker og ting …

Eg rusla ut å møtte naboen her ute på tunet, før me jogga avgårde, mens eg hutta med neven te Kånå som stod på terrassen å filma.

Får væra måte på, altså.

Naboen informerte meg om planen, som va løping i 4 minutt så ein liten pause, før me gjentok detta fire ganger. Nåke som eg forsåvidt tenkte høyrtes øvekommelig ut.

At me liksom jogga rett inn i byggefeltet ved siden av rekkehuskomplekset, det føltes mindre komfortabelt, all den tid eg gjerna ikkje følte meg heilt lur, i denna treningshabitten.

Jaja, det fikk nå bare stå te, tenkte eg for meg sjøl. Og gleda meg allerede te dei fira minuttene skulle vær over.

Me røyk lukst gjennom detta feltet, fløy fjærlett under ein undergang og fortsatte mot neste byggefelt. Når me hadde løpt gjennom neste byggefelt, så nærma oss undergangen ved innfartsvegen …

Der traff me tydeligvis på nåken som kjente meg igjen, og som forsåvidt kommenterte detta inne på Facbook siden.

Eg begynte å lura litt på kor lenge fira minutt liksom va, for det måtte nå minst ha gått fira minutt nå snart, der me løp under innfartsvegen mens pusten begynte å gå tungt.

Eller, ikkje akkurat tungt egentlig, bare fryktelig fort, kanskje.

Men, det va naboen som hadde klokkå på armen, så eg rekna for så vidt med at han ga beskjed, sjøl om ein pause va etterlengta, for lenge siden.

Te slutt så kom me te ett punkt, kor eg egentlig nesten ikkje haddde meir å gi, sjøl om det godt mulig hadde gått i ett bedagelig tempo …

” Det e då naboen slippe bombå, nesten oppe med Jysk. – Ja, eg tenkte me starta her eg då, også løpe me tebake mot Skåredalen, sånn ca te den broå. Så gjentar me det fira ganger …

Herreguud … Hadde me ikkje begynt ennå eingang, tenkte eg nærmast i sjokk, men gjorde så godt som eg kunne for å skjula sjokket.

Det va ca ein kilometer te den broen, fortsatte naboen, og tenkte me kunne finna ut kor langt og ka tempo eg orka, første gangen.

Eg, eg tenkte egentlig allerede på, om eg forsåvidt bare hadde ork te å jogga heim igjen, der eg stod å higra itte luft. Men, kunne jo sjølsagt ikkje sei nåke te naboen om det.

Første gangen gikk forsåvidt lettare enn eg hadde trudd, men sleit godt med pusten heile turen. Under pausen, så informerte naboen meg, at han tok nå av i sitt tempo, åsså fikk eg liksom finna det tempoet eg følte va rett …

Toskjen som eg va, så forsøkte eg jo å holda naboen sitt tempo, dei første hundre meterene, men det fant eg raskt ut at va galskap. Om eg ikkje ville lukst på akutten, va det best å senka tempoet …

Pusten gikk som ett uvær, og eg kom liksom i hug ein sang av Sondre Justad, der eg dundra fremover.

Riv i hjertet, begynte å gå på repeat oppe i hjernebarken. Og gu som det reiv.

Men, av alle andre grunnar enn det han Sondre synge om. Eg kom nesten tebake te der me hadde starta, når naboen kauka at det va stopp.

Forbanna greier også, tenkte eg. Hundre meter te, så hadde eg greid å komma tebake te utgangspunktet.

Om eg va nåke sleten itte første turen, så gjaldt det dobbelt opp nå, der eg stod å hiksta itte luft, itte den andre turen.

Tredje turen huska eg meir eller mindre lite av, bare at beinå begynte å bli tunge som tømmerstokker …

” Eg stod der å tenkte før den fjerde turen, at det hadde vært mye meir logisk å løpa heimover nå, denna siste turen. Istedet for lengre vekk fra rekkehuskomplekset våras, som me sko te å gjera nå …

Pausen va over kauka naboen, nå va det bare å gi på for eg trengte jo ikkje spara på kreftene lengre, siden detta va siste turen.

