Sjakk matt …

 

For dei som følger med på Snap ( frode_skogoy ) … Så hadde me rein og skjær harmoni og idyll her igår kveld … Fatter’n laga Pizza på ein fredag, siden me hadde Taco på tirsdag, og kvelden blei tilbringt foran tv’en.

Jentungen baka brownies og me kosa oss glugg ihjel.

Kvelden va nærmast perfekt …

Så … Liksom for å komplementera kvelden, fant kidsa frem sjakkspillet våras når filmen va slutt og gjorde seg klar for ein omgang i sofaen.

Fatter’n hadde funnet seg ei iskald, og nøt virkelig denna sjeldne stunden med familiekos, på ein hvilken som helst fredag.

Eg leste i ei bok eingang, at summen av dine handlinger, vil forma ditt neste liv, år, uka eller neste kveld.

Eg vil ikkje utelukka det sista der.

At eit eller anna eg har gjort, blei summert sammen og la grunnlaget for resten av denna herlige kvelden. For, ikkje meir enn omtrent to og eit halvt minutt ut i detta eminente sjakk partiet.

Så begynte saker og ting å utarta seg.

 

 

Jentungen fyrte igang ein «rokade» og laga komplett kaos i stugo …

Rokade !!?? … Hverken eg eller gutane e i nærheten av Magnus Carlsen sine ferdigheter, eller hvilken som helst sjakk amatør. Me vett omtrent kor brikkene har lov å gå, and thats it …

Her, så briljerte Jentungen med kunnskaper langt over våras fatteevne, og satte oss meir eller mindre i sjakk matt, før spelet fanken meg hadde starta.

Det endte jo som det måtte …

Full krig i sofaen, og ingen forstod nåkenting … Google måtte tas i bruk, mens Jentungen hardnakka stod på sitt. Hu meinte til og med at detta kun va ein kort «rokade», og himla med augene øve oss uvitende …

Kort «rokade» !?? Hjølpe meg … Finnes det lengre også, tenkte eg. Og skumleste nedover Wikipedia.

Jauda … Jentungen hadde rett hu … Og jaggu meg va det ein kort «rokade» hu hadde utført.

Eg satt med ein følelse øve at detta va begynnelsen på slutten, for ein nydelig kveld som te nå hadde forløpt seg perfekt.

Eg hate når mine mistanker om slikt, blir grundig korrekte.

Ikkje meir enn nåken minutter seinare, itte at gutane duknakka har godtatt at trekket te Jentungen va legitimt som få.

Så ryke de ut i nok eit sjøslag.

Jentungen flytta ei brikka frem, bonden te gutane stod nåke dumt plassert og hadde eit bein på kvar farge. Og når dei tolka det som svart, og at de kunne ta løperen te Jentå, klikka jo hu sjølsagt.

For hu va av den oppfatning at den stod på hvit, å flytta brikkå si tebake.

«Neeei, det kan du ikkje … Du slapp brikkå, då e trekket gjort» Kauka Fjortenåringen. Max Minstemann va enig …

Fatter’n måtte inn å megla igjen, og me kom frem te ein diplomatisk løsning. Ingen va enig, men alle ga seg.

Ett minutt senere …

«Neeei, du slapp brikkå. Du kan ikkje flytta den tebake» Kvein Jentå te, og hoppa elegant frem å kapra tårnet te gutane. Gutane gikk amok. Og kaoset va nærmast komplett.

Diplomatikk blei forkasta og full krig brøt ut …

På seks – sju trekk, fem minutter og ein intens stillingskrig, hadde ein omtrent perfekt fredags kveld blitt snudd om te det reinaste Ragnarok.

Te slutt fløy sjakkbrikkene lavt i sofaen, Jentungen eksploderte så det sang og to gutar fikk ein bakoversveis de neppe har sett like te før.

Så trampa trollet opp på rommet sitt, Fatter’n tok ein slurk styrkedrikk og gutane satt som dei to største spørsmåltegnene eg nåken gang har sett …

«Eg trur ikkje det va så smart å spilla sjakk» Utbryte Max Minstemann itte ei stund, og når luggen hans hadde landa igjen.

«Ska meg å deg spilla mot kvarandre ?» Spør Fjortenåringen og titta på Max.

