Eg kom heim fra jobb idag med eit dundrande hovudverk, det va nærmast som om nåken stod å dunka laus med slegger, oppe i topplokkket.. Det har vært ein strålande solskinnsdag idag, men det har sine ulemper, når man glemme å ta med seg solbriller på jobb.. Og ende opp med å sitta å glira på solå.. Då komme hovudverket som en eit løpsk godstog, på sedvanlig vis, og sende meg lukst i bakken.. Eller, ihvertfall ner på sofaen.. Eg tenkte eg sko ri det av, uten å ta tablettar, men når sleggeslagene bare auka i intensitet, gjekk eg amok i kjøkkenskapet, på leit itte nåke smertestillande.. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Eg har vel ett lite snev av migrene, som ofta slår inn, når solå glire inn gjennom frontrutå.. Eg kjente det litt i dag morgens, når eg kom på jobb, men det tok liksom ikkje av, før eg va ferdig og sko heim.. 

Då va det jo typisk at eg ikkje fant nåke å stilna smertene med, der eg raserte kjøkkenskapet, te Kånå sin store fortvilelse.. Humøret blir jo heller ikkje akkurat det besta, når smertene står på som verst, og eg hogg vel av alle Kånå sine forsøk på hjelp, der eg fortvila leita itte hovudtablettar.. Gudhjølpe meg, altså.. Når eg liksom spole livet nåken timar tebake, te litt tidligare idag, så minna eg vel meir om ei illsint lemen av ei premenstruell dama, enn meg sjøl.. Eg måtte jo bare gi opp denna leitingå, for man e ikkje akkurat effektiv, når man har vondt.. Kånå fant jo tablettane på null komma niks, eg kunne jo bare sagt ka eg leita itte, så sko hu jo ha funnet de hu, sa hu.. 

” Men, eg trur eg va utilregnelig akkurat i øyeblikket, der eg stod å treiv ting ut av kjøkkenskapet, på leit itte deia her tablettane.. 

 

– Gå ner og ta deg ett bad då, mens du får roa cellå di litt.. Sa Kånå, med ett mildt tonefall men ett strengt blikk.. Det e mange måtar å få gjennom det du vil oppnå, og akkurat det har Kånå perfeksjonert, med årenes løp.. Det milda tonefallet, kombinert med detta fryktinngytande blikket, det levne liksom ikkje nåke tvil, om ka man bør gjør.. Eller omvendt.. Ett mildt blikk, men eit tonefall som nærmast får blodet te å frysa te is, hos ein Fatter’n i villrede.. Som på generell basis, sjelden e i villrede lenge, i slike tilfeller.. Så eg lydde jo Kånå og rusla ner trappene, itte eg hadde svelgt unna to tabletter.. 

Eg vrei av meg klærnå nere på badet, og fikk absolutt ikkje mindre skallebank, av synet som møtte meg i speilet.. Herreguuud.. Eg kan ikkje la legemet forfalla meir nå, eller så må eg snart låna ein bh av Kånå.. 

Eg snudde meg nærmast i avsky øve ka eg såg, men glemte det kjapt når eg sank ner i badekaret, og nærmast fikk hjerneorgasme av det varma vannet.. Du må slutta å klaga deg sånn øve det forbanna greiene du ser i speilet, sa eg lydlaust men strengt te meg sjøl, som om eg prøvde Kånå sin pedagogiske tilnærming, på meg sjøl.. Enten, så får du gjera nåke med det, eller så får du bare godta det faktumet, at det e sånn du ser ut.. Enkelt og greit.. Fortsatte eg, i denna strenge talen, te meg sjøl.. Og det e jo sant.. Eg trives jo egentlig der eg e nå, og har ikkje akkurat den store motivasjonen, te å gjør nåke med det.. 

” Eg har jo aldri vært nåke muskulært vidunder med stram sixpack, svulmande biceps og brystmusklar som glinsa i solå.. Eg har vel alltid vært heilt normal.. For det e jo det eg e, heilt normal.. 

 

Eg kjente sluggerane i hjernebarken begynte å slakka av, mens eg sank lengre ner i badekaret, og lot det kokvarma vannet omfavna meg.. Eg høyrte Mini’en som for ørtende gang, kom inn i utedørå, og kauka ett eller anna opp te Kånå.. Før stillheten igjen regjerte i heimen.. Det begynte å bli nåke kjøligt itte ei stund, så eg nappa opp proppen  med tærna, og fylte på med varmt vann igjen.. Det blei rett og slett ei herlige litå stund, kor kropp og sjel fikk sjanse te ein liten reboot, ikkje minst “cellå”, som Kånå hadde snakka om.. Ei cella som absolutt fikk roa seg godt ner, mens hovudverket forsvant ut i intet.. 

Eg va vel meir eller mindre som ett nytt menneske, når eg te slutt tråkka ut av badekaret, og luska opp trappene te stugo igjen.. 

Litlajentå satt og så på Luna, Kånå holdt på å legga sammen nåken klær og eg gikk bort te Kånå og ga na ett nuss på toppen av skalpen.. Som ein liten takk for ett lite friminutt, på ein liten halvtime, men ein halvtime som hadde gjort underverk for både hovudet og humøret.. Så eg la meg på sofaen og lot dei siste restene av sleggeslag, få renna ut i sanden, mens eg kvilte augene nåken minuttar te.. Kånå fikk småfolket te sengs, laga nåke kvelds te oss og lurte på om me sko sjå The Voice.. Me fikk ikkje sett det på fredag, men har jo tatt det opp, så eg sko akkurat te å slå det på, når Kånå sa hu bare sko ta ein kjapp dusj først.. 

” Eg nikka te Kånå, mens eg kjente nåke som begynte å kribla i nakken, svarte salte bananer. E den forbaska hovudverket på vei tebake igjen nå.. Tenkte eg først.. Helsikken og, altså.. 

 

Før ett eller anna begynte å kima på ein velkjent måte, langt inne i operativsystemet, men som ikkje heilt lot seg bli tolka, med det førsta.. Ikkje va det fleire tabletter igjen heller, og eg gidda ikkje kjøra bort på butikken, for å kjøpa nye.. 

Så kom prikkingen i tinningå, og det kjøliga draget i blodårene.. Ka i alle dager.. !?

Før det kom ett skingrande skrik, nerante badet.. – FROOOOOOODE.. 

Og ting blei tolka på ikkje mindre enn ett lite nanosekund, før gaulingå fortsatte.. – Har du fader meg brukt opp alt varmtvannet, på ett bad!!???… 

Eg tusla ner trappå, leita frem liggeunderlaget og soveposen, mens det slo meg at “cellå” gjerna hadde roa seg, ett hakk for mye.. Og sendte Fatter’n lukst i Bodå.. Igjen.. 

Jaja, gjerna ikkje meir enn velfortjent, itte humøret hadde gått litt bananas, når eg kom heim.. Sånn egentlig… 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eg sitte i sofaen med ein kopp kaffi, ein rykande varm kopp som sprer ei herlige duft i stuå.. Det e bare ein sånn kapselkaffi fra vår eminente kaffimaskin, men det e det man tar seg tid te, med huset fylt av ungar.. Hadde eg trakta ei kanna ville bare halvparten blitt drukket opp, for man blir plutselig opptatt med ein million andre ting.. Så ein maskin som levere ein kopp om gangen, det e gull..

Mikroen har forsåvidt allerede varma opp mang ein kopp, som har blitt forlatt aleina på armlenet te sofaen..

Fordi man har måtta ordna opp i ein eller aen “katastrofe” i heimen.. Sånne som komme på løpande bånd i ein småbarnsfamilie, med litt for mange ungar.. Men, det e ingen uforutsette hendelsar å ta hånd om akkurat nå, for kidsa ligge nere i sengå våras, og ser på tv.. Mens eg sitte aleina oppe i stuå og nyte livet, ein kopp kaffi og surfa litt på nettet..

” Det henge ein merksnodig lyd øve stuå.. Lyden av stillhet.. Til og med potteplantene te Kånå står å kikka undrande ut i luftå, mens det einaste de høyre e klappringå fra tastaturet mitt..