Jammen for helsikke da mann, tenkte eg. Me ska jo heim ittepå fra der nedenfor Jysk. Brenne eg alt kruttet nå, så ville naboen mest sannsynlig bli nødt te å bæra meg heim.

Poff sa det, så fauk naboen avgårde, og eg heiv meg på.

Det va tungt nå. Skikkelig tungt.

Det reiv ikkje i hjarta meir. Hjarta hoppa og spratt, og dunka som besatt inne i brystet, man kunne nesten sjå kossen det pumpa, utanpå t-skjortå.

Lårene begynte å fyllast med melkesyra, og blei tyngre og tyngre for kvart skritt.

Men, eg bestemte meg for at nå sko eg jaggu meg nå det punktet, kor me starta denna galskapen, slik at eg virkelig nådde det målet ihvertfall …

Eg ga på alt eg hadde dei siste hundre meterene, men strengt talt, så trur eg ikkje det raskare.

Om det va naboen som va litt snillere med tiden, eller om eg virkelig nådde målet mitt, det ska væra usagt.

Det som forsåvidt dundra rundt oppe i topplokket mitt, det va kossen i all verden eg sko komma meg heim, itte den siste kraftanstrengelsen.

Men, det gikk på ett vis det og. Det va bare å bita tennå sammen, og trø på det eg klarte. Me tok ett par ekstra pauser, under joggeturen heim, om ikkje me hadde gjort det, trur eg ikkje detta innlegget hadde blitt skrevet.

Kånå va ikkje heima når me kom inn på tunet, så eg stod å strekte litt ut i carporten, før naboen rusla heim …

” Og eg kunne endelig åpna dørå heima, og sank sammen som ein halvtom mjølsekk, rett der på gulvet i gangen. Og tok detta etter bilde, som e øverst …

Eg vett ikkje, men det e vel gjerna ikkje vanskelig, det å sjå forskjellen på dei to bildene.

Før bildet, det e vel gjerna av ein muntert bedrøvelig fyr, som forsøke å se positivt på saken.

Mens etter bildet, det e vel av ein fyr som gjerna ikkje heilt trur det han kjenne, der det verke i både hjarta, kroppen og sjelå, itte ein påkjenning den ikkje har kjent på lenge …

Men, eg får tru på det som man lese om det med trening, nemlig at det stort sett blir litt verre, før det blir bedre …

Og denna gangen så ska eg jaggu meg stå på, slik at eg komme meg litt inn i detta trenings moduset. Ikkje for å få nåke sumarkropp, eller gå ner nåken kilo, sjøl om det gjerna trengs.

Men, rett og slett fordi det e på tide eg komme meg i litt bedre form, slik som eg gjerna va i mine yngre dagar.

Den gangen eg stort sett trente tre ganger i ukå, pluss gjerna ein kamp i helgen …

Det blir garantert ingen føljetong, som dåkke ska få følga med på. Men, det kan fort dukka opp ett innlegg og to, om kossen denna greiå forløpe seg, vil eg tru …

Eg satt med frokostbordet idag morgens, når eg spurte Kånå, om hu ikkje kunne sende meg “agurkhøvelen”. Eldstemann begynte å flira, Litlajentå kikka bare himmelfallent på meg mens Mini’en datt inn i ei heidundrande latterkrampe. – Det hette ikkje agurkhøvel, pappa. Herreduud, altså. Seie Mini’en, innimellom latteranfallene. Eldstemann hengte seg på, å lurte på om det hadde klikka for meg, man skjærte jo ikkje agurken med nåke som hette agurkhøvel. Tjera vena meg …

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Litlajentå va av samme oppfatning, når sjokket øve ka Fatter’n hadde sagt la seg, og hu kom te ordet. – Hvis det e ostahøvelen du meina, Pappa. Så skjære du ikkje agurk med den, då lukta å smaka osten agurk ittepå, og det e ikkje godt … 

Eg satt med hendene folda sammen på bordet, og kikka med stoisk ro øve bordet, rett på Kånå. Eg hadde blikket direkte mot augene hennas, ett blikk festa med borrelås, men Kånå lot som ingenting. Hennas evne te å lata som ingenting, når hu gjerna har nåken synder på samvittigheten, den har alltid imponert meg. Men, itte snart to tiår sammen så lære man kvarandre å kjenna, og dei små rykningane i kvar av Kånå sine munnvikar, dei fortalte meg alt eg trengte å vita.