«Jepp» Svara han …

Og Fatter’n tok oppgitt den kalda med seg ut i garasjen …

Det e sikkert bedre å sitta å frysa der nede, enn å få lobotomert hjernebarken av nok eit sjøslag med sjakk, av sjeldent kaliber …

Eg tok neppe feil …

Fire minutt seinare, høyre eg Max Minstemann kauka ut i sinne, før ei dør smelle igjen med eit brak.

Jauda …

Somme ganger … Då e det bare ikkje dagen for slike koselige brettspill … Eg trur ikkje det hadde betydd nåkenting igår, om det hadde vært Diamanten, Scrabble eller Sjakk …

Nåke hadde gått lukst te helsikke, uansett …

Enkelt og greit …

Punktum …

🙈🙈🙈😂😂😂

Kveldsmaten …

Det skjedde egentlig svært lite interessant i går. Max Minstemann va på trening. Jentungen va på trening. Og eg sprang som eit uvær på jobb.

Ingenting blei glemt. Og alt levert i tide.

Jaja. Fjortenåringen rana lommabokå mi og sykla å kjøpte seg ei brus, sjøl om eg hadde sagt nei. Men, slikt har man liksom blitt litt vant til. Smaka fikk eg også, så då blei på ein måte tjuveriet litt mindre dramatisk.

Det va ikkje før Småfolket hadde køya og eg endelig satt i sofaen, for kvelden. At ting gjerna begynte å bli interessant.

For, klokkå halv ti komme hormontrollet ned å proklamere at hu ikkje har spist kvelds.

«Ta deg ei Pizzabolla då!» Svara Fatter’n. Og tenkte at den biffen va i boks.

«Eg vil ikkje ha det. Eg vil ha nudler.» Svara Jentå. Nåke irritert.

Jauda … Ein «liten» diskusjon seinare, kor Fatter’n med stø hånd ga klar beskjed om ka han syntes om kveldsmat klokkå halv ti, og at nå fikk hu gå å legga seg, heller.

Så stod gullet mitt å laga seg nudler på kjøkkenet. 🙈😂

Max Minstemann lukta ugler i mosen, og ville sjølsagt ha han også. «Urettferdig!» Kauka han, når duften av nykokte nudler traff loftet.

Man må velga sine kamper med omhu. Har eg erfart. Og motstandskraften va på nullpunktet, etter ein hard dag på jobb.

Somme ganger e det bedre de får i seg litt mat, enn at man slippe ein trassig tyfon laus i stugo, sent på kvelden. Skolen streika jo allikavel. Så de skulle jo ikkje tidlig opp.

Et kvarter seinare rusla et stykk fornøyd hormontroll opp trappene, med ein lika fornøyd Minstemann i hælane, med kvar sin porsjon nudler i hendene.

Fatter’n va fornøyd han også. Alt tatt i betraktning.

Eg mistenke at det tross alt kunne gått så mye verre, og det hadde jo ikkje vært nåke bedre det. Sånn egentlig …

Noen ganger, så vinne alle, sjøl om man liksom har tapt. Man må nesten se slikt på det. 🙈🙈😂

God morgen, Folkens … Ha ein finfin torsdag …

Over og ut … 😂🙈👍

Kaffikoppen …

Når eg jogga inn dørene idag, va det rimelig stille i heimen. Jentungen hadde blitt med ei venninna heim fra skulen og Max Minstemann og Fjortenåringen satt i kvar sin etasje.

Eldstemann va fortsatt på skulen. Så Fatter’n rakk ein kopp kaffe, tenkte eg med meg sjøl, og fyrte i gang ein kopp.

Så datt det inn i hovudet at privatbilen hadde mista lyset på venstre side. Og før eg visste ordet av det så hadde eg løpt ned trappene å stod med hovudet under panseret å klødde meg i tupeen.

Å skifta ei lyspære på nymotens biler, det trenge ikkje alltids vær så enkelt. Xenon pære va det også. Og trangt om plassen.

Ikkje visste Fatter’n om den firkanta elektronikkdingsen inne der, høyrte te pærå, eller om den sko ut og pærå skruest av den.

Men, kossen i helsikke skulle eg få løsna nåke som helst, tenkte eg først, å kikka inn på ein kompakt firkanta boks, som ledningen gikk inn i. Ikkje va det slike tynne låsetråder heller, som man aldri vett heilt kossen man ska løsna.