Men me vett, både eg og potteplantene.. At detta ikkje e nåke vedvarande eller konstant øyeblikk.. Plutselig og enten før eller seinare, så vil stuå bli fylt opp med skrik og skrål både fra viltre ungar høge så fly, eller oppskjørta foreldre med nerver tynne som den yndigaste silketråd.. Men det e stille ennå, så potteplantene og eg har ett lite øyeblikk av undrande stillhet som omringe oss..

Ein stillhet som til og med lar hovudet sortera og rydda litt opp i, ein hjernebark som e lika rotete som ett forsømt barnarom..

Av og te så e småbarnslivet så inn i granskauen tøft, at ein ferd øve Grønland i bitande kulde med alt for lite kler.. Det blir som ein søndagstur på promenaden i sydenland.. Innimellom så blir man dratt så langt ut i grenseland, at man lura på om man fortsatt e med sine fulle fem.. Av galne ungar, sin egen partner eller gjerna bare seg sjøl..

Somme ganger e man gjerna sin egen verste fiende, fordi man sitte på si egen selvrettferdige borg og øse ut med sine bekymringar og frustrasjoner.. At man ikkje ser at den man leve med, har det akkurat på samme måten..

Man e så opptatt av det alle andre gjør feil, at sine egne lyter og begrensningar forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.. Småbarnslivet kan vær grusomt avkledande og transparent, samtidig som det e så berikande og ufattelig givande.. Men dei dagane kor man ikkje ser ende på rampastreker, fantasifulle påfunn fra ein aen verden og ett hus som ser ut som ett bombenedslag..

Ja, då e det vanskelig å sjå den berikande og givande delen av småbarnslivet.. Man lura jo heller på ka i all verden man har tenkt på, som satte 4 småtroll te verden..

Spesielt når småtrollene har funnet lørdags-snopen ein tidlig søndagsmorgen, og meir eller mindre går amok.. Høg på sukker, livet og andre finurlige mekanismer som igjen sette fart og katalysere seg ut i ett inferno uten like.. Gudhjølpe meg, då har man meir eller mindre bare lyst te å gjømma seg langt inne i ein krok på vaskerommet, dassen eller til og med ute i Bodå..

” Idag, va muligens ein sånn morgen, her i heimen., kor potteplantene og eg absolutt fikk rett..

For når filmen nere på soverommet va slutt, men sukkerkicket plutselig slo inn.. Så gikk det fra ein harmonisk og sjelevennlig morgen, te ett kakafoni av galne ungar, hissige foreldre og ei koselig frokoststund, som blei forvandla te ei slagmark.. Eg hadde lurt meg ut av sengå å rusla opp i stuå, før filmen va slutt.. Stuå og kjøkken så ut som ett sodoma itte gårsdagen, fordi me ikkje orka å rydda før me la oss..

Så av ein eller anna grunn tok eg å rydda stuå, nappa kjørlene ut av oppvaskmaskinen og fylte den opp igjen.. Før eg sette meg i sofaen, med denna berømte varme kaffikoppen og surfa på nettet..

Eg vett ikkje heilt ka som gjekk av meg, for detta e andre gang på kun kort tid at ett sånt innfall har kommen over meg.. Jaja, heilt uvitande om mine nye påfunn e eg vel ikkje, eg har jo fått med meg at Kånå forsåvidt gjere ein strålande innsats på jobb.. Så at eg gjerna trør litt meir te her i heimen, det e nok absolutt på sin plass.. Tjera vena meg..

Eg har nevnt det før, og kan heilt sikkert gjenta det te det kjedsommeliga.. Mitt forbedringspotensiale te å gjør husarbeid, e nok lika stort som ett gjennomsnittlig i-land sitt statsbudsjett.. Mildt sagt..

Så når Kånå omsider kom ruslande opp trappå og forsåvidt la merke te at ihvertfall oppvaskmaskinen va tatt, då satt eg ganske så fornøyd med meg sjøl i sofaen og nøyt livet.. Kånå fant fram støvsugarslangen som lå strødd midt på gulvet, og begynte på ein liten runde rundtomkringfallera i stuå.. Eg hadde egentlig tenkt å gjør det og, men nå kom hu meg nå i forkjøpet..

Eg hadde tenkt å venta te alle va oppe, så eg ikkje vekka vreden te Kånå som lå og sov, mens kidsa så film..

Når hu støvsugde mellom sofaen og stuebordet høyrte me vel begge, at me gjerna burde sjekka støvsugarposen ittepå.. Det va heilt klart ikkje nåke småtteri som bana seg vei nerøve røyrene te vaskerommet.. Eg rista litt lett på hovudet og fikk ett blikk av Kånå i retur, ett blikk eg ikkje lot gå gjennom det vanliga Kånefilteret.. Men bare slapp rett gjennom og ikkje tenkte meir over..

” Heilt klart min første tabbe idag, hverken meir eller mindre..

Eg hadde jo samla sammen all Lego’en te Litlajentå, lagt sammen teppene og tatt nesten heila kjøkkenet.. Eg burde jo vær laaangt øve på pluss siå, minst.. Så når hu begynte å klaga sin nød øve chipsposen som lå tom unda stuebordet, klarte eg ikkje å stogga kjeften min før tabbe nr 2 va eit faktum.. Ikkje bare ett faktum, men nesten som ett varsellys i Neon farger som blinka foran augene mine..

Men, eg såg ikkje ein dritt.. For min selvrettferdige harme øve at Kånå ikkje kunne svelga ein liten kamel, å ta den chipsposen sjøl.. Va større enn å sjå fornuften i kim som burde svelga kamelen..

Eg har vel muligens ein tendens te å slenga de unna der, istedet for å ta turen ut på kjøkken, kor bossbøttå e.. Kånå øste ihvertfall ut av seg nåken velvalgte gloser som igjen gikk rett gjennom filteret, og utenom alle alarmsensorer.. Eg va nå på sista nivået uten å heilt væra klar over det sjøl, nærmast som når man har jernteppe og har slått feil pinkode på mobilen, 2 ganger..

Men alikavel e skråsikker på at man sjøl har rett, og mobilen tar feil..

Så, når eg då klara å lira ut av meg ett eller anna idiotisk, mens me spise frokost.. Og heilt klart slår feil pin kode igjen, gjerna så feil som man muligens klara å gjør det.. “Telefonen” går fullstendig i lås, trampa nerøve trappene mens den kauka ut at den seie opp stillingen sin, som daljert her i heimen.. Med umiddelbar virkning..

Då… Ja då, innsåg ein nåke fortumla Fatter’n at han uten tvil hadde gått i fellå, og blei plutselig fullt klar øve at nå måtte det alskens kunstner te, for å få “låst” opp “telefonen”.. Mildt sagt..

Å ringa “Leverandøren” av produktet for å muligens få ein “Puk-Kode”, det va jo absolutt ingen løysning.. Spesielt ikkje når man sjøl hadde tråkka såpassa langt ut i hengemyrå, at man nærmast satt fast te halsen.. Nåken ganger kan man slå av “Produktet”, og håpa det virka nåkenlunde normalt igjen når man slår det på..

” Men det va ikkje kveld og leggetid snart, det hadde tvertimot nettopp blitt morgen.. Og tabbe nr 3 va nettopp blitt begått..

Eg innsåg vel egentlig ganske kjapt at her forelå det ingenting anna enn ein durabelige brukarfeil, og all garanti, supporthjelp og lignande va nyttelaust.. Nåken ganger må man bare krypa te korset og innrømma øvefor seg sjøl, at einaste utvei ut av ei sånn knipa.. Det va å gå kanossagang te Kånå og legga seg meir eller mindre heilt flat..

Å vær fyllt opp med indignasjonens selvrettferdige harme, når man blir tesnakka av ei ilter Kånå.. Det e aldri ein god ide..

Man kunne lika godt ha hoppa oppi ei grop med illsinte klapperslanger, å dansa fandango med klogger på seg.. Når man har oppført seg som ein massebarnspappa som meir eller mindre ikkja kan tyda småbarnslivets hektiske kompass, og virkelig vekka vreden te ei småhissig, vilter men stort sett snill Kåna..

Då finnes det ingen andre måtar å løysa flokå på, enn å sei ett tindrande meiningsfylt unnskyld..

Før man gjerna går å hente liggeunderlaget, soveposen og rydda plass i Bodå.. Kor man gjerna får bedriva litt kraftig grøftegraving i sjelå, te kvelds.. Egentlig, så burde eg visst så altfor godt, at når man virkelig føle seg skikkelig ovanpå og trur man har sanka kraftig med bonuspoeng.. Ja, det e då man absolutt bør trø forsiktigt i salaten..