” Og nå hadde nettopp tre av våre kjære barn, nettopp bekrefta akkurat det samme som eg synast. Nemlig det, at man skjære fanken meg ikkje agurk med ostahøvelen, når man laga seg kveldsmat, frokost eller lunch …

Slik at nestemann som komme ut på kvelden, f.eks torsdagskveld i forrige uka, og ska laga seg to-tre herlige brødblingser med brunost. Enda opp med full fiasko kveldsmat, når brunosten ose av agurksmak og lukt, og skivene blir uspiselige, mildt sagt … Eg e jo som regel ikkje kresen i matveien, men agurk og brunost forent sammen, på ei herlige grov brødblings med rikelig med smør. Det e bare ein kombinasjon som ikkje fungere. Punktum …

Kånå kikka te slutt nåke skjelmsk opp fra tallerkenen som hu liksom hadde studert, i ett par minutt nå, mens hu liksom gjorde som hu ikkje forstod ka eg hadde meint. Før hu kleiste rundstykket hu hadde i håndå, ner på tallerkenen, og høgt og tydelig la seg flat som ei pannekaka.

– Greit Frode !!! Eg tar poenget ditt, og ska aldri, aaaaldri meir skjæra i agurken med ostahøvelen, sånn at kveldsmaten din blir ødelagt, eg beklage på det sterkaste at eg ødela kveldsmaten din på torsdag. Ok ? … E me ferdig med den saken nå !? 

 

Flokken kikka forbløffa på Kånå, som om hu hadde utført ei dødssynd, og sko nå reisa avgårde for å tilbringa mangfoldige år bak lås og slå, for å gjøra bot for sin forbrytelse. – Har du skjært agurk med ostahøvelen, mamma.? Seie Mini’en strengt, meir enn han spør. – Herreeeeduuuud, altså. La han teatralsk te.

Litlajentå rista bare på hovudet øve mor si, mens Eldstemann som stort sett e i koalisjon med Kånå, bare kikka skuffa på hu øve bordet.

Muligens, så ska eg finna frem soveposen og liggeunderlaget ikveld, å legga det foran dørå nere, før eg rusla inn i loppekassen og legge meg. Eg vett ikkje. Det kan fort slå begge veier, sånn egentlig …

Skjæra agurk med ostahøvelen, altså … Jøje meg, eg kan ikkje anna enn sei som Mini’en …

… Herreduuud …

Åh,, du hildrande du.. Eg vakna idag morgens, med ett forferdelig håve, og lurte på kor eg igår kveld hadde vore.. Som Vinskvetten synge.. Før det slo meg, at eg hadde jo vært på byen ein tur, sammen med nåken kompiser.. Ein nåke i øvekant fuktige kveld, kor me virkelig storkosa oss, og jaggu meg hadde det gøy.. Trur eg, eller joda, kan skjønna det va kjekt.. Og akkurat idag, når eg vakna med ti tusen tømmermenn i bakhovudet, så angra eg gjerna litt på kor kjekt me hadde det, ute på byen igår.. Men, det va ikkje meir enn ka eit par hovudtabletter, eit glass vann og ei småhumrande Kåna, klarte å ta knekken på.. Denna tømmermenn symfonien, oppe i pappskallen..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For me hadde det jaggu meg storveis igår, faktisk så hadde me det nåke så inni granskauen gøy, at eg nærmast ikkje har ord.. For, når me satt med bordet me hadde kapra oss, inne på Mack’en..