Nåken ska te venstre, andre te høyre og nåken der ska begge trykkes inn mot midten, for å løsna lyspærå. Og aldri huske man ka slags type man har, når man ska te å gjør det.

Fatter’n fant det ut til slutt. Itte å ha forsøkt både litt av kvart.

Det va to tapper som man vridde mot klokkå, og plutselig datt heile dritten ut av seg sjøl. Sjølsagt va det ei sånn xenonpære kor elektronikken hang fast i pæren. Attenhundre spenn hadde han på merkeforhandleren forespeilt meg tidligere idag, om det va ei slik.

Eg stolte ikkje heilt på detta og slo koden som stod på den inn i google, å venta i spenning.

Jauda, jaggu meg hadde de ei slik på ein butikk her i byen. Sekshundre og sytti ja. Det høyrtes nåke meir levelig ut.

Den kan vel ikkje væra så mye dårligere, enn ei te trippel pris, vil eg tru.

Fatter’n stakk lika så godt å kjøpte den, å henta jentungen med det samma. Å slå to fluer i samme smekk, det e aldri feil.

Kanskje eg rekke ein kopp kaffe før middag også, tenkte eg, når pærå va skifta å Fatter’n trødde inn dørene igjen. Men, på kjøkkenet stod ein kalde kopp å venta på meg. Jøje meg. Den, den hadde eg jo glemt ut ja. Eg slengte den inn i mikroen, og begynte på middagen.

Fusili skruer, tomatsuppa og karbonader. Eg rista litt på hovudet av blandingen, når eg stod å kokkelerte. Men, det va det Fatter’n fant på kjøkken.

Suksess blei det for så vidt også. Nåken likte suppå, nåken karbonader å pasta skruene. Nåken blanda til og med alt i ei skål, og spiste med stor apetitt.

Av og te, så blir det mest uventa mye bedre enn det man trudde, på forhånd. Når man gjerna tenke at detta ikkje vil gå heilt heim.

Plutselig va bror min på dørå. Han skulle henta Max Minstemann som ville på besøk te søskenbarnet sitt.

Joda, neida … Det va den kaffien ja. Kor va den blitt av. Itte litt hodeløs leiting, kom eg på kor den va. Og varma den opp ein gang te.

Eg rakk to slurker, før ei lagvenninna te Jentungen kom, og me måtte spinna avgårde på kamp … Eg sendte eit lengselsfullt farvel te koppen, og løp ned i bilen.

Me kom oss på plass og jentene sprang ned te treneren. Fatter’n satte seg ned på tribunen.

Og satt lett fordypa i denna beretningen her, mens eg myste opp på kampen. Når ein fra Vea idrettslag spurte …

«Vil du ha ein kopp kaffe ?»

Himmel og hav, altså … Aldri før, har ei slik gest vært meir velkommen, enn idag … Og den koppen, den va fanken meg god.

Kjempe god … 🙈😀😂😂❤️

 

 

Hjeeelp … Eg komme te å dø !

 

 

«Hjeeelp … Eg komme te å dø»

Kauka Jentungen på elleve ut fra baksetet på søndag, når me skulle kjøra på middag te Farmor og Bessen.

Det va fordi Eldstemann på sytten skulle øvelseskjøra inn te Farmor, at Jentå så svart på livet.

Han har kjørt mye nå og e ganske så trygg bak rattet.

 

Jentungen va allikavel og absolutt ikkje overbevist om at det va sant. Det e detta her med kvinnfolk og krisemaksimering, tenkte eg stille for meg sjøl.

Der Jentå uffa og bar seg i baksetet.

«Uæææh … Pass bussen !» Brølte hu plutselig te, når eit grønt drog dro seg inn på vegen, omtrent tohundre meter foran oss.

Og eg fikk assosiasjoner te hu Solfrid på Wurth. Hu som e fra Eikemo, og e ein av Norges første reality kjendiser. Kanskje Norges mest undervurderte reality kjendis, faktisk.

 

Der hu i ein alder av tretten-fjorten manøvrerte ein god gammal Volvo toførti, stødig mellom fjellene oppe på Eikemo, men kor reporteren fra Nrk sitt program «Der du skulle tru at ingen kunne bu» fikk kalde føtter.

Og når de nærma seg ein nittigraders venstre sving med ei påfølgande smal bru, så kauka han vettskremt ut.