Å føla seg selvtilfreds som Fatter’n i ein massebarnsfamilie, ja egentlig i ka for ein helst slags familie..

Ja det e ein av verdens største fallgruver i ett samliv, uansett om man har ein, to eller ein skokk av ungar i Flokken.. Eg trur, eller eg vil vel heller sei at eg vett, at man bør heila tiå jobba mot ett mål om å bli ein bedre Fatter’n, eller Mutter’n for den slags skyld.. For det e alltid nåke man kan bli flinkare te, og man blir aldri utlært i rollen som Kjæreste, Støttepartner eller Forelder..

” Men, når vanviddet omringe deg i småbarnslivet og kortslutte alt av fornuft, e det ikkje alltid lika lett å tyda omgivelsane rundt seg, te einkvar tid.. Før man går i fellå..

Alikavel, finnes det alltids ein vei ut av uføret, om man bare klara å svelga litt stolthet, legga selvrettferdigheten på hyllå og gjør det retta..

Det som gjerna føles fryktelig vanskelig, men alikavel kan letta ei tung bør fra sine egne skuldre, innimellom..

Nemlig nåke så enkelt som å bare sei, unnskyld..

=D

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken.. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.. Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”.. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.. Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant..

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn..

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen.. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.. Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum.. Tjera vena meg.. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.. Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.. Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin..

” Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa..

Jaja, eg vett nå ikkje heilt.. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for.. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.. Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå..

Fri og bevare meg vel.. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs..!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.. Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg.. Så sa hu..

– Ein Løvetann, Frode.. Løvetann.. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg.. !!?? ..

– Jammen.. Begynte eg å sei.. Før ett skingrande  hyl braut meg av…

– Ein LØVETANN…

Herreguud.. Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet..

Så sånn endte det.. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive..

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå..

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen…

– Ein Løøøøvetann… Herreguuud...

Kånå va heima fra jobb igår, siden formen ennå ikkje va heilt på topp, men idag så kom hu luskande opp på terminalen.. Det hadde tydeligvis vært litt utfordringer oppe på fjellet i natt, for det stod nesten ikkje varer på sonen vår, når eg kom opp idag morgens.. Paller va det derimot ein del av, men det va mange paller te dei samme kundene, så det blei ikkje så mange leveringer ut av det.. Eg sendte ei melding te Kånå om at hu trengte ikkje stressa seg opp, men heller venta te eg sendte melding igjen, før hu kom opp på jobb.. Det va jo tross alt ingenting å gjera der oppe, når eg hadde lasta alle pallene på lastebilen, allikavel..

Eg burde gjerna ha lukta luntå når Kånå bare svarte “Ok”, og ikkje brukte ein einaste smiley, for å liksom understreka humøret sitt.. Bare ett heilt enkelt “Ok”.. Som sjølsagt kan tolkast i aller retninger om man vil, og eg valgte “nøytral”..

Altså, eg tenkte ikkje nåke meir øve det, enn at Kånå bare svarte kjapt og enkelt, og la ikkje meir tid i å øvetolka svaret hennas.. Som eg sjølsagt gjerna burde gjort.. Men, tjera vena meg.. Altså, eg skjønne jaggu meg jysla godt eg, at mannfolk rundt omkring i Norges langstrakte land, gjerna går på smellar i hytt og pine.. Bare fordi me trur at det som blir sagt, skrevet eller fortalt te oss, det e akkurat sånn som det blir sagt, skrevet eller fortalt.. Skrive nåken “Ok” på ett spørsmål eller ein beskjed, så betyr det “Ok”, og ingenting anna.. For all del, når man gjerna høyre ett “Ok” som blir respondert tebake, kan man fort tolka kor ordtrykket ligger, om det betyr “Ok” eller ikkje  “Ok”.. Og så, handla derifra..

” Alle mannfolk med ein skokk med ungar på rullebladet, og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå i heimen.. Dei lære seg innen rimelighetens tid, Kånå sine kunster med ordtrykk og lignande, og om det positiv eller negativ respons..

Jaja, alle utenom meg, gjerna.. For eg glemme meg ut øve ein lav sko, sånn innimellom, når larm og leven gjerna når nye topper, i heimen.. Og det e sannsynligvis sikkert lika godt, for betydning av respons og om det e negativ eller positiv lada, når Kåner melde sin svarmåte.. Det kan skifta lika raskt som været her på Vestlandet.. Det man av erfaring lærte seg at betydde ein ting, den eina ukå, det betyr plutselig ikkje det samma, et par uker seinare.. For man må jaggu meg ta med i betraktningen, dei omgivelsane man har rundt seg når man gjerna spør, og får svar..

F.eks, om man spurte Kånå nede på badet, om man kan gå ut med gutta ein gang, og fikk ett syngande “Ok” krydra med ett smil..

Så betyr ikkje det, at når man får akkurat samme respons når man e i familieselskap og spør om det samma, nåken uker seinare.. At man bare kan hoppa i dusjen når man komme heim, slenga på seg finstasen og dynka seg i godlukt før man jogga staut ut dørene.. Ånei du.. Då har Kånå sannsynligvis bare svara syngande “Ok” med ett påfølgande blodfalskt Colgate smil, fordi hu ikkje vil tapa andletet offentlig.. Gjør man det eg skreiv foran her, uten å ta ett oppklarande sjekk spørsmål når man komme heim, om det virkelig va greit at man kunne gå ut med guttane.. Ja, då kan man fort enda opp som ett maltraktert “roadkill” og bli kasta lukst i Bodå..

” Kåner og kvinner e nåken lunefulle skapninger, som man aldri bør undervurdera, feiltolka eller ta for gitt.. Men, uansett kor mye man trur man har forstått, så ende man opp med å føla seg som ein fasit full av feil, allikavel..

Akkurat som meg idag, når Kånå svara “Ok” på den enkle beskjeden om at hu ikkje trengte stressa seg opp, og venta te eg ga beskjed før hu kom opp på jobb.. For, når Kånå kom luskande på jobb idag, så gikk hu nå rundt på sonen, og såg alt anna enn lynande fornøyd ut.. For det stod jo fortsatt absolutt ingenting der ennå, sjøl om terminalarbeiderane jobba på som fanden sjøl va i hælane på de, inne i semitrallen fullstappa med gods.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at Kånå hadde gjort stikk motsatt av det eg hadde sagt, når eg ga hu beskjed om å ikkje stressa.. For hu hadde heilt klart kava seg opp, øve dei udugelige sjåførane, som ikkje klarte å komma seg te Haugesund i tide..

Og når dei på gulvet ikkje hadde fått så mye som ein konvolutt, bort på sonen vår, så trur eg jaggu meg ikkje de stod i så høg kurs, dei heller..

Og sjøl om eg gjerna burde ha oppdaga og følt dei her signalene, som formelig oste ut av Kånå, når hu spankulerte rundt på terminalen, så gjorde eg jo sjølsagt ikkje det.. Eg gjorde det jo på sedvanlig vis ittepå, når det på ein måte allerede va for seint.. Fordi når varene begynte å ramla inn på sonen vår, så satte me igang med å sortera det som kom, og fordelte rutå oss imellom.. Men, når eg slengte nåken esker bort te Kånå, som eg i beste meining meinte passa best te hennas bil, så gjekk sikringen, ventilen slo ut og ein tirade av sjeldent kaliber eksploderte min vei.. Ikkje tale om at hu kjørte inn på den veien på glattisen idag, sko hu liksom kjøra så langt og liksom ha så lite med seg, utover Tysvær sine grisgrendte strøk..

” Når eg allerede sko både samme vei, og gjerna lengre avgårde, på denna rutå våras som me har sammen.. Nei, det va ikkje måte på kor mye som ikkje passa Kånå, akkurat idag..

Når eg hadde gitt Kånå beskjed om å ikkje stressa seg opp, men heller roa labben litt, og komma opp når ting va klart.. Hu høyrtes nesten ut som hu va på randen av hysteri, der hu stod å trampa i bakken og sendte meg ett blikk, som nærmast fikk nakkahårå te å reisa seg og blodet i årene te å krympa seg.. Det va då det begynte å slå meg, at eg gjerna burde ha sett signalene, når hu kom luskande inn på terminalen.. Då, når det sjølsagt va for seint, og vredens ypperste presterinne, hadde blitt vekka fra dvalen.. Eg pleie å klamra meg te alt som gjerna gjør meg unik, og akkurat denna evnen te å få Kånå opp i full damp, den kan eg neppe tru, at nåken andre klara bedre enn meg..