Så dumpa det plutselig ner ein kar på andra sidå, ein pent kledd kar som nikka høflig øve bordet, før han slo seg ned borte i hjørna.. Eg tenkte ikkje så mye øve det, der eg satt i godt passiar med dei eg va med, men plutselig så dunka han Morten meg i sidefleskå.. – Ser du kim det e, eller..!? .. Spurte han, mistenkelig oppglødd.. Eg kikka øve bordet på denna karen igjen, men eg hadde fortsatt ikkje fanaring, om kim denna staselige karen kunne væra.. Altså, eg drog jo liksom litt kjensel på fyren, det va jo nåke øve han, som på ein måte hadde satt fart i hjernebarken.. Men, herreguud.. Me satt jo liksom på Mack’en.. Slike folk som hjernebarken muligens trudde det va, dei går jo ikkje der.. Gudhjølpe meg, heller..

” Sånne folk går jo sjølsagt på dei hippeste stedene i byen, og ikkje det einaste stedet som fortsatt ser identisk ut, som når eg begynte å gå ut, i mi ungdomstid.. Et av dei “brunaste” utestedene i byen, på ein positiv måte, sånn forsåvidt..

Mack’en, kor bare klientell og bartendere sikkert har blitt skifta ut, mens interiør, stil og atmosfære fortsatt e nett som det va, for tjue år siden.. Så eg svara jo Morten som sant va, at nei eg viste absolutt ikkje kim den fyren va, sjøl om hjernebarken hadde ein liten suspekt mistanke.. Morten ga seg ikkje å kikka nåke perplekst på meg, før han sa kim han trudde det va, som forsåvidt va det samma navnet som surra langt bak i hjernebarken min.. Men, som ikkje fikk lov te å slippa heilt frem, fordi fornuften lå i veien, og satte ein stoppar for den absurde tanken.. Kan skjønna det ikkje e han..

Så, for å stoppa Morten fra å gå på ein smell, slengte eg håndå øve bordet for å hilsa på fyren.. – Hei, Frode her.. Sa eg, lett og ledig..  – Hei du, Frank her.. Svara fyren, på klingande siddis dialekt..

Eg snudde meg triumferande mot Morten, og sa, – Der ser du.. Han hette Frank han.. Mens, fornuften begynte å tapa kampen, mot navnet som krøyp hurtig fremover, fra langt inne i hjernebarken.. Morten bare rista på hovudet øve meg og vendte oppmerksomheten ein anna plass, mens eg fortsatt sleit med litt motstridande tankevirksomhet.. Eg myste litt øve på denna mistenkelig kjente karen, som sjølsagt ikkje ville gått her, men heller der piffen i Haugesund går, om det virkelig hadde vært han.. Så istedet for å liksom avsløra fyrens identitet, spilte eg heller med, på at detta va Frank.. Ein slags dobbeltgjengar te han eg egentlig trudde det va, og som Morten va sikker på at han va..

” Og når undertegna e ute på byen, så har eg gjerna ein tendens te å la kjeften ta litt av, uten at alt gjerna e innom dei diverse filtrene, som de absolutt burde vært..

Egentlig, så e eg litt glad nå i dag, for at me hadde det såpassa kjekt som me hadde det, fordi eg har heldigvis glemt ut det mesta, som kjeften lirte ut av seg.. Eg trur gjerna ikkje alt ville kvalifisert te Mensa medlemskap, der filtrene nærmast stod ubrukt igjen inne i hjernens uransaklige kroker.. Det e nok gjerna lika godt, vil eg tru, det at eg gjerna ikkje huska alt.. For det ville gjerna vært litt flaut idag, å huska på all toskaskapen, som sikkert tøyt ut av kjeften på meg.. Det va då hu damå som satt ved siå av meg, mens eg meinte eg hadde sett fyren på Kjendis Farmen, bekrefta det Morten va sikker på og som hjernebarken min, hadde hatt ein mistanke te..