«Pass bruå, pass bruå»

Solfrid svara bare et rolig «Hæ ?» og turna Toførtien elegant rundt svingen og stødig øve broå.

 

Nett som Eldstemann, som bare sukka oppgitt øve dramaqueen’en i baksetet, og passerte bussen som ein dreven sjåfør og la te venstre i neste kryss.

Ingen daua på veg te Farmor på søndag, og Jentungen roa seg halveis te Susort.


På heimvegen va hu nåke meir trygg på Eldstemann sine kjøreferdigheter, og la heller ut om sine egne kunnskaper. Der hu stolt la ut om at hu visste ka pedal som gjorde ka.

Den høyre va fremover, den i midten va stopp og den venstre høyrte te den der spaken i midtkonsollen.

Såpassa interessert, og oppdatert va hu på saker og ting, slik at Fatter’n faktisk vurderte å gjemma nøklene litt bedre i fremtiden.


Kunne Solfrid på tretten – fjorten få det til, e det gjerna ikkje så lenge te Jentungen på elleve når ned til pedalene heller.

Grøss og gru …

🙈🙈🙈😂😂😂

 

 

Den forsvunne diamanten …

Den forsvunne diamanten …

Detta brettspillet som eg og Jentungen fant frem igår. Når me hadde sett ein film og fant ut me skulle fortsetta kvelden me litt meir kvalitetstid sammen.

Me va blitt forvist opp på loftet, siden Eldstemann hadde invitert te klassefest, og ikkje ville se eller høyra oss nede.


Så … Når filmen me såg først va slutt, titta me gjennom alle spillene våres og fant altså detta. Den forsvunne Diamanten.

Jøje meg, tenkte eg. Koffår ikkje. Me hadde jo spilt et slikt ordspill på fredags kvelden, med stor suksess. Boggle flash. Kor man har fem digitale bokser som vise ein bokstav kvar, også skal man sette sammen ord.

Det va jo knallgøy …

 

Diamanten ville sikkert bli lika gøy, eller kanskje til og med kjekkare. Det va jo slikt man kosa seg «back in the days».

Før alle slike nymotens ting dukka opp. Som Netflix, playstation og i-pad.

Som sagt, så gjort …

 

Første runde va over før me nærmast hadde begynt. Fatter’n fant Diamanten etter kun tre-fire trekk og suste inn te seier. Jentungen blei nåke furten. Eller, nåke furten va gjerna å ta mildt i.

Va jo mega gøy detta. Tenkte eg. Mens Jentungen mismodig plasserte ut brikkene på brettet igjen.

 

Andre runde tok lengre tid.

Plutselig fant Jentungen Diamanten langt nede i sør. Fatter’n rota rundt like ved Gullkysten og utrolig nok fikk eg eit Visum på trekket etter Jentå.

Nå va det første mann te Tanger eller Kairo.

Jentungen hadde flust med penger og kunne flydd inn te seier på tre trekk.

Eg va blakk som ei kjerkerotta og måtte satsa på gode terningkast.

Så … Ut av ingenting, velge Jentå å snu ei brikka selv om hu ikkje trengte. Eg sa jo sjølsagt ingenting. Reglene hadde me jo sømfart før me starta, så hu va vel fullt klar over risken med slike manøvre.

Jentungen snur den røde saken.

Og lukts imot hu stirra ein vaskeekte røvar. Tjera vena meg. Alle pengene hennas røyk rett tebake te banken.

Fatter’n tar ein råsjangs og snur brikkå på sjølvaste Gullkysten. Ein rød Diamant.

Fantastisk … Fem tusen dollar vunnet + fem tusen ekstra. Fordi på Gullkysten blir gevinstene for Diamanter dobla.

Fatter’n fløy inn te storseier igjen.

 

Jentungen blei mørk i blikket. Furten va nok langt fra ein dekkende beskrivelse av humøret hennas då.

Så snur lykken for Fatter’n.

Eg fant Diamanten på ei øy ved Østkysten. Tar sjangsen på å snu den andra brikkå som finnes på øya, siden eg har litt lite monitas igjen.

Jentungen finne eit Visum oppe i nordvest.

Fanken altså …

Fatter’n får ein røvar og jentungen suse inn te seier med eit rungande seiersbrøl som nesten løfta taket ti cm.

 

Eldstemann komme ut i gangen nede fra stugo å lura på ka i all verden som foregår der oppe.