Ydmykt dyrka man som Fatter’n og livspartner håpet om ei meining med tilværelsen, men det kan vel umulig vær min misjon her i verden, det å alltid fyra Kånå opp te bristepunktet.. Eller..!??

Eg hadde ennå ikkje kommen langt nok i tankerekkå mi då, så eg svara jo Kånå med samme mynt om hu trudde det va bedre, at eg kjørte innover den veien med ein lastebil som va 8-9 tonn tyngre, enn bilen hennas.. Av og te, så e det som om hjernebarken min, går fra null te hundre på ein generasjon.. Før eller seinare, så får eg den igang, bare stort sett så altfor seint.. Å svara med samme mynt, det va sjølsagt ein gedigen taktisk katastrofe og det nesta som skjedde.. Det skjedde så fort at når det heila va over, då stod eg nærmast der med sjelå mi i handå, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd..

” For, Kånå stod bare å kikka på meg og sa ingenting, men somme ganger så e stillhet og ett lite blikk, ufattelig mye meir skremmande, enn all verdens atomvåpen.. Tro meg..

Og stillheten va effektiv, eg høyrte fortsatt etterklangen av mine egne hysteriske ord, før den taktiske katastrofen blei ett faktum.. Tannhjulene i hjernebarken hadde endelig funnet kvarandre igjen, og treiv igang denna tungtrødde mekanismen av ein hjerne.. Min hjerne.. Det hadde endt opp som ein spiss morgen, som nærmast hadde klort augene ut av ein stakkars Fatter’n, og ikkje ein sånn mjuk morgen som høflig tok deg inn i dagen.. Ein mjuk morgen, som eg gjerna hadde trudd det sko bli, når eg ga Kånå beskjed om at hu ikkje måtte stressa seg opp.. Og eg fikk et “Ok” tebake.. Ett “Ok” som aller høyeste grad ihvertfall ikkje va nøytralt..

I beste fall, så hadde det vært ett mildt surt “Ok”.. Men, kim i all verden kunne vita det, uansett kor mye erfaring man har i livet, som livspartner og Fatter’n..

Eg trakk meg tebake inn i lastebilen, fant frem kaffikoppen min og tenkte at nå.. Nå va det gjerna best å holda lav profil ei litå stund.. Kånå e sjelden langsint.. Ihvertfall ikkje så lenge eg har vett og forstand te å holda kjeft, nåke som eg absolutt ikkje ska påstå eg e skremmande flink te.. Men, eg kjeme meg.. Å gjemma seg litt inne i lastebilen, det e gjerna hverken nobelt eller særlig mandig, men allikavel ein naturlig refleks, og ikkje minst høyst nødvendig.. Akkurat i detta tilfellet.. Livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje med vilje og viten, må gjør det endå verre..

” Itte ei stund, så lurte eg meg forbi Kånå som fortsatt stod å sorterte med ein sjølsikkerhet og ett blikk som ein småsulten Kvithai.. Eg gjorde meg lika liten som ei spissmus når eg passerte hu, når gjerna ein elefant strengt tatt hadde vært tryggare..

Istedet for å irritera meg øve varene som ikkje va kommen på sonen, bestemte eg meg heller for å hjelpa dei på gulvet å sortera.. Då va eg både på trygg avstand fra Kånå, men gjorde ihvertfall nåke fornuftig.. Te slutt så fikk me lasta bilane våras ferdig, og suste avgårde te kvar vår kant.. Og eg satt nå der i lastebilen å funderte litt øve denna morgenen, og ka som gjerna hadde gått skeis..

Når ein tanke plutselig slo meg som lyn fra klar himmel, og ett regnestykke begynte å rulla på høygang, oppe i hjernebarken..

Ein fing føyk i været, to fingrar, før den tredje og fjerde fant veien te værs.. Nå, så va det snart fira uker siden Kånå sist hadde den berømta vekå, den vekå som alle oss mannfolk, enten meir eller mindre frykta.. Og ikkje så mangen dagane før denna ukå e ett faktum, då e det lettare å fyra opp Kånå, enn knusktørr rekved dunka med tennvæska..

Og alt stod klart foran meg, som om eg nettopp hadde løyst verdens vanskeligaste ligning, på kun kort tid.. Koffor “Ok” ikkje va heilt “Ok”, og årsaken te at Kånå sprakk som ein halvgammal sprø ballong, som såvidt va begynt å blåsast opp..

Herreguuuud.. Kvar forbaska gang, så klara eg å gå på denna smellen, før Kånå si berømta uka..

Sjøl om eg lova meg sjøl dyrt å hellig å “henga ei bjella på katten” te neste månad, så eg ikkje går på samme smellen igjen.. Men, itte ett par uker så har alt blitt glemt og eg dura umiskjennelig mot den samme sedvanlige katastrofen, igjen.. Det e jaggu meg merkverdig egentlig, kossen man somme ganger blir fatalt blind, for nåke som gjerna e godt synlig.. Strengt tatt..

Heldigvis, så hadde de favorittsjokoladen te Kånå på butikken idag, eg har rydda kjøkkenet og tatt ut og inn av oppvaskmaskinen.. Mens Kvithaien har ålet seg rundt omkring her i heimen, med ett djervt og olmt blikk, når den har oppdaga meg..

Forhåpentligvis, om eg klara å spilla kortene rett, resten av kvelden, så slippe eg å finna liggeunderlaget og soveposen nede i gangen, når det e leggetid..

Men, strengt tatt, så ser det mildt sagt skummelt ut.. Det e skremmande lenge siden, luktå av Bodå har sneket seg så nærme..

Heilt klart..  😉

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken.. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.. Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”.. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.. Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn..

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen.. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.. Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum.. Tjera vena meg.. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.. Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.. Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin..

” Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa..

Jaja, eg vett nå ikkje heilt.. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for.. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.. Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå..

Fri og bevare meg vel.. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs..!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.. Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg.. Så sa hu..

– Ein Løvetann, Frode.. Løvetann.. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg.. !!?? ..

– Jammen.. Begynte eg å sei.. Før ett skingrande  hyl braut meg av…

– Ein LØVETANN…

Herreguud.. Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet..

Så sånn endte det.. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive..

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå..

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen…

– Ein Løøøøvetann… Herreguuud...

Når eg skreiv “Plutselig, så går eg på ein smell her i heimen, eller kanskje nåken andre klara det før meg..” seint på kvelden igår, eller tidlig idag, alt itte kossen man ser på det.. Då visste eg muligens ikkje kor sannskrevet det gjerna va, før eg luska meg te sengs, så altfor seint igår.. For itte at sista punktumet blei slått inn på tastaturet inatt, og laptopen blei kleist igjen, her oppe i stugo, så tok eg runden å slukka lysene, skrudde av tv’en før eg lista meg ner trappå og inn på badet.. Det e ikkje alltid så lett å skru av når man e kommen i gang, når tannhjulene i hjernebarken endelig har funnet feste, og fingrane går løpsk øve tastaturet..

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eg va inne på tanken med å avslutta tidligare på kvelden, og følga i Kånå sine fotspor, som hadde rusla ner i loppekassen, nåke tidligare på kvelden..

Men, iveren itte å endelig få ut ett innlegg, den blei større enn fornuften, så eg ignorerte min egen følelse for logisk vurderingsemne, og fortsatte skrivingå.. Så når eg satt på rammå og tømte tanken, mens eg kvelte 3-4 kraftige gjesp, slo det meg vel at detta gjerna ikkje va det smartaste trekket på ei stund.. Det ville heilt klart ikkje bli nåke mjuk morgen, som høflig tok meg inn i dagen, når eg vakna neste morgen.. Der eg allerede svevde lett mellom virkeligheten, stjernetåker og drømmenes trivielle verden, der eg satt.. Nåke som sikkert va litt av grunnen te at eg tok håndkremen te Kånå, på tannkosten, og endte opp med heftige brekninger, når feiltagelsen blei oppdaga..

” Fri og bevare meg vel.. Av og te, så e eg ikkje heilt vel bevart, tenkte eg med meg sjøl før eg stappa hovudet unna springen, og skylte febrilsk kjeften fri for håndkrem..