Joda, det va sjølvaste Rune Bjerga som satt på andra sidå av bordet, og smellen som eg trudde eg redda Morten fra, den hadde eg fått rett i fleisen sjøl.. Herreguuud, vett du..

Eg må jo sei, at det på ein måte va litt flaut, når det liksom gikk opp for meg, at det faktisk va Rune Bjerga som satt der.. Ein som har klart det kunststykke som eg ikkje har turt å ta videre, nemlig det å ha suksess som ein slags Stand Up Komiker.. Eg har jo forsåvidt debutert te stor bravur, når eg holdt ett show på bLEST Litteratur Festival, for nåken år siden.. Og fulgte opp med ein liten opptreden, på Kolnes Sanitetsforenings årsmøte.. Men, så blei det full stopp, itte eg sko vær underholdningen for ein gjeng lærere, som hadde sommaravslutning, inne på eit naust.. Og gikk på ein liten smell, av forskjellige årsaker..

” Litt fordi eg ikkje hadde hatt tid te å øva så mye, men mest fordi det e stor forskjell på å skriva for at det ska lesast, og det å skriva for nåke som ska fremførast, som f.eks ett stand up show..

Så, når sjokket på ein måte hadde lagt seg, og hjernebarken hadde fått samla seg litt, benytta eg sjansen te å slå av ein liten prat.. Og satte meg ved siden av sjølveste Rune Bjerga.. Eg vett ikkje, men det e jo sjølsagt heilt typisk, at når eg gjerna treffe på ein eg virkelig ser opp te.. Så skjer det når eg nærmast e snøblind, på grunn av ett litt heftig inntak av det lokale ildvannet.. Ikkje huska eg heilt ka me snakka om, og trur dåkke ikkje eg va så ivrig i snakketøyet, at eg klarte å slenga avgårde litt spytt på håndå te Rune, der kjeften spant avgårde i ein ellevill fart.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Flaut..!?? .. Neida..

Sjøl om Mr Bjerga avfeide det og lot det gå under heftig engasjement, så e det liksom det eg sitte igjen med, og huske best fra vårt møte..

At eg i iveren itte å gjerna få nåken tips, så blir eg så ivrig at eg spytta på håndå, te sjølvaste Rune Bjerga.. Heilt typisk meg, vett dåkke.. Men, hjølpe meg.. Han virka ihvertfall som ein sympatisk og kjekk kar, som høflig svara og lytta på ka eg sa.. Eg sko jo bare ønska at eg hadde huska, ka det va me snakka om, sånn egentlig.. Resten av kvelden, itte detta famøsa møtet med eit av mine idol, den e egentlig litt sånn tåkete.. Eg trur me gikk videre te Winehouse, eg Morten og Tom Erik.. Kor ting gjerna tok litt av, når eg sko hjelpa Morten litt i jaktå på å finna ett dugande Kåne emne, der eg spant rundt i lokalet.. Tjera vena meg.. Eg trur gjerna eg va nåke meir engasjert, enn Morten va sjøl..

Men, itte ei stund så gikk rullegardinå ner, og det va på tide å setta snuten heim over.. Morten fikk jakta videre i fred og eg ramla omsider inn dørene heima..

Sjølsagt, nåke oppspilt øve å fortella Kånå kim eg hadde møtt på, ei Kånå som forsåvidt ikkje trudde det spor på ka eg sa..

Og meinte at nå hadde eg heilt klart funne på ei skrøna, eller blitt lurt igjen, kan skjønna at Rune Bjerga ikkje gikk på Mack’en, sånne kjendisar dei gikk jo ikkje på sånne steder..

Så, når eg sendte ei melding te Rune idag, for å høyra om det va greit at eg gjerna skreiv nåken ord om møtet vårt, her inne på bloggen.. Då va det forsåvidt ikkje ein reint så lite triumferande Fatter’n, som løp lukst avgårde te Kånå, for e visa hu beviset..

Når Rune skreiv tebake, takka for meldingen og sa det va greit..