«Me spille bare Diamanten.» Svara Jentungen triumferande. Og legge te.

«Åsså vant eg øve Pappa !!!»

«Herreguuud» Svara Eldstemann oppgitt. «Men, kan dåkke væra litt stille»

«Jaja …» Seie eg og Jentå i kor. Mens me høyre latter og fnising fra gjestene i stugo.

«La de nå kosa seg, der oppe. Det e jo bare løye å høyra på» Sa nåken …


Itte åtta-ti elleville omganger til. Med høglytte forbannelse rop øve røvere som stjal pengene våre, skingrande seiershyl øve seier og irriterte utrop øve å tapa på målstreken.

Så legge me inn årene … Det e på tide å ta kvelden. Klokkå va blitt langt øve leggetid, men herreduuud kor kjekt me hadde hatt det.

Når man har det gøy, e det lett å glemma tiden.

Og … Me hadde nesten ikkje blitt sett nede. Joda, høyrt blei me nok. Men, foruten et par turer ned for å henta brus, snop og litt frukt. Så fikk Eldstemann væra i fred med gjestene sine.

 

Så sånn te slutt. Bare for å trekka ein slags konklusjon ut av detta brettspill kalaset.

Det e godt mulig at mye av det man gjorde «back in the days» for å kosa seg med dei små, mulig e sterkt undervurdert av mange voksne nå.

Som eit middel for å ha kvalitetstid med sine små håpefulle …

Tap og vinn, med samme sinn. Det blei i hvert fall lært ganske kjapt av begge oss to, igår kveld.

Det va jo bare å setta i gang ein gang te, om man tapte ein omgang. Og blei litt sur. For så å vinna med stor margin i neste spill …

Det jevna seg liksom greit ut …


Diamanten e fin sånn … Tilfeldighetene rår kraftig, og man tape sjelden mange ganger på rad …

 