Paradoksalt nok, så skylte eg andletet godt med iskaldt vann, liksom for å våkna litt før eg gjekk å la meg.. Sånn at eg gjerna ikkje gikk på fleire hjernedøde tabber, som gjerna ville få verre utfall enn litt klabb og babb, med tannpuss smørningen.. Det sko tatt seg ut om eg hadde prestert å vekka Kidsa midt på nattå, eller endå verre, sjølve heimens ubestridte Ypperstepresterinne.. Med ein eller aen smell av ukjent kaliber.. Eg bedreiv litt grenseløs grøftegraving i sjelå, mens eg stod å skylte hendene i det kalda vannet som rant, før eg sneik meg stille som kjettå, inn på soverommet.. Lot klærnå falle te gulvet, og lurte meg inn unna dynå.. Ahhh… Guud så herligt..

Ingenting e så godt itte ein intens og lang dag, som å krypa under dynå før man smyge seg innte Kånå.. Ei Kåna som ligger der med ryggen te.. Varm og god..

Før man lura ei hånd under armen hennas og litt te, for å gripa om nåke håndfast å holda i, mens man falle fornøyd inn i drømmeland.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Kånå skreik te, ein albue kjørte seg brutalt inn i solar plexus og luftå gikk lukst ut av ein forfjamsa Fatter’n.. – Herreguuuuud, e du fakerten ikkje rektige i håve, Frode.. !!??.. Kauka Kånå te, før hu strekke seg mot lysbrytaren og tenne lyset.. Sjøl om eg fortsatt ikkje har fått evnen te å pusta, heilt tebake ennå, innser eg at manøveren med ei hånd på puppen, sjølsagt va ein taktisk katastrofe.. Eg kunne lika så godt hatt tuta med ein tåkelur, inne på soverommet..

” Ei iskald hånd mot ein god og varm pupp, drog Kånå ut av søvnen med ett brak, og når hu kikka på meg, så går det opp for meg..

Eg innser med frykt i augene, kossen menneskeofrene fra ei svunnen tid måtte ha følt det, lika før Ypperstepresterinnen kjørte kniven inn i hjarta deiras.. Der eg forstår ka eg nettopp har gjort, mens eg levde meg inn, i min egen bunnlause fortvilelse.. – Ehh, øhh.. Det va ikkje meiningå.. Stotra eg frem, mens eg sette det mest trista hundablikket eg kan, i Kånå.. Som om det liksom sko hjelpa meg ut av uføre.. – DET va ikkje meiningå.. !!????.. Kauka Kånå videre, mens eg krympa meg der eg ligge, å hive itte pusten – Det va ikkje meiningå..???!!! .. Seie hu forsyne meg, ein gang te.. Før hu med ett iskaldt og fryktsomt blikk, sende meg lukst i Bodå, uten å sei et ord..

Hadde Kånå slamra med dørå ville hu nok ha gjort det, men hu nøya seg med å demonstrativt pakka seg inn i dynå, som ein ugjennomtrengelig kokong.. Før hu pakka seg ut igjen, for å nå lysbrytaren..

Eg har nettopp fått pusten igjen, itte albuen som nærmast borra seg gjennom magaflesk, innvoller og ein halvskjeiv ryggrad, før den slo pusten ut av meg.. Og krype som ei skamslått gardabikkja, som nettopp har tapt slosskampen mot nabogård bikkjå, øve på mi sida.. Eg lura meg te å ligga musestille, med ett håp om at Kånå sovna kjapt igjen.. Men, ett uhyggelig kremt fra andra sidå, sende meg lukst på beinå og ut i Bodå, med soveposen og liggeunderlaget på slep.. Ett skred av tankar rase gjennom hjernebarken, mens eg tenkte på alle edderkoppane eg såg i Bodå, når eg rota frem sykkelen te Mini’en, her ein dag..

” Eg kikka sørgelig på meg sjøl, i speildørene te skyvedørsgarderoben i gangen, som om eg va ein stakkar med problemer.. Nåke eg jo forsåvidt va.. Ein stakkar med problemer, og fortsatt gryande carport øve litlekaren..

Problemet mitt innimellom, det e jo at eg har alt for mange problemer.. Problemer som eg meir eller mindre klara å skapa, heilt av meg sjøl, uten dei alt for store anstrengelsene..

Og igår, eller forsåvidt sånn teknisk sett, idag..

Så gjekk eg igjen på ein smell, som sendte meg lukst ut i Bodå, fordi eg i tankeløshetens hysteri.. Glemte ut at man aldri tar ett godt tak i håndgripelige godsaker, med iskalde hender..

Jaja.. Då kan man ihvertfall trygt slå fast, at høstsesongen i Bodå, den e åpna..    =D

Det va fotballkveld i heimen igår, når endelig Champions League va igang igjen.. Den engelske ligaen har jo allerede starta, og itte 4 kamper der har laget me heia på i heimen, som e Liverpool, fått god uttelling.. Der har det blitt spilt 4 kamper og alle dei 4 kampene, dei har endt med seier.. Så det va med store forventninger me spente oss fast, eg og Eldstemann, før kampen starta igår.. Champions League e jo liksom nåke av det gjevaste innen fotball, kor dei beste lagene i Europe møte kvarandre, for å måla krefter..

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Først i ett puljespill, før alvoret sette inn og man går over på reine utslagskamper, litt ut i neste år..

Og igår, då kom dei franske mestrene PSG på besøk te Anfield, Liverpool sin hjemmebane, med sjølvaste Neymar, Mbappe og Angel Di Maria i lagoppstillingen.. Neymar som e ein av verdens beste fotballspillere, Mbappe som gjorde stor suksess i årets VM, for Frankrike og Angel Di Maria, ein av verdens beste i sin posisjon.. Det va virkelig ein test av stort kaliber, for et allerede høgtflyvande Liverpool.. Det å måla krefter mot ett av Europas beste lag, allerede i åpningskampen i Champions League.. Eg kan vel ikkje sei me va heilt komfortable i sofaen, sjøl om sesongen har starta bra..

” Det e ett fryktinngytande lag PSG, om alt stemme og de får satt igang spillet sitt.. Så litt nervøsitet va nok å spora, hos undertegna og Eldstemann..

Men, når dommaren blåste i fløytå og kampen rulla igang, kom Liverpool spillerane ut av skyttergravå, som blodtente prosjektiler, nett som Kånå når det e salg ein eller anna plass.. Jordan Henderson, som har starta på benken i dei første ligakampene, stod frem fra start, som ein terrier uten like.. Der han regjerte som ein bauta på midtbanen, takla som ein gud og viste at her måtte det kjempas innbitt og hardt, om man ville komma forbi.. Igjen, nesten nett som Kånå, når hu planta beinå godt i bakken, hendene e låst i ett bredt hoftefeste og blikket hvile iskaldt på ein Fatter’n, som ikkje ser andre muligheter enn ein kjapp retrett..

Kånå og Jordan Henderson har heilt klart visse fellestrekk, på ein måte, du trør ikkje for hardt eller for ofta på tærnå der i gården..

Jaja, kampen va igang og Liverpool fikk festa ett visst grep tidlig i kampen, med angrep i fra alle kanter.. Eg trur eg talte opp 7-8 cornere te hjemmelaget, før kvarteret va gått, men det hjelpe ikkje så mye når man ikkje får uttelling.. Nåke eg forsåvidt kjenne litt igjen itte utallige amorøse angrep med vekslande hell, kor man gjerna får ein albue i sideflesket eller blir takla hardt og brutalt ut øve sidelinjå.. Men, som den hardbarka macho mannen eg e, gir man jo aldri opp.. Og det gjorde ikkje Liverpool heller, og itte nok ein god periode av Liverpool, kom endelig forløsningen og laget fikk lønn for sitt intensa press.. Ein scoring av ypperste sort..

” Robertson kjempa seg fri på venstre flanke, og sendte inn ett nydelig innlegg.. Sturridge, som hadde fått sjansen fra start, takka for tilliten og stanga ballen rett i notå..

Eg for te værs i vill jubel, Eldstemann likeså og Kånå hu skvatt sånn te at hu letta nærmast fra sin sedvanlige plass i sofaen, kor hu lå og surfa på Mobilen sin.. Gudhjølpe meg.. Eg tar nok ikkje for mye i, om eg seie at blikket te Henderson på bilde litt lengre oppe her, dukka opp i andletet te Kånå.. Og 2 hysterisk glade gutar ramla kjapt ner på plass i sofaen, mens Kånå tok seg te hjarta og slapp ut ett lite oppgitt sukk.. Eg og Eldstemann delte ett infernalsk lykkelig blikk, men innsåg at om det kom fleire mål i den nærmaste fremtid, burde me gjerna tona ner jubelen litt..

Men, det glemte Eldstemann ut når Liverpool fikk et fortjent straffespark, og kauka ner te meg om utviklingen, som måtte ein tur på dass å tømma tanken.. Tjera vena meg..

Sjølsagt va det mangfoldige liter med kaffi som sprengte på, så strålå rant jevnt og trutt.. Og når eg jogga opp trappå og kom opp i stuå igjen, satt Eldstemann å jubla villt i stillhet i sofaen, itte at James Milner hadde plassert straffen sikkert nere i høyra hjørna.. Liverpool leda 2-0 mot superstjernene fra Paris.. Himmel og hav.. Alikavel, så tok me ikkje heilt av, og eg holdt et lite foredrag øvefor Eldstemann om koffår 2-0 e ein livsfarlig ledelse.. Det e nett som når man trur man e ovanpå her i heimen, at endelig så e man ajour med alle ting Kånå gjerna har hatt på listå si, men så blir man rått og brutalt dratt ned på jordå igjen..

” For Kånå har alltids ei ny lista man må begynna på, med diverse oppdrag rundtomkringfallera i heimen.. Te ein Fatter’n med kroniske sjøltilfredshet symptomer..

Og sjøltilfredsheten, den e skummel.. Både for et fotballag som leda 2-0, og ein Fatter’n i heimen.. Det har eg mang ein gang fått erfara tett på livet, nett som gjerna Liverpool fikk det, når PSG reduserte lika før pause, sånn at lagene gikk i garderoben på stillingen 2-1.. Og spenningen på stadioen og her i heimen, den va te å ta og føla på.. Andre omgang starta som første, Liverpool kom ut på banen og malte videre, med sitt sedvanlige høge press og offansive tilnærming.. Det va ikkje mye som sko tilsi at PSG sko få utligningen, der forsvaret te Liverpool meir eller mindre hadde stålkontroll..

Men, akkurat som Kånå, så gjerna glippe i markeringen innimellom, sånn at ein Fatter’n lura seg forbi muren, og scora ett etterlengta poeng..

Så, kom det ein åpning i Liverpool forsvaret og, Salah bomma på ein enkel pasning og spilte ballen rett te ein motstander, sentralt på banen.. Klikk, klakk så låg jaggu meg ballen i notå.. Man va igjen tebake te utgangspunktet, og lagene stod likt.. Moral og humør sank i stuå, Eldstemann hadde gått å lagt seg, så nå satt eg aleina med Kånå å kikka på kampen.. Jaja, Kånå så på denna True Crime serien om Tengs saken, og va heilt oppslukt på den kanten.. Mens eg lå nåke slukøra å glodde på kampen, med laptopen min, sko det glippa nå..!? .. Lika før slutt.. Det ville jo vært typisk..

” Men, fotballen den e rund og man ska aldri avskriva Liverpool, på overtid.. Det har vist seg tidligare i samme turnering, når me scora ett avgørande mål langt ut i overtiden, ifjor..

Liverpool pøste ballen fremover i ett siste forsøk på å få ballen i notå igjen, og spillerane kjempa som løver.. Det va som om eg va med i kampen, det eg lå å vrei og vrengte på meg, i sofaen.. Så får Van Dijk ballen rett foran 16 meteren te PSG, men det e ein mur av PSG spillere foran ham, han trille heller ballen ut te Firminjo på høyre hjørna av 16 meteren.. Firminho dra ein skuddfinte og PSG forsvaret forsvinne ut i periferien, ballen trille over på høyrefoten som e lada te skudd.. Ett skudd som ryke lukst i notå på lekkert vis.. Eg glemme alle tankar om å feira beherska, så Kånå ikkje ska bli vettskremt, og falle bakover på rygg i sofaen.. Mens begge armane skyta te værs..

Problemet e at eg ligge jo i sofaen, så to susande knyttnevar suse forbi andletet te Kånå, med kun få cm klarering.. Istedet for te værs, som jo hadde vært utfallet om eg satt på rævå..

Jøje meg.. Hadde ikkje Kånå lagt merke te at nåke va i emning, der eg lå å rista før Firminho skaut, kunne detta endt i full katastrofe.. Men, Kånå hadde akkurat fått lent seg litt tebake av ein kropp som spratt litt opp fra sofaen, før knyttnevane kom susande.. Det ska jo egentlig ikkje gå an, for man har jo generelt lite spenst i sideflesket, men eg hadde letta litt fra sofaen, som igjen hadde advart Kånå, borte i kroken sin.. Hu kikka bare nåke småskremt og mildt oppgitt øve ein Fatter’n som lå i full ekstase på sofaen, og feira villt.. Men, når eg kom te meg sjøl itte ei stund, og forsåvidt forstod ka eg nettopp nesten hadde gjort..

Så måtte eg jo bare unnskylda meg, og takka jo høgare makter, for at både Liverpool vant og at Kånå ikkje hadde fått seg ein kilevink, av stort kaliber..

Det hadde definitivt lagt grunnlaget, for fleire dagar i Bodå, enn eg nåken gang har endt opp med.. Mildt sagt..

Men men.. Liverpool vant, Kånå overlevde og kvelden endte meir eller mindre perfekt.. Hvis man ser bort ifra at Kånå sitt forsvar heilt klart va bedre konsentrert enn Liverpool sitt..

Og Fatter’n endte langt ute på vingen, nere i loppekassen..

Itte 2 gule kort under kampen, som sjølsagt te sammens, endte med ett rødt.. Eldstemann fikk ingen.. Jaja, fotballen e aldri 100% rettferdig, sånn e det vel bare..

=D

Det e fredag, igjen.. Ett sikkert tegn på at det va fredag, tidligare i min karriere som Fatter’n.. Det va tydeligvis at eg gjekk på ein smell, av sjeldent kaliber.. Eg våkna ihvertfall idag morgens, og lurte meg ut av soverommet, itte ei god natt søvn.. Fant fram arbeidskler som eg for ein gangs skyld hadde lagt klar, dagen før.. Juhuu, her lukta det bonuspoeng.. Eg kikka triumferande bort på Kånå i sengå, som ein valp som nettopp hadde gjort eigaren sin glad, med å mestre ett nytt triks.. Men hu sov jo som ein stein.. Typiskt.. Når man endelig prestere å få gjort nåke rett, då får ikkje hu det ikkje med seg..

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eg lista meg videre rundt i huset, som ein fullblods Apache indianer på jakt.. Fant bilnøklane i rein og skjer flaks.. De låg oppå dopairholdaren, inne på badet.. Eg tenkte litt på kossen dei forsåvidt hadde havna der.. Men, ga fort opp..

Eg visste jo ikkje at eg hadde savna de eingang.. Eg tenkte med gru på hurlumheien det hadde blitt, om eg ikkje hadde funne nøklane, og gjerna måtte gått så langt at Kånå måtte vekkast, for å hjelpa te.. Det gjekk ett iskaldt gufs gjennom meg, før eg priste meg lykkelige øve at den katastrofen va avverga.. Forsåvidt før nåken va klar øve den.. Så sneik eg meg stillferdig ut i bilen, å starta den så stille som eg kunne.. Det e ikkje nåke enkel sak, for den bura jo som ein vårkåt bjørn i paringstiå, når den e kald.. Eg kom ikkje lengre enn bort te Spar butikken, før eg kom på nåke eg hadde glemt.. Lommabokå.. Svarte salte bananer..

” Den lå jo i den jobb-bukså som eg forsåvidt hadde slengt inn på vaskerommet, nok ein gang på jakt itte bonuspoeng..  Eg tok ein runde i rundkjøringen, og suste heimover igjen..