😀😀😀👍

Gaustatoppen …

Me suste te Rjukan igår, itte ein kjapp diskusjon om me skulle kjøra itte solå, eller gå for ein opplevelse.
Solå skulle vandre sørover, me tok av mot nord. Og opplevelse blei det. Mildt sagt.
Me gleda oss litt te å få sett Rjukan. Hverken eg eller Eldstemann hadde nåken gang satt våre bein der.
Ei litå stund igår, så såg det ut som om me ikkje skulle få gjør det, heller. Me pløyde forbi heila Rjukan uten å merka at me hadde vært der.
E det mulig !? 
Me snudde droget og kjørte inn i «byen» igjen. Stoppa i to sekund. Før me fant ut at her va det hakket for varmt å valsa rundt.
«Me ska ikkje bare stikka opp å kikka på Gaustatoppen da ?» Spør eg Eldstemann.
«Mmhmm» Svara han bekreftende, på sitt sedvanlige vis.
Som sagt, så gjort …
Eg nevnte i et tidligere innlegg, at godt voksne bobiler sånn aldersmessig, de e fulle av sjel.
I ein film eg såg for mange år siden med Nicolas Cage, gikk det så langt at han gav ein bil eit navn. Eleanor … Ein Shelby Mustang GT 500 …
Før han skulle avgårde på ein halsbrekkande biljakt med detta villdyret, tok han seg ein lang prat med «Eleanor». For å be om mest og best mulig samarbeid på det som skulle komma.
Eg har ikkje nåke navn på vår eminente Burstner Elegance ennå, ikkje e den i nærheten av å vær nåke villdyr som «Eleanor» heller, men det e godt mulig me burde tatt ein prat, før me satte avgårde oppover.
Første bakken gikk som ein drøm. Likeså den første hårnålsvingen.
Så … Litt opp i neste bakke traff me på ein Hymer like før den andre hårnålsvingen. Den stod med panseret på vidt gap, kvit damp steg te værs og ein Viking bil stod bak.
Vår eminente Burstner ga fra seg eit lite sukk i det me passerte, og eg kunne formelig kjenna at droget vrei seg i mild desperasjon.
«Allerede her !!??» Følte eg den sa, mens eit poff kom ved girskifte og ei litå sky av svart røyk spratt ut fra sidå.
Tre – fire svingar seinere, så begynte temp nålå å dansa igjen. Først litt opp, så ned igjen. Litt lengre opp, neste gang, så nåke saktere ned igjen. Før den sakte men sikkert begynte å stabilisera seg nåke meir nærme rødt område, enn eg va komfortabel med.
Ein Hobby sak av eldre kaliber kom nedover, og grillen minna om eit salig glis som liksom sa «Haha, eg e ferdig med detta bakkehelvete du har begynt på»
Burstneren gjorde eit lite hopp i det den passerte, Fatter’n girte ned og nok ei svart litå sky skaut ut i fra sidå, etterfulgt av ein umiskjennelig snek av varmt kjølevann.
«Ka e den luktå !?» Spurte Eldstemann nåke bekymra.
Eg svarte ikkje først, men kikka ned på instrumentpanelet. Nålå stod lukst fast langt inne på rødt område og me hadde langt igjen te toppen.
«Eg trur me tar ein liten pitstop eg» Svara eg, dro droget inn te høyre, stoppa elegant og nappa i håndbrekket.
Det knirka og knaka som besatt i rammå før klossane fikk feste og bilen stod støtt. Panseret blei vippa opp, eg strøyk droget kjærlig øve sidepanelet og tok den peptalken eg muligens burde tatt før, istedet for ittepå.
Eldstemann stod å kikka på meg med eit snodig blikk. Før han rista litt på hovudet, nappa frem mobilen og knipsa nåken bilder av Gaustatoppen.
Ei litå stund seinare, satte me avgårde igjen. Droget hadde fått ein ny giv og putra og feis oppover bakkane. Staut og stolt som ei marokkansk fjellgeit på tokt i ørkenfjellå.
I det me passerte veien inn te hyttebyen, kom sneken av varmt kjølevann igjen. Droget begynte å hosta å harka og små svarte røyksignaler poffa jevnt ut fra sidå
«Herreduuuud» Tenkte eg, som Mini’en så ofta sa, før han lærte seg å sei g.
«Ikkje gi deg nå, så nærme toppen» Mumla eg, mildt desperat.
«Hæ, sa du nåke ?» Spurte Eldstemann.
«Nei, nei, eg bare snakka te meg sjøl» Svarte eg, og strauk droget ømt øve rattet.
Så … Som ein åpenbaring fra sjølvaste fjellguden sjøl, dukka grusvegen opp te parkeringen frem. I det me svingte inn og drog te dei siste meterene, spratt fronten te stereoen lukst av, og hoppa bortover gulvet.
«Nå e det fanken meg nok !!!» Syntes eg at eg høyrte, ut i fra høytalerne.
Droget ga fra seg nåken smertelige boblelydar, sneken av kjølevann fylte heile kupeen og det rista og smalt i alt som kunne gi fra seg lyd. Før Fatter’n te slutt rygga inn på ein ledig plass og vrei om svitsen.
Viftå gikk i fem minutt etter eg stoppa, men målet va nådd …
Me stod endelig på parkeringen, og skimta Gaustatoppen lika foran oss … 
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Av alle mesterlige prestasjoner på Gaustatoppen igår. Så trur eg uten tvil i mitt hjarta, at vår eminente Burstner Elegance.
Den stod for den aller, aller største …
Ingen over, ingen ved siden.
Punktum … 😎😀👍

«Kobra»slangen …

 

 

Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.

Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …

Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😂😂😂

Stigen – Og ein liten Stor kjærlighets historie …

 

Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.

Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.

Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.

Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.

Et par hekkplanter må nok byttes ut.

 

Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.

Eg hadde nesten rekna med det.

Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.

Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.

Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.

 

Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.

E hu ikkje glad i meg meir nå ?!  Hjølpe meg …

Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.

Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.

Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.

 

Eg slo håndå te pannå.

«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.

Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.

«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»

Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.

 

Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.

For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.

Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.

 

Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.

«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.

«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»    «Forbannade SoseMikkel»

 

Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.

Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.

Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.

Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.


Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …

Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.

Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …

 

🙈🙈😱😂😂

 

 

Det stundar mot vår …

 

Eg har ein snikande mistanke te at stundar mot vår. For i forrige uka nappe eg frem terrasse møblene fra Bodå. Bare det va ein påkjenning nett på linja med Bjørn Dæhlie sine eskapader på diverse femmiler. Altså, de veier absolutt niks nada, men edderkoppene inne i Bodå har også snust på vårværet, og kryper rundt på veggene.

Nett som våryre kalvar som slippe ut på jordet for første gang.