Eg parkerte litt borte i gatå og lista meg inn dørene igjen, og begynte leteaksjonen.. Trudde eg.. For i iveren itte å ikkje vekka nåken, hadde eg glemt å ta av meg skornå.. Det som skjer videre e som tatt ut av ein actionfilm.. Tenk deg intro musikken te Mission Impossible, i bakgrunnen.. Eg har nettopp, som Ethan Hunt, tråkka i salaten.. Med begge verneskornå på.. Man står musestille som ei hundre år gammal golvlampa, meir eller mindre støpt i gulvet og ikkje ein muskel e i bevegelse.. Mens man lytte for å sjekka om alarmen gjekk av.. Sjølsagt, akkurat når man trur at faren e over, og gjerna pusta letta ut.. Så oppdaga man at det blinka rødt i alle alarmlys, inne i hjernebarken..

Mini’en har våkna av trampingå inn dørå, klokkå e 06 hundre, for eg ville komma meg tidlig avgårde idag.. Fri og bevare meg vel.. Han skrike te når han ser meg, i halvmørke fra lyset i gangen..

Kånå sprette plutselig ut fra soverommet, nett som Kramer i Seinfeld, sprette inn i leligheten te Jerry.. Hu kikka på meg med søvndrukkne auger før hu utbryte iskaldt – Ka i svartaste granskauen e det du holde på med ? ..  Tjera vena meg.. Nå hadde garantert Ethan Hunt funnet på nåke supersmart, for å unnslippa vreden te ei Kåna, brutalt dratt ut av skjønnhetssøvnen.. Men eg e ikkje Ethan Hunt, eg e ikkje McGyver eingang.. Eg e bare ein 45 år gammal yrkessjåfør, med vernesko på, som har tråkka i salaten, igjen.. – Han va våken han, altså.. Datt det ut av meg, lika troverdig som Mini’en, når han hadde halva trynet bedekt med sjokolade, mens han blånekta på at han hadde spist resten av sjokoladekakå..

” Musikken fade ut.. Plutseligt, rett bak Kånå ved enden av sengå, så oppdaga eg lommabokå mi, liggande på golvet.. Den hadde sikkert ramla ut av bukså, før den blei kasta i skittentøyet..

 

Akkurat som når Indiana Jones nettopp har oppdaga gullskatten, men står foran ett monster fra ein aen verden.. Så står eg foran lommabokå, med ett illsint Kånemonster mellom lommabokå og meg.. Så nærme, men enn så fjernt.. – Eg sko bare….. Begynne eg.. – DU sko bare ka ?? .. Avbryte Kånemonsteret meg.. Eg løfta forsiktig håndå og peika nervøst på lommabokå.. Kånå snur seg og ser den.. Katastrofen e ett faktum.. – Ka tid, ska du lera deg å legga ting klart?? .. Freste hu videre så stille som hu kunne.. Eg holdt på å sei at Kånå ikkje trengte kviskra, for Mini’en va jo allerede våken.. Men nødbremsen slo inn, før toget gjekk utfor det bunnlausa stupet…

Fortella om min lille triumf med arbeidsklærnå, slo eg fort ifra meg.. Eg tenkte det gjerna ikkje va det besta tidspunktet, å liksom brifa med nåke eg forsåvidt hadde gjort, når Kånå va i den sinnsstemningen..

Eg fikk lommabokå te slutt og kjørte opp på jobb, forholdsvis tidlig.. Fant meg ein kopp kaffi og satte meg bak i lastebilen, oppå ein stabel med tompaller.. Og tenkte at alle bonuspoengene eg har samla opp denna ukå, dei forsvant nettopp i lausa luftå.. Som dugg i plettfritt solskinn.. Nåke “Freddan” i heimen denna helgå. det trur eg nok man kunne sjå langt itte nå, vil eg tru, og aksjer te litt Bodtid hadde eg nok anskaffa meg i fleng.. Stakkars Mini’en, som trudde det va ett monster i gangen, og ikkje Fatter’n, han hadde luska lukst inn på rommet sitt igjen, når Kånå spratt ut.. Han har vel lært seg å ha respekt for ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, han og..

” Jaja.. Undere og mirakler har skjedd før, eg får bare venta og se ka humør Kånå e i, når hu komme opp.. Kanskje så går det i likaste laget.. Forhåpentligvis..

=D

Detta bildet blei tatt for nåken veker siden, når me stakk på ein liten ekspedisjon med teltet våras, og besøkte Svigerinnå og Bror te Kånå si hytta.. Ein aldeles nydelige tur med fantastisk sumarvær, godt selskap og masse nye minner.. Det va forsåvidt den siste gangen eg va aktive med tanke på denna bloggen, når eg tenke meg litt om også.. Eg vett ikkje heilt eg, men om det va nåke Kånå sa på den turen, eller om det bare va heilt tilfeldig, det e egentlig nåke uklart.. For Kånå nevnte nåke om å ha ett par veker, som liksom ikkje blei delt med “halve verden”, på ein måte.. At me kunne ha nåke for oss sjøl, ei litå stund..

Så, av ein eller anna årsak gjekk eg å tygde litt på akkurat detta, resten av helgå.. Det med å ha nåken veker med bloggferie.. For egentlig, så høyrtes det litt fristande ut og..

Når sant ska seiast, så føle eg ikkje sjøl at eg har utlevert oss på nåke som helst måte, som kan tolkast mot overeksponering.. Hverken av meg sjøl, Kånå eller kidsa.. Når eg ikkje har lyst eller synast at nåke ikkje passa seg, så har eg ikkje skrevet om det.. Så det handla ikkje om at bloggen hadde blitt nåke negativt tema eller lignande, i vår familie.. Men, eg kjente litt på det at eg har skrevet og delt av og om oss sjøl, heilt siden Mini’en blei født, nærmast.. Først litt sporadisk på Facebook veggen min, så meir regelmessig itte bloggen blei skapt.. Og i år, så fylte Mini’en jaggu meg 5 år..

” At man då itte gjerna gir seg sjøl ein liten Blogg-Ferie itte 5 år med nesten konstant skrivekløa, å lar Kånå og forsåvidt meg sjøl få gå på nåken smellar, uten at det blir kringkasta utover etaren, te einkvar tid.. Det høyrtes rett og slett heilt riktig ut..

At det va i øvekant travelt i forhold te ka man hadde forventa, sånn jobbmessig, gjorde heller ikkje avgjørelsen så vanskelig å ta.. Det fantes ikkje så mye øveskudd igjen om dagane, itte at jobb, Flokken og lignande hadde fått sitt.. Det va litt godt å ikkje gå rundt med dårlig samvittighet, fordi man ikkje hadde oppdatert bloggen.. Det høyres gjerna merkelig ut, men bloggen har jo på ein måte blitt ein del av livet våras, alikavel følte eg det va på tide å la den biten få seg ein liten kvil.. Jaja, følte og følte.. Eg hadde gjerna ikkje nåke anna valg, for i år blir det meir eller mindre smått med ferie på meg, siden sjåførvikarar ikkje akkurat vokse på trær, for tiå.. Så eg har forsåvidt hatt nok å henga fingrane i..

Ikkje minst så har tiden som “feilslåtte” eiendomsmagnater, altså dei årene me satt med 2 hus å betala på, satt sine spor.. Feriebudsjettet e ikkje stort, men sånn e det når man har skapt sin egen arbeidsplass..

Nåken år, så blir det tøffare enn andre, og man må bare bita tennå sammen og kava seg gjennom det.. Med 4 spinnville ungar i Flokken som slite ut klær, spise som fullvoksne hestar og ska vær med på sosiale ting itte skolen, så e det harde bud.. Men, det e som eg alltid seie te Kånå, stort sett ein nedover bakke itte einkvar oppover bakke, her i livet.. Jojo, svara jo Kånå som regel då, men denna kneikå har jaggu meg vært lang, og ennå har me ikkje nådd toppen.. Eg pleie å parere med at unnarennet som komme itte denna motbakken, sikkert e lang den og.. Ihvertfall så håpa eg jaggu meg, på at den e det..

” Det e ein øvegang, seie jo alltid far min.. Men, eg har høyrt at reven forsåvidt og har nevnt nåke lignande.. Det e ein øvegang sa reven, før den blei flådd..