Eg va komplett utlada itte den jobben. Mest mentalt. Det kjentes jo ut som om horder av disse bestialske krapylene krøyp øve heila meg. Men, de gjorde jo ikkje det. Litlajentå holdt på å le seg forderva, heilt te eg trua med å dra hu ned. Hu e ikkje så glad i krapylene hu heller.

Ellers, så fikk eg fjerna mosen på garasjetaket i helga og høytrykkspylt terrassegelenderet som va meir grønt av grønska enn hvitt og skinnende.

Som ein liten grand finale, gikk eg amok bak huset og fjerna ugress mellom belegningssteinen, nesten på heile plattingen. Det va på kanten te at eg burde bruka plenklipper der, istedet for å spyla. Så gale va det blitt.

Men … Det sikraste tegnet på vår. Det fant småtrollene i hagen. Ein nydelig blomst som sprika med bladene i sin fulle prakt.

Rett og slett nydelig …

Ha ei strålande uka, Folkens … Det går mot lysare tider 😀👍

 

 

Turbulente tider i Europa …


Det e turbulente tider i Europa, med ein oppskalering på den kalde krigen me ikkje har sett sidestykke te, i mi levetid. Eg varta nesten litt skremt. Kanskje på kanten te redd. Men, så sitte eg med følelsen av at det gjerna e av heilt feil årsaker. Eller, misforstå meg rett.

Eg e nåke småengstelig øve kossen detta vil gå, om man mot formodning skulle dra Norge inn i konflikten.

For då e det faktisk gjerna slike som meg, som blir hanka inn te å forsvara Norges grenser.

Gudhjølpe meg …


For all del, eg har jo vitterlig avtjent mi verneplikt med brask og bram. Det e bare det at eg e litt usikker på kor mye te hjelp eg kan vær i ein krigssituasjon, med eit telefonrøyr i hylsteret. Eg va nemlig bare ei enkel sentralbord(dama) inne i et fjell på Forus, det året eg skulle læra å forsvara landet mitt.

Min største bragd, det året eg gjorde min plikt for landet, det va gjerna den dagen eg lurte rævå av Grenader Jensen nede på transporten på Soma. Når eg kobla han sammen med ei sextelefon linja, istedet for Vip-Van’en.

Det va opptatt på transporten i et kvarter etterpå, før Grenader Jensen ringte opp igjen og spurte.

«Du … Det va Jensen fra transporten her igjen. Kunne eg fått det samma nummeret som sist. Eg blei visst brutt, eg»

Tjera vena meg …


Senda meg ut i ein krig, liksom.

Eg som nesten har tatt knekken på meg sjøl med slangen te sentralstøvsugaren. Når eg uheldigvis hekta ei løkka fast i stolpen te rekkverket, og hasta ned trappene med slangen rundt halsen og fikk ein bråstopp midt i svingen.

Det va jo bare flaks at nåken va heima å fikk Fatter’n laus fra uføret.

 

Eg … Eg hadde jo vært ein større fare for troppen min og omgivelsane rundt, enn ein sylskarp russisk tank, eg. Om det mot formodning skulle krypa ein edderkopp øve armen, der me lå i ei skyttergrav og speida itte fienden.

Jaja, eg kunne gjerna skremt vettet av fiendens tropper også da, der eg med et realt kvinnehyl av sjeldent kaliber, mest sannsynlig hadde løpt lukst i mot de med eit gevær eg ikkje vett kossen funka.

Og kauka «Edderkopp, edderkooooop»

Det kan jo vær at russerne trudde at det va norges svar på den siste samurai som tok rennafart og ropte Banzai mot fienden, mens han løp «fryktløst» ut av skyttergravå.

Men … Eg trur liksom ikkje heilt på akkurat det. Sånn egentlig.

 

Eg håpa, for guds skyld, at detta scenarioet aldri blir verre enn det allerede e. Eg nekte å tru at eg e den einaste mannen i Norges langstrakte land, som føle seg mildt ubrukelig om det skulle komma ein innkallelse.

Slik eg minnast det, så va det ikkje så mange andre talenter i den troppen eg avtjente verneplikten i.

Så ja … Eg e bittelitt engstelig, og kanskje på kanten te å vær litt redd.

Men, muligens på litt feil grunnlag enn det burde vær.

Kanskje !?!