Tjera vena meg…

Det e vel ei tid for alt, så det e vel bare å svelga nåken tablettar med solskinn, og nyta det me kan av tid sammen.. Me har tross alt hatt mange flotte ferier, tidligare år..  Eg, Kånå og Flokken.. Og når bølgene av ferie, sumar og seine kveldar gir seg, og kvardagens umiskjennelige kvern igjen innhente oss, så har me nok fått kosa oss litt sammen.. Me ska ihvertfall ein tur opp på hyttå te Søster mi i helgå, og me har jo allerede vært på telttur te Bømlo.. Så ska eg og Han i Midten låna bobilen te foreldrene mine å reisa øve te Oslo, når Eldstemann ska vær med i Norway Cup.. Så litt kos det ska me nå jaggu meg få te i år og, sjøl om det e smått med både midler og ferie..

Man kan jo ikkje klaga seg, når man vett at mange hverken har tid eller råd te ferie, i det heila tatt.. Man får væra glad for det man har, og dei stundene man kan kosa seg sammen..

Ellers, så har eg kjent at denna skrivekløen har kommen snikande på meg igjen, dei siste dagane.. Eg har jo savna det litt, denne skrivingå mi.. Sjøl om det har vært fint med ein liten “bloggferie”, når topplokket har hatt meir enn nok å stri med.. Det e jo ikkje godt å sei, men man ska jo ikkje sjå vekk ifra at denna berømte ketchup-effekten, gjerna vil gjør seg gjeldande nå.. For eg har ein del saker og ting, som har rulla rundt inne i hjernebarken, ei litå stund nå.. Ikkje minst så har det skjedd litt av kvart dei siste dagane, som absolutt kan enda opp med å bli gjengitt her på bloggen..

 

” Så, Folkens.. Te alle dåkke som gjerna har savna litt spillopper og ablegøyer, fra alle oss her i heimen, så kan det godt vær det blir litt meir ferielesestoff fremover ..

Det e vel ikkje så ofta man får ei såpassa ærlig beretning, om ferien te ein bloggar, vil eg tru.. Men, det har nå vært litt det som har vært den raude tråden, gjennom heila denna bloggen si levetid.. At Fatter’n skrive om laust og fast, uten filter og stort sett sånn som det e, her i heimen.. Så, då kan man jo ikkje anna enn holda litt på den biten, sjøl om ting gjerna butta litt imot..

Det e jo sånt livet e for alle, vil eg tru.. Om man har rævå full i penger, eller må snu på kvar krona..

Nåken ganger går man i motbakke og kava, andre ganger nyte man vinden i håret, på vei nerøve unnabakken.. Simple facts of life.. Det e ikkje så godt å sei, som eg har sagt te Kånå.. Men plutselig, så har man nådd toppen.. Og tippa øve kneikå med Kånå og Flokken på slep, før me suse nerøve med håret te værs og vind i seilet..

Plutselig, så komme medvinden og man drar lukst inn i roligare farvann, før eller seinare.. Heilt klart..

=D

Idag, så har det liksom vært dagen kor eg har jobba litt motstrøms, på ein måte.. Eller på alle måter.. Både på jobb og i heimen.. Det starta vel allerede når eg vakna idag morgens, heilt klart alt for tidlig, men alikavel så altfor seint.. Eg hadde rett og slett forsovet meg littegrann, og spant ut på badet i ein fart, trødde trynet unna springen før eg strauk på dør.. Og jogga inn dørene på jobb med capsen på skjeivå og buksegulfen åpen.. Eg kjente forsåvidt ein kald trekk unna carporten, når eg småsprang fra lastebilen og inn på terminalen, men oppdaga ikkje fadesen før Bogdan stod og flirte mens han peika på buksegulfen..

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jaja.. Godt det blei oppdaga før eg begynte å levera ute hos kundene, ihvertfall.. Det kunne jo fort blitt nåke småflaut..

Eg huska eingang for mange år siden, når eg kjørte sentrumsrutå for Linjegods i Haugesund, og stod midt i gågatå.. Eg sko bare bøya meg fram for å retta på nåken esker på pallen, som stod ute på liften.. Men, akkurat idet eg bøye meg ner og fram, så sprakk bukså mi fra nederst ved ryggraden, ner te rumpå og opp igjen te gulfen.. Herreguud.. Det e liksom heilt perfekt, når man akkurat har begynt på turen sin og bare har levert ett par, av gjerna 30-40 leveringar.. Eg minnast ennå den dagen, med skrekk i minne.. Luftigt blei det og.. Men, eg fikk nå jobben gjort den dagen også, med ett lite bukseskifte itte første turen..

” Man kan jo ikkje anna enn flira litt øve seg sjøl, og hendelsane man har vært med på, opp gjennom årenes løp.. Man får bjuda på litt.. Skjønt, å markedsføra “rognpåsen og hagaslangen” i beste gågatetid, gjerna kan bli i øvekant..

Men, tebake te dagen idag.. Kor eg va godt igang med rutå mi når eg fant ut at lastebilen trengte diesel, og dieselkortet plutselig ikkje va å finna.. Så, eg fant fram mobilen for å ringa Kånå, for å høyra om hu gjerna hadde det i varebilen.. Sånn i ittetid, så va gjerna ikkje det nåke sjakktrekk, men det va forsåvidt det førsta eg kom på.. Men, hu hadde det ikkje i bilen sin hu heller, og når det meir eller mindre bugna over med varer idag, og Kånå allerede va småstressa.. Så gjorde ikkje akkurat detta saken bedre, for å sei det mildt.. Du vett, når ein mann klare å velga feil ord og tonefall, i kvar einaste setning han snakke te si gode Kåna på..

Ja, då kan det ikkje anna enn gå ein vei.. Nemlig feil vei og forsåvidt motstrøms.. Sjøl om man gjerna oppdage fadesen sin, klara som regel ein mann aldri å redda seg inn, før det e for seint..

Og man har tråkka så langt ut i konversasjonens hengemyr, at man ikkje komme seg ut med det førsta.. Som meg idag.. For ei allerede i øvekant stressa Kåna va alt aent enn fornøyd, når eg “mildt” påståelig meinte hu måtte ha kortet i sin bil .. Sjøl om hverken eg eller Kånå huska kim som fylte diesel på bilen sin sist, og hverken eg eller Kånå fant det i våre respektive biler, så va eg liksom sikker på at det ikkje va eg som hadde forlagt kortet.. Og e det ein ting eg burde ha lært meg, itte alle dei her årene sammen med Kånå.. Så e det forsåvidt akkurat det med å vær skråsikker i min sak, når me e uenige om et eller anna..

” Det medføre sjelden god stemning sånn oss imellom, det å meina det motsatta av ka Kånå meina.. Og på toppen av det heila væra skråsikker i sin sak..

Sånn e det vel bare.. Ein slags uskreven regel, liksom.. Uansett kor mange netter man tilbringe ute i ei småkald Bod, befengt med livsfarlige Peruvianske Sjubeinte Suge-Edderkopper.. Så lære me mannfolk aldri.. Eg trur det e innbakt i våre genetiske spor fra urtiden, med det å gå på ein smell.. For så å bli satt på plass av våre respektive partnere, så det synge.. Og det blei eg te gagns idag, for Kånå sprakk i andre enden av linjå, når eg hadde strukket strikken for langt.. Eg meina eg høyrte nåke om oppsigelse, forbannade “sjef” og andre lignande “superlativer”, i tiraden som kom som ei mitraljøse av ord..

Før hu brøyt forbindelsen med et smell, og eg satt igjen i lastebilen min å tenkte for meg sjøl, at nå hadde eg gjerna ikkje akkurat lagt gullegget..

Det hjalp vel meir eller mindre ikkje så mye for min del, når Kånå ringte opp igjen itte ei stund.. Og hadde vært heima å funnet kortet.. Oppe i lommå på dongerishortsen, som eg hadde brukt på jobb, i forrige uka.. Man kan vel ikkje anna enn å sei at større søknad om ei natt i Bodå, det e det jaggu meg lenge siden eg har sendt inn.. Men, men.. Når man først sitte her i mørket, siden eg ikkje har skifta pærå i taket på Boden, som eg har lova i nåken veker nå.. Og prøve å finna nåke positivt i fra denna dagen å tenka på, kor man på ein måte har gått “litt” motstrøms, som Fatter’n i heimen..

” Så må eg jo få sei at detta sjøloppblåsande liggeunderlaget, som Kånå handla på tilbud te Eldstemann, når han sko ut på tur.. Det e ufattelig mye bedre enn det gamla tynna, eg pleie å få ha med meg..

Over og ut fra Boden, for ikveld.. =D